ENDEN ER NÆR, ENDEN HAR VÆRT

Flammene lyser opp natten med sitt utilgivelig vakre – dødelige – fargespill. I morgen vil kun forkullede rester stå igjen, som adspredte monumenter, tarvelige minnesmerker, over et tidligere pulserende økosystem. Før månelandskapet blir en realitet, kjemper brannvesenet selvoppofrende tappert mot den apokalyptiske ilden.

Et kamerateam kjører gjennom røykteppet for å dokumentere skadeomfanget. Foran dem kommer en uflidd skikkelse til syne. Hvinende labber det lodne vesenet over glohet asfalt i retning de brennende buskene; det synes nesten som om den søker seg mot flammehavet. Det er en stedsforvirret koala ute av stand til å oppfatte situasjonens alvor. Den vil hjem til skogen, setter kursen mot sin trygge, grønne havn.

Skrekkslagne tilskuere løper til. Nennsomt svøper de koalaen i et teppe og gir den vann fra flaske. Koalaen var en hårsbredd unna å bli en del av en bedrøvelig statistikk. Mot alle odds overlevde den infernoet. Men hva morgendagen bringer for dette sårbare, eukalyptustyggende pattedyret, er det ingen som vet.

***

Den ovenbeskrevne scenen kunne tilhørt en sjangertypisk katastrofefilm, men den er ikke fiktiv. Den stammer fra dokumentaren Heltar i flammehavet (Fire Front) fra 2022, som omhandler skogbrannenes herjinger i Australia i 2019–2020. I denne perioden ble hele 19 millioner hektar land nedbrent, hvorav 12,6 millioner hektar var artsrik skog og mark.

Australia huser en unik biodiversitet, samtidig som utryddelsesraten for pattedyr der er blant de høyeste. Over 300 truede arter ble påvirket av brannene, og nær tre milliarder dyr ble direkte berørt. Med det massive tapet av produktive landområder går både mennesker og dyr usikre tider i møte. Et frempek mot en fremtid som uten eikenattravnen til å påkalle uglen om kvelden, og uten trosten til å lage morgen, «falmer til en endeløs skumring».¹

I skrivende stund utfolder det seg et nytt inferno, denne gangen i Los Angeles. Et titalls dødsfall er hittil registrert, og store verdier – økonomiske som sentimentale – har gått tapt. Kostnadene av gjenoppbygningen vil etter alle solemerker anta svimlende proporsjoner. Fortsatt vet vi ikke hvordan det hele vil ende. Hvor mye kommer flammene til å sluke? Hvilke ringvirkninger vil brannen få?

Når livsmiljøet destabiliserer seg foran øynene våre og under føttene våre, deterritorialiseres vi på ytterst konkret vis, slik Anders Dunker poengterer i Ukjent territorium (2024).² Stedene vi befinner oss på, blir ubeboelige. Samtidig involverer denne nedbrytningsprosessen en forandring av Terra, jorden som helhet. I den kontekst kan klima- og økokrisen fremstå som et monstrum. Ja, for enkelte kan den føles som en planetær Leviathan, en despot som med sin konstant overhengende trussel om arbitrær maktdemonstrasjon, gjør oss alle til redselsfylte undersåtter.

LES OGSÅ: FRA JORDEN TIL TERRITORIET

Nesten umerkelig har vi gått fra å være postmoderne til å bli preapokalyptiske. Korpuset av tekster som bekjenner sin kullsviertro til håpløshetens evangelium, er voksende. En rekke toneangivende skribenter og samfunnsdebattanter har over lengre tid gitt uttrykk for at resignasjon er det eneste realistiske alternativet. Blant disse, finner vi forfatterne Roy Scranton og Jonathan Franzen, som begge har erklært krigen for tapt og menneskeheten for dødsdømt. Bør vi la oss inspirere? Er det noen vits i å knuge om fremtidshåpet, eller skal vi, som disse herremennene, stilltiende slå oss til ro med det uunngåelige?

