DE INTELLEKTUELLES ANSVAR — REDUX

Noam Chomsky er en politisk aktivist og merittert lingvist, tidligere tilknyttet Massachusetts Institute of Technology (MIT). MIT er et universitet som har samarbeidet tett med det amerikanske militæret, og mange har derfor ansett Chomskys kombinasjon av forskning og forskningssted som nokså spesiell, ettersom hans politiske brodd har vært rettet mot nettopp USAs utenlandspolitikk og militærmakt. At han er tilknyttet den samme institusjonen som han politisk tar avstand fra har skapt debatt,¹ men det er likevel ikke dette Chomsky er mest kjent for. Chomsky har opparbeidet seg en omfattende publikasjonsliste og hans verker kretser i stort omkring de to polene «makt» og «ideologi». De kanskje mest kjente bøkene er On Anarchism (2005), American Power and the New Mandarins (1969) og Syntactic Structures (1957).

Chomsky har ikke alltid vært en populær figur med sin politiske aktivisme og tidvis nokså kontroversielle standpunkter. Han har blant annet gått til skriftlig angrep på både amerikansk utenrikspolitikk og den amerikanske kulturen som tilsynelatende aksepterer en slik politikk. Han har også sett kritisk på «den amerikanske propagandamodellen» til de redaktørstyrte mediene, som, snarere enn å utfordre de styrende maktene, har trent folket i å være tro mot styresmaktene.²

En slik påstand krever et godt begrunnet argument for å kunne tas seriøst. Argumentasjonen for dette finner vi først og fremst i boken Manufacturing consent³ fra 1988, skrevet sammen med Edward S. Herman. Her argumentere forfatterne for at massemedia blir styrt av interesser og at disse i sin tur styrer redaksjonelle valg som tas i forhold til hva som publiseres. Blant annet skriver de at det blir brukt flere typer filter som forhindrer spredningen av «uønskede» nyheter. For å illustrere dette viser forfatterne hvor mye fysisk plass (spalteplass) som blir viet til forskjellige nyhetshistorier, som et mål for hvor godt forskjellige typer nyheter kommer gjennom filtreringen.

Intellektuelt selvforsvar

Måten mediene fungerer på i dag er annerledes enn da Chomsky publiserte Manufacturing Consent. Adgangen til informasjon er ikke i nærheten av å være begrenset i samme grad, og ufattelige mengder informasjon er bare et tastetrykk unna. Problemet i dag er at det kan være vanskelig å skjelne mellom hva som er «uhildet» informasjon og hva som er informasjon som tjener et bakenforliggende formål. Milan Rai skriver at Chomskys forfatterskap kan forstås som et kurs i ‘intellektuelt selvforsvar’, som hjelper leseren å bygge opp skeptiske reflekser.⁴ Chomsky selv sier at intellektuelt selvforsvar ikke er noe som kan bedrives alene: «Er man alene med synspunkter som skiller seg fra resten av verden kan man begynne å tenke at man er gal. Det kreves et sterkt ego for å holde ut at man synes noe annet enn hva folk flest gjør»⁵.

LES OGSÅ: ET MISTROISK IKON?

Dette rører også ved spørsmålet om «sannhet». Kan sannheten være en motgift mot propanda? Til dette svarer Chomsky at han «ikke har tro på at sannheten vil seire bare den blir kjent, men vi kan ikke annet enn å gå ut fra den antakelsen». Dette kaller han en variant av Pascals veddemål. Pascal spør: Hvordan kan man vite om Gud eksisterer? Det kan vi ikke vite sikkert, men dersom han eksisterer gir det fordeler å tro på ham. Dersom han ikke eksisterer taper man ikke noe ved å tro. Derfor konkluderer Pascal med at en bør tro. 

I Chomskys fortelling blir historien litt annerledes: «Hvis en forutsetter at det ikke finnes noe håp, så kommer det ikke til å finnes håp. Men dersom en forutsetter at håp er mulig, så kan det bygges en bedre verden».⁶ Og dersom man føler seg motløs; «La håpet overbevise deg til å forsøke, heller enn å la fortvilelsen tvinge deg», sier Chomsky, og siteter med den analytiske filosofen Bertrand Russel.

