DEN FORTRENGTE FILOSOFIHISTORIEN

Et liv dedikert til høydene og dybdene, til fyr og flamme, undring og angst, philosophie comme manière de vivre – hvilken fremmedgjort sjel vil vel ikke, når den først har blitt besnæret, ta del i det filosofiske liv! Og likevel, den store tragedien og skandalen blir brutalt kunngjort i det historiske faktum at en halv menneskehet har blitt frarøvet denne muligheten. Utestengt fra det greske, romerske og høymiddelalderske akademi, fra dette vita contemplativa som også i nytiden forblir et liv levd av de ytterst få.

I boken Kvinner i filosofien (2022) viser Kristin Gjesdal og Dalia Nassar at kvinner ikke bare ble utestengt gjennom størsteparten av den europeiske filosofiske historie. Det har, fra tidlig modernitet og frem til postmoderne tid, eksistert en rekke store kvinnelige tenkere hvis bidrag har vært uunnværlige for videreutviklingen av filosofien. Disse få, som til tross for slavekonvensjoner og ressentiment, maktet å nå filosofiens tinder og skape stor tenkning og åndskunst. Likevel har de blitt aktivt fortrengt, visket ut og ekskludert fra filosofipensumet ved de fleste universiteter i Vesten. Vi kan håpe at dette er i ferd med å forandre seg, bl.a. takket være arbeidet til Gjesdal og Nassar og for eksempel Rebecca Buxton og Lisa Whitings The Philosopher Queens (2020). Selv om det nok vil ta sin tid før disse filosofene blir ordentlig kjent blant filosofistudentene, så kan i alle fall ingen gjemme seg bak påstanden om at kvinnelige filosofer ikke har eksistert!

En ny historie

Før vi går inn i detaljene, er min første bemerkning at det er en glede å lese Gjesdal og Nassar sin bok. De åpner opp en, for mange, helt ukjent verden – en ny side av den moderne filosofihistorie tout court. Boken dekker riktignok ikke tekster fra hele den europeiske tradisjonen. Først og fremst presenteres sentrale kvinnelige tenkere innenfor den tyskspråklige overleveringen. Dette er naturlig ettersom både Gjesdal og Nassar har spesialisert seg innenfor tysk filosofi, og det fremkommer mer tydelig i den opprinnelige engelske tittelen, først utgitt i 2021, Women Philosophers in the Long Nineteenth Century: The German Tradition. Boken ble oversatt av Johann Grip og Karin Gundersen året etter. Den utgjør en antologi av originaltekster innledet med en introduksjon skrevet av Gjesdal og Nassar om de respektive forfatterne og deres kamp for å få del i det intellektuelle liv i sin samtid – kamper som innebar publiseringsforbud, utfrysning, og ekskludering fra habilitering, samt tilegnelse av fast stilling ved universitetene.

Antologien består av oversatte utdrag fra sentrale tekster fra Germaine de Staël og Karoline von Günderrode til Edith Stein og Gerda Walther. Forfatterne innleder hver tenker med behjelpelige introduksjonstekster som kontekstualiserer filosofene i deres samtid. Særlig Germaine de Staëls brilliante skrivestil og snert, Lou Salomés vitalistiske begjærsfilosofi og Rosa Luxemburgs usentimentale analyse av kapitalismens og lønnsarbeidets vesen i moderniteten, appellerte til undertegnedes sensibilitet; de to første fordi de så elegant forener poesi og filosofi i en livsbejaende og musikalsk gestalt; den siste fordi jeg som antikapitalist gleder meg når sosialistiske tenkere med stor presisjon viser hva det er som skiller kapitalisme og moderne arbeidskraft fra førmoderne former for økonomisk virksomhet og utbytting.

LES OGSÅ: SENSURERTE KVINNER I FILOSOFIEN

Begeistringens filosofi

Jeg vil begynne med de Staël, denne skarpe stilist hvis tekster tåler å bli stadig sitert: «Misunnelse og middelmådighet har også sin svartekunst, men man må fortsette å gå mot sannheten, uten å bekymre seg for hindringene som dukker opp.» Her har vi en Nietzsche før Nietzsche! Jeg likte også hennes utlegging av Kants tenkning. De Staël, i motsetning til en rekke moderne (kuede og opportunistiske) introduksjoner til Kant, reduserer ikke vår kjære prøysser til en proto-positivist og klassisk liberalist, men en sublim utforsker av grenser og terskler, av åndens høyeste muligheter, en som åpner for en levende og poetisk filosofi. Igjen kan vi sitere de Staël:

«Tyskland var truet av den golde læren som anså all entusiasme som en villfarelse og henviste livets trøsterike følelser til fordommenes orden. Det ble således en stor tilfredsstillelse for mennesker som var både filosofiske og poetiske anlagt, så kapable både til studier og sterke følelser, å oppleve at alle sjelens skjønne affekter ble forsvart med de mest abstrakte resonnementers stringens. [...] Det behøves en troens og begeistringens filosofi, en filosofi som lar fornuften bekrefte det som følelsen åpenbarer.» (s. 59)

Som manisk platonist og håpløs nietzscheaner, som mener at alle filosofer bør gå i lære hos dikterne (før de eventuelt bryter med dem), er det forfriskende å lese de Staëls implisitte utlegging av filosofi som en poetisk stil og en dyp åndsvirksomhet. Stil og gestalt (dvs. den ytre følelsesladde, retoriske og metaforiske fremstillingen) kan til syvende og sist ikke, etter mitt dømme, ontologisk skilles fra det filosofiske innholdet.

Følelsene kan være drepende for den sannhetssøkende tanken, og jeg er den siste til å omfavne propagandistisk empatipolitikk, denne giftige, forenklende og fordummende retorikk som vårt eget forfalne senkapitalistiske samfunn er gjennomsyret av. Men svaret på vår tids libidinøse og krampeaktige propagandakrig, kan aldri være en klassiskliberalistisk appell til rene fakta og tall, ren statistikk, såkalt «facts and logic». Nei, man må kontre et mangelfullt, usant og ensporet følelsesliv med et dypere og mer sannferdig følelsesliv. Jeg sikter til det grekerne kalte en utdannelse av følelsens intelligens gjennom poesi og tenkning, det såkalte πάθει μάθος, visdom gjennom lidelse.

Selve vår grunnleggende lidelse, vårt pátos, kan vi ikke unnslippe: den må dyrkes og pedagogisk utkrystalliseres gjennom et dypere og mer komplekst poetisk-filosofisk språk. Man bekjemper dårlig poesi og propaganda, med god poesi og filosofi. Den franske filosofen og poeten Charles Péguy skrev i liknende lynne:

«We all know passions that are clear as fountain-springs and reasons, on the contrary, that always get tangled up in their own baggage train. One cannot even say that passion is rich and that reason and wisdom are poor, for there are passions as flat as billiard tables, and wisdom(s) and reasons as full and ripe and heavy as grapes.»¹

For filosofien, slik den ofte blir fremstilt og utlagt ved universitetene, er ofte skrellet fra det følelsesladde og poetiske, som ofte betraktes som et ytre og filosofisk ubetydelig, «flat billiard table», et appelsinskall som må skrelles vekk for å nå inn til proposisjonens saftige kjerne, dens sannhetsverdi. Men filosofien må forstå hvordan den springer ut av en sanselig og kroppslig eksistens, en tilblivelse som er estetisk, historisk og politisk. Tenkningen bør ikke skjule sitt materielle opphav i det konkrete lidelsesfulle livet, de vaner, skikker og politiske former som strukturerer vår værensforståelse og våre språkleker.

En inkarnert tenkning

Dette er en tilnærming jeg finner hos mange av filosofene presentert i Kvinner i filosofien, hvor nettopp den levende kroppen, den inkarnerte ånden, som Edith Stein skriver om i utdraget fra Om innfølingens problem (1917), tematiseres som ontologisk sentral for den nye fenomenologiske filosofien. Stein skriver:

«For hvert skritt fremover åpnes et nytt lite stykke verden for meg eller vises den gamle fra en ny side. I denne prosessen tar jeg alltid den levende kroppen med meg. Ikke bare jeg, men også den, er alltid ‘her’, og de ulike ‘avstander’ av dens deler fra meg er bare variasjoner innenfor dette her.» (s. 291)

All værenstenkning, all filosofi, springer ut fra et legemliggjort deiktisk «her», et forsvinningspunkt hvorfra hele virkeligheten iakttas, tenkes og tolkes. Likeledes finner vi, hos tenkere som Clare Zetkin og Rosa Luxemburg, en historisk og marxistisk tenkning som betoner de relasjonelle, politiske og økonomiske strukturene som ligger til grunn for åndslivets virkningshistorie.

