STORVERK OM EN (NESTEN) GLEMT TENKER

Den tyske filosofen Wolfgang Künne, årgang 1944, kan trygt kalles en flittig maur. Helt mot slutten av 2024 publiserte forlaget Klostermann (Frankfurt am Main) i fire bind hans verk Bernard Bolzano. Seine Zeit und sein Leben, sein Werk und seine Wirkung. Bindene utgjør i alt 2347 sider, intet mindre. I forordet forteller forfatteren først hva som førte ham til inngående studier av mannen fra Praha:

«Bernard Bolzano er fremdeles den store ukjente blant filosofiens klassikere. I denne boken vil jeg skildre hans liv på bakgrunn av Böhmens politiske og kulturelle historie og hans hjemby Praha, forsøke å aktualisere filosofisk hans viktigste arbeider (kronologisk), å fremstille hans filosofiske og politiske virkningshistorie».

Vi skal merke oss at Künne her også understreker den politiske betydningen av Bolzanos arbeider; litt mer om det senere. – I fortsettelsen forteller han hva som filosofisk sett gjorde ham nysgjerrig på Bolzano: «For 25 år siden gjorde Husserls hymne til Bolzanos hovedverk, Vitenskapslære [Wissenschaftslehre], meg til leser av Bolzano». Künne ble, som et første blikkfang, opptatt av likheter og forskjeller mellom Bolzano og Frege i filosofisk logikk; snart deretter ble interessen for Bolzano utvidet til også andre områder.

Künnes liste over takksigelser fra hjelpende hender og ånder er lang, ikke overraskende når man betenker det kolossale omfang av kilder, opptegnelser etc. som er benyttet. Spesielt fremhever han Ali Behboud, kollega fra universitetet i Hamburg. Som matematiker med doktorgrad, og med utpreget interesse for matematikkens historie, ble han av Künne bedt om å skrive to kapitler som behandler Bolzano som matematiker. Uten disse to kapitlene ville, understreker han, prosjektet ha blitt en torso.

Til de som er overbevist om at (alle) tyske filosofer uttrykker seg høyttravende og diffust: Künne skriver begripelig for en leser med tilstrekkelig interesse og vilje. Rikdommen av detaljer er imponerende, men også krevende og noen ganger kanskje for overveldende. Den setter leserens tålmodighet og konsentrasjon på prøve, utfordringen med å holde fast på alle trådene. 80-åringen i Hamburg holder imidlertid et fast grep, samtidig med åpenbart strenge krav til egen saklighet. Hans fascinasjon for Bolzano legger han allikevel ikke skjul på. Dermed sikres det et bra temperament i fremstillingen. Det hindrer ikke at han noen steder også kan stille kritiske spørsmål til mannen fra Praha. På den annen side: Vi får mange prøver på kritikk fra Künne av verdslige og kirkelige myndigheter i kamper som Bolzano havnet i.

Den allsidige tenkeren

Bernard Bolzano (1781–1848) hører altså ikke til historiens mest omtalte åndsmennesker. Selv ble jeg interessert i ham mye takket være Dagfinn Føllesdal, en fremstående skikkelse i norsk filosofi, også et godt navn internasjonalt. Det er lite kjent at Bolzano var viktig for ham tidlig i karrieren, blant annet som bakgrunn for forelesninger på Stanford University over nevnte Husserls filosofi. I all beskjedenhet tør jeg vise til et par bidrag om tenkeren fra Praha: teolog, filosof, sosialt engasjert borger, logiker og matematiker.¹

Denne allsidigheten, hvor Bolzano har levert adskillige bedrag på alle nevnte områder, kan for noen vekke beundring. Hos andre kan den samme allsidighet vekke en viss skepsis: Består det en fare for å gape over for mye, kort sagt skrive om ting han strengt tatt ikke har noe særlig greie på? Og består det kanskje noen indre spenninger, kanskje motsetninger, i hans tenkeunivers, for eksempel mellom hans strengt analytiske tilnærming og hans helhjertede tilslutning til kristen-katolsk tro? For sin del synes Künne ikke å se noen motsetninger i Bolzanos opptredener på ulike arenaer. Saken kan noen ganger sees i motsatt perspektiv; Künne roser en avhandling Bolzano skrev til støtte for irske katolikkers i en bestemt kamp for likestilling med den engelske kirke og andre kirkesamfunn: Avhandlingen er et «mesterstykke i kombinasjonen av begrepsanalytisk presisjon og moralsk-politisk fyndighet».

