DEN ENAKTIVE TILNÆRMINGEN

Det har blitt hvisket om en nært forestående – kanskje til og med pågående – revolusjon i den vitenskapelige forståelsen av sinn¹ i flere tiår. Bakgrunnen er at vi, trass betydelig fremgang innenfor nevro-disiplinene, kunstig intelligens-forskning (AI), psykologi og så videre, fremdeles står uten et felles språk og teoretisk rammeverk for å forstå det mentale. I det følgende skal vi skissere grunntrekkene i det som av stadig flere blir sett som en lovende kandidat til å bedre denne situasjonen – det som vi, i mangel av et bedre norsk ord, har valgt å kalle den enaktive tilnærmingen (eng. the enactive approach). Et sentralt kjennetegn ved ‘enaktivismen’ er tilknytningen den har både til den fenomenologiske tradisjonen i filosofi og til biologisk teori. Sammen representerer disse to koblingene et ambisiøst prosjekt som har som mål både å ta opplevelsesaspektet ved menneskesinnet på alvor, og å vise hvordan dette aspektet er forankret i naturlige prosesser, gjennom å påpeke en grunnleggende likhet og sammenheng mellom sinnets og levende organismers strukturer.

Bildet som tegner seg gjennom denne fremgangsmåten, er et som utfordrer mange av vår tids mest utbredte oppfatninger om hva som kjennetegner det mentale, og kanskje til og med naturen selv. Mot tanken om at sinnet kan forklares fullstendig med fysikkens, biologiens eller nevrovitenskapens språk, fastholder enaktivistene at man er nødt til å anerkjenne det som et ureduserbart fenomen der opplevelsesaspektet utgjør en essensiell del. Mot ideen om at sinnet fungerer på en liknende måte som programvaren til en datamaskin, som kjennetegnes av maskin-interne funksjoner for behandling av «input»- og produksjon av «output»-signaler, innebærer den enaktive tilnærmingen at sinnet er grunnleggende kroppslig og handlingsbasert. Sinnet forstås her som en form for dynamisk aktivitet på nivå av et helhetlig hjerne-kropp-omgivelser-system, og på den måten utfordres også tanken om at hjernen alene er bevissthetens «sete». Til sammen utgjør dette også en utfordring til det utbredte, vitenskapelige verdensbildet som sier at fenomener som mening, formål og subjektivitet kun er illusjoner. For den enaktive tilnærmingen må slike fenomener forstås som virkeliggjorte i naturlige prosesser. Hvordan er dette mulig?

I det følgende skal vi hovedsakelig ta tak i den fenomenologiske og den biologiske kjernen til den enaktive tilnærmingen, og gjennom det redegjøre for noen av de mest sentrale trekkene ved denne tankestrømningen. Først vil vi imidlertid si litt om konteksten denne tenkningen inngår i.

Fra komputasjon til enaction

nyheter

LES OGSÅ:
Sinnsfilosofi – en innføring

Det nærmeste vi har kommet et samlende språk hos sinnsvitenskapene² er en tiltrekning hos mange av de relevante disiplinene til å sammenlikne sinnet, eventuelt hjernen, med en datamaskin. Dette har vært det rådende paradigmet siden 1950-tallets revolusjon i datateknologi, og får ofte også æren for å ha muliggjort den første tverrfaglige samlingen av disipliner med en interesse for sinnet – kognisjonsvitenskapen. Teorier som legger datamaskin-analogien til grunn går gjerne under fellesbetegnelsen «komputasjonalisme». I korte trekk sier komputasjonalismen at sinnet er en samling funksjoner som opererer – gjennom behandling av en slags abstrakt informasjon – mellom et systems «input» (sanseinntrykk) og «output» (atferd).³ To antakelser som gjerne ledsager denne tankemåten, er at sinnet er fullstendig lokalisert i hjernen (hjernesentrisme), og at sinnets (evt. hjernens) virkemåte består i å produsere og prosessere interne avbildninger av virkeligheten sansene registrerer (representasjonalisme). Denne måten å tenke på maler et bilde av sinnet som adskilt fra, og i stor grad uavhengig av organismens kropp og ytre omgivelser.

Den enaktive tilnærmingen er del av en bredere, mangeartet bevegelse samlet rundt overbevisningen om at vår forståelse av sinnet må legge større vekt på andre faktorer enn hjernen. Denne bevegelsen, som gjerne går under navnene embodied cognition eller 4EA cognition,⁴ har hatt en voldsom økning i anerkjennelse de siste tretti årene og i hvert fall på noen områder blitt det rådende rammeverket. Enaktivistene tilhører den mer radikale fløyen av 4EA-bevegelsen, som vil erstatte hele datamaskin-modellen og kvitte seg med mesteparten av snakket om representasjoner.

