TOTALITARISME FØR OG NÅ

Artikkelen er opprinnelig publisert  som lederartikkel i Ny Tid. Originalteksten finner du her.

Er det mulig å se en dypere totalitarisme eller ideologi bakenfor vår tids storpolitiske ensretting – spesielt når det gjelder den eskalerende krigen i Ukraina?

La meg prøve – både ut fra Hannah Arendts store verk The Origin of Totalitarianism fra 1951 og i dag med boken The Psychology of Totalitarianism.¹

Året før Arendt dør i 1975, kommenterer hun totalitarisme-boken hun skrev på rundt 25 år tidligere. Her poengterer hun i et intervju med The New York Review at totalitarisme kan oppstå der folk har en forakt for situasjonen de er i, likegyldighet, stor frustrasjon, eller der de ikke lenger vet hva de kan tro på – der nærmest hva som helst skulle kunne være bedre. Man ønsker forandring. Totalitære ledere benytter seg av dette ved å organisere de frustrerte, og artikulerer en ideologi, en ‘fiksjon’ som lover en forandring mot noe ‘bedre’.

I likhet med dette skrev Arendt i 1951 hvordan Hitler fikk folk flest til å tro på fiksjonen om at ‘den jødiske elitens konspirasjon’ hadde skylden – samt ut fra naturen at alle som ikke var ‘egnet til å leve’, måtte utslettes. Og lenger østover klarte Stalin å overbevise folk flest om at man måtte utslette den undertrykkende borgerlige klassen, som ‘en døende klasse’ ut fra en historisk nødvendighet.

Men i 1974 kommenterer Arendt også hvor opptatt vi egentlig er av slike totalitære ledere som Hitler og Stalin. (Spør deg selv her underveis hvorfor verden er så orientert mot enkeltpersoner som Putin, Biden eller Zelenskyj.) Arendt hadde nemlig i mellomtiden skrevet boken Eichmann in Jerusalem: A Report on the Banality of Evil (1963). Intensjonen med denne nye boken var å oppløse betydningen av slike onde eller demoniske legender – samt ærefrykten for ‘store’ menn.

Det interessante er at hun i dette intervjuet svarer med å vise til Bertolt Brecht, som sa at storpolitiske kriminelle måtte avkles, og konfronteres med latter. Hitler ble faktisk først omtalt i Tyskland som en idiot – men da han kom til makten, ble store bøker skrevet om ham. Brecht nevner at til tross for Hitlers omfattende virksomhet var han ingen stor personlighet – ondskapen lå mer i konsekvensene han åpnet for. Ifølge Arendt bør ‘storhet’ sjelden anvendes.

Men så kommer det mest interessante, der hun igjen refererer Brecht, som skrev: «Om de regjerende klasser tillater en småkriminell å bli en stor kjeltring, gir det ham ingen rett til en privilegert posisjon i historien. […] at hva han har gjort, har store konsekvenser, gjør ham ikke mer betydningsfull.» Og videre sa Brecht: «Man kan si at tragedien forholder seg til menneskehetens lidelser på en mindre alvorlig måte enn komedien» (min utheving). Arendt mener han har rett, og legger til: «Samme hva han gjør, og om han har drept 10 millioner, er han fremdeles en klovn.»

Angst og folk flest

Men hva er det som får folk til å la seg forføre av slike ledere til å begå uhyrlige handlinger?

Filosofen Baruch Spinoza forundret seg allerede i 1670 over «hva som kunne lede massene til å gå inn for utilslørte tyrannier». Ja, hvem brydde seg egentlig om at Hitler selv skrev i Mein Kampf at bare løgnen var stor nok … Han skjønte nok hva Spinoza kalte massens ‘passive affekter’ – som frykt, hat, angst og hevngjerrighet. Frykt er det medier lever av. Hat mot andre er det politikere benytter seg av når de skaper fiendebilder. Hevngjerrighet kan leve i generasjoner. Men hva med angsten?

Mattias Desmet beskriver i The Psychology of Totalitarianism hvor nærværende angsten er i dag, der han refererer til Verdens Helseorganisasjon som ifølge ham har rapportert at én av fem i dag lider av angstforstyrrelser. Han underbygger også dette med dagens omfattende rusmisbruk, eller eksempelet der Belgias 11 millioner innbyggere bruker 300 millioner doser antidepressive medisiner årlig. Desmet legger til at «folk er foruroliget av ensomhet, tap av mening, udefinerbar angst og engstelser og føler seg generelt irritable, frustrert og/eller aggressive, og søker etter noe de kan utagere disse følelsene mot». Han viser også til en tredobling av rasistisk og truende språk på sosiale medier mellom 2015 og 2020.

Ved å enes om en egnet ‘fiende’ gjenfinner et desintegrert samfunn en sammenheng, energi og mening. Kampen mot fienden, som angsten rettes mot, blir en misjon eller oppgave ladet med patos og helter. I dag kan dette være ‘USA’ eller ‘Putin’.

Arendt beskriver samtidig noe dypsindig: totalitære bevegelser lar folk flest miste sin identitet – sin individualitet, sitt selv, og de betegnes og behandles gjerne som ‘overflødige’ og identitetsløse. Eksempelvis slik konsentrasjonsleiren reduserer alles evne til å tenke, erfare og vurdere. Hun nevner hvor mange som vandret motstandsløst inn i gasskamrene. Og hvor selvmord nærmest bare skjedde forut for ankomsten til leiren.

