HADDE KANON VÆRT HUGD I STEN VILLE DEN RASKT STØVET NED

Kristin Gjesdals siste bok, Opprørerne. Kvinner som endret filosofien, ble møtt av fulle boklanseringer og foredrag, og satte i gang en ny runde med debatt om kvinners rolle i filosofikanon. I tillegg setter boka et etterlengtet søkelys på de filosofiske bidragene til flere interessante og viktige kvinner.

Så vidt jeg har forstått har du blitt møtt med flere fullbooka foredrag og stor interesse fra mange. Morgenbladet trykte et essay på tre sider om filosofikanon i papiravisa. Hvorfor tror du dette er temaer som folk vil lese om?

Ja, interessen har det vært lite å si på. Det er både hyggelig, oppmuntrende og til tider en smule overveldende. Interessen for filosofi er stor i Norge og mange kjenner godt til den moderne europeiske filosofihistorien fra Kant og Hegel, via Marx, Nietzsche og frem til vår tid. Her har vi en rekke velkjente mannlige figurer. Det er kanskje ikke overraskende at mange blir begeistret når de oppdager at det også finnes svært interessante kvinnelige filosofer i denne perioden? Opprørerne tar for seg en rekke politisk orienterte filosofer, fra Germaine de Staël i den franske revolusjonens Paris til Angela Davis i borgerrettighetskampenes USA.

Mange av disse kvinnene skriver om ting som opptar oss i dag. De tar for seg temaer som forholdet mellom mennesket og natur, de skriver om sosial rettferdighet, om fengselssystemet, politisk ekstremisme, rasisme, krig og vold, kjønnsspørsmål, og så videre. De har også viktige bidrag til etikken, erkjennelsesteorien, metafysikken og andre områder av filosofien.

I tillegg til den allmenne interessen er dette et forskningsfelt i oppsving. Ved siden av de norske bøkene jeg har skrevet og vært med på å redigere, kom jeg for et par uker siden ut med en Oxford Handbook om kvinner i denne delen av filosofihistorien. Her har en kollega og jeg satt sammen drøyt 30 nyskrevede forskningsartikler produsert av sterke akademikere fra England, USA og Tyskland.

Der man tidligere har visst og vist at det fantes kvinner som filosoferte i antikken, middelalderen, renessansen og den tidligmoderne perioden, er det først nå det rettes oppmerksomhet mot det lange 1800-tallet. Det har vært overmåte inspirerende å se hvor stor interessen for bokprosjektene har vært, både i og utenfor Norge. 

Det er også flott å kunne være med å bygge opp kompetansen omkring disse filosofienes arbeid på andre områder, for eksempel den velkjente Stanford Encyclopedia of Philosophy, hvor vi nå får inn artikler om Lou Salomé, Maria Montessori, Edith Landmann-Kalischer og andre. Jeg må også nevne hvordan den amerikanske filosofiforeningen, APA, har gjort en fremragende jobb med å støtte arbeidet for å fremme mangfold i filosofien.

Debatten om kvinner i filosofikanon i Morgenbladet har hovedsakelig tatt for seg spørsmålet om det er kvinnelige filosofer som er «store nok» til å høre hjemme i en allmenn kanon. Kan boka di leses som en demonstrasjon på at de finnes?

Hedda Hassel Mørchs innlegg var tankevekkende, og bidro til at jeg fikk lyst til å skrive et essay om «storhetsbegrepet» i filosofien for Morgenbladet. Mørch hadde refleksjoner rundt kanon og norsk exphil, og hun refererte til bøkene jeg har vært med på å utgi. Jeg har ikke noe oppdatert exphil-ståsted – jeg underviser stort sett i USA hvor vi har et atskillig bredere humanities-fokus på de samlende, obligatoriske innføringsklassene. 

Poenget i Morgenbladet-essayet mitt var å gjøre det klart at slik jeg ser det må vi, før vi stiller spørsmålet om hvorvidt det finnes virkelig «store» kvinnelige filosofer på 1800-tallet, spørre oss om begrepet «storhet» virkelig er produktivt for de av oss som jobber med filosofihistorien. Her har jeg min tvil. Selv om «storhet» er et begrep vi pragmatisk sett benytter fra tid til annen, spiller det liten eller ingen rolle for konkret, filosofihistorisk arbeid, i hvert fall gjelder det det området der jeg selv arbeider.

LES OGSÅ: HVEM ER KVINNENE I NORSK FILOSOFI?

Det kan være at disse spørsmålene oppleves litt annerledes innenfor et system som det norske, fordi universitets- og høyskolekurs her ofte har en fast tematikk og et fastlagt pensum. Jeg jobber ikke på den måten i USA og kan gradvis utvide pensum eller trekke det i de retningene jeg synes gir mest mening filosofisk sett.

Opprørerne, som er bygget over et kurs jeg har holdt i en årrekke, er ikke et forsøk på å etablere en ny kanon. Det ville være absurd å tenke at én person eller et knippe personer kan gjøre det alene. All interessen og forskningen vi nå ser omkring kvinner i 1800-tallsfilosofien tyder på at vår forståelse av europeisk filosofi vil endre seg over tid. Jeg trenger neppe å legge til at det er andre grupper enn kvinner som har vært marginaliserte; noen stemmer har vært marginaliserte fra flere fronter samtidig (som for eksempel dersom man ikke er mann eller ikke er hvit).

