NED I DYPET OG OPP PÅ HØYDENE

Menneskets søken etter mening er et sentralt tema i filosofien. Peter Wessel Zapffe representerer intet unntak. Han viet sitt filosofiske liv til å utforske de mørkere aspektene av menneskets eksistens, inkludert angst og eksistensiell nød. I likhet med de gamle grekerne så han på filosofi ikke bare som et fag, men som en levevei. I essayet «Hvordan jeg blev så flink» (1957) deler han sin personlige reise i filosofiens verden. Den begynte med et grunnleggende spørsmål:

«Hva er Livet og Døden – og hva betyr det å være menneske? Alene dette ‘temaet’ kunne utløse energien, fordi det ikke var ‘fag’, men et personlig anliggende på liv og død.»

Den filosofiske interessen startet tidlig. Zapffe var født og oppvokst i Tromsø, en by omgitt av fjell og fjorder, og utviklet en lidenskap for naturen og friluftslivet. Gjennom både klatring og fjellvandring utforsket han naturen, som fikk en stor plass i det han kalte sin «biosofi» eller «biologisk filosofi». Han tilbrakte mye tid med studier og arbeid ved Universitetet i Oslo, men kom ofte tilbake til Nord-Norge – blant annet for å fotografere Tromsø i en bildeserie fra 1956.

I hans mest kjente verk, essayet «Den sidste Messias» (1933), blir mennesket beskrevet som «naken under kosmos» og «hjemløs i sit eget legeme». Evolusjonen har væpnet menneskearten for sterkt og gitt den et våpen som er farlig for dens egen velferd, nemlig tenkeevnen. Mennesket «har spist av kundskapens træ og er utstødt av paradiset». Det førte til at «mennesket fik angst for selve livet – ja for sit eget væsen».

Konsekvensene av å tenke så mye over virkeligheten er en «kosmisk panikk» som kjennetegner ethvert menneskesinn, skriver Zapffe. Mennesket må derfor finner måter å unngå å tenke på, bade seg i illusjoner og fornektelse, fordi tenkingen kan bli for tung å bære. Selv om tenkeevnen gir oss visse fordeler er den, ifølge Zapffe, en enorm byrde. Mens andre dyr lever i harmoni med naturen og sine instinkter, er mennesket fanget i en uopphørlig søken etter mening og formål der hvor mening ikke finnes.

Den eksistensielle smerten og angsten som følger menneskets liv ledet Zapffe til en nokså radikal posisjon, beskrevet som antinatalisme. Dette innebærer at han ser det som umoralsk å bringe barn til verden, fordi det innebærer å påføre dem den samme smerten og angsten. Dette kommer til uttrykk i siste del av «Den sidste Messias», hvor han lar den titulære messiasskikkelsen komme med følgende oppfordring til til menneskeheten: «kjend Eder selv – vær ufrugtbare og la jorden bli stille efter Eder.»

Selv om få tenkere er like pessimistiske som Zapffe, er det enda færre som er like humoristiske. I samlingen Vett og uvett (1942) finner man artige fortellinger fra Troms og Nordland som er skrevet på så tjukk dialekt at de kan være vanskelige å tyde selv for tromsøværinger. I essayet «Måke-egg» (1939) tiltaler Zapffe et måkeegg eller «måsegg», en tradisjonell nordnorsk delikatesse som nytes best med kaldt Mack-øl: 

«Du kroner påny mitt frokostbord, du barske lækkerbisken fra den siste holme – og tænderne løper i sjø.»

Til tross for et høyt produksjonsnivå ble Zapffe aldri noen akademisk filosof. I Oslo jobbet han tidvis på examen philosophicum, dog uten fast ansettelse. Han var god venn med filosof og med-fjellklatrer Arne Næss som vel sørget for hans engasjement ved instituttet. Zapffe bidrog også med et læreverk i filosofisk logikk for de «forberedende prøver» på universitetet. Likevel var han dømt, slik som sine læremestre Nietzsche og Schopenhauer, til å arbeide på kanten av hovedstrømningene i akademisk filosofi.

I tråd med filosofien sin fikk Zapffe aldri barn, men giftet seg med Berit Zapffe som han er gravlagt sammen med på Asker kirkegård. I dag anses han som en av de mest betydningsfulle norske filosofene i det siste århundret, sammen med Næss og Skjervheim.

LES OGSÅ:
TINDEBESTIGEREN