KJØNN OG FILOSOFI

Dette intervjuet stod først på trykk i Filosofisk supplemts nummer Den andre

Tove Pettersen er professor i filosofi ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo. Pettersens kompetanse ligger i feltet feministisk filosofi og teori, moralfilosofi og filosofihistorie. Hun spesialiserer seg på omsorgsetikk og Simone de Beauvoir sin eksistensialistiske filosofi. Pettersen har vunnet priser for sine faglig bidrag, blant annet «På kanten-prisen», for sitt arbeid innen feministisk filosofi. 

I tre år fra og med 2016 satt Pettersen som president i den internasjonale Simone de Beauvoir-foreningen. I tillegg til å være forfatter av boken Filosofiens annet kjønn – introduksjon til den feministiske filosofien (2001), som skildrer kvinnens posisjon i filosofifaget, har hun publisert bøkene Comprehending Care (2008), Skriv (2015) og Simone de Beauvoir. A Humanist Thinker (2015). Blant hennes siste artikler er «Texts Less Travelled. The Case of Women Philosophers» (2018), «Den gamle (mannen) som Den andre» (2020), «Simone de Beauvoir and the ‘Lunacy’ Known as ‘Philosophical System’» (2020), «Caring for More Than Humans: Ecofeminism and Care Ethics in Conversation» (2020), «Feminist Care Ethics: Contributions to Peace Theory» (2021) og «Kjærlighet er ikke alt. Simone de Beauvoirs etiske og eksistensfilosofiske perspektiv» (2022).

Vår idé om å kontakte Tove Pettersen dukket opp etter at vi hadde deltatt på Sokratisk Aften, på Universitetet i Oslo, der hun var foredragsholder. Hennes engasjement gjorde sterkt inntrykk på oss, ikke bare som filosofistudenter, men som feminister og kvinner.

På denne tiden var vi helt ferske studenter, i møte med et pensum uten særlig stor kvinnelig representasjon. Å ikke se oss selv reflektert i studiet manifesterte seg i en følelse av nederlag og dyp skuffelse. Samtidig fikk den store institusjonen oss til å føle oss små og maktesløse. Hvor skulle vi engang rette kritikken vår? Hvordan skulle vi blir hørt? Pettersen sin presentasjon endret denne bekymringen. Hvis hun ikke var redd for å tale imot urettferdigheten og mangelen på representasjon, behøvde kanskje ikke vi å være det heller. Vi bestemte oss for å kontakte filosofidronningen.

For oss gjorde ikke intervjuet med Pettersen bare et faglig inntrykk, men det gjorde også et dypt personlig inntrykk. Etter å ha forlatt kontoret hennes følte vi oss på sett og vis gjenfødt som filosofistudenter. Vår forståelse av relasjonen mellom filosofi og menneskets personlige liv fikk en helt annen betydning. På samme måte håper vi at du som leser kan plukke opp denne spenningen mellom linjene. Etter å ha lest håper vi at du både trekker til deg det faglige og teoretiske innholdet ved intervjuet, men også det personlige og åndelige ved det.

God lesning!

LES OGSÅ: FILOSOFIENS ANNET KJØNN - ET INTERVJU MED TOVE PETTERSEN

I Filosofiens annet kjønn skriver du: «En feministisk lesning innebærer videre ikke bare å se på hva som eksplisitt sies om kjønn, men også å se etter det som har blitt undertrykt i teksten, det teksten tier om, det den impliserer, hva som kan ha blitt ignorert i resepsjonen av den – samt hvilke konsekvenser dette kan ha».¹ Hvordan mener du mangelen på kritisk lesning av pensum påvirker dagens filosofistudenter? 

