MERITTENES TYRANNI:
KAN VI ENES OM DET FELLES GODE?
«Filosofi hører hjemme i byene, hvor folk samles, tenker og argumenterer sammen om det felles gode – om hva som ligger til grunn for et rettferdig samfunn.»
Publisert
Sist oppdatert
Én av
grunnene til at jeg aksepterte invitasjonen til å komme hit – før jeg visste om
alle de flotte menneskene jeg kom til å møte her – var at jeg så
et bilde av denne aulaen med disse utrolige maleriene av Edvard Munch, og
tenkte: Det ville vært et godt sted for å holde en forelesing!
Emnet jeg underviser i er politisk filosofi. Når folk hører om filosofi, tenker mange – de aller fleste – at filosofi hører hjemme i himmelen, langt vekk fra den verden vi lever i. Filosofer er mennesker som lever med hodet i skyene.
Slik ser ikke jeg det. Jeg tenker at filosofi hører hjemme i byene, hvor folk samles, tenker og argumenterer sammen om det felles gode – om hva som ligger til grunn for et rettferdig samfunn.
Når jeg betrakter fiskeren og sønnen avbildet i dette utrolige maleriet [Munchs maleri «Historien», red.anm.] blir jeg påminnet om at vestlig filosofi, i sin spede begynnelse med Sokrates, ikke bestod av forelesninger, ei heller av filosofiske bøker. Sokrates skrev ingen bøker og han foreleste heller ikke ved noe universitet. Han vandret i Athens gater og gikk ned til havnen og stilte spørsmål til arbeiderne der – spørsmål som til tider var ubehagelige, om tatt-for-gitte sannheter folk levde etter, og grunnantakelsene bak bystatens lover.
Ubehagelige spørsmål – filosofi har alltid vært ubehagelig på sitt beste – var årsaken til at Sokrates ble stilt for retten for å korrumpere ungdommen i Athen. Ingen filosofi er spesielt interessant eller særlig brukbar hvis den ikke utfordrer, forstyrrer eller til og med korrumperer eksisterende selvgodhet. Det er det jeg synes filosofiens rolle fremdeles skal være den dag i dag.
Jeg vil gjerne snakke om livet som borger – som i dag ikke går så bra. Med livet som borger mener jeg livet som borger i vestlige demokratier. I de to dagene – de to fantastiske dager som jeg har hatt her i Norge – har jeg lært at farene og problemene med det borgerlige liv kanskje er mindre uttalte her enn steder som jeg er bedre kjent med, og det er noe vi kan lære av.
Jeg ønsker å løfte frem to typer utfordringer vi som borgere står overfor i dag. En av dem angår hvordan demokratiske samfunn i dag er, i utstrakt grad, dypt polariserte. Det vi lar gå som offentlig diskurs består i stor grad enten av teknokratisk snakk som ikke inspirerer noen, eller høylytt skriking hvor følelser tar overhånd – ensidige skrikekamper hvor alle holder på sitt eller ideologiske krangler der folk skriker forbi hverandre uten å lytte til hverandre. Sosiale medier forsterker disse tendensene.
Vi er ikke veldig gode til å lytte. Å lytte er en essensiell evne, jeg vil si at det er en grunnleggende dyd for borgere i et demokrati. Ved å lytte mener jeg ikke bare det å høre ordene som våre meningsmotstander eller samtalepartner ytrer. Jeg mener det å lytte etter overbevisninger, etter andres begrunnelser, eller etter meninger som ligger bakenfor synspunktene hos alle dem vi er uenige med. For å gjenfinne den tapte kunsten av å føre en offentlig demokratisk diskurs må vi først og fremst bli bedre til å lytte: til å lytte aktivt og sympatisk.
Polarisering er én av utfordringene vi står overfor. Det finnes også en mer spesifikk utfordring som sosialdemokratiske og arbeiderpartier i vestlige demokratier står overfor. Utfordringen beror på at de fleste av dem er på defensiven: disse partiene har mistet tilliten og troen hos mange arbeidere – arbeidere som tidligere utgjorde grunnsteinen i de sosialdemokratiske, eller progressive arbeiderpartiene. Det er viktig å spørre seg: hvorfor og hvordan kunne dette skje? Hvorfor er det slik at mange arbeidere i demokratier i Europa, og i USA, har forlatt progressive og sosialdemokratiske partier, og i stedet omfavner høyresidens populistiske partier. Hvorfor er det slik?
