Lyset fra PH (3): Modernitet og menneskelighet

DEL 2: Kulturradikalisme som kulturarv

Mannen bak PH-lampen, arkitekten og skribenten Poul Henningsen, ble tidlig et ikon for det moderne danske. Men like tidlig utfordret han forestillinger om både modernitet og danskhet.

Et foto fra 1897 viser Poul Henningsen ved en høvelbenk han har fått i bursdagsgave. Han har fylt tre år. De gjenstående 70 kommer han til å bevare fascinasjonen ved håndverket, gleden ved å lage og leke. Etter første verdenskrig framtrer han også som teoretiker, kunst- og arkitekturkritiker, og forfatteren Otto Gelsted konstaterer: «Elsker han at stille sig midt i Livet, saa elsker han med samme Lidenskab den teoretiske Tanke. Livets gyldne Træ og Teoriens graa er for ham som for alle ægte Kantianere et eneste Livets og Tankens Træ.» (A70¹)

Det er som formgiver og livskunstner han har satt synligst spor – særlig som designer av PH-lampen, som siden tjuetallet i ulike varianter har opplyst hjem og offentlige bygg i Danmark, Norden, verden. Men «lysmageren» ble også metafor for opplyseren, frigjøreren fra mørkemaktene; modernitetens og kulturradikalismens bannerfører i tradisjonen fra Georg Brandes.

Derfor er Gelsteds karakteristikk interessant. PHs tidlige opplysningsprosjekt kunne forankres i Kant, via den nykantianske filosofien som ennå var levende på tjuetallet. PH og Gelsted er blitt kalt kulturradikalismens arkitekter, men selv kalte de ikke sin virksomhet kulturradikalisme, men kriticisme, fordi de var opptatt av Kant.² «Vi er jo begge urokkelige Kantianere», uttaler Gelsted – altså erkjennelseskritisk innstilt. (A118)

Betyr denne forankringen også noe for PHs seinere estetiske og politiske utfoldelse? Det er ett av flere spørsmål vi nå har fått bredere grunnlag for å drøfte, på bakgrunn av nyere PH-forskning og utgivelser – med en fargerik samling personlige essays som siste tilskudd. Her styrer han nærmest som en humanistisk kompassnål gjennom det 20. århundres Europa. Boka kan leses som et levende motstykke til PHs tidligere teoritekster om tradisjon og modernisme, der han legger nykantiansk filosofi til grunn for sin arkitekturkritikk – og samfunnsvisjon. Men først en rekapitulering av forskningen.

Nytt lys på lysmakeren

I to tverrfaglige prosjekter har danskene kastet lys over sitt nasjonalikon Poul Henningsen (1894–1967) – arkitekt, skribent og kulturradikal koryfé.

Litteraturviteren Hans Hertel ved Københavns Universitet arrangerte i 2006 seminarrekka som munnet ut i den kildekritiske PH – en biografi og debattantologien Poul Henningsen. Den gang og nu (2012). (Omtalt i Salongen: «Lyset fra PH (1–2)».) Høsten 2015 kronte Hertel prosjektet med en samling av PHs egne tekster, flere for første gang i bokform: Gennem gyngende landskaber. Rejser, kunst og mennesker – personlige essays 1925–1967. Det er denne boka jeg skal omtale her.

I Hertels debattantologi fra 2012 bidro også forskere fra et parallelt prosjekt ved Syddansk Universitet i Kolding og Odense (SDU): «Poul Henningsen og den danske kulturarv» (2006–09). Mens Hertel/KU favnet hele bredden i PHs produksjon og resepsjon, spisset SDU seg mot den unge PHs arkitekturteori, viser og revytekster, samt hans posisjon som kulturkritiker.³ Prosjektet, ledet av Jørn Guldberg, omfattet feltene «PH og moderne design», «PH og kunstarterne», «PH og den danske kulturdebat» og «PH og det fysiske miljø». Syddansk Universitetsforlag samlet fruktene i fire bokutgivelser (2008–11).⁴ I tillegg kom bl.a. Niels Peter Skous doktoravhandling om PHs demokratiforståelse⁵ og Carl Erik Bays artikkelsamling På sporet af PH. Arkitekturteori fra Klingen til Kritisk Revy (2012), som er den andre boka jeg skal presentere, og som jeg starter med.

Bay forsøker her å identifisere PHs filosofiske posisjon slik den tar form på 1920-tallet, og boka gjengir og drøfter bl.a. den sentrale PH-artikkelen «Tradition og modernisme» fra 1927. Det Bay kommer på sporet av, er noe annet enn en fanatisk modernitetsdyrkelse som mainstream-resepsjonen har hatt lettest for å konstruere og kritisere.

Med Bays bok og Hertels essayutgivelse har vi altså ny tilgang til primærtekster av PH, både til den teoretiske dybden og den menneskelige bredden.

PH som nykantianer

Carl Erik Bay er blant de fremste forskerne på PH og kulturradikalismen gjennom over 40 år, og var bl.a. medutgiver av antologien Kulturkritik med fire bind PH-tekster i 1973. Som forskningslektor ved SDU bidro han til prosjektet «Poul Henningsen og den danske kulturarv» med et delprosjekt om PH som kunstteoretiker og kritiker.

Dansk kulturradikalisme har – i en annen grad enn den norske – vært koplet til en bestemt filosofisk tradisjon: den tyske nykantianismen. Det dreier seg om den naturvitenskapelig og sosialt orienterte Marburgerskolen, med Hermann Cohen, Paul Natorp og Ernst Cassirer. På tjuetallet søkte flere av bevegelsens ledende skikkelser, særlig Gelsted og PH, forankring i denne idealistiske filosofien. I framstillinger av mellomkrigstidas kulturradikalisme er det ifølge Bay blitt fast inventar å vise til nykantianismen, og han har selv behandlet forbindelsen flere steder.⁶

Bay viser i sin prosjektbeskrivelse til at flere av radikalerne selv har pekt på en slik forbindelse – ikke minst PH, som likevel er blitt stående uten egentlig teoretisk eller filosofisk profil. Bay vil undersøke hvilken innflytelse nykantianismen hadde på PHs tenkning og kritiske praksis. Mest interessant er da den innledende fasen i hans skribentvirksomhet: fra artiklene i det modernistiske tidsskriftet Klingen (1917–20) til og med Kritisk Revy (1926–28), PHs og dansk kulturradikalismes hovedorgan.

PH debuterer som kunstkritiker rundt utgangen av første verdenskrig, og Bay peker på hans engasjement for moderne kunstformer – ikke minst kubismen, som PH ser som opphav til funksjonalismen i arkitekturen. Seinere sprer han seg til flere fagområder, med et radikalt politisk engasjement og interesse for koplingen mellom kunst/arkitektur og samfunn.

Bays På sporet af PH. Arkitekturteori fra Klingen til Kritisk Revy omfatter tre studier som drøfter PHs posisjon på tjuetallet og viser en filosofisk orientert kunst- og arkitekturkritiker. Boka tar opp tråden fra SDU-prosjektets antologi Tradition og modernisme (2008), med opptrykk av kapitlet «Poul Henningsens kritiske metode». Det er en analyse av PHs artikkel «Tradition og Modernisme» fra Kritisk Revy nr. 3 1927, fotografisk gjengitt i boka. De lengre studiene «PH og Klingen» og «PH mellem Klingen og Kritisk Revy»⁷ følger PH i de formative årene 1917–28.

«Endelig en kunstkritiker»

«Endelig en kunstkritiker», utbryter Gelsted i åpningsnummeret av sitt tidsskrift Sirius (1924), der han presenterer PHs arkitekturkritikk i Politiken. Det er her han plasserer ham i «Livets og Tankens Træ»: PHs praktiske kritikk er i stor grad bestemt av forholdet til det sosiale, men samtidig viser han en sjelden estetisk abstraksjonsevne. (A7) Gelsted mener PH viser en tendens som vil bli førende i kulturlivet framover. Det gir Bay ham rett i, og i studien «PH og Klingen» nøster han tilbake til PHs debut som kunstkritiker.

