OM HJERNEMANI SOM KULTURELL PATOLOGI (1)

I 1994 ga den Nobelprisvinnende biologen og hjerneforskeren Francis Crick ut boken The Astonishing Hypothesis: The Scientific Search for the Soul. Her legger Crick fram og forsvarer en hypotese som han, slik tittelen indikerer, antar vil forbause leserne. Denne står uttrykt slik på bokens første sider: «’Du’, dine gleder og sorger, dine minner og ambisjoner, din følelse av personlig identitet og fri vilje, er faktisk ikke annet enn atferden til en stor ansamling nerveceller og deres tilknyttede molekyler. Som Lewis Carrolls Alice kunne ha formulert det: ‘Du er ikke annet enn en flokk nevroner’».¹

Når Crick formoder at dette budskapet vil forbause det bredere publikumet han henvender seg til, så skyldes det Cricks antakelse om hva «mannen i gata» tenker om de spørsmålene han tar opp i boken. Nærmere bestemt antar Crick at folk flest går rundt med religiøse forestillinger om at «det finnes en eller annen slags ånd som vedvarer etter ens legemlige død» og at «folk har en sjel, i en bokstavelig og ikke bare en metaforisk forstand»; dette skal være oppfatninger som «flesteparten av dagens mennesker» slutter seg til, og det attpåtil på en hardnakket måte.² Det Crick tror vil forbause oss vanlige folk å høre er at det vi tror er aktiviteter og tilstander i en immateriell, udødelig sjel nå har vist seg, gjennom vitenskapelige framskritt, å være egenskaper ved det fysiske organet som er innkapslet i kraniet vårt. Hvor utrolig det enn måtte høres ut, så er det altså hjernen vår – ikke en eller annen immateriell sjel eller ånd – som tenker, føler, innbiller seg ting, ønsker seg ting, og tar beslutninger. Vi er rett og slett hjernen vår; hjernen vår er oss.

Det som imidlertid burde forbause mest ved Cricks forbausende hypotese er, som den amerikanske filosofen og kognisjonsforskeren Alva Noë påpekte i boken Out of Our Heads: Why You Are Not Your Brain and Other Lessons From the Biology of Consciousness fra 2009, hvor lite forbausende den er.³ Vi synes som kultur å ha blitt helt og holdent fortrolig med den tanken at det er hjernen som tenker, føler, og tar beslutninger, i det hele tatt, at vi og den er ett. Våre dagers selvhjelps- og rådgivningslitteratur fokuserer på hvordan vi kan bli bedre kjent med, dra omsorg for og «styrke» egen og andres hjerne. Ordtaket «sunn sjel i sunt legeme» har mutert til «sterk hjerne med aktiv kropp» og generelt til imperativet om å optimalisere kosthold og livsstil med hjernens «styrke», «helse» og «trivsel» som alle tings ytterste mål. Oppgaven med å forstå og dra omsorg for barn er blitt til prosjektet med å «forstå barnehjernen» og «styrke den for livet».⁴ Framtidens bedriftsledere anbefales å sette seg inn i og kapitalisere på kunnskapen om hva det er ved hjernen vår som kan gjøre oss omstillingsvillige og/eller -motvillige.⁵ Den stadige jakten på biomarkører i hjernen for slike psykiske diagnoser som depresjon, angst, ADHD og schizofreni avslører gjennomslaget for et syn på psykisk lidende personer som ytre manifestasjoner på en syk hjerne innafor, hvor det egentlige dramaet utspiller seg.⁶ Kanskje menneskets skrøpelige kognitive, affektive og endog moralske utrustning en dag kan få en real ansiktsløftning via en real oppgradering av hjernen.

