DYREBARE DYR 

Skogene står i brann. Havene bugner med plast. Illegal troféjakt på rødlistede arter holder stand, og den symboltunge megafaunaen er i knestående tross vernekampanjer og internasjonalt forpliktende avtaler. Her til lands trekker innlandsdyr mot kysten grunnet den skjødesløse nedbyggingen av deres eneste tilholdssteder (les: hjem), og sårbare nøkkelbiotoper ofres for tidsbesparende motorveier, fasjonable alpinanlegg og satsning på såkalt grønn industri – som om det var vanntette skott mellom hensynet til klima og natur. Ikke engang i nasjonalparkene, i teorien fredede områder, tillater vi dyrene å utfolde seg i sin dyriske væren. I tråd med den velkjente «ute av syn, ute av sinn»-logikken driver vi dyrene vekk fra oss. Derved mister vi både muligheten og evnen til å se dem og erfare deres tilstedeværelse som forskjellsgjørende, som viktig, ja, som essensiell.

Animal Lives and Why They Matter (2023), den tredje og siste boken i Arne Johan Vetlesens naturfilosofiske trilogi utgitt på Routledge,¹ anmoder oss til å dvele over hva som går tapt, for oss og i seg selv, når det ikke lenger finnes livsformer som lever og dør upåvirket, uovervåket og ukontrollert av mennesker. Gjennom en lesning av prominente filosofer som Mary Midgley, Emmanuel Lévinas, Jürgen Habermas og Jacques Derrida, satt i dialog med sosialantropologer, sosiologer, konserveringsbiologer og mindre kjente naturfilosofer som Paul Shepard (1925–1996), innprenter boken i leseren at våre menneskeliv blir fattigere uten dyrs radikale annenhet. Det argumenteres også gjennomgående for at biologisk og kulturelt mangfold går hånd i hånd.

I Shepards Encounters with Nature (1999) heter det at tapet av ikke-menneskelig diversitet visker ut nyanser i menneskelig identitet.² Sterkere uttrykt, i tråd med Vetlesens anliggende i her omtalte bok, kan vi si at vår identitetsdannelse og modning, vår opplevelse av mening og tilhørighet som mennesker i verden, forutsetter – betinges av – annerledesheten dyrene representerer. Historisk sett har mennesket blitt det det er, menneskelig, gjennom å iaktta, beundre, frykte, jakte, spise, synge opp og danse frem dyr. Forestillingen om at dette intime samspillet ikke har påvirket oss, at vi på et eller annet vis har hevet oss over denne dyphistorisk og kosmologisk forankrede forbindelsen, faller på sin egen antroposentriske, det frister å si artssolipsistiske, urimelighet. Animal Lives and Why They Matter tar denne innsikten på alvor og spør: Hvilke eksistensielle, moralske og økologiske fordringer springer ut av den menneskeskapte biodiversitetskrisen? Hva innebærer det at verden tømmes for vitale, pulserende og dampende «andre»?

Neglisjerte skapninger

Det hersker liten tvil om at flere ruvende skikkelser i den vestlige filosofikanon har behandlet dyrene på stemoderlige vis. Enkelte av dem ikke kun i teori, men også i praksis, jf. den infame historien om Descartes som dissekerte hunder levende i sin anatomiundervisning (de var jo sjels- og følelsesløse automata, må vite). Gapet, eller rettere sagt avgrunnen, mellom oss og dyrene har gjerne blitt begrunnet med en evnemessig forskjell, der vi alltid tilkjenner oss selv mer høyverdige ferdigheter og kvaliteter enn vi gjør dyrene. Der vi mennesker er refleksivt selvbevisste, rasjonelle og moralske vesener, mangefasetterte sådanne, er dyrene blitt betraktet som hinsides fornuft, språk og moral, som underlegne beist underlagt primitive impulser og begjær.

Denne karikerte, artshierarkiserende fremstillingen av forholdet mellom mennesker og dyr har for lengst mistet sin aktualitet og sin brodd, om den noensinne hadde det. Den moderne dyrevernsbevegelsen har gjennom mange tiår kritisert husdyrenes begredelige livsvilkår i kjøtt-, pels- og kosmetikkindustrien. Forskning innen kognitiv etologi har vist at mange dyrearter besitter et mangslungent følelsesliv og organiserer seg i intrikate, sosiale fellesskap som beror på samarbeidsvillighet, empati og en form for proto-moralske følelser.³ Studier innen komparativ tanatologi er blitt utført for å undersøke om enkelte dyr er bevisst egen dødelighet. Alt dette mens vi til stadighet blir mer kunnskapsrike om og oppmerksomme på hvor uendelig komplekst dyrelivet er, hva deres bevissthet, sansning og emosjoner angår.⁴

