VEIEN UT AV SKYGGELANDET

Den kanadiske sakprosaforfatteren Naomi Klein er ikke redd for å gå løs på de store spørsmålene i samtiden. I debuten No Logo fra 1999 undersøkte hun merkevarenes rolle i den globaliserte økonomien. Åtte år senere ga hun ut Sjokkdoktrinen, som handler om hvordan naturkatastrofer og andre kriser blir brukt som en brekkstang for å innføre markedsliberale reformer. I Dette forandrer alt fra 2015 skriver hun om forholdet mellom det kapitalistiske profittjaget og klimakrisa.

Dobbeltgjenger. En reise inn i speilverdenen, som nettopp er kommet i norsk oversettelse, er mer personlig og litt løsere i formen enn de tidligere bøkene hennes. Det grunnleggende premisset i boka er like pussig som det er originalt. Klein har i flere år opplevd bli forvekslet med en annen Naomi, den amerikanske akademikeren, forfatteren og feministen Naomi Wolf. Wolf har på sine eldre dager blitt en ivrig konspirasjonsteoretiker og vaksineskeptiker, og hun er en hyppig gjest i Steve Bannons høyreekstreme podkast The War Room.

I begynnelsen av boka utforsker Klein hvordan og hvorfor Wolf har gått over til den alternative og konspiratoriske høyresiden. Hvordan kan en høyt utdannet og anerkjent forfatter forfekte spinnville konspirasjonsteorier? Tror hun virkelig på dem selv?

Dette er en skremmende og fascinerende fortelling, ikke bare om Naomi Wolfs personlige fall, men også om hvordan samtiden vår er preget av løgner, illusjoner og selvbedrag. Det er nemlig ikke bare konspirasjonsteoretikerne som sliter med å se virkeligheten i øynene. Mot slutten av boka argumenterer Klein for at hele den globale økonomien er organisert i to parallelle virkeligheter: Under en overflate av materiell velstand skjuler det seg et «skyggeland» av fattigdom, utbytting og miljøødeleggelser.

Dette skyggelandet rommer en rekke ubehagelige sannheter. Klein nevner blant annet «jenter i Indonesia og Kina med hjemlengsel, som blir konstant trakassert mens de lager sko og elektronikk» og «forurensningen som siver ut i hvert eneste ledd i den globale produksjonskjeden». For ikke å snakke om «selvmordsnettene» som skal fange desperate, kinesiske fabrikkarbeidere, eller lagerarbeiderne til Amazon som må «slåss mot en av verdens tre rikeste menn for å få pauser som er lange nok til at de rekker å gå på toalettet.»

Vissheten om dette skyggelandet gnager på samvittigheten til den vestlige, velstående forbrukeren. Derfor forsøker vi å undertrykke det vi egentlig vet: at vår velstand er bygget på en økonomisk modell som hverken er bærekraftig eller etisk forsvarlig.

Fra Kurtz til klimakrisa

Skyggelandet er en skummel metafor. Klein får samtiden til å framstå som begynnelsen på en skrekkfilm, med et monster i kjelleren vi ikke tør å konfrontere: «disse parallelle skyggelandene [er] vårt personlige og planetære underbevisste, og de hjemsøker oss.» Kan eksistensfilosofien hjelpe oss å konfrontere dette ubehaget, og slik vise vei ut av skyggelandet? La oss først ta en svipptur innom en svensk sakprosaklassiker fra 1992. 

Flere steder i Dobbeltgjenger siterer Klein den svenske forfatteren Sven Lindqvist og hans bok Utrota varenda jävel (1992). Den uhyggelige boktittelen er lånt fra den enda mer uhyggelige karakteren Kurtz i Joseph Conrads roman Mørkets hjerte (1899). Kurtz har fått ansvar for å drive en handelsstasjon langs Kongoelva, men ender i stedet opp med å etablere seg som en brutal, hemningsløs og sinnsforvirret halvgud i jungelen. Mange har tolket Kurtz som et symbol på alt som er galt med den europeiske imperialismen: volden, rasismen og troen på at den hvite mannen har rett til å utbytte og undertrykke resten av verdens befolkning.