Alt før første verdenskrig hadde PH selv prøvd seg som maler i sein-impresjonistisk stil, og når han i 1918 anmelder noen utstillinger i tidsskriftet Vor Tid, er det dette idealet han følger opp. Maleriet må frigjøres fra naturforelegget; det er en flate av farger som møter tilskueren, mens naturalismen reduserer kunstbegeistringen til gjenkjennelsesglede. (A10)

Bay ser det som PHs hensikt å formulere noen fundamentale sannheter om mål og midler i moderne kunst. Skjønnheten i bildet er ikke kunstens mål, men middel; det er en dypere sannhet som må fram, skriver PH: «At Billedet alligevel er skønt, fordi det er godt, det ser man først, når man har kastet alle Skønhedskrav tilside.» (A11f)

PH mener moderne arkitekter har noe å lære av det moderne maleriet. Når han i tidsskriftet Architekten anmelder kunstnernes høstutstilling 1918, viser han til hvordan det abstrakte maleriet behandler rom og stoff i elementær form, altså uten stil. Av dette kan arkitekten forstå at «Skønhed er en andenrangs Ting, et Vedhæng, hvormed han ikke arbejder». (A20)

Alt i 1917 begynte PH som kritiker i Klingen, tidsskriftet som introduserte modernismen i Danmark. Her gikk han ut mot kunsthistorikeren Vilhelm Wanscher, som fastholdt maleriets rett til å illudere virkelighet. For PH var realiteten bildet selv, ikke det bildet framstiller. Han mente at den moderne malerkunsten uttrykte samtida bedre enn arkitekturen, med idealer som objektivitet, klarhet og vitenskapelighet. (A24) Med sitt objektivitetsideal ville PH abstrahere kunsten fra subjektive smaksdommer. «PH ville ikke se andet og mere i kunstværket end den kunstneriske sammenstilling af de formelle elementer – strukturen – som betinger den æstetiske virkning», skriver Bay. (A28) PH parallellfører kunsten med vitenskapen i dens sannhetssøken: «Vi maa som Videnskaben bort fra det menneskelige og subjektive.» (A31)

Det objektive

Det er her Kant kommer inn. PH interesserer seg verken for skapelsen eller nytelsen av kunsten, men «det faktiske indhold i den faktisk foreliggende kunst» – noe han belegger med et sitat fra Kants erkjennelsesfilosofi: «Her er ikke Tale om Erfaringens Opstaaen men om det, som ligger i den». (A32) PHs poeng er at man ikke skal la seg lede av skjønnhetsopplevelsen, men – ifølge Bay: «fremanalysere de elementer og deres indbyrdes forhold, som betinger skønheden: med andre ord at søge de objektive forudsætninger for den», dvs. «spørgsmålet om kunstens indhold og grundlag som et formelt og erkendelsesteoretisk problem i modsætning til spørgsmålet om dens opståen og virkning som et psykologisk-æstetisk problem». (A32)

PH proklamerer den nye tid i Klingen 1918:

Nu staar er en Videnskab og en Filosofi omkring os, der hævder Erkendelsen som alle Tings Grundlag, og som i Kants kritiske idealisme ser den Opdagelse, hvorpaa den gamle Kultur strandede, ligesom den gamle Opfattelse af Verden strandede paa Kopernikus’ Opdagelse af Verdenssystemet. Paa dette Grundlag maa den ny Kultur opbygges, og skulde disse Forhold ikke vedrøre Kunsten? (A34f)

For PH er spørsmålet om kunsten skal være nytelsesmiddel eller ledd i «Kulturbestræbelserne», «følelsesfuld Øieblikslyrik eller maalbevidst Arbejde med ideale Begreber». (A35) Bay sammenfatter de aktuelle brytningene:

De modsætninger, som efter hans mening lå i tiden, var spørgsmålene om forholdet mellem subjektivitet og objektivitet, mellem intuition og bevidst arbejde, mellem følelse og forstand og forholdet mellem psykologi og logik. Disse modstillinger så PH manifesteret i filosofien, arkitekturen, billedkunsten og i litteraturen. (A35)

PHs standpunkt var, som påpekt av Gelsted, preget av nykantianismen i Marburgerskolens logisk-normative utforming (A37). Denne filosofien var fremmet i Danmark av arkitekten Charles I. Schou, og i Klingen 1919 kunne PH stille en tidsdiagnose som bretter ut bredden i det moderne: på den ene ytterfløy Schou, som vil «skabe en almengyldig Æstetik paa et rent videnskabelig Grundlag», på motsatt fløy «den subjektive Følelses Suverænitet». (A39)⁸

«Hvad PH markerte var den nykantianske grundantagelse at al sand erkendelse (også i æstetisk henseende) ikke har sit udspring i sansningen, men i forstanden», oppsummerer Bay. (A44) Han mener PHs bidrag til Klingen bærer preg av hans forsøk på å tilegne seg den transcendentale metode og formulere resultatene av dens anvendelse på estetikken, en generaliserende bruk som var typisk for Marburg-nykantianerne: «Estetikken skulle tage sit udgangspunkt i de foreliggende kunstværker og ved en transencendental undersøgelse finde deres indre principer, de estetiske grundbegreber eller det, der overhovedet gør dem til kunstværker.» (A54)

Man kan spørre seg hva leserne fikk ut av PHs filosofitunge artikler; selv karakteriserte han dem i ettertid som «komplet ulæselige». (A54) Men toneangivende teoretikere så PHs betydning. En nær alliert var den norske arkitekten Edvard Heiberg, som i artikkelen «Retningslinjer» (Byggekunst 1921), hevdet at slik kubismen hadde destruert formen i maleriet og samlet den igjen i geometriske former, slik skulle også arkitekturen dekomponeres og lovmessig samles på ny. (A55) Heiberg finner en transcendental, objektiv retning i arkitekturen, anført av PH; han har aldri sett «et saa logisk og nøgternt forsøk paa at opstille grundlaget for en virkelig metodisk arkitekturteori». (A57)

I Sirius-artikkelen der Otto Gelsted proklamerer PH som kunstkritiker (1924), konkluderer han:

Poul Henningsen er som Æstetiker erklæret Logiker og Objektivist. (…) Dybere end alle subjektive Skøn ligger den almengyldige kunstneriske Lov, der kræver, at den valgte Løsning stemmer med Opgavens naturlige Betingelser og gennemføres til Bunds. (A60)

Det sosiale

Nykantianismen i Marburger-variant hadde en radikal sosial profil. Den ga sosialismen et idealistisk filosofisk fundament, som supplerte marxismens mekaniske materialisme. Som Carl Erik Bay påpeker: Hermann Cohen og andre nykantianske sosialister prøvde å «kantianisere» marxismen ved å forbinde den med erkjennelsesfilosofien og etikken. Som vitenskap var den historiske materialismen ikke i stand til å angi framtidige mål: «Af samme grund var det ifølge nykantianismen nødvendigt at supplere marxismens kausale (genetiske) metode med den teleologiske, der kunde begrunde socialismen som mål for den menneskelige stræben.»⁹

I studien «Mellem Klingen og Kritisk Revy» viser Bay hvordan denne idealistiske grunninnstillingen motiverer Gelsteds og PHs sosialt orienterte kunst- og arkitekturkritikk. Gelsted kopler estetisk teori og sosial praksis: Kjernen i den moderne malerkunstens formbestrebelse var sammenheng, orden og enhet i mangfoldet – tilsvarende kommunismens bestrebelser: «Kommunismen er jo i sin Idé ikke andet end et Forsøg på at gennemføre samfundsmæssig Orden, og det Ligheds- og Retfærdighedsprincip, der er Hjertet i Kommunismen, er et andet Udtryk for den samme menneskelige Grundbestræbelse, der giver sig Udtryk i al virkelig Kunst.»¹⁰ Slik et verdifullt maleri forener mangfold og enhet, vil et verdifullt samfunn forene personlig frihet med samarbeid og hensyn til helheten. (A65ff)

Bay ser Gelsteds artikkel som viktig for kulturradikalismens utvikling i mellomkrigstida: et første forsøk etter første verdenskrig på å skape en kulturpolitisk samling, som seinere skulle manifesteres i tidsskriftet Kritisk Revy. Dermed får også PH lagt estetiske premisser for sitt samfunnsengasjement. (A68)

I første del av tjuetallet gjør PH praktiske erfaringer både som arkitekt og lampedesigner (PH-lampen med treskjermsystemet slår gjennom på verdensutstillingen i Paris 1925) – og som kritiker og formidler, bl.a. i Politiken og Eksta Bladet. (A68) Når Gelsted introduserer ham i sin Sirius-artikkel, ser han PH som representant for etterkrigstidas demokratiske sinnelag, med samfunnsmessige hensyn som forutsetning for det estetiske.

Denne holdningen kan altså forankres i nykantianismen, som Gelsted bekjenner seg til i samme tidsskrift: Han finner et fellesmenneskelig grunnlag for å bygge et «kultursystem» basert på selve bevissthetens grunnfunksjon, som skaper enhet og allmenne lover for både vitenskap, moral og kunst. Enkelte individer og klasser må ikke undertrykke andre, men inngå i en samvirkende helhet; slik ordner også kunsten tilværelsen til et anskuelig hele. (A70f) For Gelsted – ifølge Bay – vil det som i vitenskapen kalles logikk og på karakterens område personlighet, ytre seg i kunsten som formprinsipper: rekke, symmetri, kontrast osv. Det var slike prinsipper PH hadde brukt og samlet i et proporsjonalitetsprinsipp, som Gelsted tilbakefører til et harmoniprinsipp betinget av bevissthetens grunnfunksjon. (A71)

Bybygging

Som kantianer befinner PH seg ifølge Gelsted seg «midt i Livet», i «Livets og Tankens Træ». På denne tida stiller han seg også journalistisk midt i Københavns liv; PHs første Politiken-artikkel i 1921 handlet om byens trær. Publikum klager over at trefelling har gjort plassen foran Christiansborg slott til en steinørken, men PH forsvarer fellingen ut fra abstrakte, overordnete byplanleggingsprinsipper. (A71ff)

For PH er helheten viktigere enn detaljene. Når byen har vokst vilt under industrialiseringen, etterlyser han en sammenfattende idé, samfunnstanken. Uten å ville skru tida tilbake gir han eksempler på gamle byer som harmoniske uttrykk for en helhet i samfunnet, f.eks. residensbyen, universitetsbyen og garnisonsbyen. Et harmonisk samfunn er betingelsen for en harmonisk arkitektur. (A75ff) Samfunnstanken er seinere identifisert med sosialisme og planøkonomi, men Bay finner ikke dette belagt i selve substansen i PHs artikler. (A81)

