FRIDA KAHLO - KUNSTEN OG LIDELSEN

Ansiktet hennes er umiddelbart gjenkjennelig for de fleste: vakre, alvorlige øyne, mørkt dun over leppen og sammenvokste øyebryn. Selvportrettene er preget av mystikk; Frida ser rett på oss, eller akkurat litt forbi, med en behersket mine som ikke røper følelser.

Som den underfundige Mona Lisa, sitter også Frida på en hemmelighet. Men selv om ansiktet er rolig, viser Frida oss en kropp i smerte. Med kirurgisk presisjon åpner hun kroppen for oss, bretter den ut i all sin sårbarhet, maler blodige fødsler, utskårede hjerter, aborterte fostre, hodeskaller og skjeletter, og gjennomborer kroppen med spyd og spiker. Ikke overraskende sjokkerte dette kunstuttrykket mange, men Frida ble hyllet innen det radikale kunstmiljøet. De europeiske surrealistene elsket bildene hennes. Kunstbevegelsens leder, surrealisten André Breton (1896–1966), beskrev Fridas kunst som «et silkebånd rundt en bombe». Frida kunne spare sin entusiasme og svarte bestemt: «Jeg maler ikke drømmer, jeg maler mitt liv».

Fridas fascinasjon for kropp og lidelse hadde en helt konkret årsak. Hun levde med helseutfordringer fra tidlig barndom. Ønsket var å bli lege, og hun begynte på medisinstudier i Mexico City i 1922. En grusom ulykke i 1925 endret for alltid disse planene. Bussen Frida satt på, kolliderte med en trikk. Fra ett øyeblikk til det neste var livet hennes forandret. Hun ble hardt skadet; at hun overlevde var et mirakel. Igjennom et liv i konstante smerter, formidlet hun på kompromissløst vis lidelse og død. Kanskje kan vi si at hun ble kunstner ut av nødvendighet; hun måtte male det hun følte. Kunsten ble en måte for Frida å kontrollere lidelsen.

Et kunstnerisk og politisk hjem

Frida Kahlo ble født 6 juli 1907, i Coyoacán, Mexico. Hennes far, Guillermo Kahlo, var av tysk og ungarsk avstamming. Moren var meksikansk. Navnet Frieda er tysk fra farssiden, men i 1922 endret hun navnet til Frida. Hun vokste opp med tre søstre, og hadde også to halvsøstre. Sykdom preget livet hennes fra tidlig alder. En medfødt feil i ryggsøylen gjorde at hun tidvis hadde problemer med å bevege seg, og polio deformerte den høyre foten hennes så hun endte opp med en lett haltende gange.

Kahlo- hjemmet, La Casa Azul, var preget av litteratur og kunst, og i perioder med sykdom, leste Frida alt fra kunsthistorie og poesi til medisin og vitenskap. Frida var knyttet til familien, og særlig til sin far. Guillermo Kahlo led av epilepsi, og visste nok mye om hvordan det føltes å leve med en funksjonsnedsettelse. Han jobbet som fotograf og Frida fikk ofte hjelpe ham i studioet. Her lærte hun å retusjere bilder. Hun satt også modell, og i selvportrettene hun senere malte, kommer det tydelig frem at hun var vant til å posere og iscenesette seg selv.

Frida tok tegnetimer, og da hun ble eldre, studerte hun i tillegg litt i trykkeriet til Fernando Fernández, en kunstner og familievenn. At hun hadde estetisk sans var det liten tvil om, men hun var mest interessert i naturvitenskap og medisin, og begynte på studier ved Escuela Nacional Preparatoria i Mexico City i 1922.

Politikk spilte en viktig rolle i Fridas liv. Hun vokste opp under den meksikanske revolusjonen, som varte fra 1910 til 1920. Med den endte et 30 år langt diktatur under Porfirio Diaz, og Mexicos kulturliv blomstret. Før revolusjonen hadde de vestlige, modernistiske strømningene dominert kulturlivet. Nå ønsket det meksikanske folket seg derimot tilbake til sine røtter, til tiden før koloniseringen, og man fikk ny interesse for de innfødtes kunst.

