FRA POSTPOLITIKK TIL ANTIPOLITIKK

En lengre versjon av denne artikkelen ble først publisert i Agora

Det siste tiåret har vi sett en klar tilbakegang for demokratiet i global målestokk, tydeligst ved at antallet stater som fortsatt kan betegnes som liberale demokratier, er kraftig redusert.¹ Denne utviklingen gjelder også OECD-området, der en rekke land har beveget seg i udemokratisk eller til og med autoritær retning.² Mange har pekt på at dette faller sammen med slutten på det nyliberale hegemoniet i vestlig politikk.³ 

Året 2016 markerer i så måte et tidsskille, med Brexit og valgkampanjene til Donald Trump og Bernie Sanders som slående uttrykk for et brudd med de foregående tiårenes nyliberale konsensus. Siden den gangen har vestlig politikk vært preget av store velgerbevegelser, hardere konflikter, desimering av etablerte politiske partier og framveksten av nye partier og protestbevegelser – ofte med et tvetydig forhold til politikkens høyre/venstre-akse. Den mest synlige og vedvarende effekten er at høyrepopulistiske og etno-nasjonalistiske partier (og partifraksjoner) har blitt dominerende på høyresida i en rekke land, eller i hvert fall blitt en viktig del av den etablerte høyresidas parlamentariske grunnlag. Til sammen gir alt dette grunn til å snakke om en legitimitetskrise innenfor vestlige liberale demokratier.

Hvordan skal vi forstå denne krisa, dens årsaker og konsekvenser for vestlige demokratier? 

Slik jeg ser det, kan spørsmålet best besvares ved se den som et symptom på en mer omfattende og langsiktig svekkelse av vestlige demokratier, med røtter tilbake til 1970-80-tallet. Det dreier det seg om fire tiår med sammenhengende demokratisk tilbakegang langs flere dimensjoner. Samtidig kan utviklingen i løpet av disse tiårene beste forstås som to distinkte faser, preget av hver sine former for demokratisk svekkelse, og der finanskrisa 2007–2011 utgjør et avgjørende vendepunkt.

Framstillingen som følger er i tråd med dette ordnet i to deler: Først tar jeg for meg den nyliberale epoken fra 1980-tallet og fram til finanskrisa, preget av et nyliberalt hegemoni i den økonomiske politikken. I denne perioden fant det sted en demokratisk tilbakegang kjennetegnet av bestemte former for en avpolitisering av staten, som jeg med en term lånt av Chantal Mouffe, betegner som postpolitikk.⁴ Deretter analyseres utviklingen etter finanskrisa. Denne siste perioden er som nevnt preget av at nyliberal politikk har tapt sin legitimitet, av framveksten av nye populistiske partier og av økende politisk ustabilitet. Istedenfor klare alternativer til nyliberal politikk preges det politiske systemet av kortsiktige konflikter uten noen klar retning. Med henvisning til Hochuli og hans medforfattere betegner jeg dette framveksten av antipolitikk.⁵

Nyliberalisme og postpolitikk

Viktige forutsetninger for dagens legitimitetskrise går som sagt tilbake til 1970-80-tallet, og til institusjonelle endringer som fikk varige konsekvenser for demokratiske organer makt over samfunnsutviklingen. For det første markerte 1970-tallet slutten på etterkrigstidas kapitalistiske gullalder med stabilt høye vekst- og profittrater. I tiårene som fulgte har vestlig land, på tross ulike typer stimuleringspolitikk, aldri gjenvunnet de samme vekstratene basert på høye realinvesteringer og produktivitetsvekst.⁶ Utviklingen har isteden vært preget av økonomiske «nullsumspill» mellom sosiale klasser og mellom stater, noe som har gitt dårligere betingelser for demokratisk styring og omfordelingspolitikk.

Det andre historiske skiftet var oppløsningen av Bretton Woods-systemet i 1972−73. I kjølvannet av dette avviklet vestlige stater reguleringen av kapitalbevegelser på tvers av landegrensene, noe som la til rette for en kraftig økende økonomisk globalisering og finansialisering. I vår sammenheng er det særlig viktig å merke seg hvordan denne globaliseringen svekket den nasjonale, demokratiske kontrollen over avgjørende sider ved den makroøkonomiske politikken, slik som pengepolitikk, industripolitikk og skatte- og fordelingspolitikk.⁷

Og ikke minst var disse strukturelle endringene i sin tur den direkte bakgrunnen for nyliberalismens gjennombrudd i vestlig politikk på 1980-tallet og dens konsolidering på 1990-tallet. Betegnelsen nyliberalisme har som kjent mange overlappende betydninger. I det følgende viser den mer spesifikt til implementering av bestemte økonomisk-politiske programmer. Som vi skal se, bidro disse formene for nyliberal politikk til en ytterligere svekkelse av demokratiske prosesser.

Den demokratiske tilbakegangen i tiårene fra 1980-tallet til fram til 2010-tallet, fant sted langs flere dimensjoner. I det følgende skal det oppsummeres under følgende overskrifter, henholdsvis reduksjon av demokratisk handlingsrom, innsnevring av det politiske feltet og forvitring av demokratiske kanaler.

Reduksjon av demokratisk handlingsrom

Det som kanskje hadde størst konsekvenser for demokratiets virkemåte i den aktuelle perioden, var de omfattende strukturreformene knyttet til økonomisk politikk og organiseringen av staten. Disse reformene bidro til kraftige begrensninger av det vi kan kalle handlingsrommet for demokratisk politikk, dvs. demokratiske organer makt til å styre samfunnsutviklingen. Jeg vil særlig peke på tre hovedtyper av slike strukturreformer.

