NORSK EKSISTENSIALISME
I høst stilte Einar Duenger Bøhn spørsmål om hvorfor vi ikke studerer og viser våre egne filosofer større interesse. Hva er det som kjennetegner norsk filosofi? Kan filosofene Næss, Zapffe og Tønnesen gi oss noen svar og inspirere til videre lesning av norske tenkere?
Einar Duenger Bøhn har kickstartet en debatt om norsk filosofi. Han spør om det er noe som kjennetegner norsk filosofi og om det er noe selvutslettende i vår kultur som gjør at vi ikke investerer mer i vår egen filosofiarv. Sammen med Hilde Vinje opprettet Bøhn en helt ny forskningsgruppe dedikert til dette temaet, arrangerte konferanse og igangsatte debatt i fagmiljøet. I forbindelse med mitt masterprosjekt om Peter Wessel Zapffe, studerte jeg også Arne Næss og Herman Tønnessen. Basert på disse, som trolig er våre mest kjente tenkere, vil jeg definitivt si at det finnes særtrekk i deler av den norske tenkningen.
Med Næss, Zapffe og Tønnessen som utgangspunkt vil jeg si at den norske filosofien tar opp problemstillinger som treffer noe tidsaktuelt og selvutslettende i oss. Det jeg sikter til er dypøkologien til Næss, vissheten om døden i Zapffe og erkjennelses-integrasjon i Tønnessen, som alle berører problematiske sider ved oss og vår måte å være i verden på. La meg kort utdype disse begrepene som jeg mener preger norsk filosofi.
Fortrengningen av døden
Døden er et sentralt tema i Zapffes avhandling Om det tragiske. Zapffe mener her at vissheten om døden er så inngripende, sjelsettende og grusom at vi ikke ville overlevd om vi ikke også hadde evnen til å fortrenge den. Vi ville gått under i «vannvidsepidemier» sier Zapffe med henvisning til angsten, frustrasjonen og desperasjonen som følger av å erkjenne døden og intetheten som vår unngåelige skjebne.
Vårt instinkt for selvopprettholdelse står i et direkte motsetningsforhold til dødsdriften og fører til indre konflikter på det fysiske og mentale plan. Slike konflikter ville ha forstyrret oss kognitivt og svekket oss i den darwinistiske livskampen dersom vi ikke også hadde blitt skjenket evnen til å fortrenge. For å overleve var det nødvendig at vi utviklet mekanismer for å fortrenge virkeligheten nok til å forplante oss og ta del i flokken.1 Mye av Zapffes tese handler nettopp om disse mekanismene som han mener karakteriserer en art som evolusjonen har «bommet» med.
Evnen til å bedra oss selv ble en vei ut av tilfeldigheten, brutaliteten og meningsløsheten som omkranser alt liv. Den gjorde mulig en tilværelse hvor vi både har funksjon og tilhørighet. En tilværelse hvor vi ikke kun er et dyr blant mange, men den «spesielle arten» i naturen, som kan leve, utfolde og realisere seg slik den finner det for godt.
Dypøkologien
Dette synet på oss selv, som noe «over» alle andre arter, er også en del av problemstillingen i Næss sin dypøkologi, utviklet i Økologi, samfunn og livsstil (1973). Næss’ dypøkologi baserte seg på datidens miljø og klimaforskning, hvis viktighet og relevans kun har forsterket seg med årene. Spesielt ser vi det i vår samtid hvor konsekvensene av vårt levesett har begynt å manifestere seg i form av ekstremvær og tap av biomangfold. Næss påpekte hvordan alt henger sammen med alt, og at vi ikke står utenfor natur eller økosystem, men snarere er del av disse livsviktige prosessene som omgir oss.
Å fortsette å leve slik vi gjør kan i verste fall føre til kollaps og utryddelse av både mennesket og andre arter. Næss sitt hovedpoeng er at vi må se oss selv i sammenheng med naturen og i større grad likestille oss selv med andre vi deler livsgrunnlaget med. Å leve i tråd med dypøkologien vil innebære enorme endringer i vårt levesett, men også i måten vi ser på verden og vår plass i den. Det vil innebære å nedjustere mennesket fra å være på toppen av kjeden, til å være del av artsmangfoldet, hvor ressursgrunnlag må deles og hvor vi må se oss selv som etisk likestilt med andre arter. Eller, sagt på en annen måte, et liv som ikke levner noen mulighet for selvbedrag.
