DEN FARLIGE FORTIDEN
I romanen Et tilfluktssted i tiden undersøker Georgi Gospodinov hvorfor vi lengter etter tapte tiår. Hva er det som gjør fortiden så forlokkende, og hva skjer når kyniske populister bruker nostalgi som et retorisk redskap?
Publisert
Sist oppdatert
Fortiden puster oss i nakken. En studie fra 2018 viser at to tredjedeler av Europas innbyggere kjenner seg nostalgiske; de tenker at verden pleide å være et bedre sted.1 Det er ikke vanskelig å forstå at mange lengter tilbake til enklere tider. Siden årtusenskiftet har verden vært preget av krig og konflikter, teknologiske kvantesprang, klimaendringer, polarisering og økende ulikheter. Det er nesten umulig å forestille seg hvordan verden vil se ut om bare noen få tiår. En ting er likevel sikkert: Vi som lever i dag, vil dø i en verden som ikke likner på den vi ble født inn i. Det gir gode vekstvilkår for nostalgi.
Begrepet «nostalgi» ble først brukt som en medisinsk diagnose på 1600-tallet. Diagnosen beskrev en akutt og lammende hjemlengsel som særlig rammet soldater. I dag har begrepet fått en mer abstrakt betydning. I boka The Future of Nostalgia (2001) definerer den russisk-amerikanske forskeren Svetlana Boym nostalgi som «(…) a longing for a home that no longer exists or has never existed. Nostalgia is a sentiment of loss and displacement, but it is also a romance with one’s own phantasy.»2
Boym skiller mellom to ulike typer nostalgi: Den reflekterende og den gjenopprettende. Mens den reflekterende nostalgien er en romantisk lengsel uten et konkret mål, handler den gjenopprettende nostalgien om å gjenskape fortiden med politiske virkemidler: «Restorative nostalgia is at the core of recent national and religious revivals. It knows two main plots—the return to origins and the conspiracy.»3
Den gjenopprettende nostalgien kan altså brukes som et politisk verktøy. Ifølge statsviterne Stefan Müller og Sven-Oliver Proksch inneholder hele åtte av ti europeiske partiprogram «nostalgisk retorikk».4 Den politiske sprengkraften i denne retorikken ble tydelig i 2016, da britene stemte for å «ta tilbake kontrollen» ved å forlate EU, og Donald Trump vant presidentvalget med løfter om å «gjenskape Amerikas storhet». Åtte år senere kan vi finne nostalgiske budskap over hele det politiske spekteret, selv om de er mest utbredt ytterst til høyre. Mye tyder på at Trump vil gjøre comeback som presidentkandidat i 2024. At han har vagt å beholde slagordet fra 2016,5 viser tydelig hvor effektfull den nostalgiske retorikken kan være.
Fortidsklinikken
Hva er de dype, emosjonelle og politiske årsakene til at så mange mennesker lar seg blende av populister som lover å gjenskape en falsk gullalder? Dette spørsmålet løper som en rød tråd gjennom romanen Et tilfluktssted i tiden6 av Georgi Gospodinov. Gospodinov er en av de mest kjente samtidsforfatterne fra Bulgaria, og for Et tilfluktssted i tiden vant han den internasjonale Bookerprisen i 2023.
Romanens navnløse jeg-forteller er en bulgarsk forfatter som har flere likhetstrekk med Gospodinov selv. Handlingen i romanen kretser rundt forholdet mellom fortelleren og en gåtefull mann ved navn Gaustin. De møtes første gang på et litteraturseminar på slutten av 1980-tallet. Snart forstår vi at Gaustin er en slags intellektuell omstreifer som beveger seg fritt i både tid og rom. Etter deres første møte mottar fortelleren et brev fra Gaustin som angivelig er skrevet i 1929. Gaustin forteller at han er rammet av en «lumsk influensa» og funderer på om Frankrike vil gi Trotsky politisk asyl. I neste brev, datert 14. august 1939, skriver han at han må flykte fra nazistene. Fortelleren vet ikke helt hva han skal tro. Og det gjør ikke leseren heller. Kan Gaustin virkelig reise i tid?
Neste møte mellom Gaustin og fortelleren finner sted i Zürich i vår egen tid. Gaustin har etablert seg som en slags ufaglært psykiater med spisskompetanse på å behandle Alzheimers-pasienter. Han har åpnet en «fortidsklinikk» i en bygård, der hver etasje gjenskaper et bestemt tiår. Slik kan pasientene føle trygghet i en fortidsoase, skjermet fra den krevende nåtiden. Fortelleren blir medhjelperen hans på klinikken.