Allerede som 14-åring tok Frida aktivt del i en politisk gruppe tilknyttet skolen i Mexico City. Gruppen ble kalt «Los Cachuchas», eller hettene, og henviste til hodeplaggene de gjerne brukte under demonstrasjoner. I 1928 meldte Frida seg inn i kommunistpartiet. Her ble hun kjent med mange venstreorienterte kunstnere og forfattere. Og ikke minst møtte hun Diego Rivera, den 20 år eldre berømte kunstneren hun senere skulle omtale som «min andre ulykke.» Hun viste Diego bildene hun hadde malt, og han oppfordret henne til å male videre. I 1929 giftet de seg.

Ulykken som forandret alt

Fridas kunstnerskap består av utallige fremstillinger av kropp, skader og smerte. Men ett motiv mangler: den forferdelige ulykken som forandret livet hennes på brutalt vis.

Det er en regntung ettermiddag i Mexico City, den 17. september 1925. Frida og kjæresten Alejandro sitter i bussen på vei hjem. Som en skjebnens ironi må de ta en senere buss enn planlagt fordi Frida hadde glemt paraplyen sin. Frida er glad, engasjert, forelsket. Livet og alle dets muligheter venter på henne. Plutselig suser en trikk full av passasjerer rundt hjørnet av San Juan- markedet, i motsatt retning av bussen. I neste sekund skjer det fryktelige: bussen og trikken kolliderer. Trikken treffer bussen midt i siden og skyver den videre inntil den brekker og knuses.

Mange mennesker dør; flere blir overkjørt av trikken. Alejandro er heldig og kan krype frem igjen fra under trikken uten store skader. 

Men hvor er Frida? Har hun klart seg? Han finner henne helt naken; klærne ble revet av henne i kollisjonen. Kroppen er fullstendig tilsølt av blod, og merkelig nok også overstrødd av gullpulver. I fortvilelse løfter Alejandro kjæresten opp, og det er da han oppdager den: jernstangen som har spiddet henne tvers gjennom kroppen. En mann kommer raskt til, sier bestemt «vi må få den ut». Han setter kneet på Fridas kropp og trekker stangen ut med all sin kraft. Fridas smerteskrik er så høyt og redselsfullt at hun overdøver sirenene fra de tilkommende ambulansene.

På sykehuset konstaterer legene at hun har brudd på ryggsøylen tre steder. Kragebeinet og flere av ribbeina er brukket, og hun har brudd elleve steder i høyrebeinet. Venstre skulder er revet ut av ledd. Hun har tre brudd i bekkenet. Og aller verst, nesten ufattelig: jernstangen har spiddet bekkenpartiet, skutt inn på venstre side og kommet ut igjen gjennom skjeden. «Det var slik jeg mistet min jomfrudom,» sa Frida senere.¹ 

Fra nå av levde Frida i konstante smerter. Hun måtte gjennom 32 operasjoner mellom ulykken og sin død i 1954. Hun måtte bruke medisinsk korrigerende korsett hver dag fra 1944, og det ene beinet ble amputert grunnet koldbrann i 1953. Det var trolig komplikasjoner etter denne operasjonen som førte til hennes død. Noen peker også på selvmord. At Frida i perioder slet med depresjon og tanker om selvmord kommer frem i brev og notater. Men hun hadde også en sterk selvoppholdelsesdrift, en helt egen gnist, og denne kampen mellom lidelse og livsvilje, fortvilelse over egen skjebne og begjæret etter å leve til det fulle, preger hele hennes kunstnerskap.

Fra smerte til kunst

Ulykken var et faktum. Hva skulle Frida gjøre nå? Livet hennes, planene, håpet og drømmene var for alltid forandret. Foreldrene oppmuntret henne til å ta opp maling. Hun hadde jo åpenbart talent for kunst. Frida var lenket til sengen, bandasjert fra topp til tå, men armen fungerte, og foreldrene hengte et speil over sengen, slik at hun kunne male seg selv.

