REFLEKSIV ONTOLOGI

LES: FORFRISKENDE FILOSOFI OM FORNUFT

Denne teksten er en bearbeidet versjon av et foredrag holdt ved Sokratisk aften i Oslo 6. februar 2024.

Filosofien har jeg alltid oppfattet som en essensielt objektivismekritisk disiplin: Er den tro mot sitt opphav i tenkende undring, etterstreber den menneskekunnskap ikke gjennom noen form for objektbeskrivelse, men gjennom selvrefleksiv, tenkende besinnelse på oss selv nettopp som tenkende, undrende vesener. Selvkunnskap og innsikt i tenkningens natur lar seg da ikke skille fra hverandre, noe det beste i vestlig filosofi fra Sokrates til Kant kan tjene som vedvarende påminnelser om.

Dette er en holdning til faget som jeg har båret med meg siden studietiden i Oslo på 1970-tallet, og som jeg utdyper og videreutvikler i boken Tanker, tid og ting. Et bidrag til filosofi som selvkunnskap (Dreyer 2023). Selv om jeg der ikke opererer med noe erklært begrep «ontologi», er det egentlig underforstått, og jeg vil la det tjene til å belyse noen sentrale temaer i boken. Det skjer i fem deler: (1) ontologi; (2) organisk liv; (3) teoretisk fornuft; (4) praktisk fornuft; (5) handlingstid.

ONTOLOGI

Forstått objektivismekritisk er ikke filosofien en empirisk vitenskap. Som en autonom fornuftsdisiplin tilstreber den i stedet refleksjon over ting som alle tenke- og taleføre mennesker på en måte allerede vet, bare kanskje i en uklar eller også uartikulert form.

Vel og bra, vil vel noen innvende, men det gjelder i så fall subjektive sannheter, som utforsket blant annet i epistemologi og fenomenologi. I tillegg har vi den filosofiske kjernedisiplinen metafysikk eller ontologi, der poenget er å avdekke objektive sannheter om tilværelsens mest fundamentale egenskaper. Filosofien er da en realvitenskapelig teori om hva slags gjenstander som finnes i verden uavhengig av den typen bevissthet teoretikeren har om sin egen teoretiske virksomhet. I dybde og universalitet kan den skille seg fra andre vitenskaper, men ikke gjennom sin logiske form som gjenstandsbeskrivelse. Slik man i empiriske vitenskaper antar eksistensen av gener, kvarker og sorte hull, slik antar man kanskje i filosofien eksistensen av intensjonalitet, verdier og mulige verdener.

Tenkere som Rudolf Carnap og Willard v. O. Quine har bidratt til å prege dette ontologi-begrepet, som nå i noen tiår har vært fullstendig dominerende i analytisk filosofi. Men i mer Wittgenstein-influerte deler av språkfilosofien finner vi et annet, ja nærmest motsatt begrep. Ikke minst Peter Strawson og Ernst Tugendhat forsto refleksjonen over menneskelig språkbruk som en aktualisering av den opprinnelige, aristoteliske betydningen av ordet.

Hos Aristoteles var metafysikken eller ontologien som kjent en disiplin plassert «etter» vanlige, vitenskapelige objektbeskrivelser. Nærmere bestemt lot han ontologien handle ikke direkte om hva som eksisterer, eller om hvilke ting som har hvilke egenskaper, men om hva det i det hele tatt vil si at noe har en egenskap, eller også at de «er» noe. Slik er det en vitenskap om Væren i betydningen «det værende som værende» (gresk: to on he on), altså en formell, refleksiv metadisiplin som flytter oppmerksomheten fra tingene i verden til våre utsagn og meninger om tingene.

I lys av dette har ontologien i utgangspunktet en anti-objektivistisk brodd: Vi finner ikke svaret på hva som gjør oss til mennesker gjennom noen form for objekt-kunnskap, men gjennom besinnelse på hva som gjør oss til «menende» vesener; vesener som kan mene at rosen «er» rød, at A «er» større enn B, eller at det «er» galt å stjele. Ofte snakker vi riktignok også uten dette lille binde-ordet, kopula, som i «Sokrates sitter» eller «Platon flyr». Men setnings-strukturen er den samme; en gjenstand faller under et begrep. I alle tilfeller er det snakk om at noe «er» noe i betydningen «er sant». Det er en «veritativ væren».

