KVINNER I FILOSOFIEN
MANGFOLDET AV STEMMER OG TO MARKANTE PROFILER: SOPHIA OG MACULAY

Artikkelen er en bearbeidet versjon av Wiestads Sophia-forelesning på Humanioradag i 2008. Forelseningen ble først publisert i tidsskriftet Religion og livssyn.

Kvinners historiske bidrag til filosofien er et studiefelt som i dag er i rask utvikling. Forskere har fått frem et omfattende materiale som viser et variert sett av filosofiske tilnærminger, metoder og problemstillinger. Men kvinnene som studerte filosofi i 1960-70 årene fant ingen spor av kvinnelige tenkere i sine pensa, hverken på lavere eller høyere studienivåer. ‘Det finnes ikke kvinnelige tenkere som er nevneverdige, derfor er det ikke kvinner med på pensum’, var svaret studentene fikk når de etterlyste kvinners bidrag til filosofien.

Da de senere oppdaget at det fantes en rekke kvinnelige tenkere som hadde gjort seg gjeldende i fortiden reagerte flere med overraskelse og glede, og deretter med vantro og sinne. Sinnet skyldtes den uretten som var begått mot navn og tekster av kvinner som uten videre var blitt strøket ut av historien. Flere av dem var betydningsfulle navn i samtid og ettertid. De fortjente i hvert fall å bli nevnt sammen med andre mer eller mindre betydningsfulle mannlige filosofer. Filosofistudentene var, som en feministhistoriker uttrykker det, blitt fratatt kunnskapen om kvinnelige modeller så vel som muligheten til å kunne stå på skuldrene til formødrene sine.¹

Tradisjonelt har filosofien oppfattet sin historie som utfoldelse av en ren, rasjonell, kroppsløs, ahistorisk, desinteressert og universelt gyldig tenkning eller diskurs. Samtidig gjør den krav på å gi en tilnærmet dekkende og sann beskrivelse av vestlig filosofi og av hvordan den har utviklet seg.² 

Dagens feministiske filosofi utfordrer den tradisjonelle filosofiens vurderinger og premisser. Den stiller blant annet spørsmål som: Er en kjønnsløs eller kjønnsnøytral filosofi mulig? Er filosofien upåvirket av kulturell, geografisk og historisk kontekst? Kan kvinners fravær i filosofien skyldes menns fordommer og tenkevaner? Hva peker kvinnelige filosofer ut som spørre- og undersøkelsesverdig? Hvilke tilnærmingsmåter velger de, og hvilke faglige sjangre uttrykker de seg i?

I det følgende fremhever jeg 12 kvinner som har gitt betydelige bidrag til tenkningens historie. De dekker tidsspennet fra oldtiden til og med 1800-tallet. Utvalget søker å vise litt av bredden i tilnærminger og temaer som kvinner har tatt opp. Navnene er imidlertid bare et begrenset utvalg fra en lang og forsømt kvinnelig tanketradisjon.³

Gresk og kristen tenkning

Den greske filosofen og prestinnen Diotima fra Mantineia (ca. 400 fvt.) har en sentral rolle i Platons dialog Gjestebudet.⁴ Deltagerne i gjestebudet blir enige om å holde hver sin tale til kjærlighetsguden Eros. Høydepunktet i dialogen er Sokrates utlegning av Diotimas lære om kjærlighet. Hva jeg fikk vite om Eros lærte jeg av henne, sier Sokrates. Ifølge Sokrates fremstiller hun kjærligheten billedlig som en stige, der de ulike trinnene er ulike former for kjærlighet til det Skjønne.

En går ut fra ulike vakre ting, legemer og kunnskaper, og stiger så opp til å nå innsikt det vakre i og for seg. Oppstigingen er en vei til et rikere liv. Først på dette stadiet er livet virkelig verd å leve, sier Diotima til Sokrates.⁵ Enten hun er en fiktiv person i Platons dialog eller en historisk person som har levd, tillegger Platon her den høyeste visdommen en kvinnelig tenker.

Matematikeren og filosofen Hypatia (ca 400 evt.) var en kjent kvinnelig tenker i oldtiden. Hun var usedvanlig begavet og ble i ung alder leder for den nyplatonske skolen i Alexandria i Egypt. Bare få av hennes matematiske og nyplatonske tekster er bevart og vi kjenner hennes filosofi først og fremst fra omtale og referater av elevene hennes. Men noen av arbeidene hennes, som tidligere feilaktig var blitt katalogisert under andre navn, er likevel blitt gjenoppdaget.