Noen hovedtemaer i hvert av de fire bindene: Bind 1. Religions- og moraltenkeren Bolzano, studentpresten, matematikeren; mer frihet og større toleranse under keiser Josef 2. Bind 2. Innstramninger under keiser Frans; avskjedigelse fra stillingen på universitetet; seks år i en bøhmisk landsby med gode muligheter for vitenskapelig arbeid. Bind 3. Bolzanos verk Vitenskapslære; hans prosjekt om størrelseslære[Grössenlehre]. Elleve nye år i en bøhmisk landsby. Bind 4. Tilbake i Praha. Bolzanos betydning i ettertiden: predikanten, logikeren, matematikeren. Siste leveår 1848.

Standardverk

Det er ikke særlig profetisk å anta at Künnes arbeid vil bli et standardverk. Her er noe for enhver smak og interesse, for å låne en billig PR-linje. Interessert i sensurbestemmelser i datiden, bestemmelser som rammet Bolzano og mange andre? Künne beretter om utsendte medarbeidere fra øvrigheten som tråler bokhandlere i jakten på ulovlige bøker, beredte også til å lage lister over innbyggere som har vært frekke nok til å lese slik litteratur. Strengheten i sensur kunne variere noe, alt etter hvem som sitter i de avgjørende posisjoner. Kongeriket Bayern, med mindre streng politikk enn i Habsburgermonarkiet, var for øvrig en redning for noen forfattere til å få utgitt ting anonymt.

Interessert i den årelange prosessen mot Bolzano, som endte med avskjedigelse etter fjorten år som professor ved universitetet i Praha? Künne tar deg med – minutt for minutt! – i det som startet nokså raskt etter tiltredelsen i 1805: overvåkning av hans forelesninger, var de rettroende nok? Fremkom kritikk av kirkelige og verdslige myndigheter (nærmest to sider av samme sak): den katolsk-konservative samfunnsorden? Overvåkningen av det talte ord begrenset seg slett ikke bare til de faglige forelesninger i teologi og filosofi. Faktisk var Bolzanos regelmessige foredrag på søndager kanskje vel så viktige.

Disse foredragene, avholdt på universitetet, var en del av stillingsinstruksen. De skulle være oppmuntrende, oppbyggelige, belærende og kristelig-katolsk korrekte, alt sammen med det edle formålet å skape gode, lydige og trofaste kandidater for tjeneste i samfunnet. Künne gir mange eksempler på hvordan Bolzano i disse foredragene kunne komme med direkte og indirekte kritikk. Der er det mange eksempler på den politiske siden av Bolzanos engasjementer, et engasjement som er intimt knyttet til et teologisk grunnleggende hos ham.

Eller kanskje interessert i Bolzanos tanker om den beste stat? Bolzano leverer ingen utopi i Om den beste stat, slik Platon gjør i sitt halsbrekkende verk Staten. I Bolzanos prosjekt kan nevnes et par saker: Han avviser at én bestemt religion (les: den kristelig-katolske) skal ha politiske privilegier. I spørsmål om rikdom og arv, peker han på faren for samfunnets bærekraft derom rikdommen blir for ujevnt fordelt. Han ser for seg, radikalt nok, at arvelige privilegier etter hvert skal bortfalle.

Bolzano er like mye praktisk engasjert i det sosialpolitiske feltet. Han engasjerte seg meget sterkt for bedre boforhold i Praha for den store majoritet av befolkningen. Bolzano appellerer til de mer velstående (samtidig som han kritiserer dem for å leie ut boliger med stor profitt), til byggmestre, til tomteeiere om å bidra med lån, reduserte priser på byggematerialer, med fagkunnskap. Også i arbeidet for særlig utsatte barn kommer han med helt konkrete forlag til hvordan mer velbergede familier kan bidra med adopsjon eller med penger til et fond. Det kan også gjerne nevnes at han engasjerte seg i det pågående arbeid med opprettelse av sparebanker (Sparkassen) lokalt.

LES OGSÅ: OMTRENTLIG OG NØYAKTIG VITENSKAP

Interessert i matematikk? De nevnte kapitlene av Ali Behboud tar for seg Bolzanos arbeider innenfor geometri, infinitesimalregning, ideen om en størrelseslære, uendelige størrelser, reelle tall, funksjonslære og flere andre emner. Vårt eget matematikkgeni Niels Henrik Abel (1802 - 1829) kjente til Bolzanos arbeider og uttalte om ham: Han er en dyktig kar. Abel reiste mye i Europa og traff andrre ledende fagfeller. Han besøkte Praha i 1826, men dessverre ble det ikke noe møte med Bolzano.

