FILOSOFI OG FORTVILELSE

Den første store fortviler var Siddharta Gautama. Ifølge legenden levde denne rikmannssønnen et skjermet og sorgfritt liv, uten kjennskap til menneskelig lidelse. Da han en dag forlot hjemmet og bega seg ut i byen, støtte han på den gamle, den syke og den døde. Sjokkartet innsikt i menneskenes lodd førte til fortvilelse. Hans liv ble viet oppgaven å befri seg fra all fortvilelse. Da han etter mange år endelig lyktes, ble han Buddha. Den buddhistiske opplysthet omtales bare ved negasjoner. Ikke-fortvilelse over menneskelivets kår er blant dem.

I Europa er de greske tragediene primære kilder. Ødipus, Medea, Elektra, Antigone – alle erfarer de dyp fortvilelse og handler ut fra den, uhyggelig destruktivt eller dødelig heroisk. For filosofene handler dette om sjelens irrasjonelle side, som det gjelder å holde under kontroll. Aristoteles lanserer et psykoterapeutisk perspektiv på tragedien. I kristendommen derimot, er fortvilelsen radikal og skal ikke unnvikes. Jesus skriker på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!»¹

Moderne fortvilelse i åndens rike

Det tyske forlaget Karl Alber utga i fjor en fyldig artikkelsamling kalt Am Abgrund des Geistes. Philosophie und Verzweiflung. På norsk: Ved åndens avgrunn. Filosofi og fortvilelse. Over 350 sider blir temaet grundig belyst av 14 bidragsytere, 13 tyske og én nordmann, Henrik Holm, ansatt ved OsloMet og Steinerhøyskolen, som også er en av to redaktører for utgivelsen. Alle har solid bakgrunn i filosofi, noen også i psykiatri/psykoterapi.

Den som ønsker å ta fatt på denne boken bør ha grundig kjennskap til filosofisk terminologi, men i det følgende vil jeg søke å unngå et altfor tungt fagspråk. Det ville bli for omfattende å kommentere alle bidragene, så jeg vil i stedet gå litt nærmere inn på noen viktige aspekter som bare flyktig berøres i tekstene.

Tyskerne har særlige erfaringer med avgrunn i moderne tid, men politisk katastrofe er ikke eneste kilde til fortvilelse. Noen misliker alt som minner om avgrunnsfilosofi. Marxisten Georg Lukács var ikke vennlig innstilt til Frankfurterskolen, som han lokaliserte i «Grand Hotel Abgrund». Der har man gitt opp håpet om et bedre samfunn og hengitt seg til subtil fortvilelse over det bestående.

Det andre begrepet i bokens tittel er «Geist» – «ånd». Det finnes en åndelig dimensjon i all dyp fortvilelse, som når et barn dør eller ved krig og annen elendighet. I denne boken er slike hendelser perifere og vekten ligger på ånden selv. Ordet «åndsliv» lyder kanskje gammelmodig, men kan stadig brukes som fellesbetegnelse for kunst, religion og filosofi. Riktignok kan det også være tale om den individuelle psyken. Den som er «åndsfrisk», er mentalt oppegående, og trenger ikke ha Hegels åndsfilosofi i frisk erindring. For Hegel er kunst og religion underordnet, «opphevet» i filosofi. Det er spesielt misvisende når temaet er fortvilelse.

Søren Kierkegaards skrift Sygdommen til Døden (1849) kan regnes som det grunnleggende verket i fortvilelsens filosofi, for sykdommen er nettopp fortvilelse. I likhet med Begrebet Angest (1844) er det i like høy grad et teologisk verk. Den som vises enda mer oppmerksomhet, er Friedrich Nietzsche, også han tungt engasjert i religion. «Gud er død» er naturligvis en teologisk sentens. Filosofene Heidegger og Adorno og forfatteren Thomas Bernhard blir omtalt, men bidragene i denne boken kretser først og fremst omkring Kierkegaard og Nietzsche, som ikke er politiske tenkere. Når fortvilende hendelser spiller liten rolle, blir politikk tilsvarende perifert. Jeg kommer avslutningsvis tilbake til det.

