HVEM HAR GLEMT Å TA HENSYN TIL TINGENE?

Bruno Latour har lært oss å se sammenhenger som burde være opplagt, men som likevel ikke er det, nemlig hvordan tingene er med på å forme oss og våre livsbetingelser. For å klargjøre hva dette betyr må vi samtidig forstå hvorfor vi måtte lære oss å se det opplagte.

Å tenke i aktør-nettverksteori

La meg starte med en liten historie. Vi befinner oss på et ukes kurs i Oslo rundt årtusenskiftet med Bruno Latour. Kurset omhandler hans og hans kollegaers berømte aktør-nettverksteori. Kurset er praktisk og konkret, vi arbeider med våre egne tekster. Det handler om hvilken forskjell det vil gjøre om vi tenker, skriver og leser i aktør-nettverksteori.

Det ga vel mening at kurset hadde et metodefokus, for i litteraturen som diskuterte aktør-nettverksteorien hadde det nærmest til det kjedsommelige blitt gjentatt at det var forledende å kalle aktør-nettverksteorien for en teori – vi måtte snarere tenke på det som en metode.¹ Nå, over tjue år senere, møter jeg meg selv litt i døren når jeg tenker at det fremdeles er viktig at dette blir sagt, og at en begynner med å si dette når en introduserer Latour. Det handler om å betone en pragmatisk teoriforståelse. Aktør-nettverksteorien skal bedømmes ut fra hva den leder til.

Nå blar Latour igjennom bunken av korte tekster vi stipendiater har skrevet på formiddagen. Han synes å lete etter tekster han kunne bruke for å demonstrere hva aktør-nettverksteorien inviterer til og hvilket detaljnivå som kreves. Mens han blar kommer han med denne kommentaren som har festet seg hos meg; «whenever I see a symbol – I want to find my gun». Den vitenskapsfilofiske tradisjonen jeg var oppdratt i handlet ikke om annet enn symbolske representasjoner av vitenskapen. Den virkelige vitenskapen, var jeg innlært til å tenke, er ikke den en ser, den er ikke empirisk tilgjengelig, men må anskueliggjøres i en symbolsk form. Spesifikke hendelser i vitenskapshistorien ble følgelig tenkt, skrevet og lest som eksempler.

Valg av aktør-nettverksteorien innebærer at en studerer vitenskap og teknologi med et bestemt blikk, noe i retning av følende: Alt eksisterer i et nettverk av interaktive relasjoner mellom mennesker, talemåter og ikke-mennesker. Verden er i konstant endring, alt skjer bare en gang. Å vektlegge at aktørnettverks-teorien er en metode er å dra oppmerksomheten bort fra spørsmålet om verden faktisk er et nettverk av interaktive relasjoner til fordel for spørsmålet om hva som skjer om en ser verden på denne måten.

Kan det da finnes et enkelt svar på hvilken forskjell det gjør å tenke i aktør-nettverksteori? Hva kan en oppnå med å ta seg bryderiet med å lese Latour?

Stephen Muecke gav et godt en-linjes svar etter at Latour døde høsten 2022. Latour, som han uttrykker det, «viste oss hvordan vi kan tenke med tingene i verden, respektere deres rett til å eksistere og handle på deres egne premisser.»^2,3

Men hvem har vel glemt å ta hensyn til tingene?

Denne påstanden om at Latour skulle være en som kunne vise oss hvordan vi kan tenke med tingene i verden kan høres underlig ut. Det har sittet løst blant filosofer å kalle Latour for en sosialkonstruktivist, altså en som nettopp ikke tar hensyn til verdens realiteter. Men Latour passer ganske enkelt ikke inn i tilvante epistemiske kategorier som fremtvinger et valg mellom realisme og sosialkonstruktivisme. Latours empiriske studier av vitenskap og teknologi utfordrer nemlig helt sentrale antagelser uttrykt i den dominerende vitenskapsfilosofiens metodikk.

For å kunne gi mening til Mueckes påstand må vi imidlertid forstå Latour på hans egne premisser. Latours originalitet må forstås i lys av hans nyskapende måte å arbeide på. Jeg skal derfor først diskutere to av Latours tidlige empiriske arbeider hvor metoden utvikles. En lærdom Latour tar med seg fra disse studiene, og som preger hans senere forfatterskap, er at ordinær vitenskaps- og teknologiutvikling gjør oss uoppmerksom på hvordan tingene er virksomme og formgivende for våre liv.