- Mange studenter er faktisk kritiske til det tekstutvalget de møter på pensum i filosofi. De har blant annet påpekt at kvinner er underrepresentert, at de ikke kjenner seg igjen i de problemstillingene som blir tatt opp og at temaer knyttet til kjønn og rase – som mange er opptatt av – ikke blir adressert. Da gir, mener jeg, pensum et feilaktig inntrykk av hvem som har vært filosofer, hva filosofer har vært interessert i og hva filosofi er. For det er ikke slik at det ikke har vært noen viktige kvinnelige filosofer. Det er heller ikke slik at de kanoniske filosofene ikke har diskutert kjønn eller rase. Dette har vært spørsmål og problemstillinger mange filosofer har forholdt seg til, deriblant Platon, Aristoteles, Hume og Kant. Når disse temaene utelates i fremstillingen av deres filosofi – noe som ofte skjer i innføringsbøker – får studentene inntrykk av at dette er spørsmål som ikke angår filosofien. Det gir videre et inntrykk av at dersom du er interessert i disse temaene må du gå til andre fag – noe som altså ikke er riktig. 

Likevel er disse temaene ofte fraværende i filosofipensumet. Dette fraværet kan påvirke studentene til å tro at den som ikke sier noe om for eksempel kjønn, klasse, rase eller seksualitet er mer nøytral, objektiv og dermed mer filosofisk enn de som påpeker denne mangelen. Det er ikke riktig. Å tie om disse spørsmålene er et valg en tar, et valg med både epistemiske og politiske implikasjoner fordi noen gruppers bidrag og problemstillinger blir ekskludert fra den filosofiske diskursen. La meg bare presisere – absolutt alle filosofer trenger ikke å ha kjønn, klasse, seksualitet eller rase som sitt hovedfokus. Det jeg argumenterer for er at alle filosofistudenter på introduksjonsnivå må få kjennskap til at dette også er filosofiske spørsmål, og få kjennskap om kvinner og minoriteter sine bidrag til filosofihistorien. På introduksjonsnivå bør dette være like selvfølgelig som å ha kunnskap om Hume, Kant og Descartes’ refleksjoner om kjønn som deres epistemologi.

Simone de Beauvoir skriver i Det annet kjønn: «Intet fellesskap definerer seg noen gang som Den ene uten umiddelbart å sette opp Den andre overfor seg.»² Det filosofiske fellesskapet vi blir introdusert for i introduksjonsemnene består i stor grad av de såkalte «filosofkongene» som står i kanon. Hvordan tror du kanonbegrepet er med på å forsterke kvinnen som Den andre i akademia?

- Dette er et viktig spørsmål og en interessant kobling. Jeg tror en av grunnene til at andelen av kvinner i filosofi er lavt, kan knyttes til at kvinner ikke blir fremstilt som en del av det filosofiske felleskapet. Kvinner identifiserer seg kanskje ikke like lett med filosofifaget når mange pensumlister fortsetter å presentere en kongerekke – uten engang å problematisere denne fremstillingen. Det er gjort empiriske undersøkelser som viser at pensumlister med en skjev kjønnsbalanse skaper inntrykk av at kvinner ikke har vært filosofer, eller at kvinner ikke har kommet med bidrag som fortjener anerkjennelse og en plass på pensumlistene. Dette forsterker inntrykket av kvinnen som Den andre. De er ikke del av felleskapet, de er filosofiens annet kjønn. 

LES OGSÅ: GLEMTE HISTORIER OM NORSKFILOSOFISK KVINNEKAMP

Denne oppfatningen påvirker trolig kvinners motivasjon til å fortsette med faget fordi det sier noe om sannsynligheten for å lykkes i denne disiplinen. Hvor fristende er det er for en ung kvinne å satse på en karriere i en disiplin hvor pensumlistene gir inntrykk av at kvinner i løpet av 2500 år ikke har bidratt med filosofi av god nok kvalitet til å bli en del av kanon? 