LES OGSÅ: MENNESKELIG, ALTFOR MENNESKELIG

Det kan være nyttig med noen ord om fortvilelsens etymologi, som Thomas Fuchs, psykiater og filosof, omtaler i sitt bidrag. De nesten identiske skandinaviske ordene stammer fra tysk. Roten er zweifel – tvil. Den som for-tviler, driver tvilen til det ekstreme. (Den som for-spiser seg, driver spising til det ekstreme.) Når tvilen drives langt nok, blir alle alternativer umulige, og konsekvensen er lammelse. Da blir engelske despair det treffende ordet. Det har en annen rot – latinske «spes», som betyr håp. De-spair betyr altså uten håp. Fortvilelse blir å forstå som håpløshet. Et handlingslammet menneske kan bli desperat. Det latinske ordet gjenkjennes. En desperado har overvunnet lammelsen, men handler destruktivt og påkaller ofte sin egen undergang. Desperasjon kan unngås, hevder Fuchs, dersom man i stedet erfarer en frihetens tomhet i lammelsen.

Omkring Kierkegaard

Den som gir seg i kast med Sygdommen til Døden, må straks forholde seg til følgende:

«Mennesket er Aand. Men hvad er Aand? Aand er Selvet. Men hvad er Selvet? Selvet er et Forhold, der forholder sig til sig selv, eller er det i Forholdet, at Forholdet forholder sig til sig selv; Selvet er ikke Forholdet, men at Forholdet forholder sig til sig selv.»²

Du ser deg i speilet. Du forholder deg til deg selv. Hvorfor så blek? Enda flere rynker? Men ansiktet er ikke selvet, refleksjonen er ikke selvet. Å forholde seg til forholdet er ikke å forstå som en metarefleksjon (Hvorfor ser jeg meg i speilet?) Nei, selvet er at forholdet forholder seg til seg selv. I all bevissthet er du umiddelbart selvbevisst og nettopp det er selvet. Det er der alltid, men kan neglisjeres: du og ditt speilbilde synes å være det hele.

Så kommer et vesentlig punkt: «Et saadant Forhold, der forholder seg til sig selv, et Selv, maa enten have sat sig selv, eller være sat ved et Andet». Dette språket stammer fra Fichte. Han innleder den tyske idealismen med et heroisk uttrykk for autonomi: Jeg-et setter seg selv.³ I dag er det ofte snakk om å «forutsette»: Forutsatt at ... man kan også si … Sett at ... Men ordet som lenge har hatt denne funksjon i filosofien, er «konstituere». Ifølge den tidlige Fichte er Jeg-ets selv-konstitusjon den nødvendige forut-setning for all forståelse.

 Kirkegaard hevder at det finnes to former for egentlig fortvilelse:

a) Fortvilet ikke å ville være seg selv
b) Fortvilet å ville være seg selv

Alice Holzhey-Kunz skriver inngående om dette. Hun understreker med rette at den kierkegaardske fortvilelse ikke er en sterk og vond følelse. Den er ikke som å fortvile over en nær persons død. Holzhey-Kurz aktualiserer Fortvilelse a) ved å henvise til jaget etter et bedre jeg. Det gjelder å iscenesette seg selv overbevisende, gjerne annerledes enn før, man må skape en «bedre versjon av seg selv». Hun knytter dette til det estetiske stadium, som antas å dominere i dagens vestlige kultur. Det gjelder å leve her og nå, ikke la seg plage av tanker om fortid og fremtid. «Mindfulness» foregir en åndelig dybde i ansvarsløs feiring av øyeblikket, hevder hun.

