KREVER UTOPIENE PERFEKTE MENNESKER?
Utopier kritiseres ofte for å beskrive samfunn med perfekte mennesker. Jeg har lest en av de siste femti års mest sentrale feministiske utopier, Marge Piercys roman Kvinne ved tidens rand fra 1976, i lys av denne kritikken. Kan utopier inneholde noe annet enn perfekte mennesker?
Hva er egentlig utopier? Som utopiforsker mener jeg med utopi «en beskrivelse av et godt eller fullkomment samfunn, eller den form for samfunn et individ eller en gruppe lengter etter eller forsøker å realisere». Litterære utopier er romaner «som gir en detaljert og konkret beskrivelse av et tenkt samfunn, med vekt på de sosiale mekanismer og strukturer som gir det gode samfunnet dets egenart».1
I dagligtale og media brukes ordet utopi hyppig på en annen måte, slik Norsk ordbok definerer det: «Tenkt lykketilstand; ugjennomførlig tanke eller plan».2 Ofte kobles forståelsen av utopier som ugjennomførlige til deres påstått naive oppfatning av menneskets natur. I en internasjonalt kjent oppslagsbok om politiske ideer lærer vi at utopier brukes som betegnelse på beskrivelser av det gode samfunn, «som oftest med en implisitt kritikk om at en ‘utopi’ må idealisere menneskets natur».3 Denne typen kritikk finner vi også mer eksplisitt i en rekke omtaler av utopier: Filosofiprofessor Lars Fredrik Svendsen mener utopier, som beskrivelser av perfekte samfunn, «forutsetter perfekte mennesker», og ikke gir «rom for virkelige mennesker av kjøtt og blod, for mennesker som oss».4 Professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet skrev ved 500 års jubileet for publiseringen av Thomas Mores Utopia: «Det sentrale ved den vestlege utopismen er trua på at mennesket kan forbetrast i det uendelege, berre samfunnshindringar vert avskaffa.»5
Dersom det er slik at utopiene perfeksjonerer sine innbyggere i samklang med samfunnets overordnede verdier og idealer, er det grunn til å tro at de har en ganske ensartet befolkning. Sosiologen og fredsforskeren Johan Galtung er inne på dette i sin selvbiografi. I forbindelse med et konferansebidrag om normativ framtidsforskning erfarte han at «de visjoner jeg satte meg inn i, utopiene til Platon, jesuittene i Paraguay, Thomas Moore (sic) – alle hadde én ting til felles: én oppskrift, sko av størrelse 40 til alle». Han skriver at de var «basert på den samme manglende respekt for menneskets mangfold», inkludert hvordan vi kan endre oss i løpet av livet.6 Gjelder dette også utopier skrevet lenge etter at Thomas More definerte sjangeren med Utopia i 1516?
Stemmer det at utopiene idealiserer menneskets natur ved å beskrive mennesker som er «perfekte», eller på vei til å bli det? Med ordene menneskets natur tilkjennegis ofte en oppfatning av menneskets atferd som natur, og dermed lite foranderlig. Hvor formbare og fleksible er utopienes innbyggere? Sosialiseres de systematisk til å bli konforme og «gode» i tråd med utopiens idealer ved metoder som innebærer totalitære trusler mot deres individuelle frihet? Eller er det snarere slik at de i mye større grad får utviklet og utfoldet sine gode egenskaper når utopien har befridd dem fra det gamle samfunnets knugende bånd og begrensninger?
Kanskje sjangeren er bedre enn sitt rykte, og inneholder tekster vi kunne lære noe av? Hvis vi avfeier den som intellektuelt og politisk ufruktbar på grunn av overdrevne eller misvisende generaliseringer, ofte basert på eldre utopier, kan vi gå glipp av impulser til å tenke nytt og kritisk om vårt eget samfunn og måten vi lever på. I en situasjon der naturtap og klimaendringer stiller store krav til samfunnsmessig endring og nytenkning, har vi ikke råd til det. I litterære utopier har mye politisk tenkning blitt utviklet, formidlet, vurdert og diskutert i en form som har gjort den tilgjengelig for et bredt publikum. Denne sjangeren har gitt rom for fantasifulle spekulasjoner og intellektuelle eksperimenter på befriende avstand fra dagspolitikkens krav om kortsiktig velgerappell og realiserbarhet.