Dette minner meg på en annen amerikansk studie fra 2016, der ferske filosofistudenter ble spurt om de oppfattet filosofistudiet som en maskulin eller feminin disiplin. Begynnerstudentene hadde ingen formening om dette, men senere i studieløpet – altså etter at de var ferdig med innføringsemnene – oppfattet de fleste disiplinen som maskulin. Studien konkluderte med at dette påvirket mange kvinners motivasjon, de ønsket ikke å fortsette med filosofi. Mye tyder altså på at hvorvidt pensumlistene på introduksjonsnivå er representative når det gjelder kjønn, har betydning for den enkelte students ønske om å fortsette med filosofistudiet.

Hvis noen hadde spurt meg om filosofistudiet er en feminin eller maskulin disiplin så ville jeg ærlig talt ha sagt maskulin.

- Hadde du en slik oppfatning av faget før du begynte på studiet?

Nei, det hadde jeg ikke. Tror du alt dette stammer fra patriarkalske verdier? Det kan hende denne tanken undergraver ideen om at det er mannen som er den som skaper kulturen og at det er han som forsørger, mens kvinne tier og hører på hva han har å si. Kanskje det påvirker tanken om at kvinnen tilhører den private sfæren, altså hjemmet, og mannen den offentlige sfære som har med kulturliv og produksjonen av kunnskap å gjøre?

- Hvis vi forholder oss til filosofien så tror jeg oppfatningen av filosofi som maskulin kan henge sammen med filosofiens tradisjonelle måte å forstå rasjonalitet på. Studenter møter nemlig ikke bare en filosofikanon bestående av menn, de erfarer også at kanoniserte filosofer eksplisitt uttaler at kvinners evne til å tenke er mindre enn menns. Mange av de kanoniske filosofene har diskreditert kvinners filosofiske kompetanse. Når nye studenter må studere en mannlig kanon – samtidig som mange av disse anerkjente mennene har uttalt seg negativt om kvinners rasjonalitet – skaper denne presentasjonen av filosofifaget et inntrykk av at filosofi er en maskulin aktivitet.

Kan det også ha noe å gjøre med at man i filosofien ofte neglisjerer følelsene?

- Det kan absolutt også ha noe med det å gjøre. Et annet kjennetegn ved den tradisjonelle filosofien er at den ofte baserer seg på en dikotomisk tenkning, som for eksempel å sette følelser opp som en motsetning til fornuften. Videre fremstilles disse to ikke bare som adskilte, de plasseres også inn i et hierarki der fornuften står over følelsene. Kvinnen har i filosofihistorien ofte blitt assosiert med følelsene, ikke med fornuften, noe som igjen forsterker oppfatningen av både kvinner og følelser som noe sekundært i filosofien. 

Det å problematisere denne dikotomiske tenkningen har vært et viktig anliggende i den feministiske filosofien. Det innebærer at den feministiske filosofien ikke bare førsøker å rekonseptualisere ideen om hva fornuften og følelsene er og hvordan de forholder seg til hverandre, men også den binære kjønnstenkningen. I filosofihistorien, som jeg er opptatt av, har en tradisjonelt forholdt seg til to kjønnskategorier. Alle som har blitt kategorisert som kvinne, eller assosiert med noe feminint, får status som Den andre. Feministiske filosofer er derfor opptatt av det binære kjønnssystemet, ikke fordi de (nødvendigvis) støtter det, men fordi de synliggjør og problematiserer de to kjønnskategoriene filosofihistorien er grunnlagt på.

Da ligger vel nøkkelen i å endre på dikotomiene – kanskje i å totalt ødelegge dem til og med?

- Dette er et sentralt spørsmål i den feministiske filosofien – hva er løsningen når du kritiserer denne binære kjønnsforståelsen? Er det å reversere kjønnshierarkiet, innføre flere kategorier eller oppløse kjønnskategoriene? Dette et spørsmål som diskuteres mye og som det er uenighet innenfor den feministiske filosofien om, men når det gjelder den tradisjonelle filosofihistorien er ikke dette et tema. Den er bygd på en binær og hierarkisk forståelse av kjønn som noe en feministisk lesning – for å gå tilbake til det første spørsmålet – raskt vil identifisere og problematisere.

