MERITOKRATISK FALLITT

Hva har norske sosialdemokratiske politikere og amerikanske Silicon Valley entreprenører til felles? Her kan den fantasifulle sikkert lage en lengre liste, men én felles ting er den ihuge troen på at de er hvor de er i livet og samfunnet fordi det er fortjent. For de norske politikerne kommer dette til uttrykk ved at den jobben de utfører belønnes med det som av samfunnet blir vurdert å være den sterkeste målestokken på godt arbeid: en høy lønn. Det samme gjør seg gjeldende for herrene (de fleste er menn) i California, om enn summene her er av en annen kaliber. Som Joseph Vogl skriver¹, er finansverden verdens største trossystem, og dets disipler rangeres innenfor rammene til dette systemet, enten ved betaling eller makt.

Står en høyt i hierarkiet, er det med andre ord kun din egen fortjeneste. Gratulerer, du har gjort deg fortjent til din stilling. Implisitt i denne selvgratuleringen, og systemet som går under navnet meritokrati, ligger også en bebreidelse til dem som rangerer lavere i systemet. Siden rangeringen kun dreier seg om makt eller penger (oftest i symbiose) er det lett å peke ut dem som tilhører den lavtstående gruppen. Det implisitte i fortellingen er at disse menneskene fortjener å være der. Meritokratiet er tuftet på tanken om at alle har like muligheter, til tross for at det er langt fra sannheten.² 

I meritokratiet er din fremgang eller mangel på den samme derfor i din egen hule hånd. Når en minister da gratulerer seg over sin posisjon, ervervet ved eget slit, sendes samtidig en flat hånd til dem som ikke har karret seg til samme grad av makt eller velstand som vedkommende. Samfunnets lavere sosiale klasser har bare seg selv å skylde. Hvis bare de hadde jobbet hardere og stått opp om morgenen så ville de ikke vært i den utsatte situasjonen de er i nå. Slik er den implisitte tankegangen i meritokratiet. Hvordan en slik tanke kan holdes uanfektet i eget hode tårner seg opp som en umulighet for undertegnet. Noen har vokst opp med spørsmålet om hva det blir til middag, andre med spørsmålet om det blir middag. Hvordan kan en tro at forutsetningene deres er de samme?

En forklaring kan være fordi det er så alt for lett å se på samfunnet kun fra sitt eget ståsted. Er det umulig å vurdere andres syn på omverden? Selvsagt ikke, men det krever en aktiv innsats. En innsats som man kan velge at spare seg for. Det å ta andres syn på omverden inn over seg kaller vi empati. Empati er ikke en del av et sett med medfødte kognitive ferdigheter. Det er noe vi lærer i vårt samvær med andre. Nesten alle kan lære seg empati, de som ikke klarer dette kalles i medisinen for personlighetsforstyrrede eller psykopater³. På lik linje med at du ikke kan ta i bruk et språk du aldri lært, hvis du aldri øvd deg i empati er det ikke noe du plutselig kan ta i bruk når du klatret opp og klamrer deg fast til sosialklassenes høyere tinder.

Sosialismens forkjemper

En som ikke manglet empatiske evner, som også tilskrev empatien en evne å kunne være selvkritisk, var Rosa Luxemburg. Aktivist og engasjert for et sosialdemokrati som er navnet verdig. Manifest forlag har gitt ut et lite knippe av hennes tekster i boken Om revolusjon.

Luxemburg har i de siste årene vært gjenstand for interesse. Livet og tankene hennes har har blitt undersøkt i flere biografier, blant annet en svensk av Nina Björk Drömmen om det röda: Rosa Luxemburg, socialism, språk och kärlek (2016), en norsk av Ellen Engelstad og Mímir Kristjánsson Rosa Luxemburg en biografi (2019), og en dansk av Marie Frederiksen Rosa Luxemburgs revolutionære arv (2019). Livet til Luxemburg har også blitt utgitt som tegneserie i Red Rosa: A graphic biography of Rosa Luxemburg (2015) av Kate Evans. Den nederlandske filosofien Joke J. Hermsen har også skrevet om Luxemburg og Arendt i boken Snu tidevannet (2022)⁴. Videre har Luxemburgs samlede verk blitt oversatt til engelsk og utgitt av det engelske forlaget Verso mellom 2014 og 2024. Når hennes samlede verk utgjør rett under 3000, sider sier det seg selv at det kun er en mindre amuse-bouche som kan presenteres i Manifest sin utgivelse, som får plass i en bukselomme.