LES OGSÅ: HVA ER ET MENNESKE? -OM GODHET OG ONDSKAP

Fortvilelse b) virker gåtefullt. Hvordan kan det være fortvilet å ville være seg selv? Det skyldes selvets fundamentale avhengighet. Selvet kan ikke ved seg selv komme til ro, det må forholde seg til Det som har «satt» hele forholdet. Fortvilet å ville være seg selv er fortvilelsen ved å ikke se selvet som «satt» av en annen makt. Gud opptrer først inkognito, det er som om Kierkegaard legger til rette for en forståelse uavhengig av troen. Men verkets undertittel er «En christelig psychologisk Udvikling til Opbyggelse og Opvekkelse». Alt kan forstås som en utdypning av Augustin, som henvender seg til Gud i sine Bekjennelser: «Du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

Holzhy-Kunz ønsker å gjøre Kierkegaard relevant for en «moderne, post-religiøs verden». Nøkkelen finner hun hos Heidegger. Hun hevder at der Kierkegaard sier «satt», sier Heidegger «kastet». «Geworfenheit» er et viktig ord i Heideggers analyse av Dasein (direkte oversatt: «Derværen». Det er tale om mennesket) Ikke hva det er, men AT det er: «... dette «at det er» kaller vi kastetheten til dette værende i dets Der.» (Væren og tid, §29. Denne og andre oversettelser er min egen) Hvorfor er vi kastet inn i verden, hvem har kastet oss? Svar finnes ikke. Fravær av svar på slike spørsmål er forut-setning for den eksistensiale analysen i Væren og tid.

Kierkegaard visste at den omtalte fortvilelse kan være praktisk talt umerkelig. Antakelig var han den første som oppdaget fortrengt fortvilelse i moderniteten, et stort tema i kulturkritikk i det 20. århundre. Erich Fromm kan nevnes. Temaet er stadig aktuelt. Gabor Maté kan nevnes. Den fortrengte fortvilelse gjelder tapet av det egentlige. I denne tradisjonen blir samfunnet anklaget for å arrangere og styre fortrengningen, noe som foregripes av Kierkegaards lidenskapelige kritikk av statskirken. Man innbiller folk at de er kristne ved å tilhøre en statlig institusjon.

Dette tema videreutvikles også i Sartres eksistensialisme. Et beryktet Sarte-sitat lyder «Helvete, det er de andre». Den som sier det, befinner seg da også i helvete slik stedet fortoner seg i skuespillet For lukkede dører (1944), en besteborgerlig salong der tre personer skal tilbringe evigheten sammen. Når det ikke er mulig å unnslippe de andres blikk, er man i helvete. Vi er fri til å konstituere en identitet – som ikke binder oss, for vi har alltid frihet til å konstituere den annerledes – men de andres blikk fikserer oss og truer denne friheten. De andre oppfatter meg slik det passer dem. Det er til å fortvile over. Det er et helvete å aldri unnslipp de andres blikk. slik vi tross alt kan i denne verden. Sartres analyser av fellesskap tar sikte på å vise hvordan de andres nærvær likevel ikke trenger å være en trussel. Det visste vi.

Felix Brander har kalt sitt innlegg «Om avmaktens makt». Det handler om Theodor W. Adorno (1903–1969), den fremste tenker i Frankfurterskolens første generasjon. Hans hovedverk heter karakteristisk nok Negative Dialektik (1965). Alt i 1931 utga han en Kirkegaard-bok. Begge har inngående kjennskap til Hegels filosofi, og tar avstand av samme grunn, nemlig at den styrer mot en forsonende syntese. Systemet beveger seg i motsigelsers dialektiske fremdrift mot Det absolutte, en altomfattende forsoning. Forstås det slik, blir det et akutt spørsmål hvordan tanken forholder seg til alt det faktisk uforsonte. Kierkegaard ynder å ironisere over ideen at troen skal ivaretas ved å oppheves, overskrides. For Adorno er anti-system ikke basert på religiøs tro, for ham gjelder det å fremheve det fortvilende ved den virkelige verden. Tross all subtilitet vil systemet innebære tankens forræderi mot fortvilelsens realitet.

LES OGSÅ: En nyfiken blick på Kierkegaard

Adornos språk kan være ugjennomtrengelig. Han skrev da også et essay kalt «Ingen angst for elfenbenstårnet.» Ingen angst for elitisme, med andre ord, og anklager om snobbisme må man tåle. På 60-tallet var han en høystatus intellektuell i Vest-Tyskland, men foraktet av den radikale studentbevegelsen, som ikke ville oppgi troen på revolusjon. Adornos radikalitet ligger på et annet nivå, han forkastet alle former for værensfilosofi. Følgelig er Heidegger gjenstand for borende kritikk.