Men dersom vi kun fokuserer på kvinnen, er vi ikke med på å forsømme andre minoriteter?

- Dette er et viktig spørsmål. Jeg tror ikke at det å fokusere på kvinnen sin posisjon som Den andre i filosofien, bidrar til å underminere andre minoriteter og deres status i filosofien. Jeg tror, tvert imot, at det gjør oss bedre i stand til å identifisere andre former for underrepresentasjon. Den feministiske filosofien er nemlig opptatt av å identifisere hvilke mekanismer som fører til at noen grupper blir sett på som Den andre. Når for eksempel Simone de Beauvoir analyserer kvinnen som Den andre er hun interessert i å vite hva det er som gjør kvinnen til Den andre – og ikke den første eller den like. 

LES OGSÅ: ET FORUM FOR FEMINISTISK FILOSOFI

Når vi forstår hvorfor noen grupper blir sett på som Den andre – som vi lære noe om ved å studere kvinnens situasjon som Den andre, siden den har vært så dominerende – kan vi forsøke å bruke denne kunnskapen i forhold til andre grupper. Det er nettopp det jeg har jobbet med i forbindelse med alderdom og alderisme. Jeg har blant annet skrevet en artikkel som heter «Den gamle (mannen) som Den andre» (2020). Her argumenterer jeg for at Beauvoirs analyse av kvinnen som Den andre i Det annet kjønn (2001) brukes til å analysere eldre menns situasjon i hennes bok Alderdommen (2016). 

Beauvoir sier ikke dette eksplisitt, men hun overfører altså analysen av kvinnen til en annen gruppe for å forstå deres status. Selvsagt er det også forskjeller mellom ulike grupper. Poenget mitt her er at innsikt i hvorfor kvinnen har blitt sett på som Den andre kan være nyttig også i forhold til andre grupper. Feministiske filosofer har utviklet en teoretisk verktøykasse i arbeidet med å analysere kvinnenes stilling: Alle har fritt tilgang til de analysene, begrepene og metodene som finnes der, til å bruke dem til å forstå andre situasjoner og grupper – og også til å modifisere og forkaste disse verktøyene og på bakgrunn av det utvikle nye.

Hva er det som gjør Beauvoir sin analyse så nyttig?

- En grunn er at Beauvoir ikke fratar individet aktørskap. Alle mennesker har kraft og evne til å handle. På bakgrunn av dette er mulighetene til å gjøre noe, og til å skape endring, åpen for alle. Samtidig viser Beauvoir hvordan eksterne strukturer – både materielle og immaterielle – former vår tilværelse. Selv om Beauvoir insisterer på at vi alltid befinner oss i en gitt situasjon gir hun altså likevel ikke slipp på menneskets autonomi. Hun tenker ikke dikotomisk. Det er ikke slik at vi enten er bestemt av eksterne krefter eller frie til å gjøre akkurat som vi vil. Vår frihet er situert. Denne kombinasjonen er nyttig. Den avstedkommer mye kunnskap, motivasjon og kraft.

Kan vi også si at Beauvoir bruker en slags kombinasjon av både aktivisme og filosofi når hun skriver om diskriminering og sexisme?

- Det vet jeg ikke. Aktivisme er jo et negativt ladet ord i akademia.

Jeg fått inntrykk av at man ofte påstår at en av styrkene ved den feministiske filosofien er at den tar utgangspunkt i en slags akademisk aktivisme. Den feministiske filosofien har et brennende ønske om å skape endring. Er dette da feil?

- Jeg er forsåvidt enig med deg, men for mange i akademia er det å bli kalt aktivist noe negativt. Grunnen er at det å være aktivist blir sett på som en motsetning til det å være akademiker og drive med vitenskap. Her har vi igjen med en tradisjonell dikotomi å gjøre, som ikke nødvendigvis er en god måte å forstå disse to aktivitetene på. La oss gå litt dypere inn i akkurat dette. Filosofi kan, slik jeg ser det, brukes på minst to forskjellige måter. På den ene siden kan filosofen brukes til å forsvare og opprettholde de eksisterende strukturene i samfunnet. På den andre siden kan filosofi gjøre det motsatte, altså brukes til å argumentere for (radikal) endring. 