LES OGSÅ: HYPATIA AV ALEXANDRIA

Hypatia ble omtalt som så lærd at hun overgikk alle andre av samtidens filosofer. Ved sin usedvanlige intellektuelle begavelse bidro hun til en siste oppblomstring av nyplatonismen ved lærestedet i Alexandria. Studentene strømmet til og samlet seg rundt henne på grunn av hennes lærdom og autoritet.⁶ Hypatia huskes også for det grusomme drapet på henne utført av kristne fanatikere i år 415.

Kjente kvinnelige pythagoreere før Hypatia var blant andre Aspasia av Milet (d. 401 fvt.) og den romerske keiserinnen Julia Donna (ca. 200 evt.).

Den kristne filosofen Hildegard von Bingen (1098-1179) virket som abbedisse og klostergrunnlegger. I samtiden ble hun kjent som religiøs seer og profet, musiker og komponist. I verkene Kjenn veiene (1142-1151) og Boken om Guds verk (1163-1172) fremholder hun at kvinner i like høy grad som menn symboliserer det fullverdige mennesket (hvilket var omdiskutert på den tiden) så vel som «det høyeste» og «aller helligste».

Tekstene hennes søker å gi ny innsikt og føre mennesker oppover til kontakt med det guddommelige. Gjennom resonnerende tekster, analogier og billedbruk belyser hun ulike temaer som visdom og Guds frelsesplan for menneskeheten.⁷

Renessanse og opplysningstid

Den tidlige menneskerettsforsvareren Christine de Pizan (ca 1364-1431) er i ettertid særlig kjent for verket Cité des Dames – Kvinnebyen fra 1405. Her fremstiller hun en by som er befolket av fremtredende kvinner gjennom historien. Verket er en utopi eller fremtidsvisjon for kvinner. Arbeidet i byen ledes av de verdslige gudedøtrene Fornuft, Ærlighet og Rettferdighet. Gjennom en byggemetafor får hun frem at kvinner trenger egne rom og et stimulerende miljø for å kunne utvikle talentene sine.

LES OSGÅ: FEMINISME I MIDDELALDEREN

Hun kritiserer tidens misogyni, og diskuterer hvilke etiske mål kvinnene som bor i Kvinnebyen bør etterstrebe. Pizan uttrykker stor tro på kvinnenaturens iboende evner og muligheter. Gjennom egen innsats og selvrealisering viser kvinner at de har de samme evnene og det samme menneskeverdet som menn. Pizan tok opp etiske spørsmål og etisk veiledning også i andre verk, som i De tre dygdenes bok (1405), og i en samling bønner og betraktninger som hun skrev mens hun oppholdt seg i kloster.

Hennes verk Fredsboken (1412) handler om kunsten å lede. Den er stilet til og gir anbefalinger til fyrster, og fremhever syv dyder som en god leder bør ha: klokskap, rettferd, storslagenhet, mot, mildhet, frisinn og hederlighet. Innholdet og rådene i Pizans verk står i klar kontrast til den senere Machiavellis bok om ledelse, Fyrsten (1513 og 1532), der fyrsten rådes til å vise sluhet og hensynsløshet.

Den franske tenkeren Marie de Gournay (1565-1645) var elev av nyskeptikeren Montaigne, som hun omtalte som sin åndelige veileder og «andre far». Hennes første verk, Vandringer med Herr de Montaigne (1594), drøfter psykologiske og etiske konflikter i romanform. Kunnskap er ifølge henne moralens grunnlag. De Gournay forsvarer derfor kvinners rett til intellektuell utvikling og høyere utdanning.

Mest kjent er de Gournay for avhandlingen Menns og kvinners likeverd (1622), et av hennes viktigste filosofiske bidrag. Her diskuterer hun filosofiens grunnleggende menneskesyn, forholdet mellom kjønnene og deres like krav på frihet og rettigheter. Hun plasserer seg slik i en rettighetsdebatt vel 150 år før Macaulay, Wollstonecraft, Condorcet og andre kvinnerettstenkere på 1790-tallet. Andre av de Gournays verk diskuterer oppdragelse og tar opp jesuitterdebatten. Tittelen på den delvis selvbiografiske boken De Gournays skygge (1626) henspeiler på at menneskets verk er dets skygge.