Brandner gjør mye ut av et sitat fra et skuespill av Vormärz-dikteren C.D. Grabbe: «Intet annet enn fortvilelse kan redde oss!» Grabbes drama (1827) handler om finnenes kamp mot en overlegen svensk hær. (Senere kjempet finnene mot en overlegen russisk hær.) En desperat, kanskje selvmorderisk handling kan sette nytt mot i motløse og gi håp mot alle odds. Gjennom årtusener har kulturene dyrket den selvoppofrende helten, som i dagens fantasy-sjanger inkarneres igjen og igjen. Adorno anerkjenner ingen «offerteologi», men ville antakelig gitt Brandner rett i at «Håp kan settes bare til avmaktens makt.»

Omkring Nietzsche

Verken Hegel, Kierkegaard eller Adorno er gode stilister, men det er Nietzsche, noe som gjenspeiles i flere innlegg knyttet til ham. De står skjønnlitteraturen nærmere og har selv litterære kvaliteter. Som overgang velger jeg Henrik Holms bidrag om forfatteren Thomas Bernhard (1931–1989) samlingens mest personlige tekst. Bernhard er ikke blant mine favoritter, men en anerkjent tysk kritiker omtaler ham som en av etterkrigstidens største språkkunstnere. Holm fremhever Bernhards syn på livets fortvilte mangel på mening. Dette er en forfatter som i bok etter bok fremhever hvor ulevelig livet er. Ifølge Holm finnes hos ham en latter som gjør livet levelig likevel. 

Det er fortvilelsens latter som gjør det mulig å leve: «Bernhards latter er ingen negasjon av fortvilelse, heller dens bekreftelse». Det er både banalt og meningsfullt å forstå forfatterskapet i lys av hjemløshet og sykdom i Bernhards liv. Tross all beundring vil Holm holde avstand: «Men i siste instans fører det til fortvilelse å lese Bernhards setninger, hvis man ikke er i stand til å holde en ironisk distanse til forfatteren». Nå er det en gammel innsikt at kunstnere kan skape glede og tilfredshet ved estetisk vellykte fremstillinger av det fortvilt meningsløse og gledesløse, i dette tilfellet selve livet. Ironisk distanse allerede der.⁴

Den første teksten med Nietzsche som hovedperson, er også litterær. Den betoner fravær av fellesskap i filosofens liv, det mislykte ved alle forsøk på menneskelig nærhet. Kerstin Decker forteller uten sentimentalitet. Den eksplosjonsartede interessen for Nietzsche begynte da sinnssykdommen slo ham ned. Mangel på resonans er ifølge Decker det mest fortvilende for Nietzsche.

Det blir ofte fremhevet at Nietzsche vokse opp i et klamt fromhetsmiljø. Mest traumatisk var det nok at faren døde før gutten fylte fem år. Decker omtaler den 31 år eldre Richard Wagner som en reserve-far. I moderne kulturhistorie finnes neppe en menneskelig relasjon som er grundigere omtalt og analysert enn relasjonen Nietzsche-Wagner. Tilgang til Wagners fortrolighet gikk gjennom erklært beundring for hans musikk: Tragediens fødsel av musikkens ånd (1872), et håpløst uvitenskapelig verk i henhold til kolleger i klassisk filologi. Det forhindret ikke at Wagner var begeistret. I noen år var Nietzsche en velkommen gjest hos ekteparet Richard og Cosima, forholdet mellom de tre skildres som intimt familiært. Så tok det slutt. I likhet med flere andre antar Decker at det brautende miljøet i Bayreuth virket frastøtende på den introverte filosofen. Wagners rabiate anti-semittisme nevnes ikke her, men Nietzsche kan vel også ha kjent ubehag ved den.