Et sentralt aspekt ved ideen om enaction er at sanseerfaring (persepsjon) er en form for kroppslig aktivitet basert på en praktisk mestring av forholdet mellom sansning og bevegelse.⁵ Her erstattes komputasjonalismens tanke om logiske utregninger med ideen om kroppslige ferdigheter. Likeså forkastes «input-output»-bildet til fordel for tanken om et dynamisk, kroppslig system som inkluderer og integrerer inn- og ut-signaler.⁶

I tråd med boken som først lanserte ideen om en enaktiv tilnærming til sinnet, The Embodied Mind, innebærer enaction imidlertid ikke bare at enkelte av sinnets virkemåter realiseres gjennom kroppslig aktivitet. Snarere handler det om at grunnlaget for sinn overhodet – altså både det «besinnede» individet og omgivelsene det opererer innenfor – oppstår og opprettholdes gjennom kontinuerlige interaksjoner mellom individet og dets omverden, og mellom kroppen som helhet og dens bestanddeler. Med andre ord betegner enaction her en prosess av gjensidig forming: det besinnede individet (aktøren) skapes gjennom måtene det interagerer med sine omgivelser på, og omgivelsene defineres i lys av betydningen de har for individets aktiviteter. Slik blir enaction forstått som opphavet til og grunnlaget for tre fenomener som ifølge enaktivistene er nødvendige forutsetninger for sinn og kognisjon overhodet: En aktør-identitet skapes og opprettholdes samtidig som aktørens omgivelser får en mening i lys av normer definert av dens egne prosjekter og historie.⁷ Det klareste eksemplet på dette, som vi skal se nærmere på senere, er måten levende organismer skaper seg selv på, og på den måten gjør sine omgivelser relevante som ressurser eller hindringer for sine selvopprettholdelsesprosjekter.

At identitet, mening og normativitet ses på som forutsetninger for sinn, bunner i den fenomenologiske innsikten om at å være et sinn kjennetegnes av å ha et perspektiv på en verden som har en viss form for mening for deg og dine prosjekter. La oss se litt nærmere på hva enaktivismens fenomenologiske tilknytning innebærer.

Den fenomenologiske tilknytningen

Flere av de sentrale verkene i den enaktive tilnærmingen vektlegger nødvendigheten av et produktivt samarbeid mellom fenomenologiske og vitenskapelige perspektiver i forståelsen av sinnet. Fenomenologi må her forstås som en type filosofi som tar utgangspunkt i og studerer måten verden framstår på for den menneskelige bevisstheten. For å ta det mest nærliggende eksemplet: Når du leser dette, har du en opplevelse av teksten på skjermen foran deg. Denne opplevelsen involverer blant annet tekstens og bakgrunnens farger, men også formen på bokstavene og ordene som gjør at de formidler en bestemt mening for deg. Denne meningen er også en del av hvordan ting framstår for deg akkurat nå. Noe forenklet kan vi si at fenomenologi handler om å analysere og beskrive hvordan ting framstår for bevisstheten, samt undersøke hvilke bevissthets-strukturer som gjør dette mulig.

For eksempel vil en fenomenolog kunne påpeke at din nåværende lese-opplevelse, til tross for at den kan virke rent «intellektuell», har en åpenbar og nødvendig kroppslig komponent: Hele kroppens positur, og mange av dens bevegelser (hode, øyne, scrolling), er på et vis rettet mot målet om å lese teksten foran deg, og bidrar til å realisere dette. Tanken om at kroppen på blant annet denne måten er delaktig i vår bevissthet er sentral i den franske filosofen Maurice Merleau-Pontys fenomenologi, som er en viktig inspirasjonskilde for den enaktive tilnærmingen.⁸ Men hvilken betydning kan så fenomenologien ha her?

Generelt kan vi dele fenomenologiens innflytelse på enaktivismen i en epistemologisk og en ontologisk del.⁹ Den første delen dreier seg om hvorfor enaktivistene tenker at opplevelsesaspektet ved sinnet ikke kan reduseres, men må studeres fenomenologisk, og den andre om hva man finner ved å gå frem på denne måten.

Opplevelsens betydning

anmeldelse

LES OGSÅ:
Fri vilje, forklart

For å starte med det epistemologiske bidraget: det er to hovedgrunner til hvorfor opplevelsesaspektet bør behandles som et uunngåelig fenomen for dem som ønsker å forstå sinnet. Den første grunnen er at fenomener som sinn og bevissthet i første omgang tilhører dette domenet. Det vil si, en stor del av hva vi mener med ord som «tenkning», «sansning», «følelser» og så videre, er basert på vår kjennskap til de opplevde aspektene ved slike fenomener. Alle forsøk på å forstå sinnet bør derfor ta utgangspunkt i grundige analyser av dets opplevde side – hvis ikke risikerer vi at vi ikke egentlig vet hva vi forsøker å forklare.

