HVA DUGER FILOSOFI TIL?

I mars i år ble det avholdt en digital konferanse med tittelen What Good is Philosophy? i regi av Munk School of Global Affairs & Public Policy ved universitetet i Toronto, Canada. Konferansen var initiativet til Aaron Wendeland, som tidligere har jobbet som filosof i Moskva og nå er postdoktor i Toronto samt Vision Fellow in Public Philosophy ved King's College London. (Han har også vært i Norge, blant annet gjestet han Vitforum i Trondheim februar 2020 med et foredrag om Heidegger og miljøetikk.) 

Wendeland tilbrakte en del av sommeren 2022 i Kyiv som reporter for Toronto Star og Canadian Broadcasting Corporation og skrev om hvordan det russiske angrepet på Ukraina har ført (blant mye annen elendighet selvfølgelig) til betydelige utfordringer for det ukrainske høyere utdanningssystemet, inkludert ødeleggelse av infrastruktur, og tap av studenter og ansatte enten til fronten for å slåss eller til utlandet. Vestlige universiteter har vært rause med støtte til utvandrende ukrainere, men det er fortsatt mulig å jobbe i deler av Ukraina, ikke minst Kyiv. Dermed ble ideen for konferansen unnfanget, nemlig å samle økonomisk støtte til opprettelsen av et tverrfaglig Centre for Civic Engagement ved Kyiv Mohyla Academy.

Konferansen gikk over tre dager og bestod av over 25 halvtimers foredrag fra verdensledende filosofer, hvor mange av disse er kjent for å være opptatt av formidling til et bredere publikum – først og fremst fra den engelskspråklige verden. I tillegg deltok to ukrainske filosofer samt et par ikke-filosofer. Wendeland fungerte som ordstyrer og bød foruten et introduksjonsinnlegg på litt diskusjon av foredragene på en instruktiv måte. Alle foredragene og diskusjonene ligger fritt tilgjengelig på Youtube, der man også kan finne informasjon om hvordan man kan gi støtte til formålet (se lenke).

Filosofi i krisetider

Det er stor tematisk bredde i foredragene – alt fra engasjerte analyser av den nåværende konflikten med Russland til refleksjoner over fagets egenart og diskusjon av begrep som frihet, estetisk verdi og utopi. Mange av foredragene forholder seg direkte til konferansens overordnede spørsmål, noen i retning av hva filosofi kan tilby i en tid av krise. Vi finner, kanskje ikke overraskende, en stor del etikk og politisk filosofi, så vel som diskusjon av ideer fra antikken, da filosofi nettopp var forstått som integrert i det praktiske livet.

Selv om de fleste bidragsyterne forsvarer filosofiens (positive) verdi i en eller annen form, er et gjennomgående tema også dens begrensninger i så måte. Er filosofi i det hele tatt ment å være nyttig, i alle fall i dag – som Quassim Cassam uttrykker det: Er det relevant å spørre om filosofi skal være relevant? Som med så mange første-ordens filosofiske spørsmål kan det om filosofiens verdi synes å føre til en pendling frem og tilbake mellom utilfredsstillende ytterpunkter. På den ene siden kan behovet for rasjonell, objektiv tenkning omkring de store spørsmålene virke mer nødvendig enn noen gang i dag. På den andre siden synes det konkrete og særegent filosofiske innholdet i slik ‘rasjonell tenkning’ ofte vanskelig å sette fingeren på.

De fleste kan være enig i at filosofi ikke er det aller viktigste eller det første man tyr til i krisens tid, da handlingen er det som trengs – inkludert eventuelt mer praktisk orientert forskning, slik som utvikling av vaksiner under korona-epidemien. Men det finnes også bekymringer utover denne. Selv om filosofer kan jobbe med andre fagpersoner og tilby perspektiver fra filosofihistorien i forhold til praktiske utfordringer, opptrer de til syvende og sist som noe mer enn gjennomtenkte og beleste representanter for sunn fornuft? Har filosofi noen særskilt kunnskap å by på, av enten teoretisk eller praktisk slag – i alle fall av en type som kan brukes til å realisere konkrete mål?