Jeg tenker at disse to spørsmålene, om polarisering og den vanskelige situasjonen for de sosialdemokratiske partiene, henger sammen. Vi får se om dere er enige.
Jeg vil stille dere et spørsmål. Spørsmålet er: På 1800-tallet når allmenn stemmerett ble debattert kom John Stuart Mill, den britiske filosofen, med et forslag. Mill tenkte seg at enhver borger skulle ha en stemme, fordi alle skulle ha noe å si om hvordan de ble styrt. Samtidig sa han at det var viktig at vi ble styrt av de som var best kvalifiserte – de som var best utdannet. Han foreslo at de mer velutdannede borgerne i et samfunn skulle ha flere stemmer enn de mindre utdannede borgerne. For eksempel ville en ufaglært få én stemme, en faglært to. En formann eller tilsynsmann, skulle få tre stemmer. Bønder og handelsmenn, fire. Fagfolk som jurister, leger og geistlige, fem eller kanskje seks. Og dem med universitetsgrad, sa Mill, skulle ha minst seks stemmer.
Spørsmålet jeg stiller dere, er: hvor mange liker den ideen? Hvor mange misliker den? Jeg forestiller meg at dem som er for, tenker med grunnlag i Mills egne argumenter. Skal vi ikke styres av dem som vet mest, som er de best utdannede? Vil ikke det løfte det felles gode? Jeg gjetter også på at majoriteten som er imot hans plan, er imot forslaget fordi de synes denne løsningen hverken er egalitær eller demokratisk.
Hva betyr det å være bedre utdannet? Det er noe som kan stilles spørsmål ved. Hva er relasjonen mellom det å ha mer utdannelse og det å være god til å styre? Vi kunne stille spørsmål ved relasjonen mellom utdannelse og gode styringsevner. Vi kunne bekymre oss for at det å gi dem med universitetsgrad større grad av påvirkning i et demokrati er udemokratisk. For hvordan kan det være demokratisk? Jeg antar at det er hva de fleste er imot i Mill sitt forslag.
Nå vil jeg spørre dere om en annen ting, som ikke er hypotetisk, men som angår den verden vi lever i. Dersom vi ser på de fleste vestlige demokratiske samfunn, hvilken prosentandel av borgerne har universitetsgrader? La oss si i Norge, hvilken prosentandel er det tale om? Det er omtrent 35% med universitetsgrader. I USA er det nesten det samme, omtrent 37%. I de fleste europeiske land, som i Storbritannia, er det faktisk litt mindre, akkurat under en tredjedel. Det er mellom 30 og 33% i de fleste vesteuropeiske demokratiene. Omtrent en tredjedel har universitetsgrad, hvilket betyr at omtrent to tredjedeler eller 67% ikke har dette. Blant dem uten universitetsgrad, hvor mange av dem finner veien inn i parlamentet eller representative styresmakter? Hvor mange prosent av regjeringer i dag består av folk uten universitetsgrader – kan noen gjette?
La oss se på utdannelsesbakgrunnen til Norges regjeringsmedlemmer. Trygve [Svensson, red.anm], du sa at omtrent 80% har universitetsgrad i Norges regjering. Det betyr at 20% er uten, sammenliknet med 65% av den øvrige befolkningen. Det er faktisk en høyere representasjonsnivå enn i Vest-Europa og USA hvor antallet er omtrent 5 til 10%: det er 5% i USA, og 10% i Tyskland, Nederland, Frankrike, Belgia og andre land. Grovt regnet så har 2/3 [av den øvrige befolkningen] ikke universitetsgrad, men bare omtrent 10% – i Norge er det høyere – representerer dem. Hvor mange – og dette er det andre spørsmålet – synes dette er kritikkverdig?
Dette er en langt mer tvetydig spørsmål enn det første, men her er spørsmålet: om nesten alle her i rommet syntes det var galt å gi flere stemmer til de med universitetsgrad – fordi det er udemokratisk og lite likestilt – hvorfor er det da slik at nesten ingen i dette rommet syntes det nåværende systemet er et problem, et system som gir dem med universitetsutdannelse en uproporsjonalt større politisk stemme? Hva er forskjellen fra et retterdighets-, likhets- eller demokratisk perspektiv?