Mueckes formuleringer tydeliggjør en annen kritikk som har sitter løst blant filosofer som går i noe i retning av følgende: Aktør-nettverks teorien tilslører mer enn den klargjør gjennom upresist språkbruk. Å omtale tingene i aktiv form slik Muecke gjør er forførende og farlig ettersom det uttrykker en naiv blindhet for moralske distinksjoner mellom mennesker og ting. Selv om vi hele tiden omtaler ting i aktiv form, som når vi f.eks. kan si at teknologien har gjort oss late, må vi likevel alltid huske på at kun mennesker handler i moralsk forstand.

Sett fra Latours perspektiv kan vi imidlertid si det kan være forførende og farlig å ikke omtale ting i aktiv form. Har Latour rett i at vi står i fare for å glemme å ta hensyn til tingene må vi finne måter å motvirke denne glemselen. Vi må, som Latour sier, aktivt bringe «ting ut i offentligheten» – la tingene bli del av den offentlige samtalen så å si. Dette er tema for siste del av denne introduksjonen til Latour. Først når vi anerkjenner og tar til følge at vi formes av tingene kan vi mer aktivt forme oss selv - snarere enn passivt og ureflektert bli formet av tingene.

Jeg skal starte der Latour hadde sitt gjennombrudd, nemlig Laboratory life, som han publiserte sammen med Steven Woolgar i 1979. Latour kom fra en famille som produserer vin i Frankrike. Etter at han tok sin doktorgrad i filosofi i 1975 ble han interessert i antropologiens metode. Laboratory life var et resultat av et toårig antropologisk feltarbeid i et velrenommert laboratorium. Livet i laboratoriet skulle studeres som en fremmed kultur. Laboratory Life var et nyskapende pionerarbeid i rekken av såkalte laboratoriestudier som sto helt sentralt i etableringen av fagfeltet som omtales som STS (science and technology studies)

Jo mer vitenskap og teknologi lykkes, jo mer ugjennomsiktig og obskur blir den

Latour henter mange begrep fra de tekniske fagmiljøene, som når han beskriver forskning som en sortboksingsprosess. Sortboksing beskriver hvordan et teknisk produkt ideelt sett skal lages. Det kan handle om å lage et produkt som andre ingeniører kan bruke som en komponent, eller om å lage et teknologisk produkt for en sluttbruker. I begge tilfeller overlates en sort boks til noen andre som kan slippe å forstå – også fordi de oftest ikke er i stand til å forstå – de tekniske betingelsene for at boksen fungerer. Det skal være så brukervennlig at brukeren kun trenger å forholde seg til hvordan teknologien skal tas i bruk.

I Laboratory life undersøkes laboratoriet som et arbeidssted der overbevisende resultater etableres. Latour beskriver dette arbeidet som en sortboksingsprosess. Den rike og detaljerte begrunnelsen blir sortbokset og presentert i en enkel form som gjør at den kan inngå som premiss i andre forskers arbeid. Når forskerfellesskapet, som i Latours tilfelle i Laboratory Life, allment anerkjenner at deres påstand om hormonets kjemiske formel er riktig, kalles det et faktum. Når alle modaliteter som «kanskje» eller «muligens» allment forstås mer som kverulering enn genuin usikkerhet skjer det samtidig noe vesentlig. Alle referanser til forskere som fremsetter påstanden eller eksperimenter som demonstrerer påstanden blir ikke lengre så viktig å ha med – de har blitt overflødiggjort.

Her settes et viktig tema hos Latour; vellykket forskning resulterer i en form for glemsel. Detaljene i arbeidet som overbeviste forskersamfunnet trer inn i bakgrunnen. Når sluttproduktet er etablert vil samtidig «stegene som gjør produksjon mulig bli glemt.»⁴ Denne glemselen er en normal del av vitenskapelig virksomhet av gode grunner. Å dvele ved kontroverser, blindspor og frustrasjoner har jo begrenset forskningsverdi når sluttproduktet er etablert. En tar fatt på nye forskningsspørsmål som åpner opp for nye reelle kontroverser som også krever at en holder noen antagelser fast.