For det første dreide det seg om liberalisering av sentrale markedssektorer, der arbeidsmarkedet (for eksempel i form av svekket stillingsvern), boligmarkedet (deregulering av utleie og omsetning) og finansmarkedene (deregulering av verdipapir- og kredittmarkeder) var særlig avgjørende. En viktig (intendert eller uintendert) virkning av dette var nettopp å avpolitisere de aktuelle sektorene og på den måten begrense demokratiske organers kontroll over disse sektorene.⁸

LES OGSÅ: INTERNASJONAL POLITIKK TRENGER FEMINISTISK SINNE

For det andre dreide det seg om en etablering av markeder og markedstenkning innenfor en rekke samfunnsområder som tidligere var underlagt demokratisk valgte organer.⁹ Dette skjedde dels gjennom privatisering og salg av offentlig virksomhet, slik som infrastruktur (transport, boliger, naturressurser, energi, telekommunikasjoner), strategiske industrisektorer, samt pensjons- og velferdsordninger. Dels dreide det seg om ulike typer fristilling fra demokratisk kontroll, gjennom konkurranseutsetting, markedsstyring (og andre former for New Public Management) av virksomheter som formelt sett forble i offentlig eie (helseinstitusjoner, infrastruktur osv.). Alt dette bidro til at handlingsrommet for demokratisk politikk ble vesentlig snevret inn eller begrenset til indirekte reguleringer.

Den tredje typen strukturreformer handlet om å flytte makt innad i selve statsapparatet, fra demokratiske til ikke-demokratiske statlige institusjoner, dels teknokratiske og dels rettslige organer.¹⁰ En konsekvens av – og i noen grad også en uttalt hensikt med – denne typen reformer var å «avlaste» demokratiet for ulike typer fordelingsspørsmål, interessekonflikter og andre kontroversielle spørsmål. Et viktig eksempel i så måte er overføring av den nasjonale pengepolitikken til uavhengige sentralbanker med et ensidig mandat om prisstabilitet, såkalt inflasjonsmål. 

Selv om slike «ekspertorganer» gjerne framstilles som politisk uavhengige, garanterer de i realiteten for en markedsliberalistisk politikk som er i kapitalens interesser, men uten at de står til ansvar overfor velgerne. Enda større konsekvenser hadde avståelse av suverenitet til overnasjonale ikke-demokratiske organer, slik som WTO, IMF, Verdensbanken, BIS osv. I Europa har selvfølgelig den omfattende overføringen av makt til ikke-demokratiske EU/EØS-institusjoner hatt særlig store avdemokratiserende konsekvenser.¹¹ Selv om intensjonen med avståelse av suverenitet i mange tilfeller var å styrke statenes felles politiske kapasitet i møte med en økende økonomisk globalisering, har det samtidig bidratt til å tømme nasjonal demokratisk politikk for innhold (uten å bli erstattet av overnasjonale demokratiske institusjoner).

Innsnevring av det politiske feltet

Den demokratiske tilbakegangen i den nyliberale epoken handlet også om bestemte endringer innad i selve det politiske systemet. Et viktig utviklingstrekk var hvordan nyliberale politisk-økonomiske programmer kom til å dominere alle politiske blokker, og der andre retningsvalg ble marginalisert.¹² Feltet for politisk uenighet ble snevret inn, og viktige konfliktlinjer og ideologiske posisjoner ble skjøvet ut av den politiske dagsordenen og ansett som irrelevante.¹³ Resultatet var at politikken i tiåra fra 1990 og fram til finanskrisa i 2008 var preget av en hegemonisk nyliberal blokk

En viktig konsekvens var en utstrakt avpolitisering av det politiske systemet og offentligheten, i retning av det Chantal Mouffe har betegnet som postpolitikk – en politikk tilsynelatende hevet over grunnleggende interessekonflikter.¹⁴ En avgjørende konsekvens av de strukturelle endringene nevnt ovenfor, særlig liberaliseringen av arbeids-, bolig- og finansmarkedene og kuttene i offentlig velferd, var kraftig økende ulikhet i inntekt og formue i hele OECD-området.¹⁵ Samtidig var det påfallende hvordan fordelingspolitiske spørsmål i løpet av 1980-tallet ble skjøvet ut av den politiske dagsordenen.¹⁶ Viktige politiske stridsspørsmål, ikke minst om rettferdig omfordeling og maktforhold i arbeidslivet, ble skjøvet ut av den politiske dagsordenen. Nancy Fraser peker på hvordan spørsmål knyttet til rettferdig omfordeling (redistribution) i stor grad ble omformulert til å gjelde sjanselikhet, slik som lik adgang til utdanning på meritokratiske premisser. En konsekvens av dette var at det politiske feltet isteden kom til å bli preget av andre konflikter, og da særlig knyttet til spørsmål om anerkjennelse (recognition), slik som minoritetsrettigheter, diskriminering, nasjonal kultur, innvandring osv.¹⁷

LES OGSÅ: Fobi mot utopiene?

Denne utviklingen nært forbundet med svekkelsen av de sosialdemokratiske partiene og fagbevegelsen. Kombinasjonen av sterke sosialdemokratiske partier og en sterk fagbevegelse gjorde at arbeiderklassen i etterkrigstida oppnådde reell politisk innflytelse. Fra 1980-tallet har de sosialdemokratiske partiene i stor grad forlatt sine ambisjoner om å styre samfunnsutviklingen, og beveget seg i retning av det sosial-liberale sentrum samtidig som de har løsnet sine bånd til fagbevegelsen og arbeiderklassen. I tillegg har fagbevegelsens tilbakegang i seg selv bidratt til at fordelingsspørsmål ytterligere ble fortrengt fra den politiske dagsordenen.