Om revolusjon

Valg av materiale til akkurat denne smaksprøven er dog fornemt utført. Tekstene gir et godt innblikk i Luxemburg sine tanker, godt hjulpet på vei av introduksjonstekstene av Ellen Engelstad, som også har skrevet forordet til boken. Det er seks utvalgte tekster hvor noen er utdrag fra lengre stykker og én er et brev Luxemburg skrev fra fengslet. Utvalget er kronologisk rangert og den siste teksten ble skrevet og trykt dagen før Luxemburg ble myrdet. I den første teksten, «Reform eller revolusjon?» fra 1899, får vi stifte bekjentskap med noen tanker som gir, i mine øyne, grunnlag for den interesse for det som Luxemburg skriver fortsatt har den dag i dag.

«... i hver historisk periode beveger [reformarbeidet] seg bare på linje med den siste omveltningen og så lenge sparket fra denne ennå virker, eller, for å si det mer konkret, bare innenfor rammene av den samfunnsnormen den siste omveltning har skapt... En sosial omveltning og en lovmessig reform skiller seg ikke fra hverandre ved ulik varighet, men ved å være vesensforskjellige.»⁵

Dette skriver Luxemburg for å ta til motmæle mot partikamerat Eduard Bernstein, som ønsker en reformistisk tilnærming til kapitalismen. Hun fortsetter argumentet i teksten og fremstiller et argument som fikk undertegnet til å tenke på tekno-oligarkene i Silicon Valley. Luxemburg skriver, «Mens demokratiet for borgerskapet dels er blitt overflødig, dels en hindring, så er det til gjengjeld nødvendig og uunnværlig for arbeiderklassen.»⁶

LES OGSÅ: REVOLUSJONENS ÅND

At det koster å gå mot strømmen var Luxemburg ikke fremmed for, hun satt i lange perioder i fengsel og skrev en del av hennes tekster der. Luxemburg var klar over at status quo ikke blir endret uten å tråkke på noen tær. Da eksponeres du samtidig selv for å kunne bli tråkket på. I neste tekst utpensler hun denne tanke slik: «Med psykologien til et fagforeningsmedlem som ikke vil legge ned arbeidet den 1. mai uten en forhåndssikring om understøttelse dersom han får sparken kan verken revolusjon eller massestreik gjennomføres.»⁷ 

Hva får et menneske til å utsette seg for noe som risikerer en forringelse av eget liv? Jeg tror en slik handling er umulig uten empati. Empatien til de som har det dårligere stilt trumfer det egne ønsket om økende materiell velferd. Luxemburg holdt ikke bladet for munn, men sa ting sånn hun så dem, «Prisen proletariatets masse må betale for enhver revolusjon, er nemlig et osean av forferdelig avkall og lidelse».⁸ Ikke direkte inspirerende tale.

Jeg kan heller ikke dy meg for å sitere Luxemburg syn på hvordan man finner veien frem til en bedre verden. Over er det allerede etablert at hun var klar over den pris som måtte betales av individet. Hun visste også at omkalfatringen ikke kunne planlegges, veien måtte finnes mens man gikk den opp.

«Den historiske erfaringen er den eneste læremesteren, den tornefulle veien til å frigjøre seg er ikke bare brolagt med umåtelige lidelser, men også med utallige feiltakelser... Hensynsløs, grusom selvkritikk som går til bunns i tingene er den proletariske bevegelsens livsluft og lys.»⁹

Empatisk intelligens?