Dette essayet er viet et knippe bokutgivelser gjennom det siste tiåret som fra ulike perspektiver utfordrer den kulturelle konsensusen rundt tanken om at vi er hjernen vår, om at det er hjernen som er det sanne subjektet for tenkning, følelse, begjær og handling. I denne første delen skal vi ta for oss en utfordring som går ut på å vise at Cricks alternativ mellom den angivelig folkelige troen på en immateriell sjel og den angivelig opplyste troen på hjernen som det sanne stedet for utfoldelsen av det menneskelige er et falskt dilemma. I boken The Biological Mind: How Brain, Body and Environment Collaborate to make Us Who We Are fra 2018 viser Alan Jasanoff, hjerneforsker med egen lab ved MIT, hvordan disse to tenkemåtene har funnet sammen i vår kulturs hang til det han kaller «hjernemystikk», og samtidig også hvordan et alternativt, mer biologisk orientert perspektiv kan få hjernen ned på jorden. I essayets andre tar vi for oss to bidrag fra henholdsvis den affektive hjerneforskningens filosofi og den språklig orienterte filosofiske antropologien: Giovanna Colombettis The Feeling Body: Affective Science Meets the Enactive Mind fra 2014 og Arild Utakers, Tenker hjernen? Språk, menneske, teknikk fra 2018. Her legges det fram perspektiver på det affektive livet og på språkets eksistensmåte som samtidig utfordrer hjernens plass som det absolutte sentrum vår menneskeforståelse må kretse om.

Hjernemystikk

«Første gang jeg var i berøring med en hjerne var den stekt i en gryte og innhyllet i et teppe av pisket egg». Slik lyder åpningssetningen i ett av de tidlige kapitlene i The Biological Mind.⁷ Setningen følges opp med opplysningen om at hjernen det her dreier seg om «startet livet sitt i en kalv, men endte opp i munnen min, ledsaget av litt poteter og litt drikke på et billig spisested i Sevilla». Vel er det en populærvitenskapelig bok vi her har med å gjøre, og umiddelbart får man inntrykk av at Jasanoff med denne anekdoten bare vil småprate litt med leseren før han går i gang med de mer vitenskapelige detaljene om hjernen. Men den fungerer også som en understrekning av ett av bokens sentrale budskap, nemlig at uansett hva vi ellers måtte tenke om hjernen, så er den først og fremst et biologisk organ, en integrert del av en levende kropp, og som sådan – i likhet med store deler av resten av kroppen – et potensielt næringsrikt måltid for en kjøtteter.

Hvorfor trenger vi – profesjonelle hjerneforskere og filosofer så vel som nevropopulærvitenskapkonsumerende lekfolk – å minnes på at hjernen er noe som ikke bare er med på å gi oss alskens smaksopplevelser når vi spiser, men selv er noe som kan spises? Grunnen er, ifølge Jasanoff, at vi som kultur har endt opp med å innhylle og skjule dette for oss selv i det han kaller en «hjernemystikk» (cerebral mystique), som han vier hele bokens første halvdel til å diagnostisere. Denne mystikken utgjøres av et sett av idealiserende forestillinger om hjernen som har vokst fram som et slags kulturelt fellesgods i takt med den moderne hjerneforskningens empiriske og teoretiske gjennombrudd.⁸ I et nøtteskall dreier det seg om et «romantisert syn på det som foregår mellom ørene våre (…) som får mange av oss til å betrakte hjernen som vår menneskelighets essens, redusere våre problemer til dens problemer, og studere den heller enn å spise den».⁹ At noe så sublimt som «menneskelighetens essens» i våre øyne har kunnet slå seg til i den 1,3 kg tunge grøtklumpen mellom ørene våre gjør nok sitt til at en inngående beskrivelse av hvordan en hjerne blir til et måltid mat får noe profanerende ved seg.

Å tro, slik vi alle synes å tro nå for tiden, at det som gjør oss til mennesker sitter i hjernen kan synes å være et knefall for Cricks «du er ikke annet enn en flokk nevroner». Men Jasanoffs poeng er å vise at når vi avfortryller vår menneskelighet ved å redusere den til en flokk nevroner følger en tilsvarende fortrylling av hjernen med som nissen på lasset. At vi og hjernen vår er ett kan være vanskelig å akseptere (selv for en hjerneforsker) uten samtidig å gå ut fra at hjernen må være noe mer, og kanskje noe annet, enn en flokk nevroner – i det hele tatt, at den må være noe mer eller noe annet enn et skvulpende, klissete kroppsorgan. Når det hevdes at moderne hjerneforskning definitivt har tilbakevist det tradisjonelle skillet mellom kropp og sjel, gjennom å ha «bevist», slik Patricia Churchland hevder, at «det er hjernen, snarere enn ett eller annet ikke-fysisk stoff, som tenker, føler og tar beslutninger»,¹⁰ så er dette i følge Jasanoff en sannhet med modifikasjoner. Det som egentlig har skjedd er at man i teorien har latt hjernen overta den plassen eller rollen som den immaterielle sjelen pleide å fylle i vårt filosofiske selvbilde, nemlig som den tingen inni oss som har til oppgave å tenke tankene våre, føle følelsene våre og ta beslutningene våre. Resultatet, hevder Jasanoff, er en kropp/hjerne-dualisme der det før var en kropp/sjel-dualisme, og en fortryllet hjerne som bærer en del av de samme trekkene som dens forgjenger i rollen som vårt indre «jeg».