Slik er sannhet det ontologiske grunnbegrepet, som forutsetningen for enhver teori om kunnskap forstått som sanne meninger. Det kan hevdes at denne aristoteliske problemstillingen gikk tapt i store deler av middelalder- og renessansetenkningen. Men den kommer i alle fall til heder og verdighet igjen hos Kant, som flytter oppmerksomheten fra inntrykk, forestillinger og andre mentale objekter til hva det vil si å felle dommer om fenomenene som interesserer oss – for eksempel om naturvitenskapelige objekter, om etikk og om estetikk. Kunnskap er jo en sann oppfatning, og vet vi ikke hva vi mener med at noe er sant om ting på et område, kan vi knapt begynne å erverve kunnskap om dem.

LES OGSÅ: Kunskap och perception (1)

Å bedømme noe er dessuten ikke bare å registrere tanker i sitt sinn, man også å ta stilling til det i lys av normative distinksjoner som sant/usant, rasjonelt/irrasjonelt og riktig/galt. Og omvendt: Å innse at noe er normativt korrekt, er å ta stilling til det. Slik forutsetter enhver sannhet, enhver kunnskap og enhver teori den livsaktivitet det er å gjøre seg opp en mening om ting, og i lys av det framstår biologisk liv som en uomgjengelig forutsetning for normativt rasjonell tenkning. La oss se litt nærmere på denne forutsetningen, nærmere bestemt på livet som et selvrefleksivt fenomen.

LIV

Vi lever. Det er ikke en teori vi har om oss selv, eller en hypotese som kan gjøres til gjenstand for empirisk revisjon. Vi vet det gjennom vår bevissthet om å befinne oss i verden som kroppslige, tenkende, følende, opplevende vesener. Til forskjell fra objektbevissthet er dette en refleksiv selvopplevelse, og det «refleksive» betyr da vel å merke ikke «refleksjon» over selvet som et fysisk eller mentalt objekt, men opplevelsens forhold til seg selv som noe annet enn et objekt. Bare én av mange realvitenskapelige definisjonene av liv synes å fange opp dette skillet mellom opplevde objekter og oss selv som opplevende organismer: det autopoietiske livsbegrepet.

Som karakterisert av de chilenske biologene Humberto Maturana og Francisco Varela er livet et selv-produserende (gresk: autos-poiesis) fenomen basert på forbrenning, det vil si metabolisme eller stoffskifte med omgivelsene. Det betyr at for eksempel en bakterie, men ikke et virus klassifiseres som levende, og den elementære livsenheten er den biologiske cellen. Gjennom forbrenning produserer cellen en membran som for det første avgrenser den fra andre ting og for det andre beskytter forbrenningsprosessen. Og hva resulterer den videre prosessen i? Jo, i en videre produksjon av membranen som beskytter prosessen med produksjon av en membran... Slik er livet et refleksivt fenomen. Det produserer seg selv.

Man trenger neppe karakterisere denne prosessen teleologisk, gjennom et iboende formål med aktiviteten. Men det er også et stort samsvar med Aristoteles’ klassiske definisjon av liv som et autotelisk (gresk: autos-telos) fenomen med selvbevegelse som vesenskjennetegn. Framfor alt medfører begge definisjonene at en levende ting både er en selvstendig, selvgenererende aktivitet, og en utsatt, «skjør» skapning som avhenger av omgivelsene.

I denne dobbeltheten finner vi det biologiske fundamentet for det filosofiske skillet mellom subjekt og objekt – og dermed for et kritisk begrep om mellommenneskelig objektivering og vitenskapelig objektivisme.

Allerede livsprosessen er en type subjektivitet, som utspilles i omgivelser av sansbare objekter. Dyr og mennesker opplever også prosessen, framfor alt gjennom subjektiv lyst og ulyst forbundet med objektive betingelser for vellykket stoffskifte: Mens sult og tørst er noe smertefullt, gir mat og drikke glede. Å ikke få puste oppleves enda tydeligere som et ubehagelig brudd i prosessen, og noe av det samme er tilfellet med mindre dramatiske hindre for livsutfoldelsen. Andre former for smerte er mer lokale, for eksempel avgrenset til en finger, men også de oppleves av hele den levende organismen.

LES OGSÅ: Fornuften som grunn (1)

Denne livsopplevelsen er like refleksiv som selve livsprosessen, og altså ikke noe vi står overfor som et objekt. Men samtidig befinner vi oss i en omverden av objekter, der vi også er sansbare gjenstander for hverandre. Vi er til og med objekter for oss selv, som når vi observerer vår egen arm eller fot, og slik vil mennesket alltid befinne seg i to ulike roller, henholdsvis som subjekt og objekt. Dermed kan vi forholde oss til oss selv og hverandre både som objekter og som (med)subjekter, og filosofisk objektivisme vil si å redusere kunnskap om levende subjektivitet til gjenstands- eller objektbeskrivelse.