Lindqvist går enda lengre i sin tolkning. Han mener at Kurtz' oppfordring om å «utrydde hver eneste jævel» uttrykker en skyggeside ved den europeiske kulturen: «Satsen 'utrota varenda jävel' ligger inte längre från humanismens hjärta än Buchenwald ligger från Goethehaus i Weimar.»¹ Ifølge Lindqvist er altså den europeiske høykulturen bygget på en grunnmur av utbytting og folkemord.

I Dobbeltgjenger bygger Naomi Klein videre på resonnementet til Lindqvist, og hun knytter det til den pågående klimakrisa:

«Da Lindqvist skrev Utrydd hver eneste jævel, var vi på begynnelsen av 1990-tallet, og klimakrisen var knapt i horisonten. Han visste ennå ikke at de europeiske statsmaktene og deres koloniale nybyggerstater i praksis ville tilbringe de neste tre tiårene med å la kontinentene til disse «underlegne rasene» brenne og oversvømmes, siden alternativet, nok en gang, ville forstyrre den uavbrutte strømmen av ubegrenset kapital-akkumulasjon.»

Klein ser altså klimakrisa som en forlengelse av den vestlige imperialismen, som igjen er uløselig knyttet til det umettelige, kapitalistiske profittjaget. Kapitalen må stadig finne nye markeder, og denne mekanismen har både undertrykket og fordrevet mennesker i hundrevis av år.

Den nyeste og mest alvorlige konsekvensen av vekstparadigmet er at selve livsgrunnlaget vårt er truet: Siden nesten ethvert tenkelig tiltak for å begrense utslippene av klimagasser truer sterke, kommersielle aktører, er vi på vei inn i en tid der ekstremvær blir den nye normalen. De som i aller størst grad kommer til å rammes av tørke og matmangel, lever i «det globale sør».² Kurtz' plan om å «utrydde hver eneste jævel» er altså i ferd med å bli til en realitet, men på en måte som hverken Joseph Conrad eller Sven Lindqvist kunne se for seg.

Kunsten å fortrenge ubehag

Mens jeg skriver disse ordene, ser jeg ut på en vårlig gate i Oslo. Jeg ser nybakte foreldre som triller dyre barnevogner. Jeg ser nyoppførte forretningsbygg i glass og stål. Jeg ser nyvaskede elbiler og nyplantede trær. Kort fortalt: Jeg ser velstand. Samtidig vet jeg at april 2024, som den ellevte måneden på rad, satte en ny global temperaturrekord.³ Vil den norske velferdsstaten tåle møtet med ekstremværet som venter på oss rundt neste sving? Er vi klare for å ta imot en bølge av desperate klimaflyktninger?

Denne kontrasten, mellom det jeg ser og det jeg vet, skaper et ubehag. Samtidig vet jeg at jeg med enkle grep kan trykke dette ubehaget ned i underbevisstheten. Jeg kan ta et glass økologisk rødvin og sette på en politisk korrekt Netflix-serie. Jeg kan bestille flybilletter til sommerens sydentur. Jeg kan legge enda et klesplagg i handlekurven på Zalando. Her nærmer vi oss et paradoks: Unødvendig forbruk er både den viktigste drivkraften bak klimaendringene og en fritidsaktivitet som kan ta oppmerksomheten bort fra klimatrusselen.

Vi må bryte ut av denne onde sirkelen, men hvordan? Kanskje kan Jean-Paul Sartre hjelpe oss. Et av de sentrale begrepene i Sartres filosofi er «vond tro» (mauvaise foi). Vi kan beskrive vond tro som en tilstand av vedvarende selvbedrag. I artikkelen «Væren og intet – 80 år», publisert her i Salongen, beskriver Kaja Jenssen Rathe denne tilstanden slik:

«Vond tro handler [...] om å tilsløre noe for seg selv, samtidig som man egentlig vet det – ellers ville det ikke vært vond tro, men ren uvitenhet. Dessuten, presiserer Sartre, må man vite noe veldig godt for å klare å skjule det for seg selv på best mulig måte. Vond tro innebærer derfor, filosofisk sett, at man er splittet som subjekt.»