En feministisk utopi
Siden utopienes historie er lang og mangfoldig, er det vanskelig å si noe generelt og fyllestgjørende om deres framstilling av menneskets natur, og lett å la seg forføre av besnærende generaliseringer. Med håp om å motvirke dette, skal jeg i denne artikkelen analysere forståelsen av menneskets natur i Marge Piercys roman Kvinne ved tidens rand fra 1976. Den omtales av utopiforskere som et betydningsfullt bidrag til «utopienes renessanse på 1970-tallet».7
Valget av en feministisk utopi er i tråd med det som har vært en av hovedstrømmene i utopilitteraturen fra 1970-tallet og fram til i dag, med Charlotte Perkins Gilmans Kvinneland, først publisert som føljetong i 1915, som en av denne tradisjonens fremste mødre.8 Det er nærliggende å undersøke framstillingen av menneskets natur i utopier der intime mellommenneskelige relasjoner er forandret. I mange feministiske utopier betraktes noe tilsynelatende så naturgitt som vårt seksuelle begjær som samfunnsmessig formet og foranderlig. Dersom påstandene om at utopiene befolkes av mennesker som er radikalt annerledes og bedre enn oss har noe for seg, burde dette i høy grad vise seg her.
Det er altså en roman som skal analyseres, og den må leses med blikk for detaljer. Hvordan tenker, føler og handler menneskene i denne utopien? Hvordan omgås de hverandre i hverdagsliv og politikk, kjærlighets- og arbeidsliv? Hvordan forholder de seg til sin egen biologiske natur, sin fysiske og psykiske helse? Sannhetsgehalten i utopikritikernes generaliseringer skal etterprøves ved nærlesing og en sta insistering på at «djevelen er i detaljene». Kanskje menneskene i denne utopien (og flere andre utopier) ikke er så perfekte og homogene? Dersom de ikke er så fundamentalt annerledes enn oss, og ikke har blitt forandret ved bruk av uakseptable metoder, kan vi jo som lesere prøve å gå inn i en dialog med dem – og kanskje la dem inspirere oss, eller lære oss noe?
Kvinne ved tidens rand
Marge Piercy, født i 1936, vokste opp i et arbeiderklassemiljø i Detroit og studerte litteratur i Chicago. Hun ble tidlig politisk aktiv på den sosialistiske og feministiske venstresiden. Da Kvinne ved tidens rand ble utgitt i 1976, hadde hun flere romaner og diktsamlinger bak seg. I denne romanen dukker mye av det sene 1960-tallets motkultur opp – med en feministisk vri.9 Det dreier seg blant annet om profesjons- og teknologikritikk, alternativer til den tradisjonelle kjernefamilien, anarkistiske og økopolitiske ideer.
Piercy følger opp 1960-tallets psykiatrikritikk, som ikke minst ble kjent gjennom Ken Keseys (langt fra feministiske) roman Gjøkereiret fra 1962.10 I Kvinne ved tidens rand møter vi Connie Ramos, tvangsinnlagt pasient på en psykiatrisk institusjon. Hun tvinges til å ta sløvende piller og gjøres til gjenstand for et eksperimentelt inngrep i hjernen. Hun mister sin personlige autonomi og sitt privatliv gjennom institusjonens strenge rutiner og systematiske disiplinering. Som pasient blir hun et umyndiggjort objekt for den medisinske profesjonsmakt.
Fra psykiatriens fangenskap oppnår Connie kontakt med Luciente, som kommer fra et framtidig utopisk samfunn. Kontakten med dette samfunnet er sårbar, avhengig av at Connie trer inn i en mottagelig sinnstilstand. Utopiens eksistens er prekær, avhengig av at både framtidens og nåtidens mennesker kjemper for den. Revolusjonen som ledet fram til det utopiske samfunnet Mattapoisett, ble ikke gjennomført av tøffinger med store ord, men av aktivister som utarbeidet nye måter å produsere og kjøpe mat på, forandret barneoppdragelsen eller nektet å betale husleien.11 Hverdagslivet står i sentrum i denne, som i så mange andre utopier. De politiske beslutningsprosessene i Mattapoisett er forankret i lokalsamfunnene og arbeidsplassene. Det desentraliserte og egalitære samfunnet styres nedenifra.
