BLI FAR NÅ?

Whyman begynner sin bok med å vise til tre spørsmål Immanuel Kant stiller i Kritikk av den rene fornuft. Der spørsmålene «Hva kan jeg vite?» og «Hva bør jeg gjøre?» har vært en sentral del av filosofiens kjernevirksomhet, skriver Kant at også spørsmålet «Hva kan jeg håpe på?» bør oppta en sentral rolle i filosofien.

Erfaringen til Whymans er imidlertid at samfunnet generelt og filosofien spesielt har mistet det siste spørsmålet av syne. Med Kant slår han fast at uten håp blir de andre to spørsmålene meningsløse. For hva er vitsen med å ha rett eller å gjøre rett om vi uansett er fordømte? I Infinitely Full of Hope forsøker han å svare Kants tredje spørsmål, men uten å ty til religiøs forklaring slik sin tyske forgjenger gjorde.

Det var da han så ultralydbildene av det levende fostret i livmoren til sin kjæreste Edie, at Whyman begynte å undre om barnet kunne forvente seg et godt liv. Dette er et filosofisk problem, påpeker han. Det er da også et filosofisk plan Whyman beveger seg på, men han påpeker flere steder at han ønsker å praktisere en filosofi som ligger hverdagslivet nært. Boken rommer mange innsiktsfulle perspektiver på farskap. Jeg vil her likevel vektlegge aspektene ved boken som er relevant for flere enn fedre, og forsøke å vise styrken, men også svakhetene ved dem.

Håpets holdning

Målet til Whyman er å bygge en teori om håpet via et innfall forfatteren Franz Kafka en gang fikk i en samtale med en venn, Max Brod, som erindret samtalen på følgende måte:

«I remember a conversation with Kafka which began with present-day Europe and the decline of the human race. 

'We are nihilistic thoughts, suicidal thoughts, that come into God’s head,’ Kafka said. This reminded me at first of the Gnostic view of life: God as the evil demiurge, the world as his Fall.

‘Oh no,’ said Kafka, ‘our world is only a bad mood of God, a bad day of his.’ ‘Then there is hope outside this manifestation of the world that we know.’ He smiled. ‘Oh, plenty of hope, an infinite amount of hope — but not for us.’»²

Gjennom Kafkas noe intrikate setning – hvorfra bokens tittel er hentet – kommer Whyman frem til at det finnes håp, men det er ikke ment for ham. Håpet er ikke ment for noe individ i dag, men for de kommende generasjoner. Selv om håpet ikke er ment for Whyman selv, er det likevel koblet til ham gjennom fremtiden. Det ligger en slags gambling til grunn her, troen på at å tilføre noe nytt til verden også kan endre den; at fremtiden ikke er skrevet i sten. Det er dette som får Whyman til å håpe. Dette er en kompleks påstand, og kan kanskje sies å være preget av et paradoks: håp finnes ikke, bare i fremtiden. Men nettopp derfor er det håp.

Hans håpefulle holdning skiller seg fra utbredte tendenser i vårt samfunn. Håp er fraværet av kynisme, resignasjon eller fortvilelse, kan vi lese. For å forklare hva boken er ment som et svar på, viser Whyman til den kapitalistiske realismen.

Den kapitalistiske realismen er en samfunnstilstand kulturkritikeren Mark Fisher beskriver i en bok med samme navn fra 2009 og som nettopp er oversatt til norsk. Med «realisme» viste Fisher til den utbredte følelsen av at selv om kapitalismen er et forferdelig system, fremstår likevel kapitalismen for mange som det eneste «realistiske» alternativet. Kort sagt, argumenterte Fisher, er det blitt enklere å forestille seg jordens undergang enn kapitalismens undergang. Fishers bok begynner da også passende med en beskrivelse av Children of Men (2006), en film som handlet om en nær fremtid hvor massesterilitet av ukjente årsaker preget menneskeheten, men hvor kapitalismen tralter nærmest som om ingenting var hendt.

Sentralt i Fishers analyse, er at denne fatalismen også preger venstresiden i form av hva han kalte «refleksiv impotens»:

«De er klar over at ting ikke er på stell, men også klar over at det ikke er noen verdens ting de kan gjøre med det. Men denne ‘kunnskapen’, denne refleksiviteten, er ikke en passiv observasjon av en allerede eksisterende tingenes tilstand. Den er en selvoppfyllende profeti.»³

For å komme ut av denne apokalyptiske stillstanden mener Whyman at vi må lære oss å håpe. Det er en holdning som nettopp er fordrevet av den kapitalistiske realismen.