Vetlesen er imidlertid ikke på utkikk etter å formulere et bidrag til det vi kan kalle kapasitetsdebatten i dyreetikk, altså hvilke kapasiteter – egenskaper, disposisjoner, tilbøyeligheter – som er utslagsgivende i moralsk øyemed. Ikke sjelden blir en slik rangering selektiv og menneskesentrert, all den tid vi tar utgangspunkt i kapasitetene vi besitter og verdsetter i oss selv. Som også Shepard poengterer i The Others (1996), boken med den megetsigende undertittelen How Animals Made Us Human, synes det ofte som om vi leter etter det menneske-like i det menneske-ulike, og at vi tilskriver dyrene moralsk relevans, det vil si anerkjenner dem som mulige objekter for vårt ansvar, i den grad de ligner oss.⁵

LES OGSÅ: NÅR LYKKES MORALFILOSOFEN?

Vetlesen er ikke med på premisset. I boken finner man riktignok lengre diskusjoner av så vel Peter Singers utilitaristiske dyreetikk som Tom Regans deontologisk influerte rettighetstenkning, men allerede innledningsvis klargjør Vetlesen at denne utvelgelsen av «tellende» egenskaper like gjerne kan snus på hodet, slik at det teller i vår disfavør:

«Traditionally, within Western thought and mentality, differences are to our gain qua humans, showing up what animals lack that we have, advanced cognitive abilities being the prime example. But why should the fact that birds (all sorts of them) are less adept than us humans at discussing abstract ideas and writing novels count as more important than the fact that birds can fly and we cannot? That they can navigate, down to the exact square meter, and travel between continents thousands of miles apart?»⁶

Snarere enn å tegne opp grensene for hvem som teller og hvem som ikke gjør det, hvilke dyr som rettmessig, ut fra en rendyrket menneskelig målestokk (Homo mensura), skal innlemmes i vårt moralske univers, er Vetlesen mer interessert i hva vår måte å betrakte og behandle dyrene på sier om oss mennesker. Formålet er ikke å sentrere hverken menneskeheten eller utvalgte dyrearter på bekostning av andre, men å utforske interdependens: evolusjonært, mytologisk, psykologisk, filosofisk, økologisk. Med hans ord:

«[…] the way we as a society have treated animals in the recent past compels us to pose anew the question of who we are, and of what our role as one species among so many others should be, having seen ourselves as entitled to a set of behaviours that have led to the biological annihilation described by [Gerardo] Ceballos and his colleagues».⁷

Sagt annerledes tvinger vår skandaløse utpining av kloden oss til å tenke over hvilken plass vi har og burde ha i det større hele. Den menneskefrembrakte, -oppskalerte og -intensiverte utraderingen av global biodiversitet angir en ny retning både for oss og for dyrene. Samtidig utfordrer den innarbeidede forestillinger om makt og ansvar, avhengighet og uavhengighet, identitet og tilhørighet – hva det innebærer å være menneske til forskjell fra australsk villhund, kornkråke til forskjell fra melkeku, grevling til forskjell fra prærieulv, blåhval til forskjell fra surikat.

Ville dyr gjorde (og gjør) oss menneskelige

Vetlesen er spesielt opptatt av ville dyr, dyrene som nå utgjør skarve fire prosent i vektforholdet mellom jordens landlevende pattedyr. Presiseringen «vill» avføder umiddelbart spørsmål om hva villheten består i. Er det noe inherent, en atferdsmessig disposisjon, noe biologisk, genetisk og morfologisk begrunnet, eller brukes det bare som motstykket til det nokså abstrakte og vidtfavnende begrepet «domestisert»? Villhet er saktens blitt omtalt som «et tema man aldri blir ferdig med i viltforvaltningskretser i vår mer og mer temmede og kontrollerte verden»,⁸ men i foreliggende bok opererer Vetlesen i hovedsak med to sammenflettede kriterier: uavhengighet fra og likegyldighet til mennesker.⁹