Innbyggerne i Mattapoisett har et rikt språk for følelser. Noe av det første Luciente forteller Connie, er at språket hun har vokst opp med, preges av en mangel på ord for mentale tilstander, evner og handlinger. Connies følsomhet gjør at hun kan kommunisere med det utopiske samfunnet. At hun er så emosjonell, har bidratt til hennes marginalisering og status som psykisk syk i den verden hun lever i, mens Luciente forteller at «i vår kultur ville du vært høyt beundret».12 At utopien gir større rom for mangfold, gjelder også menneskenes kropper. De kan være både tynne, små og store – og pene.13 De plages ikke av våre mediers mas om «sommerkroppen» og den reduksjonen av menneskelig mangfold dette kan innebære.
Luciente er Connies følgesvenn inn i det utopiske samfunnet. Connie tror først, i likhet med meg som leser, at Luciente er en mann. Ikke bare fordi mye kroppsarbeid har gitt henne større muskler enn kvinnene hun kjenner fra sin egen tid. Det er vel så mye på grunn av det selvsikre kroppsspråket hun forbinder med menn: «Når Luciente satte seg, tok hun opp mer plass enn kvinner ellers gjorde. Hun satt på huk, hun slanget seg, hun spradet uten i det hele tatt å ofre en tanke på hvordan kroppen hennes tok seg ut.»14 Det er sikkert mange kvinner i dagens Norge som skulle ønske det var like selvfølgelig for dem å kunne oppføre seg sånn. Men betyr det at Luciente er perfekt?
Frigjøring fra kjønnsroller og biologiske bånd
Måten barn kommer til verden på, er den mest radikale endringen knyttet til menneskets natur i Mattapoisett. Barn fødes ikke lenger av en kvinne som har båret dem fram i sin livmor, men kollektivt og teknologisk. Connies mage vrenger seg når hun får se fostre flyte rundt i en stor tank, der de utvikler seg nesten ferdige til «fødselen».15
Alle er genetisk forskjellige, men det er ingen genetiske bånd mellom dem og «foreldrene». Fordi genene fra ulike grupper av innbyggerne blandes, forsvinner grunnlaget for rasisme. Det er derimot vedtatt å holde fast ved ulike kulturelle identiteter og å «framavle en stor andel mørkere folk». Derfor «finnes det svarte irer og svarte italienere og svarte kinesere».16 Det er dermed ikke lenger noen synlige markører av kulturell tilhørighet, andre kan ikke etter et raskt blikk plassere deg i en bestemt kategori og behandle deg deretter. Menneskene bestemmer selv om de som voksne vil fortsette å høre til i den kulturen de ble «født» inn i, eller velge en annen kulturell tilhørighet.
Spedbarna blir tildelt tre mødre, som også kan være menn. Piercy beskriver familier som er kjønnsnøytrale hva fordelingen av arbeidsoppgaver og funksjoner angår, men konflikter forekommer fortsatt. For å unngå at barna blir «utsatt for elskovstretter», er mødrene sjelden kjærester.17 Barna settes fri fra foreldrene allerede som 12-åringer, og andre enn mødrene bidrar til å ta vare på barna fordi de «er alles arvinger, alles anliggende, alles framtid».18 Både utopikritikeren Friedemann Richert19 og utopihistorikeren Richard Saage20 betrakter det som et høyst problematisk inngrep i menneskenes privatliv at lokalsamfunnet er med på å bestemme hvem som blir barnas mødre. I valget av dem som skal oppdra barna, ligger det utvilsomt en mulighet for ensretting. Saage kommenterer dette ved å peke på at Kvinne ved tidens rand med fordel kan leses som et tankevekkende eksperiment snarere enn en fullendt utopi fri for problematiske elementer.
