GAUPENS BLIKK I NATTENS MØRKE

Denne teksten ble først publisert i kunstboken On Loss (2024, trykket av Oonda Space, Oslo) av kunstner og redaktør Eleni Ieremia.

Gaupen (Lynx lynx) er det største og eneste viltlevende kattedyret i Skandinavia. Den er kraftig bygd, med store poter. Den er lett gjenkjennelig med sine lange, svarte dusker på ørene og kinnskjegg. Den er smidig og spenstig, elegant og grasiøs i sin fremtreden. Gaupens øyne er gulgrå og lyser i mørket. 

I mange hundre år var gaupen utbredt over hele Europa. I dag er den knapt å se. Noen jakter den fortsatt, andre freder den og reintroduserer villkatten i miljøer hvor den tidligere har utfoldet sin livsform. Kan gaupens øyne være oss bekjente? Er gaupens forsvinning et triks eller et tap? Kan vi leve med gaupen, eller er gaupens avskjedigelse å forstå som tapet av noe som alltid har vært og for alltid vil bli fremmed?

Gaupens spor i Norge

Gaupen finnes i store deler av Norge, men er mest konsentrert i Midt-Norge og på Østlandet hvor den hovedsakelig bor i skogsområder – selv om gaupen i utgangspunktet kan utfolde seg i tilnærmet alle slags landskap. Ifølge beregninger, bestod gaupebestanden av «mellom 351 og 491 gauper ut fra 71,5 familiegrupper av gaupe [...] før kvotejakta og før nye unger ble født i 2023», kan en lese på Rovdata sine hjemmesider.¹ 

Gaupen har blitt jaktet på av mennesker i mange hundre år. I Norge var det statlig skuddpremie på gaupe fra 1845 helt frem til 1980. På 1900-tallet ble bestandene meget små og i 1994 ble det innført «kvoteregulert jakt i hele landet, med unntak av Finnmark og deler av Sør- og Vestlandet, hvor det var jakt uten kvotebegrensning innenfor jakttiden. På midten av 1990-tallet økte gaupebestanden kraftig.»² Men likevel er gaupen i dag klassifisert som «sterkt truet» på både den internasjonale rødlisten og den norske rødlisten over truede arter (Artsdatabanken, 2021) og i Norge jaktes det fortsatt gaupe den dag i dag. De fleste andre europeiske land, derimot, har valgt å frede gaupen.

Gaupens forsvinningsnummer

Den moderne idéhistorien viser oss utviklingen, til våre tanker, redskaper og verktøy, og våre håp, som blir til ambisjoner og forventninger. Vitenskapen og filosofien viste oss på 1500- og 1600-tallet hvordan vi kan kvantifisere og måle verden, og forstå den deretter. Vi har etterlyst og etterstrebet kontroll over våre omgivelser, naturen og dens livsformer, og vår egen skjebne. I forlengelsen av Nostradamus’ profetier, har vi forsøkt å vitenskapeliggjøre våre evner til å spå fremtiden. Vi spår været, vi bygger modeller for å forstå klimaendringene, vi vil forutse børsens svingninger for å kontrollere, stabilisere, og bekjenne oss fremtiden. Denne tid som kommer oss i møte, denne tid må vi kontrollere for å kunne ta del i, for vi klarer ei lenger å se døden som en del av naturen, vi makter ikke å se verden uten oss selv, og derfor må fremtiden kontrolleres, for vi kommer dit, den kommer hit, vi vil være der, den vil omfavne oss, vi er her nå, men vil også være der, vi er, vi er, fremtiden er her, fremtiden er nå, nå er vi i fremtiden, «jeg må orientere meg, la intet slippe unna mitt blikk!»

«Filosofene er mindre overbevist enn de hevder å være når de nevner at døden ikke er et onde. Ingenting beviser dette så tydelig som bryet de tar seg ved å sikre deres navns udødelighet gjennom å miste livet», skriver den franske 1600-talls moralisten og filosofen La Rochefoucauld (1991, «Maximes supprimées», 53, p. 182).³

Vår tid sies av mange å være «menneskets epoke»: antropocen.⁴ Verden preges av mennesket på en – inntil veldig nylig – utenkelig skala: naturressurser forbrukes og uttømmes, menneskeskapte klimaendringer sprer seg over hele kloden, endemiske arter trues en masse, mens såkalte fremmede arter spres verden rundt gjennom handel i en globalisert verden. Tapet av dyremangfold er så stort at det snakkes om en sjette masseutryddelse i jordens historie. Den forrige masseutryddelsen (Kritt-paleogen-utryddelsen) fant sted for omtrent 66 millioner år siden, da det anslås at tre fjerdedeler av plante- og dyreartene på jorden ble tapt.

