HVA, OM NOE, ER UTOPIERS ROLLE I SOSIALE BEVEGELSER?

Hvis den gamle samfunnsordenen smuldrer opp foran øynene våre, er det behov for å reflektere over hvilken retning samfunnsutviklingen vår kan og bør ta. Vår tid, med et økende antall kriser, er derfor også tider hvor interessen for utopisme vokser. Utopisme reflekterer den menneskelige lengselen etter flukt fra de sterke urettferdighetene, undertrykkelsene og skuffelsene i den virkelige verden. Utopia er i den forstand et innbilt sted av fred og harmoni, av blomstrende liv og lykke – en innbilt verden der idealer om en rettferdig og god sameksistens for alle er realisert.

I samtidsdebatter assosierer vi ofte utopisme med sosiale bevegelser, som spenner fra arbeiderbevegelsens drøm om et fremtidig samfunn bygget på en helt rettferdig fordeling av økonomiske goder og byrder, til menneskerettighetsaktivister som kjemper for fred i et enkelt, kosmopolitisk samfunn, og til utopiske ideer om å leve sammen i harmoni i fellesskapsordninger som en kibbutz. Men utopisme i aktivistiske bevegelser er mindre rett fram enn det kan fremstå ved første øyekast. I denne artikkelen ønsker jeg å diskutere det tvetydige forholdet mellom de to og belyse både de negative og positive aspektene ved utopisk tankegang og praksis i samtidsbevegelser, og dermed ta opp spørsmålet: Hva, om noe, er utopiers rolle i sosiale bevegelser? For å besvare dette spørsmålet filosofisk, må vi først konseptuelt klargjøre hva sosiale bevegelser er og hvordan vi bør forstå utopibegrepet.­

Sosiale bevegelser som konsept

Mens de er forankret i kollektive erfaringer av urettferdighet, uttrykker sosiale bevegelser dype politiske uenigheter og kontroversielle forhandlingsprosesser over slik urettferdighet.¹ De som ser på seg selv som ofre for urettferdighet og uten tilstrekkelige midler til å få stemmene sine hørt, organiserer seg i et nettverk og danner bevegelser for å mobilisere politisk innflytelse for å fremme sine mål; det vil si, å endre de institusjonene og relasjonene de lider under. Sosiale bevegelser uttrykker en form for felles handlingskraft, opprettholdt av delte overbevisninger og solidaritet. De kjennetegnes av langvarige kampanjer med krav og protesthandlinger i det offentlige over omstridte objekter som lønninger, rettigheter eller friheter rettet mot spesifikke aktører – selskaper eller myndigheter – som de krever endring og søker anerkjennelse fra.

Sosiale bevegelser søker å sikre endringer i normer, praksiser og institusjoner mot andres motstand, samtidig som de appellerer til utenforstående eller søker allierte.² Faktisk forstyrrer bevegelser ofte den vanlige beslutningstakingen og de vanlige forståelsene om majoritetsorientert politikk. De forstyrrer daglige rutiner eller offentlige rom, skifter medieoppmerksomhet, eller genererer kostnader for både deltakere og samfunnet for øvrig. De bruker ofte (u)sivil ulydighet, på kanten av lovlighet og ulovlighet, og kan til og med bli til handlinger av militant karakter.³ Vi kan bruke begrepet «bevegelse» synonymt med protest, motstand eller kamp. Det som imidlertid betyr noe, er at vi fokuserer på vedvarende kollektive anstrengelser (ikke bare individuell motstand eller samvittighetsinnvending); kollektive forsøk på å motvirke urettferdighet gjennom ikke-institusjonaliserte, politiske midler i sammenheng med offentlig protest. Det som imidlertid mangler i dette rammeverket, er dimensjonen av utopisme i sosiale bevegelser.

