VAMPYRENS VANDRING GJENNOM HISTORIEN

The boundaries which divide life from death are at best shadowy and vague. Who shall say where the one ends and where the other begins?

–  Edgar Allan Poe

Hoggtenner, likblek hud, flagrende svarte kapper og ikke minst en uslokkelig blodtørst: Vampyren har bitt seg så hardt fast i vår kulturelle bevissthet at den for lengst har blitt en klisjé. Faktisk er det vanskelig å forestille seg en verden uten dette monsteret. Siden de første vampyrene reiste seg fra graven for hundrevis av år siden, har de levende likene skranglet av gårde på en broket reise, på tvers av land og kulturer, gjennom folketro, kunst og litteratur, inn i kinomørket og videre til TV-skjermen. Hvert år selges det ufattelig mange brannfarlige Dracula- kapper, tuber med teaterblod og plastgebiss i tiden rundt Halloween, og vampyren er like populær blant barn som hos voksne. 

Mengden bøker, filmer og TV-serier om vampyrer er så omfattende at det selv for en vampyrentusiast er umulig å ha full oversikt. Variasjonene over vampyrtemaet strekker seg fra slasher-filmer og blodig gotisk romantikk, til komikk, satire, ungdomsromanser og såpeserier. Noen vampyrer er onde og blodtørstige (30 Days of Night), andre er håpløse, glitrende romantikere (Twilight). Vampyrene kan være overjordisk vakre og velkledde eller fremstilt som bevingede monstre eller innskrumpede lik. De driver hotell i animasjonsfilmer (Hotell Transylvania), invaderer småbyer i California (Buffy the Vampire Slayer) eller henger, på tragikomisk vis, rundt i et kollektiv i New York (What We Do in the Shadows). Vi finner dem i koselige barnebøker som Den vesle vampyren av Angela Sommer-Bodenburg, og i dekadente, hypersensuelle romaner som Interview with The Vampire av Anne Rice. I det hele tatt er det imponerende hvor mye som kan skvises ut av de stakkars vampyrene; og mange har da også blitt sørgelig blodfattige...

Jeg vil undersøke nærmere hvor vampyren egentlig stammer fra, hvordan den har blitt så populær og hva fascinasjonen for den kan fortelle om oss som mennesker.

Genesis

Vampyrens opprinnelse er hverken munter, romantisk eller sensuell. Tvert imot; de første «europeiske vampyrene», som denne teksten konsentrerer seg om, var ifølge folketroen oppblåste lik som sto opp fra graven i fattige middelalderlandsbyer og spredte fryktelige sykdommer som pest og rabies. Opprinnelig var vampyrer spøkelser, selv om vi i dag nok ikke tenker på dem slik. Imidlertid skilte vampyrer seg fra de fleste andre spøkelser ved at de har en fysisk, avgrenset form. Dessuten er de farlige for mennesker og ligner slik mer på den norrøne daudingen, som gikk til angrep på både folk og fe her i Norden. Likefullt, for å bli vampyr må man først dø; det er selve premisset.

Troen på vampyrer var spesielt utbredt i Tyskland, Polen, Romania, Kroatia, Serbia og andre deler av det tidligere Jugoslavia. I Russland var vampyren mer en slags eventyrskikkelse. Vampyren var et lik som kom tilbake etter døden og angrep venner og nær slekt, og troen på vampyrer var sterkest når pest og andre sykdommer herjet. Særtrekkene varierte mellom de ulike europeiske områdene. Kjennetegnet på den nordtyske Nachzehrer var for eksempel en fortærende sult. Den spiste først sin egen kropp inni kisten (imponerende) og reiste seg deretter fra graven for å angripe andre. I Sør-Tyskland gikk vampyren under betegnelsen die Blutsauger. I fortellinger fra Polen angrep vampyrene gjerne sin egen familie, mens vampyrene i Russland først og fremst var knyttet til kjetteri og opprør mot den ortodokse kirken.

