PERSPEKTIVER PÅ DET SÅRBARE
Cappelen Damm har i sin serie Cappelens upopulære skrifter utgitt fire essays av den amerikanske filosofen Martha C. Nussbaum under den samlede tittelen Sårbarhetens filosofi. Essayene tematiserer sårbarhet, rettigheter og verdighet for dyr og mennesker.
Publisert
Sist oppdatert
Nussbaum er en av vår tids viktigste filosofer innen politisk filosofi og rettferdighetsfilosofi. Arbeidet hennes har internasjonal innflytelse og i 2021 mottok hun Holbergprisen for sin banebrytende forskning innen filosofi og rettsvitenskap. Selv er jeg blant dem som er inspirert av hennes bidrag innen menneskeretts- og funksjonshemmingsforskning. Høsten 2009 hadde jeg som phd-stipendiat et studieopphold ved University of Chicago og fulgte Nussbaums forelesninger om Rawls.
Nussbaum har gitt filosofiske bidrag innen en rekke tema som etikk, feminisme og dyreetikk, men det er kanskje spesielt hennes teori om rettferdighet, Capability Approach, som er mest kjent som hennes store bidrag, da innen politisk filosofi. Boken som gjorde henne kjent som filosof, The Fragility of Goodness, kom i 1986 og handlet om at det meste som er viktig for et godt menneskelig liv avhenger av faktorer som er utenfor menneskets kontroll. Mennesker er sårbare på mange måter og må stadig forholde oss til at vi ikke kontrollerer menneskelivets grunnvilkår. Det er også denne delen av hennes faglige virke bokens fire essay tematiserer.
Nussbaums engasjement for den menneskelige sårbarheten – tradisjonelt ofte oversett i filosofiverdenen – bidrar til hennes filosofiske tilrettelegging og videreutvikling av Capability Approach, først introdusert av den økonomiske filosofen Amartya Sen.
Gjennom hele sitt forfatterskap trekker Nussbaum på antikkens filosofi, særlig Aristoteles og stoikerne, samt indisk litteratur og filosofi. Av vestlig filosofi er hun inspirert av Bentham, Kant og Rawls. Det er gode grunner til å gjøre arbeidet hennes som politisk filosof og etiker mer kjent i norsk og skandinavisk kontekst, også for en interessert allmenhet utenfor akademia.
Cappelens upopulære skrifter retter seg nettopp til den bredere interesserte leserkrets både innenfor og utenfor akademia. Sett i dette perspektivet er det aspekter ved denne utgivelsen som det er nødvendig å rette kritisk oppmerksomhet mot. Men først en mer detaljert beskrivelse av bokens innhold.
Sårbarhetens filosofi utdypet
Professor i etikk ved Universitetet i Agder, Odin Lysaker, har skrevet forordet til boken. Lysaker har arbeidet med Nussbaums tenkning i en årrekke, da særlig hennes forståelse av sårbarhet som et av menneskelivets grunnvilkår. I sitt forord, som gir en introduksjon til Nussbaums arbeid, gir Odin Lysaker en innføring både i rettferdighetsteorien og dens filosofiske grunnlag i Kant og Rawls. Jeg kommer tilbake til forordet nedenfor.
Den første teksten, «Politiske dyr: hell, kjærlighet og verdighet», er utgitt i 1998, i tidsskriftet Metaphilosophy. Essay nummer to, «Kapabiliteter og funksjonshemminger: Rettferdighet for mentalt funksjonshemmede borgere» er publisert i 2002 i tidsskriftet Philosophical topics. Bokens tredje essay, «Kapabiliteter, krav og rettigheter – utvidelse og kritikk» ble publisert i 2011 i Journal of Human Development and Capabilities. Det fjerde og siste essayet, «Arbeide med og for dyr: Å få det teoretiske rammeverket på plass», ble publisert i 2018, også i samme tidsskrift.
Flere av essayene er forarbeider til bøker om tilsvarende tema, for eksempel gjelder dette den andre teksten om rettferdighet for personer med funksjonsnedsettelse fra 2002. Denne artikkelen er et grunnleggende oppgjør med Rawls og kontraktsteoriens menneskesyn som forstår borgere som «fullt ut samarbeidende … gjennom et fullt liv» (s. 69). Dette menneskesynet avviser Nussbaum og erstatter det med en forståelse av mennesket som et vesen med sosiale så vel som fysiske behov. Å ha behov for hjelp og omsorg ser hun som et trekk ved menneskers rasjonalitet, verdighet og evne til å inngå relasjoner. Dette kaller hun en aristotelisk forståelse av verdighet – i motsetning til en kantiansk forståelse, som vektlegger rasjonalitet og individualitet.