Det er likevel ikke snakk om håp som en optimistisk hengivelse til skjebnen. I sin positive definisjon av håp mener Whyman vi bør forstå holdningen ikke bare som anerkjennelsen av at ting kommer til å bli bedre, men også at håp innebærer et aktivt ønske om at dette bedre vil skje. Sistnevnte er drivkraften som skal få førstnevnte til å skje.

For å forklare denne nærmest magiske kraften i håpet, trekker Whyman på Frankfurterskolen. I boken kan vi utførlig lese om Theodor W. Adornos oppfordring til å tenke på all lidelse i dag sett fra en fremtid hvor rettferdighet har vunnet frem. Enda viktigere for Whyman er Herbert Marcuses filosofi. For Marcuse representerte 60- og 70-tallets motkultur en «fantasi» som kunne påvirke virkeligheten, en fiksjon som blir virkelig. Virkeligheten var ifølge Marcuse i alt for stor grad begrenset av samfunnets kollektive «realitetsprinsipp». 

Dette prinsippet var Sigmund Freuds måte å forklare hvordan den menneskelige psykens tendens henimot «lystprinsippet» i praksis ble realitetsorientert. Hensikten med realitetsprinsippet er å unngå at vi ender opp med å utelukkende søke å mette våre lyster, for med et slik måtehold kan vi på lengere sikt følge lystprinsippet. Samtidig er det slik, mente Marcuse, at hva som er realistisk slettes ikke er gitt, men kulturelt mediert, særlig på et samfunnsnivå. Fantasier kunne ifølge ham nettopp åpne opp for muligheter som enda ikke var realiserte. Poenget til Whyman er at håp kan fungere som en slik fantasi som påvirker virkeligheten i en bedre retning.

Whyman ønsker ikke bare å forklare hvordan håp kan fungere, men også hvordan vi kan bli mer håpefulle. Vi vet at verden er dårlig, og vi vet at vi bør gjøre noe. Likevel håper vi for lite og gjør for lite. Kanskje, foreslår Whyman, er vi ikke gode nok mennesker til å gjøre det de globale utfordringene som klimakrisen krever av oss? Derfor foreslår han at vi begynner å dyrke dyder som gjør oss mer håpefulle, sånn som å verdsette at endring må begynne i det små (beskjedenhet) og at vi blir mer kollektivt orientert (solidaritet).

Fra filosofiske dyder til politiske flanker?

Diskusjonen om håp er forfriskende lesning, ikke minst fordi den berører det som ofte ligger implisitt til grunn blant dem som kjemper for en bedre verden. Boken gir på vellykket vis et språk for å forstå hvorfor vi skal håpe, og ikke minst hvorfor en slik holdning er vesentlig for venstresiden i møte med den kapitalistiske realismen, den utbredte følelsen som slår fast at forandring er umulig. Uten håp, ville politikk simpelthen ikke gitt mening. Samtidig mangler Whyman en refleksjon rundt holdninger som er minst like viktige som håp, eller en refleksjon over håpets begrensninger.

I møte med klimakatastrofen er ikke Whyman alene om å tematisere håp. Forfatteren Rebecca Solnit har skrevet en kjent bok om tematikken, Hope in the Dark. Humanøkologen Andreas Malm vier også mye plass til håpets rolle i sin bok Hvordan sprenge en rørledning (som snart foreligger i min og Daniel Verneggs oversettelse). Hva som i særlig grad skiller den militante humanøkologen fra Whyman, er måten Malm diskuterer håpets holdning på uten å henfalle til filosofiske termer som viser til den indre psykologi à la «dyder», men en større vektlegging av handling.

