Å MØTE BARAD PÅ HALVVEIEN
- RANDBEMERKNINGER TIL AGENSIELL REALISME

I løpet av tiden som har gått siden Karen Barad (opprinnelig fysiker, nå feministisk og skeiv-teoretisk vitenskapsfilosof) ga ut boken Meeting the Universe Halfway: Quantum Physics and the Entanglement of Matter and Meaning (2007),¹ har forfatteren rukket å oppnå status nærmest som et fenomen. De har hatt en forbausende appell til teoretikere og praktikere fra de mest forskjelligartede felt, og de siteres flittig og (for det meste) bifallende av alt fra feminister, queer-teoretikere, hjerneforskere, vitenskapsfilosofer, miljøfilosofer, pedagoger og sosialpsykologer. 

Barad-fenomenet har nå begynt å gjøre seg gjeldende også i herværende nettidsskrift, med et røff guide-bidrag av Malou Juelskjær om agensiell realisme, Barads intellektuelle varemerke innen STS (science & technology studies)-verdenen.² 

I dette essayet, som består av to deler, bidrar jeg ytterligere til å sette Barad på agendaen, men med et noe mer kritisk fortegn enn det som har vært normen innen Barad-fenomenet. Bemerkningene jeg skal legge fram angående agensiell realisme, Barads bud på en ny filosofi, loggfører et forsøk på å komme Barad i møte som ikke lot seg gjennomføre mer enn halvveis. Siden disse bemerkningene derfor er av kritisk art, men uten noen ambisjon om å yte hverken bredden eller dybden i Barads prosjekt rettferdighet på en systematisk måte, kaller jeg dem for randbemerkninger. 

I denne første delen av essayet tar jeg sats i det som gjorde at jeg slo inn på denne veien i utgangspunktet, nemlig en dobbel enighet mellom meg og den jeg trer i møte: for det første, overbevisningen om at tiden vi lever i avkrever en avskjed med humanisme som den udiskutable standarden for tenkning og handling og en vending i retning av posthumanisme i en eller annen forstand; for det andre, overbevisningen om at denne vendingen i retning av posthumanisme må være i inngrep med en eller annen form for filosofisk naturalisme. På dette grunnlaget av felles enighet reises så, i essayets andre del, noen kritiske spørsmål angående Barads bud på en posisjon som skal innfri posthumanismens utfordring på naturalismens grunn, nemlig agensiell realisme.

Posthumanismens nødvendighet

Et gjennomgangstema i Meeting the Universe Halfway er insisteringen på nødvendigheten av å utfordre det Barad skiftvis kaller «antroposentrisme», «menneskelig eksepsjonalisme» og «humanisme», og å gå i retning av det de kaller «posthumanisme». Den filosofiske posisjonen som de hevder må forlates, og som jeg i fortsettelsen skal omtale kun som «humanisme», er karakterisert av tendensen til å plassere mennesket i universets sentrum, samtidig som dette mennesket tenkes som atskilt fra dette universet som kretser om det. Humanismen ser altså ut til å anvise mennesket en slags ikke-plass vis à vis universet: Det er plassert både i dets midte og samtidig atskilt fra og dermed utenfor det på én og samme tid.³

At mennesket utgjør universets midtpunkt, kan bety flere ting. Det kan for det første bety at mennesket er «det stilltiende målet på hva som er og hva som ikke er observerbart og forståelig».⁴ For Kant var ikke dette en gang en stilltiende antakelse, men – som kjent – et standpunkt han uttrykkelig forfektet og søkte å begrunne gjennom sin såkalte Kopernikanske vending: Det er ikke slik at vi påtreffer universet ansikt-til-ansikt, utilslørt, uhildet; snarere framstår universet for oss uunngåelig i lys av de sansemessige og forstandsmessige forutsetningene som er nedlagt i oss. Våre erkjennelsesevner, konkluderte Kant, har kun legitim anvendelse innenfor det ontologiske domenet som avgrenses av disse forutsetningene, og som han betegnet som «fenomenalsfæren», dvs. universet for så vidt som det er erfarbart for oss.

Barad oppfatter for sin del denne posisjonen som en form for selvtilfredshet som det er på høy tid å legge bak seg. Men de søker samtidig å styre klar av det motsatte ytterpunktet, altså troen på at det skulle kunne finnes objektive fakta om universet vi meningsfullt kan snakke om og som er gitt forut for og uavhengig av enhver mulig erkjennelse (observasjon og/eller kognisjon). Poenget er bare at hva som er erkjennbart ikke på forhånd kan avgrenses av hva som er erkjennbart for mennesket, eventuelt at hva som er erkjennbart for mennesket ikke kan avgrenses på forhånd – det kan tenkes erkjennelsesprosesser som omfatter ikke-menneskelige aktører, eventuelt i samspill med menneskelig aktørskap.

