OBLIGATORISK VAKSINE?
Er det etisk forsvarlig for en stat å innføre obligatorisk vaksine mot korona? Salongen har spurt syv filosofer i Norge, Sverige og Danmark.
Publisert
Sist oppdatert
I Norge er det stor frivillig oppslutning til å la seg vaksinere mot koronaviruset. Men slik er det ikke i alle land. Hvordan skal en stat forholde seg til vaksineskepsis blant befolkningen, når forutsetningen for å komme seg ut av pandemien helskinnet er at borgerne lar seg vaksinere? I flere europeiske land har dette ført til at det argumenteres for blant annet økonomiske sanksjoner for ikke å la seg vaksinere, eller at ikke-vaksinerte får begrenset bevegelsesfrihet, for eksempel at man ikke kan gå på jobb eller på restaurant. I praksis vil dette si at vaksinen gjøres obligatorisk for alle som vil delta på en normal måte i samfunnet. Men er ikke obligatorisk vaksine et vel drastisk inngrep i et individs selvråderett?
Salongen har utfordret syv filosofer som bor og jobber i Skandinavia på om de er for eller mot obligatorisk vaksinering, og til å gi en kort begrunnelse for svaret.
Aksel Braanen Sterri
Postdoktor i filosofi ved Oslomet og Oxford Uehiro Centre of Practical Ethics
– Ja eller nei til obligatorisk vaksinering?
– Ja.
– Hvorfor?
–Obligatorisk vaksine er ikke tvungen vaksinering, men å bøtelegge de som ikke lar seg vaksinere. Det er i alle fall tre moralske plikter som rettferdiggjør å gjøre vaksiner obligatoriske.
Den ene er en plikt til å unngå skade: Å ikke vaksinere deg øker risikoen for at du påfører andre betydelig skade og øker sjansen for vi må ta i bruk inngripende tiltak for å forhindre skade. Du skal ikke skade andre og myndighetene kan forhindre deg i å skade andre, så lenge inngrepet er proporsjonalt (og en rimelig bot er proporsjonalt).
Det andre er redningsplikten (duty of easy rescue): Hvis du kan bidra til noe godt (å bidra til immunitet mot koronaviruset) mot å påta deg en liten kostnad (ta en vaksine), bør du gjøre det.
Den tredje er at alle har en plikt til å gjøre sin rettferdige skjerv for å bidra til et betydelig offentlig gode. Flokkimmunitet er et gode som ingen kan ekskluderes fra å nyte godt av. De som ikke vaksinerer seg, er derfor gratispassasjerer på andres bidrag. Om nødvendig, bør myndighetene pålegge oss å bidra for å forhindre snylting som risikerer å undergrave villigheten til å bidra til godet.
Det er likevel forhold som taler mot obligatorisk vaksinering, som at det muligens finnes mindre inngripende måter å oppnå målet på. Det viktigste er imidlertid å sikre rimelighet i gjennomføringen. Bøtene må ikke være for store og det må gjøres unntak der folk har rimelige grunner til å unntas.
Per Betzonich-Wilken
Censor i etik og sundhedspsykologi ved Lægeuddannelsen og Folkesundhedsvidenskab
– Ja eller nei til obligatorisk vaksinering?
– Nei.
– Hvorfor?
Den mest almindelige kritik af obligatorisk vaccination er også den mest indlysende: Man fratages retten til selvbestemmelse og dermed retten til at bestemme over egen krop. Juridisk er det umyndiggørelse, sundhedsfagligt kaldes det hård paternalisme. Men der hører mere til modstanden.
Fortalere for obligatorisk vaccination kan mistænkes for mangel på eftertanke. Selv når man i bedste frihedstradition prøver at overtale nej-sigere til at lade sig vaccinere, påtager man sig et ansvar, som man ikke nødvendigvis kan leve op til.
Hvordan kan man være sikker på, at jeg har behov for vaccinen? Er den bedre end den naturlige immunitet, som jeg kan opnå efter sygdommen? Har vaccinationen alvorlige bivirkninger for mig på længere sigt?
Det er spørgsmål, som den eftertænksomme og raske borger kan stille, men ikke skal forvente entydige svar på. Der findes nemlig også professionel usikkerhed, når det handler om vaccine. Den optræder f.eks. hver gang der henvises til manglende og konkurrerende evidens for det ene og det andet.
Ingen forsker eller praktiserende læge ønsker at vække forventninger, der kan skuffes. Men faren for, at det alligevel sker, vokser med tvangen til en bestemt behandling, som ikke passer til alle.