Etter mitt syn er det noe lettvint over å forfekte undergangsfortellinger. Kaster vi troen på forandring og bedring over bord, knesetter vi ethvert menneskelig fellesprosjekt og enhver mulighet for interartslig solidaritet. Det blir, skriver Dunker, en fornektelse av årtusenene som ligger foran oss og oppgavene vi må ta fatt på.³ Utsiktene er dystre, men alt vi gjør er vel ikke forgjeves – i hvert fall ikke ennå? Hvordan leve på en skadeskutt planet, hvis det er leve vi skal?

Å leve og dø i antropocen

Ifølge ovennevnte Scranton er alt håp ute. Isbreene forvitrer, iskappene smelter hurtigere enn forespeilet, karbon slippes fri fra permafrosten og metanholdige synkehull dukker opp i Sibir. Overgangen fra regnskog til savanne i Amazonas får globale ringvirkninger, det samme gjør endringer i Golfstrømmen. Batteriet av utfordringer tvinger oss inn i et internasjonalt problemfellesskap, og i lys av disse kjensgjerningene er det få optimistiske halmstrå å klamre seg til. I Learning to Die in the Anthropocene (2015) konkluderer Scranton derfor med at vi er «fucked». Spørsmålet er bare hvor snarlig og hvor ille.⁴

I antropocen må vi på nytt spørre oss hva det egentlig innebærer å være menneskelig. Ifølge Scranton blir spørsmålet om individets forgjengelighet, hva det betyr å leve med døden alltid hengende over skulderen, universalisert og stilt i en skala som overgår vår villeste fantasi. Dermed er den største prøvelsen vi står overfor, av filosofisk art. Og Scrantons foreskrevne botemiddel er like enkelt som det er oppsiktsvekkende: Vi må «lære oss å dø». Ikke som individer, men som sivilisasjon.⁵

Scranton har etter eget sigende innsett at menneskeheten ikke kan reddes. Vår art er ferdig, kaputt, ute av stand til å manøvrere den kollektive nødsituasjonen vi befinner oss i. Og dess tidligere vi konfronterer vår situasjon, dess tidligere kan vi ta fatt på den strevsomme oppgaven med å tilpasse oss vår nye virkelighet. Den karbondrevne turbokapitalismen motstår ethvert press utenfra som innenfra. Dette «zombiesystemet» er så motstandsdyktig at det gjør kål på oss før det endrer kurs. Legger man til den aggressive homogeniseringsprosessen som foregår verden over, der monokulturer produserer virulente og kannibalistiske effekter, er vårt beste trekk å erkjenne nederlag, ifølge Scranton.⁶

Hva mener Scranton med at vi må lære oss å dø? Det er ikke utelukkende den biologiske døden – livets opphør – han har i tankene. Vi kan også «dø» ved å la vårt levesett dø, samtidig som vi beskytter, opprettholder og bearbeider våre kollektive historier og kulturelle teknologier. I kjernen av dødslærdommen Scranton formidler, er et imperativ om å forkaste de overleverte forestillingene om identitet, frihet og fremskritt som vi har holdt oss med gjennom århundrer.⁷

Ved første øyekast er tanken provoserende. Scranton tyr også til et melodramatisk bilde for å illustrere sin dødslære: Som soldat i Irak under den amerikanske invasjonen av landet i 2003, måtte han gi slipp på egen dødsfrykt for å fungere i infanteriet han tilhørte. Paradoksalt nok måtte han avstå fra tanken om individuell overlevelse for å tjene gruppen han var del av. Kun ved å slutte å bekymre seg for sine livsutsikter, sikret han seg en reell livssjanse.

LES OGSÅ: ET PESSIMISTISK ARGUMENT MOT ANTINATALISME

Slik er det også for den vestlige, kapitalistiske befolkningen, mener Scranton. Vi må slutte å «forsvare og beskytte vår sannhet, vårt perspektiv, våre vestlige verdier». Vi kan ikke tviholde på den fossildrevne kapitalismens «progressivistiske, profittsøkende, og teknologioptimistiske ideologi».⁸ Ingen vil gjøre jobben for oss, ingen mirakuløse løsninger er innen rekkevidde.⁹ Ergo må vi lære oss å gi slipp på – myrde, la dø, unngå å gi livsforlengende behandling til – miljøskadelige holdninger og vaner her og nå, for å øke sannsynligheten for overlevelse.