Bolzanos posisjon i den filosofiske tradisjon

Hvordan stiller Bolzano seg til den filosofiske tradisjonen i Europa? Han beskjeftiger seg særlig med den nære tyske filosofi: Kant, Hegel, idealismen. Hans kritikk er temmelig streng, delvis preget av temmelig grove karakteristikker. I sine religionsfilosofiske forelesninger gav han plass til en «polemisk ekskurs» (Künne), Über die neueste Art des Philosophirens in Deutschland [Om den nyeste måten for filosofisk virksomhet i Tyskland]. Filosofiske systemer kommer og går, nye systemer kommer og går, uklarheter består. Man skulle forvente at hver den som lanserer en ny ansats, et nytt system i filosofien er beskjeden nok til å innse at også dette systemet er av begrenset varighet. Men, nei. Det motsatte skjer:

«Nesten alle opptrådte med fullstendig tillit til at han og bare han hadde funnet det riktige systemet, og – det latterligste av alt – denne tillitsspråket hørte man selv fra filosofer som allerede hadde smeltet om sine systemer flere ganger. Disse filosofene står fullstendig fremmed overfor beskjedne talemåter så som «det synes meg»; «dette eller hint synes meg å være sannsynlig, slik jeg ser saken akkurat nå». Ja, de påstår i fullt alvor: For en filosof sømmer det seg ikke å mene noe. Nei, han må vite alt som han sier med apodiktisk visshet!»

Men Bolzano er heldigvis altfor seriøs til å nøye seg med sjablonger og uforpliktende retorikk. I andre skrifter går han nemlig ganske grundig inn på sentrale temaer hos både Kant og Hegel. Kants etikk kritiserer han med et utilitaristisk utgangspunkt; dermed er han på linje med de engelske filosofene Jeremy Bentham og John Stuart Mill: prinsippet om størst mulig lykke for flest mulig som høyeste moralnorm. Bolzano korrigerer for øvrig Kant korrekt på ett bestemt angående logikkens fremskritt og historie, ettersom Kant hadde hevdet at logikken ikke lenger kunne utvikles. – Hos Hegel drøfter Bolzano blant annet fremstillingen av filosofiens historie og historiens filosofi. Han analyserer også det kjente utsagnet i Hegels rettsfilosofi fra 1821: «Det som er fornuftig, det er virkelig; og det som virkelig, det er fornuftig.»

Hva så resonansen til alt det Bolzano publiserte? Stort sett beskjeden. Hva for eksempel med Wissenschaftslehre, hovedverket ifølge Künne? Beskjeden i hele 19. århundre. Men i året 1900 presenterer Edmund Husserl dette arbeidet i sterke ordelag:

«Bolzanos verk Vitenskapslære fra 1837 er et verk som i saker i logikkens ABC overgår alt annet som verdenslitteraturen frembyr av systematiske planer for logikk. … På hver linje viser Bolzano i sitt beundringsverdige verk seg som den skarpsindige matematiker, som i logikken lar den samme ånd av vitenskapelig strenghet råde som han selv innførte i den teoretiske behandling av den matematiske analyses grunnbegreper og grunnsetninger og som han herigjennom gav en ny basis. Det var en fortjenstfull handling, som matematikkens historie ikke har glemt. Hos Bolzano, Hegels samtidige, finner vi intet spor av systemfilosofiens mangetydighet hvor det heller dreide seg om å være tankefull verdensanskuelse … enn teoretisk-analyserende viten om verden og i en usalig (sammen)blanding av disse grunnforskjellige intensjoner i så sterk grad hemmet den vitenskapelige filosofis fremskritt. Hans tankebygninger er av … matematisk klarhet og strenghet.»

Apropos resonansen etter Bolzanos verk kan fra Künnes presentasjon også nevnes at Martin Heidegger i forelesninger på 1920-tallet fremhever at Husserl bidro til å gjøre Bolzano mer kjent. Men han, Heidegger, delte ikke den svært så positive vurderingen.

Teologen

Bolzano var i sin stilling på universitetet forpliktet på den kristelig-katolske tro; han var jo dessuten viet til prest. Forelesninger i religionsfilosofi og i den mer rendyrkede filosofi skulle underbygge de kirkelige sannheter. Dette støttet Bolzano iherdig. Konflikten med kirken,  med klimaks i avskjedigelsen, skyldes mer – sett fra Bolzanos ståsted – dreide seg primært om hvordan denne underbyggelsen skulle skje.

