I SKYGGEN AV GIGANTENE

Kvinner har filosofert like lenge og like godt som menn. Tradisjonell filosofihistorieskrivning, slik den etablerte seg på 1800-tallet, har imidlertid aldri virkelig anerkjent og tatt inn over seg dette enkle faktumet. Snarere har kvinnene alltid levd i skyggen av sine mannlige motparter. I boken 12 kvinnelige filosofer: Fra antikken til i dag forsøker Ingeborg W. Owesen å gjøre noe med denne diskrimineringen gjennom å sette søkelys på intellektuelle kvinner som hver på sin måte har bidratt til idéutvikling og filosofisk debatt. Prosjektet er ambisiøst, men spørsmålet er om utvalget av tenkere er velegnet for å endre filosofihistorieskrivningen og få kvinnene frem i lyset.

Som tittelen tilsier, presenterer Owesen tolv kvinnelige filosofer fra antikken og frem til i dag, mer konkret fra Hypatia til Allison Jagger. Hun legger vekt på å kontekstualisere de utvalgte kvinnene i deres samtid og den kulturelle sammenhengen de levde i, for slik å løfte frem og opp de selvstendige filosofiske stemmene som de representerer. Dette er et vellykket grep, særlig sett i lys av at kvinner har vært utelatt fra tradisjonell filosofihistorieskrivning i så lang tid. Jeg vil i det følgende si litt mer om portrettene av de tolv kvinnelige filosofene, før jeg til slutt gir en samlet vurdering av boken.

Antikken og middelalderen

Som representant for antikken har Owesen valgt Hypatia (355–415). Hypatia led en lignende skjebne og spiller en tilsvarende rolle som Sokrates, ettersom hun hun ble tatt av dage på bestialsk vis av kristne fanatikere på grunn av sin tro og filosofiske praksis, samtidig som hun i all ettertid har fungert som viktig inspirasjonskilde for kvinnelige tenkere. Owesen trekker særlig frem at Hypatia gjennom sitt virke nærmest kan beskrives som inkarnasjonen av sofrosyne, altså måtehold og selvkontroll. Hun forsvarte rolig og nøkternt sin tro og filosofiske overbevisning til tross for den svært konfliktfylte politiske og religiøse tiden hun levde i. Dessuten var hun, igjen i likhet med Sokrates, drevet av et umettelig vitebegjær.

Fra middelalderen har Owesen valgt å portrettere Hildegard av Bingen (1098–1179) og Katarina av Sienna (1347–1380). Hildegard er nok mest kjent som urtemedisiner og forfatter av flere åpenbarinsberetninger. Hun har på grunn av dette blitt lest og inkludert i medisinsk og særlig teologisk historie, men har i stor grad blitt oversett av fagfilosofien. Hildegards argumentasjon for at kvinner har like gode intellektuelle evner som menn, samt for at kvinner må sikres økonomisk selvstendighet, har likevel fått mange til å inkludere henne blant tidlige «kvinnesaksforkjempere».

Også Katarina publiserte sine verk i form av åpenbaringsberetninger og har særlig, slik Owesen fremlegger det, skrevet mye om nestekjærlighet. Det å elske sin neste, elske den ypperste skapning i Skaperverket, er egentlig det samme som å elske Skaperen selv, nemlig Gud. Det er slik ikke noe skarpt skille mellom teologi og filosofi hos Katarina, slik vi heller ikke finner det hos senantikkens og middelalderens viktigste mannlige tenkere.

Protofeminister

Kvinnene i de tre neste portrettene blir gjerne, også av Owesen, betegnet som «protofeminister», ettersom de uttalte seg i positive vendinger om kvinners evner og muligheter lenge før man normalt daterer oppkomsten av feminismens første bølge på slutten av 1700-tallet. Dette gjelder særlig Christine de Pisan (1364–1431), som er særlig kjent for Boken om damenes by (1405). I denne romanen skriver Pisan om hvordan mange kvinner har motbevist den utbredte antakelsen i samtiden om at kvinner var mindre intelligente og modige enn menn. For å opponere mot denne misogynien, særlig slik den kom til uttrykk i det store middelalderverket Roseromanen av Jean de Meun (1240–1305), gjorde Pisan særlig bruk av tanker fra Platon, Augustin og Boccaccio.

Pisan innledet den store debatten om kvinners stilling i samfunnet, kalt querelle des femmes. Denne debatten varte i rundt 200 år og som Owesen påpeker, fikk den først sin avslutning med forfatterskapet til Marie de Gournay (1565–1645), som er i fokus i det neste portrettet. Striden dreide seg blant annet om i hvilken grad kvinner hadde evner til intellektuell utvikling, skolering og moral. Gournay var svært inspirert av Montaigne og utviklet et samarbeid og vennskap med ham. Montaignes mange positive og oppløftende beskrivelser av kvinner ble Gournays inspirasjon til å skrive pamfletten Likheten mellom kvinner og menn (1622). Med dette verket er Gournay, som Owesen påpeker, trolig den første til å benytte begrepet «likhet» for å beskrive forholdet mellom kjønnene. Hun løftet dermed kjønnsdebatten til et nytt nivå, og det går slik en slags rød tråd fra Gournay fram til Beauvoirs likhetsfeminisme.

