PIERRE BOURDIEUS TEORI OM MAKT

Denne teksten er en forkortet versjon av en originalartikkel publisert i Agora.

Det er etter min mening grunnlag for å hevde at Bourdieus kapitalbegrep er hans begrep om makt, og at «kapital» derfor kan leses som «makt» i Bourdieus tekster. Det tydeligste uttrykket for det er at han definerer makt- eller styrkeforholdene i et samfunn (eller innenfor et avgrenset sosialt felt), som den fordeling av kapital som gjør seg gjeldende der.¹

Kapital kan eksistere i tre former: (i) Den kan eksistere i form av egenskaper ved det enkelte individ, f.eks. i form av kunnskap, dannelse, utseende, karaktertrekk osv. Kort sagt: i form av kroppslige disposisjoner (habitus). Dette er den kulturelle kapitalens eksistensform. (ii) Kapital kan eksistere i form av materielle objekter eller juridiske garantier for slike objekter, dvs. som penger eller eiendom som kan investeres i vanlig, økonomisk forstand. Dette er økonomisk kapital. (iii) Kapitalens tredje eksistensform er sosiale relasjoner i snever betydning, i form av kontakter, nettverk, vennskapsbånd, lojalitet, gjensidige forpliktelser osv. Dette er den sosiale kapitalens eksistensmåte.

I tillegg til disse tre hovedformene for kapital, opererer Bourdieu også med et begrep om symbolsk kapital. Symbolsk kapital er egentlig ikke en egen form for kapital, men en måte som andre kapital- eller maktformer fremtrer og blir oppfattet på under bestemte betingelser. Symbolsk kapital er kapital som ikke oppleves eller erkjennes som kapital (dvs. makt) og som i kraft av dette oppfattes som legitim. Bourdieus eksempler på dette er ulike former for prestisje, ære, autoritet, renommé, myndighet osv.

Så vidt jeg vet har Bourdieu aldri formulert noen utførlig definisjon av makt eller kapital. Det er likevel mulig å lese en bestemt definisjon ut fra ulike steder i hans verker. I det følgende vil jeg foreslå en slik definisjon og vurdere denne ut fra to spørsmål: (1) hvorvidt denne har grunnlag i Bourdieus egne tekster og (2) hvorvidt denne er en rimelig definisjon av makt. Definisjonen er den følgende: Kapital er knappe sosiale ressurser som er tillagt en bestemt verdi av et sosialt fellesskap og som i kraft av sin knapphet er i stand til å skape, forsterke eller opprettholde ulikheter mellom sosiale aktører.

Denne definisjonen har tre momenter: (i) knapphet, (ii) anerkjennelse og (iii) en forskjellsskapende evne. At en kapitalform er en knapp sosial ressurs, innebærer to ting: For det første at den ikke er tilgjengelig i et ubegrenset omfang og for det andre at den ikke er like tilgjengelig for alle medlemmene av et samfunn eller et felt. Begge disse forutsetningene er nødvendige for at en ressurs skal kunne fungere som et maktmiddel.

Knapphet

At Bourdieu gjør en slik forutsetning om knapphet, følger av en viktig antakelse hos ham om at enhver kapitalform er underlagt en form for inflasjonslogikk.² Kapitalens verdi er bestemt av dens relative knapphet. Det er denne forutsetningen Bourdieu legger til grunn når han undersøker devalueringen av bestemte utdanningstitler: Jo flere som har en slik tittel, jo mindre vil tittelen som regel være verdt.³ Elementære skrive- og leseferdigheter er mye kulturell kapital i et samfunn med utbredt analfabetisme, men ikke i moderne utdanningssamfunn. Sagt annerledes: Tilgangen til en ressurs kan bare fungere som kapital dersom den ikke er tilgjengelig i ubegrenset omfang og ikke er like tilgjengelig for alle.

Kapital er derfor noe som setter en aktør i stand til å tvinge sine interesser gjennom på tvers av andres interesser. I forutsetningen om knapphet ligger det med andre ord et slektskap med Max Webers definisjon av makt som «ett eller flere menneskers sjanse til å sette igjennom sin egen vilje i det sosiale samkvem, og det selv om andre deltakere i det kollektive liv skulle gjøre motstand».⁴

Spørsmålet blir da: Hva er det som gjør en ressurs til kapital? Hva består dens knapphet i? Med andre ord: Hva er kapital? Bourdieus svar på dette er enkelt. Han skriver: «Kapital er akkumulert arbeid, som, når den blir tilegnet på et privat, dvs. et eksklusivt, grunnlag av aktører eller grupper av aktører, setter dem i stand til å tilegne seg sosial energi i form av tingliggjort eller levende arbeid.»⁵

Kapital er akkumulert arbeid, hvilket innebærer at den er et genuint sosialt eller historisk fenomen, dvs. at den består av ressurser som ikke er gitt fra naturens side. Kapital er tilegnede ressurser, det oppsamlede resultatet av individuelle aktørers systematiske arbeid over tid. Kapital for Bourdieu er per definisjon ikke noe medfødt og er følgelig noe som er vilkårlig fordelt (dvs. noe som kunne ha vært fordelt annerledes). Slik sett har Bourdieu, i likhet med Adam Smith, David Ricardo og Karl Marx, en slags arbeidsverditeori: Den objektive verdien av en bestemt andel kapital er bestemt av den mengde arbeid som det i gjennomsnitt kreves for å tilegne seg den.

Dette innebærer ikke at en aktørs kapitalmengde utelukkende er et resultat av dets individuelle arbeid. Kapital kan overføres, direkte eller indirekte, mellom sosiale aktører, f.eks. over generasjoner i form av arv.⁶ Tunge maktposisjoner vil i de fleste tilfeller forutsette tilgang til kapital som er akkumulert over flere generasjoner. Det er ikke minst på grunn av dette at Bourdieu er så opptatt av betydningen av klassebakgrunn for individenes skjebne på senere stadier i deres livsløp. At kapital er akkumulert arbeid, innebærer at all tilegnelse av kapital forutsetter og er grunnlagt på investering av tid, dvs. av «arbeidstid» i vid betydning av ordet. Det er dette som gjør kapital til en knapp sosial ressurs, nettopp fordi tid med nødvendighet er et knapt gode. Bourdieu sier derfor at hans kapitalbegrep er forbundet med en allmenn lære om «tidens økonomi».⁷

Det er to problemer knyttet til forutsetningen om knapphet. For det første innebærer denne forutsetningen at sosiale maktforhold vil måtte være kjennetegnet av rene interessemotsetninger. Dette følger av at kapital er grunnlaget for å realisere ens interesser nettopp på tross av andres motstand. Dette følger også av forutsetningen om en inflasjonslogikk: Jo mer det finnes av en ressurs i et samfunn, jo mindre er mine ressurser verdt. En økning i en persons kapital- mengde vil nødvendigvis være ledsaget av et tilsvarende tap for en eller flere andre aktører.