Kritiske røster kan her innvende at det er en villfarelse å tenke at vitenskapen er nødt til å forholde seg seriøst til hvordan fenomener oppleves for oss. Har ikke vitenskapelige framskritt gang på gang vist nettopp at ting ikke er slik de synes å være (tenk, f.eks. på det at jorda går i bane rundt sola heller enn motsatt)? Ut ifra en slik tankegang kan det virke som en mulighet at opplevelsesaspektet er en slags illusjon, noe som kan fjernes fullstendig fra vitenskapens virkelighet.¹⁰

Denne kritikken leder oss over til den andre grunnen til at opplevelsesaspektet ses på som ufravikelig innenfor fenomenologien og den enaktive tilnærmingen. Der den første grunnen handlet om at begreper om mentale tilstander har sin opprinnelige mening fra våre opplevelser, er poenget nå at alle begrepers mening er forankret i verden slik den oppleves. For eksempel, når en forsker utfører et eksperiment, skriver ned resultatet, formidler det til andre, diskuterer det med sine kollegaer osv., så skjer dette i verden slik den oppleves av henne og andre mennesker. Hvis vi sier at denne delen av virkeligheten til syvende og sist er en form for illusjon som kan ignoreres av vitenskapen, slår man ifølge dette argumentet samtidig bena under vitenskapen selv, som nettopp forutsetter opplevelsesaspektet i sine teorier og praksiser.

Hva er sinn?

Når det gjelder fenomenologiens ontologiske betydning for det enaktive prosjektet, vil vi her nøye oss med å oppsummere noen hovedpunkter. Generelt henter enaktivister flere av de mest grunnleggende begrepene om hva sinn er fra den fenomenologiske tradisjonen. Et av de viktigste begrepene her er intensjonalitet. For fenomenologer og enaktivister er sinnet intensjonalt i den forstand at det er kjennetegnet av å være rettet utover seg selv, mot objekter og omgivelser som er noe annet enn sinnet selv. En annen måte å si det på, er at sinnet her ikke forstås som selvtilstrekkelig eller lukket i seg selv, men som essensielt verdens-involverende. For å fortsette eksemplet fra tidligere, er din nåværende sinnstilstand definert av å være rettet mot teksten på skjermen foran deg – tilstanden har med andre ord en relasjonell struktur.

Flere av poengene vi allerede har berørt i forbindelse med den enaktive tilnærmingen kan kobles til dette begrepet om intensjonalitet. Her finner vi den samme tanken om en gjensidig spesifisering av subjekt og objekt, eller aktør og omgivelser, som vi har sett at er et essensielt aspekt ved enaction. Det vil si, med intensjonalitetsbegrepet får vi tanken om at subjekt og objekt er essensielt korrelert – subjektet preges av objektene det er rettet mot, og objekter vil alltid være preget av måten subjektet er rettet mot dem på, slik at de dermed ikke kan forstås uavhengig av hverandre.¹¹

Dette knytter seg også til tanken om mening som en grunnleggende faktor ved sinnet, som vi også var innom ovenfor. Verdenen som sinnet er involvert i, og objektene det er rettet mot, er preget av former for mening – verdi, relevans eller betydning – for sinnet i situasjonen det befinner seg i. Meningen (at noe fremstår for deg som noe) i din erfaring kommer ikke alene fra teksten foran deg (dine omgivelser) eller deg selv, men oppstår i møtet mellom deg og teksten – ord som ingen leser eller hører betyr ikke noe for noen. Noe som alltid kjennetegner denne situasjonen, og dermed alltid ligger til grunn for sinnets intensjonale struktur, er, som vi så ovenfor, dets kroppslighet.¹² Selv i en så ‘intellektuell’ aktivitet som å lese en filosofisk tekst, er ikke du som aktør et rent, tenkende ‘jeg’, men en levende kropp aktivt involvert i dine omgivelser.

Denne modellen av sinnet som kroppslig er for enaktivistene med på å gi mening til muligheten for et produktivt samarbeid mellom fenomenologiske og vitenskapelige perspektiver. For, å forankre sinnet i den levende kroppen er å forankre det i et materielt objekt som kan studeres vitenskapelig. Samtidig blir også ideen om kroppen som objekt modifisert: levende kropper kan ikke her bli forstått som rent objektive i betydningen mekanistiske og subjektløse, for de kjennetegnes av interaksjoner med omgivelser som har mening for dem. For å forstå denne formen for mening, trenger man fenomenologiske innsikter. Her vender vi tilbake til et av grunnspørsmålene for enaktivismen: hvordan kan disse fenomenologiske innsiktene gis en vitenskapelig legitim forankring?

Kontinuitet mellom sinn og liv: Adaptiv autonomi

Som nevnt innledningsvis, besvarer den enaktive tilnærmingen dette spørsmålet ved å argumentere for en grunnleggende likhet og sammenheng mellom sinnets og levende organismers strukturer. Denne tanken, som gjerne kalles tesen om en dyp kontinuitet mellom sinn og liv, uttrykkes godt av filosofen Evan Thompson: «life and mind share a set of basic organizational properties, and the organizational properties distinctive of mind are an enriched version of those fundamental to life. Mind is life-like and life is mind-like».^13,14 Spørsmålet nå, er hva slags forståelse av liv som gjør denne tankemåten mulig. Her kommer vi inn på den mest direkte forløperen til den enaktive tilnærmningen: autopoiese-teorien.