Men selv veletablerte sannheter kan stå for fall. Forskere lever i et krevende spenn mellom å måtte åpne sorte bokser eller la være, noe Latour beskriver som forskningens janusansikt i Science in Action (1988). Å åpne sorte bokser innebærer å nøste i historien. Var det noe forskersamfunnet likevel overså, var datidens instrumentering god nok, står resultatet seg i lys av dagens kunnskap? Kanskje må en ta det tunge arbeidet med å sette opp forsøket selv. Forskere lever i dette spennet mellom å se framover og bakover, la tidligere arbeider ligge som premiss eller revurdere dem. Dette spennet handler om å la faktas sosiale og tekniske begrunnelseskontekst tre i forgrunnen eller bakgrunnen for ens oppmerksomhet.

Men forskningen er like fullt innstilt på og rettet mot å etablere sorte bokser – «det er det forskere arbeider med å oppnå mesteparten av tiden i sitt daglige arbeid.»⁵ Forskning, forstått som sortboksing, kan her forstås som en artikulasjon av forskningens egenart – hva genuin forskning er, kan en si. Det er et generelt karaktertrekk ved vitenskapelig og teknologisk aktivitet at den er innrettet mot å gjøre sitt eget arbeid usynlig. «Når en maskin kjøres effektivt, når et faktum er etablert, vil en bare trenge å forholde seg til input og output og ikke den interne kompleksiteten. Paradoksalt nok, jo mer vitenskap og teknologi lykkes, jo mer ugjennomsiktig og obskur blir den.»⁶

Gi meg et laboratorium og jeg vil bevege verden

I The Pasteurization of France (1988) er ikke sortboksingsprosessen lokalisert til laboratoriet alene. I historien om Louis Pasteur vektlegges dialogen med samfunnsaktører utenfor laboratoriet. For selv om forskersamfunnet er ferdigsnakka, betyr ikke det nødvendigvis at resultatet av laboratoriearbeidet blir akseptert og får betydning for aktiviteter utenfor laboratoriet. Pasteurs mikroorganismer ville kunne forblitt en laboratorie-kuriositet, som Latour uttrykker det, dersom Pasteur ikke hadde klart å gjøre mikro-organismene relevant for aktører utenfor laboratoriet.

I Latours historie etableres mikro-organismenes eksistens gjennom demonstrasjon av positive forbedringer av en rekke ulike praksiser som ølbrygging, dyrehold og medisin. En skal jobbe hardt med å overbevise mange ulike aktører om en vil betvile at mikroorganismer finnes. Det er ikke lengre bare forskersamfunnet som er ferdigsnakka. Latour beskriver her en langt mer komplisert sortboksingsprosess som inkluderer en begrunnelseskontekst som går utover diskusjonen mellom forskere.

Historien om Pasteur, som tittelen indikerer, er en historie om hvordan Frankrike som sådan ble «pasteurisert». Laboratoriet utgjør et omdreiningspunkt for en endring av hele det franske samfunn, som han oppsummerer i en av hans kjente artikler, «Give me a laboratory and I will raise the world».⁷ Laboratoriet, med andre ord, blir ikke forstått og studert som en isolert enhet, men som sentrum for en bredere samfunnsutvikling. Et fast arkimedisk punkt som gjør det mulig å bevege hele samfunnet. Samtidig, og dette er et sentralt punkt, blir de komplekse koblinger mellom forskning og samfunn sortbokset. Det er et karakteristisk trekk ved forsking, sier Labour, at jo mer den lykkes jo mer ugjennomsiktig blir den.

Før vi ser nærmere på hva dette betyr kan det være nyttig si litt mer om Latours filosofi og hvor vi kan plassere ham i det vitenskapsfilosofiske landskapet.

En empirisk vitenskapsfilosofi

Spenningen mellom vitenskapsfilosofiske og empiriske vitenskapsstudiemiljø var intens på 80- og 90-tallet da Latour utviklet sin vitenskapsfilosofi. Beveget man seg i begge miljøene, var det slående hvor lite respekt gruppene hadde for hverandres intellektuelle integritet. Det handlet åpenbart om noe mer enn ulike disiplinære interesser og/eller faglig uenigheter.

Latour satte seg fore å empirisk beskrive hva som foregår i laboratoriet «uten forutinntatte hypoteser om hvilke begrep (eller sett av begreper) som best forklarer hva man skulle møte i felten.»⁸ Latour satt dermed i spill to sentrale vitenskapsfilosofiske tema på 1980-tallet, nemlig skillet mellom oppdagelses- og begrunnelses- konteksten og skillet mellom eksterne og interne faktorer.⁹ Oppdagelseskonteksten er relevant for å forstå hvordan forskere kom fram til en teori, f.eks. hvor de arbeidet og hvem de kom i kontakt med. Begrunnelseskonteksten knyttes derimot til hvordan forskere undersøker om teoriene er sanne eller ei, f.eks. hvilke metoder forskere benytter for å teste teoriene.