LES OGSÅ: VÆREN OG INTET - 80 ÅR

Når vi lever og handler i vond tro, er det altså et misforhold mellom det vi vet og det vi vil vite. Hva vet vi egentlig om klimakrisa og trusselen den utgjør? Ganske mye. En undersøkelse fra 2021 viser at hele 53 prosent av den norske befolkningen er «bekymret» eller «veldig bekymret»⁴ for klimaendringene. I EU er tallet langt høyere, her mener over tre fjerdedeler av befolkningen at klimaendringene er et «veldig alvorlig problem».⁵ Mange har nok fått med seg tordentalene til Antonio Guterres, generalsekretæren i FN, som blant annet har sagt at vi er «på en motorvei mot klimahelvete med foten på gasspedalen.»⁶

Likevel er det lite som tyder på at vi er villige til å sette foten på den metaforiske bremsepedalen. I 2023 nådde de globale utslippene et «nytt historisk rekordnivå»,⁷ og alt tyder på at de vil fortsette å øke. Likheten mellom Kleins skyggeland og Sartres begrep vond tro er slående. Vi vet veldig godt at livsstilen vår hverken er bærekraftig eller etisk forsvarlig, men vi forsøker å skjule denne innsikten for oss selv. Dette kan dypest sett gjøre oss til ufrie individer.

Den ufrie forbrukeren

Når vi handler i vond tro, gir vi egentlig avkall på vår egen frihet. Da tenker jeg ikke på friheten vi har som forbrukere, men en dypere, mer autentisk form for frihet: Friheten til å leve i tråd med verdiene vi tror på, friheten til å leve fullverdige liv. For å forklare hvordan vond tro kan begrense livsutfoldelsen vår, bruker Sartre kelneren Pierre som eksempel. Pierre er en usedvanlig dedikert kelner:

«Hans bevegelser er livlige og betonede, litt for presise, litt for raske, han kommer gjestene i møte med litt for hurtige skritt, han bøyer seg litt for ivrig, hans stemme og øyne gir uttrykk for en litt for omsorgsfull interesse for kundens bestilling.»⁸

Sartre beskriver videre hvordan Pierre «forsøker å etterlikne den ubøyelige stivheten hos en hvilken som helst automat».⁹ Pierre går altså helt opp i rollen som kelner, i den grad at den både definerer og begrenser livet hans. Pierre kunne ha latt være å stå opp klokken fem om morgenen for å rekke å åpne restauranten. Han kunne ha valgt å leve et fritt liv, men i stedet velger han å la kelnerrollen begrense sine egne muligheter som menneske. Ifølge Arne Johan Vetlesen bedrar Pierre «seg selv ved å tro at hele hans væren er rammet inn og definert av hva det innebærer å være en kelner.»¹⁰ Det gjør ham ufri.

LES OGSÅ: HVAD HAR FIKTION OG VIDENSKAB MED HINANDEN AT GØRE?

Kan vi overføre dette resonnementet til vår manglende vilje til å leve mer bærekraftig? For å parafrasere Vetlesen: Er det slik at vi lar hele vår væren rammes inn og defineres av hva det innebærer å være en forbruker? Når vi går «all in» i rollen som forbrukere, gir vi da samtidig avkall på det ansvaret vi har som samvittighetsfulle samfunnsborgere?

Det er ikke vanskelig å bruke teorien om vond tro til å analysere vår atferd som forbrukere.

Når jeg for eksempel plukker med meg en t-skjorte til en femtilapp i klesbutikken, vet jeg veldig godt at dette plagget er produsert av en underbetalt arbeider. Jeg vet også at både produksjonen og transporten av t-skjorta har et betydelig karbonavtrykk, i tillegg til at plagget trolig er produsert ved en fabrikk som slipper farlige miljøgifter ut i naturen.¹¹

Siden jeg både er dypt bekymret for klimakrisa og opprørt over arbeidsforholdene hos kleskjedenes kyniske underleverandører i asiatiske lavkostland, vil dette kjøpet nødvendigvis peke i en helt annen retning enn mitt eget moralske kompass. Når jeg forlater klesbutikken, vet jeg at jeg har handlet på en måte som dypest sett strider med mine egne verdier. Jeg har handlet i «vond tro».

Et kollektivt selvbedrag

Med begrepet «vond tro» forklarer Sartre hvordan et enkeltindivid kan bedra seg selv. Naomi Klein bruker ikke dette begrepet selv i Dobbeltgjenger, men jeg mener at hun i praksis beskriver den samme mekanismen – med én viktig forskjell: Mens Sartres kelner lever i et individuelt selvbedrag, beskriver Kleins skyggeland et kollektivt selvbedrag. Alle vi som tilhører den – relativt sett – velstående middelklassen, er nemlig med på å opprettholde en økonomisk verdensorden som vi vet er både urettferdig, uetisk og miljøfiendtlig. Som Klein skriver, vet vi godt at «(…) vår verden er bygget på toppen av skyggelandene. Men hva gjør vi med den kunnskapen? Hvor blir den av? Hvor kanaliseres indignasjonen, skammen og sorgen?»