Som det har blitt hevdet, ikke minst av Talcott Parsons, er denne forutsetningen uholdbar.⁸ Et sosialt fellesskap vil i mange tilfeller kunne øke sin makt uten at dette ledsages av et tilsvarende tap for andre, f.eks. ved at man organiserer seg på en slik måte at man kan produsere kollektive goder og over- vinne gratispassasjerproblemer. At man redegjør for makt som «evne til kollektiv handling» i denne forstand, innebærer ikke at man må benekte at det forekommer interessemotsetninger. De fleste maktforhold er verken preget av en ren motsetning eller et rent sammenfall i interesser, men en blanding: Enkelte ordninger er bedre for alle enn andre ordninger, samtidig som aktørene har ulike interesser mht. hvilken av de optimale ordningene som bør realiseres. Parsons og Bourdieu går således for langt i hver sin retning.

For det andre medfører arbeidsverdilæren et problem mht. å redegjøre for medfødte (dvs. biologisk gitte) forskjellsskapende egenskaper. Kapital er, som vi har sett, per definisjon tilegnede ressurser. Dette gjelder også kunnskap og intellektuelle ferdigheter. Bourdieu forklarer f.eks. ulikheter i skoleprestasjoner mellom personer med ulik klassebakgrunn ved å hevde at dette er grunnlagt på deres ulike tilgang til kulturell kapital innenfor familien i den tidlige oppveksten. Akademiske prestasjoner er altså forankret i genuint sosialt muliggjorte ressurser, ikke i individuelt talent eller medfødt begavelse.⁹ Det er ingen tvil om at ulike oppvekstvilkår forklarer mye av ulikheten i skoleprestasjoner. Men det er heller ingen tvil om at medfødt intelligensnivå også forklarer en god del.¹⁰ Dette må imidlertid falle utenfor Bourdieus perspektiv siden han forut- setter av forskjellsskapende ressurser med nødvendighet er sosialt betingede og vilkårlige.

Anerkjennelse

At kapital er verdsatte eller anerkjente ressurser, innebærer at et visst antall mennesker innenfor et sosialt fellesskap oppfatter og vurderer dem som egen- skaper med en bestemt verdi, dvs. at det foreligger en viss konsensus om at de utgjør midler som man kan anvende til å ivareta sine interesser. «Anerkjennelse» må her ikke forstås dit hen at disse maktformene dermed oppfattes som legitime. Man kan åpenbart anerkjenne penger som et gyldig betalingsmiddel for bestemte varer eller tjenester, samtidig som man benekter at pengeøkonomien eller pengefordelingen i et samfunn er rettferdig eller legitim.

Denne forutsetningen innebærer at kapital er et grunnleggende subjektivt fenomen, i den forstand at alle former for kapital er konstituert av, og derfor ikke kan eksistere uavhengig av, de sosiale aktørenes oppfatninger og vurderinger av dem. Denne antakelsen er problematisk siden Bourdieu selv oppfatter kapitalbegrepet som et objektiverende begrep, i den forstand at det betegner sosiale forhold som nettopp eksisterer uavhengig av de sosiale aktørenes «vilje og bevissthet», som han uttrykker det.

Denne forutsetningen kan ikke opprettholdes, selv ikke innenfor rammene av Bourdieus egne forutsetninger. Han er nødt til å innrømme at kapital er et subjektivt fenomen. Dette er klart når han insisterer på at kapital bare kan fungere som makt innenfor et bestemt «marked» eller felt.

Dette skyldes nettopp at en kapitalform bare kan fungere innenfor et samfunn eller en samfunnssfære som består av aktører som er tilbøyelige til å anerkjenne den som et middel til å fremme interesser. Dette markedet er gjort mulig av at et bestemt verdihierarki eller en verdidefinisjon er innprentet som noe man er enige om.

Man kan imidlertid opprettholde forutsetningen om kapitalens objektivitet, i den forstand at man kan hevde at det enkelte individets muligheter og begrensninger for handling er gitt uavhengig av om det oppfatter disse eller ikke. Kapitalen eksisterer med andre ord som noe objektivt og utvendig i forhold til det enkelte individ. Men den er ikke dermed et ikke-subjektivt fenomen, dvs. et bevissthetsuavhengig fenomen overhodet, siden disse mulighetene og begrensningene nettopp er bestemt av andre menneskers oppfatninger og vurderinger.

Det vil selvfølgelig ofte foreligge en sammenheng mellom ressursenes knapphet og det at de er verdsatt. At et gode blir mer verdsatt enn tidligere, vil (åpenbart) ofte føre til at det blir enda knappere og at tilegnelsen av det forut- setter enda mer eksklusive livsvilkår. En del goder (f.eks. edle metaller) blir også høyt verdsatt nettopp fordi de er knappe. Det er likevel ingen nødvendig sammenheng mellom de to momentene. Ren luft er f.eks. et sterkt verdsatt gode, selv om det (som regel) ikke er et gode som bare er tilgjengelig i begrenset grad. På den annen side kan en ressurs være knapp uten at den er verdsatt av et sosialt fellesskap. Dette er tydelig i eksemplet med lese- og skriveferdigheter i samfunn som ikke anerkjenner dette som en ressurs.

