PLATONS STAT: EN UTOPI?

Et forsøk på å utfordre en etablert oppfatning

Atheneren Platons (428–347 fvt.) politiske tankegods, især hans forestilling om staten, koples ofte til begrepet «utopi». Dette betegner generelt noe som ikke kan realiseres, eller noe som bare eksisterer i fantasien;¹ dets leksikalske betydningen er endatil oppgitt som «idealtilværelse, drømmetilværelse, idealstat».²

I faglitteraturen er en slik presentasjon av Platon nokså vanlig. Ta for eksempel Trond Berg Eriksens beskrivelse: «I dialogen Staten [...] diskuterer Sokrates diverse spørsmål omkring rettferdighet, forfatninger og oppdragelse. Her legger Platon frem en utopi».³ I exphil-litteraturen finner vi i tillegg at Torstein Tollefsen, Henrik Syse og Rune Fritz Nicolaisen i Tenkere og ideer har slått fast at Platon «[selv sier] at den bystatsmodellen han skisserer i Staten, er et ideal som det vil være umulig å virkeliggjøre. Dette er dermed det vi gjerne kaller en utopi (av gresk gr. ou = ikke og topos = sted, dvs. «ingensteds»); det er en stat som i teorien er den beste, men som det i praksis vil være umulig å skape.»⁴

Å tolke staten Platon har skissert på denne måten later altså til å være god latin i faglitteraturen. God latin til tross ønsker jeg å utfordre denne forståelsen og å spørre hvorvidt Platon selv ville ha godtatt betegnelsen utopi om sin stat. Jeg har som formål å rive Platon ned fra denne kanoniske forståelsen og å framstille ham som en konkret, historisk skikkelse. Tekstene jeg har valgt for dette, er Platons dialog Staten og hans 7. brev.⁵

Valget mitt er forankret i følgende: Jeg er enig med Hallvard J. Fossheims påstand om at Staten «utgjør et hovedverk i Platons politisk orienterte forfatterskap»,⁶ og det er nettopp i Staten en finner klare indikasjoner på at staten Platon har skissert, er mulig å virkeliggjøre. Platon har i det mindre kjente 7. brev utdypet, presisert og rettferdiggjort sine beveggrunner samt skildret sine reiser til kolonien Syrakus (i dag byen Siracusa) på øya Sicilia, hvor han forsøkte å sette sine tanker ut i livet.⁷

Jeg begynner med å kontekstualisere Staten. Sammenhengen jeg setter dialogen Staten i, kopler den opp mot erfaringene Platon har nedfelt i sitt 7. brev. Fokuset mitt hviler på hvordan Platon forsøkte å innstifte rettferdighet (gr. dikaiosýnē) for å motvirke urettferdigheten (gr. adikíā) som prega politikken i samtida hans, og hvordan Platons første reise til Syrakus viser at han hadde reelle ambisjoner om å virkeliggjøre sin stat.⁸

Rettferdighet som Statens kontekst

At over halvparten av Staten er viet til selve skisseringen av staten, er en indikasjon på hvor viktig temaet var for Platon. Han begynner i bok 2 og holder uavbrutt på til begynnelsen av bok 8. Dialogen består av 10 bøker. Utgangspunktet for å grunnlegge en slik stat er atheneren Sokrates’ (469–399 fvt.) løsningsforslag på utsagnet om at urettferdighet er bedre enn rettferdighet.⁹ Det er verdt å merke seg at Platon, etter å ha skissert grunnleggelsen og gitt en fullstendig framstilling av staten, lar Sokrates komme med merknaden: «Dere medgir at det vi har sagt om staten [...], ikke fullstendig er tomme og forfengelige ønsker [eukhā́s]; den er på den ene sida vanskelige å innstifte, men på den annen sida mulig på et vis, og dét er den på intet annet vis enn den måten som er blitt beskrevet.»¹⁰

Slik det framgår av sitatet, ser vi at Platon har en klar formening om at staten ikke er å forstå som eukhāí, altså «tomme og forfengelige ønsker». En liknende merknad forekommer i selvsamme dialog hvor Platon lar Sokrates si at de «med rette kan bli gjort til latter» dersom de drøfter eukhāí, og Sokrates utdyper ved å hevde: «Det er ikke umulig at staten kan bli til, og vi sier heller ikke at den er umulig.»¹¹ Platon innrømmer riktignok at staten han har skissert, er vanskelig å grunnlegge, men sitatet gir oss ikke anledning til å tolke den som eukhāí, da eukhāí betoner et håp som motsetter seg virkeligheten.¹² Sitatene viser at Platon selv ikke har forstått sin stat som et sådant håp.

