VERDEN ER FORBI

Er planeten vår døende? Er vi ved veis ende?

Vår forståelse av samtiden er preget av endetidstegn og fortellinger som risser opp et bilde av menneskehetens nærforstående undergang. Ned i dragsuget drar vi også med oss de andre livsformene på planeten. Hva sier slike fremtidsvisjoner om vår forståelse for planeten, naturen og oss selv?

For snart 10 år siden skrev Déborah Danowski og Eduardo Viveiros de Castro en slags verdens tanatologi – studie av døden – i boken Om verdens ende. Fremtidsvisjoner, inklusive dommedagsprofetier innpakkes, på lik linje med andre ting vi har liten eller ingen kjennskap om, som narrativ som strekker seg langt utover vår nåtid. Hvordan er det slike narrativ former oss og vår selvforståelse?

På 80-tallet utviklet kommunikasjonsforskeren Walter Fisher en teori om narrative paradigmer. Ifølge denne teorien består all meningsfull kommunikasjon mellom mennesker av narrativ – altså fortellinger. Det innebærer at når noe skal evalueres, når kompleks informasjon skal håndteres, vurderer vi samtidig «historien» som blir fortalt. For at vi skal akseptere denne historien må den gi mening, være koherent – men enda viktigere, den må gi mening for oss i lys av det vi bærer med oss av verdier, tanker og ideer. Den må berøre oss.

Teorien om det narrativ paradigmet belyser hvordan vi mennesker kanskje ikke er så rasjonelle som vi ønsker å tro. I stedet kan man kalle oss subjektivt rasjonelle, i den forstand at vi aksepterer eller forkaster idéer basert på om de gir mening for oss med våre mer eller mindre eksplisitte verdier og bias.

Narrative paradigmer har plass også i naturvitenskapene. Dette er tydelig eksemplifisert i klimaforskning. Det er bred enighet innenfor vitenskapen at klimaendringene er menneskeskapte og at disse kan få alvorlige konsekvenser for livet på jorden. Det er også enighet om behovet for å ta sterke grep for å få til nødvendige endringer for å snu den nåværende situasjonen. Hva har vi sett av endringer relatert til dette i lys av de kraftige anbefalingene fra et samlet forskermiljø?

Karbondioksid-utslipp fortsetter å øke. Selv etter å ha lagt bak oss den varmeste sommeren noensinne, har ikke dette forhindret norske myndigheter å tillate oljeleting i 92 nye områder. Dette på tross av at oppfordringen fra vitenskapsmiljøene: uten radikale endringer og reduksjon av klimautslipp vil verden – slik vi kjenner den – ende.

Hvordan skal vi begripe verdens ende?

Mytefysikk om hvordan vi ender

Om verdens ende ble publisert i 2014 på portugisisk og ble nylig oversatt til norsk på Existenz forlag (2022). I innledningen skriver forfatterne at klima og miljø i dag er i så rask endring at en tekst som omhandler disse fort blir utdatert. Dette bør ikke avskrekke noen fra å ta boken opp. Teksten inneholder eksempler som kanskje ikke er dagsaktuelle. Men det er ikke en svakhet eller hovedpoeng. Boka utfordrer vårt forhold til verdens ende slik vi forestiller oss den.

Hvordan vi forholder oss til verdens ende endres ikke nødvendigvis fordi denne enden ser ut til å nærme seg med stormskritt. Derfor er denne boken høyaktuell nå som utsiktene til undergangen har fått ny aktualitet de siste årene: enten som følge av en atomkrig eller som resultat av klimaforandringene.

Boken er et forsøk på å ta forskjellige diskursjoner på alvor ved å oppfatte dem som tankeøvelser. For å vende tilbake til det narrative paradigme som Fisher beskrev, så er en av konsekvensene ved det narrative paradigme at logos og mythos begynner å nærme hverandre igjen, etter å ha vært separert gjennom mange århundrer med opplysning.