Naturviteren og filosofen Anne Conway (1631-78) la på slutten av 1600-tallet frem sitt organiske og vitalistiske natursyn i det originale verket Prinsippene (1690). Innholdet i skriftet ble mye diskutert i hennes samtid. Men Prinsippene ble først utgitt anonymt og posthumt på latin i 1690. To år senere ble det oversatt til engelsk og publisert i hennes eget navn.

LES OGSÅ: CONWAYS RADIKALE METAFYSIKK

Conway ble kjent for sin kritikk av Descartes og Hobbes mekanistiske teorier og av Descartes dualisme. Hun forsvarte i stedet en monistisk teori eller enhetslære om forholdet mellom kropp og sjel, fremsatt som et alternativ til Descartes dualisme. Forskjellene mellom det materielle og mentale utgjør ifølge henne bare ulike gradsforskjeller.

Slik argumenterte hun for en hylozoisk teori (av gr. hyle, stoff eller materie, og zoe, liv). Det vil si det syn at alle legemer, fra verden som helhet ned til de minste partikler, har en eller annen form for og grad av liv.

Også skillet mellom mennesker og dyr oppfatter hun som gradsforskjeller, og hevder (i motsetning til Descartes) at dyr har ulike grader av bevissthet. Som mange andre utviklet hun sin filosofi i dialog med andre tenkere. Hun påvirket datidens filosofer, blant andre filosofen Leibniz, som skal ha lånt sitt grunnbegrep monade fra henne.⁸

Siden kvinner ikke hadde adgang til universitetsstudier, foreslo Mary Astell i tobindsverket Et seriøst forslag til damene (1694-97) å opprette et kvinneakademi for høyere utdanning. Der kan kvinner fritt utvikle seg intellektuelt, kunstnerisk og moralsk, hevdet hun. Verket vakte debatt og mye oppmerksomhet. Også gjennom andre skrifter og diskusjonsinnlegg øvet Astell en betydelig innflytelse på samtidens intellektuelle.

Den kjente filosofen og forfatteren Catharine Trotter Cockburn (1679-1750) bidro som tenker til diskusjonen om empirismen. I Et forsvar for Lockes avhandling om menneskeforstanden (1701) argumenterte hun inngående for erfaringsfilosofien. Verket ble fulgt av to nye avhandlinger om empirismen, der hun også drøftet temaet personlig identitet. Av andre verk kan nevnes En avhandling om veiledning i konflikter av religiøs art. I Anmerkninger (1743) drøftet hun sentrale filosofiske emner som etikk, begrepet sjel, gudsbegrepet og våre forestillinger om rommet.

To markerte profiler: Sophia og Macaulay

Ytringsfriheten ble forsvart og tatt i bruk av stadig flere av opplysningstidens kvinner, og flere av dem oppnådde anerkjennelse. Det feministiske pionérverket Kvinnen er ikke mannen underlegen (1739) ble utgitt under pseudonymet Sophia (som symboliserte visdomsgudinnen). Verket gjør uttrykkelig krav på full likestilling mellom kjønnene, offentlig så vel som privat.

En anonym manns gjensvar til henne i Mannen er kvinnen overlegen ble publisert sammen med et nytt verk av Sophia, med den enda mer offensive tittelen Kvinnens suverene overlegenhet over mannen (1743).

Sophias patriarkatskritikk bygger på empirismen, på den oppfatning at all kunnskap stammer fra sanseerfaring. I Kvinnen er ikke mannen underlegen tok hun derfor utgangspunkt i det erfaringsgrunnlaget menns forestillinger om kvinner bygger på. Har de patriarkalske forestillingene et grunnlag i observerbare kjensgjerninger? Har de det ikke, må de ifølge Sophia forkastes.

Slik underkaster hun én etter én av menns fordommer og tenkevaner en empirisk prøve. Det gjelder blant annet forestillingene om at kvinner 1) har lavere menneskeverd enn menn, 2) er menn intellektuelt underlegne og 3) er uegnet til å lede og regjere. Sophia søker å vise at forestillingene ikke bygger på iakttagelser, men kan tilbakeføres til vaner og mannssamfunnets interesser.

