Årets Holberg-debatt kan ses i sin helhet på YouTube og Holberg-prisen sin hjemmeside.
HOLBERG-DEBATTEN 2023:
STREKKER BEVISSTHETEN SEG UTOVER HJERNEN?
Årets Holberg-debatt fant sted 2. desember i Universitetet i Bergens universitetsaula. Temaet for debatten var «Does consciousness extend beyond brains?». Altså: strekker bevisstheten seg utover hjernen?
Publisert
Sist oppdatert
Holberg-debatten har siden 2016 blitt en årlig begivenhet og avholdes første lørdag i desember i Universitetsaulaen i Bergen, tett opp til Ludvig Holbergs fødselsdag, 3. desember. Et tverrfaglig og internasjonalt panel bestående av offentlige intellektuelle og debattanter inviteres til å diskutere et samfunnsspørsmål i all offentlighet.
Årets debatt sentrerte seg rundt spørsmålet om hva bevissthet er og hvorvidt bevissthet kan eksistere utenfor hjernen.
Arrangørene selv sier følgende om bakgrunnen for å fokusere på nettopp bevissthet: «Bevisstheten er en gåte som berører oss alle hele tiden, og diskusjoner om hva bevissthet er, har vært ført i tusener av år. I vår egen tid har spørsmålet på nytt blitt brennbart, idet det berører alt fra forholdet mellom vitenskap og religion til fenomener som genmodifisering, ‘smarte’ medisiner og kunstig intelligens.»1
Invitert til å diskutere denne tematikken var nevroviteren Anil Seth, antropologen Tanya Luhrmann, biologen Rupert Sheldrake, og dokumentarfilmskaperen David Malone som moderator av debatten.
I sin introduksjon gjorde Malone et poeng av at denne listen av debattanter tyder på et organisatorisk utradisjonelt valg. Vanligvis, påpekte han, pleier man å invitere én representant for det ortodokse og mest utbredte synet på det som skal diskuteres, én kjetter, som hevder at ortodoksien er grunnleggende feilslått, og én moderat stemme som forsøker å balansere og megle mellom de to andre. Her, derimot, hadde organisatorene – «i et slag av briljans og tapperhet» – bestemt seg for å invitere kun kjettere.
Hvor briljant det egentlig var, kan diskuteres, men en slags rollefordeling mellom ortodoks, kjetter og moderat gjorde seg faktisk gjeldende blant debattantene underveis i seansen.
Den mest kjetterske av deltakerne var utvilsomt biologen Sheldrake, som ikke bare er kjent som biolog, men også som en ivrig forsvarer av parapsykologi – altså studiet av «overnaturlige» psykologiske fenomener slik som telepati og synskhet. Antropologen Luhrmann, som har studert spirituelle opplevelser og oppfatninger i forskjellige kulturer og religiøse samfunn, er selverklært «ontologisk nøytral» – hun tar ikke stilling til hva slags virkelighet bevisstheten har, eller om gudene og åndene intervjuobjektene hennes snakker om faktisk finnes – og kan dermed ses på som den moderate i gruppen. Det vil si, i den grad det å være nøytral til den typen spørsmål kan sies å være en moderat posisjon. Nevroviteren Seth er kanskje en «kjetter» blant sine egne når han argumenterer for at den utbredte ideen om hjernen som en datamaskin bør forkastes, men som forsvarer av en konsekvent vitenskapelig edruelighet i synet på bevissthet, var han i denne konteksten en klar representant for (den vitenskapelige) ortodoksien.
Det å ha én forsvarer av mainstream-vitenskap, én forkjemper for mer «mystisk» tenkning og én åpen, men avventende agnostiker, gjør sannsynligvis at de fleste mennesker kan finne en posisjon i debatten som de kjenner seg igjen i. Men på den andre siden står valget av debattanter i fare for å gi et misvisende inntrykk av hva de viktigste vitenskapelige debattene om bevissthet i dag faktisk handler om – også når det gjelder spørsmålene om hvorvidt og hvordan bevissthet kan sies å strekke seg utover hjernen.