Konseptet utopi

Utopi er et paraplybegrep som, grovt sagt, refererer til tanken om, forestillingen om, iscenesettelsen av og håpet om et bedre samfunn eller en bedre verden generelt, samt forsøket på å beskrive og forklare hvordan det skal realiseres. Begrepet «utopi» kan spores tilbake til gammelgresk, hvor det betydde «ingen sted», men også «ikke ennå». Utopi ble først brukt som en politisk betegnelse på 1500-tallet av den irske forfatteren Thomas More, som bruker «Utopia» som navn på en innbilt stat på en øy  – en transcendent visjon om det ultimate gode samfunn uten penger og eiendom, og med perfekt fordelende rettferdighet.⁴ Borgerne, «Utopianerne», er høyt etisk og vitenskapelig utdannet, og utøver religiøs toleranse. Deres sameksistens krever bare noen få regler, mens de forsøker å unngå konflikter med andre. Gjennom Mores skrifter ser vi en mindre forskyvning i betydningen av «utopi»-begrepet har kommet til å referere til «Eutopia», det vil si det ikke-eksisterende gode stedet, eller lykkeland.

Så langt virker Utopisme ukontroversielt - det synes ikke å være noe problem med å forestille seg og skissere et ideelt samfunn. Men Mores Eutopia tydeliggjør allerede noen av vanskelighetene vi kan ha med dette konseptet i nåtiden. Selv om hans innbilte øystat etablerer et tilsynelatende perfekt rettferdig samfunn når det gjelder fordeling av goder, er denne staten hierarkisk og patriarkalsk i kjernen: den har strenge lover og ekstremt harde straffer for mindre lovbrudd, som for eksempel slaveri for tyveri. I tillegg er den udemokratisk: den styres av autoriteten til uvalgte, vise, eldre menn – man kan si, et råd av filosofkonger.

Dette reiser minst to tydelige problemer angående utopisme som er relevante for å bestemme dens rolle i sosiale bevegelser. Det vil si, hvis utopister vil forsøke å realisere ideene sine og søker å endre samfunnet til det bedre, må vi forsikre oss om at disse ideene ikke bare er gjennomførbare, men også at de faktisk er ønskelige. Dette peker på både de negative og de positive rollene utopiske ideer har i, og i forhold til, sosiale bevegelser. Jeg vil begynne med å fokusere på de negative sidene.

Utopiers negative rolle

Når vi fokuserer på den mulige negative rollen utopisme kan spille i sosiale bevegelser bør vi begynne med å reflektere over spørsmålet om ønskelighet.

Tilhengerne av en utopi søker vanligvis ikke bare en liten modifikasjon av den eksisterende tilstanden, men en altomfattende endring; en helt annen orden som benekter at den orden vi har er gitt. Utopi viser vanligvis til veldig ønskelige eller perfekte former for sosial sameksistens, så vel som perfekte individuelle liv, som «paradis på jord», «et land flytende med melk og honning», eller «de velsignedes øy». Men hvis vi likestiller ideen om utopi med noe ideelt, ferdigstilt og komplett, bør utopier skilles fra andre konsepter som håp, optimisme, eller søken etter fremskritt. I stedet forutsetter utopisk tanke en fast og bestemt motstand mot den eksisterende ordenen, samt et brudd med kontinuitet. Det er derfor ofte en egenskap hos tilhengere av en utopi at de sikter å «hoppe over» fra nåtiden til den ideelle tilstanden – enten på en øy, som More gjorde, eller gjennom revolusjon og apokalypse.⁵

Men her kan vi finne en første negativ rolle for utopisme når det kommer til sosiale bevegelser. Den amerikanske filosofen Richard Rorty peker på risikoen ved å binde seg for mye til utopiske tanker og skissere en plan for en fremtidig sosial orden og hvordan man virkeliggjør den.⁶ Vanligvis er ikke utopiske ideer reformistiske prosjekt – et som har til hensikt å bare forbedre eksisterende samfunnsforhold – men et absolutistisk prosjekt som forsøker å erstatte nåværende strukturer med andre som angivelig garanterer en ubetinget god virkelighet, heller enn med strukturer som bare er litt bedre.