Denne oppøvelsen i «kunsten å dø», ars moriendi, har gamle røtter. Så vel Marcus Aurelius og Cicero som Michel de Montaigne har filosofert over det samme. For Scranton innebærer det å «gi slipp på egoet, på idéen om selvet, fremtiden, sikkerhet, tilknytning, jakten på nytelse, varighet og stabilitet».¹⁰ Det handler om å oppgi lengselen etter håp og frelse, og det fordrer en daglig kultivering av avstandstaken og dødspåminnelser. Slik forstått er det en åndelig praksis, en der transformasjonen av selvet står i sentrum. Denne praksisen kan kanskje sies å være en form for en spirituell antropoteknikk, en der man tar aktivt grep om å forme og begunstige seg selv, jeg-et, gjennom trening, øvelser og inngrep.¹¹

Å akseptere at det for sent å stanse kataklysmisk oppheting av kloden, innebærer imidlertid ikke å henfalle til nihilisme. For Scranton handler det snarere om å omfavne skjebnen: «Mellom selvdestruksjon og å gi opp, mellom å ville intetheten og å ikke ville, finnes det et annet valg: å ville vår skjebne. Kontinuerlig selvskapelse.»¹² Vi kan ikke redde oss selv gjennom subtile forandringer i lovverket, og vi burde ikke feste vår lit til sendrektige politiske prosesser. Å oppjustere energipriser eller bedrive folkeopplysning er også fånyttes. Utfordringen for massiv, understreker Scranton. Problemet er at forskjellige folk ønsker seg forskjellige ting. Ja, problemet er at problemet er oss.¹³ Likeså greit å gi opp, vifte med det hvite flagget og sette seg i en komfortabel lotusstilling og dvele over egen forgjengelighet, da? Eller?

Franzens outrerte pessimisme

Scranton er ikke alene om å ønske håpløsheten velkommen. Også forfatter Jonathan Franzen har gjort seg bemerket med en rekke essays der hovedbudskapet er at planetære omkalfatringer er en «done deal».

I essaysamlingen The End of the End of the Earth (2018) sammenligner Franzen jorden med en kreftpasient med et langt fremskredet sykdomsforløp. Vi kan prøve aggressive, eksperimentelle behandlingsmetoder, men til syvende og sist er det bortkastet. Faktisk kan det virke mot sin hensikt. For jorden, skriver Franzen, vil de desperate forsøkene på å håndtere klimakrisen involvere å «demme opp hver elv og ødelegge ethvert landskap med biodrivstoffproduserende agrikultur, solenergifarmer og vindturbiner, kun for å kjøpe oss noen ekstra år med moderat oppvarming».¹⁴ Derfor må vi heller akseptere at det ikke finnes noen kur. Og siden alt uansett er dømt nord og ned, må vi forsøke å nyte tiden vi har igjen.

Slik Franzen ser det, er det to måter å møte krisen på: Enten kan man satse på at ragnarok kan forebygges, eller så kan man forberede seg på at katastrofen kommer. Og velger man sistnevnte, kan man «begynne å tenke nytt om hva det betyr å ha håp».¹⁵ Franzen ser ikke noe poeng i å hisse seg opp over rotet vi har stelt i stand. Klimaforandringene er tross alt irreversible.

Den mest realistiske og pragmatiske holdningen er for Franzen å erklære fallitt. Opprettholder man troen på at katastrofen kan avverges, forplikter man seg til et problemhåndteringsprogram som fort resulterer i simpel selvtilfredshet, hevder han. Ved å stemme på miljøpartier, sykle til jobb og unngå å fly, føler du kanskje at du har gjort alt du kan for «det eneste verdt å gjøre noe for».¹⁶ Men i Franzens hode bereder individuelle klimatiltak grunnen for en slags grønn narsissisme: en skinnhellig og feilslått godfølelse. For uansett hva vi gjør for å bøte på situasjonen, er klimarelaterte handlinger eskatologiske. De produserer ingen merkbare resultater, faller på stengrunn.¹⁷

