HANNAH ARENDT: KJÆRLIGHET OG ONDSKAP

For den svenske teologen og etikeren Ann Heberlein har Hannah Arendt vært vesentlig helt siden studietiden på 90-tallet. Arendts resonnementer har forsynt Heberlein med både innsikter og inspirasjon som kan spores i flere tidligere utgivelser. Nå har hun viet en hel bok med tittelen Hannah Arendt. Kjærlighet og ondskap til denne toneangivende skikkelsen. Boka er oversatt til norsk av Knut Johansen, og ble utgitt på Cappelen Damm i slutten av 2020.

Den røde tråden for boka er Arendts virksomme liv – ikke som akademiker, men som engasjert medmenneske. I denne biografien forsøker Heberlein å vise hvordan Arendts tenkning ble formet både av store verdensbegivenheter og hennes personlige erfaringer og relasjoner. Det er med andre ord ikke filosofen Arendt som er i fokus, og etter å ha lest boka skjønner man hvorfor. Hannahs liv spenner over et hendelsesrikt kapittel i Vestens historie. Hun opplevde to verdenskriger, ble drevet på flukt i flere omganger og ender opp som en av det 20. århundrets viktigste intellektuelle. Heller ikke Arendts romantiske liv var av det kjedelige slaget. Affæren med Martin Heidegger var kontroversiell på flere nivå, og ekteskapene med Günther Stern og Heinrich Blücher er både fascinerende og gripende. Boken er således ikke skrevet hovedsakelig for fagfilosofene, men for den nysgjerrige sjel som vil bli bedre kjent med mennesket bak de kjente ideene om makt og vold, «ondskapens banalitet» og totalitarisme. Resultatet er en kort og lettbent biografi som raser gjennom et turbulent liv.

Samtidig vil Heberlein inkorporere filosofien og å sette den i en større sammenheng. Vi streifer innom flere begreper og ideer fra Arendt, men hovedfokuset er på to begreper som Heberlein synes er mest fruktbare, nemlig kjærlighet og ondskap. Å bruke disse to begrepene som utgangspunkt gjør at Heberlein kan jobbe både filosofisk og biografisk, for kjærlighet og ondskap var ikke bare livserfaringer for Arendt, men også teori. Arendt argumenterte som kjent for det avgjørende ved å kunne skille ondskap fra ukritisk adferd. Hvis vi kan vedkjenne oss at holocaust ikke var en konsekvens av ondskap, men snarere av mangelen på dømmekraft, så gir det oss et bedre utgangspunkt for å forhindre at noe lignende skjer igjen. Dømmekraften må da kultiveres, og det betyr at vi må tilrettelegge for dens utvikling. Likeså med kjærlighetsbegrepet var Arendt opptatt av det ikke måtte forveksles med nærliggende fenomener, som lengsel eller romantikk. Da svekkes vår evne til å gjenkjenne ekte kjærlighet. Ekte kjærlighet har en sammensveisede og forsonende kraft, som lar oss se verden og andre i sin egenart og annerledeshet, uten å ville eie eller oppgi seg selv for den. Slik sett er både ondskap og kjærlighet viktige tema for politisk teori og den menneskelig væren som sådan.

Til tross for at Heberlein er godt kjent med Arendts filosofi, gjør bokas utålmodige skrivestil det vanskelig å forstå dybden i Arendts tenkning. Forsøket på å jobbe både filosofisk og biografisk gjør at boka tidvis bærer preg av å ville for mye: Resonnementer beskrives, handlinger kommenteres, valg forklares og begreper presenteres – det er mye å gape over for en bok på 200 sider. Det er de filosofiske resonnementene som lider mest under dette, og boken hadde nok stått seg bedre dersom Heberlein hadde tatt seg mer tid og rom til å utdype de nokså komplekse ideene fra Arendt.

Et virksomt liv

Som Arendt-entusiast er det både interessant og spennende å få et dypere innblikk i flere av Arendts livserfaringer. Arendt var, slik Heberlein beskriver, et handlende menneske, lidenskapelig opptatt av å bringe mennesker sammen og i samtale – noe Arendt senere uttrykker som politikkens middel og mål. Hun hjalp flyktninger, arbeidet for flere organisasjoner, deriblant Youth Aliyah og Jewish Cultural Reconstruction og engasjerte seg etter hvert også aktivt i samfunnsdebatten. Det vil kanskje være nytt for noen at Arendt også skrev poesi, og at hun var god venn av flere prominente tenkere fra sin tid, som Walter Benjamin og Hans Jonas. Det er også interessant å lese om hennes flukt fra interneringsleiren Gurs i Frankrike. Etter å ha kommet seg ut av leiren bestemte Arendts seg for å gå og haike seg til fristedet Montauban, som var en flere dagers lang reise. Etter mange måneder borte fra sin mann Blücher, som hadde vært internert i Vernet, og uten noen kommunikasjonsmuligheter eller et hjem å dra til, så finner de tilfeldigvis hverandre igjen midt i folkemylderet på en av Montaubans største gater.

LES OGSÅ: TOTALITARISME FØR OG NÅ

Arendts innholdsrike liv gir i det hele tatt et godt driv til denne boka. Ved å velge å skildre dette, til dels på bekostning av hennes filosofiske bidrag, kan man ta seg i å tenke at Heberlein samtidig demonstrerer et av Arendts egne ankepunkt mot filosofien: At vita activa, det virksomme liv, historisk sett har blitt nedvurdert til fordel for vita contemplativa, det kontemplative liv. Dette skillet står i fokus i Arendts bok Vita Activa: Det virksomme liv. Arendt bruker det til å kritisere vestlig filosofi for å være for opptatt av individets kontemplative liv, og for dermed å ha bidratt til å nedvurdere livet i fellesskapet og handling.

