HVA ENN DU GJØR, HA DØDEN I TANKENE!

Mot slutten av livet sitt skrev Seneca følgende ord til sin yngre venn Lucilius: «Hva enn du gjør, ha døden i tankene!». Det er kanskje makabert, men det gjorde ingenting for å dempe interessen for den stoiske skolen i antikken. I dag oppdager mange igjen stoikernes appell. Bøker, podcaster og YouTube-kanaler dedikert til stoisismen går sin seiersgang og er populære blant ikke-filosofer så vel som filosofer. At skriftene til en så innflytelsesrik stoiker som Seneca blir tilgjengelige for flere, skulle bare mangle.

Lucius Annaeus Seneca var en romersk filosof, statsmann og dramatiker, født mellom år 4 og 1 fvt. i den delen av Romerriket som i dag er Spania. Sammen med den tidligere slaven Epiktet og den romerske keiseren Marcus Aurelius, regnes Seneca som en av de fremste representantene for den romerske stoisismen. Seneca skilte seg likevel fra disse to på ett viktig punkt: Han skrev på latin heller enn gresk. Gresk ble på denne tiden ansett som filosofiens språk, men det var ikke språket romere flest kunne. Seneca rettet seg i stedet mot det store publikummet på datidens folkespråk. 

Verker i utvalg består av sju «dialoger» og 22 brev, i tillegg til en innledning om Senecas liv og virke av oversetterne Anne Katrine Frihagen og Bjørg Tosterud. Dialoger i gåseøyne, for selv om disse tekstene ble kalt dialoger i antikken, så er det snakk om artikler eller essays heller enn samtaler. 

Sorg, lidelse, vrede

De to første dialogene er såkalte trøsteskrifter eller consolationes. Dette var en egen litterær sjanger i antikken, der man gav trøst til en bekjent i sorg. Trøsteskrift ble gjerne skrevet i brevform, men de var skrevet for offentligheten heller enn til privat bruk, og trøsteskriftene gav Seneca muligheten til å formidle filosofiens kraft i møte med sorg. Her imøtegår han en av de vanligste innvendingene mot stoisismen: Skal man ikke sørge når noen man elsker dør?

I Trøsteskrift til Marcia og Trøsteskrift til Polybius legger Seneca frem mer eller mindre de samme argumentene, som forsåvidt gjør det uklart hvorfor oversetterne og forlaget har valgt å inkludere begge. Siden Marcia er det mest utdypende av dem, tar jeg utgangspunkt i det.

Når Seneca skriver til Marcia, har hun sørget over sin døde sønn i tre år. Seneca begynner skriftet med at sorg er en naturlig reaksjon. Vi ser at dyr også sørger når de mister barnene sine, og vi kan ikke forvente at mennesker skal gjøre noe som strider mot naturen. Men det er en forskjell mellom dyr og mennesker – hos dyr går sorgen fort over. Derfor må langvarig sorg, som er unikt for mennesker, oppstå fordi vi har bestemt oss for å fortsette å sørge, heller enn at det er betinget av naturen. Er det ikke slik at Marcia har erstattet sønnen sin med sorgen, når hun heller skulle ha begravd sorgen med ham? Seneca ville ikke bedt henne om å gjøre noe som strider mot naturen, men sorgen hennes har blitt usømmelig.

Hvorfor er da langvarig sorg usømmelig og ikke bare unaturlig? Her gir Seneca oss to grunner. For det første er sorgen unyttig. Den vekker ikke de døde til live igjen, og den gir ingen glede. Derfor er sorgen ingen til gagn og til skade for dem som sørger. For det andre er ikke døden et onde. Seneca uttrykker at han ikke vet hva som skjer når vi dør, men han ser for seg to muligheter: Enten skjer det ingenting når vi dør, hvilket betyr at det er slutt på all lidelse. Eller så er det et liv etter døden, der vi kan tilbringe evigheten på å observere universet og lære dets hemmeligheter. Døden er derfor nøytral eller til og med god, og da er det urimelig å sørge for de døde. Konklusjonen er at vi kan ikke gjøre noe med den umiddelbare sorgen, men vi kan forstå at å slutte å sørge er i vår makt.

