FINNES DET NORSK FILOSOFI?

For ikke så lenge siden fortalte min mor meg noe interessant. I den lokale brukthandelen er det alltid overfylt med alle typer brukte ting til salgs, men hun mente å ha merket seg en trend, nemlig at tradisjonelle norske ting ofte ble liggende lenge før det ble solgt, mens mer eksotiske varer ble revet bort med en gang. Et norskvevet teppe kunne for eksempel bli liggende i månedsvis, mens et persisk teppe ble solgt på dagen.

En liten stund etterpå ruslet jeg rundt i Oslo sentrum, og la merke til en liknende trend. Det finnes nesten ingen spisesteder med tradisjonell norsk mat, men det er fylt til randen av spisesteder med mat fra andre verdensdeler. Hvis jeg for eksempel ønsker meg tradisjonelle norske kjøttkaker, eller god gammeldags elgstek, må jeg lete litt, og ender da som regel på en svært dyr restaurant litt bortgjemt fra sentrum. Men jeg kan derimot hvor som helst i sentrum bare se meg rundt, så finner jeg gode, billige og ikke minst kjappe steder å spise mat fra Østen.

Både min mors og min egen observasjon fikk meg til å tenke litt, for hvorfor er det slik?

Personlig synes jeg det indiske kjøkken er verdens beste, men det betyr ikke at jeg vil kaste norske mattradisjoner over bord. Tvert imot. Det indiske kjøkkens kvaliteter gjør heller at jeg har lyst til å bidra til at norsk mat blir like god og særpreget. Det motiverer til å ville strekke meg etter noe eget som er like bra.

Hvorfor investerer vi nordmenn så lite i tradisjonell norsk kultur? Hvorfor dyrker vi det ikke i mye større grad? Hvorfor ser vi mer utover i verden, mot andre, enn innover i landet, mot oss selv?

Jeg mistenker at det ikke er på samme måte i mange andre land, litt unna Norge (og Nordens) grenser. Jeg har hørt at det for eksempel ikke er slik i Japan. Jeg har bodd seks år i USA og vet at det ikke er slik der.

Jeg mistenker at det heller ikke var slik i Norge under nasjonsbyggingsperioden på 1800-1900-tallet, så hvorfor er det blitt slik nå bare hundre år senere? Jeg opplever at det rett og slett er noe selvutslettende på gang i norsk kultur.

nyheter

LES OGSÅ:
NED I DYPET OG OPP PÅ HØYDENE

Jeg er fullt klar over at dette ikke gjelder all tradisjonell norsk kultur. Den tidligere nevnte bunaden er nok for eksempel dyrket i tilstrekkelig grad, tror jeg, selv om jeg personlig skulle ønske vi også brukte og dyrket de tradisjonelle vikingdraktene i større grad (da vikingdraktene er både billigere, mer praktiske og vakrere). Jeg snakker selvfølgelig om i hvilken grad vi dyrker, og bør dyrke, tradisjonell norsk kultur, og hva slags tradisjonelle norske kulturer vi i så fall dyrker, og bør dyrke. Her er det, som med alt annet i livet, snakk om grader heller enn absolutte skiller. Det er selvfølgelig heller ikke all norsk kultur det er verdt å dyrke, men jeg har nå i alle fall begynt å lure på hva vi bør dyrke, og i hvilken grad.

Norsk filosofikultur

En kultur vi absolutt ikke dyrker i tilstrekkelig grad, er etter min mening norsk filosofi. Norske filosofer i dag stiller seg ikke en gang spørsmålet om det er en kultur vi med rette kan kalle norsk filosofi. De filosofiske institutter, programmer og emner som tilbys på universiteter og høyskoler rundt omkring i Norge, er tilnærmet klinisk renset for en kultur for norsk filosofi. Det finnes ikke et eneste filosofistudium i Norge med navnet norsk filosofi, og så vidt jeg vet har det ikke de 14 årene jeg har jobbet i norsk akademia blitt gitt et eneste emne på et eneste filosofisk program på en eneste institusjon for høyere utdanning i Norge på temaet norsk filosofi. (På noen andre fag, som for eksempel idéhistorie ved UiO, har det riktignok til tider vært litt fokus på norsk tenkning, og dermed norsk filosofi, men ikke på filosofiprogrammene, som er det jeg snakker om her.)