Det er ikke et enkelt spørsmål, men det som er talende er at det ikke alltid har vært slik. Fra 1920-tallet til 60-, 70-tallet kunne de uten universitetsutdannelse, som i stor grad overlappet med arbeiderklassen, være representerte i regjeringen i en langt større grad enn det som er tilfellet i dag. Det har skjedd en drastisk endring i de siste 50 årene, men det er ikke noe som vi debatterer særlig. Er det et problem?
Det er verdt å spørre seg hvordan det ble slik. Et mer interessant spørsmål kanskje, er hvordan vi endte her og hvorfor vi ikke debatterer det, slik vi ville gjort med et spørsmål som det fra Mill dersom det skulle dukke opp.
Dette er bare et eksempel som inviterer til et bredere spørsmål jeg vil ta opp, som er å først diagnostisere polariseringen i samfunnet, og videre å spørre hva vi kan gjøre med det. Ved å gripe fatt i begge disse spørsmålene vil jeg også spørre: kan det være de sosialdemokratiske partienes rolle å blåse liv i det demokratiske livet og minske den polarisering vi lider under?
For å starte med diagnosen av hvordan vi endte opp i denne situasjonen, må vi se tilbake 4-5 tiår, når skillet mellom vinnere og tapere i vårt samfunn begynte å bli dypere, noe som forgiftet vår politikk og splittet oss. Dette har delvis bakgrunn i de økende forskjeller i inntekt og velstand som oppstod i løpet av denne perioden – men det er ikke bare det. Det handler også om en endrede holdninger knyttet til ideen om suksess som fulgte med disse økende ulikhetene. De som karret seg til toppen begynt å tro at deres suksess ene og alene er selvforskyldt og en målestokk for deres meritter. Derfor har de også kommet til å tro, eller forutsette, at de som sliter og ikke holder tritt med deres fremgang, fortjener sitt lodd i livet.
Denne måte å tenke om suksess på stammer fra et tilsynelatende attraktivt ideal: det meritokratiske prinsipp – prinsippet som sier at så lenge sjansene for å lykkes er likt fordelt vil vinnere fortjene det de får. Vi vet at i praksis er sjansene ikke likt fordelt. Vi lever ikke opp til de meritokratiske prinsippene vi forfekter. Ikke alle har lik mulighet til å lykkes. Barn som er født inn i lavlønnede familier, forblir som regel også fattig i voksen alder. Økonomisk mobilitet oppad er ikke, i det store hele, en adekvat løsning på ulikhet.
I Norge og i Norden er situasjonen riktignok litt mindre alvorlig, akkurat som i polariseringsspørsmålet, sammenliknet med andre vestlige demokratier. OECD har utført en studie hvor man så på sjansene for intergenerasjonell mobilitet – sjansen for å klatre seg opp i samfunnet. Måten de målte på var ved å spørre: gitt at raten til intergenerasjonell mobiliteten forblir den samme, hvor lang tid vil det ta for en som er født fattig (blant de laveste 10%) å klare og klatre seg opp til en gjennomsnittlig inntekt? Hvor mange generasjoner vil det ta? I Norge, Sverige og Finland vil det ta tre generasjoner. I Danmark to. I USA, fem. I Frankrike og Tyskland, seks. Graden av intergenerasjonell mobilitet er bedre i Norden enn i Europa og USA. Men det er også tydelig, i hvert fall i Vest-europeiske land og USA, at mobilitet alene ikke er svaret på ulikhet. Dette skyldes ikke ene og alene dypt forankret diskriminering og fordommer – selv om disse fremdeles finnes og hindrer folks muligheter. Det handler også om hvordan rike foreldre kan gi videre deres egne privilegier til sine barn.
Jeg skal gi dere et eksempel fra universitet hvor jeg underviser. På Ivy League universiteter i USA er tilbudet gratis dersom familien din tjener 85 000 dollar eller mindre i året: gratis undervisning, mat, bosted, og bøker. Til tross for slike sjenerøse ordninger er det fortsatt flere studenter hos Ivy League-universitetene fra familier i de øverste 1% enn det er studenter fra de laveste 50% sammenlagt. En del av problemet med meritokratiet er altså at vi ikke lever opp til dets prinsipper: vi har ikke genuint like muligheter. Men tenk om vi hadde det? Dette har vært prosjektet til sentrum-venstre og sosialdemokratiske partier: å skape like sjanser for alle, å fjerne barrierer til suksess og oppnåelse.