At mennesket utgjør universets midtpunkt kan også bety at mennesket i egne øyne er dette midtpunktet: at universet kretser om mennesket lik et reservoar av midler det rettmessig forføyer over i etterstrebelsen av sine mål, en rettmessighet som grunner i menneskets angivelig unike status som det eneste endelige vesenet som er i stand til å sette seg mål. Denne menneskets narsissistiske selv-innstilling er det også grunn til å utfordre, hevder Barad:

«Posthumanisme (...) handler om å ta et oppgjør med menneskelig eksepsjonalisme og samtidig svare for (being accountable for) rollen vi spiller i den differensielle konstitueringen og differensielle posisjoneringen av mennesket (the human) blant andre vesener (både levende og ikke-levende).»⁵

Det er ikke krystallklart hva Barad mener med å «svare for rollen vi spiller i den differensielle konstitueringen og posisjoneringen av mennesket blant andre vesener». Men det er noe i dette som harmonerer godt med den stadig mer uavvendelige erkjennelsen av at menneskets rolle vis à vis andre vesener så vel som overfor seg selv kanskje først og fremst er å være en Pandoras eske av kriser: utover humanitære kriser som følge av krig, konflikt og global urettferdighet har vi, for eksempel, dyrevelferdskriser som følge av industrielt landbruk, bruk av dyr i laboratorieeksperimenter, og andre former for undertrykking og nedverdigelse av ikke-menneskelige dyr; økologiske kriser som følge av forurensning, forsøpling, avskoging og tap av artsmangfold; og klimakrise som følge av utslipp av drivhusgasser i atmosfæren. At vi mennesker ikke har en selvskreven rett til å forårsake alt dette som konsekvens av vår jakt på det som utgjør gevinster for oss synes å være en posthumanistisk innsikt så godt som noe.

Naturalisme som posthumanistisk spydspiss

Men humanismens posisjonering av mennesket er som nevnt mer kompleks enn det som er antydet så langt. Menneskelig eksepsjonalisme, som altså inngår i humanistisk tankegang slik Barad forstår denne, innebærer å betrakte mennesket som nettopp et unntak – i ett eller annet henseende – fra det som gjelder i universet ellers. Slik plasseres mennesket altså utenfor universet som det samtidig tenkes som midtpunkt for. Ifølge Barad er det nettopp denne feilen som begås av den typen anti-humanistiske ansatser vi finner i tradisjonen etter Foucaults maktanalyser, og som Butler viderefører i sin skeiv-teori. Mennesket utfordres riktignok som alle tings midtpunkt også i disse analysene. Men utfordringen rettes i så måte på grunnlag av forhold som er menneskelige, altfor menneskelige (for å låne Nietzsches uttrykk), nemlig ut fra de språklige, kulturelle, sosiale og politiske vilkårene for dannelsen av mennesket som subjekt for tanke, erfaring og handling. Hermed blir den ikke-menneskelige delen av universet – typisk omtalt som «natur» – en taus og anonym bakgrunn for det menneskelige dramaet⁶, uten tilkjent evne til å utgjøre noen forskjell fra eller til.

LES OGSÅ: KAREN BARADS AGENTIALE REALISME

Barads poeng er ikke at den type maktforhold som av Foucault og Butler analyseres ut fra menneske-assosierte størrelser (språk, kultur, sosiale praksiser, institusjoner etc.) ikke finnes. Snarere handler det om at en fullverdig forståelse av slike forhold også må ta høyde for deres materielle dimensjon: «Hvordan kan vi forstå hvordan selve atomene som den biologiske kroppen består av får betydning (come to matter), og mer generelt hvordan materie gir seg til kjenne (makes itself felt)?»⁷ Slike spørsmål blir både mulige og meningsfulle straks vi forlater den humanistiske tanken om mennesket som det universelle unntaket, og i stedet tenker mennesket som i en eller annen forstand å være av, utgått fra, universet snarere enn å være plassert i det: «Mennesker er (i likhet med andre deler av naturen) av verden, ikke i verden, og kikker så visst ikke inn i den fra utsiden».⁸ For å vri litt på Heidegger, så må en fullverdig posthumanistisk forståelse av mennesket ifølge Barad tenke mennesket som en væren-av-verden framfor en væren-i-verden.