Det nyliberale hegemoniet førte med andre ord til en kraftig økning i sosial ulikhet mellom sosiale klasser, samtidig som de viktigste formene for demokratisk omfordelingspolitikk som hadde kunnet motvirket dette, ble marginalisert.¹⁸

Forvitring av demokratiske kanaler

Det tredje aspektet ved demokratisk tilbakegang har å gjøre med borgernes endrede rolle innenfor det politiske systemet. En påfallende og langsiktig tendens er at det fra 1980-tallet til 2000-tallet i nesten samtlige europeiske land fant sted en betydelig nedgang både i valgdeltakelse og velgernes partilojalitet, og en enda kraftigere nedgang i medlemstall i de politiske partiene.¹⁹

Peter Mair har pekt på hvordan dette gikk sammen med en kraftig nedgang i medlemstallene i de politiske partiene og svekkelse av deres rolle som formidlende instans mellom borgerne og staten. De tradisjonelle massepartiene, med sterke medlemsorganisasjoner og demokratiske strukturer, ble fra 1980-tallet i økende grad frakoplet fra sine (svært synkende) medlemsbase, til fordel for statlige nettverk. Framfor å fungere som borgernes representanter innenfor staten kom partiene i økende grad til å fungere som statens representanter overfor velgerne, med den oppgaven å sikre legitimitet for den til enhver tid gjeldende statlige politikken. Resultatet har væt en økende gjensidig forsterkende atskillelse mellom de politiske elitene og borgerne, der førstnevnte lukket seg inne i sine egne nettverk og sistnevnte trakk seg tilbake fra partipolitikk overhodet. I den grad det vokste fram sosiale bevegelser og politiske protester, forble disse i hovedsak marginale og på utsiden av det politiske systemet.²⁰

Det er imidlertid viktig å meke seg at denne uthulingen og tilbaketrekningen fra politikken ikke var likt fordelt mellom sosiale klasser. Valgdeltakelsen falt mest blant de velgergruppene med lavest inntekt og utdanning.²¹ Dette kan ses i sammenheng med den nevnte politiske innsnevringen av det politiske feltet, der venstresida beveget seg bort fra sine tradisjonelle velgergrupper ved å nedprioritere fordelingspolitikk, til tross for økende økonomisk ulikhet. Claus Offe peker i denne forbindelse på det han kaller en dobbel ond sirkel:²² Fordi velgere fra lavere sosiale klasser i mindre grad stemmer, tar også de politiske partiene mindre hensyn til dem i utformingen av sin politikk. De samme velgergruppene får dermed enda mindre grunn til å stemme, slik at valgdeltakelsen her faller enda mer, og partiene svarer med å overse dem ytterligere.

LES OGSÅ: Likheten vender tilbake

For å oppsummere, viser diskusjonen av både handlingsrom, offentlighet og demokratiske kanaler at det har funnet sted en kraftig demokratisk svekkelse i tiårene 1980–2010. Videre har de tre ulike prosessene hengt nøye sammen og forsterket hverandre: Én slik sammenheng er at redusert handlingsrom bidro til å snevre inn feltet for politisk uenighet, noe som igjen bidro til å passivisere velgerne. Denne brede demokratiske tilbakegangen utløste imidlertid ingen åpne legitimitetskriser for demokratiske institusjoner og politiske eliter. Men dette skulle komme til å endre seg.

Mutert nyliberalisme og antipolitikk

Som nevnt er det gode grunner til å se på den globale finanskrisa i 2007–10 som et avgjørende historisk vendepunkt. Den markerte slutten på epoken med nyliberalt hegemoni i vestlig politikk. Det var ikke bare selve krisa, men også de berørte statenes respons i form av generøse støttepakker til bankene, og senere deres innstrammingspolitikk, som var bakgrunnen for helt nye politiske protestbevegelser. En viktig årsak var at krisehåndteringen ikke lenger kunne håndteres av nyliberale teknokratiske organer, men ble direkte politisert innenfor det parlamentariske systemet.²³ Et påfallende trekk var at disse (og senere) opprør mot etablerte eliter ikke hadde noen entydig plassering på høyre- eller venstresida. I USA ga f.eks. krisa opphav til både Occupy- og Tea Party-bevegelsene, som senere la grunnlaget for både Trumps og Sanders valgkampanjer.

Som nevnt utgjør likevel året 2016 et viktig tidsskille, da nye protestbevegelser gjorde seg gjeldende helt til topps i det politiske systemet – mye takket være drahjelp av fraksjoner innenfor de etablerte elitene (slik som f.eks. miljøene omkring Boris Johnson og Donald Trump).²⁴ Gjennombruddet for nye populistiske partier og protestbevegelser markerte slutten på det jeg ovenfor betegnet som nyliberal postpolitikk, preget av depolitisering og konsensus. Den videre utviklingen fram til i dag viste seg å bekrefte dette historiske bruddet. Det innledet, i hvert fall i flertallet av vestlige land, en periode der «postpolitisk» konsensus i stor grad ble erstattet av nye former for politisering og vedvarende politisk ustabilitet.

Det politiske systemet i Vesten i dag fungerer med andre svært forskjellig fra tiårene før finanskrisa, og preges av en vedvarende usikkerhet og uforutsigbarhet som gjør at situasjonen er vanskelig å få grep om. Det nyliberale politiske hegemoniet har gått i oppløsning, men uten å bli avløst av noen nytt – det er dette Nancy Fraser betegner som et «post-hegemonisk interregnum».²⁵ Som vi skal se, er det uansett gode grunner til å snakke om en vedvarende legitimitetskrise innenfor vestlige demokratier, ikke bare for de etablerte politiske elitene, men også for det politiske systemet som helhet. Det mest slående utfallet har så langt vært at antiliberale og til dels autoritære partier og bevegelser i en rekke land har fått plass i regjeringer eller etablert seg som ledende opposisjonspartier.

Hvilke konsekvenser har disse utviklingstrekkene det siste tiåret hatt for demokratiets virkemåte. Vi kan vende tilbake til de tre aspektene ved demokratisk tilbakegang som jeg diskuterte ovenfor, nemlig redusert handlingsrom, innsnevring av det politiske feltet og forvitring av demokratiske kanaler. Har situasjonen det siste tiåret forverret seg ytterligere?