LES OGSÅ: NIETZSCHE OG KUNST I VÅR TID

Nietzsche skrev et par nidskrifter om komponisten. En smakebit: «Er Wagner i det hele tatt et menneske? Er han ikke heller en sykdom?» Slik utfall er innvevd i beundring og samhørighet. Sykdommen heter dekadanse, og Nietzsche vet meget vel at han selv hører til i den. Den er nihilismen etter Guds død. Hadde vi ikke selv skapt Gud, kunne vi ikke drepe Ham, og denne skaperevne uttrykker en grandios vilje til makt. Nå må kreativiteten få andre uttrykk, ironiske, tvetydige, underfundige, blendende, kort sagt det skjønne spill. Nietzsche hører at estetisk refleksivitet inngår i Wagners musikk samtidig som den beruser. Nettopp slik kunst imøtekommer et menneskelig behov etter Guds død. Han aner at wagnerske effekter har en stor fremtid i kulturen, noe som for lengst er blitt bekreftet, f.eks. i filmmusikk.

Kerstin Decker forutsetter grundig kjennskap til komponistens og filosofens verk, og skriver mest om personlige forhold. Nietzsche knyttet ekteskapelig håp til den formidable Lou Andreas-Salomé, men det ble ikke til noe. Vennene fra studietiden viste liten eller ingen forståelse for hans skrifter. For øvrig var Nietzsche hele sitt voksne liv plaget av fysiske lidelser.

Edith Düsing begynner sitt bidrag med å bekrefte at Nietzsches filosofi må forstås ut fra hans liv. Lidenskapen knyttet til Guds død blir forståelig først når man vet at den unge Nietzsche, opp til 17 års alder, var oppriktig og dypt troende. Jeg tror Düsing har rett når hun legger avgjørende vekt på tapet av gudstro hos Nietzsche. Der ligger kjernen i hans lidenskap. Med historisk-kritisk analyse av Bibelen bidro David Friedrich Strauss til å undergrave troen hos unge Nietzsche Mange år senere, i den første «utidsmessige betraktning» blir samme Strauss omtalt som den typiske «kulturfilister». Det er klart hva Nietzsche finner uutholdelig hos den gamle Strauss og andre besteborgere: sløv tilfredshet, ingen lidenskap!

For gudløse humanister i dag er det vanskelig å fatte hvor dramatisk meningstapet fortonte seg. Fravær av religiøs tro trenger ikke føre til noen slags fortvilelse. Dagens humanister innrømmer gjerne at mye er verdifullt i den kristne tradisjon, som vekt på nestekjærlighet, medlidenhet og tilgivelse.

Nietzsche ser det annerledes. Når kristendommen først er avslørt som løgn, da går alt det «humanistiske» med i dragsuget. Nietzsche var kjent med flere moderne «ismer»: sosialisme, utilitarisme, feminisme. Alt blir sett som slavemoralske videreføringer av kristendom. Siden Herren er den gode hyrde, må vi være saueflokken. Et menneske uten transcendens, «det siste menneske», er gjenstand for utsøkt forakt. Det er mennesket som har sluttet å hige ut over seg selv, tilfreds med en trygg bolig, sunn kost, god helse, en seng med passende partner, kort sagt trivelig fjøsvarme.

Vilje til makt er kjernen i alt liv, men herremoralen uttrykker den ærlig og uforfalsket – derfor har Nietzsche sans for islam, der maktviljen er så klar – slavemennesker uttrykker den fordekt, med skarpsindig sluhet. Den kristne ydmykhet er et eksempel. Kristendommen har lært den vestlige sivilisasjon kunsten å utøve makt under dekke av godhet og mildhet – skal vi tro Nietzsche.

Humanister kan se Sokrates og Jesus som forbilder, for Nietzsche er de dulgte selvmordere. Men i det ligger også deres storhet. Når et av de såkalte vanvidds-brevene er undertegnet «Den korsfestede», kan en lenge undertrykt selvforståelse komme til uttrykk, hevder Düsing. Men nei, forkynnelsen av Guds død kan ikke forstås som et ekko av Jesu fortvilte forlatthet på korset.