Franzen skriver at klima- og miljøbevegelsen har «spirituelle likhetstrekk» med puritanismen. Begge «trossystemene» hjemsøkes av en kvelende skyldfølelse: at å være menneske er å være født syndig og skamfull. Han trekker en forbindelse mellom klima- og miljøbevegelsen og dogmatisk religion, en forbindelse det er gått sport i å trekke i lengre tid – ingen kontrær bok kan være foruten. Den mangefasetterte klima- og miljøbevegelsen, altfor mangfoldig til å kalle den én samlet størrelse, har visstnok utstyrt oss med en eskatologi for å kunne håndtere vår skyld, en undergangsfortelling der hovedlovnaden lyder: «snart, en helvetesaktig, overopphetet morgendag, kommer Dommedag. Hvis vi ikke ber om tilgivelse og reparerer våre skader, vil vi alle bli syndere overlatt til en sint Jord.»¹⁸

LES OGSÅ: DYREBARE DYR

Tropen er uoriginal og trøttende. Desto mer merkverdig er det at Franzen selv synes å «kjøpe» fortellingen om at klimakrisen er, var og alltid har vært uunngåelig som følge av en lemfeldig definert «menneskenatur». «Mennesker er universelle mordere av naturen», skriver han i The End of the End of the Earth.¹⁹ Og i essayet «What If We Stopped Pretending?» (2021) kan vi lese: «Kall meg en pessimist eller kall meg en humanist, men jeg tror ikke menneskenaturen kommer til å fundamentalt forandre seg i nær fremtid.»²⁰

Etter Franzens skjønn har altså vår «menneskenatur» dømt oss til å løpe mot stupet. Krisen er ikke et produkt av kultur, av økonomiske systemer eller politisk styring. Nei, vi er selvutslettende. Det er et faktum ved vår væren, på forhånd innprentet i oss mennesker. Og tatt i betraktning utslettelsestrusselen og denne vår urokkelige, suicidale artsessens, er det bare å svelge stoltheten og tilpasse seg den nye verden på vippepunktet: «Vi har ikke alltid bare vært universelt ødeleggende, men også briljant tilpasningsdyktige; klimaforandringene er bare den samme, gamle historien, nå i en større skala.»²¹

Unyttig reduksjonisme

Franzens outrerte pessimisme er overraskende gitt hans opptatthet av fugler. Han bruker mye blekk på sine høyt skattede fjærvenner: på fugletittingens gleder, hvordan deres radikale annerledeshet befester deres skjønnhet og verdi, samt hvorfor de er økologisk viktige. Ufrivillig komisk blir det derfor når han greier kunststykket å skrive at klimaendringene ikke har drept én eneste fugl: «mens fagfellevurderte vitenskapelige estimater viser at tre milliarder amerikanske fugler dør hvert år på grunn av kollisjoner og utendørskatter, kan ikke et eneste, individuelt fugledødsfall entydig tilskrives klimaforandringer [...]».²²

Siden klimaforandringenes årsaker er så mange og så uoverskuelige, kan man ifølge Franzen ikke identifisere én utløsende faktor som direkte leder til fuglenes død. Klimaforandringene griper nemlig over og inn i alle tidsmessige og romlige dimensjoner. De er generelle, overalt og i en viss forstand abstrakte. Samtidig er virkningene av dem er reelle, synlige og erfarbare. Ergo er klimaforandringene et eksempel på det filosof Timothy Morton kaller hyperobjekter: noe som i sin spatiotemporalitet unndrar seg oss, men i kraft av å være overbestemt, ikke underbestemt.

Franzen har rett i at det er enklere å dokumentere at fugler dør grunnet uheldige møter med bilruter, sabellignende turbiner og grådige kattekjefter. Men det følger ikke at man derved kan vifte vekk antropogene klimaforandringer, for fuglene lider og dør beviselig av brå temperaturskifter, havforsuring, tørkeperioder og matmangelen som følger av årstidsforvridninger. Ei heller betyr det at ethvert individuelt forsøk på å leve mer miljøvennlig, er ubetydelig, og at å bry seg om sitt karbonavtrykk er «dydsposering».