Lesere har vært uenige om hvor mye trøst det er i trøsteskriftet. Klassisisten Vasily Rudich anklagde Seneca for en slående mangel på empati. For selv om argumentene gir mening, er de egentlig til hjelp for en sørgende mor? Selv om det til tider blir for generelt, mener jeg Seneca lykkes i en vanskelig balansegang: Han må på den ene siden ha sympati med Marcia, samtidig som han ikke kan vike fra det stoiske standpunktet han skal formidle, nemlig at vi kan overvinne sorgen ved å innse at den ikke er berettiget.

En annen kort dialog, Om forsynet, plukker opp tråden. Her diskuterer Seneca ondskapens problem. Som stoiker påstår Seneca at «verdensaltet styres av et forsyn, og at en gud bryr seg om oss». Essensen i argumentet er at vi møter motgang for å få sette oss selv på prøve, og at en vis mann – en som lever etter stoiske idealer – ikke vil være ulykkelig selv når omstendighetene skulle tilsi det. Vi bør heller misunne veteransoldaten, som har fått vist hva han er god for, fremfor rikmenn besatt av nytelse. For Seneca er nøkkelen til å tåle lidelse kunnskapen om at alt er forgjengelig. Som han skriver: «Hvorfor klager vi? Vi er forberedt på dette». Det som skal skje kan ikke endres, det har forsynet satt som vår skjebne. Men vi vet at lidelse, og til slutt døden, er en del av menneskelivet, og vi kan bestemme hvordan vi skal møte disse.

I trøsteskriftene og Om forsynet introduserer Seneca oss til ideen om at døden er nøkkelen til det gode liv. Ved å forstå oss selv som noen som skal dø, kan vi slutte å frykte døden. Dette er et tema han vil vende tilbake til, om og om igjen.

Dialogen etter trøsteskriftene tar også utgangspunkt i en følelse som ikke passer seg for en stoiker: Vrede. Argumentet består av at vrede, i likhet med sorg, ikke er berettiget. Ifølge Seneca oppstår vrede når vi ønsker å hevne oss, fordi vi mener noen har begått en urett. Problemet, og grunnen til at vrede ikke er kompatibelt med et godt liv, er at når vi først begynner å bli rasende over urett, tar det aldri slutt. For overalt rundt oss oppdager vi grunner til vrede. Seneca konkluderer derfor at vreden både gjør skade, siden den hindrer oss i å oppnå sinnsro, og at den er fundamentalt irrasjonell: For Seneca er alle mennesker feilbarlige, og alle trår feil. Om vi skal blir rasende på alle andre, må vi derfor også bli rasende på oss selv. Vrede bygger derfor på et misforstått menneskesyn, som sier at mennesker lett kan unngå å gjøre seg skyldige i urett, noe Seneca mener vi ikke kan. Menneskets tendens til å begå feil kommer så til de grader frem at det ikke er overraskende at kristne trykket Seneca til sitt bryst. 

Hva skal vi bruke tiden vår på?

I de neste to dialogene, Om våre korte liv og Om otium, beveger Seneca seg over til spørsmålet om hva vi skal bruke tiden på for ikke å kaste vekk livet. Igjen er Seneca høyst aktuell, og igjen oppfordrer han oss til å ha døden for øyet.

I trøsteskriftene minte Seneca korrespondentene sine på hvor kort livet er i det store og hele. I Om våre korte liv går han motsatt til verks: Livene våre er mer enn lange nok. Problemet er bare at de fleste av oss fyller dagene med aktiviteter og gjøremål som ikke betyr noe.

Diagnosen, at vi misbruker tiden vår, vil mange kjenne seg igjen i. Kuren Seneca tilbyr kan derimot bli snever. For ham er det kun filosofiske studier som er verdt vår tid. I Om våre korte liv dømmer han både musikk, etymologi og litterære studier som uverdige. For en klassisist gjør det ekstra vondt å lese at å studere om Iliaden og Odyssen ble skrevet av samme forfatter får en til å «snarere virke nerdete enn lærd». I motsetning til denne unyttige kunnskapen skal filosofi lære deg å virkelig leve og forberede deg på å dø.

Om mildhet

Om mildhet er nok den minst anvendbare av bokens tekster for folk flest, men det er til gjengjeld det nærmeste Seneca kommer en politisk filosofi.