I denne forstanden er utopisten en som utfordrer status quo til fordel for en sosial orden som ennå ikke har kommet, som og nekter å inngå kompromisser i jakten på idealer. I den forstand åpner utopisme en dør for en romantiserende politikk, selvrefererende handlinger og avantgardisme. Dette er grunnen til at Rorty kritiserer tendensen til å samle bevegelser rundt et mål utenfor synsvidde, plassert ved den fjerne enden av en rettferdighetskamp. Men dette har resultert i at «det beste» har blitt fienden av «det bedre». Han hevder at en betydelig mengde intellektuell og åndelig energi har blitt bortkastet; energi som kunne ha vært mer effektivt rettet mot kampanjer fokusert på konkrete sosiale problemer. Her finner vi en kritikk som fokuserer på et iboende problem ved utopiske tanker: det vi kan kalle dens «perfeksjonisme». Ingenting er godt nok med mindre det er perfekt - med mindre det samsvarer med den skisserte endringen til det bedre som foreslått av ledere av en bevegelse eller partiorganisasjon.

Denne kritikken viser at det å sette utopiske ideer ut i praksis—gjennom protestmobiliseringer eller på annet vis – kan være mer problematisk enn først antatt. Faktisk viser det at vi må være forsiktige med konsepter av utopi, forstått som en enkelt fremtidig tilstand, ett samfunnsprosjekt assosiert med potensialet til én kollektiv enkelthet, én universell klasse som er ment å realisere denne utopiske tilstanden. Utopister ser ut til å alltid stå overfor dilemmaer når de forsøker å flytte drømmene sine til virkeligheten  – hvordan skal man realisere sin visjon? Hva med motstand? Hva om forskjellige ideer og prinsipper for utopier er i konflikt, og hva er rollen til en utopi under forholdene av rimelig pluralisme, forskjellenes politikk, og mangfoldige livsformer og deres verdi for samfunnet? Er ens visjon om en bedre framtid faktisk forenlig med et behov for å tvinge frem den visjonen?

Kort sagt: Selv om vi har tiltalende ideer om høyst ønskelige former for en fremtidig samfunnsorden, krever streben etter å oppnå en angivelig perfekt tilstand av et godt samfunn at vi gjør mye normativt arbeid. Dette arbeidet tvinger oss til å tenke nøye gjennom med alle de berørte  – i stedet for å tvinge frem egne utopiske ideer  – om hvilke typer fremtidige institusjonelle ordninger og strukturer vi faktisk ønsker, og hvorfor. Det krever at vi nøye overveier hvilke typer fremtidige endringer vi ønsker å sette i gang, som vi ønsker sammen, og å støtte bare de som virkeliggjør de demokratiske prinsippene til en mer rettferdig, bedre, inkluderende verden  – en verden som er følsom og oppmerksom på forskjellene som finnes. For å gjøre det, bør vi strebe etter å forstå hva sosiale bevegelsers utopier (bør) motsatte seg og ønske å bryte ned, i tillegg til hva de (bør) søke å realisere. Dette normative arbeidet kan ikke erstattes av oppfordringer om én utopi som et idealisert mål i seg selv.

LES OGSÅ: PLATONS STAT: EN UTOPI?

La oss anta at vi har løst spørsmålet om ønskelighet. Hva med mulige begrensninger som forhindrer realiseringen av ens visjon? Det er spørsmålet om gjennomførbarhet, et av de eldste og mest debatterte problemene knyttet til utopisme. Det meste av den moderne debatten om styrker og svakheter ved utopisme kan spores tilbake til 1800-tallets debatt om løsninger for det såkalte sosiale spørsmålet, etter at industrialiseringen hadde revet i stykker samfunnets strukturer. I den sammenhengen fremmet Robert Owen i England, samt Charles Fourier og Henri Saint-Simon i Frankrike visjonen om et bedre samfunn gjennom etablering av samfunn og nye typer kooperativer. 

Deres utopiske forslag var å endre samfunnet som et hele til det bedre gjennom summen av mange lokale mikro-utopier. Dette inkluderte ikke bare nye former for arbeidsorganisasjon eller måter å dele goder på, eller omsorg og utdanning av barn og ungdom, men også arkitektoniske design av bygninger og andre saker: visjoner om en ny sosial orden inspirert av små, eksperimentelle samfunn. Imidlertid var de største kritikerne av disse forsøkene på lokal utopisk praksis på den tiden Karl Marx og Friedrich Engels, som kraftfullt kritiserte at en kommunitaristisk tilnærming ikke ville vært gjennomførbar for å løse problemene forårsaket av industrialiseringen, og diskrediterte Owen, Fourier, Simon og andre som såkalte «utopiske sosialister».⁷

