HVORDAN GÅR DET?

Det har etter min mening ikke vært noen vesentlig kjønnsteoretisk utvikling siden Judith Butler publiserte Gender Trouble (1990) og Bodies that matter (1993). Vi har anvendt såkalt ‘queer theory’ om kjønn, seksualitet og kropp på ulike empiriske områder. Det har vært fruktbart og vi lærte å forstå fenomener på nye måter.

Noen vil si at teorien nå har bidratt til at feministisk politikk har kommet inn i et blindspor. Queer politikk, eller skeiv politikk, som det ble hetende på norsk, domineres i dag av transpolitiske krav. Særlig gjelder det medisinering og kirurgi for å få bekreftet individuelt kjønnsuttrykk, eller også kravet om å bli forstått og tiltalt på individuelt ønskede måter gjennom omgivelsenes bruk av korrekt personlige pronomen. Slik har det som i utgangspunktet var queer dekonstruksjon av binært kjønn, blitt knyttet til medikalisering og det som kan sees som tiltakende politisk essensialisering av diverse kjønnsuttrykk.

Det paradoksale har skjedd, at den skeive åpningen for mer enn to kjønnsuttrykk, tilsynelatende er blitt medikalisering og essensialisering av diverse identiteter, som til sammen utgjør et mangfold av kjønnsuttrykk. Dette har skjedd særlig fra 2000-tallet og framover, og topper seg nå i en konflikt mellom ‘transfeminsme’ på den ene siden og ‘radikalfeminisme’ på den andre. For radikalfeministene er de med kropper som potensielt menstruerer og føder barn de eneste som kan kalle seg kvinner. Transfeminister, derimot, ser flere enn to kjønn, og er gjerne positive til medikamentell og kirurgisk endring av kjønnsuttrykk.

Både internasjonalt og i Norge finner vi flere eksempler på at debatten blir aggressiv, og det har ført til at mange ikke sier noe i det hele tatt. For meg har det sett ut til at begge sider i debatten har essensialisert kjønn på hver sine måter; radikalfeministene ved å holde fast på at en kvinne defineres gjennom de reproduktive organene sine, og transfeministene ved å ha et endelig mål for kjønnsuttrykk gjennom medisinsk behandling. Jeg har forsiktig forsøkt å si det i noen sammenhenger.¹ Det har føltes som en ensom posisjon å ha.

Nå er imidlertid situasjonen i ferd med å endre seg: Catherine Malabou har kommet ut på norsk med en bok som er til hjelp for oss som ikke helt har visst hvordan vi skulle manøvrere i minefeltet mellom transfeminisme og radikalfeminisme. Hun går veien om den lille, nymfomane, anarkistiske og nytelsesdrevne kroppsdelen klitoris. Hun starter sin historisk-filosofiske argumentasjonsrekke der, og gjør klitoris til det vesentlige ved kvinnelighet. 

Tenk det – ikke de reproduktive organene, men klitoris! Herlig frekt! Og Malabou er herlig smart.

Bøker om klitoris

I kjølvannet av 1970-talls-feminsmen og Hite-rapporten (1980/1976)² kom mange bøker om klitoris sin betydning for kvinners orgasme. Det er en fysiologis kjensgjerning at dette lille organet, plassert ovenfor vagina, er det mest nervetette og sensitive som finnes på noe menneskekropp. Den er blitt oversett av medisinerne i flere hundre år, annetgjort og underordnet i psykoanalysen, og skåret bort i patriarkalske kulturer.

Feministisk sexologisk litteratur fra 1970-tallet og framover bestrebet seg på å gjøre samtiden klar over dette og endre våre seksuelle vaner. Dette har vist seg å være et løp i kraftig motbakke. Fortsatt sirkler erotisk litteratur og pornografi, og skal vi tro sexologene også praksis, først og fremst rundt penis og vagina, og fortsatt lemlestes kvinner. Den formålsløse orgasmen er det kvinner som har og klitoris er en sentral bidragsyter. Kunnskap om det har vært betraktet som farlig av maktens menn gjennom historien og et slør av usikkerhet og underordning ligger fortsatt over den.