LES OGSÅ: SPRENGNINGSARBEID I KLIMAETS TJENESTE

Franzen forfekter et erkeindividualistisk syn. Her er ethvert individ en isolert øy. Formuleringene hans grenser mot en fornektelse av den kausale sammenhengen mellom del og helhet, individ og samfunn. Hva hver enkeltperson gjør eller ikke gjør for det globale klimaet, har tydeligvis ingenting med saken – det større bildet – å gjøre. Endringene jeg ser rundt meg, skyldes alle andre. De uovervinnelige systemene der ute går sin vante gang, og lille meg her hjemme er bare en dråpe i havet; hva jeg gjør eller ikke gjør, burde aldri påvirke nattesøvnen min.

Varsom skal man være for å holde Gud og hvermann ansvarlig for en krise som er global. Valgene vi fatter i hverdagen, er mikroskopiske sammenlignet med utslippene til transnasjonale petroleumsselskap, det industrielle jordbruket og den verdensomspennende handelsvirksomheten. Appeller til enkeltindividets «forbrukermakt» er i siste instans nytteløse hvis det ikke følges opp av politiske, økonomiske og strukturelle tiltak. Men det er ikke synonymt med at «kampen er over», at «petroleumskonsumerisme vant».²³

Fordi klima- og økokrisen på sett og vis er alles feil, blir den ingens feil, skriver Franzen. Og noe hold er det i påstanden. I Den kapitalistiske realismen (2009) skriver Mark Fisher at økokatastrofen er forårsaket av en upersonlig, totaliserende struktur som nettopp ikke er et subjekt med evne til å ta ansvar. Det kollektive subjektet som trengs, finnes ikke, ifølge Fisher.²⁴ Men at klima- og økokrisen er vidtfavnende på en måte som utfordrer seiglivede forestillinger om kausalitet og ansvar, innebærer ikke at vi kan avvise enhver debatt om ansvar: moralsk som politisk, individuelt som nasjonalt. Vi kan ikke av den grunn puste lettet ut og føle oss «bra», som Franzen maner til.²⁵

Selv om Franzen mener krisen er av et slikt omfang av vi ikke burde moralisere over enkeltindividets gjøren og laden, er hans eget perspektiv så hyperindividualistisk at det blir antipolitisk. Den sarkastiske nedstemtheten som er hans retoriske kjennemerke, nører kun oppunder apati og handlingslammelse. Defaitismen Franzen står for, er ikke bare farlig. Det er også en privilegert posisjon å innta.

For hvis vi simpelthen bare skal overgi oss, ta sikte på å leve livets glade dager fordi alt likevel går ad undas, hva med våre etterkommere? Hva med de mindre ressurssterke? Hva med verdens fattige? Hva med menneskene og dyrene som allerede nå rammes?

Antipolitisk bourgeoisluksus

Miljøhistoriker og aktivist Andreas Malm er kritisk til både Scranton og Franzen, og han vier flere sider til å gjendrive deres argumenter i How to Blow Up a Pipeline (2021). Malm beskriver innstillingen deres som en form for klimafatalisme. Kjernen i denne fatalismen er at det er teknologisk og politisk usannsynlig at vi når klima- og miljøvernmålene. Urealistisk er det dessuten som følge av vår grunnleggende væremåte, vår manglende koordineringsevne: «Fortvilelsen over klimaet baseres her på en vurdering av ekstrem usannsynlighet, som videre blir tolket og fremstilt som umulighet.»²⁶

Denne fatalismen er lite konstruktiv, og den er også en performativ selvmotsigelse, mener Malm. Heller enn å passivt reflektere en viss sannsynlighetsdistribusjon, bekrefter klimafatalismen den aktivt.²⁷ Fatalismen antar karakter av en selvoppfyllende profeti: Jo flere det er som tar til orde for at en radikal reorientering er utenkelig, jo mer utenkelig blir det faktisk.

LES OGSÅ: BØR VI INSISTERE PÅ DET SÆREGNE MENNESKE?

Malm mener den antipolitiske holdningen Scranton og Franzen representerer, kan oppsummeres slik: «Jeg kan ikke gjøre en forskjell fordi jeg ikke er villig til å gjøre en forskjell.»²⁸ Klimafatalister som dem, sier Malm, projiserer sin egen kjødelige svakhet over på samfunnet i sin helhet. De opphøyer sin manglende individuelle handlingsevne til å bli en universell sannhet. Med sin uttalte motstand mot personlige klimatiltak har de lettere for å forestille seg verdens undergang enn at de avstår fra å spise en filet mignon. Det faller dem mer naturlig å lære seg å dø enn å lære seg å kjempe.