Det kunne være nærliggende å knytte en slik samfunnstanke til det nasjonale, men her markerer PH en posisjon han ikke alltid ble populær for. Bay poengterer:

I et forsøg på at præsicere hvad der skulle forstås ved moderne dansk arkitektur, afviste PH, at det skulle være noget specifikt nationalt genfortællende: «Det danske i Arkitekturen er ikke en villet Anvendelse af forladte «hjemlige Motiver» – det er Værdien af de Forsøg vi gør på at løse de Problemer, som beskæftiger hele Verden.» (I denne formulering lænede han sig opad en af Harald Giersings aforismer fra Klingen: Al god kunst er national, al national kunst er dårlig.) (A82)

I avstanden til det populære ser vi også at PH kan oppleves som elitistisk. I tidas strid mellom arkitekter og publikum, der arkitektenes ideal om regelmessighet (orden og harmoni) står mot folks ønske om uregelmessighet (variasjon og morsomme detaljer), allierer PH seg med arkitektene: «Det almindelige og hele i stedet for det specielle og splintrede». Ikke romantisk kaos, men heller ikke tvangsuniformering – ikke ensartethet for enhver pris. (A85)

Bunnen i PHs kritiske engasjement er det sosiale. Han går skarpt ut mot en estetisisme som mangler blikk på den samfunnsmessige side av arkitekturen: «Arkitekten beskæftiger sig med det mest brennende Spørgsmål i Øjeblikket: Menneskets Levevilkaar». (PHs kursivering, A87) Her står byplanlegging (PH: «bybygning») sentralt, og Bay behandler dette utførlig i forbindelse med PHs forhold til arkitekten Charles I. Schou. (A89ff) For PH utgjør ideene et sosialpedagogisk program slik det er definert av Paul Natorp, den nykantianeren han kjente best: «at undersøge og bestemme de sociale betingelser for den menneskelige dannelse og dannelsesbetingelserne for det sociale liv». (A102¹¹)

«Livets kanaler»

Helhet etter PHs hjerte er hagebyen, utviklet av bl.a. Ebenezer Howard og Raymond Unwin på begynnelsen av 1900-tallet. PH møtte representanter for hagebybevegelsen i 1923, og promotere deretter hagebyen som en grunnidé i moderne byplanlegging – sosialt motivert og vitenskapelig basert. (A105f) Han siterer stadig Unwins utsagn om «at vi ikke kan skabe liv, men vi kan forme livets kanaler så fuldkomment, at det vil flyde af sig selv deri». (Bays kursivering, A109)

Altså en moralsk appell til arkitektene. Otto Gelsted, som påpeker at PH ser det sosiale som arkitekturens innhold, samler tidas kulturelle nydannelser i kronikken «Tidens program» (Ekstra Bladet 1925): Verken det biologiske eller det religiøse livssynet som preger samtidsdebatten kan gi verdigrunnlag for et moralsk krav, men det kan den vilje til orden og klarhet som han finner i malerkunst og arkitektur. Gelsted vil fra liv til lov, ned til bevissthetsdypet der vurderingen har sitt utspring. Mellom blind natur og blind dogmetro proklamerer han – i kantiansk ånd: «Vor egen Bevistheds Trang og Evne til udfoldelse og Orden er den Grund, hvorpaa vi skal bygge den sønderslaaede Kulturverden op.» (A110ff)

I et ettertidsperspektiv der kulturradikalisme lett låses til biologisk driftsutfoldelse, er Gelsteds kantianske korrektiv interessant – og det omfavnes av PH, som seinere for mange skulle bli sjablongen på en driftsprofet. PH følger opp med kronikken «Orden», der han ser det som et framskritt om kunstnerne forlater et «biologisk» synspunkt som ser enhver livsytring som verdifull, til fordel for en vurdering av godt og dårlig. (A113)

Ut fra den skapende orden kan PH se byplanlegging som både som vitenskap og kunst – men ikke kunstverk i betydningen museumsgjenstand. Det menneskelige, sosiale er utgangspunktet. «Bybygning» handler om å «forme livets kanaler», tilrettelegge for «Livets Gang». (A117) En utvendig forskjønnelse som starter med smaken, det estetiske, blir da å begynne i feil ende.

Dermed er han også ytterst kritisk til den stilimiterende arkitektur som kommer til uttrykk i tidas nyklassisisme, og går kraftig ut mot den nye Københavns Politigård (1924, arkitekt Hack Kampmann). Et hus må ikke handle om noe utenfor seg selv. Ut fra idealet om en rasjonell, sosialt bestemt arkitektur kritiserer han tradisjonalismens estetisisme. (A120f) «Vi bygger hjem og Byer og arbejder med hygiejniske, økonomiske, sociale og kulturelle Værdier.» (A128)

Byplanlegging handler ikke om å skape vakre plasser til monumentalbygg. Arkitekturens mål er «at løse den moderne Opgave», dvs. at en moderne bygning skal svare til sin hensikt, i overensstemmelse mellom oppgave og løsning, innhold og form. (A125) I forbindelse med Paris-utstillingen i 1925, der PH-lampen vant gullmedalje, definerer han det moderne som «at Opgaven løses først og fremmest og først derefter diskuteres Formen». (A121)

Når det gjelder Politigården, ser PH oppgaven som moderne, men løsningen – monumental nyklassisisme – som ute av takt med tida. Den framsto ikke som et symbol på moderne politi som byens tjenere, men som eneveldets makt ovenfra. (A140) I Politiken skriver han at det er en pine å se en slik konflikt mellom form og innhold i en bygning: «Den blev et formelt stykke Arkitekturlegetøj af enorme Dimensioner og kom ulykkeligvis ikke til at indgaa som et levende Led i Byens Organisme.»¹²

Men modernismen slipper heller ikke unna. Om den forkaster historien, ligger ikke løsningen i å begynne et annet sted utenfor «Opgaven», i form eller materialer. Om tradisjonalismen er arvefienden, er modernismen den falske venn.¹³ Arkitekter som vil la nye materialer og produksjonsmåter styre bygningskunsten, tar feil: «Tror man at det var Marmoret, der bestemte Antiken? Nej, det var Samfundsordenen.» (A123)

Det pedagogiske

For PH blir byplanlegging også et pedagogisk prosjekt; allmennheten må bearbeides for tankene om en sunnere og lykkeligere by. Bybygging går derfor hånd i hånd med folkeoppdragelse, med to store allmenne oppgaver: menneskers levekår i storbyen og forbedring av hygieniske og kulturelle forhold. (A142) PH ser sin egen skribentvirksomhet i lys av dette, og Bay viser hvordan han i sin forankring i det allmenne bygger på nykantianismen:

Centralt i den sammenheng står især den (ny)kantianske opfattelse af idébegrebet som et ideal, der betegner en retningsbestemmelse for bevissthedens sammenfatning af en mangfoldighed til en enhed, men som aldrig kongruerer med nogen faktisk forhåndenværende erkendelse i absolut forstand. En absolut erkendelse er med andre ord udtryk for erkendelsens ideal eller opgave, som kun kan løses tilnærmelsesvis. (A142¹⁴)

Ideene er fjerne mål, uoppnåelige men like fullt retningsgivende for vitenskapelig og praktisk problemløsning, som alltid må forbli relativ og foreløpig. Og den fundamentale oppgaven som krever menneskelig innsats er realiseringen av «menneskehedens idé». Otto Gelsted utvikler tematikken i sin nykantianske programartikkel «Om Livsanskuelse» i Sirius 1924: Bevissthetens grunnfunksjon betinger et harmoniprinsipp, en syntese, som skaper helhet i mangfoldet, og i denne betingelsen for all bevissthet ligger grunnlaget for en allmenngyldig, fellesmenneskelig kultur. (A143) PHs framheving av arkitekturkritikkens betydning for samfunnet og kulturen som helhet må ses i dette perspektivet, påpeker Bay:

Efter hans opfattelse havde kritikkens socialpædagogiske karakter som sit mål at reformere arkitekturen på dens nye samfundsmæssige betingelser for at styrke forestillingen om enhed, helhed og orden i samfundet – og at skabe nye og bedre borgertyper. De stadige henvisninger til den såkaldte samfundstanke skal forstås som et sammenfattende udtryk for, hvad PH i sin nykantianske opfattelse forstod som samfundets idé. (A144)

Når eksperter har undersøkt byens grunnbetingelser og veid ulike hensyn mot hverandre, framtrer en harmonisk likevekt; PH bruker metaforer om byen som en velsmurt maskin og et kunstverk uten gnisninger, der alt er på rett plass. (A145)

Tar vi et skritt ut av Bays bok, er det tankevekkende at PHs kantiansk funderte idealer synes å likne klassisismens estetiske normer: likevekt, orden og harmoni – mens hans fremste angrepsmål er nyklassisismen slik den viser seg i Politigården. Her var PHs anklage utidsmessigheten, tradisjonen som dekor i strid med bygningens oppgave, og vi skal straks se at han i sine betraktninger over et visuelt harmonisk samfunn vektlegger det hverdagslige og praktiske på en måte som vil skjære puristiske esteter i øynene (Gennem gyngende landskaber).

