NATUR SOM KULTUR 

Et par måneder inn i mai 2020, mellom karantene- og virusnyheter, ble det rapportert at flere spekkhoggere hadde angrepet en seilbåt i Gibraltarstredet. I juli skjedde det igjen, flere ganger, og denne gangen var det ikke bare i Gibraltarstredet, men også utenfor kysten til Portugal. Angrepene var tilsynelatende uprovoserte og rettet nærmest utelukkende mot halvstore båter. Folk var bekymrede, for dette var en ny oppførsel fra spekkhoggernes side. Da nyhetene om angrepene i 2023 traff den større offentligheten, begynte emneknaggen #orcauprising å spre seg på sosiale medier. Spekkhoggerne var i gang med å ta hevn for hva menneskene har gjort med havet, hevdet blant annet forfatteren Philip Hoare i avisen The Guardian.

Kan spekkhoggere ta hevn? Eller la oss heller spørre som den amerikanske vitenskapshistorikeren Lorraine Daston gjør i boken Mot naturen, som nylig er utgitt på forlaget H//O//F: «Hva tilsier at naturen skal tjene som kjempestort ekkokammer for menneskets moralske orden?» (s. 16)

Dette, å bruke naturen som standard for menneskelige verdier, har for lengst blitt grundig kritisert. Den britiske filosofen G.E. Moore kalte det for «den naturalistiske feilslutningen», der kulturelle verdier først ble overført til naturen, så naturens autoritet senere kunne brukes til å stryke de samme verdiene i kulturen. Som eksempler på slik sammenblanding trekker Daston frem at kvinner ble nektet høyere utdanning fordi de skulle være mødre (det ligger i naturen), at homofilt ekteskap skulle være galt (det ligger ikke i naturen), og i spørsmålet om genmodifisering av organismer (det ligger i hvert fall ikke i naturen).

Det er fristende å si at etter tiår med kritisk teori er denne formen for kritikk nå så innarbeidet i mange av oss, at den fremstår like riktig som den fremstår kjedelig. Heldigvis er det ikke å tråkke opp velkjente kritiske stier Daston er ute etter i Mot naturen. Hun skriver at «Spørsmålet jeg ønsker å stille, kan enkelt formuleres slik: Hvordan har det seg at mennesker i såpass mange ulike kulturer og epoker så gjennomgripende og konsekvent betrakter naturen som en kilde til normer for menneskelig atferd?» (s. 14) Altså handler det ikke om det er en feilslutning eller ikke å gå til naturen for å finne svar på normative spørsmål. Poenget er at vi gjør det.

På forskjellige måter, som vi skal komme tilbake til, søker vi til naturen for å finne svar på våre normative kvaler. Men dette er ikke et uttrykk for irrasjonalitet, skriver Daston, det er en snarere en svært menneskelig form for rasjonalitet. Altså er det ikke abstrakt filosofisk kritikk Daston bestreber seg på i Mot naturen, men det hun kaller «filosofisk antropologi».

Anarkistisk natur

Prosjektet med å plassere slike abstrakte ideer om «natur» og «rasjonalitet» og «moral» i historisk sammenheng, føyer seg til Dastons nå relativt omfattende arbeid innenfor feltet vitenskapshistorie. Selv om Mot naturen strekker seg over knappe 100 sider, bygger den på mye av det Daston har skrevet tidligere, og kan ses som en både kjapp og omfattende introduksjon til hennes tenkning. Over åtte deler dveler hun ved spørsmålet om hva koblingen mellom natur og normer egentlig består i, og når forbi både Immanuel Kant, Margareth Thatcher og elementærpartikler i CERN.

Som flere av de andre bøkene utgitt som en del av «filosofiserien» til forlaget H//O//F, er Mot naturen relativt tilgjengelig og aktuell. Boken er essayistisk i stilen, trekker på flere samtidige tematikker og bærer preg av tverrfaglighet, ved at den trekker på særlig filosofi, vitenskapsteori og vitenskapshistorie. På den måten kan den nok vekke bred interesse, men kanskje spesielt som en inngang til nye retninger innen vitenskapshistorien som felt. I løpet av de nesten 25 årene Daston ledet Max-Planck-Institut für Wissenschaftsgeschichte i Berlin, ble hun nemlig kjent som en fornyer av dette feltet, ved å ikke ville la seg begrenses av gamle ideer om hva som skal regne som «vitenskapen» man kan skrive «vitenskapshistorie» om.