Seneca henvender seg direkte til sin elev, keiser Nero, for å forklare hvorfor mildhet er den viktigste dyden for en hersker. Mildhet, slik Seneca definerer det, er «å kunne beherske seg når man har makt til å ta hevn» og «den mektiges skånsel overfor den svakere part når det skal utmåles straff». Mildhet er noe man utviser når man med rette kan gi en streng straff, men velger å ta i betraktning andre hensyn, som for eksempel at gjerningspersonen er ung og kan forbedre seg. Mildhet hviler på det stoiske synet på straff, nemlig at straff er til for å forbedre gjerningspersonen, avskrekke andre, og holde befolkningen trygg. Derfor er mildhet, det å utvise skjønn og å ikke straffe for straffens skyld, en dyd.

Her kommer det dydsetiske aspektet ved Senecas stoiske filosofi frem, for ifølge Seneca kan «ingen bære en maske i lengre tid» – vi handler alle først og fremst etter vår egen natur. Gode egenskaper må enten være medfødte, eller de må læres gjennom rollemodeller og filosofi. Å utvikle seg etisk og moralsk er dermed ikke noe man gjør ved å bestemme hvilke handlinger som er etiske, men ved å tilegne seg rette disposisjoner å handle ut fra. Dessverre er tredje bok av dialogen, som tar for seg praktiske steg for å tilegne seg dyder, tapt.

Men hvorfor er det spesielt viktig for Seneca at keisere er milde? Fordi den politiske ordenen og borgernes trygghet er avhengig av keiserens dyder. Det betyr ikke at keiseren er den eneste politiske aktøren. Mildhet er også i keiserens interesse, fordi samfunnet vil ta vare på en mild hersker. En keiser som ikke er mild og sprer frykt, skaper fiender og risikerer å bli avsatt eller drept av dem han hersker over. Derfor er mildhet ikke bare et gode, men også et middel for å sikre Romerriket fra korrupsjonen og forfølgelsen av borgere som Seneca selv hadde opplevd under keiserne Tiberius, Caligula og Claudius.

Brevveksling for et godt liv

Til sist kommer et utvalg på 22 av Senecas 124 brev om moralfilosofi til Lucilius, den samlingen som på latin heter Epistulae morales ad Lucilium og som på engelsk gjerne kalles Letters from a Stoic. Dette er Senecas klart mest kjente verk og var en av Michel de Montaignes hovedinspirasjoner i utviklingen av det moderne essayet. I brevene sine begynner Seneca med en dagligdags hendelse eller observasjon og bruker dette som utgangspunkt for en diskusjon om stoisk filosofi. En bekjent som rødmer leder tankene til forskjellen mellom fysiske reaksjoner og følelser; bråket på et treningssenter til hva som egentlig gir oss ro; en skuffende reise til at det ikke er omgivelsene vi må forandre, men oss selv. Her trenger ikke eksempelet på dårlig livsførsel være en korrupt tyrann eller dekadent konge, som er typisk for dialogene, men kan like gjerne være en personlig trener som bruker lønnen sin på festing og rus. Eller som Seneca sier det: «Drikking og svetting – et liv med magebesvær!».

LES OGSÅ: Kort og klart om stoikerne

Dette er klart den mest tilgjengelige delen av boken, og etter min mening, den beste. Brevformatet gjør det både lett å se for seg i hva slags situasjoner man kan få bruk for denne lærdommen, siden brevet er et svar på et problem Lucilius har støtt på, og samtidig får Seneca komme tilbake til de samme temaene over flere brev og slik gradvis utvikle en ide. Det er også her han best formulerer noen av ideene han har utviklet gjennom hele sitt forfatterskap, som hvordan vi alltid beveger oss mot døden: «Vi tar feil når vi tror at døden ligger foran oss; en stor del av den er allerede over. Den delen av livet som ligger bak oss, tilhører døden.»

Derfor er det synd at brevene står sist i boken, når det nok hadde vært enklest for leseren å begynne med brevene og så gå videre til de lengre og mer abstrakte dialogene. Grunnen er nok at Vidarforlaget har valgt å organisere tekstene kronologisk, men jeg vil anbefale leseren å ignorere dette og heller lese brevene først.

Om oversettelsen

Jeg har mye godt å si om Vidarforlagets utgivelse. Her er mange av Senecas viktigste skrifter, som ikke er mindre aktuelle i dag. Men tidvis skurrer språkdrakten.