Et av de heftigste politiske stridsspørsmålene i Mattapoisett er om menneskearten bør forbedres genetisk. Vår guide til utopien, Luciente, er motstander av dette: «Vi tror ikke at det går an å vite noe objektivt om hvordan folk bør bli.» Derfor har de hittil nøyd seg med å bruke sin genteknologiske kompetanse til å redusere «misdannelser og gener som er ekstra mottakelige for sjukdommer».21 Her bryter de klart med Hagtvets oppfatning av at «trua på at mennesket kan forbetrast i det uendelege» er det sentrale i vestens utopisme, og er nettopp på vakt mot faren for ensretting.
Mangfold og fleksibilitet
Menneskene i Mattapoisett i året 2137 er klart forskjellige fra menneskene i 1970-tallets New York. Kjønn er ikke lenger en grunnleggende sosial kategori som alle deles inn etter og plasseres i. Mens det hos oss nå føres heftige debatter om friheten til å velge hvilket kjønn en skal kategoriseres som, dreier denne utopien seg om frigjøring fra sosial og kulturell klassifisering på grunnlag av kjønn. Med tanke på den marxistiske utopi om det klasseløse samfunn, kunne Piercys utopi (med fare for å bli misforstått) karakteriseres som et «kjønnsløst» samfunn. Forskjeller mellom kvinner og menn er generelt ubetydelige, og språket er endret i tråd med denne endringen. Menneskene omtales ikke med pronomene han eller hun, men som hen. Det er utbredt å ha flere forskjellige seksuelle relasjoner samtidig, med det er også helt greit å ikke være interessert i sex.22 Kanskje lettere enn i vårt samfunn, der nettaviser og andre medier stadig forer oss med tekst og bilder om all den spennende sexen «alle andre» tilsynelatende stadig har?
I Kvinne ved tidens rand møter vi en rekke særegne individer. Med Saages ord er de «utpregede individualiteter».23 Deres individuelle identitet er imidlertid ikke fastlagt en gang for alle, den er snarere under dynamisk utvikling. Innbyggerne i Mattapoisett kan skifte navn når de selv har lyst til det, flere ganger i løpet av livet. De bruker bare fornavn, og har ikke noe personnummer som låser dem fast til en bestemt identitet. De unge velger selv sine navn.24 Dette gir dem god anledning til å endre seg i løpet av livet, til forskjell fra Galtungs oppsummering av de eldre utopiene han leste. Et nytt navn kan signalisere et brudd med fortiden og fortelle noe vesentlig om hvem og hva de vil være i neste fase av livet. De kan lettere enn oss kvitte seg med skjemmende CV-er og starte på nytt med blanke ark. Med tanke på den målbevisste og langsiktige personlige merkevarebyggingen vi ser stadig mer av i vårt eget samfunn, og kanskje føler oss presset til å være med på, kan vel dette virke ganske tiltalende?
Selv om menneskene beskrives som selvstendige individer, er forholdet mellom individuell autonomi og sosialt fellesskap neppe helt avklart i denne utopien. Det kan synes som om Piercy vil ha både i pose og sekk, noe som ikke er så enkelt. Richert peker på at den utstrakte friheten til å skifte navn vanskelig lar seg kombinere med stabile og forpliktende sosiale relasjoner.25
Det er rom for store forskjeller i personlighet og livsstil i Mattapoisett. Denne romsligheten er likevel ikke uten grenser, blir Connie fortalt: «Vi respekterer annerledes styrke. Ikke svakhet.»26 Som eksempel på dette nevnes sterk sjenanse. Latskap tolereres ikke i dette egalitære samfunnet. Å sluntre unna arbeid og andre plikter er usolidarisk, og kan føre til utvisning fra det lokalsamfunnet en lever i.27 Det finnes med andre ord ikke bare perfekte mennesker der.
Mennesker av kjøtt og blod, på godt og vondt
Også i det utopiske samfunnet forekommer sjalusi. Noen misunner andre som har evner de selv har mindre av.28 Sjalusi knyttet til kjærlighet og sex er langt fra forsvunnet. Menneskene skammer seg ikke over at de har denne følelsen, men betrakter den som noe som kan bearbeides i en form for selvorganisert gruppeterapi.29 Innbyggerne i Mattapoisett vil gjerne bli beundret og få oppmerksomhet.30 Konkurranse forekommer, men mest som «pynt», «noe som hører til idrett, leik, kamp», poesifestivaler eller karneval. Livets nødvendigheter, som å skaffe mat, samarbeider de derimot om.31 Mennesker kan fortsatt bli aggressive, men voldshandlinger og drap skjer sjeldnere enn i det gamle samfunnet.