Den abiotiske hjernen

Selv om vi alle vet utmerket godt at den virkelige hjernen er, som Jasanoff skriver, «en skitten affære» (a grimy affair), har vi som kultur, hevder han, en tendens til i tanken å rense den for det organiske og kjemiske «gørret» som vi daglig påtreffer i og på vår egen kropp. Vi tenker oss hjernen som et abiotisk unntak til vår kroppslige eksistens, som hjemhørende i en høyere, mer åndelig natursfære enn resten av kroppen, slik man i den greske antikken forestilte seg at stjernene og planetene på himmelen måtte være laget av et lettere, mer forfinet stoff – eter – enn de fire elementene som preger forholdene på Jorden.

Denne fantasien foreligger i kanskje sin reneste form gjennom en ikonografi som etter hvert burde være velkjent for de fleste, lett tilgjengelig ved et bildesøk på «hjerneaktivitet» (eller «brain activity»): en blålig, glødende, lynende, delvis gjennomsiktig hjerne i fritt svev gjennom rommet. Bildet som pryder oppslaget om 2020-utgaven av Forskningsdagene (den årlige landsdekkende forskningsfestivalen i regi av Forskningsrådet, denne gang viet temaet «den fantastiske hjernen») på Forskningsrådets nettsider er eksemplarisk i så måte.¹¹ Det dreier seg om en hjerne som, – «lik Luke Skywalkers første lyssabel, gnistrer av okkult energi»¹² – selv når den er ment å anskueliggjøre studieobjektet til en formodentlig faktabasert, objektiv vitenskap. Det er som om hjernen var steget ned i kroppen fra oven, lik Den hellige ånd i skikkelsen av en due, og når som helst kan tenkes å forlate den igjen.

Vår kulturs fetisjering av hjernen som noe nærmest overjordisk reflekterer kanskje først og fremst en følelse av et slags magisk slektskap mellom tankeaktivitet og elektrisitet. Tankeprosesser og følelsestilstander har noe vitalt og dynamisk over seg som i våre øyne lett finner sitt motstykke i det gnistrende nevronet eller det glødende hjernevevet. Samtidig har jo slike fantasier også en kjerne av sannhet i seg, nemlig det at det selvsagt foregår elektrisk aktivitet i hjernen: Aksjonspotensialer kaller vi de elektriske impulsene som bygges opp i et nevron, ledes nedover aksonet for så å kunne bli mottatt av et annet nevrons dendritt ved en synapse. Vi kan tjuvlytte på denne knitringen nevronene imellom ved bruk av elektroencefalogram (EEG), og vi kan også modulere den (og derigjennom tankeaktiviteten) ved bruk av ulike former for hjernestimulering.

At hjernen har aspekter ved seg som til forveksling kan minne om elektroniske kretser er nok også mye av grunnlaget for analogien mellom hjerne og datamaskin som siden kybernetikkens dager har hatt en strålende karriere innen den kognitive hjerneforskningen så vel som i populærkulturen. Det synes nå som en selvfølge for lekfolk som for eksperter å omtale hjernen som om den var organisert i «nettverk», hvor det foregår «koding», «avkoding» og annen «prosessering» av «informasjon», og så videre. På samme måte som forestillingen om den elektrifiserte hjernen har en kjerne av sannhet i seg vil ikke Jasanoff underslå at også hjerne/datamaskin-analogien et stykke på vei kan være berettiget.

For eksempel ser han ikke noe galt i og for seg i den tanken at «hjerner har kretser noe analogt med de integrerte kretsene i en datachip», heller ikke den at synapser fungerer litt som transistorer. Han ser også ut til å ha færre filosofiske skrupler enn han etter min mening burde hatt med å karakterisere hjernefunksjon ut fra data-analogien. Individuelle nevroner sies å bedrive adderende og subtraherende «beregning» (computation) i den grad at «et postsynaptisk nevrons output representerer summen av alle inputs som øker dets fyringsrate fratrukket summen av alle inputs som senker dets aktivitet».¹³ Prosessen hvor en apekatt lærer seg (litt som Pavlovs hund) å assosiere et visuelt stimuli med tilførsel av en munnfull velsmakende juice  motsvares i apekattens hjerne ved at sistnevnte «bruker nevrale kretser for å implementere en algoritme, litt som en datamaskin»,¹⁴ og så videre.