Hva så med de øvrige dyrene, kan man innvende, dyrene vi eier, bruker og spiser? Dyrene som ender opp på middagstallerkenen vår, dyrene som loser svaksynte og blinde trygt gjennom trafikkerte gater, dyrene vi kjæler med og overøser med omsorg? Poenget er ikke at disse ikke betyr noe, for det gjør de jo beviselig, i og med at domestiserte dyr (tamdyr) à la kyr, kylling, griser, hunder og katter utgjør størsteparten av alle dyr i verden. Men det er nettopp det Vetlesen griper fatt i, den diametralt motsatte situasjonen vi nå befinner oss i sammenlignet bare med nær fortid:

«[…] the three-partite categorization that seems so self-evident to us today, exemplified in the types of animals we encounter within a single day – namely wild, domestic, and pets – is nothing of the sort, but itself a product of profound changes within Western society during the last couple of centuries […]».¹⁰

En skal ikke gå langt tilbake, si et århundre, si kanskje bare to–tre generasjoner, før de fleste hadde daglig befatning med dyr. Gressende kyr var like rundt hushjørnet, høns streifet fritt omkring på gårdsplassen, mens slakting forekom ute på de åpne landsbymarkedene. Ville dyr var også overalt, og om ikke vi så dem, kunne vi høre dem. Dyr hvis primære formål var å holde oss med selskap, trøste oss og tjene som en buffer mot ensomhet, var sjeldne øyer. I dag er derimot kjæledyr blitt normalen, gjerne også den eneste kontakten en gjennomsnittlig voksenperson anno 2024 har med dyr i hverdagen. Samtidig er også kontakten med produksjonsdyr blitt mer og mer «outsourcet», stuet vekk og gjemt unna, da de nå lever sine liv og dør sin død i fabrikklignende produksjonshaller utenfor allfarvei.

LES OGSÅ: NÅR DYR LIDER

Hvilke konsekvenser medfører dette skiftet fra nærvær – ja, allestedsnærvær – til fravær? Etter en utlegning og diskusjon av Midgleys verker om forholdet mellom mennesker og dyr, retter Vetlesen søkelyset mot ovennevnte Shepard. Det vil føre for langt å kommentere samtlige aspekter ved Shepards tverrfaglige natur- og dyrefilosofi, men i (særs) grove trekk mener Shepard menneskearten ble til gjennom å jakte, imitere, spore, ritualisere, drømme om og tenke på dyr, og ikke kan være seg selv – blomstre som art, utfylle sin funksjon og realisere sine formål – uten dyr. Siden vi levde som jegere og sankere, et levesett som utgjør nærmere 90 prosent av vår artshistorie, har dyrene vært våre faste holdepunkter.

Denne dyptgripende samhørigheten er for Shepard en evolusjonær, kosmologisk og i hans vokabular ontogenetisk arv vi ikke kan benekte, ikke kan distansere oss fra, uten gedigne omkostninger i form av amputert identitetsdannelse, fremmedgjøring overfor verden og i verste konsekvens fysisk og psykisk uhelse.¹¹ Bare noe så grunnleggende og tilsynelatende tilforlatelig som å definere mennesket negativt, utfra det vi ikke er, nemlig dyr (alternativt at vi er en spesifikk type dyr: tenkende), fordrer jo vitterlig at vi har dyr å referere til, som Vetlesen poengterer.¹²

Shepard er, som Vetlesen bemerker, ikke fremmed for polemikk og antagonisme. En gjennomgangsmelodi i Shepards verker er at vi har mistet både muligheten og evnen til å se og forstå dyrene. Dette bekreftes for Shepard av toneangivende dyreetikeres vektlegging av frigjøring (Singer) og rettigheter (Regan), samt det han mener er strømninger i den bredere dyrevernbevegelsen som ønsker å regulere kontakten mellom ville dyr i naturen.¹³ Vel og bra er det at man problematiserer måten mennesket behandler (utnytter, torturerer, dreper) dyrene vi har fanget eller sågar «laget». Men forholdet vårt til kjæledyr og produksjonsdyr kan ikke sammenlignes med den minimale og betydningsfulle relasjonen vi har til ville dyr, ifølge Shepard. Da tar man vesentlig sett feil av det dyrene er i seg selv og for oss, og hva vi er for dyrene.

Shepard argumenterer for at menneskesinnet har oppstått gjennom en nærmest uendelig rekke interaksjoner med dyr. Shepard, skriver Vetlesen, «holds category making and the emergence of taxonomies to be based on animals, tracing the evolution of the human mind and the beginning of language to an origin shaped by the observations of and encounters with animals».¹⁴ Vår mate å orientere oss i verden på, som bipedale, snakkende, løpende vesener til forskjell fra svømmende, flyvende, kraksende, summende og knurrende firbente, avhenger av dyrerikets mangfold. Det er gjennom å bryne oss på naturens flerfoldige «annenhet-med-likheter», på én og samme tid gjenkjennelig og ugjennomtrengelig, vi erkjenner hva vi og «De andre» er.