Vi kan ikke slutte direkte fra et beskrivende er til et normativt bør, det vil si fra en beskrivelse av at noe er på en bestemt måte, så som det at kvinner er underkuet, til at de bør være det i all fremtid. Vane, interesse, henvisning til en upartisk dommer og skillet mellom er og bør er analytiske nøkkelbegreper hun anvender i sin patriarkatskritikk. I sine verk påtar Sophia seg selv rollen som den upartiske dommeren. Bøkene var mye diskutert i samtiden, og ble gjenopptrykt flere ganger på 1700-tallet.

Det er iøynefallende likhetstrekk mellom Sophias analyse, hennes empiriske prøve, begrepene hun bruker og den samtidige David Humes filosofi i Treatise (1739-40). Det gjelder eksempelvis når hun tilbakefører de androsentriske (mannssentrerte) forestillingene til vaner, når hun skiller mellom er og bør og når hun appellerer til en upartisk dommer. En påvirkning mellom de to filosofene, der hennes verk ble utgitt først, er derfor tenkelig.

Catharine Macaulay (1731-91) ble berømt og oppnådde stor innflytelse som historiker, pedagog og filosof. Det var uvanlig i det mannsdominerte og restriktive engelske 1700-talls miljøet. Hennes avhandling Om oppdragelse. Med betraktninger over religiøse og metafysiske emner (1790) er et stort anlagt filosofisk og pedagogisk verk på vel 500 sider.

De filosofiske og pedagogiske idéene i verket bygger på et grunnleggende menneskesyn som, i motsetning til Jean-Jacques Rousseaus syn, ikke var kjønnsdelende eller kjønnskomplementært. Samtidig fremhever hun at det er en nær sammenheng mellom etikk, pedagogikk og politikk. Oppdragelse tar sikte på å forme mennesker for et bestemt samfunn, være det seg egalitært eller hierarkisk, og for en tilsvarende samfunnsmoral.

Macaulay utga flere politisk-filosofiske skrifter og kommentarverk, samt en avhandling om sannhetsproblemet. Men det var særlig det åtte bind store verket Englands historie (1763-83) som gjorde henne berømt langt ut over hjemlandets grenser. Interessen for historie og filosofi hadde hun felles med den samtidige filosofen og historikeren David Hume.

Spørsmålet om viljesfrihet sto sentralt i Om oppdragelse. Synet på menneskets handlefrihet er grunnleggende for hvordan vi veileder og oppdrar barn, for eksempel ved hjelp av ros og/eller ris, og for vår rettsoppfatning.

I sin diskusjon av menneskets frihet inntar hun et mellomstandpunkt, og forsvarer en forenlighetsteori som kombinerer idéen om frihet med en viss grad av determinisme. Mennesket er relativt fritt. Det er i noen grad bestemt av sin personlighetskarakter og av hensynet til konkrete omstendigheter. Hvis en person imidlertid ikke blir bestemt av ytre tvang, men av sin personlighetskarakter eller sin egen fornuft, og ikke av vilkårlige impulser, har vedkommende ifølge Macaulay handle- og valgfrihet. Frihet er et gradsspørsmål og må vurderes blant annet i forhold til en persons tilvente handlingsdisposisjoner og til en gitt situasjon.

Det er ikke tilfeldig at Macaulay la frem en kvinne- og kjønnsteori i et reformpedagogisk verk. Kvinnens frigjøring går for henne gjennom et radikalt endret oppdragelsesprogram som tar sikte på å gjøre kvinner autonome og handlekraftige. I neste hånd vil det bane veien for kvinners menneske- og samfunnsrettigheter.

Som dydsetiker la Macaulay vekt på karakterdannelse. I motsetning til filosofen Jean-Jacques Rousseau, hevdet hun at jenter og gutter ikke skal utvikle ulike eller komplementære karaktertrekk og handlemåter. I stedet bør de samme karakteregenskapene og dydene fremelskes hos begge kjønn.

Macaulay fremhever særlig tre karakterdyder. For det første hoveddyden velvilje eller godvilje (benevolence), det å ville andre vel, som ifølge Macaulay er et overordnet prinsipp for alle andre dyder.

For det andre vektlegger hun sjelsstyrke (fortitude), det vil si indre kraft og mot. Begge kjønn har i mange situasjoner behov for å vise stor karakterstyrke, eller fasthet og vitalitet både fysisk og mentalt.