Malabou redegjør for dette, men hovedærendet hennes er et annet. Hun gjør noe andre forfattere ikke har gjort. Hun gjør nemlig klitoris til gjenstand for filosofisk refleksjon. Ingen sexolog og knapt noen filosof har gjort det før henne. Filosofer har tillagt andre av kvinners kroppsdeler betydning. Det kan være bryster, vagina, livmor, og andre organer forbundet med reproduksjon. Særlig mannlige filosofer har rangert penis, fallos, det erigerte og aktive høyest. For Malabou er det ikke en forutsetning at klitoris tilhører en kvinne. Hun er på linje med transfeminstene i det, men hevder også at klitoris likevel er kvinnelighetens gåtefulle sted i symbolsk forstand. Den har bare ikke funnet sin plass og blitt et organ for tanken.

Emanuel T. Frogner har skrevet etterord til boken. Her plasserer han Malabou i forhold til kontinentale filosofiske strømninger, og i forhold til feministisk filosofi og psykoanalytisk teori. I denne boken framstår Malabou både som dekonstruktivist og nymaterialist. I praksis er det å innføre kvinnelig realitet (klitoris) i tenking som ellers dekonstruerer kjønn. Den som mer generelt er interessert i Malabou som tenker, vil ha stor glede av Frogners etterord. Malabou viser også selv hvilke ideer og tenkere som har gått forut, og forholder seg aktivt til dem.

Jeg vil bruke bokomtalen til å si noe om hvordan jeg leser henne på bakgrunn av det behovet jeg selv har hatt som kjønnsforsker når det gjelder symbolsk tenking om kjønn. At klitoris blir definisjonen av forskjellen på mannlighet og kvinnelighet får følger for hvordan både kjønn og erotikk kan symboliseres. Det får også følger for hvordan man kan tenke feministisk politikk.

Nå må jeg skynde meg å legge til at representasjoner i form av bilder, artikler og erotikk/pornografi som setter klitoris i sentrum har vært tydelig i populærkulturen etter 1970-tallsfeminsmen og i den sexologiske og pornografiske utvikling i kjølvannet av den. I Norge fikk vi for eksempel tidsskriftet Cupido. Bladet for kåthet og glede, som riktignok skulle tilfredsstille en hel flora av seksuelle preferanser, men uansett ga god plass for klitoral nytelse.³

Det er mange kvinner og kvinners partnere som både har praktisert og fantasert klitorisrelatert. Det utgjør et viktig bakgrunnsteppe fordi det gir noe å bygge på og forholde seg til når Malabou nå tar dette begjærsfenomenet inn i filosofien og tenker kjønnsteoretisk om det. Det er slett ikke sikkert at andre lesere av Fredløs nytelse sitter igjen med de samme teoretiske poeng som meg etter endt lesing. Det er for eksempel ikke åpenbart at Hedda Robertsen og jeg har lest samme bok, når en leser hennes anmeldelse i Klassekampen. Min lesing er min, men jeg debatterer gjerne med de som har funnet noe annet i boken. Utover det anatomiske og sexologiske innholdet, som jeg var godt kjent med fra før, vil jeg framheve fire teoretiske poeng og ett som gjelder samtidens feministiske konflikt.

1. Å være klitoral er å tenke på seg selv i første person entall og ikke posisjonere seg som den andre

Dette innebærer motstand mot den kulturelle hovedfortellingen om at den viktige forskjellen er mellom egg og sæd. Det betyr at en jente får forvissning om at kjønnet hennes ikke først og fremst er en åpning for reproduksjon, som jo fortsatt er selve definisjonen av kjønnsforskjell i oppdragelsen av nye generasjoner.

Kjønnet hennes er noe annet, et nytelsesdrevet og intenst sensitivt organ plassert i tydelig avstand fra den vaginale åpning. Å omkode kjønn på denne måten gjør noe med orienteringsredskapet ‘kvinnelighet’, og gjør dermed noe med hvordan man orienterer seg i verden. Det åpner for endring i subjektiveringen av kvinner i kulturen. Dette får noe å bety for hvordan erotikk og aktivt seksuelt begjær symboliseres i kulturen.

