MYTER OG METAMORFOSER I KAOS
Den nye Netflix-serien Kaos gir oss greske guder, myter og profetier. Hvorfor blir vi aldri lei av de greske mytene?
Er det én ting populærkulturen har lært oss, er det at en profeti alltid går i oppfyllelse. Den kan misforstås, feiltolkes og vise seg å være noe helt annet enn forventet, men ingen slipper unna skjebnegudinnene. Selv ikke gudenes konge. Som i Legofilmen, Disneys Encanto og nær sagt alle nye apokalypsefilmer, tar også Netflix' nye storsatsing Kaos utgangspunkt i slik profeti:
A line appears, the order wanes, the family falls, and kaos reigns.
Kaos er en britisk drama-komedie på 8 episoder skapt av Charlie Covell. TV-serien tar opp store tema som politikk, makt, religiøs tro og menneskelig forfengelighet. Handlingen utspiller seg rundt et knippe mennesker som finner ut at de har en tilknytning til både hverandre og denne eldgamle profetien. Parallelt må de forholde seg til en stadig mer voldelig, korrupt og stormannsgal Zevs.
Etter hvert som de ulike historiene i TV-serien spiller seg ut og veves sammen, ‒ på Olympen, på Kreta og i dødsriket, ‒ ser vi at også denne profetien, selvfølgelig, uunngåelig går i oppfyllelse.
Menneskene vi møter i serien bor i byer, forsteder og luksuspalasser som ligner tilforlatelig på vår moderne verden, der de gjør sitt ytterste for å tilfredsstille gudene gjennom offer og gaver. Zevs, gudenes konge, aner likevel en viss motstand blant noen av sine undersåtter, og når en rynke viser seg på pannen hans, knytter han umiddelbart bekymringene sine til den gamle profetien. Samtidig fører et (kanskje ikke så uventet) dødsfall til at Hades’ rike i underverdenen spiller en stadig større rolle etter hvert som handlingen utspiller seg.
Persongalleriet er stort, og for mange også kjent, om enn kanskje mest som navn og bruddstykker av fortellinger vi ikke helt vet hvor vi møtte på sist. Blant dem er Ariadne, Medusa, Thesevs, Minos, Minotaurus, Orfevs, Evrydike (her som Riddy). Og ikke minst de Olympiske gudene som Hera, Zevs og Poseidon. I denne versjonen er det dog en litt innskrumpet gudefamilie vi blir introdusert for, og dramaet er kan tidvis minne om kammerspillet i Robert Graves’ Jeg, Claudius.
I Kaos avviser de fleste av Zevs barn hans telefonoppringninger og invitasjon til grillfest. En dysfunksjonell familie, med andre ord, akkurat som de fleste andre vi møter hos strømmegigantene i disse dager. Bare yngstesønn, partyplayboy Dionysos, søker pappas gunst. Han vil ha mer ansvar og bli tatt på alvor. Ved frokostbordet sier stemor Hera sarkastisk trøstende at det ikke er noe galt å være en lettvekter. Alle som kjenner Penteus’ skjebne fra Evripides' drama Bakkantinnene kan lure på om ikke Hera må komme til å bite i seg de ordene. Penteus, som heller ikke tok Dionysos på alvor, endte med å bli revet i stykker og drept av en flokk kvinnelige Dionysos-tilhengere, anført av hans egen mor. Når alt kom til alt, var kanskje guden for vin og ekstase den man burde frykte mest av alle.
Kaos har allerede høstet begeistrede anmeldelser. Den hylles som en leken gjenfortelling av antikkens myter, med tydelig inspirasjon fra Baz Luhrmans Romeo+ Juliet så vel som Neil Gaimans American Gods, og ikke minst over 2500 år med resepsjonshistorie. Det er nesten så det ligger i disse mytenes natur å bli gjenfortalt. Selv en av våre viktigste kilder til mange av disse greske mytene, Ovids Metamorfoser, var en slik gjenfortelling – en versjon tilpasset et romersk publikum for drøye 2000 år siden. Ovids lesere levde i en ganske annen politisk og kulturell virkelighet enn tidligere generasjoner som møtte versjoner av mytene og persongalleriet gjennom den homeriske diktingen, som teateroppsetninger i Aten og/eller i den visuelle kunsten som utsmykket templer og offentlige bygg så vel som mer hverdagslige gjenstander i hjemmet.