Nå er det sikkert en og annen filosof rundt omkring på berget som tenker på en eller annen filosof rundt omkring på berget som muligens har jobbet med spørsmål omkring norsk filosofi. De finnes. I perioden 1970-90-tallet ble det til og med blant annet utgitt en serie med bøker av norske 1800-tallsfilosofer, med flere gode forord og tanker omkring norsk filosofi. Men hvor mange leser de bøkene i dag? Bøker som for øvrig ikke lenger er i trykk, men som bare kan anskaffes på antikvariater.

Poenget mitt er ikke at ingen har tenkt over begrepet om en norsk filosofi før, men at det ikke finnes en kultur for norsk filosofi i Norge. Hvorfor er det slik?

Vi snakker ofte om for eksempel kinesisk filosofi (konfusianisme), gresk filosofi (antikken), britisk filosofi (empirisme), tysk filosofi (idealisme), amerikansk filosofi (pragmatisme), og fransk filosofi (eksistensialisme). Det finnes en relativt sterk kultur for alle disse områdene, men hvorfor snakker vi aldri om norsk filosofi? Hvorfor finnes det ingen kultur for å studere norsk filosofi?

Jeg tror alle fornuftige mennesker er enige om at vi bør åpne oss opp for andre impulser og kulturer, lære av de, og ta de med oss videre i egen utvikling. Men jeg lurer på om vi nordmenn overdriver det på grensen til noe kulturelt selvutslettende – spesielt med tanke på at mange av de impulsene og kulturene vi gjerne åpner oss opp for ikke nødvendigvis er like åpne i motsatt retning. Det er for øvrig også vanskelig for utenforstående å lese og studere norsk filosofi når ikke engang norske filosofer gjør det selv.

Er det noe ubevisst selvutslettende på gang i norsk filosofi?

De dominerende filosofistudiene i Norge i dag er i all hovedsak basert på filosofi importert fra England og USA. Det både leses, skrives og undervises i svært stor grad på engelsk (spesielt oppover i gradene). Tankeeksperimentene vi jobber med er som regel basert på amerikanske eksempler. Vi snakker om den amerikanske presidenten heller enn den norske kongen. Vi publiserer helst i engelske og amerikanske fagtidsskrifter. Norske studenter drar heller til Boston og Chicago enn Tyskland, for å studere tysk filosofi, på engelsk. De få som drar til Tyskland for å studere tysk filosofi på tysk, eller til Frankrike for å studere fransk filosofi på fransk, får ikke jobb på universitetet når de kommer tilbake (for ikke å nevne hvis noen skulle finne på å dra til Kina for å studere kinesisk filosofi på kinesisk; da blir det postdoc på NAV etterpå).

Kultur og identitet

nyheter

LES OGSÅ:
Nordisk filosofi sedan 1945

Vi norske filosofer har en veldig svak kultur, og identitet. Vi er i all hovedsak gratispassasjerer på andre kulturers tankegods, i dag hovedsakelig engelsk og amerikansk tankegods (selv når det kommer til studier av andre tenkere fra andre steder opp igjennom historien).

Identitet bygges på kulturer, og bygges nødvendigvis i kontrast til andre kulturer. Finnes det en norsk filosofi, som skiller seg litt ut i forhold til andre filosofiske retninger? Hvis svaret er ja, hvorfor ser vi ikke mer på den og diskuterer og videreutvikler dens sterkere sider? Hvis svaret er nei, hvorfor ser vi ikke mer på hvorfor det er slik, eller forsøker å skape en mer særpreget norsk filosofi? Det vil være med å bygge identitet. En sterk identitet gir som kjent både trygghet og mening.