Mange ser en tett forbindelse mellom idealene om frihet og demokratisk styring, og filosofiens forestilling om en uhildet søken etter sannhet som først Sokrates og Platon fremhevet. Men trenger vi i dag å gjøre noe mer enn å bifalle de demokratiske idealene, og så forsøke å oppnå dem i lys av empirisk kunnskap? Noen vil kanskje anse filosofiens augmentative metode som nyttig. Men er denne metoden virkelig bra i abstraksjon fra forestillinger om det gode? Jennifer Nagel nevner i sitt foredrag at flere fremtredende aktører på den politiske høyre fløyen, som demokrati-kritiker Peter Thiel og konspirasjonsteoretiker Patrick Byrne, har fremhevet verdien av sin filosofiske utdannelse til sin egen virksomhet. Tradisjonell filosofi anklages ofte i dag for å være kjølig og kalklurende – en disiplin som fremmer et vestlig, hvitt, mannlig og heteronormativt verdisyn som må rives ned fra pidestallen. Margit Sutrops karakteristikk av analytisk filosofi som en aktivitet av ‘endlessly sharpening the knife that never cuts’ kan noen ganger virke treffende, sier Nagel.

Foredragene henvender seg til disse og andre problemer om filosofiens verdi, uten direkte å besvare dem. Allikevel gir de samlet, etter min vurdering, en imponerende illustrasjon av hvor mangfoldig og engasjerende filosofi kan være (selv om konferansen som helhet nok manglet noen perspektiver). Nyttehensyn er ikke fraværende, men hovedinntrykket man sitter igjen med er uunngåeligheten av å stille og prøve å gi svar på filosofiske spørsmål – inkludert spørsmål av den typen vi nettopp har tatt opp. Kort sagt, filosofi er ikke uproblematisk, men det er faktisk en bra ting for filosofi! (Det gjenspeiler i så måte kanskje problemet selve livet representerer for et tenkende menneske.)

Frigjørende filosofi

Nagel åpner konferansen.¹ Hun nevner at mange fremtredende folk i dagens samfunn, både mer og mindre aktverdig, har en filosofisk utdannelse som del av sin faglige ballast. For henne viser dette nettopp at faget gir en allsidig kunnskap og ferdigheter som mange kan gjøre bruk av. Hun er opptatt av filosofiens frie tenkemåte og mulighetene dette åpner for, samtidig som hun synes å mene at dette fungerer best i en demokratisk kontekst, til og med at disse kan være to sider av samme mynt: hverken fri tenking uten demokrati eller omvendt gir særlig god mening. Hun nevner også nyere epistemologi – det hun selv jobber mest innenfor – som et felt der hun mener filosofi har gjort klare fremskritt i det siste og på den måten bedre besvart skeptiske argumenter, et resultat hun anser som en potensiell motgift mot ‘post-truth’-verden vi lever i i dag.

LES OGSÅ:
HVA ER EKSTREMISME?

av Quassim Cassam

Cassam er opptatt av om noen grener av filosofi kan tjene som en frigjørende kraft i dag. Ambisjonene burde ikke være for høye; selv om noen av de største filosofene har endret verden radikalt (jf. Locke, Rousseau, Marx, m.fl.) er ikke dette et realistisk mål for de fleste profesjonelle filosofer. Men han antyder at flere enn i dag burde gå over til en aktivitet mer opptatt av ‘empowerment’ enn å sysle seg med rent teoretiske spørsmål. I sin diskusjon av ‘empowerment philosophy’ fokuserer han mest på temaer fra feministisk filosofi, spesielt Miranda Frickers arbeid om epistemisk urettferdighet, og den nyere interessen for fenomenet ‘gaslighting’ (termen forklares nedenfor). Tanken er at filosofi kan utvikle begrep som kan bistå undertrykte grupper i identifisering og karakterising av sin situasjon og dermed bevisstgjøre og bistå dem i kampen for sosial rettferdighet.

