PENGEPROBLEMER

Det finnes ikke noe alternativ. Dersom du ytrer deg kritisk mot kapitalismen, er sjansen stor for at du blir møtt med dette nyliberale standardsvaret. Det er kanskje ikke så rart, siden de fleste forsøkene på å skape et demokratisk alternativ til markedsøkonomien har mislyktes.

Samtidig blir det stadig mer åpenbart at det kapitalistiske systemet hverken er bærekraftig eller rettferdig. Mange ønsker forandring, men vi klarer ikke å forestille oss et alternativt økonomisk system. Det gjør at vi heller ikke klarer å forestille oss en bedre framtid. Vi må jo være realistiske, ikke sant? 

Dette resonnementet står sentralt i boka Den kapitalistiske realismen¹ (2023) av den britiske filosofen Mark Fisher. Fisher bygger videre på Frederic Jamesons berømte tese om at «det er lettere å forestille seg verdens undergang enn kapitalismens undergang». Han hevder at kapitalismen opptar «hele horisonten for det tenkelige», og at det senkapitalistiske samfunnet er preget av en tro på at «enhver positiv tilstand, ethvert håp, er en farlig illusjon». Denne tilstanden kaller Fisher for kapitalistisk realisme. 

Kan vi forstå kapitalens bevegelser?

Romanen Hyper² (2023) av Agri Ismaïl er skrevet med finanskrisa i 2008 som bakteppe. Mens jeg leste denne romanen, kom jeg flere ganger til å tenke på Mark Fisher og hans teori om den kapitalistiske realismen. I Hyper utforsker nemlig Ismaïl hvordan det er å leve i et samfunn der kapitalkreftene får stadig større spillerom.

Ismaïl har selv bakgrunn som jurist i finansbransjen. Desto mer tankevekkende er det at han, i et intervju med det svenske tidsskriftet Vi, uttaler at «Vi kan inte förstå kapitalets flöden längre».³

Det er en fascinerende og urovekkende påstand. Hvis ikke engang de som jobber i finansbransjen forstår kapitalens bevegelser, hvem kan forstå dem da? Har vi mistet kontrollen over de økonomiske kreftene? Er det de som kontrollerer oss, og ikke omvendt? Disse spørsmålene løper som en rød tråd gjennom romanen. 

I Hyper følger vi en kurdisk familie fra slutten av syttitallet og fram til 2011. Den første karakteren vi blir kjent med i romanen, er familiefaren Rafiq Hardi. Han pleide å være en velstående lege i irakisk Kurdistan, men har måttet flykte til Iran sammen med kona Xezal og deres tre barn. Snart må de flykte igjen: Året er 1978, om kort tid skal Ayatollah Khomeini og hans revolusjonsgarde forvandle den sekulære iranske staten til et islamsk diktatur.

Familien ender opp i en sliten leilighet i London. De har konstant dårlig økonomi, og det lille de har av penger bruker Rafiq på å trykke opp løpesedler. Han er nemlig overbevist kommunist og en iherdig forkjemper for kurdisk selvstendighet. På tross av – eller nettopp på grunn av – dette glødende politiske engasjementet, blir Rafiq stadig mer desillusjonert og oppgitt. Kurderne får aldri en egen stat, og den kommunistiske revolusjonen lar vente på seg. Når han til slutt dør av et hjerteattakk, tar det ikke lang tid før Xezal flytter tilbake til storfamilien i Irak.

Det er imidlertid ikke Rafiq eller Xezal som er romanens hovedpersoner, men de tre barna deres. De har fått hver sin del i romanen. Den første delen handler om eldstesønnen, Mohammed.

Selvrespekt til salgs

Mohammed vil ikke hete Mohammed. Det han derimot vil, er å lykkes i finansbransjen i London. Siden navnet Mohammed ikke er «en egenskap som arbetsgivare i den hårda, oförlåtande finansvärlden letade efter», står det bare «M. M. Hardi» på visittkortet hans. Slik smelter Mohammeds karriereklatring sammen med identiteten hans på urovekkende vis. I resten av romanens første del blir han bare omtalt som «M».