Men anta at vi en dag kunne få det til slik at alle hadde en lik start i livet, uavhengig av hvilken familiebakgrunn man har. Anta at vi hadde et perfekt meritokrati. Ville vi da ha et rettferdig samfunn? Ville vi ha et godt samfunn?
Jeg tror ikke det, av følgende grunn. Problemet med meritokratiet er ikke bare at vi ikke har realisert idealet ennå. Problemet er også at idealet i seg selv er feilslått. Det har en mørk side, og den mørke siden er dette: et meritokrati, selv et fullt ut realisert meritokrati, er skadelig for det felles gode. Det er drepende for det felles gode fordi det leder til hybris hos vinnerne og ydmykelse hos dem som taper. De suksessrike oppfordres til å en overdreven tro på at ens egen suksess skyldes resultat av egne evner, og glemme det hell og den hjelp de har hatt på veien, og hvor mye de skylder dem som har gjort fremgangen deres mulige. Meritokratiet lar de fremgangsrike glemme alle disse tingene og samtidig se ned på de som er mindre heldige enn dem selv.
En av de mer potente kildene til høyresidens populistiske motreaksjon mot eliten, er følelsen mange arbeidere har av at eliten ser ned på dem. Og de tar ikke feil; det er et rimelig ankepunkt, som speiler måten styringspartiene – både senter-venstre og senter-høyre partier – har styrt de siste 4-5 årtiene. På tross av at en neoliberal globalisering har gitt oss dypere ulikheter, stagnerende lønnsnivå og utflytting av arbeidsplasser til land med billig arbeidskraft, ga forkjemperne for denne versjonen av globalisering et enkelt råd til arbeidere: hvis du ønsker å konkurrere og vinne i den globale økonomien, gå på universitetet; «What you earn is what you learn.» Du kan lykkes om du prøver!
Vi har hørt slike slagord før. Politikkere, inkludert progressive og sosialdemokratiske politikkere, gjentar dem i det uendelige. Det som eliten ikke fikk med seg, var fornærmelsen implisitt i det enkle rådet. Fornærmelsen går slik: sliter du i den nye økonomien og unnlot å ta en universitetsgrad, er feilen din egen. Dette er implikasjonen!
Da er det ikke til å undre på at mange arbeidende mennesker vendte seg mot den meritokratiske eliten. Målet for det populistiske sinnet og protesten, målet for protestpolitikken som fikk stemt inn Donald Trump, som støtter opp om Marine Le Pen i Frankrike, som ga Brexit i Storbritannia – målet for denne protesten er styringspartier fra senter-venstre og senter-høyre, men spesielt sosialdemokratiske eller progressive partier. Dette fordi disse ble over de siste tjue årene mer lydhør til interessene og verdiene hos den velutdannede klassen, den profesjonelle klassen, enn til arbeiderklassen som en gang utgjorde grunnstøtten i disse partiene. Ser en på stemmemønster er det slående at denne reversering er å finne i mange demokratiske land.
I tiden da Franklin D. Roosevelt la frem New Deal var det vante mønsteret at folk uten universitetsgrad stemte på demokratene. FDR og New Deal bisto dem å opprette en kollektiv forhandlingskraft, sosial sikkerhet og en spirende velferdsstat. De rike – og høyt utdannede pleide å være godt bemidlet – stemte på republikanerne. Dette var standarden. Det samme gjaldt for Storbritannia med Labour. Arbeidere stemte på Labour, og velutdannede, de rike, stemte på Tories. Likedan med sosialdemokratiske partier i Tyskland, Frankrike og andre land.
Nå er ting snudd på hodet. I dag er det slik at i hvert av disse landene er folk uten en universitetsgrad trukket til høyresidens populistiske partier. De stemmer overveiende på Trump. Velutdannede, inkludert dem med lange universitetsutdannelser, stemmer på Demokratene i USA, for Labour i Storbritannia, og de var imot Brexit. Utdannelse har blitt en av de dypere kløftene innen politikk, og dette har skadet de sosialdemokratiske partiene.
Hvis vi aksepterer at noe slikt som dette over har inntruffet – hvis dette er diagnosen – hva skal vi gjøre med det? Hvordan skal denne diagnosen bidra til å tenke nytt omkring formålet til de sosialdemokratiske partiene?