Künne viser hvordan veien fra Bolzanos teologiske synspunkter var kort til politiske oppfatninger som ble fordømt av øvrigheten. Et karakteristisk trekk i både søndagsforedragene og forelesningene over katolsk lære er at Bolzano alltid er på jakt etter den moralske forpliktelsen for den enkelte og for samfunnet. I fortolkingen av bibeltekster var det befriende, forteller Bolzano i selvbiografiske opptegnelser, at han i det avsluttende året som teologistudent, takket være sin elskede lærer Marian Mika, ble klar over følgende: I religionen, særlig i den guddommelige åpenbaring, kommer det først og fremst an på den mest oppbyggelige måten våre forestillinger åpnes for. Dette aspektet er del av et større bilde, nemlig spørsmålet om bokstavelig eller billedlig tolkning.

Det kan synes forbausende, i hvert fall for en ikke-katolikk som meg: hvordan Bolzano etter mange år med konflikt og sensur, med tidlig avskjedigelse, – hvordan han til sin siste dag fastholder pavens primat og sin trofasthet mot kirken. Gjentatte ganger opplevde han skuffelser i sine forventninger om visse reformer, blant annet å gi plass for nasjonalspråk i messen ved siden av herskende latin. Bolzano argumenterte hele tiden også for opphevelse av kirkens forpliktende ordning med sølibat for prester.

Anna Hoffmann

Künnes fire bind er viet minnet (in memoriam) om Anna Hoffmann. Under hennes navn står det: conditio sine qua non, et latinsk uttrykk kjent fra jussen som også brukes på mange andre områder, direkte oversatt: «betingelse uten hvilken ikke». I vår sammenheng kan det kanskje omskrives slik: Uten Anna Hoffmann hadde Bolzano ikke kunnet gjennomføre de mange arbeidene sine etter at han ble avsatt fra universitetet. Hvordan da?

Forklaringen er denne: Sammen med ektemannen Josef var hun vertskap for Bolzano på deres gods i landsbyen Téchobuz, 75 kilometer sydøst for Praha, i lange perioder etter Bolzanos avskjedigelse. Det ble et vertskap som var dypere enn normalt. Fra og med 1823 tilbrakte han sommerferiene der i de syv følgende år. Deretter var han der store deler av året frem til 1842, Annas dødsår. Og det særlig Anna som kom nær Bolzanos arbeider gjennom utallige samtaler. Den første kontakten med ekteparet hadde en dramatisk bakgrunn. Deres 16-årige datter Karoline lå for døden i ekteparets bolig i Praha, og Anna ba mannen sende bud etter professor og prest Bolzano.

Men da han nærmet seg deres hus, hadde ekteparet besinnet seg: Håpet om at hun kunne overleve var ikke svunnet; og de fryktet at synet av en geistlig, som trer inn i rommet og skal gi den siste olje, ville være til skade for Karoline. Han møter Bolzano i døren og forklarer at de vil forskyve den hellige handling. Josef Hoffmann skrev ned denne hendelsen årtier senere og forteller at han fryktet reaksjonen fra Bolzano:

«Jeg hadde nemlig erfaring med hvor ille mange geistlige herrer pleide å ta en slik forskyvning. Til min store beroligelse hadde jeg imidlertid her å gjøre med en helt annen slags geistlig. Ikke bare var han fjernt fra enhver irettesettelse, men sa seg også beredt til å komme igjen så snart vi hadde behøvde ham. Å, hvor godt det gjorde meg!»

Dagen etter ble Karolines tilstand enda dårligere, og Bolzano ble igjen tilkalt. Mens Josef var ute for å oppdrive en lege, døde Karoline. I mellomtiden var Bolzano ankommet. Etter datterens død kom han nesten daglig på besøk og forsøkte å trøste. I disse ukene utviklet det seg et varig vennskap. Künne skriver at Bolzano kunne takke dette vennskapet for «den lykkeligste tid i sitt liv». På deres gods i den svært landlige landsbyen fikk han ypperlige arbeidsbetingelser. Anna Hoffmann var blant de ikke så få i Böhmen som hadde reagert med forskrekkelse på Bolzanos avskjedigelse. Hun hadde i forkant fått tilgang på noen av hans søndagsforedrag og leste dem med stor iver, beretter ektemann Josef; lenge hadde hun ønsket «å gjøre et personlig bekjentskap med denne uskyldig forfulgte».