Dette ble starten på Fridas kunstnergjerning. Hun malte selvportretter og bilder av venner og familie. Det første kjente bildet hennes er Selvportrett i fløyelskjole fra 1926. Maleriet har et abstrahert formspråk, men den myke modelleringen av ansiktet viser at Frida også var opptatt av naturalisme. Allerede her ser vi det stoiske uttrykket hun er så kjent for. Den lange halsen og elegante hånden avslører interessen for den manieristiske kunstneren Il Bronzino (fotografier viser for øvrig at Frida faktisk også hadde en slank og vakker hals).

Hun var tidlig selvbevisst, og gjennom klær, kunst og fotografi kunne hun iscenesette seg selv og skape et image. Ofte ble hun avbildet med en sigarett i hånden, i et opprør mot tidens konservative kvinneidealer. Hun kledde seg gjerne i tradisjonelle meksikanske plagg, og satte opp håret i kompliserte flettekranser og pyntet det med blomster. Den meksikanske tehuana- kjolen fikk en sentral plass i mange av maleriene hennes. Kjolen har en kulturhistorisk betydning da den knyttes til urfolket i Tehuantepec.

Et begrep som ofte nevnes i tilknytning til Fridas kunst, er «Mexicanidad», som kan forståes som meksikanskhet. Dette begrepet henger sammen med den kulturelle blomstringen i Mexico på 20- tallet, og utviklingen av en meksikansk nasjonalånd. Frida var også (motvillig) påvirket av katolisismen, og lot seg inspirere av orientalske impulser og hinduistisk religion, i kunsten så vel som i egne trosforestillinger.²

Iscenesettelsen av seg selv og sitt liv, og fremstillingen av fysiske og psykiske smerter var kanskje en måte for Frida å «eie» sin skjebne på. Moderne selvbiografi har lagt vekt på at forholdet mellom de to elementene i begrepet bios/liv og grafi/skrift, er et skapende og aktivt forhold. Det selvbiograferende subjekt «gjenforteller» ikke sitt liv, men skaper det ved å lage en sammenheng i det opplevde. Det er naturlig å betrakte Fridas selvportretter som «selvkonstruksjoner».³ 

Gjennom sine selvrefererende malerier, gjerne med en svært personlig symbolikk, skapte hun en større mening i det meningsløse.

Livet i Riveras kunstnerskygge

Før ulykken hadde Frida møtt den 20 år eldre Diego Rivera, da han arbeidet med et murmaleri på Ministry of Education i Mexico City. Rivera var en meget berømt revolusjonær kunstner og sitt noe uheldige utseende til tross, også en stor kvinnebedårer. Frida hadde beundret Diegos kunst hele sin ungdom. Da hun ble frisk nok til å forlate sengen, meldte hun seg inn i det meksikanske kommunistpartiet PCM, hvor hun møtte Diego igjen.

I 1929 giftet de seg. Diego hadde vært gift flere ganger tidligere og hadde barn fra disse ekteskapene. Fridas mor var skeptisk til ekteskapet, og sammenlignet paret med «en due og en elefant». Frida var liten og nett, Diego høy og overvektig. Han ruvet over henne som kunstner også, berømt langt utover sitt lands grenser. Fridas eget kunstneriske virke ble lenge sett i tilknytning til Diegos, og hun var i mange år bare en slags forlengelse av ham. Fridas beundring for Diego var grenseløs, og kommer tydelig frem i portrettet Frida og Diego Rivera (1931), hvor Frida har malt seg selv og Diego i et typisk verdiperspektiv, en fremstillingsmåte hvor betydningsfulle personer blir malt større enn andre, selv om de befinner seg i samme billedrom.