Metafysikken er et eksempel på dette. Som Jorge Luis Borges sa, kan metafysikk ses på som en gren av fabelprosaen, en mytefysikk. Gjennomgående i boken blir litteratur og film vevet sammen med filosofi og antropologi for å danne en forståelse av verdens ende. Igjen og igjen kan en se hvor viktig fortellingen blir for budskapet, uavhengig om dette er en del av etablert vitenskap, en myte fra urbefolkning eller en tekst av Ursula Le Guin. Våre begrensninger i å kunne snakke om verdens ende, eller om andre ting som ennå ikke er, stammer fra våres begrensede forestillingsevne. Heldigvis kunne det vært verre: verdens ende er jo ikke like vanskelig å forestille seg som enden på det rådende samfunnssystem (Les: «Det er vanskeligere å forestille seg verdens undergang enn kapitalismens undergang» – Mark Fisher).¹

Nettopp verdens ende er det mange som har brukt tid og energi på å forestille seg opp gjennom årene og forfatterne kommer med flere eksempler på dette, fra urbefolkninger, eskatologiske tilnærminger, litteratur, film og filosofiske diskurser. Hvorfor er vi så interessert i verdens ende? Har det sammenheng med at vi ser på verdens ende som menneskehetens ende? Det er én tilnærming, men det er mer sannsynlig det vil være som Lévi-Strauss sier, at «verden begynte uten mennesket, og vil ta slutt uten oss».²

Å tenke det utenkelige

LES OGSÅ:
BØR VI HÅPE PÅ KLIMAFIKSERNE?

En metafysisk tilnærming til verdens ende tar i betraktning at verden godt kan eksistere uten oss – men for mange urfolksmytologier er verden uten en menneskehet rett og slett utenkelig. Sistnevnte finner man også igjen i tankegodset til «longtermismen» som er en del av effektiv altruisme bevegelsen. Longtermisme diskuteres ikke i boken, men akselerasjonismens tanker blir viet en del sider. Meget kort fortalt har longtermisme som viktigste moralske imperativ å sikre fremtidige generasjoner, mens akselerasjonismen ønsker en intensivering av teknologisk utvikling og vekst av kapitalismen for å destabilisere verden og åpne for radikale endringer, enten til høyre eller venstre av det politiske spektret. Felles for de to måtene å skue verden på er at mennesket er et objektivt rasjonelt vesen og derfor opplyst nok til å kunne ta styring over klimaet. Det krever bare at det investeres tilstrekkelig i teknologi (hva som skal investeres i blir sjeldent gjort mer eksplisitt) og at den teknologiske drivkraften ikke blir hindret av ymse institusjoner – for eksempel demokratiet.

Ut ifra disse to perspektivene fremstår verdens ende nokså forskjellig. De foreskriver da også ulike botemiddel. Hvorfor det er slik henger blant annet sammen med det narrative paradigmet og de filosofiske bias som finnes i all diskurs. Forskjellige syn gir altså opphav til uenighet og konflikt.

Bruno Latour skriver at «Noen forbereder seg på å leve som jordboere i antropocen; andre har bestemt seg for å forbli som mennesker i holocen».³ Her retter Latour blikket mot de som tenker at vi ikke trenger å endre måten vi lever på – ei heller for å avverge en klimakrise. Nåværende levemåter blir sett på som uproblematiske. Den beste levemåten er den som har livets rett, med andre ord, den vi lever ut her og nå. En følge av et slikt syn er at, siden vår levemåte ikke trenger å endres, må omstendighetene eller teknologien endres i stedet. Klimateknikk (geoengineering) med blokkering av UV-lys i stratosfæren er et eksempel på slike teknologioptimistiske løsninger på komplekse problemer. Implementering av slike løsninger, som vi umulig kan forutsi konsekvensene av, kan risikere å fremskynde den stundende apokalypsen mer enn å styre unna den samme.

Menneske eller jordboer?