Der oppdagelseskonteksten kan inkludere eksterne faktorer som faktisk kan påvirke teoriutviklingen (typisk forstått som økonomiske, sosiale, ideologiske forhold) vil begrunnelseskonteksten begrense seg til de interne faktorer som burde påvirke teoriutviklingen (typisk tenkt som kognitive eller empiriske prinsipp). Disse skillene fungerte som premiss i den vitenskapsfilosofiske demarkasjonsdebatten¹⁰ på måter som foreskrev en klar arbeidsdeling mellom empirikere og filosofer. Vitenskapelige oppdagelser kan være betinget av historiske og sosiale eksterne faktorer som kan studeres med historiske og sosiologiske metoder. Gyldighetsdiskusjonen er imidlertid en uavhengig epistemisk diskusjon, et område reservert for filosofiske undersøkelser.

Latours empiriske vitenskapsstudier brøt imidlertid med fagfilosofiens dominerende antagelser om hvordan en kan etablere gyldige vitenskapsfilosofiske argument. Graham Harman påpeker dette når han skal forklare fagfilosofiens manglende interesse for Latour. De få gangene Latour er lest seriøst av filosofer, er det oftest spørsmålet om han er sosialkonstruktivist eller ikke som står i sentrum.

At filosofer ikke synes å ville eller kunne gi slipp på dette spørsmål reflekterer filosofienes antagelser om at språkfilosofien er vitenskapsfilosofiens grunnproblem.¹¹ Denne analysen får støtte i Ian Hackings analyser av vitenskapsfilosofiens kunnskapsteoretiske antagelser. Det aller meste av denne litteraturen, oppsummerer Hacking, må forstås som del av en større tilskuerteori for kunnskap som leder til «en ensrettet besettelse av representasjon og tenking og teori, på bekostning av intervensjon og handling og eksperiment.»¹² Vitenskapsfilosofiens spørsmål har som følge av dette ensidig blitt identifisert som språkfilosofi.

Hacking ble en spydspiss i en fornyet filosofisk interesse for eksperimentet som – når det først var påpekt – fremsto som påfallende forsømt, glemt eller undertrykt i fagfilosofiske miljøer.¹³ Latour bidro til denne fornyede interessen på måter som kastet lys over hvorfor eksperimentet unndro seg filosofenes oppmerksomhet. For Latours filosofi er et resultat av at han arbeidet annerledes som filosof. Før jeg går nærmere inn på denne arbeidsmåten, altså aktør-nettverksteorien, kan det være nyttig å forstå hva Latour mener når han beskriver seg selv som en empirisk filosof.

Den beste redegjørelsen

Ambisjonen kan høres naiv ut. Latour satte seg fore å gå inn i laboratoriet for å forstå hva som kjennetegner eksperimentell aktivitet - uten forutinntatte antagelser om hvilke begreper som best forklarer hva en møter i laboratoriet.

Latour ville beskrive forskningsprosessen som leder fram til at forskere avslutter sine undersøkelser, er overbevist og klar for å publisere. Den vitenskapsfilosofiske begrepsdannelsen er for Latour en integrert del av den empiriske utfordring. Det empiriske prosjektet er å skape et beskrivende språk som gjør beskrivelsen mulig. Dette innebærer at en må finne opp, nyansere eller droppe begreper etter å ha prøvd dem ut en stund som han sier i et intervju.¹⁴

Latour uttrykker en forpliktelse på saksforholdet som ikke er så ulikt det Charles Taylor kaller prinsippet om «best account».¹⁵ Det handler om å etablere en rik redegjørelse som kan stå seg mot kritisk utprøving som den beste tilgjengelige redegjørelse. Hvilke spørsmål trenger en å ha besvart for å anerkjenne beskrivelsen som treffende? Hva mer må en vite? Hvilke aspekt ved saksforholdene er ikke belyst som vil kunne ha betydning for redegjørelsen? Er det forhold som tilsier at denne beskrivelsen ikke har overføringsverdi? Er beskrivelsen detaljert nok, og kan aktørene kjenne seg igjen i beskrivelsen?