Forestillingene om hjernen som et nettverk av elektroniske kretser, om det informasjonsprosesserende nevronet, om synapser som transistorer osv. har altså ifølge Jasanoff en viss berettigelse i realitetene. Det er snarere tendensen til å rendyrke hjerne/datamaskin-analogien og generelt det elektrofysiologiske perspektivet på hjernen som blir problematisk, og som er med på å gi liv til den semispirituelle, supersofistikerte, intergalaktiske teknohjernen vi som kultur fantaserer om. Og her må noe av ansvaret for drivet i retning av hjernemystikk bæres av ekspertene, ifølge Jasanoff: «Selv Cricks brutalt materialistiske og biologisk forankrede syn på hjernen fokuserer nesten utelukkende på komputasjonelle og elektrofysiologiske aspekter ved hjernefunksjon som i størst grad atskiller hjernen fra resten av kroppen».¹⁵ Gjennom denne overbetoningen av nevronenes elektriske og angivelig informasjonsbehandlende aktivitet har prosessene som involverer all den biotiske, fuktige og klissete stoffligheten som hjernen har til felles med resten av kroppen, blitt skjøvet i bakgrunnen. I forgrunnen for oppmerksomheten glitrer og gløder en sublimt åndeliggjort, kroppsfremmed hjerne.

Som styrmannen i sin båt

Fantasien om hjernens stofflige eksepsjonalitet vis-à-vis resten av kroppen er dog langt fra den eneste måten vi henfaller til mystikk omkring hjernens forhold til kroppen og resten av verden på. Et annet, vel så viktig aspekt ved det Jasanoff kaller hjernemystikk er de utbredte forestillingene om hjernens eksepsjonelle rolle i den daglige driften av oss selv.

Her kan det være nyttig først å minne om hvordan Descartes tenkte seg forholdet mellom den immaterielle sjelen og den materielle kroppen, dvs., den tenkningen som vår tids «du er hjernen din»-filosofi mener seg å ha avslørt som virkelighetsfjernt tankespinn. Som kjent hevdet Descartes at kroppen og sjelen utgjør to distinkte og gjensidig uavhengige substanser; sjelen – en tenkende, følende, sansende, villende ting – er noe vi er, mens kroppen – en massiv og romlig utstrakt ting, innlemmet i mekanisk samvirke med all annen materie – er noe vi har. Den metafysiske avgrunnen mellom de to substansene til tross, så innrømmet Descartes likevel i den sjette av Meditasjoner over filosofiens grunnlag – noe han oftere burde fått anerkjennelse for – at «jeg…er på det nøyeste forbundet med [kroppen], så sammenblandet med den at jeg sammen med den danner en enhet». Denne sammenføyningen eller sammenblandingen er så omfattende, hevdet Descartes, at det å tenke seg at «jeg er anbrakt i min kropp som styrmannen i sin båt» ikke vil være sakssvarende. En viktig grunn for Descartes til å avvise denne metaforen som upassende for kropp/sjel-forholdet er at styrmannen ikke blir oppmerksom på det som vederfares båten hans slik en person fornemmer sin kropp i sult, tørst, sykdom og skade.

På akkurat dette punktet er vår tids nevrodiskurs mer kartesiansk – dualistisk – enn Descartes selv. «’Hjernen er kroppens kontrollsenter’ er et utsagn vi alle har støtt på», erklærer Jasanoff. Et kjapt nettsøk synes å bekrefte at dette utsagnet faktisk er en nokså utbredt talemåte når det gjelder hjernens rolle i våre liv. Det tidligere omtalte oppslaget om hjernen som tema for Forskningsdagene 2020 stemmer også i med sitt «[hjernen] styrer kroppen vår».¹⁶ Daniel Dennett, bevissthetsfilosofiens og -forskningens grand old man og mest nidkjære anti-kartesianer, knytter på sitt karakteriske vis an til den samme tale- og tenkemåten: «Rask kontroll er mobile organismers nøkkelkompetanse, så nervesystem med et hovedkvarter er påkrevd. (…) Hjerner er kontrollsentre for å hanskes kvikt og hensiktsmessig med de muligheter og farer som et mobilt liv byr på».¹⁷ Denne kontrollsenter-metaforen synes å implisere, som Jasanoff påpeker, at hjernen fungerer på samme måte som den administrerende direktøren for et firma eller – nettopp – «kapteinen på et skip»; med andre ord, at «den har kommandoen» og er autonom.¹⁸