Følgelig er det dyrs kosmologiske og erfaringsbaserte viktighet som våre signifikante andre Shepard understreker. Vi blir ikke mennesker i et økologisk, kognitivt og sosiosymbolsk ingenmannsland. Snarere avhenger denne utviklingsprosessen hvori vi blir menneskelige, individuelt og kollektivt, ontogenetisk og fylogenetisk, av samspillet med og fiendskapet overfor dyrene – og ikke bare i en slags fjern, evolusjonshistorisk fortid, et for lengst tilbakelagt stadium. Nei, erfaringene med ville dyr gjør oss fremdeles til mennesker den dag i dag, slik at «to lose the animals would be to lose the very condition on which our effort to acquire humaneness depends».¹⁵

LES OGSÅ: FREYA: MORALSKE REFLEKSJONER POST MORTEM

Det er ville dyrs «being-different-from-humans and so being-indifferent-to-humans» som er deres essensielle kjennetegn, slik Vetlesen leser Shepard.¹⁶ At vi ikke kontrollerer dem, men heller på flere områder er fullstendig underlegne dem, særlig med hensyn til fart og styrke, og i så henseende har måttet vokte oss for dem, utvise varsomhet i møte med dem, siden det fort står om liv og død, har befestet deres rolle som kraftfulle vesener i våre myter og religiøse opphavsfortellinger. Hadde de mistet denne kvaliteten og væremåten, deres «difference-making-for-their-indifference», ville et todelt tap inntruffet: Dyrene ville mistet sin iboende identitet og verdi, uløselig knyttet som det er til hva de er i seg selv. I tillegg ville de mistet sin unike betydning for oss. Det mer-enn-antroposentriske tapet ville også involvert et antroposentrisk tap, ifølge Vetlesen, dog han understreker at førstnevnte ikke hviler på, eller betinges av, sistnevnte.¹⁷

I denne vektingen av at ville dyr er autonome, ligger det et poeng om at domestiserte dyr i alskens former, dyrene vi rår over og delvis har skapt, særlig med tanke på selektiv avl, aldri kan være substitutter, fullverdige surrogater, da de mangler denne særegne kombinasjonen av uavhengighet og likegyldighet. Ei heller vil kulturprodukter (leketøy, kosebamser), underholdningsmedier (naturdokumentarer) og dyrehager kunne simulere den levde erfaringen med ville dyr. Det menneskelige og menneske-like vil aldri kunne erstatte våre basale behov for det ikke-menneskelige. Vi prøver iherdig å fylle tomrommet som tilbaketrekningen av ville dyr har etterlatt seg, den empirisk påviselige nedgangen i jordens dyrebestander. Men alle våre strabasiøse forsøk er fånyttes, som Vetlesen skriver:

«[…] our problem will not be solved, our pain not removed, insofar as we overburden the world qua human, qua social and cultural, with the task of fulfilling our needs and enabling the flourishing of all our capacities qua human. The more one-sidedly obsessively we continue to bark up that one tree, the human-grown and human-made one, the more we neglect and, in the process, ruin that other-than-human dimension which, possibly, would provide what we seek.»¹⁸

Den eksistensielle nerven i et slikt utdrag viser hva som står på spill, hvorfor vi burde bry oss. Ikke bare som filosofer, men som mennesker. Det utmerker Vetlesen som intellektuell at når alt kommer til alt, er det ikke nødvendigvis teorien det handler om, hvor grandiost og internt konsistent det filosofiske «systemet» er. Derimot handler det om hva det vil si å være menneske, her og nå, stilt overfor og utlevert til de presserende utfordringene som kjennetegner vår tid. For dersom vi, og ikke minst: våre etterkommere, mister forbindelsen til naturen, mister vi også muligheten til å observere og sanselig kjenne, ta inn over oss og respondere på, at den forsvinner der ute, bit for bit, dag for dag. Det ligger en nedslående, selvforsterkende effekt i dette, hevder Vetlesen:

«If losing the connections to nature and its multitudes of non-human others leads to a situation where only fellow humans qualify as significant others and where artefacts replace animals, and pets replace wild ones, the indoors replace the outdoors, so that reality in its entirety is domesticized, a world of humans for humans, then there is also a loss of experiences such as to be able to register that lost connection to nature. Can we miss what we have never experienced? What about loss of a kind that antedates our own existence? How to assess the impact of absence?»¹⁹

Det handler om forutsetningene for å kunne erkjenne tap som tap, kognitivt og emosjonelt, betingelsene for å erfare at det faktisk utgjør en forskjell at dyrene er her, at det finnes livsformer som er våkne og jakter når vi sover, som bruker ekkolokasjon der vi bruker synet, som svever langsmed skyene der vi er jordbundne – som var her før oss og således «eier» jorden i større grad enn vi gjør.