Dette henger for så vidt sammen med det vi snakket om innledningsvis, om å endre pensum: Dersom du ønsker at de nåværende strukturene – eller pensum – forblir slik de er blir du oppfattet som nøytral. Hvis du derimot ikke aksepterer tingenes tilstand og ønsker endring kan du fort bli stemplet som politisk og aktivistisk – ikke som faglig. 

LES OGSÅ: KVINNER I FILOSOFIEN

Mitt poeng er at begge posisjonene kan beskrives som politiske, den ene forsvarer det bestående mens den andre vil endre det. Likevel blir kun den ene oppfattet som nøytral, objektiv og universell. Å tie om de problemene som preger de nåværende samfunnsstrukturene eller om de epistemiske skjevhetene som finnes i filosofifaget, signaliserer en filosofi som ønsker å bevare status quo. Det er faktisk noe meget politisk over det å hevde at noe ikke er politisk; det plasserer nemlig fenomenene i en sfære som er relativt immun mot diskusjon og motargumenter. Det er en form for naturalisering av det bestående. Feministiske filosofer har imidlertid ingen problemer med å si at deres posisjoner ikke er verdifrie, og at de ønsker kjønnsrettferdighet både innenfor og utenfor akademia. Så, for å komme tilbake til spørsmålet, feministiske filosofer vil endre undertrykkende forhold – det ville Beauvoir også – ved hjelp av refleksjon og rasjonelle argumenter.

Basert på det du sier, kan man konkludere med at den tradisjonelle filosofien er preget av patriarkalske og konservative holdninger?

- Ja, det er helt lovt å si at den tradisjonelle filosofien er preget av patriarkalske strukturer. Videre kan vi også si at den tradisjonelle filosofien kan fremstå som konservativ – i den forstand at den vil bevare – og den feministiske filosofien som radikal – i og med at den vil skape endringer.

Du har i dine tidligere foredrag, blant annet på Sokratisk Aften, gjort rede for maskuline og feminine læringsformer. Hvordan kan disse to forhindre eller åpne for Den andre?

- Det er ikke noen eksplisitte metoderegler i filosofien slik det er i de fleste andre fag. Når studenter skal lære å bli gode filosofer vil de aller fleste lære det ved å se hvordan filosofi blir praktisert i klasserommet, på konferanser, i seminarer eller i diskusjoner. Det er mange måter å beskrive den diskursive stilen som kjennetegner filosofi på. Arrogant, konfronterende, som en kampsport, som en konkurranse der det gjelder å kåre en vinner og en taper, er noen forslag. Mitt poeng i foredraget var at mange – ofte kvinner – er sosialisert til å delta i diskusjoner på helt andre måter. De er opplært til å inkludere alle i samtalene, til å lytte godt til det som blir sagt, til å se ting fra samtalepartneren sitt perspektiv – og samtidig bygge forståelse for de poengene som utvikles i samtalen. 

Dersom du har en slik inngang til hvordan også en filosofisk samtale skal være, kan du fort bli møtt med nederlag hvis den du snakker med bare er interessert i å vinne. Denne stilen kan gjøre mange ubekvemme når de deltar i filosofiske diskusjoner – fordi de ikke kan eller ikke ønsker å samtale på en slik måte. Å ikke ville delta i en slik diskursiv kultur kan faktisk være et etisk valg. Uansett, responsen på den konfronterende filosofiske stilen er ofte taushet. Hvis den diskursive normen er slik at du skal angripe din samtalepartner og hevde deg selv, kan den som forsøker å forstå og inkludere samtalepartneren fort bli betraktet som mindre filosofisk kompetent – og det er et stort problem. 