Den sundhedsprofessionelle skal tage højde for den enkelte, fordi hun eller han ikke bare er som andre. Men når man gør noget obligatorisk, tror man åbenbart, at alle har brug for det samme, selv om de er forskellige. Derfor er obligatorisk vaccination ikke et alternativ.
Per Bauhn
Professor i praktisk filosofi ved Linnéuniversitetet
– Ja eller nei til obligatorisk vaksinering?
– Nej.
– Hvorfor?
– Samtidig som jag är emot ett generellt tvång att vaccinera sig, menar jag också att till exempel vårdpersonal som väljer att inte vaccinera sig, inte bör få arbeta med patienter eller andra vårdtagare. Ett generellt tvång skulle vara ett alltför långtgående ingrepp i medborgerlig frihet. Men personal som har valt att arbeta inom hälsovården eller inom äldrevården har därmed också indirekt valt att ta ett ansvar för andras hälsa, som innebär att deras egen rätt till frihet måste begränsas om den kommer i konflikt med vårdtagarnas hälsa. En sådan konflikt inträffar om en ovaccinerad vårdanställd har patientkontakt. Om den vårdanställde inte vill vaccinera sig, så ska hon inte tvingas till det, men hon ska heller inte ha rätt att utsätta vårdtagare för smittrisk; alltså bör hon omplaceras eller stängas av från patientkontakt.
Sebastian Watzl
Førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oslo
– Ja eller nei til obligatorisk vaksine?
– Ja.
– Hvorfor?
Vaksinasjon mot koronaviruset er i manges egeninteresse. Det kan også argumenteres for at det er et moralsk krav, fordi kostnaden for enkeltindividet er liten og kan bidra til et stort felles gode. Men at en statlig eller privat aktør skal gjøre vaksinering obligatorisk, står imidlertid i konflikt med individets kroppslige autonomi, dvs. retten til å bestemme over sin egen kropp. Disse hensynene legger et sterkt moralsk press på staten for å legge til rette for at borgerne velger vaksinasjon på egen hånd. Staten må sørge for at kunnskap om vaksinering er lett tilgjengelig for alle, den må vise seg verdig befolkningens moralske og epistemiske tillit, og sikre at vaksinering faktisk innebærer en lav personlig kostnad (for eksempel ved å sikre at alle kan ta fri fra jobb for vaksinasjon). Her har mange stater mislykkes i å håndheve sine moralske forpliktelser.
Hva bør staten gjøre hvis vaksinasjonsraten fortsetter å være lav? I dette tilfellet står staten overfor et moralsk dilemma, der den kan komme til å krenke borgernes rettigheter uansett.
Tenk på følgende alternativer: (1) Ikke gjøre noe. Her kan staten, gitt tilgjengelig bevis, rimelig forutse at mange borgere vil dø eller bli alvorlig syke. Dette krenker borgernes rett til beskyttelse av liv og helse. (2) Nedstengning eller lignende. For å forhindre død og sykdom begrenser staten (muligens over lengre perioder) borgernes rett til fri bevegelse og til å samle seg. (3) Obligatorisk vaksinering, som bryter med prinsippet om kroppslig autonomi. Hvis (1)-(3) faktisk er de eneste tilgjengelige alternativene står staten overfor en avveining av hvilke av borgernes rettigheter som burde overtres – et virkelig vanskelig valg. I et slikt scenario kan obligatorisk vaksinering være det minste av alle onder.
Katharine Browne
Forsker i praktisk filosofi ved Universitetet i Oslo og Langara College Vancouver B.C.
– Ja eller nei til obligatorisk vaksine?
– Nei.
– Hvorfor?
– Det viktigste argumentet mot obligatorisk vaksinasjon dreier seg om å respektere kroppslige autonomi, det vil si individets rett til å bestemme over sin egen kropp. Innen biomedisinsk etikk er det bred aksept for at så lenge pasienter evner å ta egne avgjørelser, så har de også en ukrenkelig rett til å avstå fra ethvert medisinsk inngrep—selv om inngrepet er i deres egen interesse. Dette må vi også anta skal gjelde vaksinasjon mot koronaviruset.
Individets selvbestemmelse kan bare (hvis overhodet) bli overstyrt av hensyn som veier tilsvarende tungt. Et vanlig argument for obligatorisk vaksinering, er at det kan være nødvendig (og slik rettferdiggjort) for å beskytte andre fra skade. Men her vakler argumentet for obligatorisk vaksinasjon. Når vaksinasjonsraten er høy, minker sannsynligheten for at en uvaksinert vil skade et annet individ. De fleste rundt dem vil være vaksinerte, og sannsynligheten for at smitten sprer seg eller at andre mennesker blir alvorlig syke vil minske. Hvis det er få andre som er vaksinert, så vil et individs valg om å vaksinere seg i liten grad forhindre skade, ettersom andre ikke-vaksinerte også sprer viruset. Dermed er det å beskytte andre fra skade gjennom et påbud for vaksine et svakt argument.
