JACQUES RANCIÈRES VITENSKAPSPOLITIKK

Hvis Jacques Rancière startet sin intellektuelle og politiske karriere i den franske marxismens høyborg på 60-tallet, ved rue d’Ulm og rundt Louis Althusser, har han siden 70-tallet søkt i arkiver, erfaringer og tankesett godt utenfor opptrådde løyper, for å tenke de «store spørsmålene» på nytt. Hans filosofi er nærmest å forstå som en serie metodologiske refleksjoner i kjølvannet av hans entusiastiske utforskning av de parisiske arbeiderarkivene fra 1830- og 40-tallet, en tid preget av grov industrialisering, mislykkede folkeopprør, utopiske samfunn og nye folkelige kulturuttrykk.¹

Vitens frie sirkulasjon

Viten finnes overalt. Den sirkulerer fritt og etablerer ulike virkeligheter og praksiser. Det finnes intet prinsipp, ingen «læremester», som legitimt og «en gang for alle» kan bestemme hvilken viten som er relevant og hvilken som ikke er det. Det er således noe anarkisk ved den, noe som ikke kan innlemmes i avgrensede territorier eller innordnes i sosiale hierarkier, og som truer med å bryte løs fra det kjente og det dagligdagse.

Rancière tar med dette til orde for en radikal og politisk motivert redefinisjon av viten. Viten kan ikke lenger vurderes og rangeres etter kriterier for rasjonalitet, sannhet eller etterprøvbarhet. Snarere evalueres den etter de muligheter den åpner for og dens evne til å skape en virkelighet. Det er nettopp denne «frie» sirkulasjonen av viten som Rancière oppdager i arbeiderarkivene: Snarere enn utslitte proletarer som forberedte seg til en ny dag med utbytting, støtte han på poeter, utopister, folkeopplysere og revolusjonære som ikke lot sin skarve fritid gå til spille på hvile.

Disse proletarene identifiserte seg ikke med klasseforholdene og lot seg ikke stagge av de bedrøvelige sosiale vilkårene i 1830-tallets Paris, de eksperimenterte med andre livsmuligheter og forutsatte således at de var noe annet enn det deres sosiale stilling skulle tilsi.

Og dette er også poenget: Enhver sosial virkelighet fungerer allerede etter en viss viten, altså en innstiftet orden med foreskrevne sosiale posisjoner og forventninger knyttet til disse posisjonene. Men med Rancières idé om vitens «frie» sirkulasjon, er det alltid en «fare» for at det oppstår en vrangvillig viten som ikke oppfyller forventningene knyttet til dens sosiale posisjon, og som således bryter med hele denne orden for å orientere seg etter andre mulige virkeligheter. Rancière erklærer seg i denne forstand for å være anti-platonist.²

Ifølge Rancière kan det mulige derfor aldri fastsettes og stabiliseres innenfor noen virkelighet eller orden. Enhver virkelighet står alltid i fare for å undergraves og omdannes av muligheter den ikke er i stand til å ta høyde for og romme, slik vi har sett det nylig i politisk sammenheng med den arabiske våren, Puerta del Sol, Occupy-bevegelsen, Syntagma, og den aktuelle paraplyrevolusjonen i Hong Kong.³

Å utforske slike overskytende, ubetimelige og «dissensuelle» muligheter kan sies å utgjøre den røde tråden i Rancières vidtrekkende arbeider innen politisk filosofi, historiografi, kunsthistorie, filmteori og litteratur.

Et mangfold av ulike verdener

Skjønt, det å åpne nye muligheter på dette viset kommer ikke gratis. Det forutsetter en overskridelse av innstiftede territorier, normer og sosiale rom samt å orientere sine bevegelser, tanker og ord etter andre horisonter, håp og praksiser. Dette innebærer en viss styrke og oppfinnsomhet som er i stand til å eksperimentere med det uvisse og det uforutsigbare, og til å bryte ut av de mønstre og den identitet man er tiltenkt ( désidentification ), for slik å aktualisere «et regime karakterisert av ubestemthet i forhold til identitet, av delegitimering av innstiftede taleposisjoner, og av deregulering av måtene rom og tid inndeles på».⁴

Rancière tenker oss altså som beboere av ulike verdener relativt til de muligheter og horisonter som utfoldes i vår viten, våre praksiser og våre sanselige erfaringer. «Jeg har alltid forsøkt å hevde at et vesen som skulle være knyttet til ett sted, faktisk alltid deltar i flere verdener.»⁵ Det er således det konfliktfulle som ligger til grunn for hans oppfatning av demokratiet, men det dreier seg om konflikter mellom ulike verdener som uten stans utfordrer og fornyer hva vi er som mennesker, hvilke grenser og relasjoner vi skaper mellom oss, hvilke praksiser vi organiserer vår hverdag etter, og hvilke horisonter vi orienterer oss etter.⁶

Det er nettopp i denne «delingen av det sanselige» ( partage du sensible ) og dets konflikter at Rancière leter etter krysningspunkter mellom politikk og estetikk med praktiske konsekvenser for hva det er mulig for oss å tenke, gjøre, sanse og være.⁷

Det er innenfor denne demokratiske rammen at Rancière har skrevet om sine overraskende inspirasjonskilder fra arkivet. Det er ikke bare snakk om Joseph Jacotot, pedagogen som underviser det han ikke vet,⁸ men også snekkeren Louis Gabriel Gauny, som utvikler en «klosteraktig» økonomi der ekstrem beskjedenhet er veien til proletariatets emansipasjon, og der sko utgjør en vesentlig post på budsjettet fordi arbeiderens frihet ligger i hans mulighet til å streife rastløst omkring.⁹ I den demokratiske vitens ånd setter Rancière for eksempel Gaunys protest mot fengselsvesenet direkte opp mot Foucaults analyser av panoptikonet, og han leser 1900-tallets franske arbeideraviser på samme filosofiske fot som Platons tekster.