Blodsuging er et karakteristisk trekk ved vampyrer i tysk og slavisk tradisjon, men i andre forestillinger snek vampyrer seg heller inn til sovende mennesker om natten, la seg over dem og forsøkte å klemme dem til døde (noe som forøvrig minner mistenkelig om søvnparalyse...) Vampyrer kunne også opptre i folks drømmer. Folketroens vampyrer drakk dessuten ikke blod fra yndige jomfruhalser på den sensuelle måten vi kjenner fra film og TV i dag, men foretrakk å slurpe i seg blod fra hjerte- og mageregionen. Ifølge de tidlige tradisjonene hadde vampyrer dessuten bare vanlige mennesketenner, som man bestemt mente måtte ha vokst etter døden (et fenomen som kan forklares ved at tannkjøttet trekker seg tilbake i forråtnelsesprosessen, noe som gir en illusjon om at tennene har vokst. Det samme prinsippet med vev som trekker seg tilbake gjelder for øvrig negler.) Ideen om sylspisse hjørnetenner utviklet seg med vampyrlitteraturen på 1800-tallet. Etter hvert som vampyrene flyttet fra fattige landsbyer og inn i slott og vakre herskapshus, ble de samtidig rensligere og utstyrt med et mer optimalisert drapsvåpen.

Transformasjon

En vanlig forestilling er at den som blir bitt av en vampyr, i sin tur selv blir vampyr. I noen moderne gjenfortellinger må det imidlertid mer til for å skape en ny vampyr. For eksempel må offeret drikke blod fra den samme vampyren som har bitt dem, slik vi ser i filmen Interview with the Vampire og TV-serien Buffy The Vampire Slayer. Som vampyrdreperen Buffy sier: «It´s a whole big sucking thing». I folketradisjonen hadde man derimot ofte andre forklaringer på det vi kan kalle vampyrisme. For eksempel var kjettere, kriminelle og alkoholikere særlig utsatt for å bli vampyrer etter sin død. Drapsofre, mennesker som døde av slag eller som tok sitt eget liv kunne også ende opp som vampyrer. Med andre ord: mennesker som ble sett på som «annerledes» eller som levde på kant med loven. I Romania, der troen på vampyrer var særlig utbredt, mente man at en skjebne som vampyr var bestemt allerede ved fødselen. Ganske nedslående! Ofte var det nok at man var født med tenner eller hadde rødt hår. Tendensen til å demonisere mennesker som på en eller annen måte skilte seg fra normen er for øvrig uhyggelig kjent stoff. Et godt eksempel fra rundt samme tid er hekseprosessene. Heldigvis for de menneskene som ble mistenkt for å komme tilbake som vampyrer, kunne de ikke drepes før etter sin død. De slapp derfor billigere unna enn heksene.

Vampyrsmitten

Det var ute på morgenkvisten, mens hun satt på en kjøkkenstol og sugde fra et sår på armen, det andre på samme sted, at hun sank inn i dypet av kroppen sin og fikk øye på den. Smitten.

[...] Det eneste smitten synes å frykte, var sollys. Det bleke lyset mot hånden hadde gjort mer vondt enn de dypeste sårene.¹

Vampyrer og sykdom henger uløselig sammen. Vampyrisme var folketroens forklaring på sykdommer som pest og rabies, som på skremmende og uforklarlig vis spredte seg fra ett medlem av familien til det neste, fra landsby til landsby, og slo ned både gammel og ung. Når livet var godt, forsvant vampyrene inn i skyggene, eller holdt seg i ro nede i graven. Når ulykken rammet, lusket de frem fra mørket igjen og ble en perfekt syndebukk i en tid med redsel og desperasjon. De sykdommene som særlig knyttes til vampyrforestillingene er pest, rabies, porfyri og tuberkulose. Derfor skal vi se litt nærmere på akkurat disse.