Spørsmålet som nå melder seg, er: Hvorfor anså Platon statens virkeliggjørelse som så maktpåliggende? Jo, hintet ligger i dialogens overordnede tematikk. Som jeg har vært inne på, dreier dialogen seg om rettferdighet, og hvorfor den er å foretrekke framfor urettferdighet. Platon igangsatte diskusjonen allerede i bok 1. Røsta som representerer urettferdigheten, hevder at urettferdighet er bedre ettersom «den er sterkere, friere og mer herremessig enn rettferdighet».¹³ I korte trekk danner denne tesen utgangspunktet for resten av dialogen, da de tilstedeværende oppfordrer Sokrates til å komme rettferdigheten til unnsetning og å imøtegå urettferdigheten.

Leser vi denne tematikken på bakgrunn av de erfaringene Platon har nedfelt i sitt 7. brev, synes rettferdighet å ha preget Platons liv i større grad enn å ha utelukkende vært en filosofisk interesse. Han har beskrevet sine forhåpninger om hvordan en ny styreform skulle lede Athen «vekk fra en urettferdig livsførsel».¹⁴ Athen levde i denne perioden på krigsfot med staten Sparta under Peloponnes-krigen fra 431 til 404 fvt., og dette skulle bli skjebnesvangert for både Platon og Athen.

Platons erfaringer fokuserer på krigens siste fase da Athen, etter den mislykkete ekspedisjonen mot øya Sicilia 415–413 fvt.,¹⁵ var på vikende front og til slutt led nederlag for Sparta. Krigens politiske ringvirkninger gjorde Platon «ille til mote».¹⁶ Kort tid etter at athenerne hadde tapt krigen, innsatte spartanerne i 404 fvt. en oligarkisk junta som ble kalt «De tretti tyranner» i Athen.¹⁷ Ved hjelp av spartansk militærmakt satte tyrannene til side lover og vedtak, samla all makt og iverksatte tiltak for å hindre motstand og opprør. Juntaen innførte et skrekkvelde, styrte vilkårlig og henretta folk for fote.¹⁸ Platon skriver selv at han opplevde forholdene under tyrannene som svært utrygge.¹⁹

Få år etter at juntaen var blitt styrtet og demokratiet gjeninnført, anklagde folkeforsamlingen i Athen Sokrates for å innføre nye guder og forderve ungdommen.²⁰ I 399 fvt. beslutta de å henrette ham. Sokrates’ død rammet Platon hardt, og han anførte at anklagen var den «mest vanhellige og passet Sokrates minst av alle».²¹

Demokratiets gjenkomst og henrettelsen av Sokrates danner et slags sluttpunkt på Platons erfaringer. Det var altså dramatiske opplevelser som fikk Platon til å gjøre følgende konklusjon: «Jeg innså til slutt vedrørende alle de nåværende statene at de var dårlig organiserte, og siden lovene deres er i en så uhelbredelig tilstand, er det nærmest umulig å reparere dem uten et mirakel.»²²

Platon utdyper denne konklusjonen ved å kople den til rettferdighet og skriver: «Jeg følte meg tvunget til å si – i og med at jeg hyller den sanne filosofi – at det var grunnet filosofien at det var mulig å overskue det rettferdige i så vel alt i offentligheten som alt i menneskers privatliv: For den menneskelige slekt kommer til å få ende på sine onder så sant enten den slekt som virkelig og riktig filosoferer, kommer til makta i politikken, eller så sant de herskende i bystatene ved en eller annen guddommelig tilskikkelse faktisk blir filosofer.»²³

Nettopp Platons grunn til å hylle filosofien viser hvorfor temaet rettferdighet var så maktpåliggende: «det var grunnet filosofien at det var mulig å overskue det rettferdige i så vel alt i offentligheten som alt i menneskers privatliv». Vi ser her at Platon har gjort koplingen til rettferdighet og ikke minst til dialogen Staten eksplisitt: Han gjentar et sentralt argument hvor han fører i marken at filosofi og politikk må bli forent hvis elendighetene skal opphøre for både statene og den menneskelige slekt.²⁴

Platon hadde altså forhåpninger om at en ny styreform skulle lede byen vekk fra en urettferdig livsførsel. Tross sine nedslående erfaringer mener han å ha funnet løsningen i filosofien. Grunnen han ga – rettferdighet – ble en katalysator for hans første reise til Syrakus på Sicilia, for han skrev: «Jeg dro så, i den grad det overhodet var mulig for et menneske med hensyn til både rettferdighet og de forhåndenværende forholdene, og forlot mine sysler».²⁵ Som vi ser, spiller rettferdighet ei sentral rolle. Leser vi Staten på bakgrunn av Platons negative erfaringer, antar denne dialogen i større grad formen til et prosjekt eller program, en forhåpning, som fikk ham til å forlate sine sysler, attpåtil sitt hjem. I artikkelens neste del skal jeg videre undersøke Platons motivasjon og det som skjedde i Syrakus, Platons reisemål.