2. Symboler for aktivt erotisk begjær

essay

LES OGSÅ:
PLASTISITET OG MOTSTAND

Vi lever med modernitetens forståelser av kjønn og seksualitet. Særlig interessant i denne sammenheng er det som skjer med forståelsen av kvinnene og seksualitet ved framveskten av det moderne samfunnet på midten av 1800-tallet. Hun blir nå antatt å være motsatt mannen på alle måter, og erklæres bortimot begjærsløs, dvs uten aktiv erotisk interesse utenom å bli gravid i ekteskapet.

Begjær hos kvinner reiser mistanke om sykdom, slik en av sexologiens forfedre, Richard von Krafft-Ebing hevder i 1886 i klassikeren Psychopathia sexualis. Vi får en oppblomstring av diagnosen ‘hysteria’. Det var mange behandlingsmåter, blant annet kirurgi på eggledere, livmor, kjønnslepper og klitoris. Både medisinere og spesifikt psykoanalytikere og sexologer sykeliggjorde kvinners seksuelle begjær. Det er ikke å undres over da at det er symbolet for mannlig potens, fallos, som fortsatt er kulturelt hovedsymbol for det aktivt erotiske. Vi er sånn sett fortsatt (sen)moderne.

Kvinner ble anerkjent som seksuelt begjærlige på linje med menn i og med 1970-tallafeminismen, men det har ikke endret symboliseringen av det aktivt erotiske. Flere feministiske tenkere har arbeidet med dette temaet for å fravriste kulturen noen alternativer, uten å lykkes. Noen har forsøkt å tenke gjennom de to kjønnslepper (Irigaray), andre gjennom å jevnstille det kvinnelige og mannlige ved å forstå klitoris som en liten fallos, noe som gjerne fører til forståelsen av at det kvinnelige uansett er inadekvat.

Lacan har fått rett i at fallos er signifikanten per se og vagina har uansett beholdt makten over klitoris, sier Malabou, med referanser til Sartre, de Beauvoir Deutch og andre. Vår egen Jorunn Solheim demonstrerer i boken Den åpne kroppen hvordan det kvinnelige i vår kultur blir symbolisert ved sin åpenhet, og nettopp ikke ved sin ropende klitoris, for å bruke et uttrykk fra psykoanalytikeren Helene Deutch (s. 54).

Fallisk symboltenking vises ofte i seksualrådgivningen og i seksuell praksis ved at det er samleiet som omtales som egentlig sex; «Jeg hadde ikke sex med den kvinnen», sa Bill Clinton etter å ha blitt avsugd i det ovale kontoret av Monica Lewinsky. Stimulering av klitoris blir i den logikken et forspill. «Mange kvinner trenger forspill for å bli våt og klar», som det heter hos Amor.no. Eller som Dagbladet formulerer det: «Ofte bruker en ordet forspill om den stimuleringen som skjer før en har samleie».

I mitt arbeid om det lesbisk erotiske⁴ ble det åpenbart at fallisk symbolikk er vesentlig også mellom kvinner. Mange vil synes det er paradoksalt, men det forteller oss bare at fallisk erotisk forrang er allestedsnærværende, og at det er vanskelig å navngi alternativer. Klitoris er ikke nødvendigvis et slikt alternativ, men subjektformasjon med utgangspunkt i klitoris som markering av kjønnsforskjell virker uansett lovende. Fallisk overordning og autoritet er ikke bare vesentlig i subjektformasjon og i det erotiske. Det har også betydning for kvinners autoritet på mange samfunnsområder, for eksempel organisasjonsledelse. Jeg er enig med Malabou at det symbolske er viktig og at fallos med fordel kan utfordres.

Et tredje teoretisk poeng gjelder Malabous resonnment om kropper.

3. Kroppens plastisitet

essay

LES OGSÅ:
EN KORT INNFØRING I TRANSFILOSOFI

Som en tenker som ikke er redd for kroppens materialitet, diksuterer hun transpersoners kroppslige transformasjoner versus kjønnslemlestelse. Hun tviler på at det er en så klar grense mellom disse former for biopolitikk og slår også fast at alle kropper transformeres. Spørsmålet er ikke, sier Malabou, ‘hvem er jeg’ og hvilket kjønn har jeg, men «Hvordan går det?» (s. 106). Med henvisning til Paul B. Preciado diskuterer hun forskjellen på cis og trans og slår fast at inndelingen ikke dekker det som er virkelig. «I virkeligheten er det ikke to, men et utall sider, tilbøyeligheter, formasjoner og grenser. Utallige kjønn og og til og med klitoriser. Uansett, man har ikke kjønnet sitt, det er snarere det som eier individet, som setter det i gang på samme måte som en maskin settes i gang» (op.cit: 105). 