Sally Haslanger og Elizabeth Andersons innlegg har et nokså beslektet budskap. For Haslanger har filosofer som jobb å tenke, og det er nettopp gjennom denne aktiviteten at vi kan forvente at progressive eller til og med revolusjonere ideer kan utformes – igjen, i form av begrepsmessige redskaper for å fremme sosial rettferdighet. Hun understreker samtidig at filosofene ikke skal være diktatorene: vi skal tjene vanlige folk og de erfaringene de gjør ut ifra sine ulike livssituasjoner. Dette er et syn som Anderson også målbærer, og hun fremhever behovet i filosofi for empirisk kunnskap fra samfunnsvitenskap, inkludert kvalitativ forskning som omhandler første-persons beretninger.

Et generelt problem som oppstår her – som Wendeland tar opp i et spørsmål til Anderson – er om denne typen aktivitet er tilstrekkelig til å vise at filosofi er en kraft for det gode all den tid den ikke sier noe særlig om målene til disse frigjøringsprosjektene. Selv om det er mye snakk om ‘sosial rettferdighet’ i nyere filosofi er innholdet i denne ideen og selve verdien av det – eller verdiene som forutsettes av den – sjeldnere underlagt en kritisk analyse. Det er jo noen som mener at demokratiske idealer om frihet og likhet for alle kan begrunnes filosofisk. Men slett ikke alle er enige i dette eller har vært det gjennom historien. I det hele tatt synes disse tilnærmingene å innsnevre filosofiens oppgave til noe nokså bestemt og, kanskje ved samme mynt, å undergrave selve det særegent filosofiske ved dem – å gjøre filosofi om til bare en gren av politikken (ikke engang politisk filosofi). Mange vil kanskje ikke se noe problem i dette eller til og med ønske det velkommen, men som vi skal se nedenfor, deles ikke Cassams ‘empowerment’ syn på filosofi av alle.

Phillip Pettits innlegg handler nettopp om politisk filosofi og den såkalte ‘republikanske’ forståelsen av frihet, som har opphav i gammel romersk tenkning og er blitt forsvart i en form av blant annet Kant. Denne ideen går ut på at politisk frihet ikke først og fremst dreier seg om muligheten til å gjøre hva man ønsker, men mer grunnleggende om å ikke bli underlagt en annens vilkårlige vilje – å ikke bli dominert av andre. Pettit har vært en fremtredende talsmann for denne forståelsen i den akademiske debatten, men han utmerker seg blant filosofer ved at han også ble en slags politisk rådgiver til den spanske statsminister José Zapatero fra 2004 som trakk på Pettits ideer i utformingen av en progressiv politikk som ga blant annet utvidede rettigheter til kvinner og homofile.

Filosofiens politiske slagside

David Enoch tilbyr et interessant perspektiv på forholdet mellom politikk og filosofi (og filosofer), delvis med fokus på den pågående situasjonen i Israel der regjeringen har fått flertall i parlamentet for en innskrenkning i makten til de høyeste rettsinstansene i landet. Til forskjell fra andre områder av faget, bør den politiske filosofien ha en mer direkte relevans for politikere og dermed vanlig folk, sier han. Men selv når denne relevansen er vanskelig å påvise direkte, eller i en krisens tid, kan vi filosofer bidra med å være rasjonelle stemmer i det offentlige ordskiftet, eller ‘bullshit fighters’ som han uttrykker det, siden så mye av vårt arbeid tross alt har et negativt preg og brukes til å kritisere andre synspunkter (han anser for øvrig moralsk relativisme for å være et eksempel på ‘bullshit’.) Han understreker også viktigheten av moralsk kognitivisme eller objektivisme i å forstå politisk frihet: sivil ulydighet kan være berettiget, men bare hvis det du slåss for selv er berettiget eller sant.