Når det gjelder det sistnevnte, er utviklingen tvetydig. På den ene side ser nedgangen i valgdeltakelsen ut til å ha stoppet opp og stabilisert seg på omtrent samme nivå som tidlig på 2000-tallet.²⁶ Nye former for politiseringen ser ut til å ha hatt en mobiliserende effekt, og der nye politiske partiene og bevegelsene har mobilisert velgergrupper som tidligere var hjemmesittere. På den annen side ser svekkelsen av de politiske partiene som organisasjoner bare ut til å fortsette. De tidligere dominerende regjeringspartiene (i land med forholdstallsvalg) har gått kraftig tilbake, eller til og med blitt nærmest utradert,²⁷ og de nye framvoksende populistiske partiene har ikke har lyktes (og i begrenset grad heller ikke ønsket) å etablere seg som medlemsorganisasjoner.²⁸

LES OGSÅ:
PIERRE BOURDIEUS TEORI OM MAKT

Når det gjelder det jeg kalte innsnevring av det politiske feltet, er utviklingen minst like tvetydig. På den ene side har nyliberal postpolitisk konsensus blitt avløst av ny politisering og større konflikter. Sentrale elementer i nyliberal ideologi knyttet til globalisering, kosmopolitisme, internasjonalt samarbeid og frihandel, individualisme og selvrealisering osv. blir ikke lenger tatt for gitt. Fra venstre blir radikal kapitalismekritikk igjen satt på dagsordenen, mens høyresida går til angrep på frihandel og internasjonale forpliktelser.

I denne forstand kan vi si at rommet for politisk debatt har blitt utvidet, med større muligheter for radikal kritikk av etablerte maktforhold.²⁹ Den nyliberale epokens depolitisering og konsensus, ikke minst knyttet til økonomisk politikk og fordelingsspørsmål, ble brått snudd til en ny politisering og polarisering. Framveksten av venstrepopulistiske bevegelser og partier bør i denne sammenhengen ikke ses som noen trussel mot demokratiske institusjoner, men tvert imot som en potensiell revitalisering av det nyliberale postdemokratiet. Selv om disse endringene i liten grad har munnet ut i alternative positive politiske programmer, ligger det i selve repolitiseringen et potensial demokratisk framskritt.³⁰

På den annen side er det de høyrepopulistiske partiene som har dratt størst nytte av denne omformingen av den politiske offentligheten. Mens den nye venstrepopulismen har stagnert og gått tilbake (kanskje med unntak av i Frankrike), har høyrepopulistiske partier befestet sin stilling i så godt som samtlige vestlige land. De har etablert seg som en del av den nyliberale høyresidas parlamentariske grunnlag (Østerrike, Sverige, Spania) eller til og med vokst til å bli hegemoniske partier på høyresida (USA, Frankrike, Italia, Polen, Ungarn). De har fremmet identitetspolitiske og etnonasjonale standpunkter, mens de ellers har de stått for en videreføring av nyliberal økonomiske politikk.³¹

På den måten har de i stor grad bidratt til å forsterke offentlighetens lukning om identitetspolitikk og til å videreføre og forsterke den nyliberale epokens kulturkriger mellom progressive og reaksjonære nyliberale partier.³² Det er også klare politiske forbindelser mellom nyliberalismen og den nye høyrepopulismen. Wendy Brown og Quinn Slobodian har vist at sentrale elementer i høyrepopulismens kulturelle tradisjonalisme også var en viktig del av etterkrigstidas nyliberale tenkning.³³ Når det gjelder det å forene nyliberal økonomisk politikk med konservativ – og til dels illiberal – politikk knyttet til bl.a. familie-, justis-, kulturspørsmål, går det en klar linje fra Thatcher og Reagan på 1980-tallet til dagens republikanske parti under Trump og McCarthy og franske Le Rassemblement national.³⁴ Ifølge Nancy Fraser kan Donald Trumps regjeringsperiode like gjerne som «reaksjonær populisme» betegnes som «hyperreaksjonær nyliberalisme», med sin forening av tradisjonell nyliberal økonomisk politikk med en forsterket reaksjonær identitetspolitikk.³⁵

Det er i det hele tatt vanskelig å se framveksten av høyrepopulisme som en vitalisering av demokratiet. Tvert imot har liberale kritikere som Jan Werner Müller og Yasha Mounk fullstendig rett i at høyrepopulismens er grunnleggende antipluralistisk og en trussel mot umistelig liberale frihetsrettigheter. Selve den høyrepopulistiske retorikkens skille mellom «folket» og «eliten», innebærer (eksplisitt eller implisitt) at grupper av borgere, slik som innvandrere og andre minoriteter, ekskluderes fra «det egentlige folket», samtidig som den bidrar til å dekke over vesentlige økonomiske interessemotsetninger. Slike etnonasjonale programmer kan ses som ekskluderende nasjonalistisk i dobbel forstand, dels innad ved å ekskludere ulike minoriteter fra nasjonen, dels utad ved å fraskrive andre stater legitime interesser («min nasjon først»). De høyrepopulistiske partienes illiberale og til dels autoritære programmer undergraver med andre ord åpenbart grunnleggende betingelser for demokratisk politikk. I regjeringsposisjon (slik som i USA, Ungarn, Hellas og Polen) har de da også angrepet liberale institusjoner og sivile borgerrettigheter.