Ja, hvor blir det egentlig av «indignasjonen, skammen og sorgen»? Hvordan føles det å leve «på toppen av skyggelandene»? Det kan umulig være sunt å leve i et slikt vedvarende, eksistensielt selvbedrag. Nettopp derfor tror jeg at vi, ved å dra de ubehagelige sannhetene fram i lyset, kan skape en positiv forandring. Vi må tørre å se oss selv i speilet og konfrontere vår egen dårlige samvittighet. Vi må tørre å åpne døra til skyggelandet på vid gap. Legg merke til pronomenet: Vi. Det er ikke tilfeldig valgt.

Fra individuelle valg til kollektive løsninger

Vi trenger mat. Vi trenger klær. Av og til trenger vi å sette oss på et fly. Det er rett og slett umulig å leve på denne jorda uten å av og til være i «vond tro». Så hva skal vi gjøre? Skal vi bare akseptere at vi er dømt til å leve ut en rolle som ufrie og inautentiske forbrukere? Naturligvis ikke. Jeg tror heller ikke løsningen er å bruke den lille forbrukermakten vi besitter på å velge fair trade-produkter og handle bruke moteklær. Selv om det naturligvis er mye bedre å reise på interrail enn å fly til Thailand, vil slike individuelle valg ha nokså liten gjennomslagskraft. I verste fall kan de føre til at vi bare blir enda mer opphengt i den individualistiske forbrukskulturen, i stedet for at vi går sammen om å skape en mer rettferdig verden. Politiske problemer krever nemlig kollektive løsninger. Ifølge Naomi Klein ligger svaret nettopp i det organiserte fellesskapet:

«Dette er makten i kollektiv organisering: Ved å utvide det mulige «viet» utvider den følelsen av hva som er mulig. Det overbeviser deltakerne om at i motsetning til det de har blitt fortalt, skyldes smerten deres verken en karakterbrist eller mangel på hardt arbeid. Det er snarere en konsekvens av økonomiske og sosiale systemer som nettopp er innrettet for å skape brutale virkninger, systemer som bare kan endres hvis folk gir slipp på skammen og forenes for å nå et felles mål.»

Hvis vi i større grad klarer å være hele mennesker, og ikke bare forbrukere, kan vi kanskje frigjøre kreativ energi og tankekraft til å gå løs på de enorme oppgavene som ligger foran oss – sammen. Historien har vist at mennesker som organiserer seg, kan oppnå nesten hva som helst. Men aller først må vi ganske enkelt åpne døra til skyggelandet. Vi må erstatte det gnagende ubehaget med konkret kunnskap om de materielle forholdene som muliggjør velstanden vår. Den nye boka til Naomi Klein er et fint sted å starte.

Noter

1. Lindqvist, Sven (1992): Utrota varenda jävel. Bonnier
2. https://bjerknes.uib.no/artikler/nyheter/de-fattige-rammes-hardest
3. https://climate.copernicus.eu/copernicus-february-2024-was-globally-warmest-record-global-sea-surface-temperatures-record-high
4. https://www.copernicus.eu/en/media/image-day-gallery/april-2024-was-warmest-april-record
5. https://www.energiogklima.no/to-grader/ekspertintervju/klimabekymring
6. https://europa.eu/eurobarometer/surveys/detail/2954, se også https://www.energiogklima.no/klimavakten/globale-utslipp
7. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/wAgGlL/stoere-til-fn-la-oss-ikke-miste-haapet
   
8. Sartre, Jean-Paul (2015): Væren og intet 1. Bokklubben (min overs. fra dansk)
   
9. Ibid.
10. Einar Duenger Bøhns filosofipod (mai 2022) https://open.spotify.com/episode/3G1jVWnpgEtoVLBwxiD3Uj?si=d074b22e98714679
11. https://www.aftenposten.no/norge/i/9vrE8d/fn-rapport-klesindustrien-staar-for-stoerre-utslipp-enn-fly-og-skip