Jonathan Wolff, også en politisk filosof, har nylig tiltrådt en stilling ved et tverrfaglig senter for ‘public policy’ ved universitetet i Oxford. Han setter opp to måter å tenke på hvordan filosofi kan være til nytte: den ‘anvendte’ og den ‘engasjerte’ modellen. Ifølge den anvendte modellen bringer filosofen en teori til bordet og prøver å utlede politikk fra den. Wolff foretrekker den engasjerte modellen, der filosofen tar utgangspunkt i aktuell empiri i diskusjon med (andre?) eksperter og tilbyr et slags overordnet perspektiv på ting utfra sin kunnskap om filosofihistorie og generelt hvordan (for å anvende Wilfred Sellars’ uttrykk) ‘things in the broadest sense of the world hang together in the broadest sense of the word’. Wolff eksemplifiserer med rollen han har hatt i komiteer for evaluering av passasjersikkerhet på tog, og for å finne tiltak mot online pengespill, og beretter bl.a. om hvordan han kom til å se problemer med Mills anti-paternalistiske filosofi utfra erfaring med sistnevnte. Det er mye interessant her, samtidig som noe av det virker mer egnet til å svekke heller enn å styrke troen på den akademiske filosofiens praktiske relevans.

Angie Hobbes og Melissa Lane er begge opptatt av arven fra antikken. For Hobbes er filosofi tett innvevd i livet selv, som det var for spesielt stoikerne, og kriser er en gyllen anledning til å tenke verden på ny, noe som også kan fungere som en type individuell terapi. Ens fokus skal være på det man kan kontrollere og å leve mest mulig i nuet, men med måtehold. Lane er også opptatt av hvordan måtehold ser ut til å ha gått i glemmeboken i den moderne verden, så vel som å fremme en demokratisk vri på Platons hulelignelse. Det er vanskelig å overvære disse foredragene uten å føle at det er nettopp dyd vi mangler i dag og at dette er noe det å lese filosofi fortsatt kan bidra til å dyrke i oss alle – også i forhold til ting som klimakrisen som på mange måter overskygger nesten alt annet. Men det er ikke til å komme unna at det også finnes store krefter – både i og utenfor oss – som synes å ville det motsatte, og en demokratisk løsning virker ofte vanskelig å se for seg.

Simon Critchley (som er grunnleggeren og redaktør for New York Times’ spalten The Stone) er også opptatt av filosofiens rolle i offentligheten. Critchley ser til antikkens figurer som Sokrates og kynikeren Diogenes som rollemodeller. Filosofen skal nettopp ikke bidra direkte til å oppnå samfunnets siste ‘målsettinger’, men evaluere disse og andre ‘doxa’ (aksepterte oppfatninger) kritisk. En del av en filosofs verdi ligger til og med i å være en ‘absent-minded buffoon’, noe som han illustrerer med den berømte historien om Thales som falt ned i en brønn mens hans gikk rundt og tenkte. Filosofen er ikke en ekspert, men en som stiller spørsmål, noen ganger tilsynelatende dumme spørsmål. Men vi trenger han (hun, eller hen).

Critchelys ‘anti-utilitaristiske’ syn på filosofi istemmes av Tim Crane og Timothy Williamson. Crane anser selve spørsmålstillingen til konferansen som feil: filosofi er hva det er, en grunnleggende del av vår kultur, kanskje alle menneskelige kulturer. Filosofi kan hverken gis eller trenger noen instrumentell begrunnelse. Han er også kritisk til mye moderne politisk filosofi som kretser rundt å prøve å forstå og gjensidig begrunne begrepene frihet, likhet og rettferdighet og hvordan de henger sammen. Det som mangler i hans øyne er en forståelse av rollen makt spiller i politikk, både på store og mindre arenaer. Filosofi skal være fri, ikke prisgitt noen ideologi. Dens verdi ligger i å utforske argumenter, også for syn som vi er dypt uenig i.

