HOLBERG MOT POSTMODERNE BUSEMENN
Det er ikke rart at Ludvig Holberg fortsatt fascinerer. Verkene til professoren og baronen fra Bergen fyller nesten egenhendig den gigantiske avgrunnen i norsk og dansk litteraturhistorie som ligger mellom middelalderens norrøne litteratur og 1800-tallets realisme. I Holberg ser nærmest alt som fantes av åndsliv og skaperkraft i de mellomliggende århundrer ut til å ha blitt samlet i én person.
Publisert
Sist oppdatert
Holberg har kjennemerkene til virkelig verdenslitteratur: I likhet med storheter som Shakespeare og Cervantes, har verkene hans vist seg forbløffende elastiske og tolkbare i de fleste større kunstretninger som har dominert Europa siden 1700-tallet. I romantikken kunne man fremheve det tragiske aspektet ved hovedpersonene i komediene: De livsudugelige Erasmus Montanus og Jean de France kan godt sees som forløpere til en taugenichts (von Eichendorff) og René (Chateaubriand), og Holbergs ironi var en viktig inspirasjonskilde for Søren Kierkegaard. Holbergs fremstilling av det røffe forholdet mellom bonde og adel i Jeppe paa Bierget passer realismen som hånd i hanske, og i Holbergs maske (1964) ser Jens Kruuse forfatterens spill med illusjoner og masker i lys av modernismen, nykritikken og Det absurde teater. Holbergs Moralske tanker og Epistler var noen av de viktigste inspirasjonskildene for Georg Johannesen og hans disipler i den norske essay-tradisjonen.
Imot en reduktiv Holberg-forståelse
I vår identitetspolitiske samtid har Holbergs uvanlig progressive feminisme blitt et populært diskusjonstema, og nylig erklærte Jørgen Sejersted, professor i nordisk litteratur, at den ugifte og selvutnevnte «evnukken» Holberg kan forstås som skeiv. Holbergs plass i kanon virker foreløpig trygg, spesielt etter at debatten om hvorvidt han spekulerte i slavehandel, ser ut til å være over (med baronen frikjent). Med dette i bakhodet virker det på ingen måte utidsmessig at Ole Thomsen utgir sin omfangsrike monografi Besindig Rebel - Ludvig Holbergs liv og værk akkurat nå.
Thomsens hovedanliggende ser ut til å være å redde Holberg ut av det han anser som «de gængse meninger» om bergenseren, som ifølge forfatteren består i en pseudo-filologisk tilnærming til Holberg, hvor han blir tilbakeført til sin egen tid, og ribbet for all den radikaliteten og ambivalensen som har gjort ham til en klassiker:
«Af hvilke kilder det flyder og hvad der driver det frem, er ikke let at sige; men sagen er, at en lang række forskere, især ledende, i vore dage behandler Holberg og hans værk ikke blot nøgternt, men reduktivt, og ikke blot reduktivt, men hånligt.»
Representantene for denne mørke elv av useriøs Holberg-forskning hevder, ifølge Thomsen (vel å merke med henvisning til faktisk forskning), at professor Holberg kun var tolerant på papiret, at motstanden hans mot sensur ikke var alvorlig, at Holbergs feminisme ikke var radikal nok, at Holberg ikke hadde noe mål om å gi komedie-karakterene sine noen psykologisk dybde, og så videre. Alt dette forsøker forfatteren av Besindig rebel å tilbakevise.
Det er særlig bildet av Holberg som snusfornuftig rasjonalist Thomsen vil til livs. Han situerer riktignok Holberg i Opplysningstiden, men påpeker noe viktig: denne perioden var ikke først og fremst preget av rasjonalisme, men av kritikk. Man brukte fornuften til å kritisere det bestående, men man var også kritisk til fornuften, og kjente dens begrensninger. Holberg var for eksempel ingen stoiker. Den fornuftsbaserte likevekten denne retningens tilhengere mente var nøkkelen til et godt liv, var ifølge ham uoppnåelig i virkeligheten. Som Holberg skriver i den latinske selvbiografien, oversatt av Thomsen:
«Om det bliver du og jeg altså ikke uenige. Jeg følger strømmen her, og sammen med dig forkynder jeg for alverden, at kun de vise er lykkelige. Tilbage bliver kun én nagende skepsis (unus scrupulus), som jeg beder dig befri mig for ved at definere ‘den vise’. Om den vises lykke er jeg nemlig ikke et øjeblik i tvivl. Min tvivl går kun på, om der i hele verden findes sådanne vise, som stoikerne forestiller sig. Jeg er i tvivl om, hvorvidt de er realiteter eller fornufts-postulater (entia rationes).»