Inntrykket av hjernens autonomi vis-à-vis kroppen og verden for øvrig forsterkes ytterligere av en tendens til å personifisere hjernen, hevder Jasanoff videre. Slik personifisering handler om å tilskrive hjernen egenskaper, evner og aktiviteter som man tradisjonelt har betraktet som noe en person eller et dyr kan være i besittelse av eller ha mangel på. Patricia Churchlands allerede siterte utsagn «det er hjernen som tenker, føler og tar beslutninger» er i så måte emblematisk. Det samme er Chris Friths insistering på at det er hjernen som ser, hører og i det hele tatt oppfatter verden «der ute», selv om den ikke er i besittelse av hverken øyne, ører eller noen andre sanseapparater: «Hjernen min oppdager hva som er der ute i verden ved å konstruere modeller av den».¹⁹ Et tredje eksempel finner vi hos Kaja Nordengen, som tilskriver hjernen – som det eneste av kroppens organer – ikke bare evnen til å forske, men sågar evnen til å forske på seg selv,²⁰ og dermed også æren for oppdagelsen av alle dens person-lignende egenskaper.

Til forskjell fra hjerne/datamaskin-analogien, som ovenfor kunne late til å ha en viss kjerne av sannhet i seg (men forfaller til mystikk når den rendyrkes), så synes Jasanoff å kategorisk avvise kontrollsenter-, konsernsjef-, kaptein- og personmetaforikken om hjernen som ren mystikk. Han kaller det som resulterer for et «cerebrokratisk» perspektiv, og hevder det impliserer at «resten av kroppen nærmest synes som om den var noe man kunne unnvære, sammenlignet med den hegemoniske hjernen».²¹ Hvis Jasanoffs diagnose av vår nevro-informerte modernitet holder stikk, så må vi innrømme at vi ikke har strukket oss synderlig lenger i å vedstå oss våre ufravikelige kroppslige eksistensvilkår enn det Descartes gjorde, som som kjent ikke var særlig langt. Innrømmelsen av at vi som sjelsvesener er «på det nøyeste forbundet med kroppen» til tross, det kunne ikke rokke ved antakelsen hans om at vi på et mer grunnleggende plan er noe ganske annet enn og uavhengig av kroppen. Denne tankegangen blir vel knapt noe sannere, eller mindre mystifiserende, av at vi identifiserer oss med hjernen vår, samtidig som denne hjernen antas å være noe ganske annet enn og uavhengig av kroppen.

Jorden kaller

Jasanoffs anbefalte botemiddel mot all denne hjernemystikken er mer fakta om hjernen. Når vitenskapsfolk som nevnt bidrar til vår kollektive fortrylling av hjernen som stofflig og funksjonelt eksepsjonell vis-à-vis kroppen, så gjør de det ifølge ham mot bedre vitenskapelig vitende.

Framfor alt: Å sette likhetstegn mellom oss selv og hjernen, og sammenligne hjernen (og dermed, via prinsippet om identitetens transitivitet, oss selv) med et kontrollsenter, blir problematisk i lys av det vi vet om tanke- og følelseslivets avhengighet av hjernens gjensidige samvirke med resten av kroppen. Ett av mange talende eksempler Jasanoff gir på dette samvirket er den såkalte HHB-aksen (hypotalamus, hypofysen og binyrene), som er vital blant annet for utløsing og utvikling av angst- og stressresponser, eller opplevelsen av forskrekkelse. Kaskaden av kjemiske signalstoffer og fysiologiske reaksjoner, samt de sensoriske og kognitive modifikasjonene dette medfører, konstituerer en «tilbakekoblingssløyfe mellom hjernen og resten av kroppen der hver av dem bidrar til å sende den andre inn i alarmmodus»; denne sløyfen modereres så av en annen sløyfe hvor kortisol fra binyrene demper utskillingen av ACTH (adrenokortikotropt hormon) og CRH (kortikoliberin) og dermed bidrar til å «holde systemet under kontroll».²²