I teorier om normer for fornuft og moral er det lett å glemme denne forankringen i biologisk liv, som i seg selv omfatter en rudimentær normativitet. En organismes tilstander og handlinger lar seg i hvert fall vurdere som gode eller dårlige med henblikk på livsaktiviteten, på måter som ikke har noen parallell i døde objekter. I lys av det framstår livet også som en nødvendig forutsetning for normativt rasjonell stillingtaken, og dermed for ontologien. Rasjonalitet er en livsevne, noe jeg først illustrerer ved teoretisk, dernest ved praktisk fornuft.

TEORETISK FORNUFT

Skillet mellom livet og livets gjenstander utgjør en forutsetning for skillet mellom subjekt og objekt, og fornuften som norm for teoretisk og praktisk stillingtaken lar seg bare forstå som subjekt eller livsevne, ikke som beskrivelsesobjekt. Det ser vi ikke minst i evnen til å begrunne våre meninger og handlinger, som når vi slutter logisk fra premisser til konklusjon.

Ta den elementære slutningsformen modus ponens: Hvis A så B. A, altså B. Lærer du om den på en logikk-forelesning, kanskje du umiddelbart nikker samtykkende: Ja, slik er det selvfølgelig, og fint å få det formulert så enkelt og oversiktlig. Til forskjell fra en presentasjon av fakta om objekter, handler det altså om noe du på en måte allerede vet, og det kan til og med dukke opp situasjoner der du griper inn og korrigerer læreren: «Nei det skjønner jeg ikke, det må da være feil?» Spørsmålet blir da hva slags forhåndskunnskap du bringer med deg til forelesningen. Hvordan vet du at modus ponens er gyldig?

Svaret på det kan ikke være noe annet enn: Jeg kan tenke.

Eller hva skulle det ellers være? Du vet ikke at konklusjonen «følger» fordi den fysiske setningen kommer etter premissene slik vognene i et tog ubønnhørlig følger lokomotivet. Det er heller ikke fordi du observerer kausale prosesser i den resonnerende personens hjerne. Og poenget er ikke at det da bare er snakk om et fysisk eller materielt forløp, for akkurat det samme ville være tilfelle om du skulle være i stand til å iaktta nødvendige sammenhenger mellom mentale, abstrakte, ideelle eller guddommelige objekter:

Ser du bort fra din egen tenkeevne, tar du ikke stilling, og da oppfatter du ingen forskjell på rasjonell og irrasjonell fornuftsbruk. Det gjør du bare gjennom å tenke, altså utføre en livsaktivitet som kan være mer eller mindre vellykket, og du har ikke noe annet å støtte deg på i forståelsen av en normativt rasjonell overgang fra premisser til konklusjon. Konstaterer du for eksempel at du tenker feil, retter du deg ikke etter objekter som finnes uavhengig av din egen fornuft. Du lar fornuften korrigere seg selv, og slik, som en selvrefleksiv livsevne, er fornuften autonom. Den er sin egen målestokk.

LES OGSÅ: Kunne vi gjort noe annet?

Igjen anvendt på logisk gyldige overganger betyr det: Vet du at premissene er sanne, vet du at konklusjonen er sann, men du innser det ikke gjennom å rette deg etter forbindelse gitt uavhengig av din egen tenkeevne. Såfremt du forstår logiske ord som «ikke», «og» eller «noen», vet du det fordi det er selvmotsigende å mene at premissene er sanne uten å mene at konklusjonen er sann. Motsigelsesprinsippet lar seg i sin tur, som Aristoteles framhevet, ikke forankre i noe utenfor seg selv. Vi innser det bare refleksivt, gjennom bevisstheten om hva vi gjør når vi sier noe man kan ta stilling til som sant eller usant.

Strengt tatt bedømmer vi derfor ikke noe som sant på grunn av konklusjonen som en følge av premissene. Vi gjør det gjennom å trekke konklusjonen på grunn av premissene. I den grad det å tenke er en handling, er altså logisk kunnskap en handlingsbevissthet. Og som stillingtaken til hvordan ting «er», befinner denne kunnskapen seg i sentrum av den teoretiske fornufts ontologi. La oss nå se på parallellen til dette i praktisk fornuftsbruk.