M er ansatt i finansselskapet Hilliard Drake. Året er 2009, og finansbransjen skjelver fortsatt etter at finanskrisa slo ned som en bombe året i forveien. Når vi blir kjent med M, er han i ferd med å skaffe finansiering til et islamsk kredittkort. Dette kredittkortet er basert på «en modell som «strukturerats för at framstå som om den inte var beroende av ränteinntäkter». M forsøker å overtale investorene ved å vise til en artikkel i Financial Times, som hevder at «den islamska finansbranschen hade klarat sig relativt oskadd ur den globala kreditkrisen».

For å få investorene på gli, inviterer han dem på lunsj på eksklusive restauranter. Når han sitter til bords med en representant for Deutsche Bank, bretter han opp ermene for å «visa upp klockarmbandet i alligatorskinn med spänne i roséguld. Mannen från Deutsche Bank skulle veta at han inte bjudits til en av Londons trendigaste restauranter av någon lurendrejare. M var någon man kunde lita på.» Videre forteller M at jobben i Hilliard Drake er «en livsstil mer än något annat», og at det islamske kredittkortet er noe han «verkligen tror på».

LES OGSÅ: DEMOKRATIET FORVITRER OG VI ØDELEGGER PLANETEN - ER VENSTREPOPULISME DET VI TRENGER?

Bak denne fasaden av statussymboler og selvsikkerhet skjuler det seg en beinhard økonomisk virkelighet. Hilliard Drake skal nemlig snart gjennom en «omstrukturering» (eller nedbemanning, som dette ordet egentlig betyr). For å beholde jobben, må M stadig dra i land nye avtaler, og han blir derfor stadig mer desperat i sin jakt på investorer. Når M betrakter representanten for Deutsche Bank, vet han at denne mannens oppmerksomhet er «skillnaden mellan att få in hundratusentals pund til Hilliard Drake och att inte få in några pund överhuvudtaget.»

Etter dette møtet mottar M en positiv, men uforpliktende epost fra Deutsche Bank. Så blir det stille. M blir mer og mer urolig. Han sjekker eposten sin i tide og utide, og sender «inte ett, intet två, men tre fruktlösa mejl till Deutsche Bank». Innerst inne vet han naturligvis «vad deras tystnad innebar, men han var desperat. Han hadde inte tid med självrespekt just nu.»

Det er interessant at M med viten og vilje gir avkall på sin egen selvrespekt. I en artikkel i Tidsskrift for norsk psykologforening⁴ definerer Reidar Ommundsen selvrespekt som «den umiddelbare opplevelse man kan ha av å være verdt noe i egne øyne.» M, derimot, er bare verdt noe i den grad han lykkes i det senkapitalistiske konkurransesamfunnet. I den kyniske finansbransjen er selvrespekt forbeholdt de som har råd til å være uavhengige. Slik blir selvrespekt et produkt av økonomisk makt.

Det aller mest urovekkende med M er kanskje at han tilsynelatende kun har ett mål med livet sitt: å klatre på karrierestigen. Jobben er nesten alt han bryr seg om, men selv betyr han ingenting for arbeidsgiveren. Han kan når som helst byttes ut med en enda mer ambisiøs karriereklatrer. M jobber med å forvalte verdier, men selv har han ingen verdi i arbeidsgiverens øyne.

Desperasjon i Dubai

I bokas neste del følger vi søsteren Siver, som har endt opp som alenemor i Dubai. Året er 2010, og Siver har nettopp forlatt ektemannen, den karismatiske og velstående irakiske forretningsmannen Karim. De møttes da begge var studenter i London. Karim overtaler henne til å flytte til Bagdad, der de gifter seg og får en datter. Familien har god økonomi og høy sosial status, men idyllen sprekker når Karim forteller at han vurderer å skaffe seg en andre kone. Siver reagerer med vantro og sinne, og bestemmer seg for å stikke av sammen med datteren. Til forskjell fra storebroren har hun nemlig selvrespekten i behold.