LES OGSÅ: INN I NATTENS HISTORIE

Pest er en infeksjon forårsaket av bakterien Yersinia pestis. Det skilles mellom byllepest og lungepest, avhengig av smittemåte og sykdomsutvikling. Sykdommen er det som kalles en zoonose, og bæres vanligvis av gnagere, særlig rotter. Mennesker smittes ved at infiserte lopper på rottene hopper over på oss og biter. Pest kan også smitte mellom mennesker ved dråpesmitte. Byllepest er den typen vi forbinder med Svartedauden, selv om pesten i Norge trolig var en kombinasjon av de to pesttypene. Den forårsaker høy feber, byller og store hevelser i lymfeknutene som drenerer bittstedet. Fra byllene spres bakteriene gjerne videre med blodet og gir lungebetennelse, blodforgiftning og noen ganger også hjernehinnebetennelse. Noen var heldige og overlevde, andre døde i store smerter. Lungepesten er enda mer alvorlig enn byllepesten, og dødeligheten er 100 prosent uten riktig behandling. Sykdommen ytrer seg som en lungebetennelse med voldsom ødemdannelse i lungene, og har dødelig utgang i løpet av to- tre dager på grunn av åndedrettssvikt.² I folketroen angrep vampyren, altså pestofferet, andre mennesker etter sin død og spredte slik «vampyrismen» videre.

Rabies er fremdeles en fryktet sykdom, og når man ser nærmere på symptomene, er det lett å trekke klare paralleller til vampyrer. Rabies smitter hovedsakelig gjennom bitt fra dyr til menneske. Typisk smittebærende dyr er rev, flaggermus og tamhund. Sykdommen har inkubasjonstid fra omtrent en måned til opp mot ett år. Fra bittstedet følger viruset nervene til ryggmargen og videre til hjernen. Rabies gir dermed dramatiske symptomer som aggresjon, biting, dyrisk oppførsel og en vanvittig tørste. Det finnes fortsatt ingen behandling når sykdommen først har brutt ut.³ Det var veldokumenterte epidemier av rabies i Ungarn (1721–28), Saxen (1725–26) og Preussen (1785–89), og på denne tiden trodde mange fortsatt på vampyrer.⁴

La oss så bevege oss videre til porfyri, en alvorlig stoffskiftesykdom som omfatter porfyriene (som inngår i oppbyggingen av hemoglobin). Sykdommen er sjelden og arvelig, og har symptomer som magesmerter, nervefenomener, psykiske reaksjoner og ikke minst unormal ømfintlighet mot sollys. Også tuberkulose, på folkemunne kalt tæring, kan sees i sammenheng med vampyrer. Tuberkulose er en infeksjon forårsaket av tuberkelbakterien Mycobacterium tuberculosis. Infeksjonen rammer som oftest lungene og gir typisk blodig hoste, feber, nattesvette og vekttap. Den var ofte dødelig før vi fikk adekvat behandling.⁵

Destruering

Som vi skjønner var det viktig å drepe vampyrene før de fikk gjort videre skade, og helst sørge for at de ikke sto opp fra graven i utgangspunktet. Metodene var mange. Man kunne for eksempel desorientere vampyren, ved å begrave den ved et veikryss eller med ansiktet ned, eller forvirre den ved å strø frø eller ris rundt graven. Vampyrer er ifølge noen myter sykelig opptatt av å telle. En annen utbredt metode var å feste liket til bakken, slik man gjorde i Bulgaria, eller dytte enn stor stein inn i munnen, som var skikken i Vest-Irland. Om disse preventive metodene ikke fungerte, åpnet man gravene og sjekket for tegn på vampyrisme. Dersom det så ut til at hår, negler og tenner hadde vokst eller at liket hadde blod rundt munnen, måtte vampyren drepes så raskt som mulig. 