I sitt bidrag påpeker også Sebastian Hüsch at Nietzsche kommer fra troen og tenker i troens baner. Hvorfor skulle ellers Guds død være så katastrofal, føre til verdienes sammenbrudd og nihilisme? Hüsch viser til at buddhismen ikke kjemper med troen på den transcendente verdi- og meningsskaper. Men når gudstroen var der, og så har gått tapt, oppstår pinefulle spørsmål om hvorfor, hva er meningen, hva er poenget med livet? Og man fortviler over mangel på svar. Da kan opplysthet fortone seg som et liv i intet. Man søker intet hvorfor.

I buddhismen er «ja» eller «nei» til livet ikke et teoretisk problem. Frigjøring fra lidelse handler om praksis, den rette livsførsel. Også Nietzsche beveger seg bort fra teori, men i en annen retning, mot visjonen om «overmennesket». Dette er ikke et moralsk ideal, for her handler det om å legge all moral bak seg. Det later til at Nietzsche etter hvert identifiserer moral med slavemoral, slik at all moral uttrykker nag, ressentiment mot livet selv. Overmennesket, som forkynnes i Zarathustra-verket, har overvunnet alt nag og er følgelig, og bare av den grunn, uten moral. Det er et vesen som sier ubetinget ja til livet slik det er: amor fati uten reservasjoner. Dette livet skal leves uendelig mange ganger og denne «evig gjenkomst» ønskes velkommen. Et menneske kan ikke overvinne fortvilelsen, det kan bare overmennesket.

Mange har forestilt seg overmennesket som en kombinasjon av superintelligens og brutalitet. Det er en grotesk misforståelse. Det er også misvisende å hevde (som det hevdes i Peter Nicks artikkel) at overmennesket settes inn i Guds sted. Så dårlig selvinnsikt kan man ikke tiltro Nietzsche.

Han skrev enkelte gode dikt. Et av de beste gir et inntrykk av å stå ved Åndens avgrunn, men slik at man kan bli stående uten å snuble og falle.

Ja! Ich weiss, woher ich stamme!
Ungesättigt gleich der Flamme
Glühe und verzehr ich mich.
Licht wird alles, was ich fasse,
Kohle alles, was ich lasse:
Flamme bin ich sicherlich.

Forsøk på en gjendikting:

Ja! Jeg kjenner til min stamme!
Evig sulten lik en flamme
Må jeg gløde og fortære meg.
Lys blir alt jeg kommer nær,
Kull blir alt ved mitt begjær:
Flamme var jeg, blir jeg, er jeg.

Den andre redaktøren, Christina Kast, trekker inn et par navn fra det 20. århundret i sitt innlegg, det viktigste er Helmuth Plessner (1898–1985) og hans «filosofiske antropologi». Menneskets væremåte blir sett i kontrast til dyrets. Det er common sense at dyrets liv er styrt av instinkter, en gitt natur, mennesket derimot må selv skape «livets levbarhet». Dyret er ett med seg selv og står ureflektert i sentrum av sin verden. Dyret opplever sin verden, mens mennesket opplever sin opplevelse av verden. Vi er lever «eksentrisk», som Plessner formulerer det. Når man holder empirisk dyreforskning utenfor og i stedet går dypere inn i menneskelige intuisjoner om det dyriske, vil poesien si det best. Rainer Maria Rilke formulerer et klokt dyrisk synspunkt på eksentrisitet. Fra den første Duineser elegi: «… og de oppmerksomme dyr merker det nok/ at vi ikke er helt tilforlatelig hjemme/ i den tydede verden.»

Kommer man fra Kierkegaard synes det nå å ende i vedvarende fortvilelse, for vår eksentrisitet forstås ikke som «satt» av Gud. Heller ikke biologisk evolusjon «setter» eksentrisitet, for evolusjonen kaster lys over natur, og mennesket transcenderer sin natur ved å være bevissthet om den. Fortvilelse kan frigjøre fra falsk bevissthet, og i denne antropologien, som i eksistensialismen, er frihet en erfaring av intet. Christina Kast skriver at fortvilelsens verdi viser seg når et menneske «.. makter å fullføre den dialektiske vending fra intet til det skapende og begynne på ny.»