Forskjellsskapende

At kapital er forskjellsskapende ressurser, følger egentlig av at kapital er et knapt gode. En ulik fordeling av kapital innebærer at de sosiale aktørene har ulik evne til å ivareta sine interesser og dermed oppnå andre knappe goder som andre har interesse i og som det derfor er knyttet interessemotsetninger til. Å besitte kapital er nettopp å ha en evne til å skape eller opprettholde forskjeller mellom en selv og andre, dvs. oppnå attraktive og knappe goder og å unnslippe nødvendige byrder. Om kulturell kapital skriver Bourdieu derfor følgende:

«Fordi tilegnelsen av kulturelle produkter forutsetter disposisjoner og former for kompetanse som ikke er universelt fordelt … sikrer de en distinksjonsprofitt hvis størrelse er proporsjonal med sjeldenhetene i de midlene som er nødvendige for å tilegne seg dem.»¹¹

Ressurser eksisterer som maktmidler (kapital) utelukkende i den grad de er i stand til å «skape ulikhet» (dvs. «sikre en distinksjonsprofitt»). Kapitalbegrepet er med andre ord et grunnleggende relasjonelt begrep. Kapital er strengt tatt ikke noe det enkelte individ, den enkelte institusjon eller den enkelte gruppe besitter i isolasjon, men består av selve dets relasjoner til andre sosiale aktører. Sagt annerledes: Sosiale ressurser er ikke kapital i kraft av visse iboende substansielle egenskaper, men i kraft av de relasjonene deres bærere står i til andre aktører.

Kapital er en sosial relasjon, dvs. en form for energi som utelukkende eksisterer og frembringer virkninger innenfor det feltet hvor den blir produsert og reprodusert.¹² Dette følger av at kapitalens verdi er gitt av dens relative knapphet, dvs. den mer omfattende fordelingen av kapitalformen innenfor et sosialt fellesskap. Det føl- ger også av at kapitalen utelukkende kan fungere innenfor et marked hvor den er verdsatt: Kapitalen fungerer bare i kraft av bærerens relasjoner til andre aktører som er tilbøyelige til å gjenkjenne og verdsette den. Og til slutt: Dette følger av dens forskjellsskapende evne. Kapitalen fungerer som et maktmiddel utelukkende ved å fungere på en bestemt måte overfor andre, dvs. ved at den setter en aktør i stand til å tvinge gjennom sine interesser på tross av andres motstand.

Slik Bourdieu anvender kapitalbegrepet, kan uttrykket «relasjonelt» i stor grad erstattes med uttrykket «relativt». Kapitalen er gitt sin verdi i kraft av sin relative knapphet. Konsekvensen av dette er at de maktrelasjonene Bourdieu fokuserer på, først og fremst er sammenlikningsrelasjoner, ikke avhengighetsrelasjoner.¹³ Kapitalen eller makten karakteriseres ved å sammenlikne aktørene med hverandre, ikke ved å avdekke en generativ mekanisme som frembringer og opprettholder de forskjellige aktørenes besittelser av kapital. Sagt annerledes: Bourdieu betrakter i stor grad et maktforhold eller en kapitalfordeling som noe gitt. Han gir seg selv ingen midler til å forklare kapitalfordelingen ved å vise hvordan den er et resultat av at de ulike aktørene står i bestemte avhengighetsforhold til hverandre i kraft av at deres handlingsmulig- heter og deres skjebne er bestemt av de samme institusjonenes funksjonsmåte.

Det at Bourdieu behandler maktrelasjoner som sammenlikningsrelasjoner, er helt klart utilstrekkelig vurdert ut fra hans egne ambisjoner. En viktig målsetting med kapitalbegrepet er å forklare ulike aktørers handlinger og derigjennom sosiale forhold. Jeg tror det er riktig å hevde at han tenker seg at dette skal skje på to måter: (i) delvis ved at kapitalbegrepet skal redegjøre for de midlene som ligger til grunn for aktørenes handlinger og (ii) delvis ved å forklare de målsettingene som aktørene forsøker å realisere med sine handlinger.

Det første er knyttet til et moment vi har nevnt tidligere, nemlig at en aktørs tilgang til kapital fastsetter aktørens objektive muligheter og begrensninger for handling. Kapital er handlingsevne, dvs. de midlene som avgjør hva man er i stand til å gjennomføre (sett i relasjon til andre aktører). Ut fra dette skal kapitalbegrepet kunne forklare kontinuitet og endring i de strukturelle forholdene i et samfunn. Bourdieu fastholder at de objektive styrkeforholdene i et samfunn (eller på et felt) aldri er gitt en gang for alle, men er et utfall av de kampene som kontinuerlig utspiller seg der. For å opprettholde eller forbedre sin maktposisjon må aktørene hele tiden reinvestere eller «sette på spill» sin allerede tilegnede kapital. Den sosiale verdens videre utforming er således aldri entydig gitt av strukturelle maktforhold (kapitalfordelingen) slik disse foreligger på et gitt tidspunkt.

Samtidig understreker han at styrkeforholdene i et samfunn (eller et felt) med stor sannsynlighet vil reproduseres over tid. Kapitalbegrepet er nettopp utarbeidet for å redegjøre for hvorfor det er slik, dvs. for hvorfor det sosiale liv ikke er et lotteri, som Bourdieu uttrykker det.¹⁴ Det sosiale liv er ikke et spill med perfekt fri konkurranse hvor man fra en hvilken som helst utgangsposisjon kan ende opp i en hvilken som helst annen posisjon, med like stor sannsynlighet. De sosiale kampene om fordelingen av makt er selv grunnlagt på en alltid allerede gitt maktfordeling, slik at aktørene kjemper for å få gjennomslag for sine interesser under helt ulike forutsetninger. De som har mye kapital, vil som regel også ha en evne til å opprettholde den gitte kapitalfordelingen.

«Kapital … som en potensiell kapasitet til å frembringe avkastninger og til å reprodusere seg selv i identisk eller ekspandert form, inneholder en tendens til å vedvare i sin eksistens. Den er en kraft som er innskrevet i tingenes objektivitet på en slik måte at alt ikke er like mulig eller umulig.»¹⁵

Kapitalbegrepet skal også gjøre det mulig å avdekke de sosiale aktørenes objektive interesser og dermed de målsettingene som ligger til grunn for deres handlinger. Dette skal skje ved å anvende begrepet til å avdekke sosiale strukturer. Slike strukturer består av hierarkisk ordnede og gjensidig avhengige posisjoner som ulike aktører befinner seg innenfor og som er gitt av en bestemt fordeling av kapital.

