GAMLE GRØNNE TANKER FOR GRÅ TIDER

Strengt tatt behøver Arne Næss (1912–2009) ingen introduksjon. Her skal han likevel få en kortfattet en.

Logikeren, fjellklatreren, bokseren og økosofen Næss, dette høyst sammensatte eksemplaret av arten Homo ludens, var gjennom mange tiår Filosofen med stor F her på berget. Den analytisk orienterte Næss ble professor i filosofi i en alder av skarve 27 år, og gjennom sitt virke ved UiO viste han seg toneangivende for norsk fagfilosofi, samfunnsforskning og universitetspolitikk. Blant annet overså Næss utviklingen av det stemoderlig behandlede examen philosophicum (ex.phil.) ved institusjonen; bøkene En del elementære logiske emner (1947) og Filosofiens historie (1953), innføringer i henholdsvis tolknings- og presiseringslære og filosofihistorie, har influert flere generasjoner studenter og etter hvert sentrale offentlige skikkelser.

Næss ledet klatreekspedisjoner til Tirich Mir, et UNESCO-prosjekt, og han var det tverrfaglige tidsskriftet Inquirys fødselshjelper og primus motor. I 1969–1970¹ fratrådte han sin professorstilling for å vie seg fulltid til den økosofiske og -politiske kampsak. Aktivismen tok form av ikke-voldelig sivil ulydighet, organisasjonsarbeid innenlands og utenlands, utarbeiding av dypøkologiske plattformer samt utstrakt formidling og populærfilosofiske utgivelser myntet på et allment publikum. Gjennom en rekke rikskringkastede TV-programmer² og bøker som Livsfilosofi (1999), Det frie menneske (1999) og Hvor kommer virkeligheten fra? (2000) brakte Næss filosofien ned fra elfenbenstårnet og ut til de tusen hjem.

Halvannet tiår har passert siden Næss gikk ut av tiden, i den modne alder av 96 år, nesten 97. Man skal lete lenge etter et introduksjonsemne i filosofi der han inngår som selvskreven gjest, i hvert fall ved hans egen alma mater. Men Næss’ tenkning er alt annet enn utdatert. I den pågående, opphetede debatten om opprettelsen av nye universiteter (Hagtvet: «stankelbensuniversiteter») og forvitringen av akademiske standarder blant så vel ansatte som studenter, trekkes især saklighetslæren frem. Både som et svunnet fagideal, selve kroneksempelet på hva vi mistet på veien fra «forberedende» til dagens masseuniversitet, og som en kritisk påminnelse om hvordan argumentere, dvs. krav til logisk stringens og ikke minst takt og tone (unngå tendensiøst utenomsnakk!).

For mange er også «Arne Næss» synonymt med grønn tenkning i alskens øko-, miljø- og naturfilosofiske tapninger. Hadde jeg fått en krone for hver gang noen spurte om det er Næss jeg primært studerer, etter at jeg har brettet ut i det vide, lange og gjespefremmanende om mine faglige interesser, ville jeg vært faretruende nær å kunne kjøpe en halvliter på et av hovedstadens bedrukne etablissement.

I grove trekk gikk den lekne og uhøytidelige rabulisten Næss, for å låne en karakteristikk fra Inga Bostads intellektuelle biografi,³ fra å være en ledende universitetsfilosof av empirisk-semantisk legning til å bli en slags jovial, dypsindig bestefarsfigur som den dag i dag er arketypen på den vise eldre.

Næss’ normative samfunnsprosjekt

Den her omtalte boken Økologi, samfunn og livsstil står igjen som et av hovedverkene fra Næss’ hånd.⁴ Den ble først utgitt under tittelen Økologi og filosofi i 1971. Den femte og endelig omarbeidede utgaven forelå i 1976. Den foreliggende versjonen er utgitt av Arneberg, et imprint av Sisyfos forlag.

Da Økologi, samfunn og livsstil i 1999 ble gitt ny drakt av De norske bokklubbene, i opptakten til det nye årtusen, fikk Næss tilbudet om å revidere den igjen. Han valgte imidlertid å avstå, og i sitt etterskrift poengterte Næss at både diagnostiseringen av problemet og den foreskrevne medisinen var den samme. Alvoret bestod fremdeles i «opphopningen av eksponentialt tiltagende, tilnærmelsesvis eller totalt irreversible miljøforringelser eller ødeleggelser fremkalt ved en dypt forankret materiell produksjons- og konsumpsjons-ideologi og praksis».⁵ Han så med spesiell bekymring på utsiktene til et «uhyre sterkt liberalistisk verdensmarked med mangedobbelt handel over mangedobbelt avstand»,⁶ en da berettiget frykt vi nå gjennomlever de reelle konsekvensene av.