Erfaringer i sentrum

Kapittel to går først i rette med Cynthia Willetts inter-artslige etikk, der Vetlesen blant annet kritiserer Willett for å basere sin teori om «kryssmodal kommunikasjon» på studier av intra-artslige interaksjoner. Med andre ord går hun fra hvordan medlemmer av én art kommuniserer seg imellom, til å anvende det som modell for potensielle kontaktflater mellom medlemmer av flere ulike arter.²⁰

Dernest gjør Vetlesen en lesning av den amerikanske, Australia-baserte antropologen og etnografen Deborah Bird Roses bok Wild Dog Dreaming (2011), hvor jaktritualer, animistiske urfolkskosmologier og den uløselige forbindelsen mellom biologisk og kulturelt mangfold, det vil si livsformer og levepraksiser, står sentralt. Spesielt skinner det her igjennom at Vetlesen er natur-/miljø-/økofilosof av en mer holistisk legning, ikke dyreetiker med et metodologisk-individualistisk utgangspunkt. Å ta livet av dyr er for ham ikke normativt galt sub specie aeternitatis, siden livet økologisk forstått avhenger av døden,²¹ uansett hvor ukomfortabelt det måtte synes for den moderne forbruker som er vant med å få maten servert som standardiserte, på forhånd innpakkede «produkter» i kjøledisken.²²

Mot slutten av kapittel to, videre inn i kapittel tre, baler Vetlesen med Lévinas’ kortessay om hunden Bobby, som Lévinas møtte da han var internert i en fangeleir under den annen verdenskrig. I lys av hans fundamentaletikk, hvor det appellutstedende ansiktet er omdreiningspunktet, er spørsmålet om hvorvidt dyrene regnes for å være moralske adressater i Lévinas’ tenkning. Via blant annet Roses bok og Derridas posthume utgivelse The Animal That Therefore I Am (2008), for ikke å glemme den kritiske visitten innom Habermas (ingen Vetlesen-bok uten), klargjør Vetlesen sitt moralfilosofiske standpunkt i relasjonen menneske–dyr. Forenklet sagt hegner Vetlesen her om, slik han gjør i en rekke bøker, en asymmetrisk struktur i moralske forhold, hvilket innebærer at man ikke må være en moralsk aktør for å kvalifisere som moralsk adressat.²³

LES OGSÅ: ANNERLEDESTENKNING OM GRÅSONER I DYREETIKK

Kapittel fire omhandler skjellsettende erfaringer med ville dyr, i særdeleshet Val Plumwoods nær–døden-møte med en krokodille, gjenfortalt i essayet «Being Prey» og kommentert i The Eye of the Crocodile (2012). Opphevelsen av den tradisjonelle subjekt–objekt-dikotomien i transformative møter med vill, uutgrunnelig annhenhet (J.M. Coetzee: «conversion experiences»), samt måten det innpoder i mennesket at vi også er mat, spiselige objekter, er øvelser i ydmykhet og økologisk ærefrykt som er på vei til å svinne hen for godt.

Av plasshensyn sveiper jeg bare kort innom disse kapitlene, hvis fellesnevner er at de omhandler erfaringsdimensjonens uutsigelige viktighet. Den analytiske fattigdommen Vetlesen hevder preger absolutistiske grener av så vel dyreetikken som miljøfilosofien, søker han overvunnet gjennom tverrfaglig kildetilfang der fortellinger om konkrete, virkelighetsnære erfaringer med dyr og natur står i sentrum. I en tid der en type stille, taus eller lydløs dreping («silent killing») er artsutryddelsenes modus operandi, «arealendringer» som det heter på teknisk-byråkratisk språk,²⁴ er det for Vetlesen imperativt å vise hvordan erfaringer med ikke-menneskelige andre – fra barndommen av, i jaktsituasjoner, eller gjennom tilfeldige, plutselige møter der mennesket opplever seg prisgitt den styrkemessig overlegne dyrepartens nåde – bygger bro mellom etikk og økologi. Erfaringer gjør håndfast det som hovedsakelig kommer til oss på abstrakt vis: som tall i rutetabeller, som statistikk over bestandsnedganger formidlet av en fortvilet forsker.

