PÅ SPORET AV EN NY NATURFORSTÅELSE?

Klimakrisen og naturkrisen truer vårt, og millioner av arters, livsgrunnlag, og disse krisene er tett sammenkoblet. Vi har visst lenge, veldig lenge, at det kreves en ny kurs. Her hjemme stilte Brundtlandkommisjonens rapport, Vår felles framtid, riktig diagnose i 1987. Vi levde over evne, planeten kunne ikke bære oss, og tiden var inne for en kursendring. Om diagnosen var riktig og viktig, så bar medisinen preg av fromme ønsker, kamferdråper og grøtomslag. I praksis ble Gros politikk på hjemmebane stø kurs, og også i Vår felles framtid ble videre materiell og økonomisk vekst ikke bare sett på som en mulighet, men også en forutsetning.

Det faktum at vekstmedaljen også hadde en bakside ble påpekt i Rachel Carsons Silent Spring fra 1962 og Paul Ehrlichs The Population Bomb fra 1968. En mer generell vekstkritikk kom fra en gruppe forskere (kalt Romaklubben), som med Limits to Growth i 1972 skapte en ny debatt om forbruksvekst, og behovet for «kursendringer» i samfunnsutviklingen. Samme år ga også Erik Dammann her hjemme ut boka Fremtiden i våre hender, og to år senere samlet han 3000 mennesker i en fullsatt Nadderudhall for å spre budskapet om at vekstideologien måtte forlates. At vi er nødt til å søke andre verdier enn stadig økende velstand, var – og er – det sentrale argumentet i denne tradisjonen. Og der er vi fortsatt; roret synes surret fast på stø kurs.

Mye har naturligvis skjedd siden 1987. Klimaproblemer og naturtap stirrer oss i hvitøyet, og alvoret synes offisielt erkjent, men løsningen er fortsatt vekst. Denne gangen riktignok grønn vekst i form av «det grønne skiftet». Og teknologien kan utvilsomt bidra, men vi kan ikke vokse oss ut av problemene med det samme verktøyet som har skapt problemet. Det trengs noe annet, men hva er dette andre? Alle som forsøker seg med argumenter om nedvekst blir slått i hodet med den økonomiske virkeligheten, trusler om resesjon og elendighet. Dessuten, har ikke veksten tjent oss vel? Har ikke livet blitt bedre, enklere og lengre takket være veksten? Hvorfor da gi avkall på denne suksessoppskriften? Problemet er bare at vekstgevinsten i vår del av verden var realisert allerede på 60-tallet. Siden har veksten i økende grad blitt dysfunksjonell, dels farlig, og den baserer seg på ressursene til de som ennå ikke er født. Den er et generasjonstyveri.

Vi må tenke nytt sier også Andrew Kroglund i sin bok Økotopia. På poret av en ny naturforståelse. Utfordringen i dag består i å finne et alternativ som er realistisk og som har tilstrekkelig appell til å bli realisert. Det er ikke nok å fremsnakke det rike liv med enkle midler, nå kreves handling. Det nye Norge som skal vokse frem, må være en økologisk nasjon, hevder Kroglund, et økokrati. Det vil si et land som tufter demokratiet sitt på økologiens premisser. Å la økologien få forrang framfor økonomien er en nødvendighet. Han skisserer her sin økotopi, men er det også en utopi?

Dypøkologiens inspirasjon

Kroglund bruker mange sjangergrep på veien mot denne konklusjonen, skjønt den ligger mellom linjene hele veien. Boken begynner med en gjennomgang av klodens skjeve gang og hvor vi befinner oss nå, samt et personlig vitnesbyrd om hogst og tapt skognatur på en sykkeltur gjennom marka som en inngang til status for norsk natur. Den er ikke god; hyttebyene eser ut og flere er planlagt, og (nye) veier har forkjørsrett – også gjennom fredede deltaer. Og det står heller ikke bra til med mangfoldet, tross at ingen vil dyrene eller naturen noe vondt. Det er bare Systemet som krever sine ofre, og dette drives fram av en selvtildelt rett som naturens herskere og forvaltere, en oppfatning som fortsatt sitter dypt i oss. Vi har fjernet oss fra naturen, blitt fremmede i den, og ser først og sist dens instrumentelle verdi.