De intellektuelles ansvar, startskuddet på tilblivelsen av verdens mest innflytelsesrike intellektuelle.⁷

«Intellektuelle medløpere har større skyld end makthaverne», skrev Heinrich (bror til den mer kjente Thomas) Mann i essayet sitt Zola under første verdenskrig. Chomsky har blitt anklaget for mange ting i løpet av sin karriere, men ‘medløper’ er neppe en av dem. Tvert imot grunner Chomskys status på at han – ofte med godt faktagrunnlag – er uttalt kritisk til makthaverne i samfunnet. Han er ikke fremmed for å ta bladet fra munnen, og har derfor blitt anklaget både for å være kontroversiell og konspiratorisk.⁸

Det hele startet med et essay publisert i The New York Review of Books i 1967, med tittelen The Responsibility of Intellectuals. Teksten ble publisert mens krigen i Vietnam raste. Flere av eksemplene i artikkelen referer derfor til uttalelser og hendelser som direkte berører den pågående krigen. Likevel er teksten fortsatt meget aktuell – kanskje enda mer i vår polariserte samtid.

Ingen ideer oppstår i et vakuum. Utgangspunktet for Chomskys kritikk er en artikkel skrevet av Dwight McDonald i tiden etter andre verdenskrig.⁹ McDonald skrev om skyld i forbindelse med krig og i hvilket omfang et folk, spesielt de intellektuelle, er ansvarlige for hva styresmaktene foretar seg. Chomsky lar seg inspirere og stiller et lignende spørsmål: «Vi som forblir stille og apatiske når katastrofen utfolder seg – på hvilken side av historien befinner vi oss?»

Hva slags ansvar etterspørres og hvorfor er han så opptatt av de intellektuelle? Først må en se på begrepet «intellektuell». Hvem innlemmes her? Det blir aldri sagt eksplisitt hvem denne «intellektuelle» er, men kan – ifølge Chomsky – være en person som fungerer i eller er i kontakt med akademia: «En minoritet av menneskene i det vestlige samfunnet har tiden, treningen og ressursene til å finne sannheten bak ideologi, klasseinteresser og misinformasjonen som blir presentert for oss». 

Synet på akademikeren som «intellektuell» er nokså vanlig, men kan også favne bredere.¹⁰ Eksempelvis har Antonio Gramsci ment at den intellektuelle har ansvar for å kommunisere med og utdanne de som ikke er spesialister. Gramscis grunntanke var imidlertid at de intellektuelles rolle bestod i å bevare det sosiale hegemoniet til den dominerende gruppen i samfunnet. Dette reduserer de intellektuelle til forsvarere av status quo, hvilket ikke er forenlig med Chomskys beskrivelse.

LES OGSÅ: FRIDOM GJENNOM FORM

I teksten diskuterer Chomsky det han kaller «the scholar-expert». «The scholar-expert» er ikke interessert i annet enn reformer i samfunnet. Dette skyldes at denne typen intellektuelle allerede har fått kraft og innflytelse eller ser at dette kan oppnås ved å akseptere samfunnet som det er eller ved å jobbe innenfor det regjerende rammeverket. Derfor, sier Chomsky, tar denne typen over universitetene og skaper «verdinøytral» teknologi som kan løse de tekniske problemene samfunnet måtte ha, og står derfor for en «ansvarsfull» løsning på problemene.

Hva menes med å være «ansvarsfull» i denne konteksten? Chomsky diskuterer dette i forbindelse med kritikk. Han skriver at det finnes «ansvarsfull kritikk» på den ene siden og «sentimental, følelsesladet eller hysterisk kritikk» på den andre. De «hysteriske» kritikerne kan identifiseres ved deres «irrasjonelle» mangel på aksept for fundamentale politiske prinsipper, som at USA har rett til å utvide sin makt og kontroll uten begrensninger.