LES OGSÅ: SLOW SOCIOLOGY

Hvor man befinner seg i hierarkiet, er bestemt av hvor mye kapital man besitter. Aktørenes interesser er ifølge Bourdieu gitt av deres objektive plassering innenfor en slik fordeling, dvs. av deres kapitalmengde og denne kapitalmengdens sammensetning. Dermed skal det bli mulig å avdekke objektive motsetninger og sammenfall i interesser mellom forskjellige aktører og dermed forklare allianser og konflikter i deres praksiser. For å si det veldig enkelt: De dominerende i et samfunn (eller innenfor et felt), dvs. de som besitter mye kapital, vil arbeide for å opprettholde den gitte fordelingen av kapital, mens de dominerte vil søke å endre styrkeforholdet til sin egen fordel.¹⁶

Problemet er imidlertid at det ikke er mulig å avdekke objektive motsetninger og sammenfall i interesser utelukkende ved å betrakte en bestemt kapitalfordeling som noe gitt, slik Bourdieu gjør. Dette forutsetter at man avdekker den eller de mekanismene som genererer denne ulikheten. At én gruppe har mye kapital og en annen gruppe har lite kapital, innebærer ikke at det nødvendigvis foreligger noen interessemotsetning mellom gruppene eller noe sammenfall i interesser innenfor gruppene. Det kan åpenbart gjøre det, men det er ingen nødvendighet. Har man derimot avdekket en mekanisme som skaper en kausal og negativ sammenheng mellom deres ulike tilgang til en bestemt kapitalform, kan man også avgjøre spørsmålet om motsetning eller sammenfall i interesser.

Det finnes en sammenheng mellom forutsetningen om det relasjonelle ved kapitalen og forutsetningen om kapitalens objektivitet. Bourdieu opprettholder nemlig en forutsetning om at det finnes objektive sosiale relasjoner, dvs. relasjoner som ikke nødvendigvis er erkjent av de sosiale aktørene selv.¹⁷

Selve kapitalen kan, som vi har sett, imidlertid ikke være objektiv i denne forstand. Er det da mulig å tale om objektive maktrelasjoner? Etter min mening er det mulig å tale om både sammenliknings- og avhengighetsrelasjoner som involverer makt og som er objektive i betydningen ikke-erkjente. Det første forutsetter at det eksisterer en ikke-erkjent fordeling av en kapitalform, hvilket er mulig til tross for at selve kapitalen, dvs. det fenomen som er fordelt, ikke har noen slik objektiv form for eksistens. Kapitalen kan bare fungere som et maktmiddel i sosiale praksiser ved at den erkjennes (og verdsettes), men selve fordelingen av den vil i mange tilfeller være et ikke-tilsiktet og ikke-erkjent aggregert resultat av mange intensjonale handlinger.

Subjektive og objektive kapitalformer

Bourdieu skiller mellom objektive og subjektive kapitalformer. Økonomisk, kulturell og sosial kapital er objektive former for kapital, mens symbolsk kapital ikke har noen slik objektiv form for eksistens. Symbolsk kapital er som nevnt objektive former for kapital som blir oppfattet og vurdert på bestemte måter og er derfor nødvendigvis konstituert av disse oppfatningene og vurderingene. Det er nettopp derfor Bourdieu hevder at symbolsk kapital ikke er noen selvstendig kapitalform, men de øvrige kapitalformenes fremtredelsesform under betingelser der de ikke blir gjenkjent som kapital, dvs. der de ikke blir erkjent som sosialt tilegnede og knappe ressurser.

Jeg har argumentert for at kapital både har subjektive og objektive egenskaper. Det kan derfor synes vanskelig å opprettholde et slikt skille mellom subjektive og objektive kapitalformer.¹⁸ Også økonomisk, kulturell og sosial kapital er konstituert av aktørenes oppfatninger og vurderinger. Også symbolsk kapital kan bidra til å fastsette det enkelte individets handlingsmuligheter uavhengig av dets erkjennelse av dem. Man kan derfor ikke bruke disse kriteriene til å trekke et slikt skille. Man kan imidlertid hevde at symbolsk kapital utelukkende er forankret i subjektive (dvs. oppfattede) relasjoner. Et myndighets- eller autoritetsforhold er nødvendigvis erkjent av aktørene selv og konstituert av denne erkjennelsen. Egenskaper ved individer eller institusjoner får sin symbolske verdi i kraft av sin relative plassering i et «symbolsk rom», som er konstituert av de sosiale aktørenes definisjoner av rommet som helhet. Slik sett består symbolsk kapital av «innvendige relasjoner» i en annen forstand enn økonomisk, kulturell og sosial kapital.¹⁹

Det avgjørende kriteriet for å skille mellom symbolske og objektive former for kapital må imidlertid være hvorvidt kapitalen erkjennes som kapital eller ikke. For å tale om at ressurser utgjør symbolsk kapital, må man forutsette at disse ressursene ikke erkjennes som kapital/makt og derfor aksepteres som legitime ad negativ vei. Da må man imidlertid forutsette at de tre objektive kapitalformene i prinsippet kan fungere som kapital og samtidig være erkjent som dette. Bourdieu kan hevde at disse kapitalformene i de fleste tilfeller vil bli miskjent, men han kan ikke hevde at de av logiske grunner må fungere som symbolsk kapital, slik han enkelte steder er tilbøyelig til.²⁰

Kulturell kapital

Kulturell kapital består av kunnskap i vid betydning av ordet. Det kan innbefatte alt fra manerer, vitenskapelig kunnskap, utseende, fortrolighet med de sosiale kodene i et samfunn, allmenndannelse, språklige ferdigheter, utdanning osv. Kunnskap er imidlertid ikke i seg selv kulturell kapital. Dette forutsetter i tillegg at denne kunnskapen ikke er like tilgjengelig for alle medlemmene av et samfunn. Bourdieu skriver således:

«I et relativt udifferensiert samfunn, hvor tilgangen til midlene til å til- egne seg den kulturelle arven er svært likt fordelt, kan ikke den kroppsliggjorte kulturen fungere som kulturell kapital, dvs. som et middel til å oppnå eksklusive fordeler.»²¹

I tillegg forutsettes det at det finnes samfunnsområder hvor denne kunnskapen blir verdsatt og hvor den i kraft av dette kan produsere avkastninger. Det betyr at det må eksistere et anerkjent verdihierarki som gjør at bestemte former for kunnskap oppfattes som mer eller mindre verdifulle og at andre former oppfattes som mer eller mindre verdiløse. Det vil si at ulike kunnskapsformer står i et hierarkisk forhold til hverandre i kraft av bestemte standarder eller verdidefinisjoner.