Malm legger ingenting imellom og kaller klimafatalismen en «bourgeoisluksus».²⁹ Denne nåtidsfatalismen ser på nedslåtte, fortidige motstandsbevegelser og strategisk pasifisme med forakt.³⁰ Tekstlig belegg for påstanden er heller ikke vanskelig å finne, i hvert fall ikke hos Scranton. I et essay om Bill McKibbens Falter (2019) og David Wallace-Wells’ The Uninhabitable Earth (2019) skriver nemlig Scranton at «bare de villedede og naive kan fremholde at protestpolitikk er mye mer enn ritualisert ønsketenkning».³¹

Malm bemerker at denne tenkningen ikke har fått det minste gjennomslag i delene av verden som allerede merker konsekvensene av klima- og økokrisen. Der hvor klimadød er en realitet, ikke filosofisk chic, har den programmatiske fatalismen til typer som Scranton og Franzen overhodet ingen tilhengere.³² Klimafatalisme er for dem som sitter komfortabelt på toppen, ikke for sliterne på bunnen. Dens eneste bidrag er forråtnelse, som Malm polemiserer:

«Den mest religiøst gandhianske klimaaktivist, den mest optimistiske fornybar energi-entreprenør, den mest selvrettferdige disippel av veganisme som løsningen på alt, den mest kompromissvillige parlamentariker – alle disse er langt å foretrekke framfor den hvite mannen fra det globale nord som sier «Vi er fordømt – fall i fred». Av alle posisjoner en kan innta som ikke belager seg til klimafornektelse, finnes det ingen mer forkastelig enn denne.»³³

Franzens pipe har imidlertid fått en annen lyd i What If We Stopped Pretending?, som utkom i bokform tre år etter The End of the End of the Earth, men hvis tittelessay ble publisert i The New Yorker i 2019. Her skriver Franzen at selv om enkeltindividers handling har null positiv effekt på jordens klima, betyr det ikke at det er meningsløst å fatte grønne valg. «Hver og en av oss har et etisk valg å fatte», sier Franzen nå,³⁴ med et mer fokusert blikk for tiltak man kan gjøre lokalt.

Har Franzen kommet på bedre tanker? Har en aktivismens flamme blitt tent i ham? Ikke det spor. I intervjuet med den megetsigende tittelen «The Game Is Over. Petro-Consumerism Won» holder han fast ved at klimaforandringene ville vært en hard nøtt å knekke dersom vi hadde vært proaktive; nå må vi forsone oss med dommen.³⁵

Ingen kan forestille seg at vekstparadigmet vil møte sitt endelikt, sier Franzen. Til det er fordelene systemet har frembrakt, for store.³⁶ Venstresiden er for idealistisk, for godtroende og for naive, mens høyresiden, sett med amerikanske briller, er et uforbederlig kasus. Forandringene man hadde måttet gjøre for å nå klimamålene, er for øvrig så inngripende og sosialt omveltende at det ville medført borgerkrig i USA, mener Franzen.³⁷ Kapitulasjonen står igjen som eneste farbare vei.

Advarsler mot blåøyd optimisme og en ideologisk tro på at teknologiske innovasjoner vil fikse det meste, er kjærkomne. Og med rette påpeker Franzen at vektingen av klimaet ikke burde gå på bekostningen av den like alvorlige, sammenflettede biodiversitetskrisen. Blind høne finner også korn. Men det blir trivielt, på grensen til banalt, når Franzen kommer med følgende oppfordring: «Du må fortsette å gjøre det rette for planeten, ja, men du må også forsøke å redde det du spesifikt elsker – et fellesskap, en institusjon, et vilt sted, en faretruet art – og være stolt over dine små bragder.»³⁸ Det lyder hult når avsenderen er en som preker pessimisme, en velbemidlet forfatter over middagshøyden som ironiserer over bevegelser som fortsatt holder kampen for en levelig klode gående.