Mennesker har også behov for rettferdighet og skal kunne leve liv som er i samsvar med deres verdighet. Produktivitet er ikke livets viktigste mål. Nettopp denne dimensjonen ved rettferdighet er viktig i Nussbaums tenkning.
Gjennom essayet gis både en fremstilling og gjendrivelse av anerkjente/kjente sosiale kontraktsteorier. Ifølge Nussbaum viser funksjonshemming kontraktsteorienes «mørke side» fordi teorien ikke gir et svar på hvordan rettferdighet kan gjennomføres for personer som har større behov for hjelp enn det som er statistisk vanlig. Her trekker hun også inn hensynet til rettferdighet for dem som yter omsorg, et tema som ofte overses. Uvanlige hjelpebehov utfordrer kontraktsteorienes forståelse av gjensidighet. I stedet for kontraktsteoriens forståelse av rettferdighet peker hun på omsorg som viktig for at mennesker skal ha muligheter til å leve gode liv. Konkret foreslår Nussbaum en liste over ti mulighetsbetingelser som samlet gir muligheter til å leve i samsvar med menneskers verdighet. Denne konkrete formuleringen av ti muligheter alle skal ha tilgang til er mest helhetlig presentert i bokens fjerde essay.
Det første og tredje essayet viser Nussbaums forankring i antikkens tenkning og i menneskerettighetsteorier og gir en mer fyldig utlegning av teorien som et bidrag til tverrfaglighet og lokalt og globalt engasjement. Selv bruker hun konkrete eksempler både fra amerikansk og indisk kontekst. Nussbaum retter sin interesse mot konkrete og reelle problemer og argumenterer for en tverrfaglighet hvor filosofer som vil bidra til å løse problemene oppfordres til å «alliere seg med dem som arbeider i andre disipliner.» (s. 54). Argumentet for tverrfaglig engasjement for filosofer er godt – og samtiden preges nettopp av store og sammensatte problemer som krever en sammensatt tverrfaglig kunnskap for å belyse og kanskje også løse.
Det siste essayet, som kritiserer antroposentriske og utilitaristiske teorier om dyreetikk og argumenterer for at en rettferdighetsteori, Capability Approach, er bedre egnet som grunnlag for å utvikle en etikk som ivaretar dyrevelferd. Artikkelen peker imidlertid også på en begrensning ved Nussbaums teoretiske arbeid, fordi dette i utgangspunktet omfavner mennesker og ikke-menneskelige dyr. Dermed utelates for eksempel økosystemer.
Utgivelsen er en av få oversettelser av Nussbaum til norsk. Senere i år utgir imidlertid Pax forlag boken Justice for Animals med den norske tittelen Rettferdighet for dyrene, oversatt av Annette Øye. Med denne utgivelsen blir det mulig å lese Nussbaums argument om rettferdighet for dyrene i en større helhet.
Problemer ved oversettelsen
Oversettelsen er for det meste god, men burde vært gjennomgått for å sikre at språket er godt samtidsnorsk. Mangelen på et sakssvarende språk, både faglig og allment, merkes særlig innen funksjonshemmingstematikken. Mest problematisk er den andre artikkelen, om funksjonshemming og rettferdighet for personer med funksjonsnedsettelse. Teksten burde vært gjennomgått språklig for å hindre bruk av nedsettende og utdatert språk. For eksempel brukes både uttrykkene «mentalt tilbakestående barn» (s. 63) og «bundet til en rullestol» (s. 82). Gamle personer omtales som «mindre fysisk behagelige å være sammen med» enn barn med funksjonsnedsettelse (s.66). Når en utgivelse bruker slike stigmatiserende begrep i 2023, bidrar en til begrepenes fortsatte bruk. Her ville det både vært enkelt og fullt mulig å kople på en med kompetanse på feltet.