Dette er en av grunnene til hvorfor jeg for noen år siden var med i forskningsgruppen Gender and Philosophy hvor vi forsøkte å etablere det vi kalte en Inter Nordic Master in Philosophy. Planen var å ha fire filosofi emner på masternivå i feministisk filosofi i Oslo, Reykjavik, Jyvaskyla i Finland og Aarhus i Danmark. Ideen var at studentene kunne ta en mastergrad i feministisk filosofi i alle disse byene. I tillegg skulle filosofiundervisningen ta utgangspunkt i en inkluderende feministisk pedagogikk, hvor den konfronterende diskursstilen ikke var normerende for hvordan filosofi ble utrykt hverken av underviserne eller studentene. Vi gjennomførte et spennende pilotforsøk, men klarte ikke å etablere et permanent samarbeid mellom filosofiavdelingene. Det har altså blitt gjort forsøk på å endre eller å utvide repertoaret også for hvordan «gjøre filosofi». Å finne gode argumenter og begrunnelser er helt sentralt i filosofien, men det er mer enn én måte å gjøre det på.

Det er veldig interessant – særlig at ulike grupper er sosialisert til å diskutere på ulike måter, i hvert fall kvinner. Jeg vil med det understreke at det er gjort flere studier som beviser nettopp dette. Kan du fortelle oss mer om dette? Slik jeg forstår det, viser du viktigheten av å alltid ha kjønnsperspektivet i tankene i enhver analyse.

- Den aller første artikkelen jeg publiserte handlet faktisk om forskjellen i diskursive strategier hos kvinner og menn. Utgangspunktet var empiriske studier av hvordan menn snakket med andre menn, hvordan kvinner samtalte med andre kvinner, og hvordan samtalen forløp når kvinner og menn snakket sammen. Kvinnene ventet typisk på tur før de snakket, avbrøt sjelden samtalepartneren, lyttet, bekreftet den som snakket ved for eksempel å nikke, og de fulgte opp det som ble sagt. I gruppen av menn var tendensen at hver samtalepartner tok opp et nytt tema og snakket om dette uten referanse til hva som var sagt tidligere – inntil han ble avbrutt av en som startet på et nytt tema. Det er nyttig å beherske begge samtaleformene, men når de ble blandet var det kvinnene som ikke nådde frem. 

LES OGSÅ: HVEM ER KVINNENE I NORSK FILOSOFI?

Det er lenge siden denne studien ble gjort, men jeg tror nok det fortsatt finnes slike diskursive strukturer i mange miljøer, også i filosofifaget. Den som avbryter og ikke venter på sin tur, som ikke følger opp det som har blitt sagt, dominerer faktisk samtalen. De som ikke er fortrolige med denne formen blir enten tause og lar være å vise hva de kan, eller de blir «tvunget» til å bruke en diskursiv strategi som de ikke liker.

For å unngå at dette scenario utspiller seg, kan det være riktig å si at vi som filosofistudenter har en slags plikt til å unngå en videre oppblomstring av en slik diskursiv kultur? Altså at vi alltid er nødt til å vende blikket innover hver gang vi deltar i filosofiske samtaler, for å da unngå at noen blir fremmedgjort i samtalen?

- Det vil jeg absolutt si, men det gjelder ikke bare for filosofiske samtaler. Det gjelder for de aller fleste samtaler. Jeg tenker dessuten at de som underviser i et klasserom eller et seminar har et utrolig stort ansvar for å sørge for at alle blir hørt, og for å lære studentene å utforske filosofiske spørsmål sammen på ulike måter.

Enn så lenge, basert på dine svar, så virker det som om akademia spiller en stor rolle i å opprettholde de patriarkalske strukturene som definerer kvinnen som Den andre. Er det noe mer enn det vi har spurt om – altså noe mer enn mangel på kritisk lesning, mangel på representasjon, eller forskjellen i læringsformer – som kan forsterker kvinnens posisjon som Den andre innenfor akademia?