Etter å ha lest tekstene sitter en igjen med følelsen av at det Luxemburg og hennes kammerater kjempet for er de samme kampene som fortsatt må utkjempes i dag. En annen tanke som slår inn, handler om empati og emosjonell intelligens. Kan det være slik at den emosjonelle intelligensen, eller en velutviklet empati, er det som skiller tenkere og aktivister som Luxemburg fra de som hører til den konservative siden? 

LES OGSÅ: MERITTENES TYRANNI: KAN VI ENES OM DET FELLES GODE?

Tanken slo meg etter å ha lest den nest siste teksten i boken, brevet fra Luxemburg til hennes venninne Sonia Liebknecht. Det er et brev som gir uttrykk for en dyp medfølelse med venninnen, men også med de dyrene Luxemburg møter i fengslet. Kan det tenkes at vi kan trekke opp et politisk skille mellom de som velger å kjempe for å minske andres lidelse og de som handler i frykten for egen lidelse? Luxemburgs liv er ikke det eneste som indikerer at dette skillet går langs en venstre–høyre-akse.¹⁰

 Meritokratiet er et samfunn hvor verdi er synonymt med makt og kapital. Da blir det også makt og kapital som dikterer hva som vurderes som rasjonelt. I et slikt samfunn er det rasjonelt for de som sitter godt i det i det å hegne om egen makt og sin egen kapital. Det blir derfor også «rasjonelt» å stenge grensene for flyktninger, la det «frie» markedet styre arbeidsbetingelser (for andre, gjerne de som tituleres proletariatet/prekariatet), ønske billige produkter produsert under kummerlige forhold i utlandet, eller ville mer oljeproduksjon som kun gir klimakonsekvenser for dem som ikke har råd til å betale seg fra dem. 

Hvorfor gjør ikke de mange som ikke har akkumulerte seg verdier opprør mot de få som har gjort nettopp dette? Hvorfor lar de seg styre av tankene til dem som allerede har? Det kulturelle hegemoniet som gis av meritokratiet tillater at de som har verdier (makt og kapital) styrer samfunnets rådende normative ideer. Det kulturelle hegemoniet tvinger de som ikke har til å adoptere tankerne til dem som har. Derfor gir ikke det økende gapet mellom de rikeste og resten av befolkningen et opprør av seg selv. Samfunnet må vises alternativer til den dominerende kulturen.

Opp igjennom historien har det vært flere mennesker som gjort nettopp dette. De har forsøkt vise oss alternativer til det rådende status quo. Hvorfor er det at noen mennesker hver dag kjemper for å motarbeide andres lidelse? Kanskje fordi det å ikke gjøre noe når du har sett de mindre privilegerte, de lidende, skaper kognitiv dissonans som ikke lar seg avfeies? En dissonans som stammer fra en velutviklet emosjonell intelligens og av en slik ubehagelig karakter at den fremtvinger handling. For undertegnet er det klart at en effektiv måte å utvikle sin emosjonelle intelligens på er å reflektere over andres tilværelse erkjent via lesning. Er det emosjonell intelligens som skal til for en bedre verden? Det er nok en del av svaret i hvert fall, for å parafrasere Kurt Vonnegut så er det ikke større hjerner som er nødvendig, vi trenger heller ikke mer informasjon. Alt som trengs, er at vi blir mindre selvopptatte enn det vi er.

Noter

1. Vogl J. (2019). Kapitalens spøkelse. H//O//F
2. https://www.salongen.no/nyheter/agenda-i-aulaen/foredrag/michael-sandel/205168)
3. https://sml.snl.no/psykopati
4. https://www.salongen.no/nyheter/arendt/arrangement/hannah-arendt/173500
5. Om revolusjon. Manifest forlag (2024) s. 23
6. Om revolusjon. Manifest forlag (2024) s. 29
7. Om revolusjon. Manifest forlag (2024) s. 54
8. Ibid.
9. Om revolusjon. Manifest forlag (2024) s. 62
10. https://www.theguardian.com/science/2024/sep/25/a-grey-matter-nature-nurture-and-the-study-of-forming-political-leanings-brain