Økologi, samfunn og livsstil er et samfunnskritisk verk hvori Næss adresserer vekstparadigmets effekter på biosfæren. Herunder inngår også individers kropp og sinn, da rovdriften på kloden som helhet naturligvis inkluderer menneskene som lever på den. Næss er holist i ordets rette forstand; kritikken fluktuerer ikke så meget mellom mikro- og makronivå, men har begge – alle – nivåene in mente samtidig.

Den mer eller mindre klassiske systemkritikken kombineres med anmodninger om mentalitets- og holdningsendring hos den enkelte. Med Erik Dammanns Framtiden i våre hender som eksempel til etterfølgelse søker Næss å danne en fellesfront av individ- og systemorienterte økopolitikere. En sosial, teknologisk og økonomisk omveltning fordrer ifølge ham myndiggjorte individer parate til å endre sin egen livsførsel, til å minimere eget forbruk.

Argumentet kan etterlate en uheldig individualistisk bismak, og det kan synes å implisere en tilbaketrekning fra politikken til privatsfæren. Næss foregriper innvendingen og tar tydelig avstand fra den typen reduktiv svart–hvitt-tenkning:

«Forsøk på livsstilsendring kan ikke vente til det føres en politikk som gjør slik endring mer eller mindre nødvendig. Krav om «systemendring» først er misforstått og kan føre til passivitet. Det samme gjelder også bud om livsstilsendring først. De to ting bør i det store og hele skje samtidig.»⁷

I tråd med programerklæringen om at alt henger sammen med alt, er Næss oppmerksom på sammenhenger. Mellom individ og fellesskap, økonomi og økologi, vitenskap og politikk. Tanken om at miljøkrisen har en teknisk-industriell løsning, gir han det glatte lag over flere kapitler. Skarpt skyts retter Næss også mot samfunnsaktører som av ulike årsaker påberoper seg å være verdinøytrale, som tror deres beslutninger treffes på et «rent» deskriptivt og faktabasert grunnlag.⁸

Ingenting kunne vært lengre unna sannheten for Næss, som innledningsvis presiserer at all tenkning er verditenkning.⁹ Alle gir vi retning til våre avgjørelser og handlinger basert på normative verdiprioriteringer. Ingen vitenskap er isolert fra storsamfunnet, ingen sosialøkonomisk kost–nytte-analyse er ideologisk forutsetningsløs. Følgelig må alle, det være seg filosofen i sitt studerkammer, naturforskeren i sitt laboratorium eller teknokraten på sitt partikontor, bevisstgjøre seg sin verdihierarkisering og eksplisere den – for å få en ærligere og mer konstruktiv debatt om hvordan vi burde leve.

LES OGSÅ: HVA ER GREIA MED FJELLET?

For Næss’ prosjekt er normativt. Å møte økokrisen på tilfredsstillende vis innebærer for ham en endret verdiprioritering, en endring som krever refleksjon over og formulering av utfordringene vi står overfor. Politiske avgjørelser og personlige livsstilsvalg må tuftes på en filosofi, og denne filosofien må igjen bygges ut under hensyntagen til økologien.¹⁰ Å arbeide for et mer biosfærisk ansvarlig samfunn er imidlertid ikke økologens jobb alene. Ei heller filosofens. Vi må gjøre det sammen, understreker Næss: «som generalister, ikke som spesialister».¹¹ Som ansvarlige borgere må vi foreta oss «en allsidig klargjøring og loftsrydding i våre vurderinger».¹²

Hvilke botemidler skisserer Næss? Stikkordsmessig oppsummert: Løfte frem opplevelsesverdier og livskvalitet til forskjell fra det monomane fokuset på BNP og materiell levestandard; utjevne ressursforbruk mellom klodens rikeste og fattigste nasjoner; motarbeide sektortenkning, fragmentering og sentralisering; øke graden av selvberging og lokal autonomi i distriktene; støtte oppunder kulturelt mangfold og leve etter biosfærisk egalitære prinsipper.

Hvorfor lese Økologi, samfunn og livsstil?