Dette ble gjort blant annet ved å kutte av hodet, kjøre en trestake eller våpen av sølv gjennom hjertet eller ved å sette fyr på liket, som ble regnet for å være den sikreste metoden. I kristendommen er ilden forbundet med sjelelig renselse og den hellige Ånd. Vampyrer beskrives gjerne også som sensitiv mot sollys og hvitløk, og kristne symboler som kors og døpevann. Det er for øvrig ingen nødvendig korrelasjon mellom kristendom og troen på vampyrer, ettersom man hadde forestillinger om vampyrer også i land som ikke var kristne. For eksempel var ideen om døde som sto opp fra graven utbredt i asiatiske land. Men paradoksalt nok forsterket den kristne troen vampyrenes plass i den kulturelle bevisstheten, og vampyrer ble gjenstand for teologisk så vel som politisk og medisinsk debatt.[6] Kanskje kan vi si at vampyren, til tross for forestillingen om at den var djevelens verk, ikke så mye var antagonisten til kristentroens engler og helgener, som deres mørke dobbeltgjenger.⁷

Evolusjon

Med friskt blod innabords vandret vampyren videre på sin hvileløse ferd til vest- Europa, hvor den etter hvert vekket interesse hos kunstnere, poeter og forfattere. Med romantikken (ca. 1790 til ca. 1850) kastet vampyren likkledet sitt og trakk om i elegante gevanter. Legen og forfatteren John Pollidori skrev om den hensynsløse Lord Ruthven, som drikker blod av uskyldige jomfruer, i boken The Vampyre (1819). Lord Ruthven var inspirert av Pollidoris dekadente dandy- venn, poeten Lord Byron, som for øvrig også skrev om vampyrer. I den patosfylte fortellingen Død og forelsket (1836) skrev Théophile Gautier om en kysk munk som forelsker seg i en vakker vampyr ved navn Clarimonde. Hun forsøker å forføre ham vekk fra Gud og prestegjerning. Senere dukket den tøysete føljetongen Varney The Vampire (1847) opp, akkreditert til James Malcom Rymer og Thomas Pekett Prest. Så utkommer den første virkelig betydningsfulle vampyrromanen, nemlig Carmilla (1872) av den irske forfatteren Joseph Sheridan Le Fanu. Boken handler om den unge piken Laura, som bor med sin engelske far i et slott i Østerrikes skoger. En dag ankommer den mystiske og tilsynelatende jevnaldrende Carmilla slottet, og hun og Laura blir nære venner. Laura tiltrekkes og begeistres av Carmilla, men føler også en merkelig uvilje for sin hemmelighetsfulle venninne:

In these mysterious moods I did not like her. I experienced a strange tumultous excitement that was pleasurable but was ever and anon mingled with a vague sense of fear and disgust.⁸

Den skjønne, men akk så blodtørstige Carmilla føler på sin side både kjærlighet og medlidenhet med sitt offer:

How beautiful she looked in the moonlight! Shy and strange was the look with which she quickly hid her face in my neck and hair, with tumultuous sighs, that seemed almost to sob, and pressed in mine a hand that trembled. Her soft cheek was glowing against mine. «Darling, darling» she murmured, «I live in you; and you would die for me, I love you so.»⁹

Le Fanu ga vampyrskikkelsen en ny dybde som skiller hans verk fra den heller tullete tidlige vampyrlitteraturen. Den komplekse vampyren, revet mellom blodtørst og menneskelige følelser, var altså skapt. Le Fanu bruker vampyrismen som en seksuell metafor, men uten at det blir eksplisitt og vulgært. Boken hans skapte ingen kontroverser i det puritanske England.¹⁰

Ambivalensen mellom lidenskap og redsel, ønsket om å overgi seg og frykten for konsekvensene, preget i stor grad også senere vampyrfiksjon. Sheridan Le Fanu beskriver heltinnens følelser slik:

For some nights I slept profoundly; but still every morning I felt the same lassitude, and a langour weighed upon me all day. I felt myself a changed girl. A strange melancholhy was stealing over me, a melancholy that I would not have interrupted. Dim thoughts of death began to open, and an idea that I was slowly sinking tok gentle, and, somehow, not unwelcome, possession of me. If it was sad, the tone of mind which this induced was also sweet.¹¹