Mellom tradisjon og modernisme

Mens PH utfoldet seg teoretisk Klingen, skrev han mer praktisk i Politiken, der han hadde sin egen arkitekturside. Også her var poenget at det sosiale måtte være grunnlag for det estetiske. Ut fra dette kriteriet kritiserer han sosialdemokratene for å være tradisjonalister og hemme den nye arkitekturen, men angriper også kommunistene som identifiserer seg med modernismen og tar utgangspunkt i form og materialer framfor tidas sosiale problem. (A153)

Den siste studien i Bays På sporet af PH, «Poul Henningsens kritiske metode», presenterer PHs artikkel «Tradition og modernisme» (Kritisk Revy nr. 3 1927), som er gjengitt i boka. Bay viser til at både Gelsted og PH sto for en moderat linje i forhold til internasjonale modernistiske strømninger. Klingen hadde introdusert modernismen og fulgt opp med en estetisk-erkjennelsestoretisk debatt om vurderingskriterier (etter at naturalismen var anfektet) – med Kants kritiske idealisme og nykantianimen som filosofisk fundament. (A151f)

Bak PHs sosiale og politiske fokus ligger en humanistisk agenda. Det handler om menneskets levevilkår, å bygge et samfunn. Kunsten retter seg mot en idé, og dobbeltfronten mot tradisjonalister og modernister har et forbilde i Kants overvinnelse av motsetningen mot rasjonalister og empirister under et høyere synspunkt: kritikken (Bay: kriticismen), den transcendentale idealisme. (A154)

PHs artikkel «Traditionalisme og modernisme» starter konkret og journalistisk – og ironisk: «Arkitekturens fornemste Opgave i Øjeblikket synes at være at forvirre Publikum», sier en innledende bildetekst om to håpløse hus, en rikmannsvilla i historisk stil og en like dyr modernistisk bolig på tynne jernsøyler: «For at være rigtig moderne og udtrykke Tidens økonomi, har Arkitekten gjort Huset til to Arbejderfamilier uøkonomisk.» (A, upag.)

PH kommenterer den aktuelle debatten om forholdet mellom en ny tid og nye materielle uttrykk, men går så videre til spørsmålet om hvilke forutsetninger som ligger til grunn for kunstverket, og disse er samfunnsmessige. Bay finner kjernen i PHs budskap i denne formuleringen:

Der gives ingen anden Vej til skabelse af Kunst end at trænge dybere og dybere ind i Stoffet. I den fuldkomne Beherskelse af Stoffet ligger Formen gemt. I sig selv eksisterer Formen ikke. Men ved Stoffet maa vi da forstaa de samfundsmæssige Betingelser. (A161)

Derfor retter kritikken seg også mot modernismen; like lite som PH ønsker en gammel form på nye oppgaver, like lite ønsker han en ny form på gamle oppgaver som alt er løst. Bay ser PHs begrep realisme som dekkende for mellomveien mellom tradisjonalisme og modernisme; den er rasjonell og anti-estetisk, med en moralsk oppfordring til å arbeide samfunnsmessig. (A162) PH avslutter artikkelen slik:

Vi kan da kun fremme Øjeblikket for den store Kunsts Opstaaen ved at arbejde samfundsmæssigt, og ved at vænde os med lige Styrke mod Traditionalismens europæiske Dekadence og mod Modernisternes amerikanske Barbari. Den moderne Kultur er hverken Drømmen om et Fremtidens Amerika eller et Fortidens Europa, men Realiteten: Verden i Nutiden. (A, upag.)

På sporet av PH innfrir mer enn tittelen beskjedent varsler. Gjennom nitide analyser får Bay fram hvordan PHs posisjon ikke lar seg tabloidisere til standardbilder av en enkel, agitatorisk modernisme. Det allmenne og demokratiske anliggendet gjør at det blir misforstått å parkere ham som individualistisk hedonist, slik ettertida ofte har funnet det enklest. PH er ikke eager to please, og den abstraherende intellektuelle ambisjonen, den lite publikumsvennlige nykantianismen som tredje vei i forhold til fikserte fronter, gjør at vi ikke skal rubrisere ham for raskt – noe neste tekst bekrefter.

«En øjeåbner og skulderrusker»

Ved siden av Carl Erik Bay står Hans Hertel, tidligere professor i litteratur ved Københavns universitet, i fronten blant forskere på – og formidlere av – PH og kulturradikalismen. Etter den kritikerroste PH – en biografi og debattantologien Poul Henningsen. Den gang og nu (begge 2012) har han fulgt opp med en samling primærtekster: Gennem gyngende landskaber. Rejser, kunst og mennesker – personlige essays 1925–1967 (2015). Med sine 75 essays og dikt er den ifølge Hertel det nærmeste man kommer erindringsboka PH selv ikke rakk å skrive. Mens tidligere tekstutgivelser har prioritert kritiske og politiske emner (jf. den innholdsrike Kulturkritik 1–4 fra 1973), er den nye samlingen utpreget personlig. Også her rir PH alle sine kjepphester, men i den uformelle sjangeren slipper han seg løs på en måte som kan få fram poengene bedre enn de teoritunge tidsskrifttekstene – og han når lenger ut.

Tekstene er gruppert i fire seksjoner: essays med reiseminner og refleksjoner fra Danmark, fra Europa for øvrig, portretter av kunstnere og venner, samt kreative tekster om ulike emner. Men først Hertels glimrende innledning, som gjennomgår forfatterskapet og kontekstualiserer essayene fra den reisende, lekende og skrivende PH. Boka har også en referansedel med bibliografiske og biografiske oversikter.

Gennem gyngende landskaber tar opp dels samme emner som teoriartiklene ovenfor, men lettere arrangert. Boka spenner fra tjue- til sekstitallet, over midtfasen i det dramatiske 20. århundret, med krigen og nazismen som mørkt omdreiningspunkt. Reisetematikken – med refleksjoner over det danske og det fremmede – er en god inngang til verdispørsmål. Hertel påpeker at PH er kosmopolitt som sin mentor Georg Brandes; framskritt innebærer voksende toleranse og internasjonalisme, fellesmenneskelighet på tvers av kjønn, klasse og rase: «Internationalisme indgik også i hans nøglebegreb Det Moderne, sammen med demokrati, frisind, humanisme, solidaritet og moderne livsstil.» (E18)

Gjennom refleksjonene vokser det fram et (på sine premisser) konsekvent verdisyn, og PH styrer nærmest som en humanistisk kompassnål – ikke vinglende, men dirrende – gjennom århundrets Danmark og Europa. Skarp i sin kritikk, men varm i menneskeskildringene, som når han portretterer kunstnere og venner han beundrer, også med sitt slit og sine skygger.

Ved utgivelsen høsten 2015 fikk essaysamlingen mindre omtale enn mursteinbiografien og debattboka, men anmelderne forholdt seg åpenbart til mer enn en minnebok – tekstene viste PHs overraskende relevans. Politikens Liselotte Wiemer kalte antologien «ganske enkelt en øjeåbner og skulderrusker, en kølig og passioneret stemme lige ind i vores egen kaotiske tid».¹⁵

Det danske

Seksjonen «Rundt i Damnark» åpner med tre tekster som hyller kolonihagen, de to første er kronikker fra Ekstra Bladet 1926 (PH var meddommer i bladets kolonihage-konkurranse). Kolonihagen er det tapte paradis. Her har industrimennesket sluppet fri og kommet tilbake til sitt eget, hvor det kan skape og fantasere: «Hvert lysthus er et menneskelig dokument. Mange af dem eier en ren formel skønhed, men de bedste og stærkeste lyser kun af den fri fantasis besnærende charme.» (E42) Men kolonihagen trues av arkitektene, som vil gripe inn og estetisere, med forslag til smakfulle standardlysthus. Her hører vi et ekko av teoriartiklene: Utgangspunktet er å løse oppgaven (som her er menneskelig, samfunnsmessig), estetikken er ikke stedet å starte – og det vakre er ikke det stilfulle, men det som følger av funksjonen, dvs. utfoldelse av menneskelig frihet. PH treffer her et av sine gjennomgangstemaer:

Jeg skulle ønske æsteterne at se, at den fine, folkelige kultur slet ikke er tabt. Den er bare søgt andre steder hen, fordi man i etagelejligheden gav den hotellværelser for hjem, stene for brød. Der snakkes om den ordinære smag i arbejderhjemmene. Ja, der er dessværre sølvtøj på buffeten og andet snobberi for bourgeoisiets dårlige smag, men i kolonihaven genfinder vi sansen for de rigtige værdier. (E48)

Det er slike utsagn som ham gir ham imaget som elitistisk smaksdommer, folkeoppdrageren som vet bedre enn folket selv hva folket vil ha.¹⁶ (Så kan man spørre om han tilsvarende ville dømme dem som i dag kjøper dyre PH-lamper for å snobbe.)

En nøkkeltekst er kronikken «Det danske landskab» (Ekstra Bladet 1926). Her skildrer PH bussreisen gjennom landskapet, som får sin verdi – ikke som urørt natur, men i levende bruk. Med organiske metaforer naturliggjør han teknikken: «Traktoren slæber selvbinderen efter sig som en jernlarve trækker en stål- og pinde-sommerfugl. Motorens spektakel ligner insektets eller aeroplanets summende tone under himmelkuplen.» Og låven som tar imot kornet er «en kirke, en arbejdets og frugtens hal». (E51) Her er en sivilisasjonsfascinasjon som kan minne om A.O. Vinjes hyllest til jernbanen, en fryd over det menneskeskapte som vi også kjenner fra norsk mellomkrigstid, Rudof NiIsens storbygater og Rolf Jacobsens heisekraner.