Innledende presentasjoner
Debatten begynte med en 15 minutters presentasjon fra hver av de tre deltakerne, og Seth var først ut. Han startet med å formulere sin egen «kjetterske» posisjon: Vi er ikke datamaskiner laget av kjøtt; hjernene våre gjør mer enn å prosessere informasjon. Seth hadde naturlig nok ikke tid til å gi en grundig begrunnelse for disse tankene, men argumenterte blant annet for at det er vanskelig å se hvordan ren informasjonsprosessering kan gi opphav til subjektive erfaringer, som er definerende for bevissthet.
Seths egen posisjon er at sinn og bevissthet er uløselig knyttet til levende systemer og overlevelses-imperativet som preger deres selvorganiserende måte å eksistere på. Innenfor dette rammeverket tenker han seg at hjernen fungerer som en prediksjonsmaskin, altså en maskin som genererer forventninger basert på inputen den får fra sansene, på måter som er nyttige for organismens overlevelse. Dette er bakgrunnen for Seths mest kjente idé: Erfaring er en kontrollert hallusinasjon – vi ser aldri den virkelige virkeligheten, men kun bilder (prediksjoner) som er skapt av hjernen vår. Her nærmer vi oss også Seths svar på debattens spørsmål, som han kom inn på først i løpet av de aller siste minuttene av sin presentasjon. Kort fortalt: Seth tenker seg at sinn kan strekke seg utover hjernen, i den forstand at ytre objekter (f.eks. en smarttelefon) kan utføre kognitive oppgaver (f.eks. minne) for oss, men han utelukker at bevissthet strekker seg utover hjernen, ettersom det er noe som genereres av hjernens prediksjonsprosesser.
Luhrmann var den neste til å innta scenen. Hovedfokuset i hennes presentasjon var et fenomen som er kjent i mange, kanskje alle, kulturer: opplevelsen av å «se» indre bilder og «høre» indre stemmer eller ha tanker som tilsynelatende ikke er ens egne, men kommer fra noe(n) utenfor en selv. For mange dreier dette seg om religiøse erfaringer. Noen mener for eksempel at de kan høre Guds stemme tale til seg. Men det er heller ikke uvanlig å høre artister og kunstnere, uavhengig av religiøse forestillinger, fortelle at dikt, tekstlinjer, melodier, og så videre «kom til dem» utenifra.
Luhrmann fortalte også om det interessante fenomenet tulpamancy (den norske oversettelsen blir kanskje tulpamanti). Tulpamanti går ut på at man gjennom bestemte mentale øvelser klarer å skape eller frembringe et slags tankevesen eller en usynlig venn (en tulpa) som oppleves som om den har en egen vilje. Dette vesenet kan man så interagere med, få råd og trøst og så videre. Praksisen har opphav i tibetansk buddhisme, men er i dag utbredt blant sekulære mennesker som samles i ulike fora på internett.
Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt bevisstheten strekker seg utover hjernen, forsøkte Luhrmann som nevnt å holde seg relativt nøytral. Et viktig poeng for henne var imidlertid at mange av menneskene hun har intervjuet faktisk opplever det som – og tror fast på – at bevisstheten deres blir «befolket» av tanker, stemmer og bilder fra utenfor dem selv, og at dette er noe som må tas på alvor. Et spørsmål som dukket opp flere ganger i den påfølgende debatten, var i hvilken grad det å ta disse menneskenes rapporter på alvor må innebære å ta dem bokstavelig, altså som noe som beviser at bevissthet på en eller annen måte opererer i et domene hinsides hjernen.
Dette spørsmålet berører også Sheldrake, som var siste taler ut. Der Luhrmann nølte med å ta skikkelig stilling til debattens spørsmål, var Sheldrake helt klar på at han tror bevisstheten strekker seg utover hjernen. Som argument for dette, pekte han blant annet på fenomenet skopestesi (eng. scopaesthesia)– altså følelsen av å bli sett på. Følelsen kan nok de fleste kjenne seg igjen i, men Sheldrake hevder at dette er et virkelig fenomen, altså at følelsen skyldes at man faktisk blir «truffet» av andre menneskers blikk. Dette er ifølge ham noe som har blitt grundig testet og bekreftet i vitenskapelige studier.