LES OGSÅ: FRA SKINNENDE FASADE TIL MARKEDSØKONOMIENS MOTOR

Denne selvrespekten forhindrer Siver fra å bli værende i et ulykkelig ekteskap, men den fører henne også ut i en svært sårbar sosial og økonomisk situasjon. For å klare seg som aleneforsørger i Dubai må hun jobbe beinhardt. Heldigvis har hun en viss sosial kapital i form av «ett brittiskt pass och goda språkkunnskaper». Det gir henne verdi på arbeidsmarkedet. Hun klarer å skaffe seg en jobb i en eksklusiv klesbutikk, der hennes viktigste rolle er «att lugna stadens expats med sin brittiska accent, att få dem att känna att de befann sig någonstans där de hörde hemma.»

Med sin britiske aksent og sine gode manerer framstår Siver som en vellykket middelklassemamma, men dette er bare en fasade. I praksis tilhører hun prekariatet, en moderne underklasse som ikke har noen som helst økonomisk trygghet. Til forskjell fra den tradisjonelle arbeiderklassen har hun ingen fagforening i ryggen, hun har ingen klassebevissthet, og hun er ikke del av et interessefellesskap. Det eneste hun kan gjøre for å ivareta sine egne og datterens behov, er å anstrenge seg alt hun kan for å passe inn. Hun må ikke fornærme noen, og viktigst av alt: ikke havne i en situasjon der hun trenger hjelp.

Når hun havner i en bilulykke (uten at hun selv er skyld i den), utløser det en økonomisk krise. Enda verre blir det når datteren brekker armen på skolen. Når hun skal hente datteren på sykehuset, får Siver vite at hun «inte omfattas av sjukförsäkringen här». Dagen etter viser det seg at butikken hun jobber i «vill göra shoppingupplevelsen mer attraktiv för yngre människor.» I klarspråk betyr det at Siver skal erstattes av en yngre medarbeider. Butikksjefen forklarer at han «inte längre har ett behov av just din roll [...] Nu kan du ta hand om dina barn.»

Denne delen av romanen har et bekmørkt, nesten naturalistisk preg: «Hon hadde ingen bil, Zaras sjukhusräkning låg på över sextusen dollar, och nu var hon dessutom arbetslös». Så langt har Sivers selvrespekt hindret henne fra å søke hjelp hos eksmannen, men nå har hun ikke noe annet valg: «om hon bare kunde svälja det lilla som fanns kvar av hennes stolthet skulle han få alla hennes problem att försvinna.» Siver må velge: Skal hun ivareta sin egen verdighet eller datterens materielle behov?

Jakten på den perfekte algoritmen

Lillebroren i Hardi-familien heter Laika, og hvis du lurte: Ja, han er faktisk oppkalt etter den sovjetrussiske gatehunden som ble skutt opp i verdensrommet i romkapselen Sputnik 2. Slik blir han en ufrivillig bærer av farens politiske overbevisning. Selv har Laika endt opp i en situasjon farens hans neppe ville vært stolt over. Han tilbringer all sin tid innendørs i en eksklusiv leilighet i New York. Han er ikke en vanlig leietaker, men en «Show Home Manager». Leiligheten skal selges, og Laika får bo der midlertidig, «eftersom en bebodd lägenhet ansågs mer värdefull». Laikas kroppslige nærvær gir altså leiligheten en verdiøkning. Slik blir kroppen hans kapital, et middel for å skape merverdi.