Slik brodden i kolonihageteksten rammet de estetiserende arkitektene, treffer den her de estetiserende naturvernerne:

Prøv at anbringe Naturfredningsforeningen i dette landskab: Som en hund i et spil kegler, som en klam hånd midt i livet. Hvad er natur? Er det uberørthed – ja, så kan man vel galvanisere en jomfru, men galvaniseret jomfruelighed har nu engang ikke samme charme som den, der er dømt til at mistes. Det danske landskab er ikke natur og har ikke været det i århundreder. (E51)

Skjønnheten i det danske landskapet er telefontråder med svaler, vindmotorer med spindelvevsmønstre (vakrere enn de gamle vindmøllene), lyden av traktor og treskeverk, arbeidets sang. «Men i al denne skønhed er jo ingen natur. Det er menneskers værk, og skønheden opstår ved spillet mellem menneskeværk og vækst og grøde, hav og himmel, skyer og vejr.» Igjen en nøkkel fra estetikk-artiklene, hvor løsning av oppgaven fungerer som vurderingskriterium: «Det skal aldeles ikke laves kunst. Tværtimod, jo mere nyttigt og beskedent opgaverne løses, des smukkere klæder de landskabet.» (E52)

Det som truer landskapet, er «fine fornemmelser» hos utbyggere, arkitekter og naturfredere. «Det praktiske folk har kun forskønnet landskabet»; høyspentledninger bringer inn en ny skjønnhet, hevder PH og beveger seg fra det skjønne til det sublime: «Der er øde og vilde steder i Sverige, hvor mødet med højspændingsnettet er en oplevelse, en vældig gentagelse af menneskets evige kamp mod den mægtige natur.» (E53)

Foreninger til bevaring av landskap og gamle bygninger må skyldes at mange lever av «åndeligt affald fra en foregående kulturperiode». For folk som kjenner fiskebåtens skjønnhet bare fra Krøyers malerier, vil det være vold mot naturen å sette inn motor. «Der er mennesker, som går i Dyrehaven for at genopleve Dyrehavemalernes indtryk, men ikke for at selv at modtage ny. For dem vil Bakken [fornøyelsespark, artikkelforfatters anm.] være en vandalisme. For mig er den en oplevelse.» (E53)

Dette pragmatiske synet på landskapet spilte PH til fulle ut i Danmarksfilmen, laget på oppdrag av Utenriksministeriet 1935. Her trumfet hverdags- og arbeidslivet naturskjønnheten, og bildene ble fulgt av jazzrytmer mange fordømte som «negermusikk». Filmen fikk massiv kritikk. PH skrev et forsvar som er gjengitt i boka – sammen med hans ettertanker i 1965, som viser at han ikke har endret posisjon: Han ville vise folket en ny skjønnhet og verdier ved deres land som de ikke hadde oppdaget – så hvis filmen falt i smak, var den egentlig mislykket. (E67) Man klaget over alle telefonledningene og vindmotorene i filmen, og så på naturen med samme uskyldighetsideal som gammeldagse menn så på kvinner. «Men skønheden ligger i samspillet mellem natur og menneske. Den romantiske lyst til at træde på noget urørt er fra forrige århundrede.» (E71)

Det demokratiske

Som venstreradikal og antifascist sto PH på nazistenes dødsliste og måtte flykte til Sverige under krigen. I foredraget «Oplevelser siden 9. april» får vi hans versjon av begivenhetene, med roturen over Øresund sammen med arkitekten Arne Jacobsen som klimaks.¹⁷ Tilbake i Danmark blir han slått av at «pigerne er en skønhedsåbenbaring», moten er demokratisert, og han konstaterer «ikke bare som libertiner, men også som moralist, at pigerne ikke mere haler ned i kjolen ustanseligt når de cykler. Det er en lettelse for alle parter. En yderligere naturlighed». (E84)

Men dypere: Han blir slått av den demokratiske tonen, som man ikke skal forledes til å tro er uutryddelig: «Den er ganske vist skabt som en god tradition gennem århundreders udvikling frem mod demokratiet. Det tar lang tid at skabe den slags, men som vi har set det i Tyskland kan det spoleres på få år.» (E85) Han avviser selvgode oppfatninger om at slike holdninger ligger i blodet; de er ikke medfødt og kan mistes. Folkekarakter er et kulturprodukt, i Danmark lykkeligvis påvirket av demokratiet. «Men derved kan vi ikke blie stående», fastslår han: «Det er bevist at det danske folk trods en lang lykkelig materialistisk udvikling har haft mod og kraft til at forsvare demokratiet: Nu skal vi vise at vi kan bygge det ud.» (E86)

Hva er så dansk? Flere av tekstene kretser om det nasjonale, og skepsisen til purisme som PH demonstrerte i estetikk-artiklene, viser seg også som kritikk av nasjonal sjåvinisme. «Hvor vi dog er vidunderlige» er tittelen på et debattopplegg om dansk «selvglæde» fra 1955, der han maner til toleranse og viser hvordan dansk kultur i ett og alt står i gjeld til utlandet: «For mig er Danmark et dejligt land. Men vi blir større af åbent at lære af andre.» (E98)

Danmark-seksjonen i essaysamlingen startet med hyllest til det landlige, kolonihagene, og ender med en hyllest til det urbane: «Sangen til Nørrebro» (1964). Motstykket er overklassens Østerbro, som PH anklager for å være konstruert, «formet som en spekulasjon i bedre folks ønske om at holde rakket på afstand». Livet foregår rikere i arbeiderbydelene, på Amager, Vesterbro og Nørrebro. Urbildet er likevel udansk: «Med fuld ret søger vi et Paris i alle byer, for dér er endnu den dag i dag bylivet.» (E101)

Men storbyen er ikke nådig, og framtidas byplanleggere har i oppgave å «forme livets kanaler» (igjen Unwin) for å kjempe mot sosial urettferdighet: «Det er nok ikke først og fremmest orden, regelmæssighed og harmoni, byen skal udtrykke, men liv.» (E101)

Hva er skjønnhet?

I sin rapport fra Stockholmsutstillingen i 1930 får PH for alvor utfolde seg om det sosiale og det moderne. Utstillingen var funksjonalismens gjennombrudd i Skandinavia, og PHs anmeldelse (radioforedrag og kronikk i Politiken) har tittelen «Hvad er skønhed?»

Stockholmsutstillingen vil endre vår smak, fastslår han – for også skjønnheten må følge med utviklingen. Moteksemplet er Stockholms stadshus, sju år gammelt og fullt av romantisk forgylling: «Hele rådhuset er en begavet arkitekts forsøg på at lukke øjnene for tidens gang og skabe falsk skønhed.» (E111) Argumentasjonen er den samme som i kritikken av Politigården. «Når selv en stor arkitekt for få år siden har kunnet lade som om almanakken stansede før 1800, hvor kan man så forlange, at publikum skal have en moderne skønhedssans.» (E111) PHs anliggende er igjen det sosiale:

Alt, hvad den gamle skønhedssans byggede på – en toneangivende overklasse – et folk i uvidenhed, der var tilfreds med smulerne fra de riges bord, også hvad skønheden angik, alt er på få år forandret. Arkitekterne har været i ynkelig vildrede med, hvorfra det nye skulle komme. Men bagefter er det jo nemt nok at se, at det skal komme fra livet selv, fra livet i dag, som det leves. (E111f)

Deretter inntrykk fra utstillingen, som bekrefter idealet: En gate med uregelmessig plasserte hus, praktisk motivert, uten arkitektonisk skjønnhet i gammeldags forstand – men: «De er så naturlige til deres brug og i vores ånd, at vi slet ikke synes, de har nogen stil.» (E112f)

Fra utstillingen kan han også se skrekkeksemplene: Nordiska museet (1900) speiler seg i vannet med sine renessanseimitasjoner – og slik bygger man stadig i Aalborg, sukker PH: «Alle nye huse, selv om de er halmvarefabriker, er med renæssancegavle. Folk er ikke rigtig kloge.» (E113) En aktuell byggesak illustrerer forskjellen på en gammeldags og moderne arkitekt:

En moderne arkitekt kunde aldrig finde på sekskantede narrestreger for at få en kuppel til et planetarium til at se anderledes ud, end den ifølge sagens natur må komme til. Det er arkitektens kunst at løse opgaven naturligt, som den er stillet, og ikke at lave om på den af hensyn til sine private skønhedsfornemmelser. (E114)

Resonnementet synes i tråd med den nykantiansk inspirerte estetikken fra tidsskriftartiklene. Kunsten bestemmes ikke av det tilfeldig subjektive, men av en dypere vurdering, en lov, en idé.