Ironisk nok regnes dette bildet som Fridas virkelige kunstnerdebut, da det ble stilt ut hos San Fransisco Society of Women Artists samme år. I 1938 arrangerte hun sin første soloutstilling i New York og fikk sitt store gjennombrudd som selvstendig kunstner. Tittelen på utstillingskatalogen var likevel «Frida Kahlo de Rivera». Hun hadde ennå ikke våget seg ut av Diegos store skygge. Faktisk var det ikke før med feminismebølgen på 70- og 80-tallet at Frida ble hyllet som kunstner helt uavhengig av sin mann. Hele livet slet Frida med å tekkes Diego og løsrive seg fra ham samtidig, slik hun også jobbet i skjæringen mellom det europeiske og det meksikanske, det feminine og det maskuline.

Berømmelse og følgere 

I forbindelse med Diegos karriere måtte paret stadig reise. I tiden mellom 1930 og 1933 bodde de i San Fransisco, Detroit og New York. I New York hadde Diego utstilling på MOMA. I Detroit jobbet han for Detroit Institute of Arts. Det var under oppholdet her at Frida malte det berømte Henry Ford Hospital, etter en traumatisk spontanabort, hvor hun mistet en etterlengtet sønn. Først i 1933 flyttet de tilbake til Mexico.

I 1939 organiserte surrealisten André Breton en utstilling for Frida i Paris, i samarbeid med sin venn Marcel Duchamp. Utstillingen fikk tittelen «Mexique», og ble en suksess for Frida. Louvre kjøpte nemlig bildet Self portrait. The frame. Det var første gang det århundret at et stort, internasjonalt museum kjøpte et maleri av en meksikansk kunstner.

Frida anså seg aldri som surrealist, selv om bildet De to Fridaer var med på surrealist-utstillingen i Mexico City i 1940. For Frida var surrealismen eurosentrisk og dessuten for teoretisk. Selv arbeidet hun ikke ut fra noe manifest eller noen større idé, men direkte inspirert av egne følelser og opplevelser. Hun identifiserte seg mer med de innfødtes kunst og meksikansk magisk realisme.

Til tross for at hun ikke hadde noen formell kunstutdannelse, ble Frida tilbudt en stilling ved La Esmeralda kunstakademi i 1942. Hun takket ja, men måtte trekke seg tilbake bare ett år senere fordi helsen forverret seg. Frida ga seg likevel ikke og fortsatte undervisningen av fire studenter hjemmefra. Gruppen fikk det passende kallenavnet «Los Fridos». I 1946 mottok Frida den nasjonale prisen for vitenskap og kunst, og hun arrangerte også stadig utstillinger mot slutten av 1940-tallet.

Samtidig med voksende berømmelse, forverret dessverre helsetilstanden seg. Men Frida var kunstner og arbeidsjern tvers igjennom, og fortsatte å male, stille ut kunst og engasjere seg politisk til siste slutt. Fra starten av 1950-tallet og frem til sin død malte Frida for det meste fargerike og ekspressive stilleben, som ikke står tilbake for hennes mer berømte selvportretter.

«Min andre ulykke»

Frida og Diego hadde et dramatisk og til tider miserabelt ekteskap. En av trafikkulykkens konsekvenser, var at Frida aldri kunne få barn. Det oppsto stadig komplikasjoner i forbindelse med graviditet, og hun spontanaborterte flere ganger. Frida ønsket seg barn av hele sitt hjerte, og barnløshetens sorg måtte hun leve i alene. Diego hadde jo allerede flere barn fra tidligere ekteskap og ønsket seg egentlig ikke flere.

Frida omtalte ektemannen som «min andre ulykke.» Ikke uten grunn, må det være lov å tilføye. Diego var en stor kunstner, men også en notorisk skjørtejeger. Frida holdt ut med alle hans sidesprang, og hadde etterhvert også flere selv, både med menn og kvinner. Men da Diego innledet et seksuelt forhold til hennes egen søster, Cristina, ble det tilslutt for mye å bære.