Økologisk tvisyn: individ, system og utryddelse

Femte og siste kapittel inneholder etter mitt syn bokens sentrale bidrag: refleksjoner over hva som går tapt i en artsutryddelse, og hvilke føringer det legger på mennesket som moralsk ansvarlig aktør (geologisk, enn si planetær, kausalkraft). Etter å ha drøftet forskjellen på in situ- og ex situ-konservering med hensyn til dyrenes kortsiktige overlevelse og langsiktige mulighet til å utfolde seg som dyr, gir Vetlesen seg i kast med den evinnelige konflikten mellom individualisme og holisme, her gjennom en diskusjon av ulike varianter patosentrisme (Singer, Regan),²⁵ biosentrisme (Paul Taylor) og økosentrisme (Holmes Rolston). Er hensynet til individet alltid trumf? Finnes det tilfeller der artens eller økosystemets intakthet har forrang? Hva kommer logisk og ontologisk først, og hva er mest tungtveiende i en moralsk og økologisk forstand?

For dyreetikere som Singer og Regan er individet navet par excellence. Kun individer er bevisste, føler, har agens, preferanser, ønsker og ambisjoner, ergo tilfaller rettigheter kun medlemmene av en art, aldri arten i sin helhet. Å prioritere arten fremfor individet, følge en slags «ofringslogikk» («logic of sacrifice») i konserveringsspørsmål, er for Regan ensbetydende med «økofascisme», den provokative merkelappen han klistrer på Aldo Leopolds landetikk.²⁶ Ethvert individ stiller på likefot, uavhengig av om det tilhører en truet art eller ei. Kun individer som tilfredsstiller spesifikke kriterier, er moralske adressater. For dyreetikere som Regan, slik det også er for Nussbaum,²⁷ er arter intet mer enn summen av artsmedlemmene. Arter er abstraksjoner; de kan reduseres til konstitutive enkeltkomponenter og er derfor, i en viss forstand, ikke virkelige. I en artsutryddelse går følgelig ikke noe mer enn et gitt antall enkeltindivider tapt. Ingen overordnet størrelse kommer i tillegg.

Kontra denne reduksjonismen, som tenderer mot anti-realisme òg, insisterer Vetlesen på arter som reelt eksisterende entiteter. Han er etter eget sigende en moralsk realist og verdirealist, hvilket for ham innebærer at «value is part of the furniture of the world, something we encounter in re, as objectively there, making demands on us in terms of – precisely – what we ought to do and what we ought to avoid and prevent, such as exploitation of particular manifestations of life».²⁸

LES OGSÅ: PERSPEKTIVER PÅ DET SÅRBARE

Debatten om del/helhet fremstår dessuten overforenklet for ham, ja, kanskje attpåtil en falsk – konstruert – motsetning. Individer har både instrumentell verdi og egenverdi, det er ikke gjensidig utelukkende kvaliteter, samtidig som de er deltakere i en evolusjonær, intergenerasjonell, verdigenererende prosess som overskrider dem qua individer. For Vetlesen handler det ikke om enten–eller (enten har individet egenverdi, eller så har arten det), men både–og. Ingen art kan blomstre uten eksemplarene som utgjør den. Men i naturen finnes det heller ingen selvtilstrekkelige individer, livsformer som eksisterer i et slags vakuum utenfor eller på siden av artsfellesskap og økosystemisk tilhørighet. Med hans ord: «To pit individual and species against each other is to be ecologically illiterate.»²⁹

Likevel er det en forskjell, mener Vetlesen, og det har å gjøre med ontologisk og økologisk forrang, slik jeg leser ham. Individuell eksistens er nemlig betinget av artstilhørighet, og i en artsutryddelse går selve denne muligheten for nye individer tapt for evig og alltid. Arten, og området hvor arten utfolder seg i sin karakteristiske væren, kommer forut for de individuelle instansieringene av den. I biologisk sammenheng er et individ mulig å erstatte; arten gjør det i grunn hele tiden når den reproduserer seg – viderefører sin livsform – gjennom tilkommet av nye individer. Arten som sådan er imidlertid uerstattelig, og utryddelser er ugjenkallelige. Satt på spissen kan problemet uttrykkes slik: Arten kan fortsette tross frafallet av en rekke individer, men ingen individer kan fortsette dersom arten opphører.³⁰ Hva følger av forskjellen?