Marx og andre med ham rettet oppmerksomheten mot problemet i at det å forestille seg reelle utopier betyr å foreslå levedyktige alternativer til eksisterende institusjoner og deres problemer. Samtidig banet de også vei for hvordan vi nå ofte bruker begrepet utopia, nemlig som et synonym for noe urealistisk, naivt, dogmatisk eller som et rent illusjonært tankeeksperiment. I den forstand brukes utopia som et negativt, ofte respektløst og dømmende, begrep som stempler ideer om fremtidige samfunnsstrukturer og relasjoner som ren ønsketenkning. Uavhengig av om disse anklagene er berettigede eller ikke betyr det at selv om en bevegelses utopiske visjon om fremtiden kan være ønskelig, så kan andre fortsatt se den som utilfredsstillende hvis den ikke samtidig anses som en gjennomførbar måte å løse større samfunnsmessige problemer.

Å vurdere gjennomførbarheten til en bevegelses utopi er en todelt utfordring. Det er et problem dypt knyttet til spørsmålet om praktisk anvendelse av et utopisk prosjekt; et som peker mot en annen negativ rolle av utopi, ikke nødvendigvis innad, men i å håndtere sosiale bevegelser i offentligheten. Tenk over følgende tilfeller: Under den franske revolusjonen i 1789 insisterte monarkister på at det var umulig å etablere en republikk i et så stort land som Frankrike og kalte tilhengere av en republikk for utopister. Eller et annet tilfelle: Kravene fra aktivister på 1800-tallet om å avskaffe slaveriet i USA ble vanligvis møtt med avvisning i samtiden. Aktivistene – ofte ofrene for slaverisystemet – ble anklaget for å ønske å undergrave økonomisk velstand og rive opp den sosiale strukturen. Mange eksempler kan legges til.

Disse tilfellene avslører et historisk mønster i offentligheten om å tie, avvise og diskvalifisere sosiale bevegelseskamper ved å benekte gjennomførbarheten til deres faktiske eller antatte utopiske ideer; Ved å vurdere deres krav og politiske forslag mot bakgrunnen av deres antatte institusjonelle anvendbarhet og funksjonelle bærekraft. Til en viss grad antyder dette at bevegelser er verdige støtte bare hvis de foreslår passende løsninger på uløste problemer. Selv om det utvilsomt ville være ønskelig at sosiale bevegelser adresserte problemer og samtidig foreslo tiltak for å fikse dem (noe de ofte forsøker), er det allikevel feil å argumentere for at dette bør være deres hovedoppgave. Dette kriteriet kan altfor lett brukes – og har kontinuerlig blitt brukt – til å delegitimere slike bevegelser, ved for eksempel offentlig å ramme inn aktivister som naive personer som ikke forstår politikk og hvis forslag er upraktiske, og dermed nedverdige aktivister som rene «drømmere», mens kritikerne fremstilles som påståtte «realister».

Men uavhengig av gjennomførbarheten til deres faktiske eller antatte utopiske ideer: Hvis vi tar hensyn til forestillingen om at sosiale bevegelser ofte bygger på offerstatus og involverer nettverk av de som deler opplevelser av urettferdighet, kunne kravet om at bevegelser bare er verdige støtte hvis deres forslag er institusjonelt gjennomførbare og funksjonelt bærekraftige, ses på som en ytterligere urettferdighet mot de som prøver å heve sine stemmer og skifte offentlighetens oppmerksomhet mot ignorerte problemer som må adresseres politisk. 

LES OGSÅ: OM ÖAR OCH UTOPIER

Et slikt krav kan forårsake det Miranda Fricker kaller epistemisk urettferdighet, ettersom det kan stilne nødvendig sosial kritikk med unnskyldninger om at de foreslåtte løsningene er umulige å implementere.⁸ Men dette fratar demonstranter deres agentur til offentlig å gi uttrykk for berettigede klager. Debatten om gjennomførbarhet plasserer demonstranter i en ond sirkel, hvor de kjemper både mot urettferdigheten de har opplevd og mot offentlighetens inntrykk av at de ikke er seriøse og kunnskapsrike politiske aktører, men drømmere eller «utopister». På den måten har utopi-begrepet hatt, og fortsetter å ha, en negativ rolle i historien om å håndtere sosiale bevegelser i vår offentlige diskurs.