Frida og Diego skilte seg i 1939, men giftet seg på nytt allerede året etter. Frida kunne ikke leve hverken med eller uten Diego. Denne lille, men kruttsterke kvinnen, som snakket høyt og ofte grovt, som ikke la skjul på meninger eller følelser, kledde seg i hva hun ville, malte det som passet henne og lot barten gro i et opprør mot tidens kvinneidealer, ble værende hos en mann som stadig bedro henne og som på mange måter gjorde livet hennes enda vanskeligere. 

Men Frida var ikke noen underdanig kvinne, og hun kunne så visst ta igjen. Hun innledet blant annet et forhold til den russiske revolusjonæren Leon Trotsky, da han og kona Natalia besøkte La Casa Azul i 1937. Diego ble sjalu som alltid, men Frida ignorerte ham. Enkelte har pekt på at Fridas forhold til Trotsky var en form for hevn etter at Diego hadde ligget med hennes søster.

Ingen maler som henne

I et brev til Diego skrev Pablo Picasso at «hverken Derian, du eller jeg er i stand til å male et hode sånn som Frida Kahlo.»⁴ Og han hadde rett, for ingen andre enn Frida kunne malt disse bildene; stilen er umiskjennelig hennes. Selv i de bildene hvor hun ikke har malt seg selv, gjenkjenner vi de sterke fargene, de finpenslede, nøyaktige strøkene og det abstrakte billedrommet. Og, ikke minst, den sterke iakttagelsesevnen og det voldsomme behovet for å uttrykke seg, uansett om det gjelder stilleben, selvportrett, allegorier eller bestillingsverk.

Hennes kunstneriske uttrykk var preget både av europeisk og meksikansk kunst og kultur. Frida hadde stor kunnskap om kunsthistorie, og i bildene hennes kan vi se inspirasjon fra vestlige kunstnere som Hieronymus Bosch, Pieter Brueghel den eldre, Sandro Botticelli, Il Bronzino og Henry Rousseau,⁵ så vel som fra tradisjonell meksikansk kunst. Et av Fridas mest kjente bilder, What the water gave me, kan på en underlig måte minne om Boschs Garden of Earthly Delights (1503- 1504). Enkelte verk befinner seg i gråsonen mellom selvportrett og allegori, og Frida har en veldig konkret symbolbruk i bildene, preget av katolisismen i hjemlandet og votiv-kunst, som formidler en tro på mirakler.⁶

Frida malte mellom 150-200 bilder. Blant disse er rundt 65 selvportretter, noe som er bemerkelsesverdig. Mange kjente kunstnere har naturligvis malt selvportretter; bare se på Rembrandt! Men det spesielle med Fridas kunstnerskap er at det er disse hun er mest kjent for. Frida hevdet at selvportrettene fulgte som en naturlig konsekvens av at hun tilbrakte så mye tid alene. Dessuten kjente jo hun Frida best!

Til tross for at ansiktet hennes i all hovedsak bærer den stoiske masken, er kroppen gjerne forvridd og deformert, tilsølt av blod, skadet eller gjennomlyst, nesten som røntgenbilder. Hun maler seg selv i mange ulike antrekk, situasjoner, stillinger og tilstander. Hun er europeisk kvinne i ett bilde, meksikansk i et annet. I mesterverket De to Fridaer (1939) er hun begge deler samtidig. En kniplingskledd Frida holder hånd med en Frida i tradisjonelle meksikanske klær. Noen ganger er huden lys, andre ganger mørkere. Barten og øyebrynene er tydelige, eller diffuse, alt ettersom. Hun maler seg som syk, blødende i en seng, eller som et hjortedyr gjennomboret av piler. Som vakker kvinne omsluttet av mystiske dyr og tropisk vegetasjon, eller som et fortvilet gråtende menneske med kroppen full av spikere. 

Frida tematiserte sitt forhold til egen kropp, til familien og barndommen, til Diego, kjønn, religion og politikk, døden og til den meksikanske kulturen.