Økosofien er Næss’ bidrag til ovennevnte kursendring. Av plasshensyn vil jeg imidlertid, istedenfor å gi meg i kast med en utlegning av dette filosofiske potpurriet av innflytelser og referanser, heller vie Økologi, samfunn og livsstils samfunnsaktualitet særlig oppmerksomhet.

Arnebergs utgave av Økologi, samfunn og livsstil kommer nemlig med et innledende essay signert Øystein Hide, som redegjør for verkets bakgrunn og kontekstualiserer dets grunnidéer. Linjen til dagens utstyrsorienterte friluftsliv og hyttemani er særlig (ned)slående, da det viser at Næss’ oppfordringer til materielt måtehold ingenlunde har truffet en nerve i folkesjelen.

Innledningsvis spør også Hide: Hvorfor skal vi lese en bok fra 1970-tallet om økologi?¹³ Og hvorfor skal vi lese nettopp dette utkastet til en økosofi, dette omrisset av et helhetlig verdisystem? Ærlig skal jeg vedgå at jeg skred til herværende utgivelse med blandede følelser. Vel har jeg lest min Næss og hygget meg med det tidligere. Like fullt mistenkte jeg tiden hadde løpt fra dette 600 sider lange kampskriftet forfattet for over 50 år siden.

LES OGSÅ: NORSK EKSISTENSIALISME

Forutinntattheten ble dog gjort til skamme mer enn én gang, om enn verket også har sine åpenbare begrensninger. Siden Næss var en av flere som gikk foran, som stod i bresjen for en systemkritikk som vekker mindre harme nå enn før, utbredelsen av den tatt i betraktning, har vi kanskje glemt hvor radikal den borgerlige universitetsmannen Næss egentlig var, særlig hva hans antikapitalistiske posisjon angår.¹⁴ Kostelige er især utfallene mot vekstparadigmet og det jeg vil kalle moderniseringens servile heiagjeng.

Teknologisk overtro og naiv optimisme

Næss angriper «overtroen på teknikkens autonomi», altså en determinisme der all teknologisk utvikling anses både som uunngåelig og ønskverdig. Imot denne naive og passiverende fremtidsoptimismen, der det settes likhetstegn mellom fremskritt og økonomisk vekst,¹⁵ anfører Næss at det ikke finnes noen «ufravikelig» eller «automatisk» utvikling. Snarere er slike inngripende samfunnsforandringer igangsatt, opprettholdt og videreført av mektige aktører med betydelige, men ofte tildekkede og derved underkommuniserte, egeninteresser. Bak eufemistiske uttrykk som «vårt økte energibehov» skjuler det seg et komplisert politisk-økonomisk spill snarere enn fundamentalt menneskelige behov.¹⁶

Dernest mener Næss at de som bekjenner seg til den evigeksponentielle vekstens evangelium, tar feil på historisk og sosiologisk grunnlag.¹⁷ «Forbedringene» vi kontinuerlig blir lovet, er dessuten overfladiske og i siste instans illusoriske. Troen på teknologiske mirakelløsninger, som hos økomodernistene antar kvasi-religiøse dimensjoner, er ikke bare virkelighetsfjern – det er også en for lengst tilbakevist fantasi, en luftspeiling av rang.

Næss’ sobre analyse av hvorledes utviklingstanken har fått fotfeste og blitt naturalisert, til den grad at den fremstår som det eneste rasjonelle og objektive alternativet, slår meg ikke bare som relevant, men som hardtslående og opplysende selv fem tiår etter det først ble skrevet. Raljeringen mot den snevre «homo consumens»-forståelsen av velferd lever videre gjennom idéstrømninger som motvekstbevegelsen («degrowth»), som utforsker krysningspunktene mellom bærekraft, sosial rettferdighet og kvalitative tolkninger av det gode liv. Og heri ligger noe av bokens vedvarende aktualitet. Problembeskrivelsen synes ulykksalig samtidsnær.

LES OGSÅ: JAKTEN PÅ NATURENS EGENVERDI

Noen eksempler er riktignok daterte. Flere av nyhetssakene Næss refererer til, vekker nok ingen umiddelbar erindring hos lesere født etter publiseringsårene 1971–1976. (Hvorvidt man skulle kunne forvente det, er ikke tema for diskusjon her.) Ditto med Næss’ plassering av norske partier i et selvlaget diagram som antyder hvor økovennlige de er; disse og beslektede deler har nok mange lyst til å skumlese seg raskt forbi. Parallellene mellom natursynet til datidens styresmakter og nåtidens asfaltgrå regjering er likevel latterlig påfallende.