Positive roller for utopisme

Tenk igjen på eksemplene med de franske revolusjonærene og de amerikanske abolisjonistene og det faktum at deres ambisjoner nå er en sosial realitet. Man kan si at deres verdier og ideer om hvordan man skal organisere samfunnet har blitt «sunn fornuft.» Derfor ser det ut til at det sentrale poenget ikke er spørsmålet om en bevegelses utopiske ide er gjennomførbar, men snarere at de fleste mennesker er ute av stand til å forestille seg implementeringen av den. Eller kanskje at selv om det ikke er mulig å implementere et slikt prosjekt under dagens sosiale forhold, betyr ikke dette at det fremdeles vil være tilfeller under andre historiske eller strukturelle situasjoner. Dette reiser spørsmålet: Er bevegelsers utopier ofte forut for sin tid? I deres utforming virker det ikke som at noen stor ide eller visjon som bevegelser fremmer er klar til å bli implementert eller realisert. Retrospektivt har imidlertid mange ideer som faktisk eller angivelig var utopiske gradvis flyttet debatter, flyttet grensene for offentlig debatt; eller i moderne termer, flyttet den utopiske ideen Overton-vinduet. Muligheten for å bli forankret i offentlig bevissthet bør ses som den første seieren til en utopisk ide.

Og her må vi notere en positiv rolle for utopisk tenkning i sosiale bevegelser. Utopisme, uttrykt i deres protest, enten det er implisitt eller eksplisitt, kan fornye offentlig diskurs, revitalisere demokratiet, eller fungere som en inspirasjon for samtidens kritiske politiske og sosiale tenkning. Faktisk kan bevegelsers bidrag forstås som mer enn å varsle offentligheten og være «seismografer» som bidrar med kunnskap om tiltagende problemer. De bidrar også til å skape en generell offentlig bevissthet om at en eksisterende sosial orden ikke er gitt en gang for alle, men at den er skapt og kan endres av sosiale aktører. 

Denne typen bevissthet, bare på grunn av dens tilstedeværelse i offentlig debatt, kan utøve en enorm innflytelse på historien. I denne forstand er en positiv rolle for utopi i sosiale bevegelser – og her refererer jeg til Sally Haslanger – at aktivister ofte opptrer som såkalte samfunnsmessige mulighetsagenter.⁹ De viser at sosiale strukturer ikke er «naturlige ordener,» og at fremtiden til sosiale strukturer i stedet er en arena for konkurranse mellom ideer, interesser og verdier. De minner oss om at sosiale relasjoner og institusjoner – våre normative menneskeskapte samfunn – er modifiserbare gjennom kritisk praksis og tanker. Bevisstheten om muligheten for en annen sosial orden har alltid vært en av de første og fremste revolusjonære menneskelige tanker. I denne forstand er utopisme i bevegelser sett mer som en sosial funksjon enn som en visjon atskilt fra samfunnet.¹⁰

I tillegg ønsker jeg å fremheve en annen positiv rolle som utopi har i bevegelser. «Utopi» kan forstås både som en type idé og som et sett med spesielle praksiser – et sett med lokale, utopiske praksiser. I kontrast til de formene for utopisk tankegang som tidligere ble beskrevet som helhetlige – tanker om hvordan hele samfunnet som helhet burde se ut, basert på en idealmodell – er utopiske praksiser små og midlertidige felles handlinger som på en eller annen måte bruker et utopisk bilde de ønsker. Som vi har sett med hensyn til «Utopiske Sosialister», har en vanlig form for å sette en visjon ut i livet vært å skape et mindre samfunn. 