Autopoiese og autonomi

oversatt

LES OGSÅ:
Mot en ren materialisme

Autopoiese-teorien er en teori om livets grunnleggende struktur utviklet av de to chilenske biologene og filosofene Humberto Maturana og Francisco Varela.¹⁵ Hovedintensjonen var å finne en definisjon av liv som kunne ta biologien videre fra den sirkulære celle-teorien om liv, som kort fortalt sier at alt levende er lagd av celler og at alt lagd av celler er levende.¹⁶ Autopoiese-teorien skal vise hva det er med celler som gjør at vi kan kalle dem levende. Det som definerer celler som levende ifølge denne teorien, er at de har en selvopprettholdende og selv-skapende sirkulær relasjon mellom helheten og delene i organismen. Det vil si at de er levende i kraft av å produsere og vedlikeholde seg selv som distinkte systemer med en fysisk barriere (cellemembran) som skiller mellom innsiden og utsiden av cellen.¹⁷ Denne barrieren er delvis åpen slik at det foregår en kontinuerlig utveksling av energi og avfall med omgivelsene (metabolisme).¹⁸

Dette er et forsøk på en minimal definisjon av liv, rettet først og fremst mot å fange organisasjonsmønsteret som fremvises på nivå av enkeltceller. Ettersom selvproduksjonen og -opprettholdelsen på dette nivået hovedsakelig dreier seg om molekylære prosesser, kan det oppstå vanskeligheter hvis man forsøker å anvende autopoiese-modellen på mer komplekse biologiske systemer, slik som flercellede organismer, insektkolonier og liknende.¹⁹

Med utgangspunkt i denne utfordringen, tok Varela (1979) i bruk begrepet autonomi, som her betegner en mer generell form for selvproduksjon og -opprettholdelse, som autopoiese så kan bli sett på som en bestemt, molekylær/biokjemisk variant av. Et system regnes som autonomt hvis det selv genererer og organiserer prosessene som skaper og opprettholder det som et enhetlig system i relasjon til dets omgivelser. Det autonome systemet (f.eks. en organisme) må være i stand til å ha en konkret avgrensing for at denne relasjonen skal være mulig, og denne grensen setter rammen for hva slags interaksjoner systemet kan ha med omgivelsene. Samtidig ligger det også i definisjonen av autonomi at slike systemer er strukturelt koblet til omgivelsene sine, i betydningen at tilstanden til det autonome systemet er en funksjon av tilstanden til dets omgivelser, og omvendt.^20,21 Vi kan her se en likhet til tankene om korrelasjon og gjensidig forming vi har vært innom tidligere – det er imidlertid fortsatt noen elementer som mangler før vi kan si at det er den samme tanken som kommer til uttrykk her.²²

Formål og meningsskaping

Hvordan kommer vi så fra disse tankene til ideen om en kontinuitet mellom liv og sinn? Kort fortalt dreier det seg om å vise at denne tanken om autonomi gir rom for å forstå mening, formål og subjektivitet som virkelige aspekter ved levende systemer.²³ Noe forenklet er tanken at helhet-del-gjensidigheten i autonome systemer kan forklares med at systemet har seg selv, altså sin identitet som autonomt system, som formål for sin aktivitet. Ulike faktorer vil her ha verdi for systemet ut ifra om de tjener eller hindrer dette formålet. Med andre ord kan vi si at levende systemers formålsrettede aktivitet skaper en norm som avgjør hvilke tilstander som er gode og dårlige for organismen.

Et viktig poeng for den enaktive forståelsen av liv, er at slike identitetsskapende prosesser hos levende systemer også innebærer meningsskaping, som vil si at systemets normativitet kommer til uttrykk ved at dets omgivelser framstår som meningsfulle fra systemets eget perspektiv.²⁴ Enaktivistene tenker at dette gjør seg gjeldende, om enn i en noe begrenset og primitiv forstand, selv i de enkleste livsformer. E.coli-bakterien blir ofte brukt som eksempel når meningsskaping skal forklares: For slike bakterier, gjennom deres autopoietiske aktivitet, får det ellers “nøytrale” stoffet sukrose meningen næring ²⁵ Poenget her er ikke at disse organismene har rike, bevisste erfaringer slik som oss mennesker, men snarere at organisasjonsformen allerede hos disse enkle skapningene innebærer en meningsrelasjon til omgivelsene som har sitt utspring i og for organismen selv, som kanskje kan ses på som en form for «proto»-subjektivitet eller «proto»-erfaring.²⁶

For å forankre meningsskaping i naturlige, identitetsskapende systemer trenger vi ifølge enaktivistene også begrepet om adaptivitet, som her betegner evnen til å tilpasse seg en situasjon ikke bare med hensyn til det som skjer her og nå, men også fremtidige tilstander.²⁷ Tanken er at adaptivitets-begrepet gir mening til at autonome systemer kan gjenkjenne tendenser som bedre eller verre for sine formål, og på den måten forbedrer det opprinnelige autopoiese-begrepet.