Til grunn for hjernens tette, gjensidig funksjonelle bånd til kroppen må det rimeligvis også ligge et dypt stofflig slektskap mellom hjernen og kroppen. Her legger Jasanoff spesielt vekt på det klissete, fuktige, og det skvulpende. For eksempel er det slik at ca. en femtedel av hjernens totale volum utgjøres av hulrom og mellomrom som er fylt av væsker, hvorav blod fyller halvparten mens den næringsrike cerebrospinale væsken skvulper i den andre og derfra kommer i kontakt med alle hjernens celler. Disse cellene er også selv en ganske fuktig affære, ettersom 80 prosent av deres volum utgjøres av intracellulære væsker som huser DNAet og det øvrige molekylære og metabolske cellemaskineriet.

Videre utgjør de fyrige, karismatiske nevronene i høyden bare halvparten av det totale antallet celler som finnes i hjernen. Den aldre halvparten utgjøres av en ikke-fyrende celletype kalt gliaceller; i hjernebarken er det ti slike for hvert nevron. Glia er det greske ordet for lim, og valget av denne betegnelsen for disse cellene reflekterer det man lenge trodde var deres passive funksjon: å støtte og konsolidere nettverkene av de mer aktive, fyrende nevronene. Men ved nærmere ettersyn har det vist det seg at gliacellene kan være mer intimt involvert i hjernens kognitive funksjoner enn man først hadde antatt. Blant annet har man funnet, i en studie fra 2013 som Jasanoff henviser til, at transplantasjon av menneskelige gliaceller i musehjerner økte musenes prestasjoner i læringseksperimenter (i dette tilfellet, evne til å assosiere nøytrale lydstimuli med fotsjokk, såkalt kontekstuell fryktbetinging). Heller ikke blodet og blodomløpet kan betraktes som å utføre noe rent vedlikeholds- eller renholdsarbeid mens nevronene er på seminar. Hjernens blodårer utgjør ikke bare blodets transportnett i hjernen, men kan også være involvert i hjernefunksjon. Det har for eksempel vist seg at nevroners elektriske aktivitet kan bli påvirket indirekte av legemidler som virker på enzymer i blodårene, og at blodårenes utvidelse under økt blodtilførsel (såkalt hyperemi) kan modulere aktiviteten i noen nevroner ved å komme i berøring med sistnevntes overflate.²³

Når vi i tillegg til alt dette tar med all den flyktige hjernekjemien – slik som diffusjonen av nevrotransmittere langt hinsides synapsene hvor de skilles ut, lik «den spontane spredningen av oljedråper langs overflaten på en vannpytt»²⁴ – så antydes det her et annet bilde av hjernen enn som det skinnende, hypersofistikerte surrogatet for sjelen som dataalderens mystikk har gjort den til. Vi kan i stedet se den – og dermed kanskje oss selv – som «etterkommer av de protobiologiske reagentenes ursuppe som livets opphav i den unge Jordens Arkeiske miljø».²⁵

Konklusjon: Mot en avfortryllet hjerne

Enhver som setter seg ned med Jasanoffs bok for å gjøre seg kjent med den kontra-mystifiserende hjerneforskningen han bringer til torgs kan se fram til et festmåltid av tankevekkere, aha-opplevelser og kuriositeter. Gjennomgangsmotivet som toner fram i alt dette materialet er de porøse membranene mellom hjernen, kroppen og verden for øvrig; de intrikate måtene hjernen opererer i tandem med resten av kroppen, som i sin tur er underlagt og samvirker på intrikate måter med sitt fysiske og sosiale miljø; og alt dette forstått som nøyaktig den infrastrukturen som de karakteristiske trekkene og dimensjonene ved tanke- og følelseslivet vårt beror på for å kunne være det det er og gjøre oss til de vesenene vi er. I så måte finner Jasanoffs prosjekt gjenklang – og (på referansene å dømme) også en del inspirasjon – i det etter hvert mangehodete og tverrfaglige trollet som har blitt forsøkt avgrenset som 4EA-tilnærmingen: embodied, enactive, embedded, extended og affective kognisjonsforskning.

I fortsettelsen av dette essayet (del 2) skal jeg ta for meg et par bidrag som på ulike måter (og mer eller mindre selverklært) kan sees i sammenheng med denne alternative strømningen i samtidens tenkning omkring samvirket mellom hjernen, kroppen og miljøet som ligger til grunn for vårt kognitive, affektive og praktiske liv. De har til felles at de bidrar til avfortryllingen av hjernen på en mer indirekte måte enn Jasanoffs likefremme, faktabaserte strategi, og fra faglige ståsteder utenfor hjerneforskningen som sådan, slik som den teoretiske biologien, sinnsfilosofien, og den språklig orienterte filosofiske antropologien.