Surrealist eller ekspresjonist? 

Frida bodde store deler av livet sitt i barndomshjemmet La Casa Azul. Her hadde hun selskap av sine mange kjæledyr, som edderkopp-aper, meksikanske nakenhunder, papegøyer og til og med en hjort. Dyr var også viktige motiver i bildene hennes, og hun malte seg ofte sammen med dem, som i bildet Self Portrait with thorn necklace and hummingbird. Modellen til bildet The wounded deer var hennes eget kjæledyr. Det vil være rimelig å anta at dyrene for Frida var substitutter for de barna hun aldri kunne få.

Frida hadde en helt egen stil, og hun malte som hun gjorde fordi det var slik hun kunne og ville male. Kanskje kunne kunstuttrykket hennes vært annerledes om hun hadde en formell utdannelse. «Heldigvis var hun spart for det», ville surrealistene kanskje sagt. For de var veldig begeistret for Frida, og mente nettopp at den beste kunsten ble skapt av «det primitive øye» og av kunstnere som var selvlærte. Surrealistene var opptatt av virkeligheten, noe som kan føles forvirrende. Men det er altså snakk om en indre, personlig virkelighet, og ideen om at det som skjer inne i hjernen vår er like «sant» som det som skjer i verden omkring oss. Surrealistene rettet blikket, «det indre øyet», innover. Slik sett er alt vi føler, tenker og drømmer, uansett hvor ulogisk det kan virke, en del av virkeligheten. Breton uttalte seg entusiastisk om Fridas kunst:

«Min overraskelse og glede var uten grenser da jeg ved min ankomst til Mexico oppdaget at verkene hennes, i hennes nyeste arbeider, har slått ut i full surrealistisk flor, til tross for det faktum at de er unnfanget uten den minste forhåndskjennskap til de ideer som motiverer min egen og mine venners aktiviteter.»⁷

Frida kunne derimot spare seg for den eurosentriske Breton. Hun mente hans teoretiseringer var pompøse (og de står jo i kontrast til surrealismens idé om det umiddelbare), at han var arrogant, forfengelig og kjedelig. Om Bretons venn, Marcel Duchamp, sa hun, mildere stemt: «Han er den eneste med bakkekontakt blant alle disse spinngale drittsekkene av noen surrealister».⁸

Til tross for Fridas innvendinger, er det imidlertid ikke til å komme bort fra at formspråket hennes minner om surrealisme, selv om meningsinnholdet er realistisk nok. For eksempel opererer hun med ulogisk perspektiv og størrelsesforhold, et forenklet formspråk og tydelig symbolikk, og hun vektlegger menneskelige følelser fremfor gjengivelse av en ytre virkelighet. Og det er tross alt «umulige» ting som skjer i bildene.

«Kropper kan åpnes slik at indre organer blir synlige, tanker kan gjengis ved å innmontere miniatyrbilder i pannen, menneskehoder kan monteres på dyrekropper, menneskekropper kan knyttes direkte til planteriket ved hjelp av røtter i jorden, og dimensjoner kan bli forvrengt.»⁹

Undertegnende vil likevel påstå at dersom uttrykket hennes absolutt skal «settes i bås», ligner det mer på ekspresjonisme. Som for eksempel Edvard Munch, henter også Frida tematikk og motiv direkte fra eget levd liv, og problematiserer innholdet i stadig nye former. Det kommer tydelig frem at Frida maler det hun virkelig har følt. Kjærlighetssorg er som å få revet hjertet ut av kroppen. Smerter føles faktisk som piler og spikere.