Jeg har ikke noe ønske om å «ta oversetteren». Et spesielt stygt eksempel så vi på trykk i Klassekampen i vår, da Tom Egil Hverven hengte ut oversetter Nina Aspen under overskriften «Feil på feil». Hverven leste den svenske og norske teksten ved siden av hverandre og pekte ut hvert minste tilfelle der Aspen ikke hadde gjort helt riktig ordvalg. Anmeldelsen fremstod smålig, spesielt fordi noen få feil og kritikkverdige detaljer ble brukt til å sette hele Aspens arbeid i et dårlig lys og stille spørsmål ved om hun er kompetent nok til å oversette. Jeg mener på ingen måte at Frihagen og Tosterud mangler kompetanse. Men Verker i utvalg eksemplifiserer en trend og tradisjon i norsk oversettelse av klassiske språk som fortjener kritikk – nemlig en utstrakt bruk av gammelmodig språk.

Arkaiserende oversettelser er ikke nytt. På 1920-tallet gav Peter Østbye ut sine oversettelser på et (dansk-)norsk som allerede da var slående gammeldags; han brukte blant annet «ti» for «for». I utgivelser så sene som fra 2009 har jeg sett ordet «daddelverdig», et ord jeg aldri hadde møtt før jeg begynte å lese norske oversettelser fra gresk og latin. Det betyr sterkt kritikkverdig; en klart daddelverdig ordbruk i en moderne oversettelse.

LES OGSÅ: TILBAKE TIL RØTTENE

Senecas Verker i utvalg føyer seg dessverre inn i rekken. Mange ord måtte jeg rett og slett slå opp, som «å martre» og «laps», «halsstarrig» og «forventhet». Jeg stusset også over at oversetterne har valgt å la det latinske otium stå uoversatt, bl.a. i dialogen Om otium. Man kan bruke otium på norsk – det står i ordbøker og betyr fritid eller hvile – men ingen jeg har snakket med forstår hva det betyr, så det ville kanskje vært best å oversette det. Verker i utvalg er helhetlig ikke en dårlig oversettelse. Flere steder ble jeg imponert over hvor naturlig de får Seneca til å høres ut på norsk. Men da jeg jevnlig måtte streke under ord jeg ikke forstod, ble det vanskelig å sette pris på alt som er bra.

All skyld ligger vitterlig ikke på oversetterne. Her er det oversetterne, redaktørene og fagfeltet som helhet som bør spørre hvorfor vi ikke bruker enklere, mer moderne og ikke minst mer brukte ord når disse funker fint.

Det er ekstra synd når det gjelder Seneca. «I vår tid har stoisismen fått en renessanse,» kan vi lese på bokens bakside. De tar ikke feil. Mange unge, og særlig unge menn, har fått øynene opp for stoikerne. For å ta et anekdotisk eksempel: Jeg var nylig på filmkveld med noen kompiser. En av dem hadde med og viste frem boken han leste for øyeblikket – Meditations av Marcus Aurelius i engelsk oversettelse. Da utbrøt to av de andre at den hadde de også lest! En god bok, var de enige om. Dette er ikke filosofistudenter. Stoiske idealer som selvdisiplin og å ta livets mange slag med fatning treffer bredt.

Antikkens tanker oppleves som relevante av mange, og mange av dem er unge. Da er det, etter min mening, for dumt om disse plukker opp Epiktet, Marcus Aurelius og Seneca i engelsk oversettelse, og det fordi vi som forvalter kunnskapen om klassiske språk i Norge ikke greier å formidle tekstene på et tilgjengelig nok norsk. At Seneca, som skrev latin nettopp for å nå en bred leserskare, skal oppleves som utilgjengelig på norsk, er skuffende.

Konklusjon

Kritikken til tross, Senecas Verker i utvalg er en god bok. Den gir en bred innføring i Senecas filosofiske forfatterskap gjennom hans viktigste tekster, og Senecas vittighet og forkjærlighet for en spissformulering skinner gjennom. Jeg vil la Seneca selv få siste ord, med et sitat som minner oss om hva som er så tiltrekkende med et liv viet til filosofi: «I et slikt liv venter det deg mye kunnskap og visdom, kjærlighet til og øvelse i de stoiske dydene; du vil glemme lyster og begjær; du vil lære å leve og å dø; du vil leve i dyp ro».

Noter

Seneca, Lucius Annaeus. Verker i utvalg. Oversatt av Anne Katrine Frihagen & Bjørg Tosterud. Oslo: Solum Bokvennen, 2023.

Wilson, Emily. Seneca: A Life. London: Penguin Books, 2015.