Når det gjelder det ovenfor kalte handlingsrom for demokratiske politikk. peker også utviklingen i flere retninger. På den ene siden ser vi tilløp til en økonomisk politikk som bryter med det nyliberale regimet. Dette gjelder blant annet innenfor handels- og industripolitikken der nasjonalstatene, i kjølvannet av Covid-krisa og USAs nye linje overfor Kina, har de fått større handlingsrom parallelt med at WTOs makt er svekket.³⁶ Her ser vi eksempler på aktiv av-globalisering av produksjonskjeder (såkalt reshoring), der USA, og i noen grad også EU, forsøker å få større nasjonal kontroll med strategiske industrisektorer knyttet til bl.a. teknologi, medisiner og å fremme grønne omstillingstiltak.³⁷ Disse reformene har imidlertid hovedsakelig blitt utformet gjennom ulike former for teknokrati og lobbyisme og med svak demokratisk forankring og styring.

LES OGSÅ: Slutten på demokratiet?

Disse endringene til tross: Ingen vestlige land har gjennomført strukturformer med sikte på økt demokratisk regulering av viktige kapitalistiske markedssektorer, slik som i finansmarkedene, arbeidsmarkedet og boligmarkedet. Nedskjæringer i offentlige velferdstjenester og -ytelser har ikke opphørt, og det har heller ikke skjedd noen avgjørende maktforskyving innad i staten fra teknokratiske til demokratiske organer, slik som sentralbanker eller ulike EU-organer. Colin Crouchs boktittel fra 2011, «The Strange Non-Death of Neoliberalism», er derfor fortsatt treffende: Til tross for at den globale finanskrisa i stor grad var en konsekvens av nyliberal politikk, munnet den ikke ut i noe brudd med denne politikken.³⁸

Endringer i legitimitetsforhold, og økende politisk misnøye, har med andre ord i liten grad munnet út i politiske linjeskifter. En viktig grunn til dette kan som nevnt være at nye politiske bevegelser i liten grad har i vært i stand til både å utforme tydelige alternativer og oppnå regjeringsposisjoner. Men mist like viktig er det at de ytre betingelsene for demokratisk politikk ikke har endret seg vesentlig siden perioden med nyliberalt hegemoni. De nevnte strukturelle endringene i global kapitalisme på 1970–80-tallet, begrenser fortsatt nasjonalstatenes handlingsrom. Investerings- og vekstrater er fortsatt lave, med vedvarende stagnasjon siden finanskrisa, og den serien av stimuleringstiltak som har fulgt etter finanskrisa, har hatt liten effekt, noe som gjør omfordelingspolitikk vanskeligere, samtidig som det øker det politiske konfliktnivået.³⁹ Det har heller ikke skjedd noen re-regulering av de globale finansmarkedene, og den stadige risikoen for kapitalflukt setter derfor minst like klare grenser det nasjonale handlingsrommet i penge-, valuta- og skattepolitikken.

Når det gjelder de ovenfor nevnte nyliberale strukturreformene knyttet til liberalisering, markedsgjøring av nye sektorer samt avdemokratisering av staten, kunne man sett for seg at den nye politiske situasjonen hadde åpnet for en reversering. Men også her setter global kapitalmobilitet klare grenser og gjør det vanskelig å reregulere nasjonale finans- og kredittmarkeder, demokratisere sentralbankene, samt føre en mer omfordelende skattepolitikk. Det kan i det hele tatt se ut som «den nyliberale ordenen» fortsatt setter helt avgjørende grenser for demokratisk politikk, ikke bare for hva som lar seg gjennomføre, men i noen grad også for hva som overhodet settes på dagsorden.⁴⁰ Det synes også lite sannsynlig at det med det første vil kunne vokse fram nye former for overnasjonale demokratiske institusjoner.

Det er i denne sammenhengen betegnende at når partier som i utgangspunktet representerer radikale alternativer, har oppnådd regjeringsposisjoner (f.eks. i Spania, Italia og Hellas), har de (om enn motvillig) videreført hovedlinjene i nyliberal politikk. Den greske Syriza-regjeringens kapitulasjon overfor globale kreditorers krav i 2015 kan her ses som et lærestykke om de strukturelle grensene knyttet til forsøk på å skaffe seg større nasjonal kontroll over den økonomiske politikken.⁴¹

LES OGSÅ:
LIGGER DEMOKRATIETS FRAMTID BAKOM OSS?

De siste åras legitimitetskrise og oppløsning av det nyliberale hegemoniet har med andre ord i liten grad munnet ut i politiske retningsendringer. Isteden har vi sett en videreføring av nyliberal politikk, tilpasset nye endrete økonomiske betingelser og endrede legitimitetsforhold. En påfallende tendens er her at de etablerte partiene, også når de fører en nyliberal poltikk, har begynt å legitimere den på nye måter. Aktiv tilslutning til nyliberal ideologi (globalisering, framskritt, kosmopolitisme) så vel som negativ aksept (TINA) har blitt forlatt til fordel for andre elementer hentet fra nasjonalistisk eller populistisk retorikk knyttet til å representere «det egentlige folket». Det har gitt seg utslag i regjeringer som legitimerer seg gjennom det vi kan kalle teknopopulisme (Macron), etnonasjonalisme og nasjonalkonservatisme (Meloni) eller «bonapartisme» (Trump).⁴² Men uten å støtte seg på noen hegemonisk politisk ideologi eller noe klart program blir denne politikken likevel i økende grad oppfattet som illegitim. Dette kan åpne for mer autoritære retninger, der nyliberal økonomisk politikk blir videreført av semi-autoritære regjeringer, slik som i Ungarn (Orbán), Polen (Duda) og Israel (Netanyahu). Callison og Manfredi har betegnet alle disse ulike modifikasjonene av nyliberal politikk som «mutert nyliberalisme».⁴³