Det de dominerende, individualistisk orienterte etikkteoriene tar grunnleggende sett feil av, er for Vetlesen at det som teller etisk, ikke kan skilles fra det som teller biologisk og økologisk. Den normative og den faktisk-deskriptive sfæren kan ikke separeres. Individualisme i metodologisk, ontologisk og normativ tapning tilkjenner hverken arten eller det videre systemet moralsk status, og derfor forblir de abstrakte, til dels virkelighetsfjerne, da de hopper bukk over individets eksistensielle grunnvilkår.

Man kan alltids argumentere for, slik Vetlesen også gjør, at ethvert individ har iboende verdi og derfor må tas hensyn til. Men dette utelukker ikke automatisk at vi også kan ha plikter overfor arter og økosystemer, det vil si helheter. Verdien som er «i» løven kan ikke realiseres av løven in abstracto, uavhengig av savannen eller krattskogen den lever i, utenfor et fellesskap av andre løver. Løven behøver intra-artslig tilhørighet og inter-artslig konkurranse, og den behøver et habitat forbundet med et større økologisk flettverk av organiske og anorganiske krefter. En løve er det en løve gjør, på stedene hvor løver har gjort og fremdeles gjør det. «To save the lion, you need to save the jungle: the relevant unit, morally as well as ecologically, is the lion-in-the-jungle.»³¹

En filosofi for antropocen må være biologisk og økologisk påskrudd, obs på sammenhengene i naturen. Tilsvarende må den også ta høyde for at naturen ikke er statisk, tilstivnet og uforanderlig, men alltid allerede i endring. I tydelig opposisjon til tendensen stadig flere innenfor human- og samfunnsvitenskapene har til å erklære naturen som død, utdatert i lys av overgangen til den foreslåtte (og hittil nedstemte) menneskeepoken, holder Vetlesen fast ved naturbegrepet. Mye kan sies om de analytiske, ontologiske og moralfilosofiske grunnene til å bifalle eller misbillige skillene mellom natur/kultur, menneskelig/ikke-menneskelig, aktør/adressat, og jeg mistenker edsvorne posthumanister vil hytte med neven av siste kapittel i Animal Lives and Why They Matter.

Like fullt minner Vetlesen oss gjennomgående på det materielle omfanget og det dyptgripende alvoret av det vi her baler med på teoretisk vis. Hvis naturens uavhengighet er dens mening, slik Bill McKibben påstår, og de ville dyrenes identitet og verdi beror på deres selvstendige livsførsel, begås noe irreversibelt og «supergalt»³² når fuglefjellene sprenges og de siste, uerstattelige medlemmene av en rødlistet art likvideres av krypskyttere. Animal Lives and Why They Matter er et historisk informert og filosofisk stimulerende forsvar for villdyrenes rett til å ikke bry seg om oss – men om vi ignorerer dem og deres skjebne, vil det uvegerlig forderve våre liv.