Ifølge Gaustin trenger man ikke nødvendigvis å lide av demens for å bli pasient ved klinikken: «Og tro meg, en dag, ganske snart, vil flertallet selv begynne å stige ned i fortiden, for å «miste» hukommelsen av egen fri vilje. Det kommer en tid da stadig flere av dem skal ønske å gjemme seg i fortidens huler, å vende tilbake»
Kan disse «fortidens huler» være en moderne variant av tuberkuloseasylet i Trolldomsfjellet av Thomas Mann? Fortelleren innrømmer at han kan minne om Hans Castorp, som ender opp med å tilbringe flere år på et tuberkuloseasyl uten å egentlig være syk: «Ingenting hindret meg i å bli der en liten stund, noen måneder, ikke mer. (Jeg kom til å tenke på Hans Castorp og hans plan om å bli værende bare tre uker på Trolldomsfjellet …)»
Hva kan vi stole på?
I likhet med Hans Castorp trives fortelleren litt for godt i klinikkens lune isolasjon: «For meg var dette den ideelle jobben. Når alt kommer til alt, har jeg alltid gjort dette – flanert i fortidens landskaper.» Vi forstår at fortelleren er ualminnelig opptatt av fortiden, men også at grensene mellom ham og Gaustin er flytende. Faktisk er han selv i ferd med å skrive en roman om hva som vil skje hvis vi gjenskaper fortiden «(...) i terapeutisk øyemed». Gaustin kan altså være en av fortellerens egne romankarakterer som har slitt seg løs fra et manus. Og romanen vi leser er kanskje den han holder på å skrive?
Denne leken med metanivåer er ikke bare forvirrende for leseren, men også for fortelleren selv: «Beskjeftigelsen med klinikken og den parallelle skrivingen av denne boka var som forbundne kar. Av og til mistet jeg forestillingen om hva som var virkelig og hva som ikke var det.». Vi har altså å gjøre med en upålitelig jeg-forteller som er åpen om sin egen upålitelighet. Med dette fortellertekniske grepet skaper Gospodinov en tankevekkende vekselvirkning mellom romanens form og temaet den tar opp: Hva er ekte, og hva er falskt? Kan vi stole på våre egne minner?
Det er ikke bare skillet mellom fortelleren og Gaustin som er flytende; til tider virker det også som om fortelleren og forfatteren går opp i en høyere enhet. Et tilfluktssted i tiden inneholder nemlig flere partier som virker selvopplevde, nesten dokumentariske. Gospodinov forteller blant annet om et besøk i friluftsmuseet Den gamle by i Århus, hvor de besøkende kan oppleve rekonstruerte boliger fra ulike tiår og sosiale klasser.
Jeg tilbrakte selv en dag i Den gamle by i sommer. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var leiligheten til tre tyrkiske gjestearbeidere på 70-tallet. Leiligheten er gjenskapt ned til minste detalj, og forteller en gripende historie om tilværelsen til emigrantene, ikke bare ved hjelp av et nøye iscenesatt interiør, men også ved hjelp av lukter. Gospodinov legger merke til det samme: «En av leilighetene hadde vært bebodd av tyrkiske emigranter, en mann på 50 og sønnene på rundt 20, gjestearbeidere, askebegrene var fulle av sigarettstumper og lukten hadde holdt seg, jeg lurte på om stumpene ble byttet ut av og til.». Det virker åpenbart at Gospodinov selv har besøkt Den gamle by. Ved å skrive om egne opplevelser på denne måten, skaper han en dokumentarisk motvekt til de mer surrealistiske delene av romanen.
Når fortiden stiller til valg
Jeg-fortelleren forteller Gaustin om besøket i Den gamle by. Gaustin lar seg imidlertid ikke overbevise. Han mener at det ikke holder å besøke fortiden midlertidig, «(...) fra to til fem om ettermiddagen, for deretter å gå ut i en annen, allerede ukjent nåtid (...)». Derfor vil han ta fortidsklinikken til et nytt nivå, ved å skape en hel by satt til en bestemt tid: «(...) en virkelig by, ikke en av disse simuleringene med en liten gate og noen hus av glassfiber.»
Ambisjonene til Gaustin stopper imidlertid ikke der. En dag parkerer to Teslaer utenfor klinikken. Ut kommer tre anonyme EU-topper. De vil utrede muligheten for å la alle Europas nasjonalstater gjenskape seg selv i fortidens drakt. Dette skal skje ved hjelp av – du gjettet riktig – folkeavstemninger. Innbyggerne skal kunne velge mellom et utvalg tiår. Hvilken fortid lengter flertallet av befolkningen tilbake til? Hvilket tiår har den sterkeste nostalgiappellen?
Det ligger en sterk og velbegrunnet, men også overtydelig samtidskritikk i denne delen av romanen. Jeg lar meg likevel overbevise. Det henger sammen med at Gospodinov går så tett på begivenhetene og følger dem til sin ytterste konsekvens. Hva skjer når en hel befolkning må ta stilling til hvilken tid de skal leve i?