En slik posthumanistisk forståelse av mennesket som (del) av verden snarere enn som en innflytter annetstedsfra kaller Barad også for en «gjennomgående kritisk naturalisme»: «Posthumanisme kan, slik jeg ser det, forstås som en gjennomgående kritisk naturalisme, en tilnærming som forstår mennesker som del av naturen og kunnskapspraksiser som naturlige prosesser for involvering med og som del av verden».⁹ Jeg forstår Barad dithen at de betrakter en slik naturalistisk forståelse av mennesket som å være av verden (i likhet med og sammen med resten av naturen), og ikke (bare) i den, som en slags spydspiss for posthumanisme som prosjekt: Det er framfor alt en slik naturalisme som kan utfordre den menneskelige selvtilfredsheten og narsissismen som i vår kultur har forskanset seg bak humanisme som ideologi.

Naturalisme som post-artefaktualisme

Det er verdt å stoppe opp ved det faktum at Barad anbefaler nettopp naturalisme som spydspiss for posthumanisme som prosjekt. I så måte skiller de seg nemlig fra det som må kunne sies å ha vært hovedtendensen i prosjekter som har påberopt seg denne merkelappen, en tilnærming som erke-posthumanisten Donna Haraway på et tidspunkt betegnet og forsvarte som «artefaktualisme».¹⁰ Det karakteristiske for denne tilnærmingen til posthumanisme er ambisjonen om å utfordre en i humanismen antatt aksiomatisk antakelse om mennesket som et selvbevisst, rasjonelt og autonomt vesen klart avgrenset mot sine omgivelser (inkludert sine med-mennesker) gjennom sin biologiske kropp. 

Ifølge artefaktualismen foreligger det nemlig ikke noen slik essensiell menneskelighet forut for eller til grunn for nettverket av tekniske innretninger – i vår tid i økende grad digitale sådanne – som vårt biologiske, affektive, kognitive, sosiale og kulturelle liv er innvevd i. Snarere er vi, med Andy Clarks ord, «fødte kyborger» (natural-born cyborgs).¹¹ Denne innsikten i de flytende grensene mellom det menneskelige og ikke-menneskelige (i betydningen «tekniske», «maskiniske», «artefaktiske» etc.) problematiserer vårt naive bilde av oss selv som monolittiske størrelser med en klart avgrenset plassering i det fysiske og sosiale rommet, og slik trues også vår selvforståelse som rasjonelle og autonome individer.¹²

Poenget er ikke at Barad er uinteressert i spørsmålene som reises i og med kyborg-posthumanismen. Posthumanismen de forsvarer er i inngrep med (engages) spørsmålene som reises av det de kaller «teknovitenskap».¹³ Slike spørsmål kan blant annet handle om hvordan utviklingen innen såkalt teknovitenskap bidrar til å rekonfigurere den skikkelsen mennesket antar i vår tid, og å avvise tanken om kroppen som «den naturlige og fastlagte grensen mellom det indre og det ytre».¹⁴ Men Barads posthumanisme skal, etter eget sigende, ikke være noen «feiring av det posthumane som levende vitnesbyrd om menneskets død, enn si som Menneskets neste stadium» eller en «ukritisk omfavnelse av kyborgen som den ironisk frigjørende frelseren», slik Haraways versjon av kyborgposthumanismen ofte har – og feilaktig, ifølge Barad – blitt forstått som.¹⁵

Innen Meeting the Universe Halfway kom ut i 2007 hadde nok kyborgen for lengst falmet som sinnbildet på smart og kløktig sosial kamp og frigjøring, så Barads smått nedlatende tone i relasjon til denne er neppe noe som påkaller oppmerksomhet. Det som for meg derimot gjør Barads tilnærming til et friskt pust er det at de kobler posthumanisme direkte til naturalisme, til tanken om at det å forstå mennesket som livsform innebærer å forstå den som innlemmet i og betinget av mer fundamentale, ikke-menneskelige forhold i universet, dvs. det som nokså upresist ofte omtales som «naturen». På denne måten oppretter Barad en forbindelse mellom posthumanisme som anliggende og det som nå går under betegnelsen naturalisert metafysikk, myntet som sådan av James Ladyman og Don Ross i Every Thing Must Go: Metaphysics Naturalized.¹⁶

Det er vanlig å anse dette prosjektet (slik også Ladyman og Ross gjør) for å ha fått sin moderne form gjennom måten Wilfrid Sellars formulerte det i essayet «Philosophy and the Scientific Image of Man».¹⁷ Her finner vi Sellars velkjente påstand angående filosofiens oppgave, som ifølge ham er å forstå «hvordan ting, i ordets videste forstand, henger sammen, i ordets videste forstand».¹⁸ Det er et spørsmål om hvordan slike ting som tall, plikter, muligheter og estetiske erfaringer kan (tenkes å) høre hjemme i samme verden som organismer, molekyler og elementærpartikler. 