Han har liten sans for hemslöjden som ennå er representert i utstillingshallene, en misfortsått etterlikning av bondestilen og ganske udemokratisk: «Alt det, som nu er havnet på Folkemuseet, sad fattige bønder og skar som en ærbødig efterligning af herremandens forgyldte sager». PH lykkeønsker Sverige med at man er på vei ut av den nasjonale kunsts klør. «Det moderne menneske vil have noget blankt og klart og elegant, og kun maskinen kan give os den kunstindustri, som passer os i dag.» (E114f)

Han sitter fortreffelig i de billige, maskinframstilte seriemøblene, og ute på festplassen begeistres han av utstillingens hovedrestaurant, glass og plater mellom jernbjelker og jernsøyler: «Ingen konstruktion er skjult og alt er fint og glat og stærkt i farven». (E115)

Hva er så skjønnhet? PHs poeng er å demokratisere begrepet. «I århundrer har vi været opdraget til, at alt det, som kunde rige havde råd til at sætte ekstra på tingene, pynten, det dyre – det var skønheden.» Da var skjønnheten et privilegium, men det passer ikke i vår tid:

Alt det snobberi for det kostbare har hindret os i at se megen ny skønhed, og det er det, udstillingen vil ændre på. En jernbjælke er skøn, rigtigt anbragt. Den er for resten skøn i sig selv. Glas, cement og lys er elementer, vi kan bygge skønhed af. (E117)

«At gøre skønheden til hver mands ret, der er den moderne kunsts mål. Det er for massen, vi arbejder», konkluderer PH. Om massen – eller Madsen, eller Hansen – er sosialdemokrat, drømmer han likevel om at alle skal eie overklassens sjeldne ting; han tror skjønnheten er dyr og ser ikke at den fins hver dag omkring ham. «En dag vil der også i skønhedens rige blive lige ret for alle. Det er min tro, og det skal være mine sidste ord.» (E119)

Hva er landegrenser?

PH elsker å kjøre bil, og han elsker sin lille DKW. Reiseberetningene har detaljer om motorhavarier (eller nesten-, som når de i mangel av vann må helle to liter Chianti over kjøleren) og om bilmekanikere av ulike nasjonaliteter. Men viktigere er det at de mange grensekrysningene gir anledning til å reflektere over nasjonalkarakter og kosmopolitisme.

Reportasjen «I flugten. København-Venedig retur» (1935) starter med en ferd gjennom Hitlers Tyskland: «Gennem Danmark har vi højst kunnet konstatere vindretningen på et par fødselsdagsflag. Her svirrer vi gennem en allé af hagekorsbannere, og ved hvert glas øl hører vi tyve Heil Hitler!» Nazistene har lært av Sovjet: «Uniformeriet, flageriet, den fælles narkotiske begejstring, massesuggestionen». (E121) Men de personlige erfaringene, møtet med verkstedfolk og hotellbetjening, viser et annet menneskebilde: «Det er et elskeligt land og et elskeligt folk.» (E122)

«Hvad er landegrænser?» spør PH. De kan muligens trekkes språklig, men ikke kulturelt; overgangene er glidende, i bygningskulturen som naturen. Han hyller landskapet – men han er i Tyskland 1935:

Hvor bittert for alle de jøder og kommunister, som er født og opvokset i denne natur, og som har mistet det eneste, et nyt fædreland aldrig kan erstatte, fornemmelsen af samhørighed med tingene, der gror, skyernes form, træernes sus. (E122)

Lenger sør har hilsenen skiftet til «Grüß Gott!», fra små forskremte skolebarn. Er han blitt trøtt, siden det klinger så søtt i ørene? «De fromme taler om at være stærke i troen. De sku bare vide, hvad styrke der til tider kræves i troen på fornuften.» Utenfor München møter han skilt om at jøder ikke ønskes: «Man må vel snart til at skamme sig over, at man ikke er jøde, liksom at man ikke er proletar.» (E123)

Nasjonaldraktene dukker opp. Det som en gang var arbeidsklær i fjellene, er det nå gått turisteri og nasjonalisme i. PH finner det latterlig å bli barbert av «en svær middelaldrende herre i knæskindsbukser og broderede seler». (E 123) Hva er egentlig det nasjonale verdt?

Bjerge, hav, skov, klima, karakteren af kampen for tilværelsen på den ene side og religion og anden tyranni fra oven bestemmer det europæiske menneske i alle dets variationer lige til dragten – mere end den pærevelling som for tiden kaldes race. (E124)

Den som begraver seg i sitt sogn, kan intet vite om stedets særpreg, fastslår han. Man finner seg selv ved å åpne seg for det fremmede:

Om det personlige og nationale gælder samme humanisme: Man blir ikke sig selv bevidst ved at stirre på sin egen navle og råbe hurra for den, men ved at møde et andet menneske og medmenneske i åbenhed. / Den høj hvorfra man har udsigt over et lands særpreg, er kosmopolitisk. (E127)

PHs reiseberetning fra Tyskland 1935 har sin parallell i beretningen fra 1950 («Sådan rejser man i dag»), to opplevelser med samme tidsavstand til krigen. Først en prosaisk start: «Enhver rejseskildring bør begynde med beklagelser over maden og kaffen på Storebæltsfærgen.» (E136) Deretter det ødelagte landet: «alle egentlige bysamfund hviler som grusdynger i det evig tålmodige landskab, som krigene gennem historien er gået henover». (E137) Ennå lenge vil det være landsbygda som skal bære tysk kultur videre. På reisen sørover flettes inntrykket av ruinene sammen med beretningen om bilens stadige sammenbrudd.

PH er alltid sanselig til stede. Flere tekster tar for seg Frankrike og Italia, med observasjoner av arkitektur og kulturlandskap, glimt av hendelser og mennesker, lange meditasjoner over mat og vin. Tittelessayet «Gennem gyngende landskaber» (1952) følger veien fra Roma til Venezia: «De lave bjerge bølger bevokset med grågrønne oliventrær og gul vin.» Venezia med smale kanaler overalt: «Det må være nemt at komme af med en uønsket ægtemand en mørk vinternat her.» (E151) Og Venezia må den være den eneste byen i verden hvor man hører menneskestemmen. Her er ingen biler. «Derfor står en evig summen som en kuppel over byen.» (152)

Men PH er ikke purist. Arkitekten observerer og reflekterer, og igjen er idealet verken nostalgisk fortidsvern eller modernistisk formdyrking, men samspillet og den levende bruken – som i Strasbourg 1952: «Jeg ved ikke noget smukkere end at se historiske bygninger brugt helt op i nutiden, moderniseret med spejlglasruder og rustfrit stål i stueetagen, gaderne fyldt af moderne trafik.» (E155) Men han har aldri ment at alt nåtidig er fremragende:

Jeg erindrer om, at vi allerede i Kritisk Revy i slutningen af tyverne gik imod funkis-siden af funktionalismen, mens alle akademiske professorer plumpede lige i. Tiden gav os næsten for meget ret, for man skulle ha beholdt fornuften i den ny arkitektur. De karikaturhuse, man selv hade bygget, skabte leden omkring hele ideen med le Corbusiers revolution. (E155)

Hva er framskritt?

Nesten tretti år etter Stockholmsutstillingen besøker PH verdensutstillingen i Brüssel (1958), som viser modernisering og industriell utvikling gjennom en periode der krigen ligger som et uunngåelig mørkt midtpunkt. Nå er krigen blitt kald. På utstillingen er øst og vest representert, og PH finner det påfallende at man i Sovjet «ser endnu mere amerikansk på tilværelsen end USA selv», og bruker utstillingen til å fortelle om middelklassens vareforbruk: «dynger af tekstilvarer (…), dynger af madvarer, dynger af maskiner, dynger af bøger, dynger af dårlige malerier, dynger af naturalistisk skulptur med Lenins 10 meter høje kæmpestatue som centrum». (E166) PH tror industrien er viktigere enn det politiske system for utviklingen av folks hverdagsliv , derfor likner Sovjet og Amerika hverandre så sterkt – med en ukritisk industrialisme som kan lamme det positive kulturlivet.

Arkitektonisk var Brüssel-utstillingen blitt anklaget for å ikke å bringe noe skjellsettende nytt, ikke en ny stil som f.eks. arkitekten Gunnar Asplunds på Stockholmsutstillingen. Men dette ser PH som positivt: Det ville være en lykke for arkitekturen om den kunne oppgi nyhetsjaget og bygge videre på det allerede skapte. Han har alltid vært motstander av eksperimentet for eksperimentets skyld. (I det seinere essayet «Tanker omkrig et skohorn» utfolder han poenget: arkitekter og formgivere skal ikke skape nyheter, men forbedringer. (A318))

Når det gjelder malerkunsten, viser utstillingen at man de siste 50 år har forlatt eneveldet og gått inn i demokratiet, mener PH. Omslaget kom med kubismen rundt første verdenskrig, og kubistene trakk arkitekturen med seg:

Som kubismen var et opgør med enevældens skønhedsopfattelse blev funktionalismen i tyverne det endelige brud med den historiske stilarkitektur, altså også et brud med enevælden. Den demokratiske arkitektur opstod i liså nøje samklang med det bedste i tiden, som barokken var med enevælden og gotiken med kirkevældet. (E168f)

Også i Sovjet beveger man seg bort fra den klassiske søylearkitekturen, «disse rædseldsfulde kaminopsatser» hvorav Moskva-universitetet er verst. PH konstaterer tilfreds at Brüssel-utstillingen viser hvordan funksjonalismen nå har festet seg. Brüssel-rapportens avslutning er en nøkkel til PHs syn på sammenhengen mellom politikk og kultur:

VI må se i øjnene at demokratiet er mere end et politisk spørgsmål. Det er også en ny livsform, som vil forandre husene, møblerne, menneskene. Det afgørende må være om denne nye livsform gir os rigere muligheder for at ordne tilværelsen i overensstemmelse med os selv, eller den bare er en ny mode, en ny tvang. Jeg tror to ting strides i øjeblikket: På den ene side en industri, som bare vil sælge os så mange ligegyldige varer som muligt for selv at eksistere. Og på den anden side en kunst, som på alle områder vil lære os at tænke selvstændigt, vælge med klog kritik mellem det moderne livs mange muligheder. (E171)

Et besøk i Øst-Berlin 1962 gir PH anledning til å reflektere ytterligere over demokrati og humanisme: «I Øst er individet en værdi for samfundet men ikke i sig selv. Sådan har vi en gang selv trællet for kirkens idé. Godt det er slut. (…) Rationalismen skal ikke gå i en idés tjeneste som mod Øst, men i menneskets.» Han innrømmer at nazismen, kommunismen og all annen ufeilbarlig tro gjør det etisk lettere å leve og dø: «Nazisterne både tænkte og handlede som nazister, mens vi demokrater måske tænker demokratisk, men alt for ofte tvinges til at handle annerledes.» (E183)

Kunstnere og venner

I en egen seksjon har Hertel samlet portretter der PH skriver om kunstnere og venner – mennesker som har betydd noe for ham. Her er internasjonale størrelser som Chaplin og Josephine Baker, Anatole France, Le Corbusier, Picasso, Bert Brecht, Samuel Beckett, Marilyn Monroe – og en rekke dansker: moren Agnes Henningsen, vennen Otto Gelsted, sangerinnen Liva Weel og flere kunstnere og forfattere.

Essayet om Le Corbusier (1939) trekker opp linjen fra kubismen til arkitekturen: Kubistene i malerkunsten uttrykte demokratiets vesen før arkitektene gjorde det. Mot den gamle koplingen kunst/kostbarhet gjorde kubistene oss til «primitive klasseløse mennesker med friske øjne». (E207) Med sin bakgrunn som maler er det Le Corbusier som gjør spranget til det praktiske liv: «Det er hans genialitet, at han har set det hele ligge i svøb i maleriet: den nye opfattelse af form og farve og stof.» Han har slått beina under eneveldets symmetritvang, og PH gir ham æren for et stilgjennombrudd av samme omfang som gotikken.¹⁸

PH er klar på koplingen mellom arkitektur og ideologi, og viser til Hitlers hat mot funksjonalismen:

Han er demokratiets uforsonlige fjende. Han hader humanismen, idéen om at mennesket er vigtigere end stat, race og anden djævelskab. Han er helt gået tilbage til enevældens opfattelse af arkitekturen: monumentalitet, symmetri, kæft, trit og støvler. Hitler har forstået, at demokrati ikke bare er en politisk ting, men en samfundsorden med tilhørende kultur. (E210)

Det sterkeste portrettet er teksten om sangerinnen Liva Weel, som bl.a. hadde deltatt i PHs revyer. Han beskriver hvordan hun gjennom livet kjempet med sykdom og rusmidler, hvordan hun som kvinne var utsatt for en mer nådeløs kritikk enn menn: «En mandlig skuespiller kan leve, som han vil, og dø af, hvad han vil, så er det aldrig forargerligt», mens kvinner møter menns tåpelige krav om passivitet og dydsirethet. PHs usminkete omtale av Weel er båret av respekt og dyp beundring: Hva kjennetegner kunstnerne? De er ikke halvguder som lever et finere liv enn andre. «De har kun det, at de kan udtrykke det almindelige menneskeliv stærkere og sandere, det vil sige mere kunstnerisk end folk. Hvordan skulle de kunne det, hvis de ikke kendte livet?» (E228)

En annen venn får sitt portrett i diktform, med tittelen «Otto SOKRATES Gelsted» (1948). Her kopler PH tilbake til tjuetallet: «Otto! Hvor var vi dog unge, de år da vi snakkede Kant. / Gid vi må dø med den samme kritiske tillid / tværs gennem tidernes storm – en tillid til mennesket.» (E212)

«Frihed til at leve»

I siste del av boka har Hertel samlet et knippe essays under tittelen «Og andre gode glæder», om mote, kunst, revy, jazz, pornografi, dragebygging, design, lek og dovenskap.

«Det tabte land» (1950) handler om jazz som kultur, og er interessant på bakgrunn av PHs tidlige estetikk-artikler. PHs fører sin respekt for den utskjelte «negermusikken» tilbake til starten av trettitallet, og argumenterer for at «jazzen er et forsøg på at vinde nyt land – gøre kulturen rigere». (E282) Gammel kultur glemmer lett livet; den hyperkultiverte rokokkoen var f.eks. så langt fra naturligheten at «det menneskelige gik under i parykker, pudder, sminke, talemåder, dansetrin, kys på hånden, klippede træer og omskrivninger». (E282) Ikke så fjernt, mener PH:

Vi lever på mange måder endnu i rokokotiden både i småting med høflighedsfraser og kineseri og det store med folk, der hersker over andre. Tenk på negrenes vilkår i Amerika, hvor alt for længe det tager inden et menneske bliver regnet for et menneske. Så meget mærkeligere er det, at det dog er de amerikanske negres dans og musik, som først og fremmest i dag står som USA’s bidrag til verdenskulturen. (E283)

Gennem jazzen og dansen kan negrene nu vise en oprinnelighed og naturlighed, som århundreders hvid civilisation efterhånden har dækket med sit færnis. Billedet kan derigennem skrabes rent og få sine gamle strålende farver igjen. (E283)

Det tapte land gjenfødes hver gang et barn kommer til verden, sier PH. Et slikt utsagn leder lett tanken til den gamle kulturradikale drømmen om det opprinnelige i barnet, kvinnen og den edle ville. Men det står ikke i motsetning til PHs teoritunge argumentasjon på tjuetallet, som ville gå fra det overflatiske til det dype, opprinnelige. Og når PH først forsto seg som kantianer, hvorfor ikke bruke Kants begreper og skille mellom sivilisasjon og kultur: det ytre, overflatiske mot det dype og ekte? Jazzen står da på kulturens side.

I den forstand må demokratiets idé som realisering av det menneskelige, også være kultur: «Menigmand må i dag være centrum for kulturen, hvor man før anbragte konger, kejsere og en lille overklasse.» Dette er et pedagogisk prosjekt: Kunsten bidrar til å skape frie, selvstendige mennesker, som er en forutsetning for folkestyret. PH viser til Grundtvig, som reiste sin høgskole for å gjøre ungdommen til personligheter: «Hans tanker er i god familie med jazzen og den moderne pædagogik». (E284f) Med hensyn til jazzen er jeg sikker, avslutter PH: «Den er et af midlerne, som skal hjælpe os til at være mennesker i frihed og på lige fod.» (E287)

Bibelsitatet «Uden at I blir som børn» innleder en gruppe essays som handler om å leke. Vi får bl.a. et kurs i dragebygging (PH ga ut en bok om dette) og en selvbiografisk tekst om lekens rolle i livet. Her fins fotoet av toddleren ved høvelbenken. (E305) «Det nyttige er kun et middel, det er kun nyttigt, fordi det giver os større frihed til at leve. Meningen med tilværelsen ligger ovenfor det nyttige. Den frie videnskab, den frie kunst og den frie leg ligner hinanden ved at være hævet over praktiske formål og hensigter.» (E310)

Appendiks

Forfatteren Henrik Stangerup tilbrakte sommeren 1963 noen døgn hjemme hos PH og kona Inger for å lese gjennom «hans utallige sorte scrapbøger, der stod på flere hylder i hans arbejdsværelse med PH malet med lilla neglelak på ryggen». Stangerup hadde fått i oppgave å redigere et utvalg av PHs artikler (antologien utkom samme år under tittelen Vi er selv historie), og fikk her innblikk i også hva som var skrevet om PH:

Hvordan i alværden kunne den mand dog forarge så meget og så længe? Aldrig et rosende ord i omtalerne af ham. Det var måske slet ikke PHs meninger der utfordrede? Var det hans stil? Det slog mig fra starten at den mand skriver som man skal, hverken patetisk eller fladpandet, hverken som et tågehorn eller med de rette modernistiske metaforer, men kontant, vittigt, praktisk.¹⁹

Stangerups refleksjon gir to sluttpoenger: For det første den praktiske orienteringen som gjennomsyrer PHs liv og tekster. Også i den filosofiske kritikken på tjuetallet er abstraksjonen motivert og balansert av det praktiske, sosiale – det menneskelige. I arven fra Kant ligger et moralsk imperativ.

I denne arven ligger også en tillit til den kritiske, uavhengige vurdering. Vi er tilbake ved lysmaker-metaforen. Kant definerer opplysning som myndighet, å betjene seg av sin fornuft uten en annens ledelse. Dette leder til Stangerups andre poeng: at PH møtte slik motstand.

