ET PESSIMISTISK ARGUMENT MOT ANTINATALISME

Zapffe-prisen

Stiftelsen Berit og Peter Wessel Zapffes fond lyser ut en prisoppgave annet hvert år. Prisen går til et originalt, skriftlig arbeide om menneskets forplantning, generelt og individuelt, i lys av etisk vurdering.

Årets vinner av Zapffe-prisen er svenske Henrik Andersson med prisoppgaven «A Pessimist Argument Against Antinatalism». Andersson arbeider som forsker ved Lund universitets Filosofiska Institutionen.

Les mer om prisen og begrunnelsen her.

Dette essayet vant nylig Zapffe-prisen 2024 og er oversatt til norsk av Kamilla Østerberg og Per Ivan Grini.

Ideen om at det er galt å bringe følende vesener inn i verdenen har en lang historie. Beslektede synspunkter som tar sitt utgangspunkt i denne idéen, som kalles antinatalisme, består av et drøss av ulike argumenter og motiver som kan lede en til å trekke konklusjonen om at vi ikke bør frembringe flere barn til verden. Hovedretningene innen antinatalisme er gjerne todelt: enten fokuserer man på fraværet av velvære eller så peker man på klima- og miljøhensyn. Man kan altså argumentere for at livet er for smertefullt til at det kan legitimere videre formering, eller så kan man argumentere for at mennesker har en så negativ påvirkning på miljøet at det å bringe flere – eller noen – mennesker til verden, er galt.¹

I diskusjoner som omhandler antinatalisme blir man ofte møtt med henvisninger til pessimisme. En pessimist ser mer smerte enn velvære i verden, og livet uten mening.² Kort oppsummert vil pessimisten si at livet ikke er godt. Man kan lett se hvordan pessimisme kan være relevant for den formen for antinatalisme som setter søkelys på menneskers mangel på velvære. Fra et pessimistisk syn kan man konkludere med at det ville være bedre om man aldri hadde eksistert overhode. Eller man kan trekke den mer generelle konklusjonen at en verden uten sansevesener ville vært å foretrekke.³

Disse to påstandene inviterer til en antinatalistisk posisjon. Altså, dersom det er bedre om jeg ikke eksisterte, så bør jeg heller ikke frembringe et nytt liv til verden. Jeg vil nå undersøke denne slutningen. Ved å referere til Peter Wessel Zapffe vil jeg argumentere for at pessimisme støtter oppfostring av barn snarere enn antinatalisme. Med andre ord, dersom pessimisme har noen som helst implikasjoner for avgjørelser som angår menneskets forplantning, så gir det faktisk en positiv tilbøyelighet til å bringe liv til verden. 

Dette nokså overraskende resultatet blir tydelig dersom man tar i betraktning de utsiktene for forbedring av livet, som Zapffe antyder. Jeg vil argumentere for at oppfostring av barn er det mest effektive middelet for å leve opp til Zapffes tilpasningsmekanismer. 

I denne første delen vil jeg presentere noen av retningene innenfor antinatalisme. Dernest vil jeg legge frem Zapffes filosofi, før jeg viser at Zapffes tenkning kan støtte opp under oppfostring av barn snarere enn antinatalisme. I fjerde del vil jeg ta for meg noen mulige innvendinger, mens jeg i femte del konkluderer. 

En kort innføring til antinatalisme

Thomas Malthus var en tidlig bidragsyter til antinatalisme-bevegelsen med sitt essay «An Essay on the Principle of Population» (1798). Der argumenterer han for at menneskets anlegg for reproduksjon vil kunne medføre alvorlige konsekvenser for menneskets ve og vel, både på kort og lang sikt. Malthus pekte på at befolkningsveksten er eksponentiell, i motsetning til basale behov, som utvikler seg lineært. Dette betyr at en katastrofe er uunngåelig og bare stoppes ved å redusere befolkningsveksten.⁴

Lignende ideer fikk stor oppslutning på 1960-tallet, delvis som følge av Paul og Anne Ehrlichs The Population Bomb (1968), en bok som ble toneangivende for både forskere og organisasjoner. Her skriver Ehrich-paret at brorparten av verdens lidelse skyldes overbefolkning, og at en reduksjon av befolkningsveksten ville være løsningen. Sammen med Garrett Hardins (1968) som formante om at overbefolkning ville lede til allmenningens tragedie – altså overforbruk av felleseide ressurser - formet de i stor grad debatten. Disse diskusjonene satte søkelys på menneskers ve og vel, men den klimatiske påvirkningen var også en del av argumentet. 

Knapphet av naturressurser ville føre til lidelse i form av sult og sykdom. Omtrent samtidig rettet flere tenkere oppmerksomheten mot konsekvensene for naturen og miljøet. I rapporten The Limits to Growth [Norsk tittel: Hvor går grensen? red.anm] (1972) fra Romaklubben diskuteres spørsmålet om hvorvidt overpopulasjon kan forårsake økologisk sammenbrudd. Men det tydeligste eksempelet på antinatalisme basert på miljømessige hensyn finner man i dypøkologibevegelsen. Boken Silent Spring (1962) av Rachel Carson inspirerte Arne Næss og andre til å utvikle en teori som tilskriver naturen en egenverdi. Denne teorien innbefatter forplantning fordi de argumenterer for at utfoldelsen av ikke-menneskelig liv krever en reduksjon av antall mennesker (Næss & Sessions 1984).⁵

Selv om diskusjoner om befolkningsvekst var en del av den offentlige debatten på 60- og 70-tallet, foregikk det også en snevrere diskusjon om de samme problemene, med sterk forankring i tradisjonen fra analytisk filosofi. Jan Narveson (1967) og Derek Parfit (1984) sine diskusjoner i det som nå kalles population axiology utforsket hvorvidt konsekvensialisme kan unngå å konkludere med at vi bør etterstrebe en stor populasjon av folk som har liv så vidt «verdt å leve».⁶ Filosofer innen denne tradisjonen finner denne konklusjonen forkastelig og vil heller søke å begrense befolkningsvekst. 