Aktør-nettverksteorien

Beskrivelsesarbeidet inkluderer et arbeid med å utvikle og justere ens metode. Latour redegjør første gang for aktør-nettveksteorien i del 2 av The Pasteurization of France, kalt Irreductions. Det er som om Latour har behov for å ta et skritt tilbake for å artikulere klarere prinsippene for hans arbeidsmåte. Skal vi ta introduksjonen på alvor er teksten delvis motivert ut fra en frustrasjon over at han blir så ofte misforstått. En må ta pause fra feltarbeid og drive litt filosofi innimellom, noen timer hvert år, som han sier på ironisk vis.¹⁶

Irreductions er et forsvar for en ikke-reduksjonistisk filosofi. Med en reduksjonistisk filosofi mener Latour en filosofi som vil forklare alt som skjer ved henvisning til tilgrunnleggende ontologiske realiteter. Det sentrale poenget med å si at beskrivelsene i Laboratory life og The Pasteurizarion of France er ikke-reduksjonistisk, er at forskning hverken blir forstått som en aktivitet der vi tar naturens diktat eller som en aktivitet som alltid vil være lukket inne i en sosial og kulturell kontekst. Irreductions formuler således en metodisk tilnærming som går utenom realisme-relativisme-diskusjonen han så fort blir fanget inn i. Historien om Pasteur beskrives som en prosess der det dannes et nettverk av personer, talemåter og gjenstander som Latour og andre omtaler som aktør-nettverk.

Harman har gitt en instruktiv og detaljert filosofisk analyse av Irreductions som egner seg for videre lesning.¹⁷ Irreductions presenterer fire prinsipper som Harman hevder preger Latour’s arbeid livet: Aktanter, Irreduksjon, Oversettelse og Assosiasjon.

Ikke så ulikt Hacking drar Latour oppmerksomheten mot intervensjon som motstykke til representasjon. Begge drar oppmerksomheten vekk fra spørsmålet om teorienes gyldighet. Virkeligheten skal tenkes som noe en må håndtere snarere enn å representere. Virkeligheten viser seg som noe som yter motstand; «Whatever resists trials is real».¹⁸ Så la oss kalle det som motsetter seg for aktanter enten det er personer, talemåter eller gjenstander. Det som finnes, kan ikke reduseres til enten natur-virkelighet eller sosial-virkelighet som dermed kan fungere som forklarende størrelser. Virkeligheten kan dermed forstås gjennom å studere oversettelser, hvordan virkeligheten dannes og endres, ved å empirisk spore hvordan aktanter påvirker andre aktanter og derigjennom danne forbindelser eller nettverk av assosiasjoner.

Følger vi Harman er Latours filosofi ferdigutviklet i Irreductions. Hans videre arbeider består i å klargjøre og avklare etiske og politiske implikasjoner av hans filosofi i bøker som Pandoras’s Hope (1999), Politics of Nature (2004) - og ikke minst – i hans viktige bok We Have Never Been Modern (1993) som vi nå skal se nærmere på.

Vitenskap, teknologi og den moderne konstitusjon

Historien om Pasteur krever så og si en klargjøring av forholdet mellom vitenskap, teknologi og samfunn. Dette er et tema i We Have Never Been Modern. Skal en forstå moderne samfunn, som Latour sier i introduksjonen, må en forstå dens karakter av å være impregnert av vitenskap og teknologi – et samfunn gjennomsyret av vitenskapelig og teknologisk aktivitet.

Historien om Pasteur er en historie om samproduksjon – som takket være Latour og hans kollegaer har glidd inn i det akademiske dagligdagse vokabular. Vitenskapelig og teknologisk forsknings og utviklingsarbeid innebærer en konkret restrukturering av verden, materielt og sosialt, dette arbeidet har derfor samtidig også en etisk og politisk karakter. Latour har samtidig beskrevet vitenskapelig og teknologisk aktivitet som en sortboksingsprosess. Problemet blir da, sett fra Latour, er at vi står i fare for å ikke anerkjenne og ta til følge at det vitenskapelige arbeidet samtidig involverer et politisk arbeid.

We Have Never Been Modern introduserer et nytt begrepspar, som i den norske oversettelsen kalles oversettelsesarbeidet og renselsesarbeidet. Oversettelsesarbeidet er arbeidet Latour så langt hadde identifisert som forskningens egenart – et arbeid rettet mot å etablere stabile aktør-nettverk. Dette oversettelsesarbeidets karakter blir imidlertid usynliggjort av renselsesarbeidet som står i sentrum for Latours modernitetsanalyse.