I kapitlet «Kampen mot håpløsheten» siterer eksempelvis Malm nevnte Solnit, og skriver:

«Som hvert sandkorn på stranden kan et individ som slutter seg til et mot-kollektiv øke dets kapasitet på marginen, og kollektivet beseire fienden. Mer trengs ikke for å opprettholde et minimum av håp: at en lykkes er hverken sikkert eller sannsynlig, men mulig. (…) ‘Hva som helst kan skje, og hvorvidt vi handler eller ikke har alt å si’, hevder Rebecca Solnit. ‘Håpet er ikke en dør, men en følelse av at det et eller annet sted kan være en.’ Eller enda mer bevegende: ‘håpet er en øks du i en nødssituasjon hugger deg gjennom dører med’.»⁴

Malm tolker dette bokstavelig, og tar til orde for at det som virkelig kan vekke håp i vår tid er radikale flanker til den brede klimabevegelsen. Virkningen av slike flanker, påpeker han, er håp. Eksempelvis trekker han frem hvordan en aksjon utført av African National Congress (ANC) i Sør-Afrika på 80-tallet mot Sasol — apartheidstatens oljeselskap.

«I hele tre dager kunne energiske tilskuere fra Johannesburg se røykskyen stige. Aksjonen ‘knuste myten om de hvites uangripelighet. Det handlet ikke om mengden olje som forsvant … det var skyen med røyk som var viktig. Sasol var et maktsymbol,’ erindret ANC-aktivisten Frene Ginwala.»⁵

Spørsmålet som da melder seg, er hvorvidt mot ikke er en vel så viktig dyd som håp. Mark Fisher er klar i sin dom. I artikkelen «Abandon Hope (Summer is Coming)», tydeliggjorde han forskjellen mellom håp og mot. Der førstnevnte er koblet til en viss følelse av usikkerhet, er mot fritatt fra sistnevnte affekt. For å forklare disse affektens virkning, viste Fisher til termen han var med å skape på 90-tallet: hyperstisjon. Begrepet er nærmest identisk med Marcuses idé om fantasi, og viser til ideer som virkeliggjør sin egen eksistens. Ordet er sammensatt av hype (virale fenomen) og superstition (overtro), og var ment å forklare hvordan populære idéer kan inngå i spiraler som resulterer som selvoppfyllende profetier. For Fisher er håp noe som kan være en hyperstisjon, men den kan like fullt forbli en ren overtro uten virkning. Mot, derimot, er «av natur hyperstisjonell: det øker umiddelbart handlingsviljen, som igjen forsterker motet» ad infinitum.⁶ Kanskje kan vi si at mot er et middel, mens håp har mer å gjøre med et mål. Akkurat hva dette motet skal innebære, kan Malm selvsagt ikke være ene om å definere. Mot kan ta mange former.

Ikke hvorvidt, men hvordan vi får barn

Det er imidlertid ikke bare en manglende distinksjon mellom dydene mot og håp Whymans bok preges av, men også, paradoksalt nok, fravær av et virkelig radikalt håp. Hvis vi først skal håpe, hvorfor ikke håpe hinsides vår tids «realiteter»?

Whyman skriver at det å bli far var hans motivasjon til å skrive om håp. Det virker som om han nærmest ikke har fått med seg at det finnes en stor mengde litteratur som nettopp har undersøkt hvordan vår beskjeftigelse med fremtiden underbevisst nærmest alltid er forbundet med ideen om å «få barn».

Denne litteraturen har ikke bare vært begrenset til filosofiske salonger, men har også hatt et bredere nedslagsfelt. Sheila Hetis roman Morskap er et kjent eksempel.⁷ Heti kjenner på erfaringene Whyman drøfter, nemlig redselen for å få barn i lys av klimakrisen. Samtidig undersøker Heti hva fenomener som «morskap» og «barn» i det hele tatt er, fenomen som i stor grad tas for gitt i Whymans bok. Heti sammenligner eksempelvis det å ikke få barn nærmest som en egen legning. Likevel kan hun som frivillig barnløs diskutere fremtiden, og det bør være selvsagt.

Det er særlig kulturkritikeren Lee Edelman som med boken No Future er kjent for å argumentere for at selve idéen om fremtiden er heteronormativ, det vil si koblet til den dominerende samlivsformen mann/kvinne/barn. Med begrepet «reproduktiv futurisme» synliggjør Edelman hvordan fremtiden og politikk ofte ideologisk er mediert gjennom idéen om Barnet.⁸ Dette er en utfordrende og filosofisk tråd Whyman burde plukket opp i en bok som tar sikte på å teoretisere farskap og håp.

Whyman kommer i boken med et kort forsvar for kjernefamilien, og det handler kort sagt om at han foretrekker den. Poenget mitt er imidlertid at han likevel ikke kommer unna hvordan vi som samfunn leser fremtiden gjennom ideen om familie og barn.