Hvorfor blir vi aldri lei av de greske mytene?
I boken The Story of Myth (2018) sammenligner Sarah Iles Johnston den antikke greske mytologien med vår tids store flermediale narrative universer. På samme måte som Marvel og Star Wars stadig bygger ut sine fiktive verdener med prequels, midquels og sequels, var gresk mytologi et dynamisk fortellingsunivers med et stort persongalleri og med utallige relasjoner mellom guder og mennesker som skapte dramatikk, nerve og etterspørsel etter mer. Nye utvidelser av universet kom ved at folk stilte spørsmål som «Hva skjedde med Trojas kvinner etter krigen?» «Hvordan gikk det med Prins Aeneas, som rømte fra den brennende byen?» Og «Hvordan hadde krigen egentlig begynt?»
Mytene, slik de hele tiden ble fortalt og gjenfortalt i drama, kunst, litteratur og ritualer, hadde rom for utbrodering, romslige fortolkninger og nye fortellinger som gav svar på slike spørsmål. I så måte bør vi kanskje se på Kaos som den seneste versjonen i en lang rekke moderne adaptasjoner av antikkens myter. De siste tiårene har det kommet flere gjenfortellinger som er satt til antikken, som Madeleine Millers Circe, Pat Barkers The silence of the girls, Margaret Atwoods Penelopiaden og Natalie Haynes The Children of Jocasta. I disse bøkene fortelles mytene fra de kvinnelige karakterenes perspektiv.
Disse forfatterne har banet vei for nær sagt en flom av nye romaner, filmer og spill som tar utgangspunkt i de greske mytene fortalt gjennom «de andres» øyne. I de populære ungdomsbøkene til Rick Riordan er fortellingene om gudenes barn lagt til samtiden (eller en fantasyversjon av samtiden), et grep vi også kjenner fra blant annet filmene om Wonder Woman.
Alle disse nytolkningene må igjen ses i lys av viktige, nye gjendiktinger og oversettelser av de antikke tekstene, slik som Emily Wilson 2017-gjendikting av Odysséen og Stephanie McCarters versjon av Ovids Metamorforser fra 2022. Som Stephen Harrison (2024) har vist i en fersk oversiktsartikkel, aktualiserer nye oversettelser de antikke mytene for nye generasjoner. Forfattere som Loiuse Glück og Daniel Mendelsohn (som selv er gresk-filolog) er blant de som har brukt de greske mytene som utgangspunkt for egne litterære tekster. I Orfeus-versjonen vi møter i Kaos vil noen sikkert gjenkjenne både Anne Carson’s Orfeus fra diktet «Good dog» så vel som Carol Ann Duffys Eurydike fra diktet med samme navn.
Serien Kaos er spekket med denne typen «påskeegg», som legges ut som dopaminrush til seerne som finner slike halvskjulte skatter. Som når Dionysos, idet han ser Ariadne, heftig utbryter «Jeg tror jeg er forelsket!». De som husker hvordan Dionysos og Ariadne ble et par etter at hun ble forlatt av helten Thesevs, kan lure på om det er et frempek til neste sesong. I tillegg tilbyr de greske gudene et reservoar av symboler, paradokser og religiøse forestillinger. Fornuft og forlystelse personifiseres, og selv den som aldri har forholdt seg til de greske mytene må la seg rive med av det gudelige kaoset som utspiller seg.
Maktkamp og motstemmer
Antikken har ofte, og ikke med urette, blitt kritisert for å være domenet til hvite menn med makt. Samtidig har antikken og dens fortellingsunivers også vist seg å by på rike ressurser for historiens motstemmer, enten det er kjønnskamp, klassekamp, maktkritikk eller alt sammen når det står på spill på en gang. I Antigone Rising. The subversive power of the Ancient Myths (2020) skildrer Helen Morales en rekke eksempler på hvordan de klassiske mytene er brukt politisk og av utsatte enkeltindivider og grupper i nyere tid.