I selvportrettet The broken Column (1944) formidler Frida kroppslig lidelse på en enkel, men svært virkningsfull og brutal måte. Hun står i et øde landskap, med håret utslått, og ansiktet overstrømmet av tårer. Dette er et av få bilder av Frida hvor hun gråter- men blikket er fremdeles konfronterende, som om hun sier «se her, dette er hva jeg må gjennomgå». Den nakne kroppen og ansiktet er naglet av spiker, og igjen åpner hun kroppen for oss, som under en operasjon. Ryggraden er byttet ut med en knust jonisk søyle. Det er ikke godt å si om søylen strever med å holde henne oppe, eller om den har kjørt seg inn i kroppen hennes nedenifra og presset seg hele veien opp mot ansiktet hennes, som et spyd. Eller en jernstang? Det blir også pekt på hvordan søylen kan minne om en fallos, og slik får bildet enda en tolkningsdimensjon. Et korsett støtter henne opp og holder henne sammen, men fremstår mest av alt som et fengsel kroppen lengter etter å sprenge ut av.

En lykkelig avskjed

Paradoksalt nok føles Fridas utpreget selvrefererende bilder universelle. Alle har opplevd sorg og lidelse på en eller annen måte; mange er syke, fysisk eller psykisk, eller lever med livsforringende funksjonslidelser. Det er som om Frida, på myndig vis, noen ganger nærmest objektivt, forteller oss om livet og smerten, og maner oss til å heve hodet over den. På noen måter kan det hvile noe nærmest religiøst over dette; Frida er som en helgen som lider for oss alle. Og nettopp dette ikon- lignende aspektet ved henne har hengt ved, og noen ganger også overskygget kunstnergjerningen hennes.

I tiden mellom hennes død og 70-tallet, var Frida glemt av mange. Men med den andre feminismebølgen på 70 og 80- tallet, ble interessen for hennes liv og kunst igjen vekket. Nå ble hun sett som en feministisk foregangskvinne, som lå med hvem hun ville, kledde seg som hun ville og malte det som passet henne. På en måte kan vi si at hennes resepsjonshistorie er preget av forherligelse og uvitenhet, til den grad at hun nå fremstår nærmest «kitsch.»

Det er selvfølgelig svært urettferdig mot Frida, både som menneske og kunstner. Mange kjenner kanskje ikke til hvor mye kroppslig lidelse hun gjennomgikk i løpet av sitt korte liv, og hvilket viktig bidrag til kunsthistorien bildene hennes er. Kunsten hennes kunne ikke blitt skapt av en mann, ei heller kunne det helt særegne uttrykket blitt til gjennom andre enn Frida. Hennes ungdoms fremtidsplaner gikk i grus, og kunsten hennes ble til av tvingende nødvendighet; fordi alt hun nå kunne gjøre var å male, og fordi hun måtte uttrykke det hun følte for å holde ut.

Et stilleben med vannmeloner ble Fridas aller siste bilde. Hun gjorde det ferdig bare dager før hun døde, og ga det tittelen Viva la vida. Lenge leve livet! Var dette et siste stikk, et utslag av galgenhumor fra et utslitt menneske? Eller kan det tvert imot sees som en kjærlighetserklæring til livet? Uansett er bildet en fargerik avslutning på Fridas innholdsrike skjebne og betydningsfulle kunstnerskap.

13 juli 1954 døde Frida Kahlo, bare 47 år gammel. Hun skal ha sagt: «Jeg håper avskjeden blir lykkelig, og at jeg aldri kommer tilbake». Kunsten hennes blir stående som et testament på lidelse, men viser også hvordan kreativtet og lidenskap kan hjelpe mennesker til å tåle motgang og smerte.

Vel levd, Frida!

På grunn av opphavsrett har vi ikke brukt noen av Frida Kahlos portretter i denne teksten, men du kan se dem her.

Noter

1. Andersen, Per Thomas. Modernisme. Tverrestetiske peilinger i musikk, billedkunst og litteratur. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke, Bergen 2008, s. 137- 139.
2. Andersen 2008, s. 145.
3. Andersen 2008, s. 141.
4. Andersen 2008, s. 138.
5. Andersen 2008, s. 145.
6. Andersen 2008, s. 147.
7. Andersen 2008, s. 146.
8. Andersen 2008, s. 146.
9. Andersen 2008, s. 146.