Den nye antipolitikken

De siste åras krise har med andre ord ført til nye former politisering av offentligheten, men uten at dette har styrket demokratisk politikk og demokratiske institusjoner. Tvert imot er det mye som taler for det motsatte. Når det gjelder den nye høyrepopulismen (og etnonasjonalismen), er det – til tross for motstridende oppfatninger om dens årsaker – ingen uenighet om dens antidemokratiske virkninger. Selv om denne typen partier i begrenset grad har hatt regjeringsmakt, har de bidratt til å svekke det demokratiske systemet. De har fremmet en politisk retorikk preget av ressentiment, desinformasjon, personangrep og mistenkeliggjøring av politiske motstandere, og av en generell motvilje mot å diskutere politiske løsninger – noe som forhindrer, og direkte undergraver, den politiske offentligheten. Samtidig har den nye politiseringen – eller «hyperpolitiseringen»⁴⁴ – knyttet til symbolsaker gjort demokratiske kompromisser om politiske reformer vanskelig, med USA som tydeligste eksempel. I det hele tatt har høyrepopulismen bidratt til å delegitimere demokratiske institusjoner og forhindre progressive reformer med bred folkelig støtte. Den mest alvorlige konsekvensen er likevel at den mange steder har bidratt til å dreie politikkens hovedstrøm i autoritær retning på måter som svekker grunnleggende liberale og demokratiske rettigheter, uavhengige medier osv.

Når det gjelder de nye venstrepartiene og -bevegelsene, er også deres betydning for demokratiet tvetydig. De har i liten grad lykkes med å etablere brede allianser og en «mothegemonisk blokk» som utfordrer den nyliberale økonomiske politikken. Isteden har disse bevegelsene vært splittet og hatt fokus på enkeltsaker. For å oppnå makt har derfor nye venstrepartier og -bevegelser måttet innordne seg som støttepartier eller avmektige juniorpartnere i regjeringer med de gamle sentrum-venstre-partiene. Når det likevel har vokst fram brede protestbevegelser som utfordrer de politiske elitene, slik om Occupy-bevegelsen i USA, De gule vestene i Frankrike, har disse vist liten evne og vilje til å etablere faste medlemsorganisasjoner. Ifølge Hochuli m.fl. må derfor forklaringen på de nye venstrebevegelsenes nederlag også søkes i disse bevegelsenes egne strategier, der «overdemokratiske» prinsipper om horisontal maktfordeling har stått veien for organiserte strukturer og forpliktende programmer med forslag til radikale strukturreformer. Det samme gjelder i stor grad også der man har lykkes i å danne nye partier og partiallianser, slik som Podemos i Spania og La France Insoumise i Frankrike.⁴⁵ Alt i alt har dette bidratt til en serie politiske nederlag som lett kan føre til desillusjon og apati.

Ifølge Hochuli m.fl. er derfor det overordnede bildet at det siste tiårets reaksjoner på nyliberal postpolitikk – enten den kommer fra høyre eller venstre – har bidratt til å svekke vestlige demokratier ytterligere. De betegner denne utviklingen som framveksten av antipolitikk, forstått som en politisk offentlighet og politiske prosesser preget av angrep på regjeringer og eliter, men der konsistente politiske alternativer er vanskelig å få øye på. Den nye politiseringen av offentligheten handler i liten grad om politiske retningsvalg og isteden om konfrontasjoner knyttet til enkeltsaker. Antipolitikk representerer det motsatte av hva politikk burde dreie seg, nemlig mobilisering av sosiale klasser og interessegrupper, og etablering av partier basert på medlemskap, organiserte strukturer og utforming av langsiktige programmer. 

Denne formen for politikk kjennetegnes isteden av angrep på den til enhver tid sittende regjering, gjerne med beskyldninger om korrupsjon og andre former for «moralsk svik» av «folket» («they are all corrupt»), eller at politikk ganske enkelt framstilles som å «løse problemer». Istedenfor konflikter mellom motstridende politiske programmer ser vi i dag en politikk med primært et negativt innhold, og som dermed også bidrar til å delegitimere demokratiske organers autoritet: «The nature of anti-politics […] is that it tends to compound the undermining of political authority, because those politicians and movements that wield it often refuse to seize authority themselves.»⁴⁶ Det siste tiårets politiske utvikling i Italia kan slik ses som et mulig anti-politisk scenario, der det ene populistiske partiet avløser i det andre i regjeringsposisjoner.⁴⁷

I den grad dette er tilfellet, har vestlig politikk med andre ord beveget fra én type fordreid form til en ny: Mens den nyliberale epokens postpolitikk primært dreide seg om at viktige politikkområder dels var skjøvet ut av politiske demokratiske organer, representerer dagens antipolitikk en ny form for reaktiv og retningsløs politisering.

LES OGSÅ:
RETTFERDIGHET SOM DELTAKELSE PÅ LIKE VILKÅR

Det siste tiårets legitimitetskrise har med andre ord hatt høyst tvetydige konsekvenser: På den ene siden har nyliberal postpolitisk konsensus blitt avløst av en ny politisering, slik det bl.a. viser seg i den vedvarende styrken til populistiske partier, stadig nye protestbevegelser og store velgerbevegelser. I denne forstand utgjør den fortsatt en mulighet for demokratisering. På den andre siden har krisa i liten grad frambrakt alternativer til fortsatt nyliberal politikk eller i det hele tatt til noen revitalisering av demokratiske institusjoner. I mange henseender har konsekvensene av krisa så langt vært det motsatte, en ytterligere undergraving av demokratisk politikk. Eller sagt på en annen måte: De reaksjonene som krisa har frambrakt, har bidratt til å forverre de forholdene som utløste den – «the cure is worse than the disease».

Når det gjelder den videre utviklingen de nærmeste åra, er det med andre ord vanskelig å få øye på noen snarlige veier ut av dagens krisetilstand. Selv om det skulle vokse fram brede politiske bevegelser for demokratisering, vil maktforholdene som preger dagens globale kapitalisme, uansett sette klare strukturelle grenser for nasjonalstatenes demokratiske politikk. Mye tyder derfor på at hovedretningen i dagens «muterte» nyliberale politikk vil bli videreført, men sannsynligvis med nye former for legitimering og ikke minst med svakere legitimitet og mer motstand – men også med risiko for mer autoritære former for politisk styring.