Det er altså snakk om en sødmefylt smerte, et tema som gjentar seg i senere vampyrhistorier. Carmilla fikk stor betydning for den boken vi først og fremst forbinder med vampyrer, nemlig Dracula. I 1890 tilbrakte den irske forfatteren Bram Stoker sommeren i Whitby i Yorkshire. Samtidig leste han folklore om vampyrer, særlig fortellinger og myter fra Øst-Europa, og på et tidspunkt kom han over navnet Dracula, som kan bety sønn av dragen, men i en særskilt dialekt i det rumenske språk også djevel. En genial idé var skapt. Dracula kom ut i 1897, og Stokers transilvanske greve må kunne sies å være verdens mest berømte vampyr. Det er uklart om Stokers Dracula er basert på den historiske skikkelsen Vlad Tepes, «spidderen», en fyrste i Transilvania på 1400-tallet, beryktet for sin blodtørst og sadisme. 

Mange mener Stoker ikke kjente til ham. I stedet funderte han handlingen sin på rumenske myter og sagn. Stoker gjorde grundige forundersøkelser, og selv om han faktisk aldri var i Romania, er folk og landskap samvittighetsfullt beskrevet.¹² I korte trekk handler boken om den transilvanske, aristokratiske vampyren Dracula, som flytter fra Romania til England på jakt etter nytt og friskt blod. Den unge advokaten Jonathan Harker, hans forlovede Mina Murray, vampyrjegeren van Helsing og flere av deres venner går etter hvert sammen i et forsøk på å drepe Dracula så han ikke skal kunne forvolde mer skade (Minas venninne, den vakre og uskyldige Lucy Westenra, har allerede havnet i grevens klør). Boken fikk gode kritikker, men ble ikke noen umiddelbar salgssuksess. 

I dag er Dracula derimot allemannseie, et udødelig ikon, og han dukker stadig opp i nye adapsjoner, alt fra barnefilmer og komedier til grøsserfilmer og TV-serier. Et av Stokers geniale grep var at han valgte å konstruere historien gjennom brev, dokumenter, avisartikler, dagboknotater og andre saklige dokumenter. Dette gjør at bokens overnaturlige hendelser fremstår ekte. I dag forbinder vi nok Dracula mest med Bela Lugosi, Christopher Lee og Gary Oldmanns´ legendariske tolkninger, men i boken er greven beskrevet som heller frastøtende; en likblek gammel mann med «grusom munn», hår i håndflatene og ikke minst forferdelig ånde. Dog kunne han revitaliseres av friskt menneskeblod, slik Jonathan Harker beskriver her:

There lay the count, but looking as if his youth had been half- renewed, for the white hair and moustache were changed to dark iron- grey; the cheeks were fuller, and the white skin seemed ruby- red underneath; the mouth was redder than ever, for on the lips were gouts of fresh blood, which trickled from the corners of the mouth and ran over the chin and neck.¹³

Gjennom å slurpe i seg blod fra lokalbefolkningen, holder Dracula seg altså kunstig i live, men han trenger mer, stadig mer! Dracula kan tolkes som et bilde på den kollektive angsten som preget Europa på slutten av 1800-tallet. Samfunnet var industrialisert, vitenskapen hadde i stor grad erstattet Gud. Menneskene var ikke på samme måte som før knyttet sammen i sosialt fellesskap. I stedet vokste individualismen frem – ikke minst blant kvinner, noe som jo kunne skremme enhver konservativ engelskmann. Dracula kommer fra det «usiviliserte» Øst- Europas dype skoger til det prektige viktorianske England, og truer det vestlige samfunnet med sine mørke seksuelle krefter og sin barbariske fremferd. Aller verst er det at han først og fremst angriper kvinner og slik kan sies å true patriarkatet. 