Forfatterne av boka lener seg gjennomgående på filosofene Günther Anders, Bruno Latour og Dipesh Chakrabaty. Günther Anders er relativt ukjent, hvis bøker er sparsomt oversatt, men høyaktuell. Günther Anders er opphavsmannen til begrepet det «promethevske gapet» – et begrep som betegner «manglende forståelse av sammenhengen mellom en handling og dens konsekvenser» 

LES OGSÅ: APOKALYPTISK ATOMBOMBEFILOSOFI

Moralen er den store taperen når konsekvensene av vår levemåte forblir usynlig. Anders bruker eksemplet med atombomben og sier at det er vanskeligere å drepe et menneske foran seg enn å drepe 100 000 på den andre siden jorden ved å trykke på en knapp. Analogt vil man kunne si at det er lettere å ignorere de flom-, tørke-, varme-eksponerte menneskene i det globale sør enn det er å gi avkall på noen av hverdagens bekvemmeligheter.

Forfatterne beskriver det de selv kaller for «Gaia-krigen» – en krig mellom mennesker som holder seg fast i holocen og jordboere som finner sin plass i antropoocen, med andre ord en krig mellom de som ønsker å opprettholde status quo og de som krever endring av våres forhold til verden. Gaia-krigen er også en krig mellom mennesker og ikke-mennesker: naturen slår tilbake med dødelig virus som sprer seg via destruktiv turisme (boka er skrevet før korona-pandemien, men kan leses som en tidlig spådom for hvordan en slik pandemi ville utarte seg i en globalisert verden); mennesket eller «holoceneren» sørger for den sjette utryddelsen og metter jordsmonnet med gift fra Bayer og BASF.⁴

Forfatterne skriver videre at det lett lar seg tegne opp hvilke ikke-mennesker som blir ofre i denne krigen – naturen, som dør og forsvinner. Vanskeligere blir det når det skal vises til hvem «menneskene» er, til forskjell fra jordboerne. De nøyer seg med å nevne noen av representantene for «menneske»-hærens frontlinje ved å ramse opp verdens største selskap og konserner, inkludert i denne notoriske gruppen finner vi selvsagt Equinor, som en forkjemper for verdens ende, mot jordboerne.

Hva skal gjøres i en slik situasjon? Hvordan kan man finne løsninger som jordboer? Når vi «står på terskelen til en prosess som vil forvandle planeten til noe som ligner 1500-tallets Amerika: en verden som er invadert og rasert av fremmede barbarer... Vi er blitt invadert av en rase som er utkledd som mennesker, og oppdager at de har vunnet: Vi er dem.»

Å dvele ved verdens ende

Oversettelsen flyter godt gjennom hele boka, også gjennom de mer tekniske filosofidelene. hvilket tilgjengeliggjør lesingen også dersom du ikke er i besittelse av en grad fra et filosofisk institutt. De få eksempler på litteratur og film som er tatt med i denne anmeldelsen representerer ikke det mangfold av slike eksempler som brukes i boken.

Tilgjengeligheten og temaets aktualitet gjør boken til et viktig bidrag i den skjebnetiden som allerede er kommet. En kan bare håpe at teksten blir lest og fremfor alt diskutert fremover. Som Danowski og Viveiros de Castro sier, «Antropocen er apokalypsen».

essay

LES OGSÅ: VERDIER I KLIMAETIKK

Noter

1. Fisher, Mark, Alf Jørgen Schnell, and Daniel Vernegg. Den Kapitalistiske Realismen : Finnes Det Ingen Alternativer? Moss: H//O//F, 2023. s. 1
2. Danowski, Déborah, Eduardo Viveiros De Castro, and Kjersti Velsand. Om Verdens Ende. Vol. 6. Existenz Futurum. Oslo: Existenz Forlag, 2022. s 37
3. Danowski, Déborah, Eduardo Viveiros De Castro, and Kjersti Velsand. Om Verdens Ende. Vol. 6. Existenz Futurum. Oslo: Existenz Forlag, 2022. s 161
4. Etterfølgere til IG Farben, for en forståelse av denne forbindelses betydning anbefales bøker av Primo Levi og Dagsordenen av Éric Vuillard.