Det kan vise seg, som vi har sett flere steder, at for få mennesker lar seg vaksinere og at folkehelsen derfor vil lide. Men så lenge vaksinasjon behandles som et medisinsk valg som styres etter prinsippet om selvbestemmelse (noe man antageligvis bør), er det vanskelig å se hvordan man kan forene målet om folkehelse med interessene til de som stiller seg tvilende til om de skal ta vaksinen.
Mia Amalie Holstein
Medlem av Det etiske råd i Danmark, utdannet filosof fra Københavns Universitet
– Ja eller nei til obligatorisk vaksinering?
– Nei.
– Hvorfor?
I Danmark har anbefalingen om vacciner historisk set været baseret på, hvorvidt de individuelle fordele opvejer de individuelle ulemper. Men under corona ændrede dette udgangspunkt sig. Sygdommen blev vurderet samfundskritisk og i stedet skulle man lade sig vaccinere for samfundet skyld. Man skulle udvise samfundssind. I min optik vender dette krav dog op og ned på spørgsmålet om, hvem der er til for hvem. Er staten til for individet eller er individet til for staten. Jeg mener grundliggende, at vi mennesker ’ejer’ vores egen krop. Derfor har vi ret til at disponere over, hvad der skal ske med vores krop: Om vi ønsker vaccination eller ej. Jeg anser derfor kroppen som en urørlighedszone, og indgreb som fx vaccination, der gennembryder kroppens overflade, bør således kun ske på baggrund af informeret tilsagn og med respekt for individet.
Jeg er med på, at corona er smitsom, og en ikke-vaccineret, ikke-testet person må få begrænsninger på sin handle- og bevægelsesfrihed. Man kan kun være fri så længe man ikke skader andre. Men i min optik er obligatorisk vaccination at sammenligne med, at staten under hensynet til almenvellet får ret til at disponere over min krop. Præcis som vi kender det fra sager om ekspropriation. Det mener jeg er voldsomt grænseoverskridende og konsekvensen for et samfund, baseret på dette princip, er ikke acceptabel.
Carl Tollef Solberg
Lege, filosof, PhD, seniorforsker, Senter for medisinsk etikk, Institutt for helse og samfunn, Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo
– Ja eller nei til obligatorisk vaksinering?
– Er bare for under gitte betingelser (se under).
– Hvorfor?
Spørsmålet «er du for eller imot obligatorisk vaksinering?» er bredt. En: hvilke vaksiner? Reisevaksiner, eksperimentelle vaksiner, boosterdoser, eller velutprøvde vaksinasjonsprogram? La oss begrense oss til EMA-godkjente koronavaksiner. To: for hvem? Barn, voksne, eldre, bestemte yrkesgrupper, eller en hel befolkning? Og videre, avgrensede geografiske områder (som tettbebodde strøk), institusjoner (som sykehus), land eller kontinenter? La oss begrense oss til populasjoner i Europa ned til 12 års alder (jf. EMA-godkjenning). Tre: hva betyr obligatorisk? Obligatorisk kan bety alt fra vaksinasjon som en utgangsposisjon, til milde sanksjoner, til fysisk tvang (det siste er høyst uvanlig). Fysisk tvang er uaktuelt, sanksjoner er jeg skeptisk til.
Klassiske pro-begrunnelser for obligatorisk vaksinasjon inkluderer gjerne nytte i form av individuell beskyttelse, befolkningsimmunitet og sjeldne ganger også et mål om total eradiksjon. Og videre en føre-var-strategi og våre forpliktelser overfor hverandre. Klassiske contra-begrunnelser er for eksempel liberale rettigheter, kroppslig integritet og faren for mistillit. Frivillighet har åpenbart en verdi, og alt annet likt, bør vaksinasjon være frivillig. Det kan imidlertid være grunn til å vurdere obligatorisk vaksinasjon hvis den, relativt til en frivillighetslinje, vil kunne gi en vesentlig større forventet nyttegevinst (i form av helse eller velferd mer generelt).
I Norge er en obligatorisk linje for koronavaksinasjon lite aktuelt, ettersom vi allerede ligger i verdenstoppen i vaksinasjonsdekning gjennom ren frivillighet. I Polen derimot er koronavaksinedekningen i skrivende stund vesentlig lavere. Der kan det være verdt å overveie en mild form for obligatorisk vaksinasjon, hvor utgangsposisjonen er at man skal vaksineres (med unntak av visse medisinske tilstander), og unnlatelse vil kreve en eksplisitt begrunnelse.