For å illustrere: uten adaptivitets-begrepet kan ikke autopoiese-teorien skille mellom tilstandene til en elg som står trygt på flat bakke og en som har tråkket over et stup og er i full fart på vei mot avgrunnen. I begge tilfeller fungerer fortsatt identitetsskapingen som den skal, og situasjonen må derfor, uten adaptivitets-begrepet, anses som like optimal for begge dyrene, til tross for at sistnevnte åpenbart tenderer mot en mindre optimal tilstand. For elgen i fritt fall er det dessverre for sent å gjøre noe med situasjonen, men vi kan også se for oss en situasjon der den nesten sklir utfor kanten, men klarer å komme seg i trygghet. Her kan vi si at den responderte på en tendens som hadde meningen «fare» for elgen selv. Adaptivitets-begrepet passer på denne måten godt med hvordan levende organismer faktisk oppfører seg. Noe av det som gjør at liv klarer å opprettholde sin balanse er at det forsøker å forholde seg til omgivelsene på en måte som gir de beste fremtidige scenarier.²⁸

Affektivitet

Dette leder oss til et annet sentralt begrep i den enaktive forståelsen av sinn og liv, nemlig affektivitet. Giovanna Colombetti, en av enaktivistene som har bidratt mest til dette området, definerer affektivitet som evnen til å bli påvirket eller berørt av noe.^29,30 Tanken om affektivitet uttrykker det at noe er på spill for organismen i dens relasjoner til omgivelsene. Som vi har sett, er levende organismer definert av relasjoner til omgivelsene. Dette innebærer både en konstant risiko for å bli påvirket eller berørt på en skadelig eller fatal måte, samtidig som behovet for kontinuerlig tilføring av energi også betyr at vi er helt avhengige av våre omgivelser. Affektivitet viser her, i de enkleste tilfellene, til evnen til å skille mellom positiv og negativ stimuli, og mer generelt til det som gjør at bestemte situasjoner motiverer noen handlinger fremfor andre – som knytter seg direkte til poengene om adaptivitet og mening ovenfor.³¹

Essensen i enaktivismens tese om sinn-liv-kontinuitet kan på denne måten oppsummeres med å si at adaptiv autonomi er organisasjonsformen som kjennetegner alt fra de enkleste organismer til den mest sofistikerte bevissthet. Fellesnevneren er med andre ord at vi i alle disse tilfellene har å gjøre med systemer som skaper seg selv gjennom interaksjoner med omgivelser som har en verdi i lys av identiteten systemet søker å opprettholde. Dette må imidlertid ikke tolkes som en utslettelse av alle forskjeller mellom organismer. Tvert imot er tanken om adaptiv autonomi egnet til å yte slike forskjeller rettferdighet. For å yte rettferdighet til din identitet som menneske, holder det ikke å peke på hvordan metabolske prosesser opprettholder kroppen din som et fysisk individ – vi må også trekke inn blant annet hvordan nervesystemet jobber for å opprettholde en bestemt handlings- og sansemessig balanse, og hvordan samhandling med andre mennesker får en sosial og personlig identitet til å oppstå.³²

Med tanke på hovedtrekkene i den enaktive tilnærmingen, slik vi presenterte dem til å begynne med, er det imidlertid likhetene som er viktigst: Sinn og liv oppstår som relasjonelle fenomener ut ifra kroppslige måter å forholde seg til og frembringe meningsfulle omgivelser.

Avslutning

I seksjonene over har vi forsøkt å gi en innføring i det vi ser på som de mest definerende trekkene ved den enaktive tilnærmingen: den fenomenologiske tilknytningen og tesen om sinn-liv-kontinuitet. Sammen utgjør disse en forståelse av sinn og liv som bryter med mye som tradisjonelt har blitt tenkt innenfor sinns- og livsvitenskapene. Tanken om mentale representasjoner får her en minimal rolle, for det enaktive sinnet er i første omgang og for det meste direkte involvert i verden på en kroppslig og praktisk måte. Riktignok er interne, nevrale prosesser nødvendige for den typen meningsskaping som organismer med et nervesystem bedriver, men det betyr ikke at sinnet utelukkende finnes i disse prosessene. For den enaktive tilnærmingen må heller slike prosesser forstås som deler av kroppen som et helhetlig autonomt system, i meningsfull interaksjon med sine omgivelser – det er her sinnet først og fremst finnes.