LES OGSÅ: NEKROFAUNA: OM ARTERNES GENOPSTANDELSE

Vi blir konfrontert med vår egen inngripen i verden: Menneskets konstruksjoner er sammenvevd med naturens egne konstruksjoner og relasjonene mellom verdens bestanddeler er blitt enda mer komplekse. Hvordan kan vi som individer ta inn over oss disse store hendelsene og bevegelsene som skjer på en så massiv skala? Tanken alene er overveldende. Likevel må vi leve. Likevel må vi se oss selv i denne verden. Hvor skal jeg plassere meg, hva skal jeg beskjeftige meg med, hvordan kan jeg se en fremtid for meg selv? 

… Og vi blir redde. Hva er vi redde for? Døden, antakeligvis – selv om vi sjelden innrømmer og ofte kaller det noe annet. Og vi føler at vi faller, at bakken gir etter, kanskje i vann, kanskje i et tomrom. Og vi griper til noe håndfast. Vi prøver, i det minste. For i tomrommet slukkes lyset, det virker så mørkt. Vi håper det finnes noe håndfast der, men vi ser det ei – hva kan vi gripe til? 

Så vi bygger og konstruerer, vi sprenger fjell og svaberg, vi rydder skog og myr, vi lar sementen renne i hastverk på å se den stivne, til noe fast, der grunnfjellet stod før – ironisk nok. Vi bygger modeller, økonomiske og vitenskapelige, for vi makter ei å takle mer usikkerhet. Vi har ikke lært oss å ta inn over oss den usikkerheten vår komplekse verden vi selv har vært med å skape konfronterer oss med. Vi griper i panisk refleks etter noe håndfast i mørket, fordi vi ikke takler tanken på å ikke vite hva som hviler på bunnen av dette tomrommet vi faller gjennom. Kanskje er det vakkert. Men kanskje er det døden. Det er ikke før vi har sett gaupens lysende øyne i natten – den andre livsform! – at vi forstår at det er mulig å være aleine i skogen.

Den franske 1500-talls filosofen Michel de Montaigne (1533-1592) skrev og etablerte essay som en sjanger. Han levde i en turbulent tid, hvor den gjeldende verdensforståelsen ble utfordret gjennom (gjen)oppdagelsen av Amerika, den kopernikanske revolusjons desentralisering av jorden i solsystemet, tvil om hvilken tolkning som var riktig av den allmektige Gud skaperens ord etter reformasjonen hvilket ledet til blodige religions- og borgerkriger i Frankrike. 

Hvordan finne fotfeste i en kompleks og til tider uforståelig, overveldende og uforutsigbar verden? Montaigne lærer oss å leve i tvilen. Vi må gjerne prøve å forstå verden omkring oss, men først og fremst har jeg som menneske tilgang til meg selv, og vi kan lære å forstå det som står oss nærmest. Ikke i en narsissistisk øvelse, vel å merke. Tvert om: Det er et forsøk på å forstå hva det vil si å være menneske – la condition humaine. Da kan vi kanskje finne fotfeste på en klode som virker å spinne raskere og raskere. Kun da kan vi gå det eneste sikre i møte, det eneste ene vi alle kan enes om, men som ingen faktisk formidler erkjennelsen av, nemlig døden. 

Denne innsikten kommer til oss gjennom filosoferingen. Og når vi først har lært å dø, da har vi lært oss å leve, skriver Montaigne der han plukker opp tråden fra Antikkens Cicero (Montaigne, 2004, Bok I, kapittel 20, «Å filosofere er å lære å dø»). I denne absolutte felles skjebnen vi deler med alle andre mennesker, både før og etter oss, kan vi likevel ikke være annet enn alene i selve døden. Å leve alene eller med andre, er et livsvalg, tenker Montaigne, og en må for all del omringe seg med andre mennesker. Å være for seg selv kan være både positivt og negativt. Likevel må jeg kunne være i meg selv. I dette finnes det visdom, mener Montaigne.

LES OGSÅ: ENDEN ER NÆR, ENDEN HAR VÆRT

Gaupen går stille på sine store poter, og vet å være for seg selv, i skogen eller til fjells. Med mindre mennesket jevner alle skoger og fjell, vil gaupen kunne være i seg selv og møte den komplekse, overveldende, overmektige menneskelige inngripen. Gaupen ser i mørket. Den er i seg selv til døden tar den. Den er i seg selv til mennesket jakter den utryddet, eller så lenge mennesket velger å avstå fra det. I våre omgivelser, må vi som mennesker kunne være i oss selv, for oss selv, skriver Montaigne: «Vi må holde av et rom bak i butikken, et absolutt fristed helt for oss selv, der vi oppretter vår sanne frihet, vårt viktigste tilfluktssted og vår ensomhet. 