Hva den kulturelle kapitalen angår, forutsetter denne at én bestemt relasjon til kulturen innprentes som den legitime. Bourdieu gjør det helt klart at det er den dominerende klassens relasjon til kulturen, slik denne er bestemt av deres økonomiske livsbetingelser, som opphøyes til en høyverdig kultur som ethvert kulturelt uttrykk vurderes opp mot.²² Det institusjonelle grunnlaget for dette er utdanningssystemet, hvis fremste sosiale funksjon er å innprente respekt for den legitime kulturen i alle lag av befolkningen, samtidig som systemet ikke sikrer alle lag evnen til å etterleve denne kulturens krav.²³

Kulturell kapital kan eksistere i tre hovedformer, henholdsvis i kroppslig, objektivert og instituert form.²⁴ I den første formen eksisterer kulturell kapital som kroppsliggjorte disposisjoner (habitus) som setter det enkelte individ i stand til å handle, oppfatte og vurdere på bestemte måter. Dette er den kulturelle kapitalens mest grunnleggende eksistensform, i den forstand at de to andre eksistensformene har en rekke egenskaper som bare eksisterer ved å henvise til individenes kroppslige tilbøyeligheter.

I sin kroppsliggjorte form forutsetter tilegnelsen av kulturell kapital et relativt langvarig og systematisk (men ofte ikke-bevisst) sosialiseringsarbeid. Å akkumulere slik kapital består i å investere i sin egen personlighet i form av kultivering og dannelse.

Dette krever tid og krefter som må investeres av den enkelte personen selv. Ingen delegering er her mulig. Men de sosiale betingelsene for dette vil være avhengig av livsbetingelsene til den familien man er født og oppvokst innenfor, samt av tilgangen til høyere utdanning. I denne form er den kulturelle kapitalen uløselig bundet til det enkelte, biologiske individ og kan derfor ikke overføres mellom mennesker i noen direkte forstand (f.eks. gjennom arv). Med andre ord vil dens overføring på tvers av generasjoner selv kreve tid og kostnader og vil med nødvendighet være forbundet med en viss risiko for å mislykkes.

Bourdieu faktiske bruk av dette begrepet, ikke minst i de empiriske analysene, forutsetter imidlertid en tolkning som legger hovedvekten på det andre aspektet, dvs. på en definisjon av kulturell kapital som en bestemt form for diffus og overførbar dømmekraft. Sagt annerledes: Kulturell kapital er ikke primært substansiell kunnskap, men en bestemt relasjon til kulturen. Denne tolkningen fremgår f.eks. tydelig av Bourdieus diskusjon av middelklassens kultur. Middelklassens livsstil preges av en kombinasjon av en sterk vilje og en manglende evne til å etterleve den legitime kulturens idealer. Dette kommer bl.a. til uttrykk ved at denne klassen forveksler kultur med substansiell kunnskap. Bourdieu skriver:

«Ved at de identifiserer kultur med kunnskap, tror de at det kultiverte mennesket er en person som besitter en stor mengde kunnskap. De nekter å tro at kulturen, dersom den tilbakeføres til sin enkleste og mest sublime form, egentlig består av en relasjon til kulturen. («Kultur er det som er igjen når du har glemt alt annet.»)»²⁵

LES OGSÅ: SHEILA JASANOFF OG DEN VERKSAME VITSKAPEN

Dette betyr ikke at en stor mengde kulturell kapital som regel ikke er ledsaget av en relativt stor mengde faktisk kunnskap, men at det ikke først og fremst er denne kunnskapen som setter den kulturelle kapitalen i stand til å produsere materielle og symbolske avkastninger, dvs. som gjør den til kapital. Det er dømmekraften, ikke sakskunnskapen, som hviler på virkelig sjeldne tilegnelsesbetingelser og som fremstår som noe «naturlig» ved det enkelte individ og som på den måten sikrer store symbolske avkastninger i form av prestisje, autoritet osv. Den substansielle kunnskapen kan ikke skjule at den er noe tillært i denne betydningen. Det er videre den overførbare dømmekraften som gir adgang til attraktive posisjoner på arbeidsmarkedet. Man ansetter ikke en jurist fordi han kan lovsamlingen på rams, men fordi han vet hvordan han skal tolke lovverket på en spesifikk juridisk måte.

Man kan stille seg spørsmålet om hvorvidt kulturell kapital er makt i samme forstand som økonomisk kapital. Det er klart at Bourdieu langt på vei forutsetter dette når han lar de to begrepene være tilfeller av et mer allment begrep om kapital. Den eneste forskjellen han innrømmer mellom dem, er at den kulturelle kapitalen er uløselig bundet til sin individuelle bærer og at den derfor ikke kan tilegnes gjennom delegering eller overføres mellom mennesker på noen direkte og umiddelbar måte.

Sosial kapital

Sosial kapital er eksklusive sosiale relasjoner eller nettverk som den enkelte aktør kan anvende til å sikre ulike former for avkastninger. Sagt annerledes: Sosial kapital består av et legitimt medlemskap i en «sosial gruppe», et medlemskap som ikke er like tilgjengelig for alle medlemmene av et samfunn.

Det paradigmatiske eksemplet på en slik gruppe er en sosial stand (som f.eks. adelen i det før-industrielle Europa), men det kan også være tale om mer avgrensede grupperinger: familien, slekten, yrkesgrupper (profesjoner), utdanningskull, sosiale klubber, naboskapsrelasjoner og grupper knyttet til arbeidsplassen.

Bourdieu definerer sosial kapital som sosiale relasjoner som består av noe mer enn rent kontingente (tilfeldige) forhold mellom mennesker.²⁶ Slike relasjoner må ha en viss varighet, og aktørene som inngår i dem, må oppvise en viss forpliktelse overfor dem. Slike eksklusive grupper er bundet sammen gjennom gjensidige og subjektive følelser av respekt, takknemlighet, fortrolighet og vennskapelighet.