Hva ville være eksempler på slike fundamentale, politiske prinsipper i dag? «Oljeindustrien skal utvikles, ikke avvikles», «vi må ha mer energi i samfunnet fordi vi kommer til å bruke mer energi i fremtiden», «mer penger løser ikke helsekrisen», «hvis ikke vi gjør det, vil noen andre gjøre det», «skattelettelser til de rike gir økte investeringer og flere jobber». Dette er noen av de politiske prinsippene vi hører i norske politiske debatter. De som kritiserer dette, anses for å være «hysteriske» (eller eufemistisk: «lite real-politiske», «virkelighetsfjerne», «naive»). Problemet med slike prinsipper er at de defineres som sanne i kraft sitt eget utsagn, og derfor ikke krever argumenter for å valideres. Til dette svarer Chomsky: «Argumenter er på sin plass, og der det ikke gis argumenter er det grunnlag for skepsis».

I forlengelse av «ansvarsfull/hysterisk kritikk» og «the scholar-expert» diskuteres også «eksperter». I dagens meritokrati har eksperter fått en uttalt rolle i samfunnet. Uansett hvilke utfordringer man står overfor er den refleksive responsen å kontakte «eksperten» på området, enten det gjelder hvordan tøy skal vaskes eller om det er lurt å plassere atomvåpen i bakgården. Problemet med denne tilnærmingen er at den belager seg på et premiss om at eksperter til enhver tid har uhildet adgang til nødvendig og relevant informasjon, samt at de evner å sondere i denne. 

En slik tanke baserer seg først og fremst på at slik informasjon faktisk eksisterer, noe som ikke alltid er tilfellet. Videre er tanken at gitt at vi har denne informasjonen, så vil vi agere rasjonelt. Imidlertid er historien er full av tilfeller hvor vi mennesker gjør nettopp det motsatte. Eksempelvis tar mange økonomiske modeller utgangspunkt i at vi alle agerer som homo oeconomicus. Men som den belgiske vitenskapsfilosofen Isabelle Stengers argumenter for i boken En aktiv sunn fornuft? Lesning av Whitehead i oppløsningens tid (s. 151), bør rasjonell økonomisk teori vurderes som pseudo-vitenskapelig.

LES OGSÅ: CHOMSKY-HYPEN

Når det faller seg slik at et overordnet bilde eller fullstendig informasjon ofte ikke er mulig, så er det nødvendig å stille noen kritiske spørsmål om «ekspertise». Stengers er derfor opptatt av at vurderinger av forskningens kvalitet og konklusjoner skal inkludere spørsmålet, cui bono? Altså, hvem tjener på det? Denne tanken kan benyttes bredere: Det er alltid viktig å spørre seg hvem som vinner på at informasjon skapes og brukes. Dette skal ikke reduseres til økonomisk vinning, selv om økonomi er en enorm drivkraft i samfunnet. En må også overveie andre sider, for eksempel prestisje, status, (implisitte) forventninger fra samfunnet og moralske overbevisninger.

Sannhet og/eller løgn?

Om intellektuelle i samfunnet sier Chomsky følgende: «intellektuelle er i en posisjon hvor de kan avdekke løgner hos regjeringen, [og] analysere handlinger basert på deres årsaker og motiver, og ofte skjulte intensjoner». Videre sier han at: «De intellektuelles ansvar er å si sannheten og avdekke løgner». Det er ikke vanskelig å være enig med Chomsky. Samtidig skal det sies at vi ofte vikles inn i vev som gjør det vanskelig å skille sannhet fra løgn. Hva er sannhet? Finnes det en Sannhet med stor S, eller skal vi for alltid sitte fast i relativismens hengemyr?

Det er i hvert fall sikkert at sannheten ikke deles av alle og av den grunn er det sjelden enighet om hvordan forskning skal tolkes. Dersom mennesker kan forstås som «narrative» vesen,¹¹ altså at vi skaper vår egen forståelse av verden gjennom fortellinger som gir mening, i det minste for oss selv, da vil det være nyttig å se til Isabelle Stengers igjen og stille seg spørsmålet, cui bono? Eller som jeg ble fortalt en gang i en diskusjon om det sanne, «min knyttneve i ditt ansikt kan gi svar på om det er sant at dette forårsaker deg smerte».

Intellektuelle, quo vadis?