Samtidig med den norske oversettelsen av Mot naturen, har også det danske idéhistoriske tidskiftet Slagmark nylig utgitt et spesialnummer om nettopp Daston, som proklamerer at «Videnskabshistorien er i opbrud». Det oppbrytende i Dastons tenkning kan også spores i Mot naturen, eller Against Nature som boken heter på engelsk – originaltittelen til boken når den først utkom i 2019. Denne tittelen må leses som en referanse til Against Method av den østeriske vitenskapsfilosofien Paul Feyerabend. Bokens hovedtese, som ikke gikk fri for debatt, er for at vi i stedet for universell vitenskapelig metode burde søke mot en epistemologisk «anarkisme», eller en form for empirisme. Feyerabends poeng var ikke å avvise vitenskapelig praksis eller metode, men ideen om at man kan finne universelle regler som er styrende for dem.

LES OGSÅ: VIDENSKABSHISTORIENS FREMTID - EN SAMTALE MED LORRAINE DASTON

Denne referansen kan være god å ha med gjennom Mot naturen. Vi kan si at på samme måte som Feyerabend prøvde å stille seg mellom positivistene og relativistene, så vil Daston verken si at det finnes én natur vi kan knytte moral til, eller avvise naturen som moralsk system. I tråd med sin filosofiske antropologi, vil Daston i stedet vise pluraliteten av naturer som blir brukt for å sette opp moralske systemer. Selv om den anarkistiske tilgangen legger opp til at dette i prinsippet kunne være alle mulige forskjellige «naturer», begrenser Daston seg til tre «typer natur», eller snarere tre overgripende forståelser av naturbegrepet, som hun mener har vært dominerende gjennom historien: «spesifikke naturer», «lokale naturer» og «universelle naturlover». Disse tre formene for natur knytter hun videre til tre former for naturstridigheter, som igjen er knyttet til tre forskjellige følelsesmessige responser – reaksjoner på det som oppfattes for å være mot naturen.

Spesifikke naturer

Den første typen natur, kalt «spesifikke naturer», handler om ulike tings essens og «hvordan en viss type ting – animalsk, vegetabilsk eller mineralsk – ser ut og oppfører seg» (s. 22). Den spesifikke naturen handler altså om en slags forventing til hvordan noe er og vil fortsette å være. En hund som oppfører seg som en katt vil for eksempel være noe vi oppfatter som «unaturlig».

Daston sporer dette natursynet tilbake til Aristoteles og ideen om ensartet reproduksjon. Natur blir på denne måten definert av at noe er likt seg selv, og reproduserer seg selv som det samme, slik at «genuine naturer» blir det motsatte av «produkter av tilfeldighet». Tanken er at hvis reproduksjonen ikke hadde en lovmessighet og forble den samme, ville den ikke være utrykk for natur, men tilfeldighet. Tilfeldighet og ikke-likhet er altså det motsatte av natur. Daston trekker frem kontrollen av seksualmoralen og særlig fordømmelsen av homofilt ekteskap som eksempler på noe som går mot moralen i dette natursynet nettopp fordi det står mot reproduksjonen.

Mer generelt skriver Daston at «Spesifikke naturer garanterer for tingenes orden» (s. 30): «Vi kan knapt forestille oss en verden uten spesifikke naturer, hvor alt konstant ville glidd over i alt annet, og hvor det en ting er, ikke ville gitt noen indikasjon på hva denne tingen har vært eller kommer til å bli.» (s. 30-31) Denne lovmessigheten er så grunnleggende at det som bryter mot en spesifikk natur «gjør vold» mot den, og de som bryter mot sin spesifikke natur blir «monstre» som vekker avsky. Mødre som forlater barna sine anses for eksempel for å være slike monstre, fordi de bryter med en essensiell forståelse av hva det vil si å være mor.

Lokale naturer

Den andre naturtypen Daston skisser opp er det hun kaller «lokale naturer». Dette natursynet henviser til «stedets makt», forstått som forholdene i flora, fauna, klima og geologi i et spesifikt område eller økosystem. De lokale naturene er på en måte naturens skikk og bruk, eller det å skille det kjente fra det ukjente, det hjemlige fra det fremmede, for å dermed skissere opp hva som er særegent ved den lokale naturen. Den lokale naturens skikk og bruk er på denne måten nært sammenknyttet med den lokale kulturens skikk og bruk. Slik lever menneskene i naturen i det lokale: «Globalt sett utgjør de lokale naturene et lappeteppe av åkre og skoger, tropestrøk og tundra. Men innenfor hver enkelt lapp vet innbyggerne stort sett hva de kan forvente til enhver tid» (s. 34).

Ideen om at lokal natur og kultur er metafysisk bundet sammen, har derimot i nyere tid «gått dukken», mener Daston. Folk tror ikke lenger, som Hippokrates, at leger skal behandle pasienter etter hvilke landskap de bor i, eller, som Montesquieu, at lover er i harmoni med både folkeslag og klimaforhold. Det som derimot er et herskende natursyn i dag, og som passer med ideen om lokale naturer, er den moderne økologiens idé om at naturen representerer en form for harmoni, eller et system i balanse. Bruddet med den lokale naturen er nettopp bruddet med harmonien, eller innføringen av en ubalanse skapt av en menneskelig forstyrring som leder til katastrofe.