Når det gjelder den videre utviklingen de nærmeste åra, gir analysene ovenfor få indikasjoner på snarlige veier ut av dagens krisetilstand. Selv om det skulle vokse fram brede politiske bevegelser for demokratisering, vil maktforholdene som preger dagens globale kapitalisme, uansett sette klare strukturelle grenser for nasjonalstatenes demokratiske politikk. Mye tyder derfor på at hovedretningen i dagens «muterte» nyliberale politikk vil bli videreført, men sannsynligvis med nye former for legitimering og ikke minst med svakere legitimitet og mer motstand – men også med risiko for mer autoritære former for politisk styring.

Noter

1. Ifølge Variety of democracy-instituttets (V-dem) demokrati-indeks er antall stater som kan kategoriseres som «liberal democracies», redusert fra 43 i 2010 til 32 i 2022. Andelen av verdens befolkning som lever i enten «liberal» eller «electoral» democracies, er i samme periode redusert fra 43 prosent til 19 prosent. (V-dem. Democracy Report 2023 Defiance in the Face of Autocratization. Gøteborg: Universitetet i Gøteborg 2023.) Indekser i regi av Freedom House (Freedom in the World, 2011; 2023) og Economist viser samme tendens, der den globale demokratiske framgangen kulminerte omkring 2010.
2. Ifølge V-dem har de aller fleste av OECDs medlemsland siden 2010 beveget seg i udemokratisk retning, og USA, Hellas, Polen og Ungarn blir klassifisert som «autocratizing countries». V-dem, op.cit.
3. Se f.eks. Nancy Fraser, The Old is Dying and the New Cannot Be Born. From Progressive Neoliberalism to Trump and Beyond. London & New York: Verso 2019.
4. Chantal Mouffe, On the Political. London: Routledge 2005, kap. 3.
5. Alex Hochuli, George Hoare, Philip Cunliffe, The End of the End of History. Politics in the Twenty-First Century. London: Zero Books 2021, kap. 5.
6. Se f.eks. Robert Brenner, The Economics of Global Turbulence. The Advanced Capitalist Economies from Long Boom to Long Downturn, 1945–2005. London & New York: Verso 2006, kap. 8; Wolfgang Streeck, Buying Time. The Delayed Crisis of Democratic Capitalism. London & New York, Verso. 2014; Aaron Benanav, «A Dissipating Glut?», i New Left Review 140–41, 2023.
7. Se f.eks. Peter Gowan, The Global Gamble. Washingtons Faustian Bid for World Dominance. London & New York: Verso 1999; Eric Helleiner, States and the Reemergence of Global Finance. Ithaca & London: Cornell University Press 1994, del II; Greta Krippner, Capitalizing on Crisis. The Political Origins of the Rise of Finance. Cambridge, Mass.: Harvard University Press 2011, kap. 4–5.
8. Se f.eks. Colin Crouch, Post-Democracy After the Crisis. Cambridge: Polity Press 2020,kap. 3–4.
9. Se f.eks. Wendy Brown, Undoing the Demos. Neoliberalism’s Stealth Revolution. Cambridge, Mass.: Zone Books 2015, kap. IV–VI.I
10. Se f.eks. Armin Schäfer og Michael Zürn, Die Demokratische Regression. Frankfurt am Main: Suhrkamp 2021, kap. 4.
11. Quinn Slobodian viser hvordan overføring av autoritet fra nasjonale demokratier til overnasjonale, ikke-demokratiske institusjoner har vært et hovedmål i nyliberal politisk tenkning, for på den måten å begrense demokratiske inngrep i kapitalistiske eierinteresser. Se Quinn Slobodian, Globalists. The End of Empire and the Birth of Neoliberalism. Boston: Harvard University Press 2018, 72ff.
12. Fraser har i den forbindelse pekt på hvordan nyliberalismens dominans fra 1990-tallet og framover bør forstås som et hegemoni i Gramscis betydning, i den forstand at den nyliberale hegemoniske blokken ikke lenger ble utfordret av noen form mot-hegemonisk blokk, men tvert imot akseptert på tvers av politiske skillelinjer. Se Fraser 2019, op.cit., 9ff.
13. Gary Gerstle (The Rise and Fall of the Neoliberal Order. America and the World in the Free Market Era. Oxford: Oxford University Press 2022, kap. 3 og 4) har vist hvordan etableringen av en stabil nyliberal orden fant sted i USA, ved at Reagan- og Bush-regjeringenes linje ble videreført og forsterket under Clinton. Den påfallende kontinuiteten kunne vi også se mellom Thatchers til Blairs regjeringer i Storbritannia på 1980–2000-tallet. Jf. Margaret Thatchers svar på spørsmålet om «her greatest achievement»: «Tony Blair and New Labour. We forced our opponents to change their minds.»: https://conservativehome.blogs.com/centreright/2008/04/making-history.html
14. Chantal Mouffe peker på hvordan det på 1990-tallet også vokste fram toneangivende retninger innenfor politisk teori som formulerte normative begrunnelser for denne formen for politikk frikoplet overordnede interessemotsetninger, med framtredende representanter som Anthony Giddens og Ulrich Beck. Se Mouffe 2015, op.cit., kap. 3.
15. Se f.eks. Thomas Piketty, Capital in the Twenty-first Century. London & Cambridge, Mass.: The Belknap Press of Harvard University Press 2014, kap. 9 og 10.
16. Se f.eks. Streeck 2014, op.cit., 55ff.
17. Fraser 2019, op.cit., 11ff.
18. Thomas Piketty, Capital and Ideology. London & Cambridge, Mass.: The Belknap Press of Harvard University Press 2020, kap. 15.
19. Peter Mair, «Ruling the Void: The Hollowing of Western Democracy», i New Left Review 42, 2006 (se norsk oversettelse i Agora, 2–3, 2023).