LES OGSÅ: HADDE KANON VÆRT HUGD I STEN VILLE DEN RASKT STØVET NED

Den tredje protofeministen i rekken er Mary Astell (1666–1731), som gjerne blir kalt «The Philosophical Lady». Astells tenkning er svært inspirert av Descartes og hans skille mellom kroppen (res extensa) og intellektet (res cogitans). Hvis man følger dette skillet, kan intellektet betraktes som kjønnsløst og dermed kan det ikke knyttes noen sammenheng mellom det å være kvinne og det å være mindre intelligent. Astell forsvarer derfor varmt kvinners rett til utdannelse.

Blant kvinnene i filosofihistorien er riktignok ikke Astell alene om å bli inspirert av Descartes, men det er påfallende at reaksjonen på den kartesianske dualismen er svært ulik. Noen tolker den befriende, slik som Astell gjør, mens andre har etterlyst en forklaring på samvirket mellom kropp og intellekt (mind–body problem). Viktige navn her er Elisabeth av Böhmen, Anne Conway og Margaret Cavendish. Det ville, etter min mening, ha vært interessant om Owesen hadde inkludert en eller flere av disse kvinnene i utvalget for å vise til at Descartes har inspirert flere, men at reaksjonene på hans filosofi er rimelig forskjellig.

Fysikk og feminisme

Fra opplysningstiden har Owesen inkludert portretter av Emile du Châtelet (1706–1749) og Mary Wollstonecraft (1759–1797). Châtelet er nok mest kjent som oversetter av Newtons Principia til fransk og som Voltaires elskerinne og nære samarbeidspartner. Dette overskygger dessverre det faktum at hun ikke bare oversatte Newton, men at hun bidro sterkt til måten hans teori ble forstått på i den fransktalende delen av Europa. Hun forfattet nemlig en innføringsbok i fysikk, Fysikkens grunnlag (1740), som opprinnelig kun var ment til hjelp for sønnen hennes.

Hun nøyet seg imidlertid ikke bare med å formidle andres tanker om fysikk, men utviklet sin egen naturfilosofi som kan betraktes som en slags mellomposisjon mellom Newton og Leibniz. Spesielt syntes hun det var problematisk at Newtons fysikk tilsynelatende utelukket muligheten for fri vilje. Hun forsøker å «redde» den frie viljen gjennom å skille mellom hvordan ting i naturen skjer og hvorfor ting skjer. Hvordan beskrives godt av Newton, men han forklarer ikke hvorfor, og det åpner opp for fri vilje. Slik ingen av Leibniz’ monader er like, er heller ingen mennesker like og vi kan følgelig ikke bare være brikker i naturens maskineri. Snarere er vi alle unike og utøvere av moral og fri vilje.

Gitt fokuset på kvinnesak og feminisme, er det ikke så overraskende at Owesen inkluderer et portrett av Wollstonecraft. Feminismens opphav knyttes ofte til hennes navn, gjerne sammen med Olympe de Gouges, Catharine Macaulay og Nicolas de Condorcet. Fra den franske revolusjon og den påfølgende menneskerettighetserklæringen, kom det et stadig sterkere krav om at de nyvunne rettighetene ikke bare skulle komme (bedrestilte) menn til gode, men også kvinner. Wollstonecraft var så engasjert i revolusjonen og dens konsekvenser at hun reiste til Paris for å observere begivenhetene direkte. Hun forfattet videre to forsvarsskrift. I A Vindication of the Right of Man (1790) forvarte hun revolusjonen og menneskerettighetene mot kritikken fra Burke. A Vindication of the Right of Woman (1792) er hennes forsvar for kvinners rettigheter, spesielt retten til utdanning, mot misogynien i opplysningsfilosofien, særlig hos Rousseau.

Moderne tid

Fra 1800-tallet har Owesen bare tatt med én kvinne, nemlig språkfilosofen Victoria Welby (1837–1912). Ifølge Welby er språk en forutsetning for tenkning og refleksjon, samtidig som språket også setter grenser for vår forståelse av oss selv og verden. Welbys utgangspunkt var egentlig religiøse, teologiske og etiske spørsmål, men gjennom arbeidet med å tolke religiøse skrifter, snublet hun over det som hun først og fremst skulle bli kjent for, nemlig spørsmålet om mening. Hun skiller mellom tre nivåer av mening, nemlig uttrykk (sense), betydning (meaning) og referanse (significance), hvilket er en teori som foregriper den kjente semiotiske trekanten til Charles Kay Ogden. Det å avklare språklige uttrykks mening gir oss også større innsikt i virkeligheten, slik Welby ser det.