LES OGSÅ: GAMLE GRØNNE TANKER FOR GRÅ TIDER

Kan vi søke tilbake i romantikken og overgangen mellom 1700- og 1800-tallet, for å gjenfinne noen av de dype naturfølelsene Norge og norsk identitet opprinnelig er tuftet på?, spør Kroglund, og tar oss med på et gjensyn med kunstens, kulturens og de første fjellvandrernes oppdagelse av norsk natur. Natur er viktig for den norske identiteten (sånn sett er det et paradoks at vi tar så dårlig vare på den), og mye av vår nasjonalfølelse vokste fram i skisporet etter Nansen og nasjonalromantikkens kunst.

Samtidig var dette begynnelse på en åpning og tilrettelegging av naturen som også innebar et tap, det type tap som filosofen Peter Wessel Zapffe argumentere hardt og ironisk mot allerede fra 1930-tallet. Og Zapffe er nettopp en av de tre Kroglund har plukket ut som tidlige naturforkjempere som så hvilken vei det bar. Under tittelen «Gutta på skauen I» presenteres Zapffe sammen med Mikkjel Fønhus – og kanskje litt mer overraskende Knut Hamsun. På den annen side; det er vanskelig å finne tydeligere sivilisasjonskritikk enn Markens Grøde. Det er også mange likhetspunkter mellom Zapffes og Hamsuns kritikk av moderniteten og et fordummende konsumsamfunn, men hos begge kan man spørre om det ikke først og fremst dreier seg om vern av menneskelig opplevelsesmuligheter og «tradisjonelle verdier», mens naturen som sådan er sekundær.

Midtveis i boka kommer vi til dypøkologien som er en sentral del av Kroglunds budskap, sterkt inspirert av Arne Næss og Hans Jonas. Dette dreier seg dels om «det rike liv med enkle midler», men også om dyrs og naturs rettigheter, og om et dypere og inderligere forhold til natur. Et godt grep av Kroglunds er å benytte samtaler med personer som er «tett på», og som kobler debatten til egne opplevelser og refleksjoner. Han samtaler blant annet med filosofen Arne Johan Vetlesen, en sentral talsmann for nødvendigheten av et annet og mindre instrumentelt forhold til natur og dyr, men samtidig en mann med kritiske bemerkninger til Arne Næss. Det er fint at ikke alle involverte klapper hverandre på skuldrene.

Kroglund oppsøker også en av de som fortsatt utgjør den dypøkologiske grunnstammen, Nils Faarlund, som tildeles et eget kapittel med tittelen «Et møte med den siste Mohikaner». En sentral arv etter Faarlund er Stetinderklæringen, som også vies stor plass i denne boka. Stetinderklæringen er på mange vis et dypøkologisk manifest, en slags bekjennelse, som innledes slik:

VI ERKJENNER AT 

Natur og menneske utgjør en helhet og et skjebnefellesskap:
Naturen er kulturens hjem.
Livet handler om de forhold vi er vevet inn i:
Alt liv er liv i avhengighet
Naturverd og menneskeverd er på det nærmeste forent: Det vi gjør mot naturen, gjør vi mot oss selv.

Dypøkologien rommer det ideologiske grunnlaget for en mer de-materialisert tilværelse, delvis frikoblet det daglige hamsterhjulet. Det underliggende spørsmål er allikevel dette: Hvordan kan dette realiseres uten å «melde seg ut»? Hva kan vi konkret gjøre? Finnes det reelle og ikke bare ideologiske alternativer til dagens kurs? Kort sagt, finnes det en vei fra filosofi til politikk?

Kroglund er langt fra den første som stiller slike spørsmål, samt undrer seg over om demokratiet er rustet til å møte miljøkrisenes utfordringer. Kan langsiktig politikk forenes med kortsiktige valg? Opplever «folk flest» demokratiet som relevant og vil delta? Det er ikke bare i USA at demokratiet i økende grad oppleves som irrelevant blant unge, og som en slags forlenget arm for «elitene».

Kroglund tilfører denne diskusjonen nye og relevante synspunkter og eksempler, som Irlands borgerråd. Dette igjen leder over i spørsmålet om hvordan økonomien kan og må innordne seg økologien. Planetens bæreevne er overskredet på en rekke områder, mye fordi vi har et økonomisk system som fortsatt bygger på premisset om uendelig vekst og natur som en eksternalitet. Som vismann på dette feltet oppsøker Kroglund den gamle høvdingen Erik Dammann. Dammen har snakket om nøysomhet, nedvekst og nye verdier i 50 år, og selv om budskapet ikke bare har falt på steingrunn, har det heller ikke gitt den nødvendige omveltningen.