I siste instans handler dette for Sellars om vår selvforståelse som mennesker, slik tittelen på essayet hans indikerer. Dette er fordi vi gjennom å stille slike generelle spørsmål før eller siden konfronteres med det mer spesifikke spørsmålet om hvordan vår hverdagslige, førvitenskapelige forståelse av oss selv (nemlig som subjekter for (selv)bevisst erfaring, tanke, språk og handling) kan forenes med (eller utfordres av) vitenskapens bilde av mennesket som en organisme underlagt eksistensvilkår som, når alt kommer til alt, bunner i forhold som fysikken har til oppgave å beskrive.

Når Barad i sin posthumanisme påberoper seg naturalisme som filosofisk rammeverk knytter de dermed an til spørsmålet om menneskets plass i universet som Sellars setter på dagsorden. Slik pustes nytt liv i posthumanisme som prosjekt, nå som kyborgfiguren er nær å ha utspilt sin rolle i den sammenhengen.

*

Så langt er jeg helt med på notene til Barad. Men herfra, ettersom de konkrete detaljene legges på bordet angående hva denne «gjennomgående kritiske naturalismen» nærmere bestemt skal bestå i, nemlig den såkalte agensielle realismen, dukker det opp vanskeligheter som gjør det vanskelig å komme Barad i møte. I essayets neste del ser jeg nærmere på denne tilnærmingen. Her gir jeg mine grunner til å stoppe halvveis på veien mot Barad og orientere meg i andre retninger som er mer løfterike med henblikk på den oppgaven som posthumanisme utgjør.

LES DEL 2: Å MØTE BARAD PÅ HALVVEIEN

Noter

1. Se Karen Barad, Meeting the Universe Halfway: Quantum Physics and the Entanglement of Matter and Meaning (Durham, NC: Duke University Press, 2007).
2. Se Malou Juelskjær, «Karen Barads agentiale realisme», Salongen: Nettidsskrift for filosofi og idehistorie, 07/03/24 (https://www.salongen.no/fysikk-karen-barad-queertenkning/karen-barads-agentiale-realisme/154806).
3. «Mennesket er sentrumet verden dreier seg rundt. (...) Mennesket er et individ skilt fra alt det øvrige. » (Barad, Meeting the Universe Halfway, s. 134, min oversettelse. Hvis ikke annet er oppgitt vil alle oversettelser til norsk fra fremmedspråklige kilder herfra og ut være mine egne).
4. Barad, Meeting the Universe Halfway, s. 136.
5. Barad, Meeting the Universe Halfway, s. 136.
6. Et drama Foucault riktignok spådde et snarling opphør av i og med den menneskets forsvinning, «lik et ansikt risset i sand ved strankanten», han mente å se på horisonten for de nye, strukturelle menneskevitenskapene (Michel Foucault, Tingenes orden: En arkeologisk undersøkelse av vitenskapen om mennesket, oversatt av Knut Ove Eliassen (Oslo: Spartacus, 2006), s. 517) – en spådom som i ettertidens øyne har gjort ham til en av anti-humanismens mest markante gallionsfigurer.
7. Barad, Meeting the Universe Halfway, s. 66.
8. Barad, Meeting the Universe Halfway, s. 206.
9. Barad, Meeting the Universe Halfway, s. 331-332.
10. Se Donna Haraway, «The Promises of Monsters: A Regenerative Politics for Inappropriate/d Others», i Lawrence Grossberg, Cary Nelson og Paula A. Treichler (red.), Cultural Studies (New York: Routledge, 1992), s. 295-336.
11. Se Andy Clark, Natural-Born Cyborgs: Minds, Technologies, and the Future of Human Intelligence (Oxford: Oxford University Press, 2003).
12. Se Katherine Hayles, How We Became Posthuman: Virtual Bodies in Cybernetics, Literature, and Informatics (Chicago: Chicago University Press, 1999).
13. Se Barad, Meeting the Universe Halfway, s. 428 n. 6.
14. Barad, Meeting the Universe Halfway, s. 136.
15. Barad, Meeting the Universe Halfway, s. 136, s. 428, n. 7.
16. Se James Ladyman og Don Ross (med David Spurrett og John Collier), Every Thing Must Go: Metaphysics Naturalized (Oxford: Oxford University Press, 2007).
17. Se Wilfrid Sellars, «Philosophy and the Scientific Image of Man», i Science, Perception and Reality (London: Routledge, 1963), s. 1-40.
18. Sellars, «Philosophy and the Scientific Image of Man», s. 1.