I den analytiske tradisjonen har diskusjonen fortsatt, men den en gang så innflytelsesrike antinatalismen, har mistet sin gnist.⁷ Det skyldes i stor grad at ideen resulterer i nokså umoralske implikasjoner. Blant annet er det i første rekke fattige, minoriteter og kvinner som gjøres til målskive. En annen bekymring er knyttet til midlene som tas i bruk for å få kontroll over befolkningsveksten. Tvang og undertrykkende metoder som er tatt i bruk burde avskrekke enhver fra å innta posisjon som antinatalist. Og som mange har påpekt, har ikke motivasjonen alltid vært knyttet til menneskers ve og vel eller klima- og miljøhensyn. Snarere har det vist seg at pådrivere for antinatalistisk tankegods har andre agenda, som er knyttet til rasisme og misogyni (Hartmann 2016; Merchant 2021). Hvordan skal man kunne begrense populasjonsvekst uten samtidig å drive frem undertrykking?⁸

LES OGSÅ: TINDEBESTIGEREN

Etter hvert som flere ble bevisst slagsidene ved antinatalisme, mistet bevegelsen oppslutningen den en gang hadde. Ovenfra-og-ned-perspektivet ble ansett som umoralsk i takt med at individers rettigheter og reproduktiv frihet vant frem i politikken. Dette viktige taktskiftet ble markert med den Internasjonale Konferansen om Populasjon og Utvikling i 1994 i Kairo. Der erklærte man at: 

«Alle har en rett til å nyte den høyeste oppnåelige standarden for fysisk og psykisk helse. Stater bør foreta tiltak for å sikre, på grunnlag av likestilling mellom menn og kvinner, universell tilgang til helsetjenester, inkludert de som er knyttet til reproduktiv helsehjelp, som inkluderer familieplanlegging og seksuell helse. Reproduktive helsetjenester bør tilby et bredt spekter av tjenester uten noen form for tvang. Alle par og enkeltpersoner har en grunnleggende rett til å selv bestemme hvor mange barn de ønsker og når, samt til å få informasjon, utdanning og midler til å gjøre det.» (FN 1995)⁹

Dette betyr likevel ikke at alle tiltak for å begrense eller regulere befolkningsvekst er undertrykkende. De fleste er enig i at vi må fokusere på opplysning, et godt og tilgjengelig helsevesen og gratis prevensjon. Slike tiltak innebærer ikke tvilsomme slagsidene som for eksempel eugenikk. Likevel er det først og fremst fattige og underutviklede land i det globale sør som gjøres til gjenstand for slik politikk. Og dersom antinatalister ledes av klima- og miljøhensyn er de på villedet. Det er nemlig de rike og høyt utdannede som er skyld i de største utslippene. I det globale nord er man i dag mer bekymret for de lave fødselstallene (Bricker & Ibbitson 2019). De globale tilnærmingene til antinatalisme kan med andre ord vanskelig rettferdiggjøres.

Det er akkurat dette som gjør pessimismen så interessant. Pessimisme handler ikke om å innta en global bekymring som skal manifestere seg i faktiske tiltak. Pessimisme er påstander om individet. Slik sett kan antinatalister påstå at ethvert individ bør erkjenne viktigheten av å velge å frastå fra å forplante seg. Dersom man anser livet for å være fylt av smerte og meningsløshet, bør man altså ikke bringe mer liv inn i verden. Det er ikke kontroversielt å si at noen utvilsomt opplever livet sitt som ikke verd å leve.¹⁰ Men påstanden blir straks mer kontroversiell dersom man forsøker å utvide denne strenge pessimismen til å omfatte alles liv. 

Den kanskje mest kjente pessimisten er Arthur Schopenhauer. Han beskrev livet som fylt av lidelse og spør: «dersom barn ble satt til verden utelukkende basert på fornuft, ville da mennesket i det hele tatt eksistert? Ville vi ikke heller, i sympati med den kommende generasjonen, spart dem byrden med å eksistere? eller i det minste ikke påtvinge et slikt liv på en annen i kaldt blod.» (1980).

Schopenhauers anmodning er ikke alene tilstrekkelig til å kunne konkludere med at vi alle burde avstå fra å forplante oss. Et kjernespørsmål er hvor mye smerte og forferdeligheter livet faktisk består av og om det finnes sider ved livet som kan veie opp for det. Men Schopenhauer forutså innvendingen: 

«Before confidently stating that life is a good that we should desire or one for which we should be grateful, just stop and compare the sum of all possible joys that a human being can have in his life with the sum of all possible sufferings that can afflict him in his life. I think that the balance will not be hard to determine. But it is fundamentally beside the point to argue whether there is more good or evil in the world: for the very existence of evil already decides the matter since it can never be cancelled out by any good that might exist alongside or after it, and cannot therefore be counterbalanced:

Mille piacer’ non vagliono un tormento.* Petrarch¹¹

For even if thousands had lived in happiness and delight, this would never annul the anxiety and tortured death of a single person; and my present well- being does just as little to undo my earlier suffering.» (1818)

Ifølge Schopenhauer er det en feiltagelse å tro at opplevelser av lykke og velbehag kan annullere smerten og lidelsen som ledsagerlivet. Dette er ikke et empirisk spørsmål, men en a priori utfordring (Krusé 1932). Dersom det stemmer, er det vanskelig å se bort ifra Schopenhauers konklusjon. Men de fleste synes å ikke kunne akseptere dette synet. Snarere anses slit og smerte som et løfte om en bedre fremtid. Ideen om at ondskap ikke kan kompenseres med godhet virker rett og slett for rigid og ekstrem.

Men la oss ta en kunstpause og vurdere hvorvidt det er noen formuleringer av Schopenhauers påstand som vi lettere kan akseptere. Dersom vi tar i betraktning mellommenneskelige situasjoner, vil kanskje flere være mer enig med Schopenhauer. Én persons glede kan ikke gjøre opp for en annens lidelse. Men vi trenger ikke akseptere en slik mellommenneskelig byttehandel mellom lidelse og glede. Min lidelse kan kompenseres med fremtidig glede. Men dersom du heller ikke vil akseptere et slikt syn og men heller mene at man aldri kan kompenseres for smerte og lidelse, så finnes det også andre tolkninger. Én tolkning er å tenke at smerte bare er fravær av sin motsats, glede eller nytelse. Smerte er en følelse som medfører lidelse, og nytelse ses på som fraværet av smerte.¹² I tråd med et slikt syn kan ikke velvære annullere lidelse.¹³

LES OGSÅ: Zapffes evolusjonære eksistensialisme

Mange vil nok likevel ha innvendinger mot et slikt syn på nytelse. Nytelse og velvære manifesterer seg ikke alltid som et fravær av noe. Og, som Byron Simmons (2021) påpeker, finnes det i liten grad støtte til et slikt syn i Schopenhauers tekster/verker. 