I kjølvannet av den «kroppslige» eller 4EA-vendingen enaktivismen var med på å sette i gang, har den klassiske komputasjonalistiske tenkningen i sinnsvitenskapene minket betydelig i popularitet. Dette betyr imidlertid ikke at enaktivismen nå er enerådende i det teoretiske landskapet. Tvert imot er den omgitt av en rekke mer eller mindre beslektede tilnærminger, som alle konkurrerer om å være best egnet som grunnleggende rammeverk for å forstå mentale fenomener. Blant enaktivistenes nærmeste slektninger finner man den økologiske psykologien, som bygger på tenkningen til psykologen J.J. Gibson,³³ samt de såkalte sensomotoriske og radikale «variantene» av enaktivisme (se sluttnote v). Litt fjernere i landskapet ligger ulike variasjoner over «utvidet/distribuert sinn»-teorien (eng. extended/distributed mind), som fra enaktivismens ståsted i mange tilfeller kan beskyldes for å ikke ha tatt et radikalt nok oppgjør med tradisjonelle oppfatninger om sinnet.³⁴ Noe av det samme kan ifølge sentrale enaktivister hevdes om den relativt unge og stadig mer innflytelsesrike free-energy principle-tilnærmingen, som deler enaktivismens fokus på selvopprettholdelsesprosesser i kognitive systemer, men har en ganske annen forståelse av hva slike prosesser innebærer.³⁵

Det er fortsatt et åpent spørsmål om noen av disse teoriene vil komme seirende ut til slutt, men det som er klart er at ingen andre deler den dype koblingen mellom fenomenologi og biologi som kjennetegner den enaktive tilnærmingen.³⁶ Kanskje er vi her vitne til en revolusjon i emning?

Anbefalt litteratur

• Evan Thompson, Eleanor Rosch, Francisco Varela (1991) The Embodied Mind: Cognitive Science and the Human Experience
• Evan Thompson (2007) Mind in Life: Biology, Phenomenology and the Science of Mind
• Alva Noë (2009) Out of our heads
• John Stewart, Olivier Gapenne, Ezequiel Di Paolo (red.) (2010) Enaction: Toward a New Paradigm for Cognitive Science
• Giovanna Colombetti (2013) The Feeling Body
• Shaun Gallagher (2017) Enactivist Interventions: Rethinking the Mind
• Thomas Buhrmann, Xabier E. Barandiaran, Ezequiel Di Paolo (2017) Sensorimotor Life: An Enactive Proposal
• Elena C. Cuffari, Hanne De Jaegher, Ezequiel Di Paolo (2018) Linguistic Bodies: The Continuity Between Life and Language