Når det skal avholdes folkeavstemning i Bulgaria, reiser fortelleren hjem for å observere valgkampen. To sterke bevegelser stiller til valg. Sosialistene vil gjenskape den kommunistiske gullalderen på 1960-tallet, og arrangerer en folkemønstring i hovedstaden Sofia. Høydepunktet er en rekonstruksjon av liket til landsfaderen Georgi Dimitrov, som inntil 1990 lå bevart på mausoleum: «(...) fra mausoleets indre begynte Dimitrovs leie langsomt å heve seg, han var den samme som jeg hadde sett som barn, med likkledet av rød plysj nederst, med blomstene rundt vokskroppen og … selve vokskroppen.» Slik blir fortiden brakt tilbake til liv – bokstavelig talt.
På den andre siden står nasjonalistene, eller «Heltene» som også de kaller seg. De vil ta landet tilbake til året 1876, da bulgarerne gjorde opprør mot det ottomanske keiserriket. Opprørerne ble brutalt nedslaktet av de ottomanske soldatene, men opprøret var likevel en medvirkende årsak til at Bulgaria ble en selvstendig nasjon to år senere. Tilhengerne av «Heltene» bærer folkedrakter: «(...) de røde ermeløse kjolene og de broderte svarte forklærne til jentene fra Trakia, de svarte kjolene til sjopjentene, de vakre atlaskvestene til jentene fra Rodopene (…)». De er også tungt bevæpnet med antikke skytevåpen: «Nesten alle bar en gammel børse – det dukket opp Berdan-rifler, man kunne se flintelåsgeværer, Krnkaer fra Den russisk-tyrkiske krig og her og der en Chassepot-karabin, som også var fra den gangen.» Slik blir den «ærerike fortiden» iscenesatt ved hjelp av fysiske gjenstander som gir konnotasjoner til både folkekultur og kampvilje.
Fra allegori til samtidsdiagnose
Den som vil vite hvordan det går når de to bevegelsene møtes, og hvem som vinner folkeavstemningen, må lese boka selv. Men det er neppe en overraskelse at resultatet blir både kaotisk og underholdende. Kanskje er det heller ikke så overraskende at det er noen som har jobbet bak kulissene med å arrangere de store folkemønstringene? I Sofia treffer fortelleren barndomsvennen Dembi. Det viser seg snart at han tjener store penger på å regissere historiske rekonstruksjoner. Dembi har et godt øye for detaljer, som for eksempel «(...) feilen under prøven og teknikeren som bannet … Folk husker alltid sånne ting. Du kan være sikker på at av alle likedanne folkemøter under sosialismen har folk bare husket nettopp dette, et eller annet som sviktet.» Dembi framstår som en kynisk og briljant mesterhjerne, som bruker sitt talent som historieforteller til å manipulere folkemassene.
Når Dembi skal rekonstruere mausoleet til den bulgarske landsfaderen Dimitrov, oppdager han at det aldri ble ordentlig ødelagt: «Da mausoleet skulle rives, ble bare den øverste delen sprengt (...) Rommet til mumien, jeg kaller det «sminkerommet», er intakt, heisen også, sammen med sokkelen han ble lagt på, den er litt rusten, men den er hel. Og virker.» Det er vanskelig å ikke lese denne replikken som en allegorisk advarsel: Fortidens spøkelser er ikke langt unna – og de virker fortsatt!
Beskrivelsene av folkemønstringene i Sofia kan virke overdrevne, helt til man husker på stormingen av Kongressen i 2020. Og minner ikke karakteren Dembi ganske mye om mediestrategen Steve Bannon, som hjalp Trump til seier i 2016? Et tilfluktssted i tiden har altså klare allegoriske trekk, og flere av hendelsene i romanen har konkrete motstykker i samtidens politiske virkelighet. I et intervju publisert på hjemmesiden til Bookerprisen7 forklarer Gospodinov hvordan de dramatiske begivenhetene i 2016 inspirerte ham til å skrive romanen:
«After 2016 we seemed to be living in another world and another time. The world’s disintegration with the encroachment of populism and playing the card of the ‘great past’ in the US and in Europe provoked me. Brexit was the other trigger. I come from a system that sold a ‘bright future’ under communism. Now the stakes have shifted, and populists are selling a ‘bright past’. I know via my own skin that both cheques bounce, they are backed by nothing. And that’s why I wanted to tell this story about the ‘referendums on the past’, undertaken by every European country. How does one live with a deficit of meaning and future?»