De to neste portrettene er viet Hannah Arendt (1906–1975) og Simone de Beauvoir (1908–1986). Arendt er ikke kjent som en tenker som var spesielt engasjert i feminisme og kvinnesak, men Owesen trekker særlig frem hennes betydning innen politisk filosofi. Dette gjelder dels hennes studie av totalitære regimer og ideologier i verket The Origins of Totalitarianism (1951), og dels det kjente verket Eichmann i Jerusalem og utviklingen av begrepet «ondskapens banalitet». For Arendt fremstod Adolf Eichmann på den ene siden som en kjedelig og pliktoppfyllende byråkrat, og på den andre siden en person som var i stand til å utføre grufulle handlinger.

I motsetning til hos Arendt, står feminisme og kvinnesak svært sentralt i Beauvoirs filosofi. Owesen vektlegger særlig den nære forbindelsen mellom filosofi og livserfaring hos Beauvoir, ikke minst erfaringen av å være kvinne i Frankrike midt på 1900-tallet. Som andre eksistensialister, som for eksempel Sartre, setter Beauvoir det konkrete, levende, handlende, følende og elskende individet i sentrum for tenkningen. Kjønnsroller er sosialt skapte og ikke noe som følger av biologi, slik Beauvoir ser det. Det er således kulturen som former kvinnen til noe som noe annet og annenrangs i forhold til menn.

I det siste portrettet i boken har Owesen inkludert en samtidsfilosof, nemlig britisk-amerikanske Allison Jaggar (født 1942). Ifølge Jaggar representerer feminisme en samlebetegnelse for sosiale og politiske idealer som har som formål å fremme rettferdighet og likestilling. Det å avslutte boken med et portrett av Jaggar er velvalgt, ettersom hun kan sies å oppsummere mye av det som de foregående kapitlene har tatt for seg. Jaggar har dessuten et liknende ærend som Owesen, nemlig å kritisere mannsdominansen i den filosofiske kanon. Særlig viktig for Jaggar er å bringe kvinnelige erfaringer og feministiske perspektiver inn i filosofien. Et sentralt felt for henne er vitenskapsfilosofi hvor hun diskuterer i hvilken grad og på hvilke måter kjønn påvirker vår forståelse av kunnskap og vitenskap. I sine vitenskapsteoretiske verk påviser hun at vitenskapen ikke er så objektiv og nøytral, særlig med hensyn til kjønn, som den gjerne fremstilles som.

Berikende men tilfeldig utvalg

Som Owesen peker på i forordet, bidrar innlemmelsen av kvinner i filosofihistorien utvilsomt til å mangfoldiggjøre filosofien. Kvinner bringer nemlig ikke bare med seg viktige og originale perspektiv på tradisjonelle filosofiske problemstillinger, men de introduserer også andre tema. Dette gjelder «temaer som kjærlighet, takknemlighet, tilgivelse, spørsmål om kjønn, fattigdom, og kvinners muligheter til overhodet å delta i filosofi og samfunn» (s.13). Et illustrerende eksempel på dette er Maria von Herberts brevveksling med Kant, der hennes perspektiv på spørsmålet om selvmord er moralsk forkastelig snarere kommer fra et levd liv heller enn fra filosofisk spekulasjon over innholdet i fornuften og hva som følger logisk fra dette.

LES OGSÅ: ET POLITISK ELLER FILOSOFISK MOTIVERT PROSJEKT?

Inkluderingen av kvinnelige filosofer i kanon dreier seg også om å åpne filosofien for flere sjangre. Selv om det finnes prominente unntak, for eksempel Galilei og Nietzsche, har man i tradisjonell filosofihistorieskrivning hatt en forkjærlighet for å anerkjenne og innlemme de som har uttrykt sine tanker gjennom akademiske sjangre som avhandlinger og artikler. Det finnes selvsagt kvinner som har skrevet mer fagfilosofiske tekster, som for eksempel Anne Conway, Margaret Cavendish og Lou Salomé, men mange kvinner har benyttet sjangre som ikke har vært tillagt samme «akademiske» vekt. Dette gjelder brev, dagbøker, visjoner, pamfletter og skjønnlitterære tekster som romaner og noveller. Treffende eksempler her er Hildegard, Katarina, Pisan, Elisabeth av Böhmen, Sor Juana Ines de la Cruz, Georg Elliot og Clara Zetkin.