«Det sanne» tar ofte utgangspunkt i det vi selv synes å vite og fra det narrativ som skrives. Derfor kan den intellektuelle være mer nyansert og kanskje også komme nærmere sannheten enn andre. Det skyldes at den intellektuelle har tid, trening og ressurser til refleksjonen som skal til for å trenge gjennom argumenter, retorikk og feilslutninger. Men hva er det Chomsky vil ha den intellektuelle til å gjøre? Hva er det han mener med at intellektuelle skal ta ansvar?

 «Jeg mener at det ansvaret som kommer med vår frihet bør resultere i protester, motstand, til og med sabotasje», skriver Chomsky.¹² Han henviser ikke til noen etiske imperativer eller morallover for hvordan vi bør la oss bli veiledet til «sannheten». Dette bunner nok i Chomskys humanistiske syn og tro på at dersom vi presenteres for den samme informasjonen, så vil de fleste av oss komme frem til den samme konklusjonen. Dette er jeg delvis enig i, men hvordan skal vi gå frem i møte med løgner og halvsannheter? Det finnes ikke noe absolutt svar på dette. Hvis en ikke skal bli altfor kategorisk, og det skal vi ikke, så er det ikke nødvendigvis noen faste prinsipper å navigere etter i en verden som ikke er sort-hvit, men full av grånyanser.

LES OGSÅ: CHOMSKYS STATUS OG TEORIER

Svaret på spørsmålet om når intellektuelle har et spesielt ansvar, er i møter med det som går imot egne moralske verdier. Videre skal man alltid vurdere hva som kan gjøres for å lindre, stoppe eller forhindre lidelse og nød. Hvis du vil vite om du har et ansvar kan du starte med å stille spørsmål som: er jeg kritisk til klimapolitikken eller uthulingen av velferdsstaten fordi kunnskapen jeg har tilegnet meg ikke passer med den offentlige retorikken? Hvis svaret er «ja», da har du sannsynlighvis et ansvar for å gjøre noe med det.

Hva kan en så forvente seg av en intellektuell som tar ansvar? Det er heller ikke helt klart, men at det å gå imot strømmen vil kunne koste, kan demonstreres ved å se til de sovjetiske intellektuelles budord – budord som dessverre er skremmende aktuelle:

1: Ikke tenk.
2: Hvis du tenker, ikke snakk.
3: Hvis du tenker, og snakker, ikke skriv.
4: Hvis du tenker, snakker og skriver, ikke signer.
5: Hvis du tenker, taler, skriver, og signerer, ikke bli overrasket.

Er det slik at vi allerede har landet i Utopia, og at rommet for kritikk er utfoldet i sitt maksimale nå som all informasjon er tilgjengelig for alle med internettets hegemoni? Eller kan det tenkes at det finnes områder som er verdig din kritikk, handling, og ansvar? «Hva har jeg gjort?», er et spørsmål vi kan stille oss selv når vi daglig blir eksponert for lidelse og død. Er svaret stilltiende toleranse eller handling mot det moralsk forkastelige?

Dersom det fortsatt er tvil om hva man forventes handle på, henvises til den svenske forfatteren Sven Lindqvist. I boken Utrota varenda jävel¹⁴ avslutter han med å si, «Du vet det. Jag också. Det är inte kunnskap vi saknar. Vad som fattas oss är modet att inse vad vi vet och dra slutsatserna».

Noter

1. https://aeon.co/essays/an-anthropologist-studies-the-warring-ideas-of-noam-chomsky.
2. Milan Rai: Noam Chomsky (biografi), Ordfront 1999 s.32.
3. Herman ES, Chomsky N. Manufacturing consent: the political economy of the mass media. New York: Pantheon Books; 1988.
4. Milan Rai: Noam Chomsky (biografi), Ordfront 1999 s. 67.
5. Ibid s.73.
6. Ibid s.73.
7. https://chomsky.info/19670223/
8. https://www.salongen.no/bush-boker-chomsky/et-mistroisk-ikon/148939
9. https://files.libcom.org/files/ResponsibilityOfPeoples.pdf
10. https://www.khrono.no/onsker-flere-akademikere-som-tor-a-vaere-upopulaere/611440
11. Walter R. Fisher. Human Communication as Narration. University of South Carolina Press, 2021.
12. Ibid s.172.
13. Lindqvist S. Utrota varenda jävel. Stockholm: Bonniers; 1992.