Beklagelig aktualitet

Listen med eksempler kunne vært lang som et vondt år, men her får vi nøye oss med et par representative. I Hurdalsplattformen fastslår regjeringen at hensynet til klima og natur skal utgjøre rammen for all politikk. Likevel presiseres det at naturvern ikke er et mål i seg selv, og at det skal føres en mer restriktiv rovdyrpolitikk enn tidligere. Sistnevnte til tross for at Norge allerede fører Europas mest sneversynte og økologisk hodeløse rovdyrpolitikk, der vi som eneste land har vedtatt et maksimummål for antallet rovdyr vi tolererer at lever i «vår» natur.

I selvsamme plattform heter det videre at olje- og gassnæringen skal «utvikles, ikke avvikles». Dernest at klimapolitikken ikke skal være «moraliserende», fremsatt med negativt fortegn fordi alt som smaker av moralsk kritikk forbindes med et illegitimt inngrep. Vekst er og blir et uttalt mål. Det er ulempene den fører med seg, ikke veksten i seg selv, som må overvinnes. I den mikroskopiske grad norske politikere ytrer seg kritisk om vekstidealet, gjøres det for å hausse opp muligheten for «decoupling», der den økonomiske veksten søkes frakoblet dens miljømessige omkostninger.

Men som Næss påpekte før dagens olje- og energiminister i det hele tatt nådde puberteten, er det kun materiell nedskalering, vern av naturområder og et oppgjør med den konsumeristiske velferdsforståelsen som er liv laga i lengden. Vi kan kjøpe oss fri fra det formelle ansvaret for utslippene våre, men ingen lommebok (og intet statsbudsjett) kan trylle vekk de økologiske konsekvensene av frimarkedshandelens skjødesløse tilsidesettelse av planetens tålegrenser. En kultur som i hovedtrekk er «ensartet teknisk-industriell», griper uvegerlig «inn i alle jordens miljøer og bestemmer fremtidige generasjoners livsvilkår».¹⁸

LES OGSÅ: DYREBARE DYR

Videre rettet Næss søkelyset på PR-problemet grønne partier og protestbevegelser anklages for å ha. Det karikerte fiendebildet av miljøengasjerte mennesker som en broket forsamling snusfornuftige moralister, dommedagspredikanter som ugleser enhver som ikke syr sine egne klær og er lidenskapelig opptatt av permakultur, ville Næss til livs. Han var samtidig på vakt mot utbredelsen av pessimisme og sneversyn. Næss understreket at en økologisk politikk, selv om den innebærer moderasjon, vinner i livskvalitet det den gir fra seg i materielt konsum. Semantikeren var (surprise, surprise) en årvåken retoriker, og inspirert av Spinoza betonte han det lystige, velgjørende og gledesfylte ved en grønn livsstil. Næss skriver:

«Uten mentalitetsendring vil den økologiske bevegelse føles som en evinnelig rekke påminnelser: «Fy, du må ikke det», og «Husk, du får ikke lov» og så videre. Med mentalitetsendring sier vi heller: «Tenk, hvor bra det blir, hvis eller når …», «Se der! Så synd vi ikke har gledet oss over det før …». Får vi renset opp litt innvendig og ikke bare utvendig, kan vi håpe at den økologiske bevegelse i høyere grad blir en fornyende og gledesskapende bevegelse.»¹⁹

Med et sosialpsykologisk moteord ville man si han tok til orde for nudging. Denne myke overtalelsesteknikken går ut på å gi folk et lite puff, dytte dem i riktig retning, ved å vise dem fordelene av grønn politikk for å vekke dem fra sløvhet og vane. Istedenfor å legge seg på en anmassende forbudslinje, slo det lekne (og lekende) mennesket Næss et slag for positivitet. Miljøbevegelsen må hele tiden ha sitt omdømme i bakhodet, den må være oppmerksom på hvordan den fremstår utad.