Der skal vi føre våre daglige samtaler med oss selv og til oss selv, så skjermet fra omverdenen at ingen omgang eller forbindelse med andre kan finne sted. Der skal vi prate og le som om vi ikke eide kone og barn, formue, svenner eller tjenestefolk, slik at det ikke blir noe nytt å unnvære alt dette, når den tid kommer. Vi har en sjel som kan vende seg inn mot seg selv, den er i stand til å holde seg selv med selskap, til å angripe og forsvare, motta og gi. La oss derfor ikke frykte at ensomheten skal få oss til å stagnere av plagsom uvirksomhet, vær ditt eget selskap i ensomme strøk [in solis sis tibi turba locis. Tibull, Elegier, 4. 13. 12]» (Montaigne, 2004, Bok I, kapittel 39, «Om ensomhet», s. 335).

På 1400-tallet var gaupen overalt å finne i Frankrike, både til fjells og i lavtliggende områder, i skog, samt på sletter. Gjennom avskogning og jakt ble dens habitat begrenset til fjellene og fra 1600-tallet og over de påfølgende århundrer forsvant gaupen mer og mer av syne før den tilnærmet forsvant fullstendig i første halvdel av 1900-tallet. I dag har gaupen blitt reintrodusert i deler av Frankrike (hovedsakelig i øst i les Vosges og le Jura) etter stor innsats over flere tiår og den er nå beskyttet.⁵ I motsetning til i Norge, jaktes den ikke.

Gaupens lysende øyne i nattens mørke

Slik er det, i samtidens mørke kroker, at gaupens øyne kan lyse selv i mulm og mørke, under en mørk nattehimmel, eller under en forstummende solformørkelse. Slik argonauten Lynkevs med sine skarpe øyne så gjennom naturens barrierer – trær i skogen – og menneskets barrierer – murer på tvers –, ser gaupen oss før vi ser den når vi hugger tre etter tre i jakten på å se vår egen konstruerte fremtid, bygget på utnyttelse av naturens ressurser. 

Når vi først ser at gaupen ser, da har vi sett oss selv i den andre, vi har sett lyset i dyret og det tennes i oss selv, og vi vet at selv i mørket kan vi anerkjenne hverandre. Når skogen flathugges – slik vi har for vane å gjøre i Norge – og den forsvinner, flykter gaupens liv fra vår sviktende sikt. Når gaupen forsvinner, fortapes dens øyne i hvilke vi ville sett oss selv i et lysende fremmed perspektiv. «Den innsikt vår dømmekraft besitter, forholder seg til sannheten som kattuglens øye til solens stråleglans, slik Aristoteles sier», minner Montaigne oss om (Montaigne, 2004, Bok II, kapittel 12 «Forsvarstale for Raymond Sebond», s. 308). Om bare Aristoteles eller Montaigne hadde sett gaupens øyne i måneskinn!

«Hverken solen eller døden kan man se i øynene»», skrev La Rochefoucauld (1991, «Réflexions morales», 26, p. 80). Gaupens lysende øyne kan vi derimot se i nattens mørke. På solen ser vi oss blinde og døden erkjenner vi ikke før den gjør krav på oss. Mister vi også villkattens blikk, risikerer vi å gjøre oss blinde for alt vi ellers kunne sett. Å bevare gaupens lysende blikk i nattens mørke, er å gi oss muligheten til å se at vi kan unngå å tape vår plass i en svimlende verden.

Litteratur

Artsdatabanken (2021). Resultater. Norsk rødliste for arter 2021. https://www.artsdatabanken.no/rodlisteforarter2021/Resultater Nedlastet 15. april 2024.

La Rochefoucauld (1991) Réflexions ou Sentences et Maximes morales (édition de Jean Rohou). Paris : Librairie Generale Francaise (Le Livre de Poche).

Montaigne, Michel de (2004) Essays. Første bok (oversatt av Beate Vibe). Oslo: Aschehoug.

Montaigne, Michel de (2006) Essays. Annen bok (oversatt av Beate Vibe). Oslo: Aschehoug.

Noter

1. Ifølge Rovdata, URL: https://rovdata.no/gaupe/bestandsstatus.aspx
2. Ifølge Rovdata, URL: https://rovdata.no/gaupe/bestandsstatus.aspx
3. Egen oversettelse.
4. Etymologisk kombinerer navnet antropocen antropo- fra ordet anthropos (gammelgresk: ἄνθρωπος) som betyr «menneske», og -cen fra ordet kainos (gammelgresk: καινός) som betyr «ny» eller «nylig».
5. Ifølge den franske foreningen Association nationale pour la conservation de l’ours, du loup et du lynx en France, URL: https://www.ferus.fr/lynx/le-lynx-conservation-et-presence-en-france.