«Fremmed fremtid»

I en diskusjon av Edelmans provokative bok viser eksempelvis teoretikeren Helen Hester i boken Xenofeminism at en fallgruve for klima- og miljøbevegelsen er å reprodusere en heteronormativ versjon av fremtiden, hvor ikke bare kjernefamilien står i sentrum, men også er utgangspunktet for manges fremtidsspekulasjoner. Der hun er enig i analysen av at fremtiden ofte forstås heteronormativ, utfordrer hun like fullt Edelmans kontante avslag av fremtiden som sådan. Selvsagt kan du mene noe om den uavhengig om du har barn eller ei.⁹ Å gi opp fremtiden, skriver Hester, minner dessuten om den kapitalistiske realismens vektlegging av at det ikke finnes alternativer. Dessuten, påpeker hun, vil en politikk påvirket av «håpets muliggjørende affekter» være virksom i samtiden.¹⁰ Det er med andre ord vanskelig å skille fremtid og nåtid.

Hesters mål er å skape en mer inkluderende fremtid – en «fremmed fremtid» – som ikke reproduserer vår samtid. Etter å ha vist til en rekke miljøkampanjer som typisk viser en (hvit) forelder og et barn som holder hender, skriver hun: «i den grad vi fremstiller vår aktivisme som et forsvar for jorden på vegne av ‘våre’ barn, risikerer vi å fremme en innsnevret, ekskluderende og fremmedfiendtlig idé om hvilke menneskers eksistens som teller.»¹¹ 

Til forskjell fra dette håper Hester at løsningen ligger i «en reorientering vekk fra reproduktiv futurisme henimot andre modeller for slektskap og xeno-solidaritet».¹² «Xeno» viser her til det fremmede. Poenget er imidlertid ikke bare at vi bør ha solidaritet med det enkelte tenker på som fremmed, men også at vi bør unngå å reprodusere det «kjente» i det uendelige, nettopp ved å omfavne det fremmede og gjøre opp med en ide om det «autentiske», «naturlige» og «tradisjonelle». Det betyr imidlertid ikke at vi skal se ned på det «normale». Som Hester skriver: «den kulturelle avvisningen av familiens blodsbånd bør innrettes mindre som en avvisning av foreldre og forsørgere som sådan, og mer som en solidarisk handling med nye mennesker som ankommer (det være seg flyktninger, nye forsørgerroller eller flere barn).»¹³

Et sentralt poeng til Hester er at en utbredt holdning er at det ikke lenger finnes realistiske alternativer til kjernefamilien. Vi lider, som hun tidligere har påpekt med en allusjon til Fisher, av en «domestisk realisme».¹⁴ Eller som teoretikeren Sophie Lewis, som også nylig har tenkt radikalt om familien, på lignende vis påpeker i Abolish the Family: «Det kan virke som om det er enklere å forestille seg slutten på kapitalismen enn […] slutten på kjernefamilien.»¹⁵

Whyman er lite innstilt på å gå inn i denne dialogen. Et sted i boken beskriver han familien simpelthen som det han kaller en Hegeliansk basic, altså noe uunngåelig. Et annet sted, i en fersk omtale av Lewis’ prosjekt, skriver Whyman ytterligere: «vi trenger familien, fordi den oppfyller spesifikke behov. Disse behovene kan ikke simpelthen ønskes vekk.»¹⁶ Ved å låse seg fast i et slikt argument om familiens nødvendighet, synes Whyman for det første å være preget av en innsnevret versjon av realitetsprinsippet, et prinsipp Marcuse med rette hevdet motkulturen kan lære oss å sprenge i fillebiter. Samtidig er mitt poeng her at Whyman tilsynelatende ikke innser at en kritikk av kjernefamilien åpner opp for radikalt andre forståelser av fremtiden som sådan. En slik horisont forsvinner all den tid han henger seg opp i kjernefamiliens praktikaliteter, i vår tids «realiteter».