Den siste setningen leser jeg som en velformulert samtidsdiagnose: Når vi lever med et underskudd av mening og fremtid, blir vi ekstra sårbare for nostalgisk retorikk. Vi blir mer tilbøyelige til å tro på politikere som lover å gjenskape en stolt og lykkelig fortid, en «gullalder». Dette stemmer godt overens med Svetlana Boyms tanker om den gjenopprettende nostalgien: «This kind of nostalgia characterizes national and nationalist revivals all over the world, which engage in the antimodern myth-making of history by means of a return to national symbols and myths and, occasionally, through swapping conspiracy theories.» Ifølge Boym er det altså en tydelig sammenheng mellom den gjenopprettende nostalgien og politiske bevegelser som legger vekt på nasjonale symboler, myter og konspirasjonsteorier. Disse bevegelsene klarer seg ikke uten de store fortellingene om den lykkelige og ærerike fortiden.
Det empatiske blikket
Romaner med sterke allegoriske innslag kan være stive i formen og overtydelige. Et tilfluktssted i tiden er i nærheten av å bikke over enkelte steder, men jeg synes likevel at Gospodinov mestrer allegoriens balansekunst. I romanens essayistiske partier innrømmer jeg-fortelleren at han selv kan bære på en sterk lengsel etter fortiden. I disse delene av romanen nærmer Gospodinov seg det Svetlana Boym kaller den reflekterende nostalgien. Dette er en form for nostalgi som åpner for tvil, tvetydighet og motsetninger: «Reflective nostalgia dwells on the ambivalences of human longing and belonging and does not shy away from the contradictions of modernity.»8
Kanskje er Gaustin, den mystiske, tidsreisende flanøren, selv et uttrykk for denne formen for nostalgi? Ifølge Boym godtar den reflekterende nostalgien at flere ulike tidssoner kan eksistere samtidig: «Reflective nostalgia does not follow a single plot but explores ways of inhabiting many places at once and imagining different time zones.»9 Gaustins store privilegium er nettopp at han kan bevege seg fritt mellom ulike tidssoner. På 2000-tallet er dette en egenskap som vi alle besitter, takket være digital teknologi. I den nettbaserte mediekulturen har vi tilgang på uttrykk fra nær sagt alle stiler og epoker. Ved hjelp av få tastetrykk kan vi drømme oss tilbake til tidligere tider, når som helst og hvor som helst. Gaustin er ikke bare en romankarakter – han er et speilbilde.
I Et tilfluktssted i tiden viser Gospodinov at lengselen og nostalgien er grunnleggende menneskelige egenskaper. Romanen er ikke en ensidig kritikk av høyrepopulismen; jeg opplever den som både ydmyk, utforskende og empatisk. I intervjuet med stiftelsen som deler ut Bookerprisen peker Gospodinov selv på forholdet mellom historiefortelling og empati: «Storytelling generates empathy. It saves the world. Especially a world like the one we live in today. We write to postpone the end of the world.»
Den siste setningen inneholder en underlig metafor. Hvordan kan det å skrive «utsette verdens undergang»? Jeg tolker dette sitatet som en halvveis skjult hyllest til diktningen, spesielt til romansjangeren. I en roman kan både forfatteren og leseren utforske gråsoner, nyanser, dilemmaer og tvil. Kort sagt: alt det som ikke passer inn i populistenes store fortellinger om den lykkelige fortiden. Ved å se tilbake med et utforskende og empatisk blikk, kan romanforfatterne bruke fortiden til å forklare hvorfor vi tenker og handler som vi gjør i dag. Slik blir vi bedre rustet til å forstå og møte framtiden, som alltid venter på oss rundt neste sving.
Noter
- de Vries, C. og Hoffmann, H. (2018) The Power of the Past https://www.bertelsmann-stiftung.de/fileadmin/files/BSt/Publikationen/GrauePublikationen/eupinions_Nostalgia.pdf
- Boym, S. (2001) The Future of Nostalgia. Basic Books (s. XIII)
- Boym, S. (2001) The Future of Nostalgia. Basic Books (s. XVIII)
- Müller, S og Proksch, S (2023) "Nostalgia
in politics: pan-European study sheds light on how (and why) parties appeal to
the past in their election campaigns"
https://theconversation.com/nostalgia-in-politics-pan-european-study-sheds-light-on-how-and-why-parties-appeal-to-the-past-in-their-election-campaigns-216494 - "Make America Great Again" (Wikipedia-artikkel) https://en.wikipedia.org/wiki/Make_America_Great_Again
- Gospodinov, G (2024) Et tilfluktssted i tiden, Solum Bokvennen
- The Booker Prizes (2023) Intervju
med Georgi Gospodinov
https://thebookerprizes.com/the-booker-library/features/georgi-gospodinov-interview-time-shelter - Boym, S. (2001) The Future of Nostalgia. Basic Books (s. XIII)
- Boym, S. (2001) The Future of Nostalgia. Basic Books (s. XVIII)