Følelser, medfølelser og innlevelse

Økotopia består av 16 kapitler, og fra kapittel 10 begir Kroglund seg inn i sansene og følelsenes rike. Og ja, det er ingen tvil om at både sanser, følelser, ikke minst følelsen av tilhørighet også i naturen, er viktig. Mennesket er ikke bare et rasjonelt vesen, og Kroglund argumenterer godt for dette basert både på samtaler, litteratur og egne refleksjoner. Derfra beveger han seg via et «sjamanistisk mellomspill» til panpsykisme og panteisme, det siste også reflektert gjennom et forslag til en ny bønn, «Fadernatur» som et alternativ til Fadervår.

Som hardcore realist synes jeg han enkelte steder blir i overkant åndelig, samtidig som jeg erkjenner at det kanskje er en form for åndelighet som må mobiliseres, i alle fall følelse og medfølelse, både med de millioner av arter vi deler planeten med, og med de ufødte. I de senere år har faktisk kirkens kvinner og menn i mange sammenhenger vært modige og viktige støttespillere i kampen for naturen. Det åndelige ved økosentrismen er imidlertid ikke religiøst betinget, «økosentrismen har røtter i dypøkologien og den tar opp i seg Gaia-perspektivet om det biotiske og abiotiske, som til sammen blir et organisk hele. Det innebærer at også økonomien er underlagt dette. Føre-var-prinsippet må være i høysetet, fordi vi vet for lite om alle naturens sammenhenger.»

LES OGSÅ: BIOLOGI VED EIT NYTT VEGSKILJE

Det er ikke vanskelig å si seg enig i dette, og både tverrfaglighet, radikal tverrfaglighet og holistiske perspektiver (selv om dette begrepet for enkelte har en litt odiøs klang av nyåndelighet) er nødvendige. Lovelocks Gaia-perspektiv er en storslått og faglig godt fundert måte å vise dette på. Det er også avgjørende å tenke radikalt nytt, ikke bare lapping på gammelt tankegods og marginale kursjusteringer. Spørsmålet er som alltid hvordan?

Helt i mål kommer heller ikke Kroglund her, og den ultimate oppskriften på hvordan dette andre alternativet skal gjennomføres finnes vel neppe. Samtidig er han langt mer konkret enn de fleste, og han stopper ikke ved problembeskrivelsene – som det jo finnes rikelig av. Avslutningsvis lanserer han en konkret handlingsplan på 30 punkter for alt fra hogstpraksis i skogen til fiske og oppdrett i havet. Han gir også konkrete råd om strengere forvaltning, moratorium mot mineralutvinning på havbunnen, reviderte arealplaner og så videre. Dette er ikke utopiske råd, men en fullt gjennomførbar handlingsplan som vil bringe oss nærmere det ønskede økotopia.

Andrew Kroglund er en dreven skribent og en markert stemme i miljødebatten. Mye av den problembeskrivende delen vil være kjent for de miljøengasjerte, og mange vil også være fortrolige med vekstkritikken og økofilosofien. Allikevel synes jeg Kroglund får fram nye perspektiver og nye innsikter, dels basert på oppdaterte fakta og litteratur, men også supplert med egne observasjoner og analyser. Den siste delen av boka er radikalt nytenkende og med konkrete forslag til hva vi faktisk kan gjøre.

Så er det som nevnt en bok der ulike virkemidler tas i bruk; egne observasjoner i og om naturen, intervjuer med nestorer og ressurspersoner som har stått i kampen noen år, og det er en omfattende og oppdatert bruk av litteratur både fra samfunnsfagenes og naturvitenskapens domener. Det kan vel innvendes at kapitlene om «Gutta på skauen I» (altså Hamsun, Fønhus og Zapffe som gamle veivisere) og det senere «Gutta på skauen II» med tre yngre, nålevende forbilder/inspiratorer framstår som litt tilfeldig og springende, men tanken er at det finnes folk som har tenkt dypt og riktig om disse spørsmålene, og som det kan hentes inspirasjon fra.

Det er kanskje litt fantasiløst å avrunde med at «denne boka bør leses av alle, og særlig politikere», men selv om heller ikke denne boka i seg selv vil representere det avgjørende vendepunktet, så er den et viktig bidrag til de erkjennelser og den motivasjon som trengs, ikke minst hos de mye omtalte folk flest, for å bli en del av den rullende snøballen eller ringene i vannet som kan bidra til de nødvendige samfunnsmessige, gode vippepunktene. De trengs for å unngå de farlige vippepunktene i klima og natur.