DEMOKRATI OG ANARKI

Noen mennesker kommer aldri til orde i demokratiet. De er utenfor sirkelen av de som teller med, ikke regnet som representative deltakere i samfunnet. Vi hører dem ikke fordi det oppfattes som støy eller usaklig bråk. Er det i det hele tatt mulig å tenke seg et representativt demokrati? Eller sagt på en annen måte: Er det eneste vi har felles fraværet av enighet?

Den franske filosofen Catherine Malabou reiser disse spørsmålene i sin siste bok, Stop Thief! Anarchism and Philosophy (2024). Hun konfronterer oss med grunnleggende dilemma knyttet til representativitet og politisk styring – og ikke minst anarki. I kapittel 9 diskuterer hun særlig den franske filosofen Jacques Rancière. Han fremstiller anarkiet som radikal likhet i et fellesskap som ikke har noe til felles, og som dermed ikke kan organiseres ovenfra. Malabous konklusjon er at anarkiet kan vise oss erfaringen av politikkens grenser.

Malabou er en av vår tids mest markante filosofer. Med kraftfull argumentasjon løfter hun de mest brennaktuelle av samfunnsmessige og menneskelige utfordringer: Hvordan kan vi forstå forholdet mellom hjerne og kropp? Hva vil det si at hjernen, tenkningen og kroppen er plastiske, altså uten forhåndsbestemte prinsipper? I forlengelsen av dette, er ikke anarkiet det grunnleggende plastiske styresettet, som beskriver makten vi alle har, eller som den makten ingen har? Og: Hvordan kan noen i det hele tatt representere noen andre, som i det parlamentariske demokratiet i de europeiske landene i dag?

Kontroversiell tenker

Malabou står i en tradisjon av kontinentale filosofer som har interessert seg for innebygde spenninger og konflikter mellom undertrykte og politiske ledere, og spørsmålet om hva frihet er. Blant en rekke filosofiske avhandlinger finner vi en håndfull politiske verk. Det første er Hva skal vi gjøre med hjernen vår? (oversatt til norsk i 2018), der hun ut fra Hegel og nevrobiologi argumenterer for at hjernens evne til å omforme seg – plastisitet – gir mennesket spillerom for å skape seg selv og å bryte ut av kapitalismens undertrykkende mønstre.

LES OGSÅ: HVORDAN GÅR DET?

For Malabou er kroppen noe filosofien stadig vekk glemmer. I sin feministiske bok Fredløs nytelse - klitoris og tanke (oversatt til norsk i 2023) viser hun hvordan filosofi- og vitenskapshistorien har operert bort klitoris fra sine pensa, og hvilke konsekvenser det har hatt for kvinnelig frigjøring.

Malabous kritikere sier at et filosofisk søkelys på kroppen opphøyer naturvitenskapelige innsikter til en slags guddom som kan fortelle oss hvordan verden «egentlig» er. Perspektivet hos Malabou er imidlertid at det sanselige og det diskursive alltid står i en dialektisk sammenheng: Vi kan ikke snakke om det vi ikke vet noe om, og når vi lærer noe nytt vil det sette spor i hjernen. Begge er deler av samme helhet, i en komplementære og ikke-hierarkisk relasjon.

Rancière og radikal likhet

Ved å sette søkelys på anarkiet sier Malabou noe grunnleggende om hvordan vi forstår demokratiet i dag. Ifølge Rancière er anarkiet opprinnelig et uttrykk for en radikal likhet mellom mennesker der makt ikke begrunnes i annet enn at alle har lik evne til å styre og bli styrt. Men siden det er umulig å danne samfunn uten at det samtidig oppstår vilkårlige og hierarkiske regler for hvordan goder distribueres, er demokratiet fundamentalt sett basert på ulikhet.

Malabou stiller seg bak Rancières kritikk av filosofien som en legitimering og normalisering av denne ulikheten i politikken. Samtidig er det ingen som tror at vi mennesker kan leve uten et styresett, en rettsstat og et velferdssamfunn, påpeker Malabou. Anarkisme som ren idé lar seg ikke representere, forklare, innsette. Der skiller Malabou seg fra Rancière og hun viser frem viktigheten av vitnesbyrd. Det eneste man kan gjøre er å fortelle om de gangene anarki har funnet sted. Vitnesbyrd kan vise at radikal likhet kan finnes, selv om anarkismen ofte har vist seg som autoritær i praksis.

Kunstens anarki

Om ikke anarkiet kan la seg representere i prinsipper eller av politiske representanter, så kan det likevel la seg representere i kunst. Malabou argumenterer for at kunsten kan vise hvordan vi kan forstå hverandre uten språk. 

Pointillismen – en maleriteknikk som består av adskilte prikker av lik størrelse, men ulik farge – innebar klare anarkistiske ambisjoner, ifølge Malabou. Alle prikkene har lik størrelse, samme geografi, samme relieff og samme kromatiske åpenhet som i en uendelig mosaikk der alle vesener stiller likt. Betrakteren ser ikke prikkene, men helheten. 

På samme måte kan vi i kunsten se en fremtid vi bare kan drømme om, befridd for utbyttere som holder oss nede, og der arbeidere har tid til å tenke og lære. Denne forflytningen fra politikken og inn i kunsten er kanskje det eneste stedet vi kan erfare vår menneskelighet?

Cathrine Malabou holder gjesteforelesning «What is understanding? Anarchism, education and art» på UiO torsdag 29. februar kl 16.15 i Georg Sverdrups hus. Forelesningen er åpen for alle og krever ingen påmelding.