20. Ibid., 47.
21. Se f.eks. Russel J. Dalton, The Participation Gap. Social Status and Political Inequality. Oxford: Oxford University Press 2017.
22. Claus Offe, «Participatory Inequality in the Austerity State», i Armin Schafer og Wolfgang Streeck (red.), Politics in the Age of Austerity. Cambridge, Polity Press 2013.
23. Se f.eks. Adam Tooze, Crashed. How a Decade of Financial Crises Changed the World. London: Penguin Books 2018, kap. 7.
24. Det var også ÖVP (under Sebastian Kurz) som brakte det høyreradikale FPÖ til makten i Østerrike i 2017.
25. Nancy Fraser peker på hvordan den nyliberale hegemoniske blokken har gått i oppløsning uten å bli erstattet av en mothegemonisk blokk, hun og viser i denne sammenhengen til Gramscis velkjente formulering «the old is dying and the new cannot be born». Fraser 2019, op.cit.
26. I Europa er utviklingen sprikende på tvers av land, se f.eks. IDEA: https://www.idea.int/data-tools/data/voter-turnout. Når det gjelder valg til EU-parlamentet (se EU-parlamentet: https://www.europarl.europa.eu/election-results-2019/en/turnout/) og amerikanske presidentvalg (se US Election Project: https://www.electproject.org/national-1789-present ) har deltakelsen økt vesentlig ved valgene etter 2015.
27. Om Europa, se f.eks. Crouch 2020, op.cit., 127–28. Også i USA fortsetter antallet uavhengige velgere å øke, se f.eks. https://centerforpolitics.org/crystalball/articles/the-republican-advance-in-the-south-and-other-party-registration-trends/
28. Se f.eks. Hochuli m.fl., op.cit, 107ff.
29. Se f.eks. Albena Azmanova, «The Populist Catharsis: On the Revival of the Political», i Philosophy and Social Criticism, 4, nr. 4, 2018.
30. Nancy Fraser er blant dem som framhever dette potensialet. Se f.eks. Nancy Fraser, Cannibal Capitalism, How Our System Is Devouring Democracy, Care and the Planet – And What We Can Do About It. London & New York: Verso 2022, 131ff.
31. Den politiske retningen under Donald Trump og Boris Johnson samt dagens italienske regjering under Giorgia Melonis ledelse er nærliggende eksempler.
32. Thomas Piketty skriver i denne forbindelse om «the social-nativist trap», der den politiske konfliktlinjen mellom henholdsvis nasjonalister/reaksjonære (høyrepopulister) og globalister/progressive (høyre- og sentrum-liberale partier) blir den mest framtredende. Se Piketty 2020, op.cit., kap. 14 og 16.
33. Wendy Brown, In the Ruins of Neoliberalism. The Rise of Antidemocratic Politics in the West. New York: Columbia University Press 2019; Fraser 2019, op.cit.; Slobodian, op.cit., kap. 5.
34. Sören Brandes, «The Market’s People: Milton Friedman and the Making of Neoliberal Populism», i William Callison og Zachary Manfredi, op.cit. Det norske Fremskrittspartiet er basert på den samme tosidige ideologien, selv om det også i mange tilfeller har skapt interne konflikter.
35. Fraser 2019, op.cit., 24ff.
36. KOF Globalization Index og statistikk fra UNCTAD bekrefter at den kraftige veksten i økonomisk globalisering avtok på begynnelsen av 2000-tallet, og at globaliseringen i dag er i ferd med å stabiliseres eller kanskje avta noe.
37. Mest omfattende er USAs Inflation Reduction Act fra 2022, med en ramme på 369 mrd. dollar i støtte til grønne investeringer og utslippskutt.
38. Colin Crouch, The Strange Non-death of Neoliberalism. Cambridge: Polity Press 2011.
39. Robert Brenner og Dylan Riley argumenterer for at denne vedvarende stagnasjonen også gjør at nasjonal politikk i større grad får preg av et nullsum-spill mellom konkurrerende sektorer og klassefraksjoner, og at dette kan forklare den økende politiske ustabiliteten og problemene med å etablere styringsdyktige flertall i en rekke vestlige land. Se «Seven Theses on American Politics», i New Left Review 138, 2022; Matthew Karp, «Party and Class in American Democracy», i New Left Review 139, 2023.
40. Debattene i Norge det siste året knyttet til Norges Banks rentepolitikk og regulering av strømmarkedet viser at den nyliberale politikken på disse områdene på den ene siden har mistet legitimitet, men på den andre at alternativene blokkeres av andre hensyn.
41. Se f.eks. Tooze, op.cit., kap. 10; Jerome Roos, Why Not Default? The Political Economy of Sovereign Debt. Princeton: Princeton University Press 2019, kap. 16–20.
42. Dylan Riley, «American Brumaire», i New Left Review 103, 2017; Christopher J. Bickerton og Carlo Invernizzi Accetti, Techopopulism. The New Logic of Democratic Politics. Oxford: Oxford University Press 2021.
43. William Callison og Zachary Manfredi, innledning i: Callioson og Manfredi, Mutant Neoliberalism. Market Rule and Political Rupture. New York: Fordham University Press 2020. 2ff.
44. Se f.eks. Anton Jäger, «From Post-Politics to Hyper-Politics», i Jacobin, 14. februar 2022: «‘Hyper-politics’ is what happens when post-politics ends – something like furiously stepping on the gas with an empty tank.»
45. Det eneste klare unntaket synes å være britiske Labour som under Jeremy Corbyn firedoblet medlemstallet fra 150 000 til 600 000.
46. Hochuli m.fl., 77.
47. Ibid., kap. 6.