Med det sagt tror jeg det finnes lesninger av Schopenhauers påstand som vi kan akseptere. Simmons mener, og her støtter jeg ham, at Schopenhauers påstand først og fremst handler om den temporale strukturen til smerte og velvære. I bunn og grunn kan ikke min fremtidige opplevelse av velvære påvirke min nåværende opplevelse av smerte. Denne påstanden er enklere å svelge, og siden jeg forsøker å være koherent i min pessimistiske posisjon, vil jeg videre akseptere denne ideen om avveiingen mellom smerte og velvære. 

Zapffes pessimisme

Det er viktig å påpeke at til tross for at godtgjørelse er en umulighet, så var Schopenhauer overbevist om at menneskelig lidelse, som har sin rot i drifter og ønsker, kan minskes gjennom selvbevissthet, moralsk oppførsel og handlinger som foretas med et mer aktverdige mål enn viljens standhaftige begjær. 

Likeså mente en annen pessimist, Peter Wessel Zapffe, at lidelse kan lindres. Zapffe la frem fire strategier som kan fortrenge driften og la mennesket rette fokus bort fra livets dystre sider og unngå dets elendigheter. Disse strategiene består av isolasjon, forankring, distraksjon og sublimering.

Isolasjon fungerer som en undertrykkelsesmekanisme, som effektivt forviser alle foruroligende og skadelige tanker og følelser fra vår bevissthet. Zapffe beskriver det som en gjensidig taushet overfor hverandre, som opererer som et beskyttende skjold mellom individet og livets harde realiteter. For eksempel er det dette skjoldet som lar oss oppdra barn skjermet fra lidelsene i livet. Denne mekanismen videreføres og forsterkes av sosiale normer - noe som skimter gjennom i normer som fordrer taktfullhet. Den viser seg tydeligst når eksempelvis «hvor en mand som graater paa gaten, blir fjernet ved politiets hjelp» (Zapffe, 1933, s. 55). Isolasjon er altså ikke bare en personlig mestringsmekanisme, men også en sosial konstruksjon.

Forankring er en mestringsmekanisme som tilbyr en stabilitet og trygghet i den ville bevissthetsstrømmen. Forankring gir «en fastlæging av punkter i, eller en opbygning av mure rundt bevissthetens likvide kaos» (Zapffe, 1933, s. 55). I de formative årene utgjør gjerne familie og nære omgivelser slike ankerpunkter, som vekker en følelse av hjemlighet og trygghet. Men i og med individets modning vil forankring innlemme flere aspekter ved livet. Ungdom vil for eksempel anse venner og jevnaldrende som forankringspunkter, mens voksne vil være opptatt av kulturelle ideologier i ens eget samfunn. 

Forankringens fiktive natur blir tydelig når individet gjenkjenner det arbitrære ved disse forankringspunktene. Som Zapffe skriver: «Efterhvert som leddenes fiktivitet eller unødvendighet indsees av nogen, vil disse søke dem utbyttet med nye («Sandheternes begrænsede levealder») — og herav følger da hele den aands- og kulturkamp som sammen med den økonomiske konkurranse utgjør verdenshistoriens dynamiske indhold.» (Zapffe, 1933, s. 56). Med andre ord: etter hvert som man gjenkjenner det kunstige ved ens egne holdepunkter, søker man også mot å finne nye. Samtidig gjør man Sannheten tidsbegrenset som igjen påvirker det dynamiske landskapet som utgjør menneskets historie. Forankring vil derfor fungere som en midlertidig trygghet, men samtidig åpenbare seg som en skjør konstruksjon som er mottakelig for den uendelige strømmen av forandring og menneskets utforskning. 

Blant mestringsmekanismene er distraksjonen en av de mer iøynefallende beskyttelsene mot vonde følelser som kommer utenfra. Denne strategien lar oss se bort fra verdens lidelser ved å rette vår bevissthet mot noe annet. Zapffe eksemplifiserer dette fenomenet med et barn som på uskyldig vis spør: «Hva skjer nå?», for så å bli møtt av en omdirigering fra en voksen: «Se bisken! Ser du de maler slottet du!» (Zapffe, 1933, s. 58).

Denne distraksjonsmanøveren gir en pause fra verdens vondhet. Men rett under overflaten ligger angsten og venter på en mulighet til å bryte gjennom. Zapffe påpeker at når alle distraksjonsmuligheter er brukt opp kommer en sterk følelse av vondhet, som kan komme i nivåer fra mild ubehagelighet til sterk depresjon. Distraksjonen er med andre ord en midlertidig pause og kan aldri beskytte oss fullt og helt. 

En fjerde metode, omtalt av Zapffe som den minst brukte, er sublimering. Denne tilnærmingen består av å transformere den indre smerten til noe verdifullt. Zapffe trekker frem kunstnere og artister som bruker sublimering i sine skapende prosesser. En tragedie kan for eksempel skrives på en måte som vekker estetisk verdsettelse ved at kunstneren transformerer livets smerter og lidelser til et kunstuttrykk. Zapffe illustrerer dette ved å trekke frem en essayist. Her har skribenten funnet en måte for å kanalisere følelser og tanker inn i et skriftlig arbeid som nå skal publiseres. Slik transenderer skribenten den umiddelbare lidelsen og finner midlertidig trøst i den transformative kraften til kunstnerisk uttrykkelse. 

LES OGSÅ: NED I DYPET OG OPP PÅ HØYDENE

Ingen av disse fire metodene gir noen fullstendig beskyttelse mot livets lidelser og ubehag, og de kan også komme med sine egne svakheter. Distraksjonen kan for eksempel miste sin evne til å fange oppmerksomheten og derigjennom gjøre oss sårbar for angstens tilbakekomst. På samme vis vil isolasjonen alltid stå i fare for å bli forstyrret og avbrutt av den ytre verden. Men la meg nå trekke frem den mekanismen som har størst holdbarhet og påvirkning, nemlig å oppdra barn. 

Et zapffiansk argument for forplantning

I denne delen vil jeg demonstrere hvordan pessimisme ikke nødvendigvis impliserer antinatalisme. Dersom vi aksepterer Zapffes strategier for å unnslippe livets ulykkeligheter, kan man fort se at oppfostring av barn er et vel så effektivt middel. Dersom pessimisme har noen som helst påvirkning på valget om å få barn, vil den derfor kunne støtte opp under reproduksjon, snarere enn antinatalisme. Dette vil bli tydeligere dersom vi vurderer strategiene hver for seg. 