For det er en utpreget maktskjevhet mellom miljøorganisasjoner og multinasjonale storbedrifter. Der kapitalsterke firmaer enkelt kan kjøpe seg annonseplass og innflytelse, må enhver grasrotbevegelse og aksjonistgruppe være strategisk selvbevisste. Gjennomslagskraften av demokratiske avgjørelser var sterkt redusert allerede på Næss’ tid, og han så med dyp uro på asymmetrien der «andre organisasjoner enn de som er anerkjent beslutningsdyktige», fortsetter å vokse i rikdom og påvirkningskraft.²⁰ Kampen for en økologisk ansvarsbevisst politikk omfatter derved også kampen for «rimelige muligheter for offentlig påvirkning».²¹

Gjør vi opp status, frister det å konkludere med at vi ikke har rikket oss en tomme. Det upersonlige, abstrakte samfunnsmaskineriet fortsetter å «rulle over all opinion og vakker naturverntenkning som en god gammel dampveivals»,²² slik det gjorde i Mardøla-saken. Beslutningsprosessene der våtmarker vedtas grøftet og eikeskoger ofres for å bli «næringsområder», er utilgjengelige for påvirkning utenfra all den tid de foregår bak lukkede dører. Dertil kommer det faktum at sakspapirene er skrevet på et teknisk stammespråk selv ikke fagpersonell evner å tyde – med anleggelsen av Viken park i Fredrikstad, der et av Norges mest omfattende naturinngrep er planlagt, som brennaktuelt kasus.

LES OGSÅ: GAMMELGRANA I TRILLEMARKA

Det skal vanskelig gjøres å finne spor av Næss’ tenkning i dagens naturverndebatt. Regjeringens ferske handlingsplan Bærekraftig bruk og bevaring av natur²³ viser det eklatant. I denne stortingsmeldingen, ifølge Anne Sverdrup-Thygeson et «gedigent, tafatt gjesp»,²⁴ trumfer bruk unektelig vern. Ordet «egenverdi» forekommer én ussel gang, og da som et supplement – en ettertanke – til naturens instrumentelle bruksverdi. Målet om å verne 30 prosent av Norges landareal innen 2030, som vi forpliktet oss til gjennom den globale naturavtalen vedtatt under FN-konvensjonen i Montreal i 2022, er vi milevis unna – såfremt man ikke fører et kreativt regnskap og inkluderer Svalbard og Jan Mayen. I forkant av handlingsplanens lansering lovet statsminister Støre en «historisk» natursatsning; i statsbudsjettet fremlagt to uker senere mer enn halverte regjeringen støtten til skogvern.

Hva sier Næss? Jo: «Det koster ingen ting for en politiker i dag å støtte den økologiske bevegelse i storartede, men vage proklamasjoner.»²⁵ Når økologisk samspill omtales i partiprogrammer, er det uforpliktende og kun til utsmykning så lenge man ikke presiserer hvordan det prioriteres og hvilke konkrete tiltak man planlegger. Én ting er det å strø rundt seg forlokkende løfter om grønn omstilling og regulering av naturforringende tungindustri, noe helt annet er det å følge det opp i praksis.

Næss’ poeng har ikke mistet sin brodd. Kan hende det tyder på at han undervurderte appellen til «modelltenkning[en] som kjennetegner sosialdemokratiets økonomiske ekspertise».²⁶ Alternativt kan det være hans reformistiske program – for tross sitt systemkritiske perspektiv sognet ikke Næss til den revolusjonære leiren²⁷ – har spilt fallitt i møte med en altfor motstandsdyktig og mektig fiende: den institusjonaliserte vekstfilosofien, finansiert av petroleumskonglomeratene og frembåret av en politisk herskerklasse mer innstilt på å tjene sine rike onkler enn sine kjernevelgere.

Samme grunnproblem, ny størrelsesorden

Bildet har endret seg siden Næss virket. Og samtidig: ikke i det hele tatt. Naturødeleggelsene har tiltatt i omfang og hastighet, men mekanismene som driver dem, er langt på vei de samme. Sagt annerledes er det skalaen som har forandret seg, ikke nødvendigvis årsaksbeskrivelsen.

Der det såkalte oljeeventyret var i sin spede barndom ved utgivelsen av Økologi, samfunn og livsstil, teller Statens pensjonsfond utland (oljefondet) i skrivende stund svimlende 19 500 milliarder kroner. Der CO2-konsentrasjonen i atmosfæren var 326,32 ppm i 1971, da Økologi, samfunn og livsstil først utkom under tittelen Økologi og filosofi, er den nå 424,9 ppm. I sin seneste «Living Planet»-rapport kunne Verdens naturfond (WWF) også formidle at bestandene for 5495 arter, innbefattende amfibier, fugler, fisker, pattedyr og reptiler, falt med «katastrofale» 73 prosent i perioden 1970–2020.²⁸

LES OGSÅ: HVA VIL DET SI Å RESPEKTERE NATUREN?