Dette resonnerer godt med Judith Butlers tenking og Malabou og Butler har da også forståelser av kropp som ligner hverandre, selv om Butler bruker begrepet ‘performativitet’ og Malabou ‘plastisitet’.⁵ Malabou har ikke lenger den samme kroppen som før hun begynte å filosofere, sier hun. Filosofien og kroppen smelter sammen. Det er bånd mellom åndelig og libidinøs energi.

4. Erotikken, fantasien og kvinneligheten

Med bakgrunn i mitt eget arbeid om erotikk, seksuelt begjær og fantasier gir dette god mening. Det gjør en forskjell både i begjæret, i fantasiene og i kroppen om man begynner å forestille seg klitoris som det sentrale ved ‘kvinnelighet’.

Kvinne og kvinnelighet overlapper ikke hverandre fullstendig, sier Malabou. Det klitoris sanseliggjør er kvinnelighetens overskudd sammenlignet med kvinnen – og her er vi ved noe vesentlig i denne boken: klitoris blir kvinnelighetns medsammensvorne, begge «overlever sine respektive utslettelser, lemlestelser, voldshandlinger; de er gjengangere som ikke lar seg ødelegge. De markerer en tom åpen plass» (s. 125).

5. Transfeminisme og radikalfeminisme

Det er rundt klitoris hun tenker seg at ulike feminister kan møtes og forstå hverandre, «i det minste kan de lytte til hverandre». Jeg kan forestille meg en diskusjon med norske transaktivister med utgangspunkt i kvinnelighet og klitoris sett som en tom og åpen plass. Hva ville jeg sagt? Hva ville en «die hard» transaktivist sagt – som slåss for offentlige bidrag til medisenring av kjønnsuttrykk? Ville vi kunne møtes på ideen om at denne tomme åpne plassen trenger innhold og innbyggere – symbolsk betydning? Hva ville jeg sagt om klitoris som emblematisk for kvinners autonome libido, den kvinnelige nytelsens uavhengighet og anarkistiske tilbøyeligheter, og hvordan ville jeg bli møtt?

Avslutning

Boken er skrevet for et publikum som ikke lar seg skremme av at boken ikke har en tydelig innledning som sier noe om hvor Malabou vil hen. Temaene for hvert kapittel kan virke noe tilfeldig valgt og samenhengen kommer ikke klart fram før boken er ferdiglest. Jeg er enkelte steder usikker på oversettelsen fra fransk, men siden jeg ikke kan fransk, har jeg ikke mulighet for dobbelsjekke. Jeg kan nok engelsk til å se at Judith/Jack Halberstams tekst er unøyaktig oversatt og grovt feiltolket (op.cit: 128-129), selv om det ikke nødvendigvis er avgjørende for Malabous eget resonnement. Alt i alt er dette uansett en spennende bok for alle som er interessert i teori om kjønn.

Noter

1. Se for eksempel Bolsø, Agnes. 2019. «Kroppen og fantasiene om den. Det allmenne ved transkjønn». Tidsskrift for kjønnsforskning, 4: 259-272.
2. Den amerikanske historikeren Shere Hite intervjuet fra 1972 og framover mer enn 1.800 kvinner om deres seksuelle praksis. Hun la i rapporten særlig vekt på at kvinners viktigste organ for å oppnå orgasme er klitoris. Rapporten kom ut i USA i 1976 og ble en stor suksess i den feministiske bevegelsen, som nå hadde sin storhetstid i de vestlige landene. Den ble oversatt til norsk i 1980 og utgitt under tittelen Hite-rapporten. Ei undersøking av kvinnelig seksualitet og utgitt på Pax Forlag.
3. Bolsø, Agnes 2002. Power in the Erotic: Feminsm and Lesbian Practice. Phd, NTNU.
4. Bladet kom i papirutgave i imponerende 35 år (1984-2019), men er nå kun på nett.
   
5. Se Frogners etterord for en utgreiing om Malabous plastisitetsbegrep.