- Sexisme og diskriminering spiller også en rolle. Jeg var på en workshop i Trondheim i vår, hvor tema var kvinners stilling i norsk filosofi. Der var det representanter for studenter og ansatte fra de fleste norske universiteter. Det var ganske sjokkerende å høre hvordan kvinnelige studenter helt nylig har blitt utsatt for direkte sexisme og grove overtramp. De fortalte om faglige og sosiale miljøer hvor de hadde opplevd direkte fiendtlighet knyttet til kjønn. Når jeg holder foredrag om kvinners underrepresentasjon i filosofi nevner jeg alltid den eksplisitte diskrimineringen og sexismen, men jeg innrømmer at jeg har tenkt at det er de mer skjulte og subtile strukturene som er hovedforklaringen på kjønnsubalansen. Etter å ha hørt filosofistudenter fortelle om åpenlyse sexistiske holdninger, kommentarer og diskriminering, er dette dessverre fortsatt mekanismer som også forsterker kvinners posisjon som Den andre.

Før intervjuet diskuterte vi håpet om at det er denne generasjonen filosofistudenter som kommer til å skape en endring og forhåpentligvis ende denne skjeve kjønnsbalansen som rammer filosofimiljøet. Hvorfor akkurat denne generasjonen? Kan det ha noe med media å gjøre?

- For meg er det ganske absurd at Norge, som et av de mest likestilte landene i verden, fortsatt har en slik kjønnsubalanse i filosofi. Kvinner i filosofi, både ansatte og studenter, har gjentatte ganger rapportert gjennom årene at de føler seg ekskludert og diskriminert. Likevel er det ingen store endringer som har skjedd – og det er uakseptabelt. Jeg håper at denne generasjonen filosofistudenter kan samle seg og bryte gjennom. Dette sier jeg ikke bare for studentenes skyld, men også for filosofifagets egen utviklings skyld.

Jeg er helt enig. Samtidig tror jeg at det nå er mindre tabubelagt å snakke om ubehagelige erfaringer man har opplevd på universitetet. Man føler ikke lenger på en brennende skam når man snakker om diskriminering eller sexisme. På samme måte er det enklere å snakke med andre kvinnelige studenter om ubehagelige opplevelser man har hatt. Jeg vet ikke om jeg drar den for langt hvis jeg påstår at det har blitt lettere å snakke om ubehagelige sexistiske opplevelser etter #metoo. Dette mener jeg i den forstand at kvinner opplever at det faktisk er verdt det å ta opp de vanskelige samtalene – at det faktisk fører til forandring. Kanskje denne generasjonen filosofistudenter har blitt indirekte påvirket av dette? 

- Det er en veldig interessant og god forklaring. I filosofi har det kanskje vært spesielt vanskelig å snakke om disse tingene fordi det forventes at du skal fremstå som veldig rasjonell, objektiv og distansert for å bli tatt alvorlig. Hvis du som kvinne sier at du føler ubehag ved en spesifikk situasjon bekrefter du jo bare stereotypien om at kvinner fokuserer på det partikulære fremfor det universelle, og føler mer enn de tenker. Det er viktig at studentene samler seg og støtter hverandre, og at det ikke er én eller noen få som tar på seg hele ansvaret for å adressere de problemene vi har snakket om.

Helt til slutt vil vi spørre om deg om du har noen anbefalinger til videre lesestoff, utenom din egen bok Filosofiens annet kjønn, til de som er interessert i denne tematikken?

- Epistemic injustice (2007) av Miranda Fricker er utrolig viktig. Kristie Dotsons  «How is This Paper Philosophy?» (2012) anbefaler jeg også. I tillegg til har vi selvfølgelig Sally Haslanger og Jennifer Soul som også har gitt gode analyser av denne tematikken – og Simone de Beauvoir, selvfølgelig! Dessuten er det å lese tekster av filosofer utenfor den etablerte kanon både spennende og viktig. Selv underviser jeg et emne som heter «Feministisk tenkning i historisk perspektiv» (KFL2033/4033) hvor vi studerer tekstene til kvinnelige filosofer som nå har gått helt i glemmeboken, men som har hatt stor betydning i sin samtid.