Leiligheten ligger et steinkast fra børsen. Det er ikke tilfeldig. Laika er et selvlært datageni, og har utviklet en «högfrekvenshandelsalgoritm som speglade Goldman Sachs handelsrobotar: det Goldman Sachs köpte och sålde skulle hans robot köpa eller sälja mikrosekunder senare.» Tidligere bodde Laika i Brooklyn, men den fysiske avstanden til børsen ble et problem: «närheten til ett finanssenter spelade fortfarande roll: handel sker numera i milli- och mikrosekunder via fiberoptiska kabler. Kabelns längd til börsen var därför av kritisk betydelse.»

Denne delen av boka er skrevet i en hyperrealistisk stil. Teksten er full av tall, statistikk og dataterminologi. Slik smelter selve språket sammen med Laikas oppkoblede, men ensomme tilværelse. Han lever i praksis livet sitt på internett. Han får all mat levert på døra og har nesten ingen kontakt med andre mennesker. Fra leiligheten forsøker han bokstavelig talt å koble seg på det kapitalistiske nervesystemet for å tjene raske penger. Men han får det ikke til: «Efter 3,8 miljoner transaktioner hade de 518 374,3 dollar som han hade börjat dagen med förvandlats till 502 840,12 dollar. Goldman Sachs hade under samma handelstimmar tjänat pängar. Något var fortfarande fel.»

Laika sliter altså med inntjeningen, men hans egentlige problem er at han ikke klarer å knytte seg til andre mennesker. Gjennom en lang rekke indre monologer får vi innsikt i både havarerte kjærlighetsforhold og en dysfunksjonell familie. Laika er fanget i en ond, digital sirkel: Jo mer han kobler seg fra andre mennesker, jo tettere kobler han seg til internett, slik at han blir enda mer ensom og isolert.

Laikas isolasjon står i en tankevekkende kontrast til fellesskapet han kan observere når han ser ut av vinduet: I en park utenfor børsen har Occupy Wall Street-demonstrantene samlet seg for å protestere mot Obamas håndtering av finanskrisa. De har nettopp gjennomført en såkalt die-in: «Aktivisterna kramade om varandra som om de lyckats överleva någon fruktansvärd tragedi, vilket de på sett och vis också hade gjort.» Mens aktivistene har samlet seg for å kreve rettferdighet, har Laika blitt en digital einstøing i jakten på den perfekte algoritmen.

Når ethvert håp er en farlig illusjon

De tre hovedpersonene i Hyper lykkes aldri med å skape seg en bedre framtid, på tross av at de prøver så hardt de kan. M jakter suksess i arbeidslivet, men mister selvrespekten på veien. Sivers ønske om uavhengighet sender henne ut på en omvendt klassereise. Laika lever et ensomt liv på internett i håp om å tjene seg rik på datatrading.

Det som hindrer de tre søsknene i å leve gode liv, er kort fortalt penger. Den viktigste drivkraften i romanen er altså ikke karakterene, men pengeøkonomien de bokstavelig talt er prisgitt. I Hyper er kapitalen en uforutsigbar og moralsk likegyldig kraft som begrenser menneskenes frihet. Slik tegner Ismaïl opp et dystopisk bilde av samtiden vi lever i, en samtid der vi ikke lenger har frihet til å skape et bedre samfunn, og enda mer alvorlig: en samtid der vi ikke lenger klarer å forestille oss et bedre samfunn.

Dette bringer meg tilbake til Mark Fisher og hans teori om den kapitalistiske realismen. Fisher mener at vi lever i en markedsøkonomi der «enhver positiv tilstand, ethvert håp, er en farlig illusjon». Det som slår meg etter å ha lest Hyper, er at de tre hovedpersonene ikke engang tør å håpe på en bedre framtid. Denne mangelen på håp preger alle delene av romanen, både skildringene og dialogene, men først og fremst de mange indre monologene. Det er som om karakterene betrakter både omverdenen og sin egen fortid gjennom et tykt filter av resignasjon.