Den velbegrunnede negativiteten på vegne av kommende generasjoner mennesker og dyr, sammen med det eksistensielle ubehaget som næres av krisen, kan ikke forfalle til en knusende nederlagserklæring. Løsningen er ikke blind fremskrittstro. Ikke falsk optimisme. Ei heller er det svartsyn og en lunken overgivelse til fortapelsen. Scranton kan for all del lukke øynene, meditere og mimre over tiden på slagmarken. Franzen kan nyte sine siste dager i solen, vel vitende om at han kommer til å ligge seks fot under når omkostningene av ikke-handling virkelig gir seg til kjenne. For brorparten av jordens befolkning, derimot, er ikke det et alternativ. Som McKibben uttrykker det: Det beste man gjør som enkeltmenneske, er å ikke tenke på problemet som et individ.³⁹

^Noter

1. Sitatet er hentet fra Paul Shepard, The Others. How Animals Made Us Human. Washington D.C.: Island Press 1996, s. 333.
2. Anders Dunker, Ukjent territorium. Samtaler om planeten og alt som står på spill. Oslo: Existenz forlag 2024, s. 17.
3. Ibid., s. 20.
4. Roy Scranton, Learning to Die in the Anthropocene. Reflections on the End of a Civilization. San Francisco: City Lights Books 2015, s. 16. Alle sitater av Scranton og Franzen er oversatt av undertegnede. Dersom ikke annet er markert, er også Malm-sitatene mine oversettelser.
5. Ibid., s. 20–23.
6. Ibid., 23–24.
7. Ibid.
8. Roy Scranton, «We’re Doomed. Now What?», The New York Times 21.12.2015.
9. Scranton, Learning to Die in the Anthropocene, s. 51–52.
10. Ibid., s. 92.
11. Simone Kotva, «Antropocen åndelighet», i Antropocen. Menneskets tidsalder, redigert av Marius Timmann Mjaaland, Thomas Hylland Eriksen og Dag O. Hessen. Oslo: Res Publica 2024, s. 90–92.
12. Scranton, «We’re Doomed. Now What?».
13. Scranton, Learning to Die in the Anthropocene, s. 68. Min kursivering.
14. Jonathan Franzen, The End of the End of the Earth. New York: Farrar, Straus and Giroux 2018, s. 52–53.
15. Jonathan Franzen, What If We Stopped Pretending? London: 4th Estate 2021, s. 20–21.
16. Ibid., s. 34.
17. Franzen, The End of the End of the Earth, s. 58.
18. Ibid., 44.
19. Ibid.
20. Franzen, What If We Stopped Pretending?, s. 30.
21. Franzen, The End of the End of the Earth, s. 53.
22. Ibid., s. 47.
23. Franzen, What If We Stopped Pretending?, s. 55.
24. Mark Fisher, Den kapitalistiske realismen. Finnes det ingen alternativer? Oversatt av Alf Jørgen Schnell og Daniel Vernegg, med etterord av Alf Jørgen Schnell. Moss: H//O//F 2023, s. 138.
25. Franzen, The End of the End of the Earth, s. 48.
26. Andreas Malm, How to Blow Up a Pipeline. Learning to Fight in a World on Fire. London: Verso Books 2021, s. 141.
27. Ibid., s. 142.
28. Ibid., s. 143.
29. Ibid., s. 151.
30. Ibid., s. 148.
31. Roy Scranton, «No Happy Ending: On Bill McKibben’s Falter and David Wallace-Wells’s The Uninhabitable Earth», publisert i Los Angeles Review of Books 03.06.2019.
32. Malm, How to Blow Up a Pipeline, s. 152.
33. Dette Malm-sitatet er hentet fra Alf Jørgen Schnells og Daniel Verneggs oversettelse Hvordan spenge en rørledning (Solum bokvennen 2024, s. 188).
34. Franzen, What If We Stopped Pretending?, s. 33.
35. Ibid., 50.
36. Ibid., s. 55.
37. Ibid., s. 60–61.
38. Ibid., s. 38–39.
39. Bill McKibben sitert i Dunker, Ukjent territorium, s. 146.