Williamson påpeker at selve spørsmålet om filosofien er av verdi er et filosofisk spørsmål, så man er nødt til å drive med filosofi for å levere selv et negativt svar. Men mer generelt er verdispørsmål uunngåelige i menneskelivet og slike spørsmål er i bred forstand filosofiske. Andre angrep mot filosofi forutsetter filosofi også. Hvis man mener filosofi er meningsløst må man filosofere om mening; hvis man mener den ikke gir kunnskap, må man bedrive epistemologi, osv. Williamson minner for øvrig om at akademisk filosofi har vist seg verdifull gjennom at den har ført til bl.a. den moderne ideen om universelle menneskerettigheter, og datamaskiner gjennom nyvinninger i logikk, mens etisk tenkning omkring KI idag er noe som gjerne utføres av filosofer. Han nevner til slutt at barn naturlig stiller spørsmål som i bred forstand er filosofiske, noe som tyder på at filosofi ligger veldig nær opp til vår ‘natur’.

Utopier og eksistensielle verdier

Kieran Setiya og Agnes Callard tar begge opp temaer knyttet til hvordan vi skal forstå forholdet mellom instrumentell og absolutt eller ‘endelig’ verdi. Callards meget interessante foredrag tar for seg ideen om utopien, og problemet at alle beskrivelser av slike ting (jf. Første Mosebok, Platons Staten, Swifts Gullivers reiser, Huxleys Brave New World, TV-serien The Good Place osv., osv.) ikke synes å vekke en lengsel om å være i dem, men heller følelser av kjedsomhet, og til og med avsky. Callard omtaler William James’ beskrivelse (fra essayet ‘What makes life significant?’) av sitt opphold ved Lake Chatauqua, som var et (av etter hvert flere) praktiske forsøk på å realisere et utopisk samfunn i USA rundt det 20. århundrets begynnelse. Erfaringen fører til at James opplever en lettelse ved å komme tilbake til hverdagens vanskeligheter, og han sier at han hadde bedret utstått et ‘armensk folkemord’ enn å fortsette å være der! Det er å sette ting vel på spissen, men følelsen er nok gjenkjennbar.²

Callards poeng er at det kan virke som det såkalte ‘ameliorative’ prosjekt som mange filosofer står for i dag, undergraver seg selv – eller i alle fall på hvordan vi konseptualiserer dette: vi streber etter noe vi i ytterst instans ikke vil ha. Hun tar så opp Aristoteles’ begrep om kontemplasjon som en måte å forstå hvordan vi kanskje kan komme unna paradokset. Aristoteles skiller mellom to typer fritid. Den første går ut på fravær av å jobbe eller slite, og omfatter avslapning, behag, til og med moro. Ifølge Aristoteles er dette ting hvis mål må forståes i forhold til aktivitet: man hviler og slapper av for å kunne jobbe (ikke omvendt!). Den andre type fritid derimot er ikke underordnet arbeid eller aktivitet: den består i en slags tenkning, men en tenking hvis eneste objekt er tenkningen selv. Callard medgår at hun ikke egentlig vet akkurat hva dette skal være. Det forblir også litt uavklart om vi bare skal droppe alt annet og gi oss i kast utelukkende til kontemplasjon (utover kanskje det som er nødvendig for å overleve), eller om vi skal kombinere det med ‘business as usual’ på en eller annen måte.

Det er ikke desto mindre interessant å høre på Wendelands intervju med romanforfatteren Margaret Atwood i lys av Callards innlegg. Atwood har flere kloke refleksjoner og historier å by på, men filosofisk sett gir hun uttrykk for et nokså vanlig syn i den liberale diskursen, som går ut på at man til tross for all elendighet i dag i alle fall kan håpe på – kanskje til og med ane konturene av – en bedre, mer inkluderende verden i fremtiden. Ved å problematisere selve gjenstanden for et slikt håp viser filosofi en annen potensiell verdifull side ved seg, nemlig at den kan kanskje hjelpe oss å ikke bekymre oss så mye for elendigheten som finnes, da en utopi heller ikke blir tilfredsstillende. Når det er sagt er det sikkert andre som vil se dette som nettopp et problem med filosofi: at den med dens innfløkte argumenter og paradokser nettopp ikke klarer å nøre opp under besluttsomheten som trengs for å jobbe mot en bedre fremtid.