LES OGSÅ: Antropocen

Daston biter seg her merke i hvordan mange naturkatastrofer blir kalt «naturens hevn» – som når spekkhoggerne «gjør opprør». Fukushima-ulykken er et lignende eksempel på dette, hvor jordskjelvet og tsunamien gjennomgående i offentligheten ble omtalt som en naturens hevn på menneskene, som straff for deres innblanding i naturens anliggender. Det er derimot ikke noen Gud med stor «G» som utfører denne hevnen, påpeker Daston, det er naturen som en mekanisme som har blitt forstyrret og kommet ut av likevekt. Det er «den hevngjerrige naturen» som «et selvregulerende system». Slike katastrofer, som representerer et brudd med den lokale naturen, vekker i følge Daston en følelsesmessig respons av frykt i mennesker.

Universelle naturlover

Den tredje og siste av Dastons naturtyper er «universelle naturlover». Denne ideen står ikke i motsetning til «spesifikke» og «lokale naturer», men fremhever det som går på tvers av dem. Som Daston skriver: «Dersom vi sier at de spesifikke naturenes egen vitenskap er taksonomien og de lokale naturenes er økologien, må de universelle naturlovenes vitenskap være himmelmekanikken» (s. 43). Også denne måten å forstå naturen på har røtter i antikken og vitenskaper som astronomi og optikk, ifølge Daston. Men i motsetning til den moderne forståelsen av naturlover, som noe som styrer alt etter de samme prinsippene, var disse antikke vitenskapene basert på å forstå regelmessighet. Sjeldne forekomster eller det som varierte fra person til person var dermed ikke regnet som unaturlig, det var bare ikke en del av det regelmessige. «Naturen var ordnet, men ikke eksakt, og snarere enn strenge lover fulgte den sedvaner som kunne åpne for unntak» (s. 46), skriver Daston. Ideen om universelle naturlover oppsto først på 1600-tallet, med blant annet Descartes og Newton, som så naturlover som «uttrykk for guddommelig fri vilje». Fordi gud trakk i trådene var dermed heller ikke naturkatastrofer unaturlige, men inngikk som del av en større plan.

Til tross for at ideen om naturlovene altså var tett forbundet med ideen om en allmektig gud, ble denne ideen utgangspunkt for en form for sekulær metafysikk under opplysningstiden, fokusert rundt begrepet om fri vilje, forklarer Daston. Mens guddommelige viljeshandlinger førte til mirakler, kunne menneskets frie vilje føre til moralsk frihet. Slike universelle lover, basert på den frie viljen, ble på denne måten grunnlaget for både den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 og den franske revolusjonen – og i dag for ufravikelige menneskerettigheter.

LES OGSÅ: KAN VI ETISKT FÖRSTÅ PÅVERKAN PÅ NATUR UNDER ANTROPOCEN?

Bruddet med de universelle naturlovene blir en form for mirakel, fordi det bryter med lover vi trodde var faste. Den følelsesmessige responsen på bruddet definerer Daston som en form for undring. Selv om undring kanskje fremstår som en mer subtil respons enn avsky og frykt, er de alle tre en del av det Daston kaller «lidenskaper» som oppstår i bruddet med orden. Disse lidenskapene danner videre grunnlaget for «moralske intuisjoner» som Daston mener visker ut skillet mellom det moralske og det naturlige.

Det kan fremstå litt springende at hun kommer frem til disse følelsesmessige responsene på brudd med naturen. Der hvor hun går i dybden og tar seg tid til å skrive frem hvordan de forskjellige naturtypene har tatt form, er det ikke like klart hvordan hun kommer frem til følelsene. Motivasjonen for å trekke dem inn, er tilsynelatende å unngå å havne i en beskrivelse av natur eller moral som noe som utelukkende foregår i en abstrakt fornuft. Ved å anse moralen som et fornuftsideal, kunne ikke Kant forklare hvorfor mennesker skulle være tilbøyelige til å handle moralsk. For selv Kant, skriver Daston, bemerket at det måtte subjektive tilbøyeligheter til for at mennesker skulle handle som de visste de burde. 

Det er derfor disse lidenskapene eller tilbøyelighetene til moral er viktige, mener Daston: «Nettopp fordi våre moralske intuisjoner er nødvendige, men ikke tilstrekkelige, for å lede oss til rette handlinger, er det nødvending med en viss forståelse av deres opprinnelse og styrke som utgangspunkt for refleksjon» (s. 66). Altså er det ikke den historiske utviklingen av forskjellige natursyn i vitenskapelig praksis Daston er ute etter – noe som kanskje ville være en mer «klassisk» vitenskapsteoretisk tilnærming. Hun er ute etter å forstå grunnlaget for de moralske intuisjonene våre, for dermed å kunne si noe om hvorfor vi handler normativt.