Det er et paradoks at PH, som med tida er blitt en slags nasjonal kjæledegge, ikke bare ble annektert, men også avvist i alle leirer.²⁰ Her kan man se en kontinuitet fra de kantiansk inspirerte teoritekstene til de lettere essayene i Gennem gyngende landskaber. Å søke en tredje vei, en mellom- eller tverrposisjon i forhold til etablerte dikotomier, er et typisk (ny)kantiansk prosjekt. Vi ser det i Gelsteds avvisning av både det biologiske og religiøse livssynet til fordel for den bevisste vurdering, og i PHs tverrposisjonering mot tradisjonalister og modernister.

Men en tverrposisjon har ingen i utgangspunktet et eierforhold til, og det er ikke en posisjon hvor man blir populær. Den tverrgående avvisningen var prisen PH nesten til det siste måtte betale for å innta en uavhengig radikal stilling, ikke minst partipolitisk. Når han i essayene flagger ukorrekte meninger, f.eks. mot naturvern, kan det se ut som provokasjonstrang, men ved nærmere ettersyn kan standpunktene være overraskende konsekvent begrunnet. PH blir en slags humanistisk kompassnål – ikke vinglende mellom øst og vest, men målrettet dirrende i den krevende midtposisjonen.

Omtalte bøker

• Bay, Carl Erik: På sporet af PH – arkitekturteori fra Klingen til Kritisk Revy, Aarhus: Arkitektskolens Forlag 2012, 166 [+18] s.
• Henningsen, Poul: Gennem gyngende landskaber. Rejser, kunst og mennesker – personlige essays 1925–1967. Udgivet af Hans Hertel. København: Gyldendal 2015, 344 s.

Annen litteratur

• Bay, Carl Erik: «Kulturradikalismens filosofi. – En introduktion til nykantianismen», i Carl Erik Bay og John Chr. Jørgensen (red.): Litteratur og samfund i mellemkrigstiden. Litteratursociologiske studier, København: Gyldendal 1979, s. 32–62.
• Bay, Carl Erik: «Tilbage til Kant! Den danske kulturradikalismes filosofi», i Bertil Nolin (red.): Kulturradikalismen. Det moderna genombrottets andra fas, Stockholm/Stehag: Brutus Östlyngs Bokförlag Symposion 1993, s. 251–270.
• Bay, Carl Erik og Hans-Christian Jensen (red.): Tradition og modernisme. Indfaldsvinkler til PH, Odense: Syddansk Universitetsforlag 2008.
• Bay, Carl Erik: «Poul Henningsen som kunstteoretiker og kritiker». Beskrivelse av Bays delprosjekt ved forskningsprosjektet «Poul Henningsen og den danske kulturarv», SDU, u.å.
• Borup, Anne og Jørn Guldberg (red.): Kulturmoderniseringens paradokser. Studier i PH´s kulturbegreber, kritik og praksis, Odense: Syddansk Universitetsforlag 2010.
• Guldberg, Jørn og Niels Peter Skou (red.): Kritik og formidling. Studier i PH’s kulturkritik, Odense: Syddansk Universitetsforlag 2008.
• Guneriussen, Willy: «Drømmen om en rasjonell sivilisasjon. Modernisme, funksjonalisme og teknokratiske tendenser i første halvdel av det 20. århundre», Nytt Norsk Tidsskrift nr. 2-1998, s. 137-150.
• Guneriussen, Willy: Å forstå det moderne. Framskrittstro, rasjonalitet, ambivalens og irrasjonalitet i diskursen om modernitet, Oslo: Tano Aschehoug 1999.
• Henningsen, Poul: Kulturkritik 1–4 (red. Sven Møller Kristensen, Carl Erik Bay og Olav Harsløf), København: Rhodos 1973.
• Henningsen, Poul: «Politigaarden» (Politiken 29.03.24), i Sandheden er altid revolutionær. Tekster 1918–1967. Et udvalg redigeret af Olav Harsløf, København: Hans Reitzel 1980, s. 40–44.
• Hertel, Hans (red.): Poul Henningsen dengang og nu. Lysmageren i nyt lys. En debatbog redigeret af Hans Hertel, København: Gyldendal 2012.
• Hertel, Hans: PH – en biografi, København: Gyldendal 2012.
• Johansen, Jørgen Dines: Redskab og musik. Om PH’s viser og vers, Odense: Syddansk Universitetsforlag 2011.
• Klingen (1917–20), digitalutgave på Det Kongelige Biblioteks nettside.
• Kritisk Revy (1926–28), digitalutgave på Kulturnet Danmark.
• Møller, Jes Fabricius: «PH var en smagsdommer med charme» [anmeldelse av Gennem gyngende landskaber], Kristeligt Dagblad 03.10.15.
• Skou, Niels Peter: Fra samfundsbygning til personlighedsdannelse. Demokratiske kulturbilleder hos Poul Henningsen 1921-1955, PhD-avhandling, SDU, Odense 2010.
• Stangerup, Henrik: At skrive eller dø. En essayreise København–Paris–Rio–Langebæk. Udgivet af Hans Hertel, Århus: Lindhardt og Ringhof 1999.
• Stjernfelt, Frederik: «Den galvaniserede jomfru» [anmeldelse av Gennem gyngende landskaber], Wekendavisen uke 40 2015.
• Thing, Morten: «Kulturradikalisme», Leksikon for det 21. århundrede.
• Wiemer, Liselotte: «Fortællingen om multitalentet PH er en grøftekantet sjælerenser» [anmeldelse av Gennem gyngende landskaber], Politiken 16.09.15.

Noter

¹ I henvisningene viser A til sidetall i arkitekturboka (Bay: På sporet af PH) og E til essaysamlingen (Henningsen: Gennem gyngende landskaber).

² Morten Thing: «PH, kommunismen og demokratiet», i Hertel (red.) 2012, s. 245.

³ Kolding-Odense-prosjektet er også streifet i Salongen-artikkelen «Lyset fra PH (2)», med henblikk på kulturarv-tematikken.

⁴ Carl Erik Bay og Hans-Christian Jensen (red.): Tradition og modernisme. Indfaldsvinkler til PH (2008) tar utgangspunkt i PHs artikkel «Tradition og modernisme» fra Kritisk Revy 1927, som gjør kunsten sentral i et demokratisk dannelsesprosjekt. Jørn Guldberg og Niels Peter Skou: Kritik og formidling. Studier i PH’s kulturkritik (2008), viser programmet i praksis, med analyser av PHs innsats som kulturkritiker på ulike felt. Tredje samling, Marianne Borup og Jørn Guldberg: Kulturmoderniseringens paradokser. Studier i PH’s kulturbegreber, kritik og praksis (2010), analyserer PH’s forståelse av modernismen i arkitektur og design, forholdet til kulturradikalismen, samt hans egen poetiske praksis. Det siste følges opp i Jørgen Dines Johansens Redskab og musik. Om PH’s viser og vers (2011), som viser hvordan de populære brukstekstene argumenterer. Dines Johansen oppsummerer også essensen av PHs synspunkter og drøfter i hvilken grad hans visjoner er blitt virkeliggjort. Nærmere presentasjon på Syddansk Universitetsforlags hjemmeside.

⁵ Skou 2012.

⁶ Bays prosjektbeskrivelse fra SDU (u.å), jf. Bay 1979 og 1993. Jf også Morten Things artikkel om kulturradikalismen i Leksikon for det 20. århundrede, som redegjør godt for den nykantianske innflytelsen. (Thing u.å.)

⁷ Først publisert i ARCITECTURA nr. 30 og 32, 2008/10.

⁸ Brytningen mellom objektivister og subjektivister som PH konstaterer, er ellers interessant fordi det kan vise en spenning i det moderne, slik sosiologen Willy Guneriussen skisserer: mellom rasjonalistiske (klassiske) og ikke-rasjonalsitiske (romantiske) modernitetsoppfatninger – noe som kan være et fruktbart diagnoseapparat på tjuetallet. (Guneriussen 1998 og 1999)

⁹ Bay 1979, s. 53. Jf. også Bay 1993, s. 262f.

¹⁰ Otto Gelsted: «Kunst og Kommunisme», Folkets Jul 1921.

¹¹ Natorps definisjon av sosialpedagogikk (1908), Bays oversettelse og kursivering.

¹² Henningsen 1980, s. 44.

¹³ Formuleringen er hentet fra en redaksjonell kommentar til en artikkel av arkitekten Hannes Meyer i Kritisk Revy nr. 1 1928, s. 20: «Der Traditionalismus ist der Erbfeind, der Modernismus ist der falsche Freund.» (A163)

¹⁴ Om nykantianernes idébegrep som en omfortolkning av Kants «Ding an sich», som ga den kritiske idealismen en platonsk nybegrunnelse, se Bay 1993, s. 258.

¹⁵ Wiemer 2015; se også Stjernfelt 2015 og Møller 2015.

¹⁶ Mer om dette i «Lyset fra PH (1)». Jf. også Jes Fabricius Møllers anmeldelse med tittelen «PH var en smagsdommer med charme» (Møller 2015).

¹⁷ Se «Lyset fra PH (1)».

¹⁸ PH var nødvendigvis lykkelig uvitende om seinere forsknings avsløring av Le Corbusiers antisemittiske og fascistiske tendenser. Se f.eks. Henry Samuel i The Telegraph 16.04.15.

¹⁹ Stangerup 1999:83f.

²⁰ Mer om denne ambivalensen og PHs uavhengige posisjonering i «Lyset fra PH (1)».