Setiyas foredrag tar opp lignende temaer som Callards med utgangspunkt i utilitaristen John Stuart Mills nervesammenbrudd da han var ung mann, som skjedde etter han plutselig forsto det Setiya kaller ‘altruismens paradoks’: hvis vårt grunnleggende mål og mening i livet er å hjelpe andre, og det gjelder for alle, fører dette til en regress der ingenting til slutt har noe verdi. Dermed er det essensielt at vi i tillegg til verdier som gjelder forbedring av andres kår anerkjenner det Setiya kaller eksistensielle verdier, som Mill fant blant annet i diktning, og for Setiya mer generelt finnes i ‘meningsfullt men ikke målrettet’ samvær med andre. Filosofiens kontemplering av de evige metafysiske spørsmålene i felleskap blir et eksempel på dette, noe vi filosofer har et særegent ansvar å fremheve og ivareta, selv i krisens tid.

Dominic Lopes forsvarer viktigheten av estetiske verdier. Disse kan, litt som filosofien selv, kanskje tenkes å være mindre viktige enn verdier som sikkerhet, helse og frihet. Men Lopes argumenterer for at de likevel spiller en viktig rolle selve i krigstilstander, med illustrasjon iblant annet den ukrainske humoren som har spilt en sentral rolle i å holde oppe moralen i møte med den russiske invasjonen. Vi bør fortsatt være mennesker selv i en krig. For øvrig argumenterer Lopes for at det estetiske feltet har en iboende pluralisme som er en sentral del av demokratiske samfunn, der f.eks. én type skjønnhet ikke utelukker en annen. Lopes sitt optimistiske forsvar på vegne av estetikken er innsiktsfull, men et begrep som ikke kommenteres er ‘identitet’, selv om begrepet synes å ulme så vidt under overflaten av det han sier. Utfordringen er vel å finne en overordnet identitet i den type pluralisme Lopes beskriver som samtidig kan romme de mange ulike identiteter som knyttes til ulike verdier i dag.

Krigens filosofi

Timothy Snyder er sammen med Atwood en av de to ikke-filosofene som medvirker i konferansen. Han er amerikansk historiker som har vært en fremtredende kommentator om konflikten mellom Russland og Ukraina – også lenge før invasjonen i 2022 – der han har trukket paralleller mellom Russland og nazi-Tyskland. Han sier at ytringsfrihet er noe som egentlig bare er viktig når man er utsatt for maktmisbruk: det vesentlige er å kunne ‘speak truth to power’. Han illustrerer poenget med Zelenskys berømte tale i starten av krigen i Kyiv da han erklærte «Presidenten er her». Snyders innlegg er et lidenskapelig forsvar av demokrati og Ukrainas kamp mot den russiske aggresjonen, noe han mener må vinnes for å sikre verdensfreden. Filosofisk sett har det nok mindre interesse (foruten påstanden om ytringsfrihet, som likevel ikke ble utbrodert i noen særlig grad), og skiller seg klart ut fra de fleste andre innleggene. Dette indikerer at faget vårt i alle fall har noe særegent ved seg, hva man enn for øvrig skulle synes om dens verdi.

Et litt skuffende unntak etter min mening var Jason Stanleys innlegg. Stanley har også vært høyrøstet i sin kritikk av Russland og forsvar av Ukrainas behov for støtte i media. Stanley er en anerkjent analytisk filosof, men ifølge foredraget har filosofi alltid vært og er uvegerlig opptatt av demokrati og samfunsspørsmål. Jeg slet med å finne noen klare argumentative linjer mellom de to områdene og innlegget hadde et mer propoganada-aktig preg.