Forankring

Av mekanismene er det forankring som i størst grad taler i forplantningens favør. Zapffe beskriver denne mekanismen som å etablere en nødvendighet i eget liv. Å skape en familie, som kommer med klare og praktiske mål om å fø og fostre opp et barn, skaper nødvendigheter og en form for betryggelse, fordi det er en så etablert del av vår kultur. Par som føler seg usikre og i villrede kan starte en familie for å etablere en retning og et mål for seg selv. Gjennom denne handlingen kan man rømme fra meningsløshet og fylle livet med forpliktelser og ansvar. Denne forankringen er mer robust enn noen andre fordi oppgaven er langsiktig, om ikke livslang. 

Distraksjon

Å fylle livet med de praktiske oppgavene som følger med å få barn gir uten tvil mange distraksjoner. Å bli forelder kan være altomfattende, og drar en inn i en malstrøm av oppgaver og forpliktelser som uten tvil distraherer en fra lidelser og problemer i verden. En verden av håndfaste og akutte oppgaver — om det så er bleieskift eller å trøste en gråtende baby — tar fokuset vekk fra vonde følelser og over på barnets behov. I foreldrenes hektiske og kaotiske hverdag, kan en slags klarhet åpenbare seg, som følge av nødvendigheten, ettersom foreldre må prioritere barnets behov foran alt annet. 

Dette er kanskje mest tydelig i barnets første leveår. Men ettersom barnet vokser, vil distraksjonens karakter endre seg, fra bleieskift og nattamming til henting-og-bringing og fritidsaktiviteter. Men distraksjonen vedvarer, selv om bekymringene og forpliktelsene tar andre former. Foreldre blir ofte dypt involvert i barnas utvikling, om det så handler om å heie frem barnet fra sidelinjen av en fotballbane eller å sitte gjennom en skoleforestilling, så er de fordypet i utfordringene og høydepunktene i deres barns livsreise. 

Så selv om foreldrerollen kommer med mye stress og vanskelige utfordringer, så tilbyr rollen også en dyp distraksjon – en distraksjon som paradoksalt nok gir mening til den som begir seg ut på reisen som foreldre.

Isolasjon

Familielivet byr også på mulighet for isolasjon. I sitt forsøk på å isolere barn fra dårlige opplevelser kan foreldre ende opp med å isolere seg selv fra det samme. Og ved å tilby et narrativ til sine barn, kan de ikke unngå å bli påvirket av det selv. Dette er kanskje mest fremtredende blant foreldre som, på grunn av det altoppslukende familielivet, trekker seg tilbake fra det sosiale livet utenfor husets fire vegger, og dermed også fra verdens realiteter. 

Vi kan også ta for oss et annet eksempel, hvor en familie bestemmer seg for å forlate byens mas og fjas og trekke seg tilbake til forstaden hvor de selv vokste opp. Motivasjonen bak et slikt valg er ofte ønsket om å tilby et trygge og rikere miljø for sin familie. Da tenker man gjerne at storbyen representerer et kaotisk og potensielt farlig miljø, mens forstedene og småbyene uttrykker familiaritet, trygghet og konservative familieverdier. 

Ved å velge en slik livsstil, velger man samtidig et mer begrenset liv som beskytter en fra kompleksiteter og uforutsigbarheter som kjennetegner det urbane livet. De prioriterer barnas beste ved å finne nabolag med lav kriminalitet og gode skoler, som forsterker isolasjonen. Videre kan de kulturelle og sosiale verdier i småbyene stemme bedre overens med egne verdier og overbevisninger og kan skape en trygg kokong for familien som beskytter dem fra mangfoldet og utfordringene i storbyen. 

Sublimasjon

Å bli forelder er et klassisk eksempel på en transformativ opplevelse, hvor livsmål og preferanser endrer seg (Paul, 2014). Faktisk er endringene så store at vi ikke kan ha noen anelse om hva endringene vil medføre. Man kan godt se for seg hvordan man vil være som forelder, men det vil være gjetning (Chan 2024). Å bli forelder medfører så store forandringer at tidligere mål og preferanser ikke lenger fremstår viktige. Slike store forandringer kan derfor fungere som en flukt fra livet i pessimismen. 

Å bli forelder er en opplevelse som frigjør en fra egoistiske bekymringer og lar en vie seg til en annens lykke og velbehag som medfører uselviskhet, ansvar og ubetinget kjærlighet. Der kunstneriske bestrebelser er kortvarige og bare transformerer aspekter ved livet, vil livet som kommer med forplantning gå langt utover det. Å skrive en tragedie som omgjør smerte til estetisk verdi er ikke på langt nær så betydningsfullt som å være en del av å forme et annet menneskets liv. Hva er vel steinskjæring sammenlignet med formingen av en annen person? 

Fra et pessimistisk ståsted ser det ut til at det finnes gode grunner for å forplante seg. Nå forsøker jeg ikke simpelthen å påpeke at det å få barn kan berike ens liv. Det jeg forsøker å påstå er at, i tråd med Zapffes mestringsmekanismer, er det å få barn nettopp er en slik effektiv mekanisme. Det overgår aktiviteter som billedmaling eller forsøk på å unngå å lese nyheter. En pessimist har med andre ord gode grunner for å få barn. 

Dette betyr ikke at jeg argumenterer for global pronatalisme ettersom at det å få barn ikke nødvendigvis er en god mestringsmekanisme for alle. For noen kan det til og med medføre større lidelser. Jeg prøver snarere å forsvare en mer beskjeden påstand, nemlig at mange kan oppleve å få barn som en effektiv mestringsmekanisme. 

Denne påstanden er tilstrekkelig for å så tvil om at pessimisme nødvendigvis leder en til antinatalisme. Om noe, kan en form for pessimisme støtte under valget med å få barn. 