Til forskjell fra hva Svendsen hevder om utopiene generelt, er menneskene altså ikke perfekte i denne utopien, heller ikke så radikalt annerledes enn oss. Deres potensialer utvikles og utfoldes derimot på en helt annen måte enn i det samfunnet Connie lever i. Hun sier til seg selv at i en verden som hadde gitt henne muligheter til utdanning og meningsfylt arbeid, kunne hun vært som en av dem.33 Hennes oppvekst med for lite omsorg, en voldelig far og en mor kuet av den tradisjonelle meksikanske kvinnerollen «hadde farget henne med sitt dystre bad og vasket av henne alle planer og skolepikeidealer».34
Menneskene aksepteres som både gode og dårlige i Mattapoisett. Dette kommer ikke minst til uttrykk i måten de omtales på ved livets slutt. Connie er til stede ved et minnesamvær der et ungt menneske sier at avdødes «måte å innsmigre seg i andres senger på» fikk hen til å føle seg «som et eple hen hadde tatt en bit av og spytta ut igjen».35 Poenget med denne åpenheten er å få fram alle sider ved et menneske før de begynner å glemme det. Kanskje vi ville blitt mindre perfeksjonistiske hvis vi sluttet å omtale våre avdøde som mer feilfrie enn de faktisk var?
Alderdom og død betraktes som noe naturlig, noe som hører med til det å være et menneske, («av kjøtt og blod») til forskjell fra en robot eller datamaskin.36 Av denne grunn, og for å redusere folketallet, har de bestemt at de ikke skal drive med forskning for å forlenge livet.37 I et så viktig spørsmål mener de tydeligvis ikke at mennesket kan eller bør «forbetrast i det uendelege». Connie får imidlertid inntrykk av at innbyggerne i Mattapoisett holder seg sterke lenger enn menneskene i hennes eget samfunn, kanskje «fordi de følte at de var til nytte».38 Her finner vi ydmykhet og respekt hva menneskenes og klodens biologiske og økologiske begrensninger angår, og en forståelse av at veien til flere gode år går via et bedre sosialt fellesskap, til forskjell fra transhumanistenes satsing på teknologibasert perfeksjonering av menneskeheten.
Følelser og drifter har et stort spillerom i dette samfunnet, men betraktes ikke som noe absolutt gitt, noe man bare skal la seg lede av og leve ut. Barna lærer å utvikle både hjernen, følelsene, sansene og fantasien. De undervises blant annet i yoga og meditasjon. Utvikling av selvkontroll betyr ikke at man vil kontrollere alt. Poenget er å få god innsikt i egne følelser, slik at andre ikke blir offer for disse.39 Bearbeidingen av emosjonelle problemer og konflikter i selvorganisert gruppeterapi står i skarp kontrast til den autoritære behandlingen Connie utsettes for i en psykiatrisk institusjon i hennes eget samfunn. Dette aspektet ved utopien er også relevant for andre enn dem som risikerer å bli tvangsinnlagt og utsatt for eksperimentelle inngrep i hjernen. Også i et mye mer humant helsevesen enn det Piercy beskriver, kan vel den makten fag og profesjoner utøver gjennom diagnostisering og medisinering gå på bekostning av vår personlig autonomi? Hva skal regnes som normal eller sykelig atferd? Er psykiske problemer primært knyttet til det enkelte individ, eller ligger problemene vel så mye i relasjonene og institusjonene vi lever i og med? I Mattapoisett har samfunnet blitt radikalt forandret for å bli mer menneskevennlig, og menneskene gis anledning til å ta vare på sin psykiske helse på egne premisser.