Jeff McMahans innlegg handler om de dype vanskelighetene ved å bedrive etikk eller (som det kanskje riktigere burde hete) ‘moralfilosofi’. Jo mer man graver, jo vanskeligere blir det. Han tar opp flere spørsmål, men kanskje mest interessant er hans observasjoner rundt selve krigen i Ukraina. Han minner om at det som kan virke som en uhyrlig handling for oss – Russlands invasjon av Ukraina – også motiveres av normative oppfatninger hos de relevante aktørene (Putin, Kirill og andre i makt, men delt tilsynelatende også av mange vanlige russere) om hva som er riktig eller hensiktsmessig, ikke bare en blind ondskap eller en snever egoisme. Vi fordømmer de nasjonalistiske tankegodsene som ligger bak invasjonen, men vi roser og til og med identifiserer oss med den nasjonalismen som motiverer ukrainernes kamp. Dreier vestlig støtte til Ukraina seg mest grunnleggende om geografisk- og kulturelt-betinget følelser av nærhet, samt egne interesser?³ McMahan legger ikke skjul på forakten han føler for Russland, men fremhever samtidig at etikken bak våre handlinger ikke noensinne er svart-hvitt.

De to ukrainske filosofene som bidrar, Volodymyr Yermolenko og Mychailo Wynnyckyj, tilbyr, kanskje ikke overraskende, mer direkte filosofiske reaksjoner på krigen. De er opptatt av begrep som lidelse, folkemord, og ondskap, og ikke minst av Russland. Yermolenko ser på den ondskapen som Russland har påført Ukraina som en gjentagende ondskap, en ondskap som aldri har måttet stå til ansvar eller erkjenne sin egen eksistens. Wynnyckyj mener at hele det tradisjonelle ondes problem må tenkes på nytt i lys av overgrepene som russiske soldater har begått mot ukrainske borgere, noe han for øvrig beretter om i nokså grell detalj.

Lenge slet vestlig filosofi med å forstå hvordan en allgod, allmektig og allvitende Gud kunne skape en verden med ondskap, og forklarte det blant annet ved å vise til menneskelig fri vilje som en forutsetning for det gode og/eller ved å anse ondskap som en slags mangel, et avvik fra menneskets underliggende godhet. Ondskap blir uansett et individuelt anliggende og det ligger håp i den enkeltes evne til erkjennelse, bot og bedring, og dermed tilgivelse, en forestilling som har overlevd inn i det sekulære samfunnet.

Wynnyckyj mener den ondskapen som utrettes nå i Ukraina er av en så uhyrlig karakter at denne modellen ikke holder, og at vi heller må forstå det som et uttrykk, ikke for en manikeansk djevel riktignok, men likevel en reell, overmenneskelig makt, nemlig Russland med all dens imperialistiske historie. Løsningen må i det minste innebære å få landet vekk fra roret i FN. Foredraget er dystert ved at det tydelig bringer frem hvor kontingent og skjør den bestående verdensorden egentlig er. Kanskje de som ikke har lidd under noen forestillinger av at vi lever i den ‘beste av alle mulige verdener’ vil kunne være litt mindre affisert. Yermolenkos innlegg inneholder for øvrig et mer optimistisk element i hans fremtoning av trøsten ved lidelse og undertrykkelse, nemlig at det ofte er i mørket vi klarer best å se klart hva det gode og det riktige er, og være ‘the best version of ourselves’.

De store spørsmålene

De fem resterende foredragene, av Seyla Benhabib, Barry Lam, Kate Manne, Peter Godfrey-Smith og Peter Adamson er også vel verdt å høre på. Benhabibs innlegg dekker noen av de samme motsetninger som McMahan, men har etter hvert fokus på Kants Den Evige Freden og hans fremheving av viktigheten av menneskeverd, som jo utgjør viktige tankegods bak FN samt erklæringen om universelle menneskerettigheter. Lam snakker om verdien av diskresjon og dømmekraft i møte med et samfunn som virker stadig mer opptatt av regulering og etisk perfeksjonering – noe enhver opponent av VAR-systemet for fotball-dømming vil applaudere, men sikkert mange andre også.