I forlengelse av dette er det også på sin plass at Holbergs interesse for kroppslige fenomener, både hos seg selv og andre, får en bred omtale. Det er lenge siden en Francis Bull kunne lese i en dikters dagbok at dikteren hadde hatt forkjølelse på samme tid som han skrev et dikt om «en syk hoste», og dermed mene at diktets mening var uttømt (takk til professor emeritus Eivind Tjønneland for denne Bull-parodien), men Thomsen demonstrerer overbevisende hvordan Holbergs kropp var avgjørende for Holbergs tenking. Baronen var sykelig og hypokonder, og trakk ofte inn sin egen helbred i tekstene sine. I en av epistlene Thomsen siterer, kommer dette godt til uttrykk idet Holberg utlegger sin egen vinterdepresjon:
«Min Herre meener, at saadant kand reyse sig af Indbilding. Det kand nok være, men enten det reyser sig af Indbilding eller ej, saa er jeg virkelig svag; thi Indbildings Syge er en virkelig Syge, og ofte meer end en Sygdom, som reyser sig af andre Aarsager; thi ingen, som haver sundt Blod og Vædsker, kand blive syg af Indbildning, og Erfarenhed viser, at, naar Legemet er i god Stand, er Sindet ligeledes.»
Opplysning via antikken
Bevisstheten om kroppens makt over sjelen gjorde at Holberg stod materialismen nærmere enn rasjonalismen i mange spørsmål. Dette førte igjen til at han var en utpreget praktisk tenker. Som Thomsen påpeker, visste Holberg at virkeligheten var for omskiftelig til at en filosof kunne ta noe uangripelig standpunkt: «Ifølge [...] den examinerende probabilist Holberg - bør en fornuftig mand kun have foreløbige meninger.»
En annen styrke ved boken er Thomsens fokus på forholdet mellom Holberg og antikken. Forfatteren har bakgrunn i klassisk filologi, og gir mange oppklarende kommentarer, både generelt om Holbergs tenkning og i nærlesning av tekst. Han påpeker for eksempel hvordan Holberg et sted på skarpsindig vis låner en lengdeangivelse, «et pileskudd», fra Ovid og gir det en, i Thomsens ord, «rå modernisering» ved å isteden angi en viss lengde i børseskudd: «Den gyldne Phoebos [Apollon, Solen] var et Bøsseskud fra havet».
Slike detaljer går nok den gjengse Holberg-leser hus forbi, og det er Thomsens fortjeneste som kunnskapsrik klassisist å påpeke dem. Det klassiske perspektivet er også en kjærkommen innfallsvinkel til Opplysningstiden som sådan. I vår tid er det lett å ta kritisk tenkning for gitt, og det kan være vanskelig å forstå hvorfor antikke forfattere, som ofte kan virke snusfornuftige og noe enkle i resonnementene sine, var så høyt skattet av opplysningens menn. Da er det forfriskende å få en påminnelse om hvor revolusjonært det må ha vært å lese frie, hedenske forfattere som bruker forstanden og ikke var bundet av kirkens lære etter århundrer med føydalisme og skolastikk.
Dette kunne med andre ord vært en meget god bok. Slik er det dessverre ikke blitt. Det mest fundamentale problemet er avgrensningen av stoff, eller mangel på sådan. Det å rydde opp i de «gængse meninger» og presentere Holberg slik han «egentlig var», er en alt for vid og generell problemstilling til å kunne bære en bok, selv når den er på nesten 800 sider. Ideelt sett hadde hvert kapittel hatt sin under-problemstilling, f.eks. den eller den uriktige, gjengse mening om komediene, essayene, historieverkene osv. Selv om kapitlene til dels er strukturert sånn, funker det ikke helt i praksis. Det føles som oftest som Thomsen skal gjøre alt på en gang: Ta for eksempel kapittel 3, «Naturen haver ligesom protesteret». Kapittelet handler ifølge Thomsen om «Holbergs holdning til natur og naturret [...] og såkaldt naturlig religion». I løpet av kapittelets hundre sider skal vi innom følgende underkapitler:
● Striden mellem De Antikke og De Moderne – i Frankrig og i England
● Holberg om Striden mellem De Antikke og De Moderne. Forfald? Fremskridt?
● Peder Paars – rettet mod oldtid? Rettet mod heltedigt?
● Peder Paars – rettet mod heltemod? Rettet mod Sokrates?
● Paars og Don Quixote
● 1500-, 1600- og 1700-tallet. 1700-tallet: Le siècle des lumières, Lysenes Sekel
● Religionsfilosofisk naturalisme, deisme. Naturret, menneskeret
● Den indre gud, den kosmiske gud. At tro på sin samvittighed
● To oplysningstider: i 400-300-tallet f.Kr. og i 1700-tallet efter. Postmodernismen contra Oplysningen
● Decorum og det naturlige. Det usømmelige
● Holberg og Pierre Bayle, ransagere begge
● Optimisme? Fremskridtstro? Fornuftstro?