Flere har også hatt et skjønnlitterært forfatterskap ved siden av sitt filosofiske. Av denne grunn har kvinnene, i den grad de har fått en viss plass i historien, ofte blitt klassifisert som skjønnlitterære forfattere heller enn som filosofer. Denne utvidelsen av så vel filosofiske temaer som sjangre er uten tvil mangfoldiggjørende og berikende, samtidig som den er nødvendig for å innlemme flere kvinner i den filosofiske kanon. Owesens bok er en meget god illustrasjon på dette, for eksempel gjennom inkluderingen av Hildegards åpenbaringsberetninger og Katarinas tanker om nestekjærlighet.

En ambisjon med boken er å tydelig vise at kvinner har vært til stede i hele filosofihistorien fra antikken til våre dager. Owesens utvalg har en slagside mot kvinner som har diskutert feminisme og argumentert for kvinners rettigheter, særlig retten til utdannelse. Dette er et enormt interessant og viktig tema i seg selv, samtidig som det forklare hvorfor mange kvinner tradisjonelt har vært fraværende i filosofihistorien. I mangel på utdannelse har nok mange kvinner latt være å skrive og offentliggjøre sine tanker og teorier, og vegret seg for å anvende de tradisjonelt verdsatte sjangrene i akademia.

Mulighetene for utdannelse har vært rimelig begrensede for kvinner helt opp til vår egen tid. De som fikk utdannelse, fikk dette i privat regi gjennom at de tilhørte eliten og aristokratiet, og det er et tankekors at mer eller mindre alle kvinnene i filosofihistorien har tilhørt øvre sosiale sjikt. Anna Maria van Schurman kranglet seg riktignok til å få studere ved Universitetet i Utrecht på 1600-tallet, men i lang tid forble mulighetene for å få undervisning, særlig høyere utdannelse, rimelig begrensede for kvinner. På slutten av 1800-tallet var det for eksempel bare Universitetet i Zürich som tillot kvinner blant studentene, en mulighet for eksempel Lou Salomé, Rosa Luxemburg og Alexandra Kollontaj benyttet seg av. Senere åpnet flere europeiske universiteter opp for kvinner, og som Owesen viser til, tilhørte Beauvoir den første generasjonen av kvinner som fikk tilgang til utdannelse ved franske universiteter.

Tross temaets viktighet og at det for så vidt går en rød tråd gjennom flere av kapitlene ved at kvinners rett til utdanning fremmes som en viktig kampsak, mener jeg at Owesens utvalg av tenkere er noe tilfeldig. Hvorfor er akkurat dette dusinet av kvinnelige filosofer valgt ut og ikke andre? Dette mangler jeg et godt svar på.

En viktig ambisjon for Owesen er å demonstrere at kvinner gjennom hele historien har introdusert nye temaer, samtidig som de har lansert nye perspektiver på allerede eksisterende temaer og problemstillinger. For å enda bedre lykkes med dette, skulle jeg gjerne ha sett at Owesen hadde løftet frem et bredere spekter av kvinnelige filosofer, og da særlig kvinner som har bidratt innenfor andre disipliner og tradisjoner. For eksempel er det ingen av kvinnene i Owesens utvalg som har beskjeftiget seg inngående med metafysikk og epistemologi. 

Her ville henholdsvis Margaret Cavendish, som lanserte en teori om mennesket som på mange måter kan sies å befinne seg mellom Hobbes materialistiske monisme og Descartes, substansdualisme, og Catherine Trotter Cockburn, som skrev et forsvarsskrift for John Lockes kunnskapsteori, utgjøre gode alternativer. Hadde Owesen inkludert disse og liknende kvinner i utvalget sitt, ville hun utvilsomt ha mangfoldiggjort filosofihistorien og vist at kvinner har bidratt innenfor alle de sentrale filosofiske disipliner, ikke bare feminisme (Pisan, Gournay, Wollstonecraft), språkfilosofi (Welby), politisk filosofi (Arendt), etikk (Beauvoir) og vitenskapsfilosofi (Jaggar).

Alt i alt må dog Owesen sies å ha skrevet en meget innsiktsrik og berikende bok. Språkføringen er god og tilgjengelig for et bredere publikum enn fagfilosofer. Owesen bestreber seg dessuten på å forklare begreper og teorier som hun refererer til i de tolv portrettene. Dette gjelder for eksempel empirismen hos Locke og Hume, og den pragmatiske tradisjonen fra Charles Sander Pierce. Slik sett skulle boken egne seg veldig godt for personer med en generell filosofisk interesse. Dessuten kan boken med fordel benyttes som supplement til tradisjonelle filosofihistorieverk, for eksempel som pensumlitteratur i emner i filosofihistorie ved norske universiteter. Entusiasmen min for boken er således stor, og det er fristende avslutningsvis å oppfordre Owesen til å skrive flere bøker hvor andre kvinnelige filosofer løftes frem fra gigantenes skygger og får sine stemmer hørte.