Latour omtaler det moderne som en normativ orden han kaller den moderne konstitusjon. En konstitusjon er ord som brukes om en politisk forfatning, som en stats grunnlov, som avklarer statens grunnleggende prinsipper. Den moderne konstitusjon utgjør da modernitetens grunnleggende prinsipper som Latour analyser i We Have Never Been Modern. I korthet baseres konstitusjonen på en tanke om at vi kan sortere alt som finnes i to områder. Det som tilhører naturområdet (som er uforanderlig og som ligger der til å oppdages) og det som tilhører kulturområdet (som er menneskelige konstruerte meningsunivers). Stabiliteten av den moderne konstitusjon hviler på at disse to områder må holdes klart fra hverandre.

Det sentrale her er at den moderne konstitusjonen uttrykker en rådende idealforståelse av vitenskap og teknologis rettmessige plass i samfunnet idet den foreskriver en klar arbeidsdeling mellom forskere, politikere og andre samfunnsaktører. En kan si det handler om prinsippene for hva som blir omtalt som vitenskapens sosiale kontrakt med samfunnet. Den moderne konstitusjon utgjør med andre ord en integrert del av forståelsen av hva god forskning og godt politisk håndverk er i et moderne demokrati som forplikter aktører i ulike sektorer.

Paradoksalt nok, sier da Latour, lykkes den vitenskapelige og teknologisk utvikling fordi den ikke i praksis er forpliktet på den moderne konstitusjon. I praksis vever forskingen sammen det moderniteten ber oss holde klart fra hverandre gjennom oversettelsesarbeidet Oversettelsesarbeidet skjules imidlertid av renselsesarbeidet. Renselsesarbeidet reguleres av prinsippene i den moderne konstitusjon. Alle er involvert i renselsesarbeidet gjennom å avklare hvilke arbeidsoppgaver som skal tilordnes hvilke samfunnsaktører. Jo mer alle er tro mot modernitetens idealer, jo mer effektivt skjules forskningens etiske og politiske karakter.

Poenget med å si at vi aldri var moderne er ikke å si at skillet mellom vitenskap og politikk ikke er et avgjørende viktig analytisk skille. Snarere tvert imot. Først når vi anerkjenner hva vi i praksis hele tiden gjør kan vi diskutere hvordan vi skal håndtere at etisk-politiske anliggende er i spill – selv i gode og legitime forskningspraksiser. Det handler om at etikkens tilvante blikk er mangelfullt ettersom det bidrar til å undertrykke relevante saksforhold. Vår velmente innsats for å oppfylle våre moralske forpliktelser kan faktisk være en del av problemet.

essay

LES OGSÅ:
BRUNO LATOUR OG DET NYE KLIMATISKE REGIMET

Latours modernitetsanalyse artikulert i begrepsparet oversettelses- og renselsesarbeidet kan virke fremmed og utfordrende å forstå. Jeg har selv dradd veksler på Taylors modernitetsanalyser for å få en inngang til Latour, for begge er opptatt av skaden modernitetens forestillinger har påført etikken. Det sentrale poenget er å forstå sammenhengen mellom teoretisk og praktisk fornuft. Forskning er et arbeid som tar tid. Etisk og politisk tilpasningsarbeid likeså. Arbeidet med å forklare hvorfor ting er som de er (som vi forbinder med vitenskapelig arbeid), skriver Taylor, er uløselig knyttet til arbeidet med å bestemme hva det gode er og hvordan mennesket skal leve gjennom å tilpasse seg. Forestillingen om at forklaring er frikoblet fra praktisk fornuft er en moderne forestilling – det gir ikke mening i en førmorderne forståelse.¹⁹

Hvilke konsekvenser har det om vi innser at vi aldri var moderne? Det er på tide å vende tilbake til spørsmålet om hva det kan bety at Latour viste oss hvordan vi kan tenke med tingene i verden - og hva det skulle tjene til.

Ting ut i offentligheten

Latour drar oppmerksomheten mot gjenstander i veden. I utstillingen Making Things Public: Atmospheres of Democracy²⁰ ber Latour oss sette kontroverser om tingene i sentrum for politiske kontroverser, snarere enn kontroverser om ideer eller verdier. Den demokratiske fordring om åpenhet – uttrykt som en fordring om å bringe ting ut i offentligheten – får da en ny, temmelig bokstavelig betydning hos Latour. Å unngå et demokratiunderskudd handler i bred forstand om å stille spørsmålet, for å bruke en tittel på en av hans sentrale artikler; «Where are the missing masses?»²¹ Hvilke ting er formgivende for våre liv på måter som vi ikke er klar over?