Da Platon dro rett vest

Platon skriver følgende i det 7. brev: Han ankom Syrakus første gang i en alder av nesten 40 år.²⁶ Reisen fant trolig sted om lag år 390 fvt. Dette viser at han allerede ti år etter Sokrates’ henrettelse hadde tenkt ut et sentralt aspekt ved sin politikk, nemlig at løsningen ligger i filosofien og dennes forening med politikk. Platon skriver følgende i selvsamme brev: «Jeg ankom Sicilia for første gang med denne hensikten».²⁷ Jeg mener at dette sitatet hamrer inn poenget hans, og at ordvalget vitner om et klart formål med reisen.

At reisemålet ble Syrakus, skriver Platon var en «tilfeldighet», men etter sin ankomst beskrev han at forholdene «den gang syntes å ha ligget til rette fra grunnen av ved en eller annen høyere makt.»²⁸ Hvorfor? I Syrakus kom Platon i kontakt med den unge Dion (408– 354 fvt.), og det var gjennom ham at Platon så muligheten til å virkeliggjøre sin stat. Platon gir nokså uttømmende skildringer av sitt første møte med Dion, og hvor imponert han var av Dions filosofiske evner og livsførsel. Dion hadde en mektig stilling med gode forbindelser og satte Platon i kontakt med herskeren i Syrakus, Dionysios I (432–367 fvt.). Møtet med Dionysios I ble alt annet enn vellykket, og Christos C. Evangeliou har sammenfattet utfallet således: «the hardened ruler, unlike the impressionable youth, [was] not impressed by the philosopher’s theories».²⁹ Platon kom deretter i kontakt med Dionysios Is sønn, Dionysios II (397–343 fvt.), og øynet sjansen til å realisere ønsket om at «de samme menneskene kunne bli filosofer og være herskere over betydelige stater.»³⁰

Som vi har sett i de to forrige avsnittene, viser disse aspektene at Platon vitterlig prøvde å virkeliggjøre prosjektet sitt og fant høvelige kandidater. Han var altså «på bakken» og gjorde feltarbeid. Prosjektet ble imidlertid feilslått og Platon såre skuffet: Det oppsto konfrontasjoner med Dionysios I, og Platons første reise endte med fiasko da flere i Dionysios Is hoff anklagde Platon og Dion for å sammensverge seg mot herskeren. Dion falt i unåde, og Platon ble innesperret en kort periode før han ble løslatt.³¹

Platons første reise «failed due to a miscalculation of Dion’s power» ifølge Carolina Araujo.³² Vi ser ikke desto mindre at Platon, i lag med Dion, vitterlig grep inn i den rådende politiske situasjonen i Syrakus; han prøvde å endre – om ikke avsette – den sittende makt og erstatte den med en ny stat; han ble endatil sperret inne og utsatte seg således for fare ved å rokke ved den etablerte samfunnsordningen.³³

Når det gjelder Platons ambisjoner, har vi sett følgende: Han dro til Sicilia, stiftet et nettverk og rekrutterte kandidater. Det hele falt riktignok på steingrunn, men jeg mener at vi kan avlese av tekstmaterialet at staten Platon hadde forestilt seg og skissert, var mulig å gjennomføre, og dét var formålet med reisen. Platon så muligheten til å sette sine tanker «ut i livet» gjennom Dion og Dionysios II,³⁴ og han slo endatil fast: «Jeg vil ikke noen gang framstå for meg selv som en som bare farer med snakk, og som ikke kan gå i gang med en handling, for da ville jeg skamme meg på det største.»³⁵

Motivasjonen jeg har skissert i artikkelens forrige del, bunner i Platons forhåpning om å motvirke samtidas urettferdighet; at Staten har rettferdighet som sitt tema, synes derfor å underbygge at han hadde et klart og tydelig ærend med dialogen. Fulgte han så ikke opp med en handling, ville han altså skamme seg «på det største», og drøfta han kun tomme og forfengelige ønsker, altså eukhāí, som Sokrates-sitatet tilsa, ville han «med rette bli gjort til latter».

Så var Platons stat en utopi?