Skopestesi blir dermed et eksempel på at bevisstheten, her i form av synet, strekker seg utover hjernen. Når det store flertallet av vitenskapsfolk fortsatt benekter dette, er det, slik Sheldrake ser det, fordi de sitter fast i et foreldet syn på det fysiske universet og bevissthetens plass i det. «Hjernesentrismen» som råder i dagens tenkning om bevissthet, er ifølge ham bare en moderne versjon av den franske 1600-tallsfilosofen René Descartes’ idé om bevisstheten som noe rent «indre» og adskilt fra den fysiske virkeligheten. Hvis vi kvitter oss med slike gammeldagse dogmer, kan vi, sier Sheldrake, se at den moderne fysikken faktisk har rom for å forstå bevisstheten som et utvidet fenomen. Stikkordet her er felt: på samme måte som det finnes for eksempel elektromagnetiske felt, som eksisterer som områder av innflytelse spredd langt utover lokasjonen hvor de blir produsert, kan vi tenke oss bevisstheten som et slags felt som strekker seg utover hjernen.
Paneldeltakerne i debatt
Etter disse tre innleggende fulgte en nærmere to timer lang debatt. Deltakerne var innom en rekke store temaer, slik som jeg-et; ateisme, religion og muligheten for liv etter døden; panpsykisme, altså ideen om at alt som eksisterer har elementer av bevissthet ved seg (Sheldrake åpnet blant annet for at sola er bevisst); faren for at vitenskapelige forklaringer ødelegger tilværelsens meningsfullhet; forholdet mellom hva som er sant og hva som kan være (f.eks. etisk) viktig å tro; og fri vilje.
Gjennom debatten ble det tydelig at Luhrmann – hennes «ontologiske nøytralitet» til tross – hadde mer til overs for Sheldrakes «mystiske» enn Seths «realistiske» syn på bevisstheten. Et definerende øyeblikk kom under en utveksling om hvordan livene våre påvirkes av hvordan vi forstår bevisstheten. Seth stilte her spørsmålet om hvordan det ville føles å vite hvordan bevisstheten – «følelsen av å være meg» - oppstår fra en biokjemisk suppe i hodet, hvorpå svaret fra Luhrmann kom momentant: «Fryktelig!».
Som nevnt, kokte en viktig del av uenigheten mellom debattantene ned til spørsmålet om hvilken vekt som skal tillegges menneskelige opplevelser når det kommer til spørsmålet om hva slags fenomen bevissthet er. Her stod Luhrmann og Sheldrake på én side, og Seth på den andre. Mens de to første snakket som om mystiske opplevelser i seg selv kan være bevis for en mystisk virkelighet, understreket Seth at selv om beskrivelser av menneskelige opplevelser er uvurderlige for å forstå bevissthet, og derfor må tas på alvor, så betyr ikke det at de må tas bokstavelig – i hvert fall ikke når det vil innebære å kaste 400 år med vitenskapsutvikling på båten.
Forspilt sjanse?
Årets Holbergdebatt var utvilsomt en interessant affære, med bidrag som var egnet til å både engasjere og provosere mange. Selv om jeg forstår arrangørenes valg av debattanter, klarer jeg likevel ikke å la være å tenke at de her forspilte en sjanse til å virkelige vise frem forskningsfronten innenfor bevissthetsvitenskap. Gjennom de siste 30 årene har det skjedd enormt mye spennende i bevissthetsforskningen, som Holbergdebatten kunne bidratt til å kaste lys over. Man hadde ikke trengt en mystiker som Sheldrake for å skape en underholdende og motsetningsfull debatt.
For eksempel kunne man heller gjort mer ut av Seths eget «kjetteri» (avvisningen av datamaskin-modellen av hjerne og bevissthet) – et kjetteri som han for øvrig er langt ifra alene om, men som kjennetegner flere nye, lovende teorier om bevissthet. I enkelte av disse teoriene vil man også kunne finne ideer om bevisstheten som noe som strekker seg utover hjernen, uten at de med det åpner døra for parapsykologiske eller andre mystiske fenomener.
Etter min mening hadde debatten vært mer interessant om også slike perspektiver var representert.
Noter
1. UiB (2023) Holbergdebatten 2023: "Does Consciousness Extend Beyond Brains?" Nettside: https://www.uib.no/udir/164765/holbergdebatten-2023-does-consciousness-extend-beyond-brains