Avsluttende

Som nevnt innledningsvis er det ikke i denne boken tale om fortvilelse over fryktelige hendelser. Hva om en stor tragedie rammer et lite samfunn, som ved familiedrapene? Hva om en hel nasjon rammes, som 22. juli? Da er det kirken, ikke rådhuset, folk går til. Det er neppe slik at slike hendelser gjør mennesker mer troende, heller slik at kirken er stedet for det store alvor.

På 1800-tallet ble grandiose utopier formulert. Fortsatt kan vi håpe at vitenskapelig og teknologiske fremskritt fører til mindre fattigdom, bedre terapier, mindre forurensning av naturen, bedre livsbetingelser for dyr, til og med en fredeligere verden. Men å håpe at fortvilende hendelser ikke inntreffer, det er å håpe på et liv i paradiset. For å minne om det etymologiske: lammende håpløshet forblir en menneskelig mulighet. En ulykke kan plutselig bringe oss til en avgrunn.

Etter et av de grufulle familiedrapene ble en prest spurt hva som er den sterkeste støtte for de nærmest berørte. Fellesskap, svarte han. Gud ble ikke nevnt. Dette var et intervju i NRK, Dagsrevyen. Presten holdt seg til den politiske tidsånd i Norge, hvor politikere både på venstre- og høyresiden fremhever verdien av menneskelig fellesskap. Selvsagt gjør politikere det.

Ikke bare i denne boken, også i idéhistoriske verk antas ofte samhørighet mellom den kristne Kierkegaard og den anti-kristne Nietzsche. Innlysende er det jo ikke, men fortvilelsens tema er ikke det eneste de har felles. Begge mistror rasjonalitetens velsignelser, en holdning like moderne som den moderne rasjonaliteten selv. For det tredje er begge radikalt orientert mot individet. Kierkegaard skriver for «hiin Enkelte». Allerede i 1889 skrev Georg Brandes om Nietzsches filosofi, treffende og anerkjennende omtalt som «aristokratisk radikalisme».

I alle samfunn kan mennesker rammes av fortvilelse, og like opplagt er det at politikk skal søke å redusere fortvilelsens omfang, dvs. motarbeide ferden mot åndens avgrunn. Når avgrunnen står i sentrum, som i denne boken, blir menneskelig fellesskap logisk nok relevant ved å være fraværende, noe som betones spesielt i tekstene om Nietzsche. Det underliggende budskapet i boken er at det enkelte menneske må gå dypere inn i sin fortvilelse, ikke fortrenge den, men søke å forstå den. Er dette mulig bare for åndens radikale aristokrater? Hvis forståelse skal være til hjelp, må individet i hvert fall rå over en viss mental styrke.

Noter

1. Matt. 27,46, Mark. 15,34
2. Og videre: «Mennesket er en Synthese af Uendelighed og Endelighet, af det Timelige og det Evige, af Frihed og Nødvendighed, kort en Synthese. En Synthese er et forhold mellom To. Saaledes betragtet er Mennesket endu intet Selv.»
3. Dette er en formel som Fichte bearbeider og radikalt omformulerer i senere fremstillinger av «Wissenschftslehre». Jeg’et trer tilbake – det blir tale om Det absolutte, eller Gud. I Begrepet Angest skriver Kierkegaard: «Øieblikket er hiint Tvetydige, hvori Tiden og Evigheden berører hinanden ...» Øyeblikket er «Evighedens Atom».! Det minner sterkt om Fichte. Vi søker og finner enkelte (diskutable) sannheter mens Sannheten slår ned i oss i et glimt.
4. Han skrev ufattelig mye. Samlede verker er utgitt i 22 fyldige bind. Bernhard var også en mester i fordømmelsen kunst, ikke minst Østerrike, hjemlandet, ble glitrende utskjelt. Han måtte bo der, i andre land var det enda mer uutholdelig. Jo flere priser og utmerkelser han ble tildelt, desto mer intens ble utskjellingen. Men en god venn, Wittgenseins nevø, er visstnok omtalt med hjertevarme i en liten bok som kretser om døden, vennens død, tyngre å bære enn ens egen. Kan vennskap gi livet en forsonende mening? En latterlig tanke (må man vel anta).