Et interessant eksempel innen den såkalte analytiske filosofien fant sted i Australia på 1970-tallet og utover. Australia er som kjent en stor øy(!), og langt unna England og USA, hvor den analytiske filosofien hadde (og har) sitt hovedsete. I stedet for å bruke tid og energi på å reise til og tilpasse seg trender i England og USA jobbet de lokalt med å utvikle egne retninger innen metafysikk i Australia, som i sin tur begynte å tiltrekke seg folk fra England og USA. Jeg tenker først og fremst på en retning innen metafysikk som jobber med ideen om at virkeligheten mest grunnleggende sett består i disposisjoner (f.eks. George Molnar), og på en retning som ser på virkeligheten som mest grunnleggende sett bestående av fakta fremfor objekter (f.eks. David Armstrong), og på den såkalte Canberra-skolen (f.eks Frank Jackson), som jobber med en spesiell måte å bedrive filosofi på, nemlig ved å funksjonalisere begreper og se etter og identifisere hva som oppfyller de funksjonene.

Dette er alle retninger som bygger på impulser utenfra, men som ble transformert og videreutviklet i Australia på en slik måte at det senere ble identifisert som særegne australske retninger innen filosofi. Arbeidet som ble gjort i Australia på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet og utover er faktisk mye av grunnen til at metafysikk fikk sin gjenoppvåkning etter impulsene fra logisk positivisme innen analytisk filosofi.

Merk, det var ikke slik at disse australske filosofene ikke leste, studerte og interagerte med andre filosofer andre steder, tvert imot. Poenget mitt er heller at de tok stolthet i å utarbeide og videreutvikle trender på sin egen måte, der de var. De så utover, men ble inspirert til å skape sine egne bilder ut ifra det de der så, heller enn bare å kopiere eller forsøke å delta på andre premisser. De bygget sin egen kultur, og dermed identitet, heller enn bare å importere andres kultur og identitet.

Kan noe liknende skje i Norge (eller Norden)?

Merk at det egentlig er to tanker i spill akkurat nå. På den ene siden, spør jeg om det faktisk finnes en kultur for norsk filosofi, i form av historiske trender som er særegne for mye av filosofien i Norge, som vi kan bygge videre på. På den andre siden, spør jeg om vi kunne ha sett rundt oss og ut ifra det vi så laget våre egne bilder, som i sin tur inspirerte andre, heller enn bare å kopiere eller yngle oss innpå det vi så der ute.

Dette er to forskjellige ting, men de henger sammen med spørsmålet om det allerede finnes eller kan skapes en kultur for norsk filosofi. Jeg ser få, om noen tegn til det innen filosofimiljøet i Norge i dag, men det er noe jeg skulle ønske jeg så mer av. Det er noe jeg faktisk har intensjoner om å begynne å bygge.

Norsk filosofi

artikkel

LES OGSÅ:
GLEMTE HISTORIER OM NORSKFILOSOFISK KVINNEKAMP

Hvor mange har hørt om Welhavens bok om metafysikk? Hvor mange i dag har faktisk lest den? Hvor mange har hørt om de norske 1800-talls filosofene Steffens, Lyng, Monrad og Aall?

Eller for å gå enda lenger tilbake i tid, hvor mange har egentlig tenkt over kjernen i Norrøn tenkning, og dens etiske refleksjoner? Hvor mange har analysert den etiske tenkningen i Håvamål? Er det egentlig en form for dydsetikk med kjernebegreper om ære og skam? Hvorfor analyserer vi gjerne etisk tenkning i antikkens greske litteratur og mytologi, men ikke i middelalderens norrøne litteratur og mytologi? Kanskje både vi og resten av verden har noe å lære av norrøn filosofisk tenkning i dag? Hvorfor skulle ikke det være et filosofisk spørsmål verdt å studere?

Noen vil kanskje tenke at de norske filosofene opp gjennom årene er mye svakere filosofer enn mange internasjonale filosofer, og at det derfor er mye mer interessant å gå rett til de internasjonale filosofene heller enn omveien via de norske. Norge har tross alt ingen Sokrates, Platon eller Aristoteles, ei heller noen Hume, Descartes, Cavendish, eller Kant, for ikke å nevne noen Schopenhauer, Nietzsche, Arendt, Heidegger, Sartre, eller De Beauvoir. Vi har Næss, Zapffe og Skjervheim fra vår nære fortid, og de får vel sin dose med fortjent oppmerksomhet?