Noter

1. Med sinn mener vi her alle aspekter av det mentale livet vårt, som bevissthet tenkning, følelser, fantasi, sansning, osv.
2. Vi bruker her «sinnsvitenskapene» bredt om alle vitenskapelige og filosofiske undersøkelser av mennesker og dyrs sinn.
3. Claus Halberg har nylig skrevet godt i Salongen om andre kritiske perspektiver på denne tenkningen: www.salongen.no/om-hjernemani-som-kulturell-patologi-og-hvordan-den-kan-motvirkes-1/
4. «4EA» står for embodied, enactive, embedded, extended og affective, og er en paraplybetegnelse for tilnærminger som betoner betydningen av en eller flere av disse egenskapene ved sinnet.
5. J.K. O’Regan, & A. Noë, «A sensorimotor account of vision and visual consciousness,» Behavioral and Brain Sciences 24 (2001): 883-917.
6. Noen snakker om at det finnes tre varianter av enaktivisme: sensomotorisk, radikal, og autopoietisk (D.D. Hutto, & E. Myin, Radicalizing Enactivism: Basic Minds without Content (Cambridge: The MIT Press, 2012). Førstnevnte viser først og fremst til J. Kevin O’Regans kybernetikk-inspirerte forståelse av persepsjon, som ser liten relevans i innsikter fra biologi for sitt prosjekt (se J. Degenaar, & J.K. O’Regan, «Sensorimotor Theory and Enactivism» Topoi 36 (2017): 393-407.). De selverklærte «radikale» enaktivistene, Hutto og Myin, er ifølge dem selv de strengeste anti-representasjonalistene i gruppen, og avviser alt snakk om «mening» i ikke-språklige kognitive systemer (dvs. ikke-menneskelige organismer). Den «autopoietiske» varianten er det vi i denne teksten refererer til som «den enaktive tilnærmingen» og «enaktivisme». Begrunnelsen for dette noe ekskluderende valget, er at det var representanter for denne varianten som først introduserte termene enaction og enactive approach, med en distinkt mening som ikke finnes hos de andre variantene, til sinnsvitenskapene, og dermed etter vår mening bør kunne fortsette å gjøre krav på disse merkelappene.
7. Ordet «enaction» peker slik på to sentrale aspekter ved den enaktive forståelsen av sinn: «act» viser til at sinnet er et «produkt» av kroppslig aktivitet, og «enact» – som på engelsk brukes om det å vedta en lov – får frem enaktivismens fokus på autonomi eller selv-lovgivning, som vi kommer nærmere inn på senere.
8. Forfatterne av The Embodied Mind går så langt som å kalle den enaktive tilnærmingen en fortsettelse av prosjektet som Merleau-Ponty startet (F.J. Varela, E. Thompson, & E. Rosch, The Embodied Mind: Cognitive Science and Human Experience (Cambridge: MIT Press, 1991): s. xii). Det er Merleau-Pontys tidligste verker, Structure of Behavior (1963/1942) og Phenomenology of Perception (2012/1945), som har hatt sterkest innflytelse på den enaktive tilnærmingen.
9. En tredje rolle fenomenologien spiller for enaktivismen, er å tilby en metode for å undersøke sinnets opplevelsesaspekter. Dette kommer tydeligst frem i det nevrofenomenologiske forskningsprogrammet, som handler om å trene forsøkspersoner i en bestemt metode for å kategorisere sine egne opplevelser, for så å bruke dette til å tolke hjerneundersøkelser utført på de samme personene (f.eks. A. Lutz, «Toward a neurophenomenology as an account of generative passages: A first empirical case study,» Phenomenology and the Cognitive Sciences 1 (2002): s. 133-167; F.J. Varela, «Neurophenomenology: A methodological remedy for the hard problem,» Journal of Consciousness Studies 4 (1996): s. 330-49.
10. Se Daniel Dennett, From Bacteria to Bach and Back (Penguin Books, 2018): s. 346-351) for ideen om at bevissthet er en illusjon, og at subjekter ikke har en privilegert tilgang til det som skjer i eget sinn.
11. Med Thompsons ord: «Every mental act is the very act it is in virtue of that which it intends, and every object is constituted in and through the temporally extended course of intentional experience» (E. Thompson, Mind in Life: Biology, Phenomenology, and the Sciences of Mind (Cambridge: Harvard University Press, 2007), s. 24)
12. Når enaktivistene insisterer på sinnets grunnleggende kroppslighet, baserer de seg i stor grad på Merleau-Pontys tanke om at den primære formen for intensjonalitet er kropps- eller motorintensjonalitet – altså rettethet forstått som kroppslig og handlingsbasert orientering i omgivelsene (M. Merleau-Ponty, Phenomenology of Perception (New York: Routledge, 2012) s. 113; Thompson, Mind in Life: Biology, Phenomenology, and the Sciences of Mind, s. 247, 313).
13. Evan Thompson, Mind in Life: Biology, Phenomenology, and the Sciences of Mind (Cambridge: Harvard University Press, 2007), s. 128)
14. Se også Di Paolo, «The Enactive Conception of Life,» i A. Newen, L. De Bruin, & S. Gallagher (red.), The Oxford Handbook of 4E Cognition (Oxford University Press, 2018): s. 74).
15. Først utviklet i Autopoiesis and Cognition: the realization of the living, med original chilensk utgave fra 1972, oversatt til engelsk i 1980.
16. Thompson, Mind in Life: Biology, Phenomenology, and the Sciences of Mind, s. 92-97
17. «Autopoiese» kan grovt oversettes til selvskaping eller selvforming etter det greske ordet for selv – auto, og skapelse – poiesis.
18. Mer teknisk definerte Maturana og Varela et autopoietisk system som: «a machine organized (defined as a unity) as a network of processes of production (transformation and destruction) of components that produces the components which: (i) through their interactions and transformations continuously regenerate and realize the network of processes (relations) that produced them; and (ii) constitute it (the machine) as a concrete unity in the space in which they (the components) exist by specifying the topological domain of its realization as a network» (H.R. Maturana, & F.J. Varela, Autopoiesis and Cognition: The Realization of the Living (Boston: D. Reidel, 1980), s. 78-9).