PRAKTISK FORNUFT 

Som eksempel på praktisk fornuft begrenser jeg meg her til målrasjonell handling. Det er ikke uvanlig å drøfte kjennetegn ved slik handling med utgangspunkt i et spill som sjakk, og det er ikke uten grunn. Spillet er på mange måter et mikrokosmos av livet vårt slik det er gjennomsyret av abstraksjoner; av roller, regler og normer, av regnskaper, klokketider og andre tall, eller av begrepene vi har om felles handlingsmønstre. Både i spillet og i livet ellers har slike abstraksjoner dessuten en normativ status som åpner for rasjonell kritikk av mislykket eller inadekvat handling. Tenk så på hva det vil si å forstå sjakk.

En som vil lære spillet, kan ikke forholde seg til det som en serie empiriske data for vitenskapelig observasjon om hva som skjer og videre vil skje med trebrikker og menneskelige legemer ved et bord. Å forstå det er jo å forstå det som noe man kan ta stilling til, og det kan man ikke så lenge man observerer uten å kunne handle. Man må selv, i første person, lære å utføre de regelstyrte, målrettede handlingene som konstituerer spillet, slik at man kan si «Jeg flytter nå springeren fra g5 til f7». Da beskriver man ikke seg selv, men artikulerer en både refleksiv og normativ forståelse av hva det i den gitte situasjonen er mest rasjonelt å gjøre. Og i lys av det har vi en klar parallell til forholdet mellom premisser og konklusjon i teoretisk fornuft.

Også i praktiske livssammenhenger tjener noen utsagn til å begrunne andre utsagn. I begrunnelsen er da gjerne ett av utsagnene praktisk, målrettet, og det andre deskriptivt. Mer eller mindre underforstått tenker jeg for eksempel «Jeg vil sette henne matt» og «Flytter jeg x dit, er jeg nærmere målet, for da flytter hun antakelig y dit», og jeg konkluderer med å faktisk flytte x dit. For slutter jeg å handle for bare å observere mine kroppsbevegelser, kan ikke disse bevegelsene lenger bedømmes som rasjonelle.

Med andre ord: Slik jeg tenker en konkluderende tanke på grunn av premissene, ikke på grunn av en uavhengig etablert konklusjon, slik gjør jeg som jeg gjør på grunn av grunnene, ikke på grunn av en observert, resulterende kroppsbevegelse. Jeg konkluderer ikke med en tanke om verden, men med å handle – i en tenkt eller virkelig situasjon. Det samme mente Aristoteles, som har fått en renessanse gjennom Elizabeth Anscombes handlingsteoretiske arbeider. I følge Anscombe har vestlig filosofi vært ensidig fokusert på teoretisk til forskjell fra praktisk kunnskap, og hun retter oppmerksomheten nettopp mot hvordan rasjonelle handlinger er selvbevisste konklusjoner på praktiske overveielser.

Hun griper da tilbake til Thomas Aquinas’ karakterisering av praktisk fornuft som en type formal årsak, nærmere bestemt som «årsaken til det den forstår». Det er en karakteristikk vi gjenfinner hos Kant, og så langt fra å representere noen obskur metafysikk, oppfatter jeg den som helt i overensstemmelse med mine enkle betraktninger ovenfor: Å forstå det rasjonelle i en handling, er å forstå sin evne til å handle fordi man har normativt gode grunner til å gjøre det. Handler man faktisk i overensstemmelse med det, forklarer forståelsen handlingen, og i den grad handlingsforklaringer er kausale, er kausaliteten like normativ og abstrakt som forståelsen. Dette er ting jeg skrev om for rundt 30 år siden, men særlig Sebastian Rödl har levert vesentlige bidrag til tematikken.

HANDLINGSTID

Konklusjonen i en praktisk slutning er en handling. Det forutsetter at det ene premisset for overveielsene er en praktisk, målrettet handling, og en nærliggende innvending vil være at dersom vi avbryter denne, konkluderer vi likevel ikke med å gjøre noe. Men ser vi hvordan delene av målrasjonell handling inngår i helheten, tror jeg denne innvendingen nøytraliseres.

Rödl peker i den forbindelse på hvordan handlinger med et mål har en annen tidsstruktur, og dermed også en annen form for kausalitet, enn atferd forårsaket av kroppslig betingede ønsker eller preferanser.