LES OGSÅ: FREMSYNT MEN TUNGLEST KAPITALKRITIKK

Er de tre søsknene rett og slett deprimerte? Følelsen av å ikke kunne forestille seg en bedre framtid er ett av de viktigste kjennetegnene ved en depresjon, og i Den kapitalistiske realismen kan vi lese at depresjon er blitt «den tilstanden som oftest blir behandlet av det offentlige helsevesenet» i Storbritannia. Fisher argumenterer for at det er en sammenheng mellom økningen i psykiske lidelser og «den nyliberale formen for kapitalisme som praktiseres i land som Storbritannia, USA og Australia.»⁵ Jeg synes alle de tre søsknene i Hyper viser tegn på å være deprimerte. De mangler både håp, drivkraft og en indre motivasjon, noe som igjen ødelegger selvfølelsen deres.

Hyper handler imidlertid ikke bare om individets møte med den brutale markedsøkonomien. Ismaïl utforsker også hvordan markedskreftene former det offentlige rommet. Også her overlapper Hyper i stor grad med Den kapitalistiske realismen.

En ødelagt offentlighet

I Den kapitalistiske realismen skriver Mark Fisher mye om populærkultur. Han hevder at flere dystopiske samtidsfortellinger er preget av en følelse av håpløshet: «Tidligere var dystopiske filmer og romaner øvelser for forestillingsevnen, og katastrofene de skildret var fortellergrep myntet på å underbygge alternative måter å leve på.» Men slik er det ikke lenger, hevder Fisher. Han bruker filmen Children of Men (Alfonso Cuarón, 2006) som eksempel. I denne filmen er «det offentlige rommet forlatt, overlatt til søppel som flyter i gatene [...] Nyliberalistene, som er de kapitalistiske realistene par excellence, har feiret ødeleggelsen av den offentlige sfære».

La oss ta en titt på hvordan det offentlige rommet blir beskrevet i Hyper, i henholdsvis London, Dubai og New York.

Når M er på vei til jobb med T-banen, hører han et skrik:

«En röst meddelade att någon hade svimmat, varpå vagnen fylldes av ett korus av frustrerade suckar. M kände redan hur svetten rann nedför ryggen og hur armhålorna klibbade. Det kändes som om någon svimmade eller hoppade framför ett tåg var och varannan dag numera. Båda händelserna var irriterande men svimningar kunde lösas på tio minuter: tiden det tog för ambulanspersonalen att anlända och för någon att släpa ut kroppen på plattformen. Självmord däremot tog en evighet och orsakade förseningar i hela tunnelbanenätet.»

Et selvmord i morgenrushet i London er først og fremst et irriterende avvik, et logistisk problem. Selv om denne indre monologen strengt tatt er hentet fra Ms tankeverden, blir den et uttrykk for en kollektiv irritasjon blant morgenpendlerne på T-banen. I den moderne storbyen virker medfølelsen å være helt fraværende.

Det offentlige rommet i Dubai er strengt tatt ikke offentlig, men privat. I en heseblesende scene kommer Siver for sent til et jobbintervju, fordi hun går av på feil T-banestasjon. Navnene på stasjonene endrer seg nemlig «till följd av att olika företag köpte rettigheterna till dem. Det var det ultimata uttrycket för den kapitalistiska staden i evig förändring: dagens First Gulf Bank-station kunde bli morgondagens Citibank.» Dette er ikke noe Ismaïl dikter opp – stasjonsnavnene i Dubai er faktisk til salgs. Av og til overgår virkeligheten de mest fantasifulle fiksjonsfortellinger.

Som nevnt forlater Laika aldri leiligheten i New York, men han tar av og til en titt ut av vinduet, på demonstrantene som har samlet seg foran børsen: «Från där han satt kunde Laika se en ormtjusad rökstrimma bölja uppåt. Han gick til fönstret för att få en bättre bild av det som hänt och såg människor uppstå ur ett rökmoln, rusande ut ur New York-börsen med jackor som skyddade deres ansikten från röken».