Johan Sverdrup-feltet er tiltenkt å operere frem til 2060, og tidligere statsminister Erna Solberg uttalte som kjent i 2018 at den som skal slukke lyset på norsk sokkel, ennå ikke er blitt født. Uavhengig av klimaforskernes unisone advarsler, og uavhengig av forbilledlig folkeopplysning om biodiversitetstap bedrevet av fagautoriteter som Dag O. Hessen og nevnte Sverdrup-Thygeson, forblir den umettelige appetitten på mer olje og gass et altoverstyrende ideal uansett farge på sittende regjering.

I lys av denne stillstanden synes mulighetene for en reell kursendring innenfor demokratiets rammer magre. Det er hos den vekstkritiske siden bevisbyrden plasseres, ikke hos konserndirektørene som insisterer på at mer av det samme gamle også er morgendagens løsninger. Å vokse opp i dagens Norge, skriver Arne Johan Vetlesen i et essay publisert av Forfatternes klimaaksjon, innebærer å bli fortalt at det er normalt og riktig at lederne av Equinor tjener det ti- eller tredvedobbelte av grunnskolelærere og helsepersonell. Det er å sosialiseres inn i en kultur der det å være toppsjef i en industri «som beviselig fører klima og natur mot krisepregede tilstander i uoverskuelig framtid», belønnes med flere titalls millioner årlig, mens de som protesterer mot den «bokstavelig talt livsfarlige normaliteten», blir stemplet som kriminelle og straffeforfulgt med bøter og fengselsdommer.²⁹

I møte med galopperende klimaendringer og handlingslammede styresmakter som tviholder på antikverte vekstmålsettinger, er det ikke oppsiktsvekkende at flere spør om det er kontraproduktivt å følge spillereglene, når selve spillet synes konstruert for å motstå enhver dytt i bærekraftig retning. I beslutningstakernes korridorer er lyden av klingende mynt i kassa å foretrekke over spurvekvitter om våren.

Hvilke innsikter har Økologi, samfunn og livsstil å tilby unge mennesker som reduseres til passive tilskuere av et generasjonstyveri verden ikke har sett maken til? Hva gir boken den samfunnsengasjerte borger som opplever at alle forsøk på å varsle om stupet vi beveger oss mot i rasende fart, faller på stengrunn umiddelbart etter at budskapet er blitt fremført? Hva sier Næss om frustrasjonen som kan bre om seg når man har gått ad aksepterte kanaler uten å vinne gehør, når alle sedvanlige pressmidler er utprøvde og det eneste man får er et klapp på skulderen og et paternalistisk «så flott at du bryr deg»?

Sivil ulydighet og planetært alvor

Næss formulerer en rekke prinsipper for hvordan å organisere og praktisere sivil ulydighet. Vesentligst er tydelig avstandtaken fra enhver form for vold. Direkteaksjonens resultat beror ifølge Næss på at man holder et høyt ikke-voldelig nivå og unngår skjellsord og provokasjon. Dessuten mener han at man må være respektfull i møte med statens voldsmonopol. Man må unnlate å gjøre motstand mot tvang og harde klyper fra politiets side. I det lange løp «er det en fordel med et samarbeid innen visse grenser mellom politi og aksjonister», for det gjør det lettere å nå «de egentlige motstanderne».³⁰

LES OGSÅ: FRA JORDEN TIL TERRITORIET

Næss er her obs på hvordan sammenstøt med politiet avføder negativ oppmerksomhet i pressen, i tillegg til at det gir politiet en grunn til å oppskalere bruken av fysisk makt i møte med sivil ulydighet ved senere anledninger. Ikke-voldelige direkteaksjoner er et vesentlig virkemiddel innen grønn politikk, men disse protestene kan ikke avlede fokuset fra hovedsaken: de politisk-økonomiske forholdene som gjør dem nødvendige.

Selv med denne konkretiseringen leter jeg forgjeves etter en dyp (!) begrunnelse av den overordnede legitimiteten (moralsk, økologisk) aksjonistene innehar og opererer med. Når man tyr til sivil ulydighet, bryter man bevisst loven, og man gjør det overbevist om at det er rett. Man setter loven til side av hensyn til moralen. Og i denne kontekst savner jeg en diskusjon av legalitet kontra moralitet, hvordan aksjonister påtar seg en, med Vetlesens ord, «advokatorisk og sivilpolitisk rolle». De begår straffbare handlinger for å stille spørsmål ved praksiser de oppfatter som uansvarlige, urettferdige og farlige, og som har entydig negative konsekvenser for parter som helt eller delvis er ute av stand til å representere seg selv og sine interesser.³¹

Jeg savner også en drøfting av den påtagelige asymmetrien mellom den miljøengasjerte mannen i gaten og det veldige statsapparatet, som med lovteksten i hånden kan gruslegge i teorien vernede våtmarksområder på innfall. Skillet mellom legalitet og illegalitet i tilfeller der utbyggere ruinerer hundreårsskoger godt beskyttet av politiblokader, mens borgere som øver ikke-parlamentarisk motstand mot status quo, møter pansrede cellebiler, glefsende hunder og sviende tåregass, er underlig underproblematisert av Næss.