Det er nettopp gruppens integrasjon innad som sikrer at den forvalter sosial kapital. Grunnen til det er at det er integrasjonen som skaper og opprettholder skillet mellom legitime og ikke-legitime medlemmer av gruppen. Den sosiale «inklusjonen» sikrer samtidig den sosiale «eksklusjonen», hvilket gjør at tilgangen til gruppen, forstått som en anvendbar sosial ressurs, er knapp, dvs. ikke like tilgjengelig for alle medlemmene av et samfunn. Sosial kapital forutsetter i denne forstand et kontinuerlig reproduksjonsarbeid, et arbeid som er rettet mot å opprettholde gruppens sosiale integrasjon og derigjennom forskjellen mellom medlemmer og ikke-medlemmer.

De sosiale relasjonene kan imidlertid være varige og integrerte i ulik grad. Bourdieu synes å skille mellom to former for sosial kapital på et slikt grunnlag. Dette er et skille mellom instituerte (institusjonaliserte) og ikke-instituerte grupper.²⁷ Den instituerte formen er uttrykt i et ytre medium, f.eks. i form av et familienavn eller en adelstittel, og er i kraft av dette gitt en ytre, overindividuell garanti. Relasjonenes varighet og stabilitet har derfor en viss autonomi i forhold til de sosiale aktørenes faktiske praksiser, dvs. deres kontinuerlige arbeid med å bevare de sosiale relasjonene. Den ikke-instituerte formen for sosial kapital eksisterer utelukkende i en uformalisert, praktisk tilstand og har derfor ingen ytre garanti om varighet, men er helt avhengig av aktørenes faktiske praksiser og de ferdighetene og trosforestillingene som ligger til grunn for disse.

Økonomisk kapital

Økonomisk kapital er både den kapitalformen Bourdieu i en forstand regner som den viktigste og den han skriver minst om. Noe av grunnen til det siste er sannsynligvis at begrepet om økonomisk kapital er såpass dagligdags og intuitivt forståelig, og at det i mindre grad utgjør noen begrepsmessig nyvinning fra Bourdieus side. Når han skriver om økonomisk kapital, er han først og fremst opptatt av forholdet mellom denne kapitalformen og de to øvrige formene for kapital (kulturell og sosial kapital).

LES OGSÅ: LIKHETEN VENDER TILBAKE

Økonomisk kapital er ressurser eller goder som er konvertible til penger på en umiddelbar og direkte måte og som er institusjonalisert i form av juridisk garanterte eiendomsrettigheter. I motsetning til kulturell og sosial kapital kan den økonomiske kapitalen eksistere i en fullt ut objektivert form. Dette innebærer blant annet at økonomisk kapital kan overføres mellom personer og institusjoner på en direkte og umiddelbar måte, f.eks. over generasjoner gjennom arv. Den er strengt tatt heller ikke avhengig av en evne til symbolsk tilegnelse eller av en kompetanse til å forvalte den hos dens bærer. Den kan både tilegnes, opprettholdes og akkumuleres gjennom delegasjon til andre aktører. Slik sett opprettholder Bourdieu et skille mellom subjektive og objektive former for kapital i form av et skille mellom kapital som er uløselig bundet til dens subjekt og kapital som eksisterer i et ytre medium som kan løsrives fra dens biologiske bærer. Dette skillet går da mellom kulturell og sosial kapital på den ene siden og økonomisk kapital på den andre.

Forholdet mellom kapitalformene

Hva angår spørsmålet om forholdet mellom de ulike kapitalformene, fokuserer Bourdieu på to forhold: (i) De ulike kapitalformenes evne til å reproduseres og legitimeres; og (ii) spørsmålet om hvorvidt én av kapitalformene er mer grunn- leggende enn de andre, i den forstand at disse lar seg tilbakeføre til denne.

Vi har sett at kapitalformene skiller seg fra hverandre mht. betingelsene for å overføre dem mellom personer. Jo mer avhengig en kapitalform er av egenskaper ved bærerens kroppslige disposisjoner og faktiske praksiser, jo vanskeligere er det å reprodusere denne kapitalen på tvers av generasjoner, og delvis også innenfor rammene av det enkelte individets livsløp. Reproduksjon av kapital som eksisterer i kroppslig form, krever selv investering av tid og krefter og gjennomføres alltid med en viss risiko for å mislykkes. Utdanning og kulturell kapital forutsetter en vellykket overføring av kunnskap gjennom primærsosialiseringen og en vellykket utdanningskarriere. Penger og eiendom kan man arve direkte.²⁸

Samtidig er det slik at reproduksjonen og akkumuleringen av kapital er vanskeligere å legitimere jo mer objektivert og jo mindre kroppslig den aktuelle formen for kapital er. Direkte arv av økonomiske goder fremstår lett som noe vilkårlig og vil derfor kunne bli oppfattet som urettferdig (ikke-legitimt). Overføring av kulturell kapital vil tendere mot ikke å bli oppfattet som arv eller reproduksjon i det hele tatt, nettopp fordi den kulturelle kapitalen er gjort til en så integrert del av sin bærers personlighet at den fremstår som noe medfødt eller noe strengt individuelt. Kulturell kapital vil derfor lettere kunne fungere som symbolsk kapital enn det økonomisk kapital vil kunne gjøre. Evnen til reproduksjon og evnen til legitimering varierer derfor inverst med hverandre. Bourdieu skriver:

«De ulike formene for kapital kan skilles fra hverandre ut fra deres evne til å bli reprodusert, eller mer presist, ut fra hvor lett til kan over- føres, dvs. med mer eller mindre tap og på en mer eller mindre tildekt måte. Sannsynligheten for tap og graden av tildekning har en tendens til å variere inverst med hverandre. Alt som bidrar til å skjule det økonomiske aspektet, tenderer også mot å øke risikoen for tap. (Dette gjelder spesielt overføringene mellom generasjoner.)»²⁹

Slik sett opererer Bourdieu med en skala for kapitalformer hvor økonomisk og symbolsk kapital danner de to ytterpunktene. Kulturell og sosial kapital er her plassert mellom ytterpunktene. De er begge transformerte former for økonomisk kapital som i større grad enn denne er gjort til en integrert del av bærerens kropp og individuelle praksiser og som i kraft av dette i større grad enn økonomisk kapital er i stand til å skjule sitt sosiale og vilkårlige opphav, dvs. fungere som symbolsk kapital.