Farene finnes nå ikke lenger bare i et land «langt borte», som i Carmilla, men har flyttet inn midt iblant oss. Dracula har magiske evner og kan påvirke været, skape seg om til dyr som svarte hunder, ulver og flaggermus, han kan sjarmere og hypnotisere. Men han har også svakheter; han er sensitiv mot sollys og kristne artefakter, og kan bare sove i jord fra sitt eget hjemsted. Interessant nok deltar ikke Dracula så mye direkte i handlingen, til tross for at han er romanens ubestridte hovedperson. Bram Stoker lar heller Dracula spøke i kulissene som en enigmatisk trussel, noe som på sett og vis gjør han enda skumlere. Ofte er det ikke det vi ser, men bare aner, som er det mest skremmende.

Dracula dominerte vampyr-scenen på første halvdel av 1900-tallet, med stadig nye filmadapsjoner. Etter hvert entret imidlertid andre vampyrer scenen, flere ført i pennen av kvinnelige forfattere. Anne Rice skrev på 70-tallet sin berømte bok Interview with the Vampire, som senere også ble en vellykket film med Brad Pitt og Tom Cruise i hovedrollene. Angela Carter sto bak hørespillet Vampirella på BBC, samt historiene The Bloody Chamber og The Lady in the House of Love.

Gjennom siste halvdel av 1900-tallet og tidlig på 2000-tallet har vampyrskikkelsen utviklet seg i stadig nye retninger, og tendensen er at vampyrer i mindre grad enn før fremstilles som onde monstre. I stedet opptrer de gjerne som antihelter eller tragiske og romantiske vesener, slitt mellom drifter og menneskelige følelser. Eksempler er igjen Interview with The Vampire og andre vampyrbøker av Anne Rice. Hennes forfatterskap fikk også stor betydning for subkulturer og goth-miljøet på 1980-tallet, både når det gjelder estetikk og ideologi. Tematikken med den følsomme vampyren ble videreført i TV- serien Buffy the Vampire Slayer (1997–2003) Buffys kjæreste, vampyren Angel, har nemlig sjel, i motsetning til de andre vampyrene i Buffy-universet (en sjel han forøvrig mister og får igjen mer enn én gang i løpet av Buffy og spinn off-serien Angel). Tendensen i Buffy er at skillet mellom demoner og mennesker, det onde og det gode, heldigvis nyanseres etter hvert som serien skrider frem. 

LES OGSÅ: VEIEN UT AV SKYGGELANDET

I nyere vampyrfortellinger er det generelt lagt større vekt på kjærlighetsforhold mellom vampyrer og dødelige mennesker, som for eksempel i bok- og filmserien Twilight, såpeserien The Vampire Diaries og True Blood, adaptert etter Charlaine Harris´ bøker. Mange av vampyrfremstillingene innen film og TV er amerikanske, og har i stor grad blitt veldig klisjépregede. Men i boken La den rette komme inn av den svenske forfatteren John Ajvide Lindquist, er handlingen lagt til Stockholm. Denne boken bringer friskt blod til sjangeren. Tittelen spiller nydelig på en utbredt forestilling om at vampyrer må inviteres inn, samtidig som den også kan tolkes metaforisk. Handlingen spinner rundt den ensomme gutten Oscar, som blir mobbet på skolen, og den merkelige nye nabojenta Eli, som viser seg å være vampyr. Hun blir Oscars beskytter, en slags mørk engel som redder ham fra mobberne og gir livet hans ny mening. I boken blander Lindquist på elegant vis sosialrealisme med overnaturlige elementer, noe som gjør at handlingen fremstår nesten skremmende troverdig. Lindquist beskriver også vampyrismen som en sykdom, en smitte og en forbannelse på en måte som kan minne om de sykdommene jeg tidligere har nevnt. Boken er også vellykket filmatisert.