Les neste del:

OM HJERNEMANI SOM KULTURELL PATOLOGI (2)

Noter

1. Francis Crick, The Astonishing Hypothesis: The Scientific Search for the Soul (New York: Simon & Schuster, 1994), s. 3, min oversettelse fra engelsk. Alle ytterligere oversettelser fra engelske verker er mine.
2. Ibid, s. 3 og 4.
3. Jfr. Alva Noë, Out Of Our Heads: Why You Are Not Your Brain, and Other Lessons from the Biology of Consciousness (New York: Hill and Wang, 2009), s. 7.
4. Anette Prehn, Forstå barnehjernen – og styrk den for livet. Oversatt av Mette Cathrine Jahr (Oslo: Cappelen Damm, 2019).
5. Se Kari J. Kværner, Hjernemysterier: Å lede seg selv og andre (Bergen: Fagbokforlaget, 2020).
6. Se Nikolas Rose og Joelle M. Abi-Rached, Neuro: The New Brain Sciences and the Management of the Mind (Princeton, NJ: Princeton University Press, 2013), kap. 4.
7. Alan Jasanoff, The Biologial Mind: How Brain, Body, and Environment Collaborate to Make Us Who We Are (New York: Basic Books, 2018), s. 11.
8. Jasanoff oppgir Betty Friedans The Feminine Mystique og, mer indirekte, Edward Saïds Orientalism som inspirasjonskilder til begrepet om mystikk han her tar utgangspunkt i (jf. Jasanoff, The Biological Mind, s. 24). Hva han selv legger i begrepet er dog relativt klart ut fra sammenhengen, så noen videre sammenligning og kontrastering med Friedan og Saïd her synes ikke å være påkrevd.
9. Ibid., s. 23. Her kunne Jasanoff ha støttet seg på følgende uttalelse fra John-Arne Røttingen, tidligere administrerende direktør i Forskningsrådet, i anledning at hjerneforskning var blitt valgt som hovedtema for 2020-runden av Forskningsdagene: «Hjernen vår er en komplisert struktur, som består av milliarder av nerveceller. I samspillet mellom disse oppstår det som er menneskelig» (https://www.forskningsradet.no/nyheter/2020/hjernen-er-tema-for-forskningsdagene/).
10. Patricia Churchland, Brainwise: Studies in Neurophilosophy (Cambridge, Mass.: The MIT Press), s. 1.
11. Se https://www.forskningsradet.no/nyheter/2020/hjernen-er-tema-for-forskningsdagene/.
12. Jasanoff, The Biological Mind, s. 22.
13. Ibid., s. 34.
14. Ibid., s. 34.
15. Ibid., s. 38.
16. https://www.forskningsradet.no/nyheter/2020/hjernen-er-tema-for-forskningsdagene/
17. Daniel Dennett, From Bacteria to Bach and Back: The Evolution of Minds (London: Allen Lane, 2017), s. 150.
18. Jasanoff, op.cit., s. 92. Jasanoff er selvsagt langt fra alene eller den første til å påpeke den underliggende logikken i dette bildet. Alva Noë, for eksempel, forklarer i Out Of Our Heads at hjernen forstått som kontrollsenter eller hovedkvarter er en hjerne som «overvåker, samler, evaluerer ‘etterretning’, sender og mottar overføringer, befalinger, advarsler» og i det hele tatt «balanserer den stramme linen mellom sensorisk input og atferdsmessig output som utgjør det animalske livet» (Noë, Out Of Our Heads, s. 91).
19. Chris Frith, Making Up The Mind: How the Brain Creates our Mental World (Malden, Mass.: Blackwell, 2007), s. 131.
20. «Hjernen er tross alt det eneste organet som kan forske på seg selv» (Kaja Nordengen, Hjernen er stjernen: Ditt eneste uerstattelige organ (Oslo: Kagge Forlag AS, 2017), s. 15).
21. Jasanoff, The Biological Mind, s. 92.
22. Ibid, s. 100.
23. Jf. Ibid., ss. 40-44.
24. Ibid., s. 45-46.
25. Ibid., s. 47.