Ideologier

De lederne som vet å benytte seg av folkets frustrasjon, selv om slike ‘førere’ er noen komiske skikkelser, skaper den ideologien folk flest kan drives av – som tidens nye zeitgeist eller myte. Som Arendt skrev i 1951, vil de således ikke lenger skille mellom hva som er fakta og fiksjon, sant og falskt – ja, tenk bare hvordan fake news i dag bidrar til denne forvirringen.

Innen totalitær ideologi aksepteres ikke motstridende fakta – ‘dissidenter’ blir raskt fjernet. Som i dagens Kina, der en standup-komikers lille latterliggjøring av det ‘ærbare’ militæret ikke ble tolerert – han ble raskt sparket, og selskapet saksøkt for rundt 20 millioner kroner av staten.

Med ideologi gis alle de ensomme og muligens ‘selv-løse’ i moderne ‘atomære’ samfunn en identitet. Slik blir illusjonen viktigere enn virkeligheten for folk flest. Og ideologi innehar logikken som medfører at har man sagt A, må man si B osv. – denne ensrettingen aksepterer ikke kompromisser eller diplomati. Man er ifølge Arendt besatt av å vinne.

Slik Vesten med Zelenskyj i dag skal ‘vinne’ over Russland, en atommakt med fire–fem ganger større befolkning enn dagens Ukraina? Ja, koste hva det koste vil – om så en eskalering fører til en atomkrig der anslagsvis 3 milliarder mennesker dør?

Vi snakker da om større totaler enn skrekkregimene tidligere. Eksempelvis Stalins krig mot Ukraina på begynnelsen av 30-tallet der mellom 12 og 21 millioner døde – ifølge Arendt antok man at 8 millioner ble utryddet bare på ett år. Men hva med før Stalin? Ifølge Desmets bok henrettet tsarens Russland rundt 17 personer årlig, noe de russiske revolusjonære mente var skandaløst – de prøvde å avskaffe dødsstraffen. Men hva skjedde etter revolusjonen i 1917? Man registrerte deretter 540 årlige henrettelser, som så økte frem til eksempelvis i 1937, da 600 000 ble henrettet. Et totalitært regime viste seg den gangen mer effektivt …

Totaliserende ideologi benyttes også av Putins Russland – selv om Stalins brutalitet mot egne borgere var av en annen karakter. Likevel. Man kan her være enig med norske NUPI (seminar 16. juni), som nevner Kremls «ideologiske økosystemer» og hvordan den militære sfæren har eksplodert med «utformingen av den nye statsideologien». Men nå er det nok ikke bare Russland som fengsler egne kritikere, såkalte utenlandske agenter, og benytter totalitær propaganda. Også Ukraina benytter ideologi som våpen, slik de både ‘utelukker’ eller dreper annerledes tenkende, kaster partier ut av parlamentet, forfører Vesten med sin nye erfarne ‘skuespiller’ – og fremmer en fascistisk ideologi.

Propaganda og profeti

Arendt nevner i boken på hele 703 sider hvordan totalitarisme bruker terror og propaganda for å etablere ‘bevegelsen’ i hodet på folk. I kapittelet «Totalitarian Propaganda» beskriver hun hvordan terror uten propaganda vil miste sin psykologiske effekt, og propaganda uten terror vil miste noe av sin kraft. Hun nevner at massene må vinnes gjennom propaganda – da bare mobben og elitene i utgangspunktet er overbevist.

Totalitær propaganda består også av lederens ‘ufeilbarlighet’, slik Hitler aldri kunne innrømme en feil. Og som Arendt skriver, har «totalitære diktatorer vanen med å erklære sine politiske intensjoner i en profetisk form». Som Hitler talte i Riksdagen i 1939: «Jeg vil i dag igjen komme med en profeti: Om tilfellet med de jødiske finansmennene […] igjen lykkes med å kaste folkene ut i en verdenskrig, vil resultatet bli […] utslettelsen av den jødiske rase i Europa.» Ifølge Arendt kan totalitære ledere friste med «en seier som er uavhengig av ‘midlertidige’ tap […] fordi massene, i kontrast til klassene, vil ha seier og suksess som sådanne».

Som hun legger til i propaganda-kapittelet, lar folk flest under pågående ideologi seg ikke overbevise av fakta, «heller ikke oppdiktede fakta, men bare konsistensen av systemet de antakelig er en del av. […] Totalitær propaganda drives av flukten fra virkeligheten inn i fiksjonen, fra ‘tilfeldighet’ inn i konsistens». Mange ønsker enkle ‘varige’ løsninger, fremfor en verden med sine vilkårligheter. (Se vår midtseksjon denne gang om propaganda og offentlighet, s. 25–40.)

Vel. Den økende militarismen som NATO og USA pisker opp sammen med Russland og Ukraina, har stadfestet et par ideologier som ‘alle’ må følge til de ‘vinner’, selv om dette nå kan bli enormt destruktivt.

Ledere som gamle Biden, gamle Putin, eller de noe yngre Stoltenberg og Zelenskyj, burde bli møtt med latter og bli sett i den komedien de spiller opp – som millioner nå deltar i. Men konsekvensene er bare så altfor alvorlige. Latteren setter seg derfor heller fast i halsen. Dessverre.

Noter

1. Av Mattias Desmet, Chelsea Green Publishing, London, 2022