Jeg tror det er noe av problemet, at vi tenker for lavt om oss selv. Vi norske filosofer har som sagt en svak identitet, som antakeligvis henger sammen med generelt lav selvtillit på den internasjonale arena (selv om det finnes enkelte unntak). Hvis vi mener at vår egen filosofihistorie er for svak til å tas seriøst, hvorfor tar vi ikke det mer seriøst, og forsøker å videreutvikle den så den blir mye bedre?

Vi hopper i stedet rett til andres kulturer og tanker og blir med på det, som en gjest på en fest fra et annet og ukjent sted. Det er som kjent behagelig å være gjest hos andre i den forstand at vi selv da ikke står ansvarlig for festen og stedet vi er på. Vi kan da i stedet bare være høflige og hyggelige og forsøke å bidra positivt. Det er på mange måter mer trygt og godt.

Men vil vi virkelig være den som alltid blir bedt på fest, men som nesten aldri ber tilbake? For å parafrasere Håvamål: det er bedre å ri stolt til tinget med dårlige klær på en svak hest som er din egen, enn underkuet med flotte klær på en sterk hest du har lånt av en annen.

God filosofi er viktig filosofi, og viktig filosofi betyr noe for oss, og leder oss til handling, men jeg tror ikke filosofi blir viktig for oss før den blir personlig og angår vår identitet. Det inkluderer å sette sin egen bakgård på prøve, men også å undervise og forske på sitt eget språk (som eventuelt senere forhåpentligvis kan bli oversatt til andre språk, hvis det har mer allmenn appell).

Filosofi på norsk

Jeg har bodd seks år av mitt liv i USA, og har min høyeste utdanning derifra. Jeg behersker både skriftlig og muntlig engelsk flytende, men det er allikevel ingen tvil om at jeg fortsatt behersker morsmålet mitt – norsk – enda bedre. Selv om jeg er godt trent i akademisk engelsk, har jeg flere referanser, assosiasjoner og nyanser på norsk enn jeg har på engelsk. Problemet med å bli først og fremst trent opp i filosofi på engelsk (eller et annet språk) er at jeg dermed lærer meg referanser, assosiasjoner og nyanser ut ifra en annen kultur, og filosofien blir i hvert fall delvis formet deretter. Det går på bekostning av min egen kultur og identitet.

Den engelske og amerikanske filosofien er på mange måter fremmedgjort i forhold til meg selv og min kultur. Språkbarrieren blir et ekstra hinder for å bedrive god filosofi, som tross alt foregår i all hovedsak gjennom språkforståelse fremfor empiriske undersøkelser (eller matematiske bevis, for den saks skyld).

Det er mulig det er en midtlivskrise, men jeg har så smått begynt å forsøke å snu den trenden jeg har påpekt. Jeg ønsker å litt mer skamløst styrke meg som det jeg er – en norsk filosof. Jeg har derfor begynt å studere norsk filosofi, med stor grad av stolthet. Merk at det overhodet ikke ligger noen nasjonalisme i dette. Det handler om kultur og identitet, ikke nasjoner. Det er heller overhodet ingen nedvurdering av andre kulturer for filosofi. Det å styrke sin egen identitet må ikke innebære å svekke andre.

Min kollega Hilde Vinje og jeg har startet en egen forskningsgruppe på Universitetet i Agder (UiA) med den nå forhåpentligvis ikke fullt så overraskende tittelen Norsk filosofi. Målet er å på sikt å bygge opp en sterkere identitet omkring norsk filosofi, fra norrøn til moderne tenkning. Hvis det viser seg å ikke være noe å hente i norsk filosofi, så skal vi sørge for at det blir noe å hente i norsk filosofi fremover! For å få noe til å skje, så kreves det nemlig av og til et litt naivt pågangsmot. En gjenganger jeg tror vi for eksempel finner i mye norsk filosofi er en dyp respekt for det nærmest hellige og mystiske i naturen. En slik tankegang finner vi helt tilbake til norrøn tenkning. Det er som om naturen tar gudenes plass. Hva ligger i det? Hva kan og bør vi videreutvikle innen en slik tankegang?

Se Norsk Filosofis facebook-gruppe (som oppdateres fortløpende)