Når vi tenker på kanon må vi også huske på at selv forholdsvis konservative tenkere som Hans-Georg Gadamer aldri på noe tidspunkt tenkte seg at en kanon var statisk. Jeg kjenner ikke til noen som ikke tenker at kanon er dynamisk. Hadde kanon vært hugd i sten ville den raskt støvet ned.

Et annet kriterium som noen ganger stilles for inkludering i kanon er resepsjonshistorie. Altså hvem som har blitt lest og kommentert. Jeg oppfatter at dette er noe mange er opptatt av hvis man skal endre kanon. Hvis kvinnelige tenkere ikke har blitt lest i like stor grad, vil vel det også begrense deres relevans som kanontenkere?

Det at vi i dag praktisk talt har glemt mange av kvinnene i filosofihistorien betyr først og fremst det: at de er glemt i dag. Det betyr ikke at de var glemt for la oss si 50 eller 100 år siden. Vi er altfor nærsynte når det gjelder historien. La oss ta et eksempel utenfor filosofiens snevre rammer. Shakespeare er for oss en selvsagt del av vestens kulturhistorie. Men på 1760- og 1770-tallet var han stort sett glemt innenfor den tysk- og franskspråklige verden. Da var det fransk klassisisme som gjaldt. Da Shakespeare ble oversatt til tysk, ble han oversatt i aleksandriner-versemål. Noen av de mest kjente monologene ble kuttet ut («To be or not to be?» – Ikke egnet for scenen!). Deretter kom en fase med Shakespeare-mani. Historien og hvordan vi oppfatter den er også et historisk anliggende.

LES OGSÅ: KJØNN OG FILOSOFI

Når det gjelder kvinnene i den moderne filosofien, ble de lest og kommentert. Vi ser også at når kvinner kan ta doktorgrad og levere artikler og essays til fagfellevurdering, da går de av med seieren – til allmenn, til og med internasjonal forbløffelse.

Det er ikke desto mindre viktig å huske at mange av kvinnene i filosofihistorien var mer opptatt av filosofi som fag enn av det faktum at de selv var kvinner som filosoferte. I den grad den fantes, kom den allmenne bestyrtelsen over filosofer i skjørt stort sett utenfra, ikke fra kvinnene selv.

I diskusjonene om kvinnelige filosofer, hører man innimellom motargumenter om at det er ideene som skal stå i sentrum. Hvis man kun er opptatt av ideene i seg selv, kunne man kanskje si at det er irrelevant om det er for eksempel Elisabeth av Böhmen eller seinere kritikere som representeres i pensumtekstene som kommer etter Descartes. Er det likevel noen perspektiver eller ideer som forsvinner helt hvis de kvinnelige tenkerne ikke tas med?

Dersom Elisabeth av Böhmen sier nøyaktig det samme som andre kritikere, kan argumentet også snus. Da kan vi legge bort disse kritikerne, som har fått en masse rampelys opp gjennom århundrene, og lese Elisabeth av Böhmen i stedet. Forandring fryder, som kjent. Men jeg tviler på at de sier nøyaktig det samme. Det er derfor det er interessant å se på forskjellene og dialogene i filosofihistorien. Dialoger krever mer enn ett ståsted – ellers har vi en monolog eller et samstemt kor.

Mange av dem som driver med filosofihistorie er opptatt av systematiske problemstillinger. Nettopp derfor er det nyttig at vi nå kan gå ut fra at det gis flere versjoner av for eksempel den typen herre–trell-argument som tidligere har vært forbundet med Hegel alene. Germaine de Staël har en versjon av samme argument, atskillig tidligere, og knyttet til realpolitiske forhold som fransk kolonialisme og slaveribaserte økonomi.

Dersom vi tar kvinnene med i filosofihistorien, ser vi også hvordan den type moralsk genealogi-tenkning vi tradisjonelt har assosiert med Nietzsche, finnes i flere varianter, utviklet før og uavhengig av ham: Én er representert ved amerikanske Anna Julia Cooper, en annen ved tyske Hedwig Dohm. Det er jo fordi nyansene teller at det er så avgjørende å kunne trekke på filosofer utover de som har hatt status som «kanoniserte», selv om vi her må huske på at både Hegel og Nietzsche har hatt perioder innenfor og utenfor en slags etablert nittenhundretallskanon. 

Nå er vi langt fra Descartes og Elisabeth av Böhmen – men jeg liker best å holde meg til de eksemplene som er tett på mitt eget forskningsområde, og overlate andre områder til de som virkelig har greie på hva de snakker om her.

Etter denne etter alt å dømme vellykkede bokutgivelsen, hvilke prosjekter har du framfor deg nå? Skal du se videre på kvinnelige tenkere, eller er det andre felt som opptar deg?

Jeg har forskningsfri dette året og jobber med et lite og et litt større bokmanuskript om Germaine de Staël, begge deler på engelsk. Etter det vet jeg ikke helt. Til høsten skal jeg blant annet ha et seminar om Friedrich Nietzsche og Lou Salomé. 

Jeg håper det kommer én eller to artikler ut av det. Og så gleder jeg meg til å returnere til et kurs jeg underviser om eksistensialisme, og utelukker ikke at forberedelsene kan munne ut i et større nytt (kanskje norsk?) prosjekt som forsøker å utvide den eksistensialistiske tenkemåten fra Germaine de Staël og Hegel, til Søren Kierkegaard, Friedrich Nietzsche, Hedwig Dohm, Jean-Paul Sartre, Simone de Beauvoir, Frantz Fanon, James Baldwin, Angela Davis og andre. Men det vil tiden vise.