Mye kan selvsagt sies om det som har vært sagt til nå. Her er det viktig å presisere at å få barn generelt sett ikke fyller livet med mer glede.¹⁴ Men intensjonen min har heller ikke vært å forsøke å gjøre pessimisten til en optimist. La oss ta en titt på Zadie Smiths syn på dette: 

«Occasionally the child, too, is a pleasure, though mostly she is a joy, which means in fact she gives us not much pleasure at all but rather that strange admixture of terror, pain, and delight that I have come to recognize as joy and now must find some way to live with daily.» (Smith 2013 [2018, 331])

LES OGSÅ: FREMTIDIGE GENERASJONER SOM RETTIGHETSBÆRERE

Det er den omkalfatrende endringen som gjør forplantning til en lovende metode for sublimering. Det gir ikke nødvendigvis den nytelsen som hedonisten er ute etter. Men en forelder som sliter på grunn av alt som følger med å få barn, kan transformere det slitet om til noe annet. Dette er i tråd med ideen om at godhet kan gjøre opp for livets skyggesider, som jeg var innom i min redegjørelse av Schopenhauers pessimisme. Og riktignok kan den radikale tolkningen av nytelse som fravær av erfaring støtte opp under denne innvendingen. Men tolkningen er lite plausibel. En mer riktig lesning er at smerte som oppleves nå, ikke kan lindres av fremtidig nytelse. Men denne lesningen kan ikke fremsettes som et motargument mot den posisjonen som jeg nettopp forsvarte. Å bære frem barn kan lindre ens fremtidige smerter ved å transformere dem til noe annet, og må ikke kompensere tidligere smerte. Med andre ord: selv om Schopenhauer skulle ha rett, kan pessimisten bli foreldre for å lindre fremtidig smerte. 

Motforestillinger

Det er selvsagt flere motforestillinger som kan fremsettes mot det jeg har tatt for meg til nå. I det følgende vil jeg trekke frem noen av disse. Jeg vil starte med å ta for meg en motforestilling som er basert på Zapffes eget syn på reproduksjon.

En Zapffeansk motforestilling?

Først: Zapffe var tydelig på at de fire mestringsmekanismene ikke kan redde oss fra eksistensens lidelse. Men heller ikke jeg mener at reproduksjon vil være en fullverdig redning. Selv om vi ikke kan reddes, så finnes det åpenbare fordeler ved reproduksjon. Det kan tilby en sårt tiltrengt lettelse. Selv om en paracet ikke vil redde oss fra en heftig forkjølelse, så kan den tilby lindring. I denne analogien bør vi ikke forby eller unngå paracet, men ta den. 

For det andre, Zapffe var åpenbart imot det å få barn. Dette kommer for eksempel frem i sitatet «Kjend eder selv – vær ufrugtbare og la jorden bli stille efter Eder» (Zapffe, 1933, s. 62). Selv på sine gamle dager var han tro til dette synet: «I samsvar med mitt verdensbilde har jeg valgt å avstå fra å få barn. En mynt blir nøye undersøkt, og etter mye diskusjon, gitt til en tigger, mens et barn kastes ut i verdens kosmiske brutalitet uten å nøle» (NRK, 1990). Det kan derfor synes overraskende at jeg bruker Zapffes argument mot ham selv. Men for meg fremstår det det mer overraskende at Zapffe ikke vedkjenner seg det positive ved å få barn. Dersom han aksepterte de fire mestringsstrategiene burde han også erkjenne at å få barn er en effektiv utøvelse av disse mekanismene. 

Zapffe selv synes å ha tenkt at fjellklatring var den mest effektive strategien. Som Arne Næss en gang siterte Zapffe: «Klatring er like meningsløst som livet selv, sa ham, men det er en virkningsfull distraksjon».^15,16 Men fjellklatring og barneoppfostring har mange likhetstrekk. Dersom fjellklatring er en effektiv strategi, så stiller barneoppfostring likt.¹⁷

Både fjellklatring og barneoppfostring er reiser fylt av utfordringer, mestring, tilbakefall og utvikling. PÅ samme måte som klatrere planlegger ruten, pakker utstyr og vurderer risiko, gjør foreldre det samme for sine barn. De styrer gjennom uvær og snøskred med et klart mål for øyet: toppen, eller barnas beste. På denne reisen er tålmodighet og utholdenhet viktig, for det er mange utfordringer som venter langs veien. For å gjøre det hele mer håndterbart, må klatreren finne et godt reisefølge, for hjelp er uunnværlig når man skal navigere gjennom vanskelig terreng. Og for å komme seg til målet, må man også feire de små milepælene. 

Viktigst er det åpenbare elementet av eksistensiell risiko. Fjellklatrere gjør risikovurdering og tiltak for å sikre trygghet, på samme måte som foreldre gjør for sine barn. Men selv med sikkerhetstiltak blir man satt på prøve, både fysisk og psykisk. Slike prøvelser gir også øyeblikk av dyp tilknytning, tilstedeværelse og ærefrykt, som gir lindring fra den eksistensielle angsten. 

Å få barn stiller en også ovenfor store eksistensielle spørsmål om liv, død og mening. Foreldre investerer seg i barnas utvikling og bygger opp under følelsen av tilhørighet i familien som overgår individuelle bekymringer. Ettersom man har liten kontroll over omgivelsene, kan klatreren føle på mestring i fjellet på samme måte som foreldre kan føle på det samme ved å tilby gode omgivelser. Klatring og familieliv kan begge gi en viktig følelse av kontroll som vi alle søker etter. I kjernen finner vi altså muligheten for autentiske øyeblikk og erfaringer.

Det er med andre ord ingen grunn til å akseptere antinatalisme selv om vi aksepterer Zapffes rammeverk. 

Det umoralske ved reproduksjon

En mer alvorlig motforestilling er at reproduksjonens lindring i seg selv er umoralsk. Selv om å få barn kan være en god mekanisme for å unngå livets lidelser, kommer det med en kostnad: man bringer tross alt et potensielt lidende vesen til verden. Dette er et godt poeng, men bygger samtidig på en antagelse som pessimister ikke trenger å godta. Pessimisme er et syn på verden og gir ingen moralske implikasjoner.¹⁸ Som et temperament har det ingen nødvendige innvirkninger, og moralske implikasjoner må følge av moralteorier. Selv om temperament kan påvirke, så gir den ingen normative føringer. 

Denne motforestillingen styrkes dersom man tar i betraktning at pessimister ofte betegnes som nihilister. Nihilister vil argumentere for at ingenting holder verdi i seg selv og dermed også motsetter seg ideen om at livet er godt i seg selv. Innenfor denne filosofiske rammen kan man også hevde at ingenting kan være iboende galt, heller ikke det å få barn. Altså: fordi ingenting kan ha iboende verdi, vil moralske dommer være irrelevante, og det kan ikke være umoralsk å bringe liv til verden. 