Noter 

1. I trilogien inngår også The Denial of Nature. Environmental Philosophy in the Era of Global Capitalism (2015) og Cosmologies of the Anthropocene. Panpsychism, Animism, and the Limits of Posthumanism (2019).
2. Paul Shepard, Encounters with Nature. Essays by Paul Shepard. Redigert av Florence Shepard. Washington D.C.: Island Books 1999, s. 14.
3. Viktige referansepunkter i forskningen på dyreatferd, spesielt hva dyrenes sosiale organisering, kommunikasjon og kognisjon angår, er Barbara Smuts, Jane Goodall, Frans de Waal og Marc Bekoff. Se kapittelet «Call and response, or eating and being eaten» i Animal Lives and Why They Matter.
4. Nussbaum vier for eksempel et eget kapittel til temaet i sin seneste bok. Se Martha Nussbaum, Rettferdighet for dyrene. Vårt felles ansvar. Oversatt av Agnete Øye. Oslo: Pax forlag 2023, s. 137–171.
5. Paul Shepard, The Others. How Animals Made Us Human. Washington D.C.: Island Books 1996, s. 304–320, især s. 307–310.
6. Vetlesen, Animal Lives, s. 8.
7. Ibid., s. 10.
8. Morten Tønnessen, «Hvem er villest i landet her? Et ulveliv», i Hvem er villest i landet her? Råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets tidsalder. Redigert av Ragnhild Sollund, Morten Tønnessen og Guri Larsen. Oslo: Scandinavian Academic Press 2013, s. 85.
9. En nærmere diskusjon av villhetsbegrepet finner man blant annet i Anna Petersons Being Animal. Beasts and Boundaries in Nature Ethics (2013), Clare Palmers Animal Ethics in Context (2010) og Emma Marris’ Wild Souls. Freedom and Flourishing in the Non-Human World (2021). Det hefter store filosofiske utfordringer ved måten vi omtaler og grupperer ulike dyr på, og det er klare fordeler og ulemper ved å gjøre begrepsavklaringer som Peterson, Palmer og Marris gir seg i kast med i nevnte bøker. Etter mitt syn gjør Vetlesen imidlertid klokt i å operere med en langt på vei pragmatisk tilnærming til villhet, da han unngår å forville seg inn i en trøttende begrepslek der alle mulige terminologiske forbehold må tas, og hvor man aldri helt kommer ut av de definisjonsmessige startblokkene.
10. Vetlesen, Animal Lives, s. 10.
11. Se Paul Shepard, Nature and Madness. Athens and London: The University of Georgia Press 1982.
12. Vetlesen, Animal Lives, s. 17.
13. Spesielt kunne man rettet denne anklagen mot Nussbaum, som i Rettferdighet for dyrene synes å ta til orde for at mennesket må sørge for at dyr ikke tar livet av hverandre i naturen. Siden det ikke, ifølge Nussbaum, er antilopens skjebne å bli tatt av et rovdyr, like lite som det er «kvinnens skjebne å bli voldtatt» (!), følger det at mennesket under visse omstendigheter må intervenere og kontrollere omgangen dyr har med hverandre (Nussbaum, Rettferdighet for dyrene, s. 265).
14. Vetlesen, Animal Lives, s. 44.
15. Ibid., 38.
16. Ibid., s. 58.
17. Ibid., s. 56.
18. Ibid., s. 55.
19. Ibid.
20. Ibid., s. 64–80, især s. 77–80.
21. Et par illustrerende utdrag: «That life depends on death is a fact, however uncomfortable. […] The insight from which ecology starts out is that no creature can live without others. Life, going on being, is all about depending on others, not being self-sufficient in one’s own existence, needing others to sustain it. In a word, life is about taking up space in a web of relationships with others to be respected as the sine qua non of staying alive.» (Ibid., s. 82, s. 150).
22. Ibid., s. 80–108. Se også kapittel to i Deborah Bird Rose, Wild Dog Dreaming. Love and Extinction. Charlottesville and London: University of Virginia Press 2011.
23. Vetlesen, Animal Lives, s. 144.
24. Ibid., s. 94–97, s. 247–248. Se også Vetlesens The Denial of Nature (2015), s. 183ff.
25. Begrepet «patosentrisme» har jeg hentet fra Sigurd Hvervens informative artikkel «Mennesket i sentrum? – Muligheter og begrensninger ved kritikk av antroposentrisme». I patosentrisme, også kalt «sentientisme», vektlegges subjektets evner til å føle, sanse, erfare, ha interesser og preferanser, det vil si være et bevisst subjekt. Singers og Regans dyreetikk kan begge sies å falle innunder denne betegnelsen, selv om de vektlegger ulike momenter i spørsmålet om dyrs moralske status. Se Sigurd Hverven, «Mennesket i sentrum? – Muligheter og begrensninger ved kritikk av antroposentrisme», i Nytt norsk tidsskrift, vol. 39, nr. 4. Oslo: Universitetsforlaget 2022, s. 292–304.
26. Tom Regan, The Case for Animal Rights. Berkeley: University of California Press 2004 [1983], s. 362.
27. «En art har ikke noe perspektiv på verden. Arten kan ikke føle, lide eller sanse. ‘Hvalen’ dør ikke av plast i fordøyelsessystemet, ‘elefanten’ blir ikke drept av krypskyttere. Det er individuelle hvaler og elefanter som lider og dør. Dersom en art plutselig skulle bli utryddet som ved et trylleslag, ville nok ingen individuelle dyr lide, og ingen bevisst sansende skapninger ville lide urett.» (Nussbaum, Rettferdighet for dyrene, s. 130).
28. Vetlesen, Animal Lives, s. 216.
29. Ibid., s. 212.
30. Ibid., s. 227.
31. Ibid., s. 229.
32. Rolston omtaler artsutryddelser som «superkillings». Vetlesen bemerker at artsutryddelser, når de forårsakes av mennesket (det Rolston kaller «kunstige utryddelser»), derfor utgjør en form for etisk «supergale» handlinger (Vetlesen, Animal Lives, s. 226).