Jeg vil nevne et par måter: vi trenger til å tenke nytt om flere aspekter ved livet som borger. Vi trenger til å tenke nytt om rollen til universiteter og høyere utdannelse; vi må endre rammene for den offentlige diskursen. Og til syvende og sist må vi revidere vår forestilling om suksess.
Meritokratiet har gitt høyere utdannelse en sentral rolle i et markedsdrevet meritokratisk samfunn. Det er universitetene som har fått rollen å sertifisere og definere prestasjonene som et markedsdrevet meritokratisk samfunn belønner, promoterer og verdsetter. Denne vending har vært mindre i Norge enn i USA hvor universitetene har blitt sorteringsmaskiner for det meritokratiske samfunnet. Det er dårlig egnet for å promotere likhet, i tillegg for å være dårlig for universitetene.
Den andre responsen er å endre rammene for offentlig diskurs. Vi bør fokusere mindre på retorikken rundt det å stige opp i samfunnet. Vi bør fokusere mindre på å gi folk «våpen» i en meritokratisk kamp, på løfter om at «vi kan hjelpe deg med å klatre høyre opp på samfunnsstigen, tross at trinnene blir plassert lengre og lengre fra hverandre». I stedet skal vi fokusere mer på verdigheten ved det å jobbe, og hva det betyr, og hvilke metoder vi kan ta i bruk for å gjøre dette håndgripelig.
Dem av oss som tilbringer dagene sammen med folk med titler glemmer fort det simple faktum vi diskuterte i starten av foredraget: de fleste av våre medborgere har ikke universitetsgrader. Det er en feil å skape en økonomi som har en universitetsgrad som utgangspunkt for verdig arbeid og et godt liv, når de fleste ikke har dette. Vi må huske på at det å jobbe ikke bare er en måte å tjene penger på, det handler også om å bidra til det felles gode, og å få anerkjennelse og respekt for å gjøre nettopp dette.
En av mine politiske helter var Robert F. Kennedy. Når han drev valgkampanje i 1968 sa han: fellesskap, samfunn, patriotisme, disse grunnleggende verdiene får vi ikke alene ved at vi alle handler og konsumerer. De kommer av å ha en verdifull jobb med anstendig lønn – den type arbeid som gjør det mulig å si: Jeg var med å bygge dette landet. Jeg er en deltaker i dets storstilte offentlige foretak. Martin Luther King Jr., som ble myrdet samme år, fokuserte også på verdigheten ved å jobbe. Kort før han ble drept dro han til Memphis, Tennessee, og snakket med renholdsarbeidere i streik. Han sa til dem: «til syvende og sist er personen som samler inn søppelet vårt like viktig som en lege – gjør han ikke jobben sin skikkelig vil sykdommer spre seg.» Så la han til: «alt arbeid er verdifullt.»
Hvilken politikk vil underbygge verdigheten til arbeidet? Det råder det uenighet om. Uenighetene omhandler, til en viss grad, forskjellige syn på hva som skal telle som verdifull deltakelse i det felles gode. Å snakke om dette løfter moralske spørsmål om hvem sin deltakelse, hvilken form for deltakelse, og om deltakelsen er lønnet eller ei? Dette vil det være delte meninger om fordi disse verdispørsmålene rører ved de store spørsmålene om det felles gode, og for den saks skyld, ved de store spørsmålene om det gode livet. Fordi sosialdemokratiske partier har holdt seg for å debattere spørsmål om det gode liv så stiller de dårlig når det kommer til å svare på disse spørsmålene.
Hva er alternativet til å svare på spørsmålene? Alternativet er å se etter en verdinøytral mekanisme som kan svare slik at vi er frie for å ta stilling i disse debattene. Hvilken er den mest sannsynlige kandidaten for en tilsynelatende nøytral mekanisme som skal bestemme hvem sitt bidrag som har størst betydning? Markedet. Så lander vi i antakelsen at mengden penger folk tjener er målet for deres bidrag til felles gode. Ved å reflektere litt rundt dette fremstår det som høyst usannsynlig. Bidrar Taylor Swift virkelig 5000 ganger mer til samfunnet enn en lærer eller en lege? Til og med den mest iherdige forsvarer av libertarianismen ville ha en vanskelig tid med å argumentere for dette, og enda vanskeligere i tilfellet med en bestyrer av et hedgefond.