Det amerikanske ordet «disability» viser til en kompleks relasjon mellom mennesker med funksjonsnedsettelse og de sosiokulturelle og materielle omgivelsene. I essayet, som er fra 2002, brukes en foreldet språkdrakt, som dessverre bidrar til å gjøre dette essayet mindre relevant. Begrepet «mentalt funksjonshemmede» er lite brukt på norsk og det vil være uklart for mange lesere hvem det henvises til. «Personer med kognitiv funksjonsnedsettelse» ville være bedre. Også begrepet «borger» oversettes upresist, som i «likestilt borgerskap» når det ville vært mer treffende å oversette til «likestilt medborgerskap» (s. 64). Ordet «care» oversettes med «pleie» i stedet for «omsorg».
Denne språklige gammelmodigheten er et problem fordi nettopp ord og begreper har bidratt til fremmedgjøring og diskriminering av personer med funksjonsnedsettelse. En språklig gjennomgang ville derfor kunnet styrke dette essayets relevans. Nettopp dette essayet er ellers interessant fordi det gir en helhetlig gjennomgang av Nussbaums kritikk av og diskusjon med sosiale kontraktsteorier. Når jeg gjennomleser essayet på nytt, spør jeg meg likevel om redaktørene, i stedet for å oversette dette essayet fra 2002 heller burde valgt et kapittel i boken fra 2006 Frontiers of Justice som nettopp omhandler omsorg og rettferdighet for personer med funksjonsnedsettelse.
Jeg ville ønske at forlaget hadde lagt mer i arbeidet med å heve den språklige kvaliteten på oversettelsen. En ting er kulturelle forskjeller i språkføring. Nussbaums språk er noen ganger høystemt og snirklete i formen. En annen ting er den akademiske sjargongen som hennes tekster også i stor grad er preget av. Hvis forlaget ønsker en større leserkrets også utenfor akademia, burde dette vært gjennomgått med tanke på målgrupper.
Presisering av begrepet «kapabiliteter»
Det informative forordet, som er skrevet av Odin Lysaker, setter Nussbaums filosofi i kontekst og utdyper sentrale begrep for nye lesere. Lysaker kommenterer overraskende nok ikke valg av begrepet «kapabiliteter» på norsk. Ordet fungerer ikke umiddelbart godt i norsk språkdrakt hverken muntlig eller skriftlig. Det er imidlertid viktig å forstå dette begrepet og hva det betyr slik Nussbaum bruker det. Lysaker forsøker å klargjøre, men det er likevel litt utydelig hvordan grunnvilkåret sårbarhet og kapabilitetene forholder seg til hverandre. Her kunne det vært godt å få en mer pedagogisk tilrettelegging av teorien, sammen med en drøfting av oversettelsen av begrepet til norsk.
Også presentasjonen av kapabilitetstilnærmingen burde vært klarere. Lysaker skriver på s. 22 følgende «Vi kan på den måten godt forstå en kapabilitet som en mulighetsbetingelse eller et eksistensielt grunnvilkår, det vil si noe som må innfris for at man skal kunne leve et fullt og helt liv». Setningen er unødvendig uklar. Et eksistensielt grunnvilkår er for eksempel sårbarhet, og altså noe annet enn kapabilitet.
Kapabiliteter er ikke noe mennesker har, men noe som skal støttes for å fremme rettferdighet og, så langt mulig, beskyttes av myndighetene for å sikre borgernes mulighet til å leve liv som er i samsvar med den verdighet hver enkelt har. Kapabilitetstilnærmingen er slik sett en teori om rettferdighet - samfunnsdimensjonen er avgjørende. Den ontologiske og universelle forståelsen av sårbarhet som grunnleggende vilkår for alle borgere, og samtidig erfart ulikt gjennom livet, er begrunnelsen for den spesifikke forståelsen av rettferdighet formulert i kapabilitetstilnærmingen. For en leser som er ukjent med Nussbaums bidrag, er det nødvendig med særskilt klarhet på dette området.
Nussbaums Capability Approach er en normativ teori om rettferdighet, som kan være problematisk i møte med noen livserfaringer. Et eksempel er den første, «Liv», som utdypes med muligheten til å leve et liv med normal lengde (s.22). En person med diagnosen Duchenne muskelsdystrofi oppnår ikke gjennomsnittlig levealder, men kan likevel leve et fullverdig liv med gjennomsnittlig levealder for personer med denne diagnosen. Dersom ikke slike tilpasninger og konkretiseringer gjøres, kan Nussbaums rettferdighetsteori begrunne mangel på rett til liv for personer uten mulighet til å leve opp mot forventet levealder og teorien blir funksjonssjåvinistisk eller «ableistisk»1. Lysaker drøfter ikke dette kritisk, men sparer kritikken til Nussbaums arbeid med dyreetikk i lys av samtidens natur- og klimakrise (s. 24).