For det er en kjensgjerning at det lille lovbrudd – sivil ulydighet – fordømmes og slås nådeløst ned på, mens volden begått mot selve livsgrunnlaget får fortsette ufortrødent. Og i våre dager kan det synes som det er førstnevnte, fortrinnsvis de ikke-voldelige protestmetodene til grupper som Extinction Rebellion og Just Stop Oil, som får mest oppmerksomhet og møter størst motbør. Megaaktøren ansvarlig for det groveste skadeverket på kloden – fossilindustrien – går besynderlig nok fri. Utsiktene til å få «radikaliserte» unge klimaaktivister eller en «ytterliggående» grønn fløy, hva nå enn det innebærer, er for makthaverne et skumlere scenario enn et isfritt Arktis.

Dessuten skriver Næss i hovedsak om enkeltaksjoner. Det handler om å stanse ett byggeprosjekt her, stikke kjepper i hjulene for et annet der. Hvorvidt slike protestformer i fremtiden kan vise seg nødvendige av eksistensielle hensyn på et større plan, som en siste utvei for å forsvare de livsformene og det mangfoldet som ikke selv kan føre sin sak, står det ikke nevneverdig mye om i delen om politiseringen av den økologiske bevegelse.

Var det utenkelig for ham, dette at ingenting skulle skje? Nei, verre: at vi skulle fortsette å trå i samme spor, bare anskaffe oss større og større sko for hvert år, slik at avtrykket nå antar titaniske dimensjoner? Og er det rimelig å forvente at han skulle forutse og uttale seg om et slikt scenario?

Gitt problemforståelsen Næss legger til grunn, at den teknisk-industrielle kultur risikerer å omkalfatre jordsystemet, med den konsekvens at livsvilkårene til utallige fremtidige generasjoner fattiggjøres, kan man hevde det. Alvoret er da vitterlig planetært også i Økologi, samfunn og livsstil, og han understreker at det innen 20–30 år bør tas «en rekke kollektive beslutninger som det i øyeblikket er lite tegn til at vil bli tatt».³² Vi snakker med andre ord omkring tusenårsskiftet, da det nærmeste man kom en kollektiv beslutning à la det Næss etterlyser, kan sies å være Kyotoavtalen av 1997, da FN-industrilandene for første gang forpliktet seg til tallfestede kutt i klimagassutslipp. Ellers var det ikke stort å skrive hjem om.

Siden den tid er utallige toppmøter blitt avholdt, avtaler er blitt underskrevet og selvgratulerende karrierepolitikere har spist kake og skålt over de «ambisiøse målene» de har satt for fremtidens klima- og naturpolitikk. Ambisjonsnivået står overhodet ikke i stil med den praktiske gjennomføringsevnen. Så lenge vi kun bedriver en kosmetisk overflatebehandling av systemiske problemer, skyver vi i realiteten byrden over på yngre og kommende generasjoner.

For alt det prisverdige ved Næss’ prosjekt, og her må jeg spesielt nevne det tidlige fokuset på tvillingtapet av biologisk og kulturelt mangfold, som for øvrig Thomas Hylland Eriksens Det umistelige (2024) er en anbefalt veiviser til,³³ er vår tids krise av en annen størrelsesorden enn den ØSL rettet seg mot. Næss forstod hva som stod på spill og hvor vi kunne ende opp; å påpeke dette er i grunn selvinnlysende, ettersom Næss var en av dem som tente varsellampene og kalte allmuen til dyst. Men han kunne ikke gape over alt.

Summa summarum er Økologi, samfunn og livsstil en grønn grunntekst man simpelthen må forholde seg til, samtidig som den rødglødende alvorsgraden på problemet vi står overfor, gjør det nødvendig å supplere lesningen med oppdatert litteratur.