Men utopiske praksiser finner sted på mange forskjellige måter, fra forestillinger og sammenkomster til masseprotester. Og det viktigste for disse praksisene er deltakernes vektlegging av arbeid, organisering, relasjoner seg imellom, og å leve et liv basert på delte verdier eller et felles avtalt formål. Ta Occupy Wall Street-bevegelsen i New York som et samtids eksempel på utopisk praksis. De beskrev seg selv som «en øvelse i direkte demokrati.» Deres mål var å motvirke mistilliten til valgte representanter ved å skape et mikrokosmos med ekte demokrati. Ved å avvise den tradisjonelle representasjonsmodellen, integrerte Occupy inkluderende politisk deltakelse og prinsipper om likhet i deres praksiser, noe som reflekterte idealene de ønsket å se i nåværende institusjoner.¹¹

LES OGSÅ: KREVER UTOPIENE PERFEKTE MENNESKER?

Hva kan vi lære av dette eksemplet om den positive rollen utopi har i sosiale bevegelser? For å bli kalt utopisk må en bevegelse uttrykke, for det første, en avvisning av en eksisterende sosial orden. For det andre må den uttrykke, om ikke en klar oppfatning av hvordan en annen verden kan se ut, i det minste ideen om at andre former for sosiale relasjoner og strukturer er mulige og ønskelige. For det tredje må bevegelsens praksiser være et forsøk på å skape, her og nå, minst noen av egenskapene til denne utopiske ideen i håp om å spre det til resten av samfunnet. 

I den forstand kan utopisk praksis i sosiale bevegelser sees som en form for organisering som streber etter å reflektere det samfunnet man kjemper for, med mål om å legemliggjøre kulturene, beslutningsprosessene og holdningene som er det ultimate målet. Dette er en form for ikke-konsekvensialistisk, noen vil si prefigurativ handling, hvor midler og former er ment å matche ønskede mål og normer; en grasrotpolitikk som søker å innføre strukturene og relasjonene til et forestilt fremtidig samfunn. Videre kan utopiske praksiser i sosiale bevegelser ha en vital iboende verdi for deres deltagere, og tilby former for sivilt vennskap, solidaritet, kameratskap, og en ny følelse av politisk byråkrati for de som bærer byrden av fratagelse av stemmeretten og en ofte tilknyttet sosiale eksklusjon og mangel på respekt.¹²

Det jeg har vist så langt er at det finnes en rekke negative og positive roller for utopisme i, og relatert til, sosiale bevegelser. Denne oversikten over utopisk tankegang og praksis, og de negative og positive rollene de spiller i bevegelser, er på ingen måte uttømmende. Men den bidrar til å besvare kjernespørsmålet i debatten om utopismens rolle i bevegelser: Hva bør være utopiers rolle i sosiale bevegelser?

Bevegelser, kritikk og utopi

I stedet for å fremme utformingen av en ny og ideell samfunnsmodell som hovedoppgaven for demonstranter,¹³ sier jeg at vi bør konsentrere oss om de positive funksjonene til utopisk praksis som tidligere beskrevet. Faktisk er bevegelsers evne til å vitalisere offentlig diskurs, til å avnaturalisere «gitte» strukturer, til å flytte offentlighetens oppmerksomhet til økende problemer og negative samfunnstrender, samt å tilby eksperimentelle, fellesskapsbaserte ressurser for å oppnå tillit, makt og håp - ofte glemte evner - siden vi for raskt fokuserer på om bevegelser genererer suksess og har positive politiske innvirkninger. Men å motstå urettferdighet er en rotete virksomhet, og det er enda mer rotete å tilby tilstrekkelige løsninger for årsakene til urettferdighet. Derfor foreslår jeg å foreslå en mindre krevende rolle til utopismen. Jeg ser nemlig på utopisk tankegang og praksis som en inkrementell, skjønt kun komplementær, del av de positive kravene til sosiale bevegelser om hvordan man skal løse urettferdighet.

En bevegelses protester er faktisk grunnlagt på dyp kollektiv debatt for å adressere og tolke urettferdighet, så vel som på kollektive prosesser med eksperimentell læring i forsøk på å løse relaterte problemer med sameksistens.¹⁴ Utover det man kan kalle disse rasjonelle forsøkene på å takle problemene i fellesskap, engasjerer bevegelser seg også i det min kanadiske kollega Max Haivan kaller radikal fantasi,¹⁵ det vil si å projisere oss selv utover vårt eget umiddelbare sosiale rom og tid, noe som tillater oss å forestille oss en bedre fremtid, både individuelt og kollektivt. Ved å trekke på fantasikraften engasjerer sosiale bevegelser seg i å omforme strukturen på vårt gitte gitt billedspråk og narrativer om en sosial orden. 