Manne tar opp begrepet ‘gaslighting’, som betegner en type hersketeknikk der man undergraver en annens tro på sin egen dømmekraft, noe hun mener mange mannlige filosofer driver med overfor kvinner og andre marginaliserte grupper i akademiet i dag. Heldigvis om litt paradoksalt er filosofiens iboende åpenhet til nye tanker også en kilde til frigjøring. Godfrey-Smith er mest opptatt av filosofiens muligheter i krisens tid, og retter fokuset på korona-epidemien. Han er kritisk til hvor lite profesjonen klarte å publisere om dette, og i det hele tatt opponere mot de langvarige inngrepene som ble innført. Som Godfrey-Smith antyder var det av høyst tvilsom berettigelse bl.a. ved å være ekstremt skadelig for mange, ikke minst barn.

Adamson har i flere år drevet en podkast om filosofihistorien ‘without any gaps’, og han får også frem her hvor iboende interessant og ‘mind-expanding’ det er å gå inn i detalj om hva tidligere generasjoner har tenkt om de store spørsmålene. Jeg har blitt mer og mer overbevist, delvis gjennom Adamsons podkaster, om hvor viktig den typen filosofi er, ikke minst for å fremme menneskelighet og toleranse i en verden som i dag beveger seg i stadig mer totalitære tankeretninger. Adamsons podkaster er på den annen side mindre opptatt av å trekke store linjer fra historiske skikkelser og deres ideer til vår egen tid (den har ennå ikke en gang startet på den moderne perioden!).

I tråd med deres stort sett analytiske bakgrunn, var bidragsyterne til konferansen heller ikke opptatt av å presentere eller diskutere historiske narrativer – om samfunn, individet og religion, noe man finner mest utpreget i den såkalte ‘kontinentale’ tradisjonen i filosofi, og spesielt den tyske idealistiske tradisjonen. Konferansen kunne nok blitt beriket med noe av denne typen filosofi også – dvs. tanker som prøver å gi en overordnet forståelse av ‘hvordan vi har kommet dit vi er i dag’, og kanskje dermed belyse mulighetsrommet for hvordan vi best kan møte fremtiden.

Jeg vil gjerne takke William Bondi Knowles for språklige korrigeringer, og Kamilla Østerberg og Henrik Wathne for det samme pluss redaksjonelle forslag til oppdeling og organisering av teksten i den endelige utgaven.

Noter

1. Det hadde nok vært naturlig å si litt om de ulike bidragsyternes akademiske tilknytning og spesialisering, men av plasshensyn har dette blitt utelatt, leseren kan finne frem til denne informasjon på egen hånd ved behov. Jeg tar for øvrig opp foredragene i en rekkefølge som svarer løst til rekkefølgen ved selve konferansen, men jeg divergerer fra programmet også en del der det er hensiktsmessig i forhold til temaene jeg diskuterer.
2. Et litt morsomt eksempel fra Aftenposten nylig handlet om Taliban-medlemmer som kunne ønske seg å slippe å ha makten i Afganistan fordi det å adminstrere landet er så kjedelig og byråkratisk sammenlignet med det å føre gerlijakrig mot amerikanerne! (Afganistan er jo ikke akkurat noen utopi i dag, men Taliban har makten og klagen gikk på kjedsomheten knyttet til det å administrere, ikke dets vanskelighet.)
3. Selv om Russlands invasjon jo er et brudd på FNs folkerett, er det verdt å minne om at land som representerer mer enn to tredjedeler av verdens befolkning ikke har fordømt Russland, og at det finnes mange sammenlignbare brudd som ikke har utløst en reaksjon.