Det er nettopp en slik endring som må til om vi skal snu, eller i det minste stagnere, den pågående oppvarmingen og ødeleggelsen av klima, miljø og natur. Det ser ut til at Næss sine ideer må med dersom vi skal diskutere etiske sider ved vår eksistens i antropocen.
Erkjennelsen
Mange mener problemet er at vi ikke evner å ta klima- og miljøsituasjonen «inn over oss». At vi ikke er i stand til å begripe alvoret vi står ovenfor. Og her er vi inne på en problematikk som står sentralt i Hermann Tønnessens tenkning.
Tønnessen var særlig opptatt av effekten ulike erkjennelser har på oss. Hvorfor er det slik at vi kan godta noe som sant, og fortsatt gjøre det stikk motsatte av det vi nettopp har «innsett»? Problemstillingen kan sees som en diskusjon om hvordan selvbedraget virker i oss. Tønnessen mener det finnes et «volisjonelt sjikt» i mennesket – en kognitiv prosess bestemmende for vår holdning, adferd og konkrete valg. Kun når sannheten står oss «nærme» nok, er den i stand til å «forplikte oss» til et bestemt handlingsløp.
Problemet, slik Tønnessen ser det, er at det meste av kunnskap ikke har høy nok integrasjonsgrad i oss til å gjøre noe fra eller til. Den fungerer kun som en «gyldighetsenhet i ideenes rike», som Tønnessen kaller det. Konklusjonen hans er at hele erkjennelsesapparatet vårt er formet av livskampen, eller «sprunget ut fra den praktiske nødvendighet av å holde livet oppe». Og, kanskje er det nettopp denne livskampen som blir utfordret av de nevnte norske filosofene.
Selvutslettelsen
Fortrengning og selvbedrag er særegne sider ved mennesket og måten vi er i verden på, som gjør forholdet til natur, miljø, kunnskap og sannhet problematisk. Dette utvalget av norsk filosofi stiller oss ansikt til ansikt med virkeligheten og tvinger oss til å se oss selv i et perspektiv som verken fritar oss ansvar eller tilskriver oss noen høyere eksistensiell status enn andre. Det er ikke en filosofi som gir, men som snarere tar, og som begrenser oss til rammene for alt organisk liv, med spørsmål om vi vil fortsette - et ja eller nei til eksistensen videre.
Næss, Zapffe og Tønnessen stiller oss ovenfor et valg, og en erkjennelse som står fjernt fra den øvrige tradisjonen, som i langt større grad vil komme mennesket til unnsetning. Her kan vi nevne guden i Kierkegaard, nirvana i Schopenhauer og det dionysiske overmennesket i Nietzsche. Alle skisserer muligheter vi har for å komme oss unna hva vi er, til hva vi kan være. Til et mer angstfritt, smertefritt og «autentisk» liv, verdig et menneske.
Uunngåelig
Det finnes ingen flukt i Næss, Zapffe eller Tønnessen. Snarere finner vi en tenkning hvor mennesket er underlagt naturens premisser. En tenkning som ikke fortaper seg i spørsmål om hvordan livet kan og bør være, men hva det er og hva vi har å forholde oss til. Og er ikke det kjernen i problemet som ligger for oss?
Slik sett mener jeg det selvutslettende elementet ligger i oss. Det er ikke ideene til Zapffe & co det er noe i veien med, som at de ikke lengre er aktuelle eller passer inn i det øvrige forskningsbildet. Her er det stikk motsatte tilfelle. Tankegodset i denne delen av norsk filosofi blir mer og mer … uunngåelig.
Om filosofien har som mål om å være tidsaktuell og knytte seg til reelle problemer, så kan jeg ikke tenke meg noe mer aktuelt enn disse norske bidragene.
Noter
- Dette er en påstand som finner støtte i bla. i arbeidet til Ernest Becker, Sheldon Solomon, Ajit Varki og Danny Brower. Konsensus i denne forskningen er at fortrengning og selvbedrag er en naturlig del av oss og vår virkelighetsoppfatning.