● Historiens gang: Tilbage? Fremad? I kreds?
● Holberg, konservativ og radikal. Kan et samfund bestå uden religion?
● Bønder. Kvinder
● Mod tvangsægteskab. Satirisk demokratisme
Som man ser, er det virkelig et panorama som tegnes opp. Selv om alle disse underkapitlene i og for seg hører inn under hovedtematikken, er det ikke alltid like lett å huske på, for Thomsen er mer interessert i å gå inn i detaljer enn å holde på helheten, og tar gjerne ekskurser som dessverre tidvis oppleves mer som mangel på fokus enn lærd overskudd. Thomsen har også utrolig nok fått lov til å markere ord eller setninger han mener er viktige med rødt. Dette skal liksom hjelpe lesningen, men gjør det motsatte ved å lyse opp på sidene og dra leseren ut av flyten. Som Schopenhauer en gang skrev: en setning bør utfordre forstanden, ikke hukommelsen. Dette gjelder også for et avsnitt, et kapittel og en bok. Og lesere av Besindig rebel, kanskje særlig dem som ikke også er Holberg-forskere, får sannelig testet hukommelsen, og, kan vi tilføye, tålmodigheten.
Et annet problem er at mørkemennene Thomsen slåss mot også oppleves som stråmenn eller rettere sagt postmoderne busemenn. Vel siterer han en og annen forsker han er uenig med, særlig professor Frederik Billeskov Jansen er en fast prügelknabe. Men man kan også spørre seg om de oppfatningene Thomsen vil til livs egentlig er så utbredte som han skal ha det til. Er det ikke ganske vanlig å oppfatte Holberg som radikal og progressiv? Var ikke nettopp dette noe av grunnen til at det ble så mye bråk da man mistenkte Holberg for å ha spekulert i slavehandel for noen år siden? Her kan det selvsagt være store forskjeller mellom Norge og Danmark som jeg ikke kjenner til, men det oppleves ikke alltid som om Thomsens Holberg-bilde er så «ret nyt» som forfatteren skal ha det til.
Verst av alt er Thomsens mange stikk mot politisk korrekthet, som boken er saltet og pepret med. Han legger for eksempel vekt på komediens politisk ukorrekte vesen, som dog har en humanistisk effekt når det blir gjort riktig:
«Komedier og vittigheder generaliserer – og krænker, dog med måde, hvis det skal virke. Der generaliseres og fornærmes. Men så – når typen er fikseret – kan der frembringes uforglemmelige skikkelser, der slående ligner individer. Sæt ikke lighedstegn mellem komisering og endegyldig distancering. De store humorister kan faktisk bedst gøre deres personer menneskelige ved at gøre dem komiske [...] Som led i sit stereotypiserende – politisk højst u-korrekte – overgreb humaniserer humoristen menneskene, i værket og – via værkets virkning – i verden.»
De færreste er vel uenige i dette, men i fotnoten som hører til, blir det verre:
«Ved stort set alle Vestens universiteter doceres der nu diskursanalyse med betoning af dette: Vogt jer for negative opfattelser af de marginaliserede. De tre store synder i sprogbrugen, diskursen, er: at stereotypisere, at essentialisere, at andetgøre (to other).»
Ingen kilder til denne doseringen er oppført. Det blir med en fremmaning av det humørløse woke-spøkelset. I en tid der skremmende mange bortforklarer renspikket rasisme og kvinnehat med henvisninger til «humor» og «parodi» er det strengt tatt et større problem for komedien at dens tendens til stereotypier brukes som skalkeskjul for hat, enn at postmodernister angivelig vil den til livs. Thomsen forsøker vel å innta posisjonen som den tradisjonelle humanisten som skal forsvare ideen om det allmennmenneskelige og den frie, kritiske tanke, men virker ærlig talt mest gubbete og lite interessert i å forstå sine motstandere. Jeg lurer på om forfatteren ikke hadde kommet bedre ut av det hvis han hadde valgt en show, don’t tell-metode, og presentert sin egen forståelse av Holberg og Opplysningen uten å samtidig skulle pukke på hvordan andre tar feil.
Summa summarum er Besindig rebel nok primært en bok for dem som alt er dypt inne i Holbergs forfatterskap og forskningsfeltet. Da tror jeg også den er god, med tanke på hvor grundig den er. For oss andre er det verre. Thomas Mann anbefalte en gang for spøk at de som ikke forstod Trolldomsfjellet, burde lese den en gang til. Det gjelder antagelig også for Besindig rebel, men dette er mye å kreve av en leser som bare er generelt, og ikke spesielt, interessert. Og boken er skrevet i et språk og en tone som antyder at det er oss den henvender seg til, derfor tillater jeg meg å holde dette mot den.