De levende og de døde

Mye av vampyrenes suksess som monstre i vår forestillingsverden kan tilskrives deres evne til å endre seg med samfunnets strømninger. De speiler vår frykt for sykdom og død, følelsen av usikkerhet og utenforskap, seksualitetens ambivalens, lengselen etter «noe mer»; et behov for noe overnaturlig i en stadig mer sekulær og rasjonell verden. Vampyrisme fungerer som en analogi på sykdommer, avhengighet og seksualitet. Vampyren tar på seg rollen som den uønskede og misforståtte antihelten, som på grunn av sin avhengighet er tvunget til å leve i skyggene, ofte helt alene. Samtidig er vampyren fri for de moralske reglene vi mennesker lever etter, og eksisterer derfor både utenfor og samtidig over samfunnet. 

Vampyren representerer slik på sett og vis en individualisme strukket til det ytterste. Og vampyren har noe vi mennesker fortsatt higer etter: evig liv. Prisen er høy, i hvert fall dersom du sliter med sjel og samvittighet. Du må suge blod, kanskje av mennesker du elsker, og hele tiden plages ved en forferdelig tørste. Du kan ikke gå ut i solen på fine sommerdager. Du mister speilbildet ditt, og din menneskelighet vil kanskje litt etter litt forsvinne. Men hva ville vi vel ikke gjort for å leve evig, eller i det minste i flere hundre år? Mange ville kanskje være villige til å ta sjansen, særlig når vi ser hvordan samfunnet idealiserer ungdom og skjønnhet, mens alderdom nærmest blir sett på som en sykdom vi må utrydde. Jeg tror derfor vampyrer, som andre spøkelser, først og fremst kan sees som en fornektelse av døden. Og å fornekte døden, det er ytterst menneskelig.

Nå er det Halloween. Hva skal du kle deg ut som? Undertegnende går som vampyr, så klart. God feiring!

Litteratur

Dyrendal, Asbjørn. Demoner. Besettende djevler og andre ondskapsfulle vesen. Oslo: Humanist Forlag, 2006.

Fhlaiin, Sorcha Ni, Xavier Albania Reyes. Visions of The Vampire. Two Centuries of Immortal tales. London: The British Library, 2020.

Frayling, Christopher. Vampyres. Genesis and Resurrection from Count Dracula to Vampirella. London: Thames & Hudson, 2016.

Le Fanu, Sheridan. Carmilla. London: Pushkin Press, 2020 (org. 1871–1872).

Le Fanu, Sheridan. In a Glass Darkly. Introduksjon ved Paul. M Chapman. Wordsworth Editions, 2008.

Lindquist, John Ajvide. La den rette komme inn. Oslo: N. W Damm & Søn AS, 2005. 

Pettersen, Arnfinn. Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon. Oslo: Humanist Forlag, 2003.

Stoker, Bram. Dracula. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. Den norske bokklubben, 2004.

Stoker, Bram. Dracula. London: Alma Books, 2021. (org. 1897).

 Noter

1. John Ajvide Lindquist. La den rette komme inn. Oslo: N. W Damm & Søn AS, 2005, 331.
2. SNL.no
3. SNL.no
4. Frayling, Christopher. Vampyres. Genesis and Resurrection from Count Dracula to Vampirella. London: Thames & Hudson, 2016, 49.
5. SNL.no
6. Frayling, Christopher. Vampyres. Genesis and Resurrection from Count Dracula to Vampirella. London: Thames & Hudson, 2016, 49-50.
7. Frayling, Christopher. Vampyres. Genesis and Resurrection from Count Dracula to Vampirella. London: Thames & Hudson, 2016, 54.
8.  Le Fanu, Sheridan. In a Glass Darkly. Introduksjon ved Paul. M Chapman, 6.
9. Le Fanu, Sheridan. Carmilla. London: Pushkin Press, 2020 (org. 1871–1872), 65.
10. Le Fanu, Sheridan. In a Glass Darkly. Wordsworth Editions, 2008. Introduksjon ved Paul. M Chapman, 6.
11. Le Fanu, Sheridan. Carmilla. London: Pushkin Press, 2020 (org. 1871–1872), 81.
12. Stoker, Bram. Dracula. London: Alma Books, 2021. (org. 1897). Etterord, 447.
13. Stoker, Bram. Dracula. London: Alma Books, 2021. (org. 1897), 64.