En tredje sentral karakterdyd Macaulay vil fremme er uavhengighet eller selvstendighet (independence). Både jenter og gutter bør tidlig og gjennom egen mestring øve opp evnen til å ta ansvar og til uavhengighet. Ved å fremheve kjønnenes like evner, karakterdyder og utdanningsmål, går Macaulay langt ut over det som ble oppfattet som progressiv pedagogikk i hennes egen samtid.

Til syvende og sist var pedagogens oppgave å formidle livskunst. I forordet til Om oppdragelse skriver Macaulay: Av alle livskunster er det å forme menneskesinnet og gjøre det i stand til å mestre livene og følelsene sine den aller viktigste.

Frihet og lykke

Idéene i Mary Wollstonecrafts Forsvar for kvinners rettigheter (1792) var inspirert av Macaulay. Også Wollstonecrafts Forsvar er et kampskrift rettet mot Rousseaus kjønnsdelende menneskesyn og pedagogikk, og et glødende forsvarsskrift for kvinners likeverd og like rettigheter.

LES OGSÅ: FRYKTEN FOR DEN KVINNELIGE FILOSOFEN

Kvinner er først og fremst fornuftsvesener, ikke kjønnsvesener, fremholder Wollsltonecraft. Kvinner må derfor anerkjennes som intellektuelt og moralsk fullverdige borgere. Det er i fremskrittets, samfunnets og begge kjønns interesser at kvinner får adgang til den samme opplysningen, intellektuelle utviklingen og myndiggjøringen som menn.

I essayet Kvinners frigjøring (1851) tar Harriet Taylor (1808-1859) utgangspunkt i den amerikanske uavhengighetserklæringen. Alle mennesker har visse umistelige rettigheter, så som retten til liv, frihet og lykke, proklamerte erklæringen. Men erklæringen viser en påfallende motsigelse mellom prinsipper og praksis. Rettighetene gjaldt bare halvparten av menneskeheten, nemlig menn, som oppfattet seg som naturlige ledere for den andre, ikke-priviligerte halvparten. Kjønn er imidlertid et minst like irrelevant ulikhetskriterium som for eksempel hudfarge, fremholder Taylor.⁹

I essayet drøfter Taylor blant annet også forholdet mellom makt og moral, og påpeker at menns maktposisjon tilrettelegger for maktmisbruk. Det utvikler negative karaktertrekk og virker demoraliserende på begge parter.

Kvinners frigjøring ble utgitt under Taylors eget navn, og samme år som hun giftet seg med sin samarbeidspartner gjennom mer enn tyve år, John Stuart Mill. Hun var da blitt enke og fri til å gifte seg med den hun var glad i.

Brannfakkelen som tente kvinnebevegelsen på Ibsens tid, Kvinnenes underkuelse (1869), ble utgitt etter hennes død i John Stuart Mills navn. Men denne og andre av hans bøker, så som Politisk økonomi og Om frihet, bygger ifølge Mill på hans og Taylors felles idéer og utkast.

Kvinnenes underkuelse argumenterer for at kjønnene må ha like formelle rettigheter, friheter og konkurransevilkår. Ut fra en utilitaristisk etikk er de handlinger verdifulle som skaper størst mulig lykke og nytte for et størst mulig antall mennesker. Hvis kvinner utestenges fra de frihetene og rettighetene som gjør det mulig å søke lykke, begrenser det samfunnets samlede nytte- og utviklingsmuligheter.

Dermed blir kvinneundertrykkingen en av de største hindringene for menneskehetens fremskritt. I stedet bør underkuingen av kvinner erstattes av et prinsipp om personlig frihet og like rettigheter for begge kjønn.

Ifølge John bidro Harriet avgjørende til innholdet og utformingen av Kvinnenes underkuelse, og til andre av hans verk som er blitt stående som liberalismens klassiske tekster.¹⁰ Likevel viser den etterfølgende kritikken av Harriets innsats stor tilbakeholdenhet blant filosofer med å tillegge hennes idéer nevneverdig verdi. Hun oppfattes enten som innflytelsesløs, for angivelig å ha gitt ham dårlige idéer eller som hans elev og følger.

Antagelsene som har ligget under omtalen av samarbeidsforholdet mellom Taylor og Mill har vært at en av dem, nemlig han, hadde kontrollen og var den ledende part. John uttrykte seg annerledes. Han var overbevist om at Harriets innsikter utfylte og fremmet hans egne).¹¹ Få mannlige filosofihistorikere og biografer har festet lit til det, men hvorfor?