Hva angår spørsmålet om reduksjonisme, hevder Bourdieu at den økonomiske kapitalen er den mest grunnleggende kapitalformen, i den forstand at den i siste instans ligger til grunn for de øvrige kapitalformene. Alle former for kulturell og sosial kapital, og dermed også symbolsk kapital, utgjør med andre ord transformerte former for økonomisk kapital.

LES OGSÅ: FØDT SÅNN, BLITT SÅNN – REVISITED

De forskjellige kapitalformene lar seg utlede fra den økonomiske kapital, men kun i kraft av et mer eller mindre omfattende transformasjonsarbeid, som er nødvendig for å frembringe den formen for makt som er virkningsfull i det aktuelle feltet.³⁰

Grunnlaget for denne oppfatningen er den generelle forutsetningen om at all kapital er akkumulert arbeid. Dette innebærer at all kapitaltilegnelse forutsetter og er grunnlagt på bruk og investering av tid («arbeidstid»). Å tilegne seg ikke- økonomiske former for kapital forutsetter derfor en objektiv mulighet til å fri- gjøre seg fra den materielle tvangen som preger det praktisk-økonomiske liv. Økonomisk kapital er det eneste som muliggjør en slik distanse til det økonomisk-sosiale livets krav og sanksjoner. Økonomisk kapital sikrer en «fri-tid», tid løsrevet fra innordningen under økonomiske funksjoner, som er nødvendig for å kunne akkumulere kulturell og sosial kapital.

Denne konverteringen av økonomisk kapital til kulturell og sosial kapital forutsetter imidlertid også det Bourdieu kaller for en «disposisjon for det interesseløse».³¹ Strategier som objektivt sett er rettet mot å akkumulere sosial og kulturell kapital, må skjule at de faktisk er interessebestemte strategier. De må fremstå som interesseløse aktiviteter, som akkumulering av dannelse motivert av uselvisk kjærlighet til kunnskap (mht. kulturell kapital) og som sjenerøs, uegennyttig bruk av tid og oppmerksomhet uten andre formål enn gleden ved et gjensidig anerkjennelsesforhold (mht. sosial kapital). Kunnskap og relasjoner må fremstå som egenverdier, uten andre formål enn seg selv. Dette viser til Bourdieus anti-reduksjonisme.

En nødvendig forutsetning for at den kulturelle og den sosiale kapitalen skal kunne fungere som dette, dvs. produsere virkninger som den økonomiske kapitalen ikke selv kan frembringe, er at de ikke fremstår eller blir oppfattet som transformerte former for økonomisk kapital.

Derfor må det på en og samme tid fremheves at den økonomiske kapitalen ligger til grunn for alle de andre kapitalformene og at disse trans- formerte, skjulte formene for økonomisk kapital, som aldri er fullstendig reduserbare til den definisjonen, frembringer sine mest spesifikke virkninger utelukkende i den grad de skjuler (ikke minst for sine bærere) det faktum at den økonomiske kapitalen ligger til grunn for dem, med andre ord at denne ligger til grunn for deres virkninger – men dette gjelder kun i siste instans.³²

På denne bakgrunn kan vi hevde at Bourdieu opererer med et skille mellom knappe sosiale goder som er direkte og umiddelbart tilgjengelige for den økonomiske kapitalen, og goder som ikke er det. De siste kaller han for symbolske goder.³³ Disse er kun tilgjengelige for den økonomiske kapitalen gjennom et langvarig transformasjonsarbeid. Sagt annerledes: Økonomisk kapital kan ikke omsettes til de formene for kapital som er gyldige på de ikke-økonomiske feltene på noen direkte og umiddelbar måte. Økonomisk kapital ligger kun til grunn for dem indirekte, ved at den gir tilgang til de sosiale eksistensbetingelsene som er en forutsetning for å tilegne seg dem. Det er nettopp dette som gjør at de symbolske feltene har en viss autonomi: Fordelingen av symbolske goder kan ikke gjenspeile økonomiske styrkeforhold direkte. I denne forstand har Bourdieu en fler-dimensjonal samfunnsteori og avviser den økonomiske reduksjonismen.

Det er et spørsmål om ikke Bourdieu likevel kan kritiseres for å forsvare en form for reduksjonisme. Han er nemlig sterkt tilbøyelig til å instrumentalisere kulturell og sosial kapital, i den forstand at han benekter at de sosiale aktørene virkelig (slik de selv tror) tillegger disse godene noen form for egenverdi. Disse har kun instrumentell verdi, i den betydningen at aktørene utelukkende investerer i disse ressursene for å oppnå andre goder, og da spesielt økonomiske goder.³⁴ Om kulturell kapital skriver han for eksempel:

«Dette produktet av konverteringen av økonomisk kapital til kulturell kapital muliggjør den pekuniære verdien som den kulturelle kapitalen kan byttes inn i på arbeidsmarkedet. (Akademiske investeringer har ingen mening med mindre det finnes en objektiv garanti for et minimum av reversering av den konverteringen den forutsetter.)»³⁵

Dette spørsmålet har flere aspekter. På et generelt nivå er dette knyttet til at Bourdieus handlingsteori er grunnlagt på strengt instrumentalistiske og anti- altruistiske premisser. Han benekter at det finnes virkelig interesseløse handlinger, dvs. handlinger som springer ut av en genuin forpliktelse overfor fellesskapet og dets normer.³⁶ Sosiale praksiser utføres ikke fordi de har noen form for egenverdi, men fordi de setter aktørene i stand til å realisere bestemte egennyttige utfall. Dette gjelder også tilegnelsen av kunnskap (akkumulering av kulturell kapital) og sosialt samvær (akkumulering av sosial kapital). Etter min mening tar Bourdieu rett og slett feil på dette punktet. Det finnes både interesseløs tilegnelse av kunnskap og genuin omtanke for andre mennesker. Det betyr imidlertid ikke at de fleste slike praksiser er fullstendig interesseløse. Bourdieu har utvilsomt rett i at mye slik akkumulering faktisk springer ut av en interesse om egennytte. Verken det «interesseløse» eller det instrumentelle perspektivet kan derfor absolutteres.