Noen kan selvsagt akseptere en sterkere form for pessimisme og hevde at vurderende dommer, som at livet er fælt, er gyldige. Men selv med et slikt syn må ikke antinatalisme følge med nødvendighet. Fra å vurdere livet som fælt må man ikke videre godta at vi bør avstå fra å få barn. Det finnes selvsagt de som neglisjerer den potensielle lidelsen til fremtidige generasjoner. De kan være egoister som ikke bryr seg med andres ve og vel, minst av alt for kommende generasjoner. 

Denne motforestillingen står sterkest når den forenes med en form for hedonisme – altså ideen om at nytelse er verdifullt og bør promoteres og at smerte er dårlig og bør unngås.¹⁹ Mer spesifikt trengs det universell hedonisme: alles smerte må tas i betraktning,²⁰ og en spesielt innflytelsesrikvariant er «the prior existence view» (Singer 2020). Ifølge dette synet bør vi maksimere nytelse og minimere lidelsen blant eksisterende mennesker.²¹

Denne begrensningen motiveres av at en moralteori bør, intuitivt, anerkjenne at «vi er for å gjøre folk lykkelige, men nøytral angående hvordan man skaper lykkelige mennesker.», som Narveson berømmelig har påpekt (Narveson, 1973). Men dette fornuftige synet ser det ut til at sammenslåingen av hedonisme og pessimisme vil støtte opp under reproduksjonen fordi det kan minimere lidelse blant eksisterende mennesker. Bare en hedonisme som tar i betraktning alle kommende generasjoner kan lede oss til konklusjonen om at vi ikke bør få barn. Det er altså denne totale hedonismen som passer best med en antinatalisme basert på pessimisme Vi kan altså se at bare en spesifikk formulering av en spesifikk moralteori som kan gi motforestillingen kraft. 

Men selv med denne varianten av hedonisme er det langt ifra tydelig at vi kan lande på konklusjonen om å ikke få barn. Først, fordi det oppstår et ikke-identitetsproblem. Ifølge dette problemet kan man ikke si at et liv i lidelse vil være verre enn å ikke leve i det hele tatt (Parfit, 1984).

Et liv uten lidelse ville selvsagt være bedre enn et liv som inneholder lidelse for barnet det gjelder, men en slik sammenligning gir ingen mening når sammenligningen er ikke-eksistens. Hvordan kan det være bedre å ikke eksistere enn å eksistere, for noen? Denne diskusjonen er stor, og mulige løsninger har vært presentert, men det råder ingen konsensus for hvordan man skal svare (Roberts 2022). Men selv om man skulle kunne navigere rundt dette problemet, så finnes det andre utfordringer. 

LES OGSÅ: Å KLE SEG I MILJØNASJONENS DRAKT

Blant annet må man svare for hvorvidt det er et nødvendig eller tilstrekkelig faktum at livet inneholder mer lidelse enn nytelse. Hedonisten vil maksimere nytelse, og for at motforestillingen skal fungere, må livet nødvendigvis inneholde mer smerte enn nytelse; det kan ikke simpelthen være et avledet faktum som bare hefter ved den nålevende generasjonen. Pessimisten ville kunne akseptere dette verdenssynet, men det er nokså dristig å hevde at lidelsen er like nødvendig for alle kommende generasjoner og samfunn. Jeg tror mange ville ha nølt med å påstå noe slikt.^22,23 Dersom det finnes en sjanse for at fremtidige generasjoner vil leve bedre liv, vil den strenge hedonisten kunne mene at en overbefolket verden bestående av mennesker hvis liv nesten ikke er verd å leve, vil være bedre enn en verden bestående av færre mennesker med gode liv. Dette er den såkalte «motbydelige konklusjonen» som har ledet noen etikere til å forkaste dette synet til fordel for et syn som prioriterer eksisterende liv.²⁴

Innenfor Zapffes rammeverk, som innebærer at det finnes visse verktøy og strategier som kan hjelpe mot livets slit, vil ikke hedonisme i noen form støtte argumentet om at reproduksjon er galt. Snarere forholder det seg slik at vi bør få barn og trene dem i mestringsstrategier for å leve med livets melankoli. Zapfess pessimisme, kombinert med hedonisme, støtter altså reproduksjon.

Selv enkelte pessimistiske antinatalister synes å være åpen for denne muligheten, noe som kan gjenkjennes i dette sitatet av den innflytelsesrike David Benatar:

«Det er sant at det å ha og oppdra barn kan hjelpe en å håndtere den menneskelige tilværelsen. Barn er en måte å skape en slags jordisk mening på. De kan også forbedre livskvaliteten til foreldrene, søsknene og andre. Imidlertid er ikke dette en rettferdiggjørelse for å få barn. Én grunn til dette er at det finnes andre måter å skape mening på og forbedre livskvaliteten.Viktigere er det at det å skape barn for å sikre disse godene utgjør en deltakelse i et prokreativt pyramidespill. Hver generasjon skaper en ny for å lindre sin egen situasjon. Som med alle pyramidespill, vil heller ikke dette ende godt» (Benatar, 2017, 2.207-208).

Benatar hevder at det finnes andre måter å finne mening i ens liv på, men, som jeg har argumentert for, er det å få barn et meget effektivt middel for å skape mening, og bør derfor ikke utelukkes. 

Men Benatar argumenterer også for at dersom vi tillater reproduksjon, vil vi skape en type pyramidespill ettersom våre barn også vil forplante seg for å skape mening i livet, og dermed vil det «som med alle pyramidespill, ende dårlig». Pyramidespill er ikke bærekraftige i lengden, men Benatar synes ikke å gi oss gode grunner for hvorfor reproduksjon som middel for å skape mening, ikke er bærekraftig i lengden. Det er ikke åpenbart når reproduksjon skjer i takt med utskifting av den eldre generasjonen. 

Det finnes en siste utfordring vi må ta for oss. I starten av denne teksten, fremhevet jeg de store utfordringene som global antinatalisme blir møtt med og som gjør at mange former for global antinatalisme tvilsomme. Global antinatalisme innebærer befolkningskontroll. Dersom det er galt å få barn, bør myndighetene se til at det ikke forekommer. Men historien minner oss om de sexistiske og rasistiske knyttet til slik kontroll. Eksempler som de tyske nazistenes eugenikk og det obligatoriske steriliseringsprogrammet i nordiske land (Broberg & Roll-Hansen, 1996; Tydén, 2002). Selv i våre dager har antiatalisme forkledd seg som bekymring for menneskers ve og vel eller engasjement for klima og miljø av rasistiske bevegelser og oljeindustrien (Merchant, 2021). 