I Mattapoisett lever folk i sterke og gledefylte fellesskap. De er mye sammen, de søker stadig kontakt med hverandre, og har mye kroppskontakt. De synes det er forferdelig trist at folk i det gamle samfunnet beveget seg alene og isolert i hver sin bil. Hvordan kunne de da bli kjent med hverandre? De har forlatt vår massive bruk av privatbil til fordel for kollektive transportmidler. Disse fungerer som hyggelige møteplasser for trafikantene, og bidrar dermed til utvikling av vennskap og fellesskap.40 Her er folk i mye større grad enn hos oss en del av et kollektiv. Som Connie sier til Luciente: «Jeg spør om deg, og du svarer med vi.»41 Menneskene gis likevel også rom til å være for seg selv når de trenger det.42
Ikke perfekte, men friere
Hvordan har menneskene i Mattapoisett blitt såpass forskjellige fra Connie og hennes samtidige? De er satt fri fra tilsynelatende naturgitte kategorier som kjønn, rase og biologisk slektskap. I stedet for å behandle lidende mennesker med piller og teknologisk manipulering av hjernen, bearbeider menneskene seg selv og hverandre, både individuelt og kollektivt. De utvikler og utfolder potensialer som ble kvalt av det gamle samfunnets patriarkalske struktur og kultur. De har brukt ny teknologi til radikalt å endre måten barn unnfanges og kommer til verden på, men sier nei til bioteknologisk forbedring av menneskearten og forlenging av livet. De velger bevisst hvordan de vil forholde seg til naturen på den ene siden og den vitenskapelige og teknologiske utviklingen på den andre.
Menneskene i denne utopien er langt fra perfekte, og de forventes heller ikke å bli det. Dette er klart i strid med Svendsens og Hagtvets generelle påstander om utopienes menneskesyn. Utdanningen brukes ikke til systematisk å forme barna i politisk korrekt retning. I Mattapoisett finnes ikke skoler i tradisjonell forstand. Barn og unge lærer det de trenger og har lyst til av voksne i samfunnet rundt dem. De støpes med andre ord ikke inn i én ny form gjennom toppstyrte sosialiseringsprosesser, slik utopikritikere gjerne frykter. Menneskene er snarere sluppet fri fra den tvang og avmakt som preget deres liv og sinn i det gamle samfunnet. De ter seg friere og utfolder seg mer spontant enn sine formødre. De er generelt mindre egosentriske og mer kollektivistiske, men ikke alltid så høflige eller «veloppdragne». De har ikke blitt spesielt føyelige eller lydige. Konflikter er ikke forsvunnet, men kanaliseres inn i mer fruktbare baner. Også i en utopi kan innbyggerne være gjenstridige og «sære». De er ikke, som menneskene Galtung leste om i eldre utopier, særlig konforme.
Piercy beskriver mennesker som lever på andre måter enn vi gjør i et samfunn som er organisert svært annerledes enn vårt eget, uten at menneskene er så radikalt forskjellige fra oss. Vi møter ikke overmennesker i Mattapoisett, snarere andre og friere versjoner av oss selv. De er ikke mer annerledes enn at vi som lesere kan identifisere oss med dem. Mye av poenget med de utopiske romanene er nettopp at vi skal kunne tenke at «slik kunne mitt liv vært, dersom jeg hadde levd i dette samfunnet». En av vår tids fremste utopiforskere, Lyman Tower Sargent, peker på at nåtidens utopier er «mer komplekse» enn sine forgjengere, de gir mer rom for tvil, og «henvender seg til den mangelfulle menneskeheten».43 I samsvar med dette er det en sårbar og marginalisert kvinne som formidler sine inntrykk fra det utopiske samfunnet, ikke en perfekt superheltinne.
Selv om det utvilsomt er mer perfeksjonisme i eldre utopier enn blant dem som er skrevet fra 1970-tallet og framover, trodde heller ikke Thomas More at menneskene kunne bli helt perfekte. I Utopia tar man det for gitt at vi, særlig menn, har tilbøyeligheter som må reguleres. Selv om man greier seg med få lover, må ekteskapet beskyttes av lov og straff, for «hvis en mann ikke blir strengt hindret fra frie forbindelser, vil bare få la seg binde til ekteskapelig troskap, – når hele livet må leves med én ektefelle, og ovenikjøpet alt besvær som følger med ekteskapet, må bæres med tålmodighet».44
I Mattapoisett møter vi mennesker som forandrer seg selv og hverandre gjennom en ny livsstil, uformelle diskusjoner og selvorganiserte terapeutiske prosesser. At de har et rikt språk for følelser, er en vesentlig ressurs i denne sammenheng. Nye samlivsformer og endringer av samfunnets institusjoner og materielle strukturer (f.eks. mer kollektivtransport) er viktige virkemidler. Endringene har blitt drevet fram av folket selv, av dem våre politikere ville kalt «folk flest».