19. Thompson, Mind in Life: Biology, Phenomenology, and the Sciences of Mind, s. 106
20. Thompson, Mind in Life: Biology, Phenomenology, and the Sciences of Mind, s. 45
21. På denne måten kan man også snakke om en organismes del-systemer, slik som nervesystemet og immunsystemet, som autonome i en viss forstand, selv om de også påvirkes av hverandre samt av organismen som helhetlig autonomt system. Varela uttrykte tanken om at organismer består av et nettverk av mer eller mindre autonome systemer ved å si at organismen er «a meshwork of selfless selves». F. J. Varela, «Organism: A Meshwork of Selfless Selves,» i A. I. Tauber (Red.), Organism and the Origins of Self Varela, F. J. (1991). Organism: A Meshwork of Selfless Selves (Dordrecht: Springer, 1991): s. 79-107).
22. Et viktig verktøy for den enaktive tilnærmingen, er dynamisk systemteori, som er en form for matematikk som er i stand til å beskrive og predikere interaksjonene mellom helhet og deler og organismen og dens omgivelser. Kort sagt ser dynamisk systemteori på hvordan dynamiske systemer, altså systemer som endrer egenskaper over tid, oppfører seg innenfor en ramme av gitte betingelser. Mange sentrale innsikter i enaktivismen har blitt oppdaget og belyst gjennom datamodelleringer som anvender denne teknikken.
23. Denne tankegangen ble først artikulert av Weber og Varela (A. Weber og F. J. Varela, «Life after Kant: Natural purposes and the autopoietic foundations of biological individuality,» Phenomenology and the Cognitive Sciences (2002): s. 97-125), og kalles gjerne enaktivismens «Jonasianske vending» på grunn av innflytelsen fra Hans Jonas’ (1966) «eksistensialistiske» tolkning av metabolisme på denne utviklingen.
24. Eng. sensemaking. Se F.J. Varela, «Patterns of life: Intertwining identity and cognition,» Brain and Cognition 34 (1997): s. 72-87; Evan Thompson og M. Stapleton, «Making sense of sense-making: Reflections on enactive and extended mind theories,» Topoi 28 (2009): s. 23-30.
25. Thompson, Mind in Life: Biology, Phenomenology, and the Sciences of Mind, s. 74
26. Den enaktive organismetenkningen har også implikasjoner for forståelsen av biologiske ideer om gener og evolusjon. Kort fortalt er den kritisk til «gensentrismen» som tenker på evolusjon som formidlingen av «biter» med informasjon, i form av gener, som overføres gjennom generasjoner, og innimellom gjennomgår små endringer på vegen. Her er enaktivistene mer på linje med «evodevo»-teorien («evolutionary-developmental theory»), som ser på organismen som helhet og dens individuelle utvikling som en sentral faktor i evolusjonen. Man fokuserer blant annet på hvordan organismer bidrar å forme omgivelsene rundt seg, i stedet for å kun bli passivt formet av dem.
27. E.A. Di Paolo, «Autopoiesis, Adaptivity, Teleology, Agency,» Phenomenology and the Cognitive Sciences 4 (2005): s. 429-452
28. Dette kan man se helt ned i bakteriers atferd. Hvis en E.coli bakterie ligger i sukkerlake, så vil bakterien svømme innover til der det er høyest konsentrasjon av sukker. Den maksimerer altså sin tilgang til næring for fremtiden fremfor å bli der den for øyeblikket har nok til å klare seg fint (Thompson, Mind in Life: Biology, Phenomenology, and the Sciences of Mind, s. 74), noe den ikke hadde gjort om den bare responderte på det som er umiddelbart til stede for den.
29. G. Colombetti, The Feeling Body (Cambridge: MIT Press, 2014): s. 574
30. Se også Colombettis The Feeling Body. Claus Halberg har tidligere skrevet om denne boken i Salongen: www.salongen.no/om-hjernemani-som-kulturell-patologi-og-hvordan-den-kan-motvirkes-2/
31. På denne måten må sinnet, som Colombetti sier, forstås som «at its roots inherently affective,» slik at «if we take affectivity away from the mind, we do not have a mind any more» (Colombetti, The Feeling Body, s. 574).
32. Et sentralt begrep i enaktiv tenking om sosial samhandling, er deltakende meningsskaping (H. De Jaegher, & E. Di Paolo, «Participatory Sense-Making: An Enactive Approach to Social Cognition,» Phenomenology and Cognitive Science, 6 (2007): s. 485-507. Dette har nylig blitt brukt som utgangspunkt for en enaktiv teori om språk (Di Paolo, Cuffari og De Jaegher, 2018).
33. Særlig kjent er Gibsons The Ecological Approach to Visual Perception (Houghton Mifflin, 1979). Anthony Chemero («An Outline of a Theory of Affordances,» Ecological Psychology 15 (2003): s. 181-195) er en nåtidig forkjemper for og videreutvikler av denne tankeretningen. Tidsskriftet Frontiers in Psychology kom nylig med et spesialnummer om forholdet mellom enaktivisme og økologisk psykologi (McGann et al., 2020).
34. Andy Clark og David Chalmers (1998) regnes som grunnleggerne av denne teorien, som etterhvert har blitt modifisert gjennom en andre og tredje «bølge» (Menary, 2010). Se Di Paolo, «Extended Life» Topoi 28 (2009) for en enaktivistisk kritikk av denne tankeretningen.
35. Karl Friston (2010) og Jakob Hohwy (2013) er sentrale aktører i dette prosjektet, som er en variant av det mer generelle predictive coding-rammeverket. I en ny, fortsatt upublisert artikkel setter Di Paolo, Thompson og Beer (2021) opp en klar kontrast mellom free-energy principle og enaktivisme.
36. Av andre betydningsfulle verker innenfor den enaktive tilnærmingen, som vi ikke har viet oppmerksomhet tidligere i teksten, kan vi nevne antologiene Naturalizing Phenomenology (Petitot et al., 1999) og Enaction (Stewart, Di Paolo og Gapenne, 2010), Shaun Gallaghers Enactivist Interventions (2017) samt Sensorimotor Life (Di Paolo, Buhrmann og Barandiaran, 2017).