Med dette i mente, synes antinatalisme utelukkende å måtte basere seg på individets egne moralske syn. Selv om antinatalisme bunnet i pessimisme synes å være lettere å svelge, så er det en illusjon. Dersom den strenge formen for pessimisme og totale hedonismen er korrekt, så bør vi ha program for å kontrollere befolkningsveksten. Dette kan lede til tvang og undertrykkelse, i stor grad rettet mot kvinner. Dersom historien gjentar seg, vil et slikt program fokusere på sårbare minoriteter snarere enn privilegerte grupper. 

Konklusjon

Selv om jeg har argumentert i reproduksjonens favør, er det viktig å påpeke at vi ikke bør konkludere med global pronatalisme. Påstanden er snarere at det finnes gode argumenter for reproduksjon i om med et pessimistisk rammeverk. Vi kan altså utfordre den utbredte antagelsen om at pessimisme går hånt i hånt med antinatalisme.²⁵

Argumentet mitt består av flere steg. Først demonstrerte jeg hvordan pessimisme er et syn på verden som ikke leder ut i moralske dommer, som at det er galt å få barn. Pessimisme leder med andre ord ikke nødvendigvis til antinatalisme. For mange som ønsker å unnslippe livets lidelser, kan det å få barn være en fruktbar vei å gå.²⁶ Det trenger ikke være en fungerende strategi for alle, men det er mulig å se at det kan være det for noen. Pessimisme er dermed kompatibelt med reproduktiv frihet, og valget hviler på den vordende forelder. Selv om dette synet kan anses som egoistisk eller umoralsk fordi det neglisjerer den potensielle lidelsen hos kommende generasjoner, så må en slik anklage finne sin støtte i en moralteori. 

Dette leder meg til neste steg i argumentet. Jeg har vist at moralteorier som fokuserer på smerte og nytelse, sentrale prinsipper i pessimisme, ikke støtter opp under anklagen om egoisme og det umoralske ved å få barn. Selv slike teorier kan støtte reproduksjon. 

For å lande på antinatalisme må en tilslutte seg til total hedonisme og en streng pessimisme som tilsier at livet aldri vil være verd å leve. Et slikt dystert syn er ikke avhengig av nålevende generasjoners psykologiske sammensetning. Uansett hvordan menneskeheten og samfunn utvikler seg over årtusener, vil livet anse som ikke verd å leve. Bare i og med en slik streng formulering av pessimisme og total hedonisme vil antinatalisme følge. Som jeg har vist, er det ingen slik nødvendig kobling mellom de to. 

Selv om fokuset mitt har vært på forholdet mellom antinatalisme og pessimisme, så vil resultatet av denne teksten ha noe å si for antinatalisme mer generelt. I starten av denne teksten argumenterte jeg for at global antinatalisme ikke kan styre unna umoralske aspekter problemer knyttet til befolkningskontroll. Antinatalisme basert på pessimisme klarer seg bedre. Nå som vi har etablert at linken mellom antinatalisme og pessimisme ikke er så sterk som først antatt, blir en antinatalistisk posisjon enda mindre holdbar. Fra den interessante konklusjonen at pessimisme kan støtte opp under reproduksjon, ender vi opp med en sterk konklusjon som tilsier at vi ikke bør forfekte global antinatalisme.