Noter

1. Det varierer hvilket årstall som oppgis for Næss’ fratredelse. Oversiktsartikkelen på Store norske leksikon angir 1970, mens Inga Bostad i Arne Næss (1998) og Øystein Hide i forordet til nyutgivelsen av Økologi, samfunn og livsstil opererer med 1969. Interessant nok er Bostad medforfatter av førstnevnte SNL-artikkel.
2. Se for eksempel Filosofene kommer! (1991), en samtale mellom Næss, Knut Erik Tranøy, Harald Ofstad og Hans Skjervheim. På tvers (1992), laget i forbindelse med Næss’ 80-årsjubileum, er også en like deler underholdende og tankevekkende serie fordelt på tre episoder. Begge programmene er tilgjengelige via NRKs nettspiller.
3. Inga Bostad, Arne Næss. Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1998.
4. Arne Næss, Økologi, samfunn og livsstil – utkast til en økosofi. Oslo: Arneberg / Sisyfos forlag 2024.
5. Næss 2024, s. 18, s. 36.
6. Ibid., s. 19, s. 30.
7. Ibid., s. 175.
8. Ibid., kap. 3, s. 116–171.
9. Ibid., s. 36. Økologi, samfunn og livsstil er for øvrig fullspekket med redegjørelser av hvordan verdiprioritering gjennomsyrer filosofien, natur- og samfunnsforskningen og politikken. For Næss er «intet utsagn om egne eller andres behov politisk eller filosofisk nøytralt» (s. 164), og han fremholder også at «alle våre handlinger og også våre tanker, selv mest private, er politisk relevante» (s. 319). Delen om naturvitenskapens skapende og konstruktive karakter, spesielt hva dens hypotese- og teoridannelse angår, er besnærende stoff (s. 74ff.). Kapittelet om sosialøkonomi (s. 214–315) kjentes noe vel langdrygt under gjennomlesning, men det må like fullt sies at Næss hadde en egen evne til å avkle alle som tror seg hevet over ideologisk påvirkning.
10. Ibid., s. 51.
11. Ibid., s. 66.
12. Ibid., s. 67.
13. Hide i Næss 2024, s. 11.
14. «Kapitalisme som navn på økonomiske forhold med anledning til å samle stor kapital på få hender, hindrer økosofiske målsettinger i å bli realisert. Ansvarsfull økologisk politikk er anti-kapitalistisk, de samfunnstyper man sikter på er uforenlige med kapitalisme. […] Den kapitalsterke internasjonale virksomhet sletter ut det kulturelle og økologiske mangfoldet. […] De aller fleste høyindustrialiserte land representerer en trussel mot kulturer som er annerledes – for eksempel kulturer der økonomisk vekst ikke er noen hovedmålsetting. […] Skal vi gi kulturmønstre som avviker fra teknokulturen livsbetingelser, må de eksisterende økonomiske og politiske maktforhold endres.» (Næss 2024, s. 424, s. 426, s. 429, s. 429).
15. Ibid., s. 253.
16. Ibid., s. 322.
17. Ibid., s. 186–189.
18. Ibid., s. 35.
19. Ibid., s. 179.
20. Ibid., s. 316.
21. Ibid., s. 324.
22. Ibid., s. 321.
23. Bærekraftig bruk og bevaring av natur – Norsk handlingsplan for naturmangfold. Meld. St. 35, 2023–2024. Det er på handlingsplanens side 6 at ordet «egenverdi» opptrer for første og eneste gang.
24. Anne Sverdrup-Thygeson, «Norsk handlingsplan for naturmangfold? Et gjesp for naturen». Aftenposten 02.10.2024.
25. Næss 2024, s. 378.
26. Ibid., s. 466.
27. Ibid., s. 442.
28. Det er Kirsten Schuijt, direktøren i WWF International, som bruker ordet «katastrofalt» i rapportens forord. Se ellers rapporten i sin helhet: WWF, Living Planet Report 2024 – A System in Peril. Gland, Sveits: WWF 2024.
29. Arne Johan Vetlesen, «Hvorfor sprenge en rørledning?». Publisert på Forfatternes klimaaksjons nettside 10.06.2023.
30. Næss 2024, s. 382.
31. Arne Johan Vetlesen, «Sivil ulydighet». Publisert på Forfatternes klimaaksjons nettside 22.05.2021.
32. Næss 2024, s. 544.
33. Thomas Hylland Eriksen, Det umistelige. Fra global ensretting til et nytt mangfold. Oslo: Aschehoug 2024.