Mot naturen, for naturen

Mot naturen ender med dette i en slags spenning, som Daston til en viss grad lar henge i luften. Som vitenskapshistoriker vil hun historisere de forskjellige ideene om natur hun mener danner grunnlaget for normative idealer. Samtidig er utgangspunktet for boken at denne koblingen tas for gitt, ved at hun plasserer den i menneskets behov for å skape orden. Normer og moral er orden, og natur er orden. Dermed, hevder Daston, er det nærliggende for mennesket, som forstår verden gjennom sansbare representasjoner, å skape ordner for det vi ikke kan erfare sanselig (som moral), gjennom for eksempel natur, som vi kan se, ta og føle på. Lidenskapene og intuisjonene er altså knyttet til denne grunnleggende søken etter orden på den måten at vi reagerer på uorden. Vi kan si at mens Daston historiserer forskjellige syn på naturen, ahistoriserer hun menneskets relasjon til den.

Daston er selvfølgelig selv klar over den spenningen som oppstår mellom dette universelle og spesifikke, og skriver at hun ikke er ute etter en universell fornuft, men en «menneskelig» fornuft som er grunnleggende fundert i vårt sanseapparat. Naturen er dermed en slags grunnorden, grunnlagt i den menneskelige empirisk drevne fornuften, men det er ikke én orden. Daston skriver at det er et uendelig antall mulige ordener i naturen som vi kan bruke som representasjoner eller modeller for normer. Man kan vel også finne mange ordner i de samme representasjonene. Maur jobber som kjent sammen, men de er styrt av en eneveldig dronning. I ideen om evolusjonen er alle i konkurranse, men hvem som kommer seirende ut, altså hva som egentlig er evolusjonens drivende kraft, er det mange tolkninger av.

Naturen, eller snarere naturer, er like mye representasjon som rettferdiggjørelse for moralske systemer. Men det betyr også at det å grunnlegge normer i naturen ikke er en like vinnende strategi som mange nok vil ha det til, mener Daston. Mange har vært kritiske til den autoriteten naturen har i moralske spørsmål, men for henne er naturens mangfoldighet også en indikasjon på at man alltids kan finne en ny orden i naturen som kan tilbakevise den forrige og derigjennom skape en ny moralsk autoritet.

I etterordet til den norske utgaven av Mot naturen skriver Vidar Enebakk at Dastons «mangel på filosofisk presisjon» gjør at det er vanskelig å forstå om hun er fortaler for en form for relativisme eller rasjonalitet. Dersom det er denne filosofiske diskusjonen man vil ha, kan han ha rett. Daston viker noen steder unna, særlig i de siste delene av boken, hvor hun går langt i abstraksjonene av moral og natur som orden. Hun gjentar flere ganger hovedpoenget sitt om orden, men uten å gjøre det eksplisitt hva slags idé om rasjonalitet og erkjennelse hun knytter an til. I stedet kommer innsikten alene: «Den menneskelige impulsen til å gjøre naturen meningsfull, har røtter i en dobbelt innsikt om orden: Normativitet krever orden – og naturen kan tilby modeller for alle tenkelige former for orden» (s. 85).

Styrken i boken ligger i behandlingen av natur som kultur, hvor vi også kan lese Daston sammen med tenkere som eksempelvis Bruno Latour. Han var opptatt av å vise hvordan det vi kaller natur alltid er et uttrykk for det vi kaller kultur, og at vi ikke har adgang til natur som sådan, men kun til hvordan den fremstår for oss gjennom for eksempel vitenskapelige praksiser og apparater. I disse delene av Mot naturen, flyttes interessen litt vekk fra den abstrakte diskusjonen om en menneskelig rasjonalitet og går over i konkrete historiske kilder, som er lettere å følge. 

Det er her boken kommer mest til sin rett, selv om jeg også her noen ganger blir sittende igjen svakt utilfredsstilt fordi jeg gjerne vil vite mer om alle de historiske kildene og eksemplene Daston trekker frem. Det er enkelt å si at en kort bok er for kort, men flere steder skulle jeg ønske at fotnotene var trukket mer inn i teksten og satt i sammenheng med hverandre. Likevel, og som nevnt innledningsvis, bygger Mot naturen i stor grad på Dastons øvrige arbeid, og dermed er det er gode muligheter for å lese videre. Tverrfaglige arbeider blir også ofte kritisert for å ikke være stringente nok, eller tydelige nok i sin faglighet. Styrken til det tverrfaglige, som Daston også viser i Mot naturen, er derimot nettopp åpenheten som muliggjør andre typer spørsmål. Det er denne åpenheten for å se tingene på en litt annen måte som skaper noe dynamisk i Dastons tenkning, og som gjør at jeg blir sittende igjen og vil ha mer.