Zetkin fremmer en feminisme forankret i en sosialistisk kritikk av kapitalismen, hvor solidaritet mellom de undertrykte kvinner og arbeiderne blir betingelsen for en revolusjonær og frigjørende omforming av samfunnet. Luxemburg videreutvikler Marx analyser av kapitalens vesen i nytiden, ved å fokusere på lønn og arbeidskraft. Hun utforsker hvordan de faktiske forholdene til arbeiderne i vår tid er grunnet i det totalt forvaltede markedssamfunnet, hvor den uendelige sulten etter merverdi fordrer en vampyrisk utsugning av arbeiderens livskraft, en ny form for utbytting som blir fundamentet for den moderne verden.

Gjesdal og Nassar viser hvordan disse tenkerne befrir filosofien fra sin tendens til å ekskludere andre kjønnede stemmer enn den tradisjonelle maskuline, det vil si en rasjonalistisk stemme som usynliggjør filosofiens uunngåelige forankring i den lidende kroppen, i følelsene, poesiens og politikkens mer konkrete og historiske væren. Denne abstraherende rene begrepstenkningen som den kanadiske tenkeren Charles Taylor, i The Language Animal (2016), er den analytiske filosofien sitt opphav i en anti-metaforisk og nominalistisk tilnærming til rigid tenkning. Han sporer denne tilnærmingen med rette tilbake til liberalismens teoretiske grunnleggere, Thomas Hobbes og John Locke, og viser hvordan en filosofisk skepsis til poetisk filosofi blir galvanisert og styrket av Frege, Wienersirkelen og den analytiske tradisjonens epistemologiorienterte sensibilitet i dag, hvor språk og begrep, form og sannhet, i nominalismens ånd kan separeres ontologisk.

Selv skrev jeg min masteroppgave innenfor den analytiske tradisjon. Jeg beundrer dens hardnakkethet og logiske stringens, dens nyvinnende utvikling av logikk og vitenskapsteori. Men til syvende og sist kan jeg ikke omfavne den ofte implisitte oppfatningen av filosofien som noe som, på et proposisjonelt stilmessig nivå, fullt og helt kan fravriste en helhetlig syntese av poesi, historie og politikk, til fordel for kunnskap innenfor enkelte isolerte fagfelt.

Det de Staël presenterer oss for, også evident hos Dohm, Salomé og von Arnim, er en inkarnert filosofi, en filosofi som ikke bare er en spesialisert fagdisiplin, men en tenkning som forener spørsmål om kroppslig væren, om livet, både det individuelle og det historiske, i en dristig men selvsagt alltid reviderende kontemplering av væren. Filosofi er hos disse tyske filosofene, slik den har vært i den franske tradisjonen og hele den europeiske overleveringen frem til positivismens og sosialvitenskapenes detroning av de humanistiske fagene, en politisk og åndelig værensform, en offentlig persona i kulturen.

Med flere hederlige unntak hvorav nevnes bl.a. Monrad, Zapffe og Næss, kan ikke Norge briske seg med en egenartet filosofisk åndstradisjon, hvor filosofen er en skapende og fornyende kraft i det offentlig liv, som i stridig dialog med poeten tar del i produksjonen av nye begjær og politiske fellesskap. Til syvende og sist er jeg enig med Heidegger i at filosofien må nærme seg poesien og vår faktiske eksistens i historiske sam- og medværen for igjen å nærme seg virkelighetens gåtefulle avgrunn. De utvalgte tenkerne i Gjesdal og Nassars antologi gir oss mange eksempler på nettopp dette. Tradisjonene representert i boken er romantisk filosofi, idealisme, feminisme, begjærsfilosofi, sosialistisk og marxistisk tenkning, fenomenologi og sosialontologi. Jeg vil driste meg til å hevde at alle de nevnte tradisjoner nettopp, på ulike måter, forsto filosofi som noe inkarnert, her forstått som tenkning forankret i det sanselige, materielle, det historiske og seksuelle.

Theodor Adorno skriver at filosofien, som en gang virket som om den var foreldet, holder seg i live fordi øyeblikket for dens realisering ble forsømt. Gjesdal og Nassars arbeid viser at de kvinnelige filosofene ikke bare ble nektet realisering av filosofien som værensform i samfunnet; hele deres historie er blitt forsømt. Håpet, og den jublende forventningen, er at denne boken og andre som denne vil bidra til å vise at filosofien ikke bare holdes i live, men at det nettopp er nå at dens reelle mulighet, for hele menneskeheten, frigjort fra undertrykkende kjønnsbegrep, kan realiseres.

Noter

1. Péguy, Note sur M. Bergson, 1248. Oversatt av Ward, 28.