Slik det framgår av artikkelen min, tror jeg spørsmålet jeg stilte innledningsvis – hvorvidt Platon selv ville godta betegnelsen utopi om sin stat – lar seg besvare med et enkelt nei. Han ville ikke ha akseptert betegnelsen utopi om sin stat.

På bakgrunn av tekstmaterialet jeg har behandlet, foreligger det ingen grunn, slik Tollefsen, Syse og Nicolaisen og Eriksen har hevdet, til å tolke Platons stat som en utopi. Vi finner tvert imot tydelige indikasjoner på at Platon selv mente at hans statsforestilling var mulig å virkeliggjøre. Ved å kontekstualisere dialogen med henblikk på hans 7. brev ser en Platons nedslående erfaringer og motivasjonen hans for å innstifte rettferdighet og å motvirke urettferdigheten. I tillegg har Platon tilkjennegitt sitt forsøk gjennom beretningen om sin første reise til Sicilia og om sitt lovende, men riktignok mislykkete opphold der.

I så måte mener jeg det er rimelig å hevde, slik Luc Brisson har foreslått, at Platons politiske tekster, som Staten, «are not utopias, but political manifestos»,³⁶ men jeg mener vi kan trekke denne slutningen enda lenger: Dialogen hans er et politisk manifest med feltarbeid, og oppholdet i Syrakus viser at Platon opptrådte som en handlingens mann. Forstår vi staten som en utopi, går vi glipp av sentrale aspekter ved hans politiske tankegods, og vi står følgelig i fare for å gi et fortegnet blide av den konkrete, historiske skikkelsen ved navn Platon.

Manifestet og statsprosjektet førte ham vitterlig etsteds snarere enn ingensteds.