Latour viser oss da en måte å sette tingene i sentrum for politiske kontroverser. Tenker en ting forstått som aktør-nettverks-ting kan en gi mening til at «hver ting samler en forsamling av relevante parter.»²² Når Latour inviterer til å vende blikket vekk fra ideer til ting, spiller han på to sider av ordet ‘ting’ som fungerer godt på norsk. På den ene siden har vi konkrete ting – som for eksempel en oppvaskmaskin, vindmølle eller mobiltelefon – som tenkes som dynamiske aktør-nettverks-ting. På den andre siden har vi politiske og rettslige forsamlings-ting som vårt Storting, eller Lagmannsting. Ting viser dermed både til teknovitenskapenes særegne kraft til å sammenkalle og holde sammen kollektiver og til den rettslige og politiske karakter av denne organiserende forsamlingen.

Teknovitenskaplig arbeid er i Latours beskrivelse et arbeid med å bygge sammensatte kollektiver som utretter noe. En oppvaskmaskin tar oppvasken for oss – men bare så lenge vi organiserer samfunnet på måter som sikrer at infrastrukturen fungerer og vedlikeholdes – som at vi får tilgang til friskt vann, gråvann kan slippes ut og at det renner litt mer vann i turbinene som genererer strøm. Det er ikke nødvendigvis så mye å hente på å bringe oppvaskmaskinen ut i offentligheten. Det er en veletablert kjent forsamling. Det er ikke like opplagt å tenke det samme om vindmøller eller mobiltelefoner.

Å dra oppmerksomheten fra ideer til ting er samtidig noe vi må lære oss å gjøre, gitt Latours analyse. For selv om vi vet at vi formes av tingene som omgir oss, kan det hele tiden glippe for oss, ettersom vitenskap og teknologi er innrettet mot å skape sorte bokser. Det er når tingene er som mest seg selv at de fremtrer som avgrensede gjenstander idet effektiv bruk betinges av en glemsel for deres sosiale, materielle og temporære arkitektur. De fungerer på sitt beste når vi glemmer deres historie og alt som er etablert for at de skal fungere som de gjør. Å bringe tingene ut i offentligheten er å motvirke denne glemsel slik at vi kan erindre vår egen historie og vurdere hva vi har blitt. Først da kan vi aktivt forme oss selv ut fra hva vi ønsker å være utspilt gjennom en diskusjon om mulige alternative former for sammenstillinger.

Å tenke i aktør-nettverks-ting tydeliggjør at vitenskaps og teknologiutvikling i seg selv har en politisk karakter ettersom slike kollektiver omformer verden vi lever i, inkludert oss selv. Når en setter tingene i sentrum, blir det tydelig at det ikke bare er den dårlige, slumsete eller ideologiske forskningen, men også den gode, stringente og saksorienterte forskning som krever vår moralske årvåkenhet. Det er jo den forskningen som lykkes som faktisk restrukturerer verden vi lever i.

Spørsmålet om hva god forskning er kan ikke i det Latourske perspektiv beskrives i amoralske termer – f.eks. ved å avklare spørsmålet som et rent epistemisk spørsmål. Å tenke i aktør-nettverksteori tydelig at normaltilstanden for forskningen er å være i stadig endring. Vi må følgelig ha en pågående diskusjon om hva god forskning er utspilt i en konkret analyse av og diskusjon om hva som er mulig og ønskelig. Det er ikke så mystisk – det innebærer bare et veldig krevende arbeid med å bringe ting ut i offentligheten for å bedre forstå og vurdere tingenes tilstand. Forskning utspilles i et konkret sporbart nettverk av aktanter, eksempelvis laboratorier, leverandører av utstyr, klonede mus, standardiserte kjemiske analysepakker, finansieringsstrukturer, undervisningsinstitusjoner, konferanser, fagfelleordninger, tidsskrift, bibliotek, ledelsesstrukturer og forskningsråd.

Når Latour sier vi må bringe ting ut i offentligheten handler det ikke nødvendigvis om at vi må gjøre noe annet enn det vi gjør. Utfordringen er at vi står i stadig fare for å fokusere mer på ideer enn tingene i verden. På slutten av sin karriere argumenterer Latour for at det er nettopp dette som skjer i debatter om klimakrisen.