Politisk håp

Rancière kritiseres til stadighet for sin politiske «marginalitet». Denne kritikken er utvilsomt knyttet til hans fascinasjon for disse overraskende skikkelsene, noe som skulle gjøre ham ute av stand til å ta til orde for et politisk prosjekt med evne til virkelig å utfordre dagens kapitalistiske krefter.¹⁰ Det må imidlertid tas høyde for hvor radikalt Rancière tenker det mulige som en ubestemt og «plastisk» dimensjon i det konfliktfulle demokratiet, der fragmenter av ulike, dissensuelle verdener i stadig konstruksjon utfordrer den rådende orden og forandrer dens territorier.

Med andre ord: Radikal politisk forandring er et håp som bevares i Rancières tenkning, men dette håpet forstås i henhold til et demokratisk register der det ikke lenger finnes noen privilegert viten som kan «garantere» for hva som skulle være en virkelig emansipasjon og hvordan man skulle oppnå den, og som heller setter sin lit til vår uforutsigbare oppfinnsomhet i en ubestemt værenshorisont.

Noter

¹ Se Jacques Rancière, La nuit des prolétaires – Archives du rêve ouvrier, Paris: Librairie Arthème Fayard, 1981. Som han sier det senere: «Disse arbeiderne som skulle forsyne meg med informasjon om arbeidsforhold og klassebevissthetens former, ga meg noe helt annet: fornemmelsen av en likhet, en demonstrasjon av egalitet. De var også tilskuere og besøkende i hjertet av sin egen klasse.» Jacques Rancière, Le spectateur émancipé. Paris: La Fabrique éditions 2008, 25, min oversettelse.

² «I den frigjørende vitenskapens løfter, eller i lovprisningene av folkets kulturer, kunne man gjenkjenne et langt eldre påbud formulert allerede i Platons Staten: at enhver gjør akkurat det den skal gjøre og utvikler de dyder som er knyttet til sin sosiale stilling.» Jacques Rancière, Le philosophe et ses pauvres, Paris: Editions Flammarion, 2007, IV.

³ For å gi en kortfattet forklaring på sistnevnte eksempel i forhold til Rancières logikk: Politiet slår ned på «paraplyrevolusjonens» deltagere (blant annet med tåregass) fordi den viten de baserer sin praktiske organisering på (demokratisering av Hong Kongs politiske system) undergraver den viten som Kinas kommunistiske parti forutsetter for å reprodusere «sin» sosiale orden (autoritær «probeijingsk» utnevnelse av politiske ledere i Hong Kong). Rancières argument om at viten er grunnleggende demokratisk gir en politisk slagkraft til paraplyrevolusjonen i og med at denne åpner nye muligheter i hjertet av den innstiftede sosiale orden, og utgjør således umiddelbart et problem for styresmakten.

⁴ Jacques Rancière, Le partage du sensible, Paris: La Fabrique Éditions, 2000, 15.

⁵ Jacques Rancière, La méthode de l’égalité, Paris: Bayard, 2012, 113.

⁶ Det er denne type konflikt som Rancière søker å begrepsliggjøre i La mésentente, altså kontradiksjonen mellom ulike verdener, uten noen felles målestokk, i en og samme verden. Se Jacques Rancière, La mésentente – Politique et philosophie, Paris: Galilée, 1995.

⁷ Som han sier det: «Det moderne politiske vesenet er først et litterært vesen, som tar del i det litterære kretsløpet der disse forbindelsene mellom ordenes orden og kroppenes orden som skulle bestemme enhvers plass oppheves.» Jacques Rancière, La mésentente – Politique et philosophie, 61.

⁸ Jacques Rancière, Le maître ignorant – Cinq leçons sur l’émancipation universelle, Paris: Libraire Arthème Fayard, 1987.

⁹ «Dette er denne snekkerens spesielle styrke. Han nøyer seg ikke med å prinsipielt avvise de pessimistiske logikkene rundt det arbeidende vesenets “reproduksjon”. Han utarbeider en konkret inversjon av logikkene som knytter arbeidsutviklingens [emansipatoriske] sjanser til den økonomiske politikkens mekanismer.» Louis Gabriel Gauny, Le philosophe plébéien – Textes réunis par Jacques Rancière, Paris: Editions La Découverte, 1983, 17 (forord av Rancière).

¹⁰ Se for eksempel Slavoj Žižek, «Political subjectivization and its vicissitudes» i The Ticklish Subject, London, Verso, 1999, 171–244.