Noter

1. For eksempel ifølge Det norske akademis ordbok, s.v. «utopi». https://naob.no/ordbok/utopi
2. Yann de Caprona, Norsk Etymologisk Ordbok: Tematisk Ordnet (Oslo: Kagge, 2013), 958.
3. Trond Berg Eriksen, Undringens Labyrinter (Oslo: Universitetsforlaget, 2002), 94. Eriksens kursivering.
4. Torstein Tollefsen, Henrik Syse og Rune Fritz Nicolaisen, Tenkere og ideer: Filosofiens historie fra antikken til vår egen tid (Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1997), 106. Forfatternes kursiveringer. Min redigering. Denne tolkningen er nylig framsatt av Knut Saanum (1962) på side 91 i hans Antikken på trikken (Bergen: Vigmostad Bjørke, 2021) hvor han har betegnet «Platons idealstat» som «et formidabelt politisk eksperiment, men på tankeplanet, for det er en utopi det er snakk om, ikke en reelt, men en ideelt eksisterende stat.» Forfatterens kursivering.
5. Dialogen Staten heter Politeíā og det 7. brev Epistolḗ Z på gammelgresk. Det har for øvrig vært reist tvil om brevets ekthet, men de fleste innenfor Platon-forskingen i dag anser brevet for ekte. For mer herom se side 190 i Tore Frosts «Forord til 7. Brev» i bind 9 av Platons samlede verker [red.] Hans Kolstad: 187–92 (Oslo: Vidarforlaget A/S, 2008). Med hensyn til datering av tekstene er dét et eget problemfelt innenfor Platonforskingen; utgivelsesår er derfor ikke oppgitt heretter. For mer herom se side 57–66 i Øivind Andersens «Innledning til Platons verker» i bind 1 av Platons samlede verker [red.] Hans Kolstad: 9–70 (Oslo: Vidarforlagets Kulturbibliotek, 1999).
6. Hallvard J. Fossheim, «Platon – Lykken som rettesnor» i Politisk Filosofi: fra Platon til Hannah Arendt, [red.] Jørgen Pedersen: 39–64 (Oslo: Pax, 2013), 42.
7. For mer om Platons rettferdiggjørelse se side 77–8 i Carolina Araujos «What was Plato up to in Syracuse?», i Plato at Syracuse: Essays on Plato in Western Greece [red.] Heather L. Reid, Jonah Radding og Mark Ralkowski: 77–90 (Sioux City, Iowa: Parnassos Press, 2019).
8. Grunnet plass og relevans medregner jeg ikke Platons andre og tredje reise. For en god oversikt over denne delen av Platons liv og virke se side 695–706 i H. D. Westlakes «Dion and Timoleon» i The Fourth Century B.C., bind 6 av The Cambridge Ancient History [red.] D. M. Lewis, 693-722 (Cambridge: Cambridge University Press, 1994).
9. Løsningsforslaget forekommer på linjenummer 368c7 og replikken på linjenumrene 357a4–b2 i bok 2 i Platons Politeíā, bind 4 av Platonis Opera [red.] John Burnet (Oxonii: Clarendoniano, 1902).
10. Platon, Politeíā, bok 7, 540d1–3. Hvis ikke annet er markert, er alle oversettelsene av sitatene mine egne. Tekstene av Platon som jeg oversetter fra i dette essayet, er hentet fra samlingen Platonis Opera, utgitt av Oxford Classical Texts.
11. Platon, Politeíā, bok 6, 499c2–d6. Min kursivering i oversettelsen.
12. For dem som leser fransk, anbefaler jeg Luciana Romeris ypperlige gjennomgang av Platons bruk av eukhaí på side 29–32 i hennes «La Cité Idéale De Platon: De L’imaginaire à L’irréalisable», Kentron 24 (2008): 23–34.
13. Platon, Politeíā, bok 1, 344c5–6.
14. Platon, Epistolḗ Z, bind 5 av Platonis opera, [red.] John Burnet (Oxonii: Clarendoniano, 1907), 324d4–5. Mer konkret sikter Platon til det perikleiske demokratiet utmeislet av atheneren og feltherren Perikles (493–429 fvt.).
15. For mer om ekspedisjonen og dens konsekvenser se side 305–11 i Sarah B. Pomeroys, Stanley M. Bursteins, Walter Donlans og Jennifer Tolbert Roberts’ Ancient Greece: A Political, Social, and Cultural History (Oxford: Oxford University Press, 1999).
16. Platon, Epistolḗ Z, 325a3–5.
17. Juntaen besto av oligarkiske og Sparta-vennlige politikere, og etter innsettelsen fungerte de som den sittende regjeringen i Athen i en kort periode. Atheneren Xenofon (430–354 fvt.) har på side 50 i Hellensk historie, overs. Henning Mørland (Oslo: Aschehoug, 1966), oppgitt alle deres navn.
18. Se side 321–3 i Pomeroy mfl., Ancient Greece for mer om juntaens virke og skrekkvelde.
19. Platon, Epistolḗ Z, 325b1–4.
20. For mer om anklagene se 19b–e i Platons «Forsvarstale», overs. Leiv Amundsen, bind 1 av Platons samlede verker, redigert av Hans Kolstad: 185–225 (Oslo: Vidarforlagets Kulturbibliotek, 1999), og side 9–11 i Xenofons Erindringer om Sokrates, overs. Henning Mørland (Oslo: Aschehoug, 1967).
21. Platon, Epistolḗ Z, 325b7–c1.
22. Platon, Epistolḗ Z, 326b2–3.
23. Platon, Epistolḗ Z, 326a5–b4.
24. Se 473c11–e5, bok 5, i Politeíā for mer om dette argumentet i sin helhet. Egil A. Wyller har også kommentert denne koplingen på side 20 i si bok Platon: 2: Det Gode Og Det Ene, bind 5 av Henologisk Skriftserie (Oslo: I Samarbeid Mellom Spartacus [og] Andresen & Butenschøn, 1995).
25. Platon, Epistolḗ Z, 329a7–b2.
26. Platon, Epistolḗ Z, 324a7–b2.
27. Platon, Epistolḗ Z, 326b5–6.
28. Platon, Epistolḗ Z, 326e1–3.
29. Christos C. Evangeliou, «Plato and Sicilian Power Politics: Between Dion and Dionysius II», i Plato at Syracuse: Essays on Plato in Western Greece [red.] Heather L. Reid, Jonah Radding og Mark Ralkowski: 187– 200 (Sioux City, Iowa: Parnassos Press, 2019), 187. Min redigering.
30. Platon, Epistolḗ Z, 328a5–b2.
31. Se Platons omfattende skildringer av møtet med hoffet og konsekvensene herav på tekststedet 329c5– e2 i Epistolḗ Z.
32. Araujo, «What was Plato up to in Syracuse?», 85.
33. Konsekvensene av Platons første reise utløste sosial uro og en borgerkrig hvor Dion forsøkte å kuppe makta, men ble til slutt utsatt for et attentat. Den konfliktfylte situasjonen i Syrakus skulle bli utgangspunktet for Platons andre og tredje reise. Se side 188 i Frosts «Forord til 7. Brev» for en oversikt over situasjonens forløp.
34. Platon, Epistolḗ Z, 328b8–c2.
35. Platon, Epistolḗ Z, 328c4–7.
36. Luc Brisson, «Plato's Political Writings: A Utopia?», Polis 37, no. 3 (2020): 399–420, 420.