Ta en person som i lengre tid har vært opptatt av å slanke seg. Etter hvert resulterer det i at fordøyelsen kommer i ulage, hun blir syk, og som en følge av sykdommen går hun ned i vekt – noe hun konstaterer med tilfredshet: «Jaja, det var jo det jeg ville, og heller slank enn frisk.» Men hun forsto ikke sykdommen som et av midlene til å nå målet. Selv om den kanskje inngikk i hennes konkluderende handling, var det likevel ikke som del av hennes praktiske overveielser. For å fange opp denne distinksjonen, må vi heller si at rasjonell handling og tenkende stillingtaken er det samme – eller rett og slett at tanken er handlingen.

LES OGSÅ: HAR MENNESKET FRI VILJE?

Som en kroppslig betinget tilstand var riktignok ønsket et ledd i en hendelseskjede fram mot målet. Men et mål er i følge Rödl ingen slik tilstand: En sannhet om en målrettet handling er en såkalt progressiv, til forskjell fra en perfektiv, beskrivelse. Progressive beskrivelser gjelder pågående handlinger, som hvis jeg sier «Jeg laget middag. Da ringte det på døren». Det betyr at jeg holdt på å lage middag, og det blir ikke usant selv om jeg blir avbrutt for et viktig gjøremål før jeg er ferdig. Annerledes er det med perfektive beskrivelser: «Først laget jeg middag. Så spiste jeg, og så lekte jeg med barna». Da er det ikke sant at jeg laget middag dersom jeg ikke blir ferdig med det, og denne forskjellen på de to beskrivelsesformene bunner i at bare den perfektive har en atomistisk struktur.

Mens leddene i en perfektiv sekvens står for innbyrdes uavhengige, fullførte handlinger, inngår den ufullførte helheten av et progressivt forløp i hver av sine deler. Slik er det faktisk med enhver genuin forandring i tilværelsen, forstått som en overgang fra en tilstand til en annen. Å sette seg et mål er å bidra til å skape en slik forandring, med en klart avgrenset begynnelse og slutt. På den måten utgjør målrealiserende handling en tids-parallell til romlig avgrensede enheter som hus, biler, eller hunder: Akkurat slik det kan være helt adekvat å svare «Hjemme, her i huset» hvis noen spør hvor du er, kan det være adekvat å svare «Jeg lager middag» hvis noen spør hva du gjør.

Slik forklarer jeg også det jeg gjør, hvis noen spør hvorfor jeg er inne i det fine været. Forklaringen er den samme uansett når i middagslagingen jeg blir spurt. Men med ønsker er det annerledes. Like lite som perfektive handlinger utgjør de noen avgrenset helhet, og vi vil ikke spørre noe menneske «Er du snart ferdig med å ønske det?». Som ledd i handlingsforklaringer må de derfor suppleres med tidsangivelser: Nå gjør jeg x, nå gjør jeg y... Og dekomponerer vi menneskelig atferd i slike tilstandsbeskrivelser, har vi ikke lenger å gjøre med målrasjonell handling.

Dermed kan vi besvare den nevnte innvendingen. Slik et hus kan ødelegges som en romlig avgrenset helhet, slik kan en handling utstrakt over tid ødelegges. Det er det som skjer når den avbrytes. Til forskjell fra husets deler blir da den framtidige fasen aldri realisert. Men før avbruddet inngår målet og det man gjør for å nå det, i en sann beskrivelse den pågående handlingen.

Dette gjelder vel å merke ikke bare forståelsen av mine egne, men også forklaringen av andre menneskers handlinger. Som beskrivelsesobjekter omfatter de ingen normative begreper. Når vi likevel kan forklare dem, skjer det gjennom innlevelse i andres refleksive første persons bevissthet om å gjøre noe fordi det er rasjonelt å gjøre det. På den måten er alle forklaringer av tilregnelige, menneskelige handlinger genuint intersubjektive: De forankres i et du, som også er et jeg, slik at vi sammen er et vi. Gitt denne mellommenneskelige strukturen er ingen adekvate handlingsforklaringer bare teoretiske og deskriptive, de er alltid også praktiske og normative. Å tro noe annet er misforstått objektivisme.

ONTOLOGISK KONKLUSJON

Ontologi handler om vår stillingtaken til hvordan ting «er». I rasjonelle overveielser skjer det i lys av mer eller mindre gode grunner til å mene eller gjøre noe, og i praktiske slutninger tar vi stilling gjennom å konkludere med en handling. Ja, handlingen er vår stillingtaken. Som artikuleringer av hvordan verden «er», er dermed ikke bare teoretiske overbevisninger, men også konkrete handlinger manifesteringer av Væren.