Et annet spørsmål går direkte på den økonomiske instrumentalismen, dvs. oppfatningen om at man investerer i kulturelle og sosiale ressurser fordi dette i siste instans gir økonomiske avkastninger. Selv om man opprettholder den generelle instrumentalismen, trenger man ikke å godta denne oppfatningen. Det skyldes at kulturelle og sosiale ressurser har instrumentell verdi også i forhold til symbolske avkastninger. En del former for utdanning (for eksempel innen kunstfag, humanvitenskap e.l.) gir mye prestisje og autoritet, uten at den dermed sikrer særlig store materielle avkastninger. Dette er åpenbart en avgjørende del av motivasjonen bak det å investere i en tilsynelatende «interesseløs» utdanning. Sosial kapital, dvs. det å være et legitimt medlem av en eksklusiv gruppe, kan være noe verdifullt selv til tross for at dette ikke er i stand til å produsere materielle avkastninger. Å bli anerkjent som en jevnbyrdig styrker nettopp selvfølelsen, dvs. følelsen av «å være noe». Også dette er en form for symbolsk avkastning.³⁷

Avslutning

Jeg har argumentert for at Bourdieus begrep om kapital inneholder tre forutsetninger, nemlig knapphet, anerkjennelse og forskjellsskapende evne. Dette begrepet om kapital må sies å være et relativt konvensjonelt maktbegrep, i den forstand at det ikke skiller seg nevneverdig fra andre begreper om makt i samfunnsvitenskapene (f.eks. Max Webers). Bourdieus originalitet består først og fremst i at han overfører maktperspektivet til ikke-økonomiske og ikke-politiske samfunnsområder ved hjelp av begrepene om kulturell og sosial kapital.

Noter

1. Pierre Bourdieu, The State Nobility. Elite Schools in the Field of Power. Stanford, California: Stanford University Press 1996, 264–265.
2. Pierre Bourdieu, Distinction. A Social Critique of the Judgement of Taste. Cam- bridge, Mass.: Harvard University Press 1984, 229.
3. Pierre Bourdieu, Distinction. A Social Critique of the Judgement of Taste. Cam- bridge, Mass.: Harvard University Press 1984, 229.
4. Pierre Bourdieu, Distinction. A Social Critique of the Judgement of Taste. Cam- bridge, Mass.: Harvard University Press 1984, 229.
5. Pierre Bourdieu, «The Forms of Capital», i John G. Richardson (ed.), Handbook of Theory and Research for the Sociology of Education. New York: Greenwood Press 1986, 241.
6. Av denne grunn vil ikke Bourdieus skille mellom sosialt tilegnede og medfødte egenskaper svare til Lintons og Parsons’ skille mellom ervervede og tilskrevne egen- skaper.
7. «The Forms of Capital», 252.
8. Talcott Parsons, «On the Concept of Political Power», i Proceedings of the American Philosophical Society 107, 1963, 232–262.

9. Pierre Bourdieu & Jean-Claude Passeron, Reproduction in Education, Society andCulture. London: Sage Publications 1977, 71–89; The State Nobility, 285–290.

10. Jf. f.eks. Robert Erikson & Jon O. Jonsson, Can Education be Equalized? The Swe-dish Case in Comparative Perspective. Boulder, Colo.: Westview Press 1996, kapittel 1.

11. Distinction, 228.
12. Ibid., 113.
13. Dette skillet er hentet fra Jon Elster, Making Sense of Marx. Cambridge: Cambridge University Press 1985, 92.
14. Ibid., 241.
15. Ibid., 241–242; jf. også Distinction, 120.
16. Pierre Bourdieu, Sociology in Question. London: Sage Publications 1993, 73–74.
17. Den kritiske ettertanke, 82.
18. Jeg skal nedenfor vise at et slikt skille til en viss grad likevel er mulig å opprettholde, men at skillet mellom det subjektive og det objektive da må forstås på en annen måte og at skillet mellom kapitalformer må trekkes et annet sted enn der hvor Bourdieu trekker det.
19. Begrepet «innvendig relasjon» brukes her i samme betydning som hos Østerberg og Winch. Dag Østerberg, Forståelsesformer. Et filosofisk bidrag. Oslo: Pax Forlag 1966; Peter Winch, The Idea of a Social Science and its Relation to Philosophy. London: Routledge & Kegan Paul 1990.
20. Han skriver f.eks. om sosial kapital: «Den sosiale kapitalen er så fullstendig styrt av en logikk som hviler på kunnskap og anerkjennelse, at den alltid fungerer som symbolsk kapital.» «The Forms of Capital», 257.
21. Ibid., 255; Jf. også Distinction, 228.
22. Reproduction in Education, Society and Culture, bok 1.
23. Pierre Bourdieu, Meditasjoner. Méditations pascaliennes. Oslo: Pax Forlag 1999, 193.
24. «The Forms of Capital», 243–248.
25. Distinction, 330–331.
26. «The Forms of Capital», 248–249.
27. Ibid., 249.
28. Dette er grunnen til at Bourdieu hevder at den fraksjonen av den dominerende klasse som besitter relativt mye økonomisk kapital, er overlegen den fraksjonen av den samme klassen som besitter relativt mye kulturell kapital. Den første fraksjonen har større kon- troll over reproduksjonen av sine privilegier. Distinction, 120.
29. «The Forms of Capital», 253.
30. Ibid., 252.
31. Ibid., 257.
32. Ibid., 252.
33. Pierre Bourdieu, Symbolsk makt. Oslo: Pax Forlag 1996, 78ff.
34. Dette betyr selvsagt ikke at Bourdieu selv skulle mene at disse godene ikke har noen form for egenverdi. Tvert om mener han at de har nettopp det.
35. «The Forms of Capital», 248.
36. Pierre Bourdieu, Outline of a Theory of Practice. Cambridge: Cambridge University Press 1977, 22; Om fjernsynet. Oslo: Gyldendal 1998, 78–79; Den kritiske ettertanke, 100.
37. Et slikt standpunkt synes å være helt i samsvar med Bourdieus oppfatning av moti- vasjon i hans senere verker. Her legger han avgjørende vekt på behovet for anerkjen- nelse fra andre mennesker. Jf. Meditasjoner, 173.