Som filosofen Martha Nussbaum peker på, kan lesing av romaner generelt være en kilde til å bearbeide våre etiske og politiske oppfatninger.45 Ved å presentere andre måter å innrette samfunnet og tilværelsen på, får de litterære utopiene oss til å reflektere kritisk over vår egen livsstil og det samfunnet vi lever i. De har dermed et potensial til å forandre oss som mennesker her og nå, samtidig som deres beskrivelser av alternative former for samfunnsmessig organisering utvider horisonten for hva vi kan vurdere, diskutere og kanskje realisere gjennom politiske prosesser og beslutninger. Skal vi la utopikritikernes overdrevne og tvilsomme generaliseringer få oss til å ignorere denne kilden til intellektuell kreativitet og politisk fornyelse?
Takk til Marianne Rabe Knaevelsrud for verdifull assistanse og dialog i en tidlig fase av den forskningsprosessen essayet springer ut av.
Noter
- Øyvind Østerud, red., Statsvitenskapelig leksikon (Oslo: Universitetsforlaget, 2007).
- Tor Gutu, red., Norsk ordbok (Oslo: Kunnskapsforlaget, 2005).
Roger Scruton, ed., A Dictionary of Political Thought (London: Macmillan, 1996).
Lars Fredrik Svendsen, «Utopi og virkelighet,» lastet ned 23.oktober 2023. https://www.nyplanet.org/utopi-og-virkelighet. Synspunktet utdypes i Svendsens bok Håpets filosofi (Oslo: Kagge Forlag, 2023), 71.
Bernt Hagtvet, «Den farlege draumen om det perfekte,» Dag og Tid, 13. mai, 2016.
Johan Galtung, Johan uten land (Oslo: Aschehoug, 2000), 219.
Tom Moylan, Demand the Impossible: Science Fiction and the Utopian Imagination (New York: Methuen, 1986), 122.
Charlotte Perkins Gilman, Kvinneland og Det gule tapetet, (Oslo: Pax, 1981).
Frances Bartkowski, Feminist Utopias (Lincoln: University of Nebraska Press, 1989), 64.
Ken Kesey, Gjøkereiret (Oslo: Pax, 1976).
Marge Piercy, Kvinne ved tidens rand, (Oslo: Pax, 1981), 206.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 42.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 100.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 68.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 106. Shulamith Firestone betraktet teknologiske alternativer til biologisk fødsel som vesentig for kvinners frigjøring i Kjønnenes dialektikk (Oslo: Gyldendal, 1973). Jeg har imidlertid ikke funnet noen dokumentasjon av at Piercy ble direkte påvirket av henne.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 107–108.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 75–76.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 121 & 191.
Friedemann Richert, Der endlose Weg der Utopie: Eine kritische Untersuchung zur Geschichte, Konzeption und Zukunftsperspektive utopischen Denkens (Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft, 2001), 457.
Richard Saage, Utopische Profile: Widersprüche und Synthesen des 20. Jahrhunderts (Münster: Lit Verlag, 2002), 256–257.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 237.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 142.
Saage Utopische Profile, 243.
Piercy, Kvinne ved tidens rand 78–79.
Richert Der endlose Weg, 453.
Piercy Kvinne ved tidens rand, 190.
Piercy Kvinne ved tidens rand, 104–105.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 129.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 216.
Piercy Kvinne ved tidens rand, 290.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 182.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 217–218.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 224.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 47.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 327.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 130.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 291–292.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 143.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 145–146.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 257–258.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 260.
Piercy, Kvinne ved tidens rand, 121 & 335.
Lyman Tower Sargent, Utopianism. A Very Short Introduction, (Oxford: Oxford University Press, 2010), 6.
Thomas More, Utopia, (Oslo: Aschehoug, 1982),107.
Martha C. Nussbaum, Poetic Justice, (Boston: Beacon Press, 1995),10.