Synet av demonstrantene leder Laika inn i en indre monolog, der han reflekterer rundt torgets betydning for folkelige opprør: «Torget gav fortfarande upphov till en horisontell ockupation, vilket möjliggjorde för individen att ingå i en folkmassa. [...] Det var ingen tillfällighet att revolter tenderade att äga rum kring torg, från Tahir, Himmelska fridens torg och Azadi till Piccadilly Circus [...]»

Sniker det seg inn et lite glimt av håp i tankestrømmen til Laika? Han er ikke sen om å knuse dette håpet: Det er nemlig ikke tilfeldig at «de postkommunistiska staterna i Östeuropa nedmonterade de offentliga rummen för att förneka folket möjligheten att samlas. Framtidens städer, som Dubai, hade inga torg överhuvudtagit.» Laika sender en tanke til den amerikanske filosofen Judith Butler, som har skrevet at «för att politik skal kunna äga rum måste kroppen framträda [...] Friheten kommer inte från mig eller dig, den kan ske och sker som en relation mellan oss.»

I denne essayistiske tankestrømmen viser Laika seg som et reflektert og kunnskapsrikt menneske. Likevel velger å han leve i isolasjon og bruke all sin tid på å manipulere finansmarkedene. Han kunne ha vært del av folkemassen som har samlet seg utenfor børsen, men velger å tilbringe all sin tid alene foran dataskjermen.

Denne passiviteten deler Laika med de to søsknene sine. Både Mohammed og Siver er reflekterte og intelligente karakterer, men likevel klarer de ikke å skape positiv forandring, hverken i sine egne liv eller i samfunnet de lever i. Hvilken virkning har det at de tre hovedpersonene er så passive, så ute av stand til å drive livene sine framover?

Realisme uten håp?

Hyper er på mange måter en virkelighetsnær eller realistisk roman. Den har en tydelig forankring i tid og sted, og den handler om realistiske karakterer og begivenheter. I tillegg er romanen svært rik på referanser til politiske hendelser og kulturuttrykk. Hvis du vil, kan du faktasjekke romanen etter endt lesing: Ismaïl har nemlig skrevet en ti sider lang liste med kilder og referanser.

Hyper bryter imidlertid med den realistiske romantradisjonen både når det gjelder dramaturgi og karakterutvikling. Mens den typiske, realistiske romankarakteren har en sterk indre drivkraft, mangler de tre søsknene i Hyper både framtidstro og evne til å skape forandring. De klarer aldri å ta styringen over sine egne liv; uansett hvor de snur seg, stanger de hodet i en vegg av penger. Den narrative framdriften i romanen skapes altså ikke av karakterene selv, men av kapitalkreftene. Hovedpersonene i Hyper er som brikker på et spillbrett, og det mest skremmende er at de er klar over det selv.

Selv om de tre hovedpersonene i Hyper mangler håp, sitter jeg ikke igjen med en følelse av håpløshet etter å ha lukket igjen boka. Tvert imot kjenner jeg meg forbanna, inspirert og nysgjerrig. Agri Ismaïl inviterer leserne til å stille kritiske spørsmål: Hvorfor har vi latt kapitalkreftene få så stor makt i samfunnet? Burde vi snakke mer om penger og måten de former livene våre på?

Det at romanen hverken gir noen entydige svar eller formulerer et politisk prosjekt, blir dermed en styrke, siden leseren selv må trekke sine egne konklusjoner. Hyper er en roman som lever videre i tankene lenge etter at siste side er lest.

Noter

1. Fisher, Mark (2023): Den kapitalistiske realismen. H//O//F
2. Ismaïl, Agri (2023): Hyper. Bonnier
3. https://www.vi.se/artikel/agri-ismail-jag-ville-skriva-en-roman-om-pengar 
4. https://psykologtidsskriftet.no/oppsummert/2004/07/positiv-selvfolelse
5. Her støtter Fisher seg på Oliver James’ bok The Selfish Capitalist (2008)