Økosentrisk kritikk av Nussbaum
I sin introduksjon påpeker Lysaker at hensynet til planeten og økosystemene ikke er inkludert i Nussbaums teori om rettferdighet. Lysaker argumenterer for at det han forstår som Nussbaums biosentriske natursyn, må suppleres med et økosentrisk syn (s. 24). Her mener jeg imidlertid det ville vært interessant å tenke videre med og mot Nussbaum og utforske mulighetene for å utvide selve tenkningen og forståelsen av mulighetsbetingelser til også å omfatte planeten og økosystemene. Lysaker kunne, for å anspore lesere til videre engasjement både med Nussbaum og økofilosofi, gitt forslag til konstruktive lesinger av Nussbaum motivert av klima- og økokrisens aktualitet.
Avslutningsvis i forordet stiller Lysaker spørsmål om «Nussbaums dyreetikk, natursyn og sårbarhetsfilosofi er utdatert stilt overfor dagens natur- og klimakrise.» Han skriver «mitt svar på spørsmålet er ja». Nussbaum kritiseres for ikke å lytte til Jeremy Bendik-Keymer og Lysakers egen oppfordring om å reformulere sin «dyreetikk, sårbarhetsfilosofi og kjærlighetsforståelse som en planetær moral.» (s. 31).
Dette setter hele utgivelsen i et såpass underlig lys at jeg lurte på om det kunne skyldes en misforståelse. Hvorfor oversette og utgi Nussbaum på norsk dersom hennes filosofiske bidrag er utdatert i møte med dagens grunnleggende problem? En mer konstruktiv tilgang ville være å anerkjenne bidraget, kritisere det og argumentere for sitt eget bidrag, men det er kanskje ikke dette et forord til en essayutgivelse som denne primært inviterer til
I bokens siste essay, «Å arbeid med og for dyr: Å få det teoretiske rammeverket på plass», diskuterer Nussbaum i hvilken grad planter og økosystemer bør inkluderes i rettferdighetsteorien. Når hun avviser dette, samtidig som hun etterlyser mer debatt om saken, er det fordi hennes rettferdighetsteori nettopp er en teori om rettferdighet, og at et økosystem eller en plante ikke lider under mangel på rettferdighet, selv om det kan være mange andre gode grunner for å beskytte livsformene.
På dette området skjer det endringer raskt, basert på ny erkjennelse som resultat av en felles erfaring av sårbarhet og risiko. Jeg skulle ønske at Lysakers samtale med Nussbaums bidrag tok utgangspunkt i hennes nølende eksklusjon av økosystemer. Motivert av Nussbaums ønske om mer arbeid på dette området kunne Lysaker utforsket muligheter og hindringer for å inkludere hensyn til plantene og økosystemene basert på forståelser av sårbarhet, men samtidig uten å forankre tenkningen i en individbasert rettferdighetsteori.
De fire oversatte essayene som publiseres i boken, har alle vært utgitt i vitenskapelige tidsskrift. Lysaker skriver en begrunnelse i forordet for hvorfor han mener det er «naturlig å samle disse tekstene» (s.18) og utgi dem på norsk. Man kunne valgt annerledes og for eksempel oversatt enkeltkapitler fra flere av Nussbaums mest sentrale og nyere bøker i stedet for noen av disse tekstene. Jeg savner også en tekst som viser Nussbaums bidrag til feministisk filosofi.
Er det en begrensning for Nussbaums filosofi at hun primært er opptatt av menneskene og menneskers kår, rettferdighet for mennesker? Ja, kanskje i lys av klimakrisen, men her ville jeg foretrukket å få en drøfting som viser Nussbaums potensial heller enn en kontant avvisning.
Fotnoter
- For presisering og drøfting av disse begrepene, se Lid, Inger Marie. "Ableisme På Norsk." Nytt Norsk Tidsskrift 39, no. 3 (2022): 231-41.