Det vi har gjort de siste årtiene er å overlate moralske vurderinger omkring verdispørsmål til markedet. En del av det som skal til for å gi nytt liv til den offentlige demokratiske samtalen er, som demokratiske borger, å ta tilbake spørsmålet om hva som skal telle som bidragende til det felles gode og hvordan dette skal settes pris på og belønnes. Pandemien ga oss en gløtt inn i hvordan dette kunne se ut, når dem av oss som arbeidet hjemmefra ikke kunne se vekk fra hvor dypt avhengige vi er av arbeidere vi oftest overser. Bud, lagerarbeidere, sykepleiere og barnehagearbeidere. Vi feiret dem en stund, husker dere det? Vi ga dem applaus, hengte opp plakater som takket dem. Dette kunne vært tiden for å diskutere hvordan vi får deres lønn og anerkjennelse bedre i tråd med viktigheten i det de gjør. Pandemien gikk tilbake, momentet forsvant og vi er nå tilbake til det vante.
Vi kan argumentere, resonere og være uenige, men vi må debattere sammen om hva verdigheten i arbeidet er og hva vi skal anse som verdifulle bidrag til det felles gode. Noen er bekymret for denne tankegangen fordi de sier: «vel, hva med like muligheter, er det ikke et tilstrekkelig ideal for et rettskaffens samfunn?» Like muligheter er viktig, og ingen skal bli holdt igjen på grunn av fattigdom eller fordommer. Det er dog viktig å huske på at like muligheter er et avhjelpende prinsipp, det er ikke et tilstrekkelig mål for et rettskaffens samfunn, eller for et godt samfunn. For å oppnå det har vi bruk for noe mer en like muligheter. Alle må ikke ha den samme inntjening eller rikdom, men alle skal ha det vi kan kalle en bred demokratisk likhet i betingelser.
En av de mest bitende effektene ulikhet har hatt i de senere tiår er den drepende effekten på felles og offentlige plasser som samlet folk fra forskjellige klasse-, etnisk-, og religiøs bakgrunn: klasseblandende institusjoner. I dag lever de rike og fattige i økende grad separate liv. Barna går på forskjellige skoler, vi arbeider, handler inn og leker forskjellige steder. En gang hadde vi – i Norge har dere dette fortsatt i større grad enn resten av oss – offentlige rom som samlet folk i hverdagen. Offentlige parker, kommunesentre, kulturinstitusjoner, bibliotek, offentlig transport og idrettsarenaer. Disse er alle samlesteder for folk med varierende bakgrunner.
Demokrati krever ikke fullkommen likhet, men det krever at folk fra forskjellige bakgrunner møter hverandre i hverdagen. Det er slik vi lærer å håndtere og tåle hverandres forskjeller, og hvordan vi lærer å ta hånd om det felles gode. Uansett hva vi skal mene og tenke om det sosialdemokratiske målet, må det innebære en styrking av de institusjoner som sørger for klasseblanding.
Til sist: vi er nødt til å endre måten vi tenker på suksess. Ikke bare politisk, men moralsk og kanskje til og med spirituelt. Hvorfor skylder de fremgangsrike samfunnet noe, egentlig – spesielt til de dårligere stilte i samfunnet? Svaret på disse spørsmål avhenger av at vi anerkjenner at uansett hvor mye vi har strevd, uansett hvor mye vi har arbeidet, så har vi ikke kommet dit hvor vi er på egenhånd. Om vi finner oss selv i et samfunn som belønner våre talenter, er dette vårt hell, ikke vår bragd. Å reflektere over hellets rolle i livet, å huske på dem vi skylder våres fremgang, kan kultivere en viss grad av ydmykhet – en ydmykhet som inviterer oss til å si til oss selv: Dette er mitt lodd her i livet – hvor jeg tilfeldigvis er født, eller guds nåde eller skjebnens mysterium. Her går jeg, og det der kunne vært meg!
Denne ydmykhet er den borgerlige dyden vi trenger nå. Det kan være veien tilbake fra den harde etikken omkring suksess som splitter oss. Kanskje denne ydmykheten kan vise oss veien forbi merittenes tyranni, mot et mindre polarisert, mindre ondt, og mer sjenerøst offentlig liv.
Foredraget er transkribert av Henrik Wathne og oversatt av Simon Andrup.