Jeg vil likevel hevde at Whyman er på sporet av en mer filosofisk forståelse av fremtiden i bokens begynnelse, hvor han viser til Kafkas fabulerende håpsteori. Problemet er bare at han gjennom boken ikke helt plukker opp tråden, men simpelthen lar den henge i luften. Som Kafka sa, er ikke håpet for oss, men for andre. Kanskje kan vi finne en ny solidaritet rettet mot fremtiden nettopp her.

anmeldelse

LES OGSÅ:
FREMSYNT MEN TUNGLEST KAPITALKRITIKK

Noter

1. Fisher, Mark. 2021. «‘A Social and Psychic Revolution of Almost Inconceivable Magnitude’: Countercultural Bohemia as Prefiguration» i Postcapitalist Desire: The Final Lectures. (red. og introduksjon Matt Colquhoun). Repeater Books, s. 101. Referanse til Helen Hester i en forelesning holdt den 14. november 2016. Dette sitatet, i likhet med de andre i teksten, er hvis ikke annet oppgitt til norsk av meg.
   
2. Max Brod sitert i Whyman, Tom. 2021. Infinitely Full of Hope: Fatherhood and the Future in an Age of Crisis and Disaster. Repeater Books, 2021.
3. Fisher, Mark. 2023 [2009]. Den kapitalistiske realismen: Finnes det ingen alternativ? Oversatt til norsk av Alf Jørgen Schnell & Daniel Vernegg. Moss: H//O//F forlag, s. 57.
4. Malm, Andreas. 2023 (under publisering). Hvordan sprenge en rørledning: Om å lære å kjempe mens verden brenner. Oversatt til norsk av Alf Jørgen Schnell & Daniel Vernegg. Oslo: Solum Bokvennen. Se også: Solnit, Rebecca. 2016. Hope in the Dark: Untold Histories, Wild Possibilities. Edinburgh: Canongate.
5. Malm op. cit. Se for øvrig TV-serien Andor (2022) fra Star Wars-universet for en nær identisk beskrivelse av virkningen av slik form for subversiv aktivitet, men da i forbindelse med en aksjon rettet mot et av Imperiets pengereserver. I 2022 kom for øvrig Daniel Goldhabers filmatisering av Malms bok som opprinnelig kom i 2021, How to Blow Up a Pipeline.
6. Fisher, Mark. 2018. «Abandon Hope (Summer is Coming)» i k-punk: The Collected and Unpublished Writings of Mark Fisher (2004-2016) (red. Darren Ambrose). London: Repeater Books, s. 579. Skillet mellom håp og mot henter han fra Baruch Spinoza. Hva affekter og profetier angår, finner vi fot øvrig i Malms diskusjon av forskeren Catriona McKinnon en nær identisk beskrivelse av hvordan Fisher beskriver refleksiv impotens: «Klimafatalisme er en performativ selvmotsigelse.», skriver Malm, og fortsetter: «Heller enn å passivt reflektere en viss sannsynlighetsdistribusjon, bekrefter den den aktivt. Eller med McKinnon: ‘den kan bli til en selvoppfyllende profeti: det som igjen og igjen hevdes å være umulig blir derved umulig’. Jo flere som forteller oss at en radikal reorientering er umulig, jo mindre blir den mulig å forestille seg.» Malm, Andreas op. cit. Se også: McKinnon, Catriona 2014. «Climate Change: Against Despair», Ethics and the Environment, 19.
7. Heti, Sheila. 2018. Morskap. Oversatt til norsk av Johanne Herføl Fronth-Nygren. Oslo: Gyldendal.
8. Lee, Edelman. 2004. No Future: Queer Theory and the Death Drive. Duke University Press
9. Kanskje en av de mer legendariske henvendelsene til et barn i relasjon til den politiske fremtiden, kom da også fra en onkel. Se Baldwin, James. 1990 [1963]. «My Dungeon Shook: Letter to My Nephew on the One Hundredth Anniversary of the Emancipation» i The Fire Next Time. Penguin Books Ltd.
10. Hester, Helen. 2018. Xenofeminism. Cambridge: Polity Press, s. 69.
11. Ibid., s. 54
12. Ibid., 61—62
13. Ibid., 62
14. Hester, Helen. 2017. «Promethean Labors and Domestic Realism» i e-flux, september 2017.
15. Lewis, Sophie. 2022. Abolish the Family: A Manifesto for Care and Liberation. London: Verso Books, s. 6.
16. Whyman, Tom. 2022. «What Does it Mean to 'Abolish the Family'? » i ArtReview, 11. oktober 2022. https://artreview.com/what-does-it-mean-to-abolish-the-family/

 Endringslogg 21. mars 2024: Bilde og bildetekst er oppdatert med det norske oversettelsen av Hvordan sprenge en rørledning.