LES OGSÅ: PROFESSOR DAGFINN FØLLESDALS UNDERVISNINGSFILOSOFI

Denne historien med Bolzano og ekteparet Hoffmann er bare en av mange, mange historier hvor Künne bringer mennesker nærmere leseren. De skal vel ikke oppfattes bare som krydder, som velkomne pauser mellom tyngre faglig stoff. Vi møter mennesker av kjøtt og blod, i situasjoner som krever vanskelige avgjørelser.

Etterliv og relevans

Hva så med Bolzanos etterliv, hans betydning opp til vår egen tid? Siste kapitel i fjerde bind er viet det spørsmålet. Hovedvekten ligger på filosofi. Künne tar for seg ulike land og ulike fagmiljøer; den aller siste delen av nevnte kapitel trekker frem følgende tre filosofer: polakken Kazimierz Ajdkiewics (1890–1963), amerikaneren Willard Van Orman Quine (1908–2000) og Dagfinn Føllesdal (f. 1932). Hver på sin måte har de vært inspirert av Bolzano. Føllesdal har, etter Künnes oppfatning på en maksimal kompetent måte, i en artikkel fra 1980 stadfestet alliansen mellom Bolzano, polakken og amerikaneren, der det heter: «One hundred and fifty years ago, Bolzano was the first to have the idea of demarcating logic the way Quine does with the help of a set of logical particles which are held in constant, while the other non-logical expressions are freely substituted for one another. However, Bolzano’s idea received litte attention until it was rediscovered afresh in the mid-thirties by Quine and Ajdukiewicz independently of one another.»

Mitt bekjentskap med Bolzano, betydelig utvidet takket være Künnes arbeider, har vært et fascinerende møte med en frimodig tenker. Hans personlige kamp for anerkjennelse, med stadige motstand fra sensurmyndigheter og politisk-kirkelig motstand fra de høye herrer i Roma og Wien, etterlater et inntrykk av en usedvanlig tålmodig person. Faktisk har det gjort like sterkt inntrykk som det rent faglige. Med min bakgrunn i teologi og filosofi er det naturlig at de fagene er lettest tilgjengelig for meg. Hans filosfiske arbeider har gitt meg mer enn de teologiske. Ikke minst tenker jeg på hans sosialfilsofiske arbeider, kombinert med engasjement i dagsaktuelle saker i Praha. I alle hans arbeider merker man også, i mange brever og i personlige opptegnelser som Künne gir hundrevis av eksempler på, en fast tro på at han har noe viktig å meddele, kombinert en befriende stolthet overfor de høye herrer. Ytringsfrihetens historie har et solid kapitel i og med Bernard Bolzano.

Testamentet

I testamentets innledning knytter han sin bekjennelse til den katolske kirke sammen med en erklæring med understrekning av stort behov for en forbedring av kirken både på toppen og blant legfolket. Videre forordner han hvordan gjenstander skal fordeles. Vennen og tidligere elev Robert Zimmermann blir tilgodesett med to portretter, et oljemaleri av Newton og et av Kant, modellert i voks. Kant-portrettet er i testamentet ledsaget av en frisk kommentar og oppfordring fra giveren til mottageren:

«Ikke det at jeg delte synspunktene til denne lovpriste filosofen (som han utmerket godt vet), men meget mer at hvert blikk på dette portrettet skal være en påminnelse: Det må bli en av hans livsoppgaver så godt han bare makter å motvirke – gjennom utbredelse av tydeligere begreper – den skrekkelige forvirring som Kant skapte i Tyskland gjennom sine filosofiske påstander uten selv å ane det.»

Portrettet av Anna Hoffmann testamenterte han til et av hennes barnebarn. Sitt jordiske legeme stilte han til disposisjon for vitenskapelige formål, altså anatomien. Künne avleverer en lakonisk kommentar til sistnevnte beslutning fra Bolzano: «Keiser Josef ville sikkert ha bifalt denne avgjørelsen.» Dermed knytter han en tråd tilbake til begynnelsen i første bind, et kapitel som omhandler tøvær (Tauwetter) under denne keiseren, som var aleneregent fra 1780 til 1790. I tidsrommet 1765–1780 regjerte hans sammen med sin mor Maria Theresa, som var alt annet enn reformvennlig.

Mildvær ble ikke akkurat Bolzanos erfaring med de regenter i Habsburgerriket han skulle komme til å leve under.

Noter:

1.  Artikkel i magasinet St. Olav, nr. 1/2023; dessuten en oversettelse (utdrag) fra Bolzanos skrift «Om den beste stat» i Filosofisk Supplement, nr. 2-3 2024.