Noter

1. Disse negative konsekvensene for miljøet blir av noen sett på som dårlige i seg selv, mens andre vil argumentere for at de er dårlige i kraft av hvordan de påvirker menneskers og bevisste veseners velvære.
2. Se Prescott (2012) for en behjelpelig presentasjon av pessimisme.
3. Se Hassan (2021) for en diskusjon denne individuelle versus generelle påstanden i Schopenhauers arbeid.
4. Se Boserup (1965) for en betydningsfull og overbevisende tilbakevisning.
5. Zappfe var selvfølgelig en viktig inspirasjon for Næss.
6. Disse ideene var ikke ny for konsekvensialister. De ble diskutert av etikere som Sidgwick (1907) og McTaggart (1927), men det var Narveson og Parfit som la vekt på denne problemstillingen.
7. Med unntak av noen nylige kommentarer i offentlige diskusjoner rundt temaet om hvordan individer kan dempe klimaendringer. Ut ifra I=P*A*T-formelen (som representerer menneskelig påvirkning på klimaet) blir det argumentert for at hvert individ burde ha færre barn for å begrense deres karbonavtrykk (se f.eks. Murtaugh & Schlax 2009; Wynes & Nicholas 2017). Dette ser riktignok ikke ut til å ha den samme effekten som det hadde på 1960- og 1970-tallet, antageligvis på grunn av de åpenbare motforestillingene som blir adressert under.
8. For en hjelpsom oversikt over mulige alternativer for å begrense befolkningen og deres etiske status, se Andersson et.al. 2021. Det er tydelig at mulighetene for en moralsk implementasjon er smale.
9. Med denne endringen så har problemer knyttet til befolkningsstørrelse for det meste foregått i en analytisk sammenheng, siden, som Katarina Forrester (2019, s. 173) bemerker, når den «rasistiske og sivilisasjonelle diskursen om overpopulasjon gradvis ble politisk giftig for liberale og venstresiden siden antirastiske kritikker av eugenikk, sterilisering og befolkningskontroll fikk mye oppmerksomhet» fikk fokus på mer abstrakte problemer om befolkningsaksiologi mer aksept. Disse diskusjonene befinner seg i en formell og akademisk setting, i en komfortabel avstand fra kontroversielle temaer som befolkningspolicy, og med fokus på velvære for en hypotetisk befolkning. 
10. Noen vil tilbakevise denne påstanden. Jeg tror dog at de bare er uenige om hvilke liv vi refererer til. Dette er selvfølgelig et kontroversielt tema. For meg, å holde ut en dag med forferdelig migrene får livet til å føles uutholdelig. Heldigvis vet jeg at migrenen kommer til å ta slutt. Hadde jeg med sikkerhet visst at det aldri ville komme til å ta slutt ville jeg vurdert mitt liv som ikke verdt å leve. For flere kontroversielle perspektiver på hva som konstituerer et liv som er verdt å leve, se Singer 2011.
11. Tusen nytelser er ikke verdt en eneste pinsel. Petrarch, Il Canzoniere, Sonette 195
12. Dette synet kan man spore tilbake til Platons Republikken, og Epikur som hevdet at «[t]he limit of the greatness of the pleasures is the removal of everything which can give pain» (Diogenes 2018).
13. Se Simmons 2021 for en god oversikt over denne teksten
14. Dette er selvfølgelig en empirisk påstand og den er muligens avhengig av faktorer som foreldres alder, kulturell kontekst og mye mer. Se for eksempel Myrskylä & Margolis (2014) og Glass, Simon og Andersson (2016) for mer om denne problemstillingen.
15. Dette sitatet ble funnet på Open Air Philosophy. Jeg har ikke klart å finne dets opprinnelse.
16. Det var særlig «et fjorten hundre meter høyt eventyrslott av sølvgrå granitt» (Zappfe 1937) som var hans beste distraksjon. Fjellet han tenkte på, Stetind, fenget ikke bare Zappfe, men også meg selv. Dets tiltalenhet har fått meg til å sette ut på mangfoldige turer fra de sørligste deler av Sverige, til de nordligste deler av Norge. Fjellet, med dets raskt skiftende vær lot meg bare klatre den forlokkende Vestveggen og Stetinds Vestegg på mitt tredje besøk, og slik fulgte jeg i fotsporene til Arne Næss.
17. I noen sitater, som i det følgende, ser han dog ikke ut til å anerkjenne denne rollen til fjellklatring. Jeg tolker i stedet det følgende som en stilistisk proklamasjon ment til å fange skjønnheten ved å klatre på Stetind. «I wake up in my sleeping bag and know that today is the day. It is warm and comfortable in here; the world around me is set up according to my will. It makes me feel calm and safe. I lie and feel that I hate this damned mountain, because it has power over my mind. This stupid injustice on the top of five billion tons of granite. What do you want from me, who has travelled countless miles to get here from a more joyful place just to exhaust myself on your endless slopes and hang there like a culprit facing his end? You, mystically terrible, you, Sphinx above all fog! I hate you, because you have shattered me and shaken me to the core and will not give me peace of heart before I have you under my iron heel. Are you then a woman, igniting painful Eros in our chests? No, you are the Eternal Masculine, a colossal sculpture of solemn, supreme, virile power!» (Zapffe 1937).
18. Som Bertrand Russell påpekte er pessimisme, som optimisme, bare en disposisjon: «Fra et vitenskapelig ståsted er optimisme og pessimisme like kritikkverdig: optimisten hevder, eller forsøker å bevise, at universet eksisterer for å behage oss, mens pessimisten hevder det motsatte. Vitenskapelig finner ingen bevis for hverken det ene eller det andre. Å forfekte pessimisme eller optimisme er derfor et spørsmål om sinnelag, ikke om fornuft, selv om det optimistiske sinnelaget har vært mer utbredt blant vestlige filosofer.» (Russell, 1947, s. 786-787).
19. Det er fristende å hevde at kantianere ville ha argumentert for at det er galt å få barn som en mestringsmekanisme ettersom det ville medføre og bruke barn som et middel. Men foreldre forholder seg ikke til barn som rene midler. Det ville være en dårlig mestringsstrategi, ettersom det motsatte gjør barneoppfostring relevant. Med andre ord: Bare ved å behandle barn som et mål i seg selv kan foreldre unnslippe egoets kvaler. Dette knytter seg til kantianeres argument om at foreldre må skape gode liv for deres barn, noe som ikke er mulig dersom de bare blir behandlet som middel. Som Kant skriver i Science of Right: «And hence, in the practical relation, it is quite a correct and even a necessary idea to regard the act of generation as a process by which a person is brought without his consent into the world and placed in it by the responsible free will of others. This act, therefore, attaches an obligation to the parents to make their children — as far as their power goes — contented with the condition thus acquired. Hence parents cannot regard their child as, in a manner, a thing of their own making; for a being endowed with freedom cannot be so regarded. Nor, consequently, have they a right to destroy it as if it were their own property, or even to leave it to chance; because they have brought a being into the world who becomes in fact a citizen of the world, and they have placed that being in a state which they cannot be left to treat with indifference, even according to the natural conceptions of right.» (Kant, 1797, Parental Right, The Relation of Parent and Child.)
20. Ikke egoistisk eller motiverende hedonisme.
21. For en god oversikt, se Arrhenius 2000.
22. Ta bare i betraktning potensialet i biomedisinsk fremskritt. Fremtidens teknologi kan la oss endre psykologiske disposisjoner og gjøre at vår følelse av velvære øker betraktelig. Dette er et eksempel som fremmer et mer generelt poeng. For mer informasjon om biomedisinsk fremskritt, Zapffe og antinatalisme, se Moen (2021). 
23. Total hedonisme aksepterer kompensasjoner på tvers av generasjoner ettersom det er det totale nivået av nytelse som teller. 
24. Det er likevel verd å bemerke seg at dette synet vil medføre andre problemer (Arrhenius 2000).
25. I denne teksten har jeg fokusert på Zapffes pessimisme, og det ville utvilsomt være interessant å undersøke hvordan argumentet står seg mot dagens formuleringer av pessimisme, som den beskrevet av Davis Benatar. Benatar (2006) står bak det innflytelsesrike asymmetri-argumentet, som hevder at at det er bedre å aldri ha eksistert. Benatar fokuserer først og fremst på om livet er godt eller ondt, men han rører også ved spørsmål om reproduksjon og hinter til at at vi bør avstå fra det. Som han skriver: «One way [...] to defend the having of children, even if one accepts my view that coming into existence is always a harm, would be to deny that that harm is great[...]. One could then argue that the harm is outweighed by the benefits to the parents and others» (Benatar, 2006, s. 99). Dersom mestringsmekanismene er effektive nok, synes mine påstander kompatible med dagens pessimisme, og ingen pessimisme synes å medføre antinatalisme med nødvendighet. Faktisk vil et sitat fra side 17 av Benatar (2017) støtte en slik konklusjon. Men dette vil kreve en mer møysommelig behandling av Benatars tenkning, som faller utenfor denne tekstens rammer. 
26. Jeg er ikke alene om å påpeke selv-interesse som grunn for reproduksjon. For eksempel har Rivka Weinberg argumentert for at reproduksjon forankret i selvinteressen er kan tillates så lenge visse prinsipper innfris. Viktigst er det at «Procreation is permissible when the risk you impose as a procreator on your children would not be irrational for you to accept as a condition of your own birth (assuming that you will exist), in exchange for the permission to procreate under these risk conditions.» (Weinberg 2015, s. 179).