Hva med din egen bok? Hvorfor skrev du den, og hvordan kan den inspirere nye filosofistudenter?

- Jeg skrev den fordi jeg ville formidle hva feministisk filosofi handler om og hvor utrolig spennende dette feltet er – både til nye filosofistudenter og andre interesserte. Jeg håper boken inspirerer flere til å orientere seg mot den delen av filosofien hvor det å avdekke undertrykkende strukturer er et eksplisitt mål og hvor filosofisk selvrefleksjon er en selvfølge. For meg er det der fremtiden til filosofien ligger.

Litteratur

• Pettersen, Tove. 2011. Filosofiens annet kjønn: introduksjon til den feministiske filosofien. Oslo: Pax forlag.
• Pettersen, Tove. 2008. Comprehending Care : Problems and Possibilities in the Ethics of Care. Lanham, Md: Lexington Books.
• Pettersen, Tove. 2015. Skriv: Fra Idé Til Fagoppgave. 2.utg. ed. Oslo: Gyldendal Akademisk.
• Pettersen, Tove  og Annlaug Bjørsnøs. 2015. Simone De Beauvoir : A Humanist Thinker. Vol. Vol. 279. Value Inquiry Book Series. Leiden: Brill.
• Pettersen, Tove. 2017. «Texts Less Travelled: The Case of Women Philosophers.» In Gender and Translation: Understanding Agents in Transnational Reception. Redigert av Isis Herrero Lópes, Johanna Akujarvi, Cecilia Alvstad, and Synnøve Lindtner, 153-178. York University Press,
• Pettersen, Tove. 2020. «Den gamle (mannen) som Den andre Feministisk filosofi og metode i Simone de Beauvoirs Alderdommen og Det annet kjønn.» Norsk filosofisk tidsskrift 55(4): 224-241. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2901-2020-04-02F
• Pettersen, Tove. 2020. «Simone De Beauvoir and the “Lunacy Known as ‘Philosophical System.’”» Springer Nature
• Pettersen, Tove. 2020. «Caring for More Than Humans: Ecofeminism and Care Ethics in Conversation.» I Between Closeness and Evil : A Festschrift for Arne Johan Vetlesen. Redigert av Odin Lysaker & Arne Johan Vetlesen. Oslo: Scandinavian Academic Press, pp. 183-213.
• Pettersen, Tove. 2021. «Feminist Care Ethics: Contributions to Peace Theory.» I Routledge Handbook of Feminist Peace Research. Väyrynen, T., Parashar, S., Féron, É., & Confortini, C.C. (Eds.). London: Routledge.
• Pettersen, Tove. 2022. «Kjærlighet er ikke alt. Simone de Beauvoirs etiske og eksistensfilosofiske perspektiv.» Norsk filosofisk tidsskrift vol. 57 utg.3–4. s. 133–147. https://doi.org/10.18261/nft.57.3-4.4
• de Beauvoir, Simone. 2001. Det annet kjønn. Oslo: Pax forlag.
• de Beauvoir, Simone. 2016. Alderdommen. Oslo: Vidarforlaget.
• Fricker, Miranda. 2007. Epistemic Injustice – Power and the Ethics of Knowledge. Oxford: Oxford University Press.
• Dotson, Kristie. 2012. «HOW IS THIS PAPER PHILOSOPHY?». Comparativ Philosophy 2012 (1): 3-29.

Noter

1. Pettersen, Tove. 2011. Filosofiens annet kjønn: introduksjon til den feministiske filosofien. Oslo: Pax forlag. s. 66 
2. de Beauvoir, Simone. 2001. Det annet kjønn. Oslo: Pax forlag. s. 37