Hvem vet, undret John, hvor mange av mannlige skribenters mest originale tanker som først er blitt uttrykt av en kvinne, og som han bare har kunnet utarbeide videre? «Hvis jeg kan dømme for meg selv, dreier det seg virkelig om en meget stor andel.»¹² Det handlet i hans øyne ikke bare om hans idéer, men om hans og hennes idéer og utkast.

Utvidet perspektiv

Navnene som her er trukket frem utgjør bare et lite utvalg av kvinnelige tenkere som har gitt viktige bidrag til debatten om sentrale filosofiske temaer. Det gjelder temaer som kvinnesyn og menneskeverd, kristen filosofi, viten og virkelighetsbilder, frihet og samfunnsrettigheter, natursyn, metafysikk, pedagogisk filosofi og teorier om selvet eller personlig identitet. I vår tid bidrar kvinnelige filosofer også på nye felt som feministisk filosofi, økofilosofi og omsorgsetikk.

Termen feminisme (av lat. femina, kvinne) ble tatt i bruk fra omkring år 1900 om teorien om kjønnenes likeverd og like rettigheter. Nøyer vi oss med en kort og enkel definisjon, står feminisme fortsatt for det å anerkjenne menneskers likeverd og likerett offentlig og privat, uavhengig av kjønn. I en praktisk og politisk betydning referer ordet til bevissthet om og det å bidra aktivt til å oppheve enhver form for formell og reell undertrykking av kvinner. De mange forskjellige feministiske teoriene som siden er blitt utviklet¹³ gjør at man ikke lenger taler om feminisme, men om feminismer.

LES OGSÅ: DEN FORTRENGTE FILOSOFIHISTORIEN

Forskere avdekker i dag store områder av kvinners fortiede kultur- og filosofihistorie og kritiserer idéer og mønstre som opprettholder urett, språket disse tenkes innenfor og systemene som bevarer dem.

I verket Det annet kjønn (1949) tar Simone de Beauvoir utgangspunkt i eksistensialismens moral og frihetsbegrep og spør: Hvilke forhold begrenser kvinnens frihet? Er hun i stand til å sette seg ut over dem? Menneskets muligheter må bestemmes, ikke ut fra begrepet lykke, skriver hun, men ut fra begrepet frihet.¹⁴ Verket er en dyptgående analyse av kvinnens situasjon i fortid og nåtid. Få filosofisk verk har oppnådd så stor innflytelse og utbredelse i vår tid som Det annet kjønn.

Marilyn French hevder i boken Frihet – ikke makt. Om kvinner, menn og moral at patriarkatet har satt makt i høysetet, og at vi må bevege oss over fra det å ville ha «makt-over» til det å ha gjensidig «glede-ved» hverandre. Fra vi blir født og livet ut er vi avhengige av omsorg og gjensidig omtanke. Boken fremhever verdier som glede og samhørighet og en moral der omsorgskvaliteter står sentralt.

Omsorgsetikere og økofeminister har en felles sak, påpeker filosofen Tove Pettersen. Mennesker er ikke bare avhengige av hverandre, men også av å leve i et sunt og bærekraftig miljø.¹⁶ Vi bør derfor utvide omsorgsverdiene fra det å ta vare på hverandre, til det å ta vare på hele jordkloden.

I dag bidrar kvinnelige filosofer på alle felt i faget filosofi. De trekker frem nytt materiale, nye synsvinkler og problemstillinger og nyleser tekster som tidligere har vært forbigått i taushet og underkommunisert.

Kvinnelige filosofer har søkt å avsløre idealet om en kjønnsløs kunnskap som illusorisk. Mannlighetsmetaforen er dypt innleiret i filosofiens fornuftsidealer, ifølge Genevieve Lloyd,¹⁷ og tanken om fornuftens kjønnsløshet har vært en underforstått måte å priviligere mannlighet på. Samtidig har faget filosofi ressurser til å reflektere kritisk over og endre disse tenkevanene.