Og denne kapasiteten i fantasifull, utopisk tenkning komplementerer en sosial bevegelses positive påstander ved å bidra med nye bilder, ideer, historier og uvanlige perspektiver til debatter og læringsprosesser om hvordan man skal overkomme urettferdighet i fremtiden. Utopisme uttrykt i bevegelser forstått på denne måten forteller oss ikke nødvendigvis hvordan en perfekt verden ser ut, men slik tenkning bør ses som en måte å merke urettferdighet på og tilby ressurser for å reagere mot den, samt til å tenne vår fantasi og framprovosere håpet om at «en annen verden er mulig». Bare av den grunn er konseptet om en fremtidig, bedre tilstand verdt å holde vedlike og bruke innad i bevegelser. 

Men dette er forskjellig fra en oppfatning av utopia som en storslått fortelling om et singulært idealsamfunn, og å likestille konseptet med noe som er perfekt og ferdigstilt. I stedet er denne utopiske tenkningen og praksisen, og dens underliggende radikale fantasi, en del av den positive kravfremstillingen og kollektive overveielser for å finne løsninger for å eliminere «konkrete onder» og «problemer i den virkelige verden» – et utopikonsept som følger delvis etter endringer gjennomført av lokale, engasjerte og langsiktige kamper av sosiale bevegelser og det beundringsverdige daglige arbeidet til aktivister på bakken rundt om i verden.

Men å definere rollen til utopia i sosiale bevegelser på denne måten kommer med en pris; man kan til slutt si, med henvisning til Seyla Benhabib: «Such utopia is no longer utopian, for it is not a mere beyond. It is the negation of the existent in the name of a future that bursts open the possibilities of the present.»¹⁶    

Noter

1. Renault, Emmanuel. 2019. The Experience of Injustice: A Theory of Recognition. Columbia University Press.
2. Tilly, Charles, and Tarrow, Sidney. 2015. Contentious politics. Oxford University Press.
3. Delmas, Candice. 2018. A duty to resist: When disobedience should be uncivil. Oxford University Press.
4. More, Thomas. 1967. "Utopia". Translated by John P. Dolan, In: James J. Greene and John P. Dolan. The Essential Thomas More. New York.
5. Sargent, Lyman Tower. 2010. Utopianism: A very short introduction. OUP Oxford.
6. Rorty, Richard. 2007. Campaigns and Movements. In Dissent, 60.
7. Marx, Karl and Engels, Friedrich. 2002. Manifest der Kommunistischen Partei [Manifesto]. Chapter III. Stuttgart: Reclam, 52 ff.
8. Fricker, Miranda. 2007. Epistemic Injustice: Power and the Ethics of Knowing. Oxford University Press.
9. Haslanger, Sally. Forthcoming. Agents of Possibility: The Complexity of Social Change (The 2023 Benjamin Lectures at the Center for Social Critique, Berlin). Under contract with Suhrkamp Verlag. Berlin.
10. Moody-Adams, Michele. 2022. Making space for justice: Social movements, collective imagination, and political hope. Columbia University Press.
11. Occupy Wall Street. 2011. "What is Occupy Wall Street?". Occupy Wall Street, Ithaca General Assembly.
12. Honneth, Axel. [1992] 2012. Kampf um Anerkennung, Zur moralischen Grammatik sozialer Konflikte. Frankfurt am Main: Suhrkamp. [1995. The struggle for recognition, The Moral Grammar of Social Conflicts. Translated by Joel Anderson. Cambridge: MIT Press].
13. Paris, William. 2022. “Crisis Consciousness, Utopian Consciousness, and the Struggle for Racial Justice”. Puncta, 5(4), 144-166.
14. Medina, José. 2023. The Epistemology of protest: Silencing, epistemic activism, and the communicative life of resistance. Oxford University Press.
15. Khasnabish, D. A., & Haiven, M. 2014. The radical imagination: Social movement research in the age of austerity. Bloomsbury Publishing.
16. Benhabib, Seyla. 1986. Critique, norm, and utopia: A study of the foundations of critical theory. Columbia University Press, 353.