I Down to Earth (2018) uttrykker Latour en skepsis mot verdibasert diskusjon om globale politiske løsninger på klimakrisen. En ting er at slike forhandlinger vil være dominert av en privilegert elite rettet mot å bevare tingenes tilstand. Men det viktige i Latours perspektiv, er at tingene så å si ikke får slippe reelt til i de politiske forhandlingene. Det handler om å sikre at vi går i reell dialog med jorden og aktørene som påvirkes av klimakrisen for å finne en plattform som gir grunnlag for sameksistens. For at dette skal kunne skje må ikke-mennesker og mennesker gis en stemme i forsamlingen av ting, der eksperter kan fungere som, og forstå seg selv som, talspersoner for ikke-menneskelige interesser.

Avslutning

Det Latourske perspektiv, slik jeg har forsøkt å fremstille det, er ikke så fremmed som det kan synes som. Snarere tvert imot gjør han oss oppmerksom på sammenhenger som burde være opplagt, men som likevel ikke er det. Det er en fare, for en filosofisk leser, å bli for opptatt for tidlig i å klargjøre hva Latours teori er en teori om. 

Jeg har betont Latours aktør-netverksteori som en måte å se, tenke, leser og skrive på. Teorien har da også blitt verdsatt ut fra hva den leder til, mer enn som en teori som er interessant i seg selv. Metoden drar oppmerksomhet mot tingene, viser oss hvorfor vi hele tiden står i fare for å glemme dem, hva som står på spill og hvordan vi kan motvirke denne glemselen.

Noter

¹ Se f.eks.: Law & Hassard (1999) Actor Network theory and after. Oxford, Blackwell publishers.
² De norske sitatene i dette essayet er mine oversettelser.
³ Muecke (2022) The generous philosopher. Aeon Essays . URL: https://aeon.co/essays/bruno-latour-showed-us-how-to-think-with-the-things-of-the-world
4 Latour og Woolgar (1986) Laboratory Life. The construction of scientific facts (2. utg). Princeton. Princeton university press, s.63
⁵ Latour og Woolgar 1986, s.259
⁶ Latour (1999) Pandora’s Hope. Essays on the reality of science studies. Massachusetts: Harvard university press, s.304
⁷ Latour (1983) Give me a laboratory and I will raise the world. I Knorr-Cetina, K. og Mulkay, M. Science Observed. London: Sage publications. s.141-169.
⁸ Latour og Woolgar 1986, s.29
⁹ Se f.eks. Shapre, 1986 External and Internal Factors in the Development of Science. Science &        Technology Studies, 4 (1) s1-9.
¹⁰ Demarkasjonsdebatten handlet om hvordan en kan avklare hvilke teorier som har vitenskapelig status og dermed kan utgjøre et legitimt premissgrunnlag for beslutningstaking i et samfunn. F.eks. foreslo Karl Popper at vitenskapelig teorier kjennetegnes ved at de kan falsifiseres.
¹¹ Harman (2007) The importance of Bruno Latour for philosophy. Cultural studies review 13 (1) s31-48.
¹² Hacking (1983) Representing and intervening. Introductory topics in the philosophy of natural science. Cambridge, Cambridge University Press. ss.130-31
¹³ Simons og Vagelli (2021) Where experiments ever neglected? Ian hacking and the history of philosophy of experiment. Philosophical Inquiries, ss.167-188
¹⁴ Crawford (1993) An Interview with Bruno Latour. Configurations 1(2) URL: https://muse.jhu.edu/article/8007
¹⁵ Taylor (1989) Sources of the Self. The Making of the Modern Identity. Cambridge: Cambridge University Press. s.58
¹⁶ Latour (1988) The Pasteurization of France. Massachusetts: Harvard university press. s.153
¹⁷ Harman (2007)
¹⁸ Latour (1988) The Pasteurization of France. s. 158
¹⁹ Taylor (1995) Explanation and practical reason. I Philosophical arguments. Cambridge: Harvard University Press. s.45
²⁰ Latour og Weibel, red. (2005) Making Things Public: Atmospheres of Democracy. Massachusetts: MIT press.
²¹ Latour: (1992) Where are the missing masses? The sociology of a few mundane artifacts. I Bijker, W. E. og Law, J. (red) Shaping Technology/Building Society. Cambridge, MA, MIT Press, s 225-58.
²² Latour og Weibel 2005, s.15