Noter

1. McAlister, Linda Lopez (Ed.). 1996. Introduction. In: Hypatia’s Daughters. Fifteen Hundred Years of Women Philosophers. Indianapolis, Indiana Univ. Press.

   s.I-XII.
2. ibid
3. Interesserte lesere vises blant annet til det fire bind store verket redigert av Mary Ellen Waithe: A History of Women Philosophers (B 1-4, 1987-1995), og til Hypatias Daughters. Fifteen Hundred Years of Women Philosophers, 1996, redigert av Linda Lopez McAlister. Også norske og nordiske tekstutvalg og kommentarverk setter søkelyset på kvinne- og kjønnsperspektiver i faget filosofi. Se f.eks. 

       — Bondevik, Hilde og Rustad, M. Linda (Red.). 1999. Kjønnsperspektiver i            filosofihistorien. Oslo, Pax forl.
       — Børresen, Kari E., Cabibo, E., Specht, E. (Eds.) 2001. Gender and Religion. European Studies. Roma, Carocci editore.
       — Malmström-Ehrling, Anna-Karin (Red.). 1998. Kvinnliga filosofer från medeltid till upplysning.
       — Svenneby, Elin. 1999. Også kvinner, Glaukon! Frihet og likestilling i et filosofihistorisk og kjønnspolitisk perspektiv. Oslo, Emilia Press.
       — Viestad (Wiestad), Else. 1989. Kjønn og ideologi. En studie av kvinnesynet hos Locke, Hume, Rousseau og Kant. Oslo, Solum forl.
       — Wiestad, Else (Red.). 1994. De store hundreårsbølgene. Kjønnsdebatten gjennom 300 år. Tekstutvalg med en problemhistorisk innledning av Else Wiestad. Oslo, Emilia Press.
       — Wiestad, Else. 1999. Skjønne og gode handlinger: To Kant-perspektiver på moralen. I: Bondevik, Hilde og Rustad, M. Linda (Red.). Kjønnsperspektiver i filosofihistorien. Oslo, Pax forl.
       — Wiestad, Else. 2004. Den skjønne og følende forstand. Om Kants kjønnstenkning. I: Kvinneforskning Nr. 4.
       — Pettersen, Tove. 2011. Filosofiens annet kjønn. Oslo, Pax forl.

4. Platons Gjestebudet skildrer en hendelse som fant sted omkring år 416 f.Kr. (Annfinn Stigen,1995. Innledning, i: Platon: Gjestebudet. Overs. til nynorsk av Anfinn Stigen. 2. utg. Oslo, Samlaget.)

5. Platon. 1995. Gjestebodet. Omsetjing og innleiing ved Anfinn Stigen. Oslo, Det Norske Samlaget.

6. Stigen, Anfinn. 1990. Tenkningens historie, B. I. Oslo, Gyldendal. s.207.

7. Heyerdahl, Grete Børsand. 1999. Hildegard von Bingen (1098-1179). I: Bondevik, Hilde og Rustad, M. Linda (Red.). Kjønnsperspektiver i filosofihistorien. Oslo, Pax forl.

8. Merchant, Carolyn. 1980. The Death of Nature. Women, Ecology, and the Scientific Revolution. N.Y./Lond, s.254 ff
9. Mill, J.S. and Mill, H.T. 1971. Essays on Sex Equality. Ed. Alice S. Rossi, London s.96.
10. Rossi, Alice S. 1971. Introductory Essay. In: J.S. Mill and H.T. Mill: Essays on Sex Equality. Ed. Alice S. Rossi, London, s.39.

11. Jacobs, Jo Ellen. 1996. ”The lot of gifted ladies is hard”. A study of Harriet Taylor Mill Criticism. In: McAlister, Linda Lopez (Ed.): Hypatia’s Daughters. Fifteen Hundred Years of Women Philosophers. Indianapolis, Indiana Univ. Press.

    s. 239-240
12. Mill i: Jacobs 1996, s.229

13. Wiestad, Else (Red.). 1994. De store hundreårsbølgene. Kjønnsdebatten gjennom 300 år. Tekstutvalg med en problemhistorisk innledning av Else Wiestad. Oslo, Emilia Press.

    s.76-86),
14. Beauvoir i: Wiestad, Else (Red.). 1994. De store hundreårsbølgene. Kjønnsdebatten gjennom 300 år, s.206-207.

15. Pettersen, Tove. 2020. «Caring for More Than Humans: Ecofeminism and Care Ethics in Conversation.” i: Between Closeness and Evil. Festshrift in Honor of Arne Johan Vetlesen. Oslo, Scandinavian University Press.

16. Genevieve Lloyd 1995:8-11