Morales påpeker at mytologiske narrativer gir oss en inngang til å tenke oss gjennom kompliserte moralske dilemmaer. «Subversiv myteskaping er en prosess», skriver hun, «som involverer både fortiden, nåtiden og alle versjonene i mellom dem.» (s. 148) Det er dette svimlende historiske materialet Netflix myteskaper Charlie Covell utvilsomt har fått et godt grep om. Opp av den mytiske skattkisten hentes brokker og bruddstykker av fortellinger som både er kjente og som gis en helt ny vri. Daedalos og Caeneus, Medusa, Evrydike, Hades og Zevs lever både opp til forventningene og byr på nye vrier og overraskelser som kan gi alle i publikum noe å fryde seg over, enten man har hørt om dem før eller ikke.
I Covells versjon møter seerne både satirisk maktkritikk og såre, eksistensielle og emosjonelle spørsmål. Det mytologiske persongalleriet brukes for å utforske, men også vanliggjøre temaer knyttet til kjønnsidentiteter, seksualitet, etnisitet, sorg og tap. I håndteringen av dette materialet er det tydelig at Covell både bygger på og selvstendig videreutvikler den rike resepsjonshistorien.
I boken Det folk vil ha fra 2011, skriver Dag Øistein Endsjø og Liv Ingeborg Lied at en av de viktigste grunnene til at produsentene av populærkultur stadig tyr til historiens reservoar av religiøse forestillinger, fortellinger og symboler, er fordi det her vrimler av heftige og dramatiske (menneske)skjebner som berører konsumentene emosjonelt. Det folk vil ha, er nettopp det sjokkerende, det paradoksale, det kontralogiske, det sørgelige, overveldende, det som overgår enhver fantasi.
De greske gudene har utvilsomt mye å by på her. Fortellingene om de greske gudene var allerede i antikken både tøyelige og dynamiske. Det stadig ekspanderende narrative universet, der man hele tiden kunne vende tilbake til noen kjernefortellinger og nøkkelskikkelser for å utforske nye sider ved menneskenes tilværelse, var både gjenkjennbart og samtidig tilpasningsdyktig. Elastisiteten i det narrative universet gav rikelig med potensiale til å engasjere, overraske og sjokkere.
Det som gjorde mytene så populære i antikken, er dermed det som også gjør dem til så godt materiale for kunsten og populærkulturen i dag. Vi kjenner persongalleriet og handlingsforløpet fra før, - noen ganger bare som brokker og fjerne ekko, vel å merke, - men ennå nok til å vekke noe i hukommelsen når vi møter dem igjen. Det er i dette spennet mellom det kjente og det overraskende at mytene hele tiden kan fortelles på nytt og på nye måter. At en profeti må gå i oppfyllelse, vet vi jo. Det er hvordan den gjør det, hver gang, denne gangen, vi ennå ikke vet.
Litteratur:
Barish, Sasha. "Iphis’ Hair, Io’s Reflection, and the Gender Dysphoria of the Metamorphoses." Eidolon (2018).
Endsjø, Dag Øistein, and Liv Ingeborg Lied. Det folk vil ha: Religion og populærkultur. Universitetsforlaget, 2011.
Johnston, Sarah Iles. The story of myth. Harvard University Press, 2018.
Harrison, Stephen. “Changing Times: Ovid’s Metamorphoses in English 2005–2023 (Metamorphoses, Translated by Stephanie McCarter; Metamorphoses: A New Translation, by C. Luke Soucy; Metamorphoses, Translated by Charles Martin; Metamorphoses, Translated by Stanley Lombardo).” Translation and Literature 33 (1)2024.: 90–100. https://doi.org/10.3366/tal.2024.0576.
Hellesund, Tone. "Vanliggjøringens potensial: Homofili og andre «fundamentale forskjeller»." Fordommer i skolen: Gruppekonstruksjoner, utenforskap og inkludering. Universitetsforlaget, 2021. 341-368. https://doi.org/10.18261/9788215037417-2021-15
Homer. The Odyssey. Gjendiktet av Emily Wilson, W.W. Norton & co. 2017.
Ovid. Metamorphoses. Gjendiktet av Stephanie McCarter. Penguin Classic. 2022.
Morales, Helen. Antigone Rising: The Subversive Power of the Ancient Myths. Hachette UK, 2020.