Men Heberlein gjør ikke noe forsøk på å vise frem dette resonnementet. Hovedfokuset ligger på Arendts levde liv. Fremstillingen av Arendts tankegods fremstår dermed mer som digresjoner for å gi ekstra dybde til Arendts livshendelser. Der hun velger å gå inn på de filosofiske refleksjonene, er det med varierende suksess. Noe av grunnen er nok at Heberlein igjen og igjen tyr til andre kilder når hun skal formidle Arendts innsikter. Via flere titalls poeter, diktere, forfattere og tenkere forsøker hun å male frem Arendts ideer, men flere av navnene som nevnes har lite eller ingenting med Arendt å gjøre. Konsekvensen er at teksten får et preg av «name-dropping», og dette svekker Heberleins litterære uttrykk. Eksempelvis bruker hun filosofen Jonathan Glover og sosialpsykologen Philip Zimbardo for å få frem hva slags tankegods som ligger bak begrepet om den banale ondskap, hvor det ville være mer naturlig å lene seg på Arendts egne resonnementer. I tillegg kommer det flere digresjoner som virker noe unødvendige, som når hun vier flere sider på å kommentere forholdet mellom Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre samt Bertrand og Dora Russell, for å poengtere at et åpent forhold, som det Arendt og Blücher praktiserte, nok ikke var helt uproblematisk.

Amor Hannah

Heberlein er tydelig opptatt av å vise frem den geniale og fantastiske Hannah Arendt. Her er Heberlein raus med adjektivene. Arendt var briljant, viljesterk, ærlig og en særdeles god venn. Hun lå langt foran sine medelever, hadde alltid en bok i hånden, overlot aldri noe til tilfeldighetene, alltid bevisst sitt ansvar og aldri naiv. Det er et sympatisk portrett, og det gjør at man tidvis savner litt friksjon. Arendt har tross alt flere kontroversielle ideer mellom permene og har blitt kritisert for å ha et problematisk syn på rase og urbefolkning, samt for å risse opp et urealistisk syn på menneskets kapasitet til dømmekraft. Dette forblir uberørt av Heberlein.

LES OGSÅ: REVOLUSJONENS ÅND

Det gjøres med andre ord ingen forsøk på å gå i diskusjon med Arendt, og boken som helhet fremstår dermed noe ukritisk. Usympatiske trekk glattes over, og det nærmeste vi kommer en kritikk er i skildringen av Arendts forhold til Heidegger. Her avbildes Hannah som en ung kvinne, rammet av en lidenskapelig besettelse som trollbinder henne i årevis, og som gjør at hun etter krigen ikke makter å vedkjenne seg hvor engasjert Heidegger hadde vært i den nazistiske ideologien. Arendt tilgir ham, og ble en av de viktigste pådriverne for å bygge opp igjen Heideggers rykte. Men som Heberlein treffende bemerker, «det er hjerteskjærende å lese hennes ureserverte hyllest til ham. Det finnes nemlig ikke noe som helst empirisk belegg for hennes påstander, ingen dokumenter og ingen vitnesbyrd som underbygger Hannahs forsikring om at Martin Heidegger aldri har bekjent seg med nazismen» (s. 179).

Kjærlighet og ondskap

Heberleins største ambisjon er nok å vise frem Arendt som en høyaktuell tenker for våre dager. Her sparker hun inn en åpen dør. Men ett perspektiv fra Heberlein er spesielt interessant: hennes fokus på Arendts kjærlighetsbegrep. Arendt er som nevnt kjent for sitt begrep om den banale ondskap, men mange glemmer kanskje at Arendt først og fremst var opptatt av kjærlighet. Det var Augustins kjærlighetsbegrep som var i fokus for hennes doktoravhandling, og det var et like grunnleggende tema gjennom hennes forfatterskap som ondskap.

Heberlein tematiserer Arendts syn på kjærligheten i flere kapitler. Den romantiske kjærligheten, kjærligheten til sine neste, og til slutt, kjærligheten til verden. Sistnevnte, amor mundi, er spesielt vakkert skildret av Heberlein, og hun minner oss derigjennom på hvor viktig det er å se fremover, uten å glemme hva vi har gjort på veien, og hva som betinger oss. «Kjærligheten til verden innebærer en omsorg for livet, slik at det kan fortsette å eksistere» (s. 200). For mennesket er tross alt et verdensvesen snarere enn et naturvesen, ifølge Arendt. Det er den menneskeskapte verden – verden sammen med de andre – som muliggjør handling, individualitet og frihet. Å elske verden innebærer dermed ikke å godta den som den er, men å innse at verden betinger oss på godt og vondt, og videre at opprettholdelsen av vår verden fordrer ansvar – ikke bare for kloden, men også for tingene, institusjonene og medmenneskene som utgjør vår verden.

Hva kan vi lære av Hannah Arendt, spør Heberlein til slutt. Jo, å elske verden så høyt at vi tror at forandring er mulig. For å aktualisere Arendt i vår tid velger Heberlein altså å trekke frem hennes syn på kjærligheten snarere enn ondskapen. Biografien gir oss således ikke bare en voldsom historie, men også et forbilde for vår tid. Ved å vie siste del av boken til Arendts begrep om kjærlighet minner Heberlein oss om at verden betinges av oss like mye som vi betinges av den, og hvis vi lar vårt menneskelige overmot gjøre seg gjeldende på måter som neglisjerer vår omverden så mister vi også rommet for mangfold og individualitet, handling og ettertanke, tilgivelse og fornying. Dette er nok et fruktbart og positivt sluttpunkt – en refleksjon det er verd å dvele ved.